Søk i nettsamfunnet

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

05:30 går vekkerklokka hjemme i Skrautvål. Litt før ni er jeg ved Spiterstulen hvor Peder K., trivelig turfølge for dagen, venter. PK er litt redusert etter Galdhøpiggtur dagen før, så vi tar det med ro. Jakten på et sted å komme over Visa er i gang. Thommessens turguide lurer oss til å prøve langs østbredden. Vi kommer til det nevnte Reinspranget, hvor jeg i alle fall ikke har lyst til å hoppe, mens PK godt kunne tenkt seg det. Noen nevnt klopp ser vi i alle fall ikke. Vi passerer Hellstuguåi på bro og finner et sted hvor vi med hjelp av gamasjer kommer tørrskodd over Visa (sikkert værre når den er flomstor) Den planlagte oppgangen direkte i østflanken opp til 2186 blir ikke noe av (Noen som har gått den?) og vi rusler opp langs bekken fra skaret mellom Styggehø og 1865 moh. Været var knallfint i starten, men kaldt. Iskalde vinder blåser og nå skyer det på med et kaldt gufs ned fra Bukkeholsbreen. Bukkeholstindane forsvinner etterhvert i tåka og ved brekanten begynner det å snø. Den enkle steinur (evt. snørenne) adkomsten opp sydflanken dropper vi, siden nordlige Bukkeholstinder er en del av målet for turen. Vi holder brekanten til vi er oppe på bandet mellom 2011 moh og Styggehø, går over denne og setter sekkene igjen ved foten av den videre ryggen. Det går enkelt opp ryggen, til toppen noen kaller for Bukkeholstind N2, men en bratt hammer sperrer den videre adkomsten for oss her (Noen som vet noe om den reelle vanskeligheten her? Kim?). Vi går et stykke til bake og holder på breen innover (vil man unngå bre kan man runde nederst på noen fjellhyller. Adkomsten opp i skaret mellom N1 (neppe 10m topp) og N2 er veldig grei, men vi fortsetter på breen, etterhvert på en markert kam oppe over en opptil 10 meter dyp vindgryte. Vi tar opp i skaret mot Nordtoppen (2149 moh). Det er enkelt opp her, men jeg får alltid litt småangst for slike enorme steinblokker som ligger på en slik måte at det virker som en mygg kunne fått dem til å rase. Før nordtoppen kommer man opp til en slags "fortopp", her venter PK mens jeg går opp det siste stykket. En liten hammer (ikke vanskelig, men en smule ekkelt med løs grus øverst og våt mose nederst) må klyves før de siste 30 m bort toppeggen. Før vi returnerer svipper jeg bort (knapt opp) til N1 og konstaterer også fra oversiden at det er enkelt å komme opp hit fra andre siden via Bukkeholsbreen. Etter en pause ved sekkene fortsetter vi mot Styggehø. Ryggen brekker bratt av mot venstre, men høyresiden er langt mindre bratt. Et stykke før toppen kommer vi til en hammer av et lysere bergslag, veldig ru og som danner en del overflate sand og grus ved forvitring (Noen som vet hva slags bergslag?). Vi går litt ned i siden for enklest å komme ut i ei bratt snørenne. (Noen som vet hvordan det er å gå rett over hammeren og følge eggen? og noen som vet hvordan det er å passere her når snøen enten er hard eller borte???) Snørenna er fin og gå. Snøen er myk. Vi forlater den litt for tidlig og kommer til et sted med veldig ustabile steinmasser (et av mine største fjellmareritt), hele steinura begynner å romle og jeg hopper raskt tilbake. Litt til opp snørenne og så ut på steinmasser som virker mer stabiler. Herfra rusler vi enkelt opp til toppen 2213 moh. Jeg rusler videre bort til Østtoppen, 2200 moh fordi den så så selvstendig ut. Borte ved østtoppen begynner jeg virkelig å lure. Det går jo knapt ned fra denne mot vest. Disse 10 meterstoppene! (Noen som har målt her?). Tilbaketuren går greit. Snørenna er bratt, men snøen myk og fin å gå. Ved foten er klokka allerede blitt sent og PK sender meg i vei, slik at jeg skal komme meg i seng hjemme i Skrautvål før midnatt (noe jeg ikke klarte). I sitgningene ned mot Visdalen begynner kneet å protestere på en slik måte det absolutt ikke skal gjøre og de 4 siste km. ned Visdalen er nokså vonde. Alt i alt en flott tur med snøbyger og oppholdsvær, men lite sol. Tidvis dårlig utsikt, men også tidvis god utsikt. Været var kaldt den dagen. PÅ 2000 moh Bukkeholsbreen kunne man høre suset av tørr snø som ble drevet over flata av vinden, og i den bratte snørenna laget vi ikke noen sørpeskred fordi snøen var alt for kald og "fastfrossen".. Man følte virkelig her at det ikke var mye over null i lufta. Altså en skikkelig kald 7. juli. Sola tømmer likevel eggene raskt for snø. I dag 8. juli er det et knallvær fra morgenen av, men med kneet mitt hadde jeg ikke fått utrettet noe likevel (håper det skyer på og regner masse i morgen så får jeg være klar til helga igjen.)

(bilete på www.fjelluft.com) Bretur for andre helga på rad, denne gongen med Luster turlag. Om Sogndal turlag byrja tidleg den føregåande helga (oppmøte 0730), er det vel ikkje mogleg å skildre kva eg tenkte då mobilen hylte 0400 laurdagsmorgonen... Bussturen til Stryn og Erdalen vart fin den, men eg kunne tenkt meg litt meir søvn. Var ikkje akkurat misunneleg på tetgruppa i Jotunheimen rundt (sykkelritt) då me møtte dei nedanfor Bøvertun. Tempoet var roleg oppover traktorvegen frå Greidung, ein traktorveg som kjapt gjekk over til sti. Ved Storesætra opna terrenget seg noko, før me forsvann inn att i litt skog det siste stykkjet fram til Vetledalseter. Her vart det ein lang pause, noko som var godt etter den tidlege starten. Ein kilometer etter Vetledalseter skifta underlaget frå grønt til grått, altså vart det hardare og tørrare i godveret. Ulvestigen var grei å finne og ta seg opp og me stod brått med breen og brevatnet framom oss. Turleiar forsvann avgarde for å sjekke om nordsida av vatnet (grusskråning) var farande, medan me andre kunne ta nok ein kvil i det flotte fjellveret. Termometeret på NVE-hytta viste høgst brukbare 14 grader. Nordsida viste seg farbar og drøye førti sjeler laga eit fint trakk langs vatnet. Innbindinga i tauet/-a tok som vanleg mykje tid, i tillegg føretrakk dei fleste å ta på piggar oppover pjolterisen, noko som ikkje var så dumt. Det gjekk greitt å ta seg opp brefallet som var noko meir oppsprukke enn venta. Det tok likevel over to og ein halv time og ein del drikkepausar før me var komne opp brearmen og stod på Høgda med utsyn til Lodalskåpa og Brenibba. Utsynet vart beundra i alle himmelretningar vel og lenge før me måtte bryte opp og kome oss heimover. Heimover var no nedover Lodalsbrekka, der trehundre høgdemeter gjekk unna i ein fei og me var brått nede på Lodalsbreen. Synest litt synd på kyrne som vart sendt nedover Lodalsbrekka med samanbundne føter i tidlegare tider, men nesten enno meir synd at ingen tok bilete av det... Lodalsbreen var lite spanande, men dagens einaste gjennomtråkk (ikkje meg ) kom faktisk her. På snøfonna mellom isen og fast land... Brefronten var veldig interessant å studere med midtmorena som dominerte i høgda. Vidare gjekk det bokstaveleg tala over stein og elv, kan ikkje minnast å ha steingått og hoppa så mange bekkar og elvar på same dagen nokonsinne tidlegare. Vi var på førehand "bekymra" for Fåbergstølsgrandane. Elva er stor og endrar løp relativt ofte, i tillegg er det mykje kratt og småskog på vestsida som er den vanlege vegen. Det vart ikkje så håplaust som venta, men sideelver, kratt, bakevjer og ei regnbyge gjorde at dei fleste var godt gjennomvåte då vi kom ned til Fåbergstølen etter tolv og ein halv time over Josten.

Vi var fem stykker som skulle på tur denne søndagen. Kim, Trine og jeg kom fra Gudbrandsdalen, og Morten og Julia fra Valdressida. Vi satt og knastet tekstmeldinger underveis, og mente at vi kom til å bli litt forsinka fra begge kanter pga. gjenglemte ting med påfølgende snuoperasjoner, men merkelig nok var vi alle sammen på Spiterstulen til avtalt tid. Det var litt småhustrig fra morgenen av, men været var slettes ikke verst med enkelte blå hull inni gråe skydotter. Vi la av gårde innover Visdalen, og praten gikk løst om alt mellom himmel og jord, men mest om fjell, selvfølgelig. Da vi nærmet oss Heillstuguåi, tok vi av hovedstien og fulgte stien langs elva oppover mot breen. Vi tok oss en piknik i graset for å lade opp litt til den videre ferden, Morten med gulrøttene sine mens vi andre skeiet helt ut Snart ble det slutt på det meste av vegetasjon, og steinen tok overhånd. Vel oppe ved brekanten, var det på med seler og tilbehør samt stegjern. Det var is det første stykket oppover, så der ruslet vi spredt. Høyere opp lå det snø oppå isen, og da var det på tide å lenke seg fast i tauet før ferden fortsatte. Vi gikk på venstre side av breen da høyresiden var temmelig oppsprukket. Innen vi kom oss i tauet, tetnet det seg bra til, og det begynte å snø, og toppene forsvant i tåkehavet. Jeg førte an oppover breen, og til å begynne med gikk det litt i sikksakk for å unngå sprekker, men etter hvert var det strak kurs mot et punkt mellom de to brehestene. Det lå mye snø høyere opp på breen, og det var få synlige sprekker på platået, men jeg fant et par allikevel som jeg tråkket såvidt nedi. Det kom noen kraftige vindkast over breplatået, men da vi nærmet oss det brattere henget mellom hestene, roet det seg igjen. Vi holdt oss nærmere den søre hesten der det var færrest sprekker, og vel opp bratthenget var det bare å skrå mot Nordre Heillstugubrehesten 2136 moh. i en del nysnø. Oppe ved steinryggen, var det ut av tauet og av med sekkene før vi forserte ryggen til topps. Det var vått og sleipt med nysnø på steinene, men ryggen var veldig grei, og det tok ikke lang tid opp. Vi tok oss tid til å skue litt utover og fikk bl.a. øye på to taulag på tur over platået i spora våre. Deretter bar det ned igjen og inn i tauet før jeg førte videre an mot Søre Heillstugubrehesten 2120 moh. Det gikk som en vind over breen, og snart var vi ved den vesle hytta på ryggen, og det var ut av tauet igjen. Derfra var det ikke mange minuttene opp en ny sleip steinrøys til toppen. Skyene kom og gikk hele tiden oppi her med noen få blå gløtt, og innimellom dukket Heillstugutinder og Memurutinder fram av tåka. Her oppe fant vi også ut hvor den godt skjulte latternerven sitter på kroppen, men det har vi tenkt å holde for oss selv Et tips er å rulle på en stein og falle baklengs i røysa, så kanskje den slår ut... I lé av hytta på bandet, tok vi oss en matbit, og da dukket de to taulagene opp, totalt 11 personer, og vi slo av en liten prat med dem. De var på hestetur de også. Tilbake igjen over breen, fulgte vi samme rute til å begynne med, og det gikk litt hulter til bulter ned til platået, men etterpå oppførte vi oss ordentlig. Vi skrådde helt ut av breen på østsiden ned igjen for å slippe å ha på stegjerna og fulgte snøfelt nedover og var innom blåisen enkelte partier. Vel ute av breen, var det av med alt utstyret før den siste marsjen tilbake til Spiterstulen gjenstod. Det kom noen regndrypp først, men etter hvert noen etterlengtede solgløtt, og toppene rundt Visdalen trådte klart fram. Etter drøyt 10 timer var vi tilbake i bilene igjen, og som avslutning på turen, unnet vi oss en burger hver i Lom før vi tok farvel. En kjempeflott tur med veldig koselig turfølge Se for øvrig bilder på www.bergtatt.net etter hvert.

Jeg og Julia lå stuptrøtte og sov i bilen på parkeringsplassen da familien Dahlen glisende kom kjørende 3 minutter over 8, altså tre minutter forsinket - sånn er det, hos noen er punktlighet en dyd, hos andre ikke : Det var kaldt på Spiterstulen. Gunnar (far til Kim) meldte om 5 minus på Randsverk, og isskrape kunne trengtes for dem som ville tidlige avgårde fra Spiterstulen. Vi lot oss ikke affisere av noen få kalde grader og la optimistisk i vei mot Svellnosbreen, dvs. alle utenom Gunnar som ikke visste hvor han var, hvorfor han var der, bare at ut på tur er gøy og stas. Vet ikke hvem som hadde det tyngst opp lia mot breen, men det kan for øvrig være det samme. Bruene over Svellnosåi var i alle fall i like dårlig stand som alltid, og ei hinne av is på plankene gjorde det hele litt skummelt. Nå var det heldigvis lite vann i elva, men de stakkarene som skal på bretur med fører en dag med skikkelig vannføring får jo turens mest spennende øyeblikk her over elva og ikke oppe i isen. Det må da gå an å legge ut ei litt mer solid bro på en sti som brukes av så mange, til dels lite fjellvante, folk. To egenrådige grupperinger på tur er ikke alltid en god kombinasjon. Oppe ved breen forsvant Group Dahlen / Fevik åt venster, mens Group Helgesen hadde lyst til å traske opp den litt mer slake og visuelt vakrere Eventyrisen. Hvem som vant er et spørsmål for gudene, men vi fikk i alle fall en del artig sikksakking blant spennende sprekker mens Group Dahlen opplevde picnic med døden i det de antatt trygge Isbroene plutselig brast og avdekket skumle mørke sprekker. Gunnar var først på solskinnstoppen, før vi kom som nr. 2 og 3. Kim og Trine (hvem vet hva de drev med under solskinnstoppen) kom til sist. Herfra var vi enige om at eneste måten å holde en slik gruppe med egenrådige individualister samlet på var å binde dem sammen i tau. Gunnar først, så Kim og ho Trine, deretter Morten og bakerst fotograf Julia. Jeg og Julia hadde vært her før, august 2003, uten å komme oss opp på den vesle hesten der oppe, men i år gikk det som en lek. Det gikk fort opp til hestefoten. Litt småklyving, eller scrambling som engelskmenn ville sagt, og vips var vi på toppen. Gunnar hadde i mellomtiden funnet ut hvor han var og hvorfor. Kim og Trine bare gliste, mens Julia stort sett betraktet verden gjennom kameralinsa. Ingen ville bli med meg videre mot navnløse sekundærtopper som lokket på ryggen mellom Tverråtinden og Ymelstinden. Slik mangel på oppbacking lot jeg meg ikke affisere av og trasket frimodig ut på Svellnosbreen. Jeg fulgte en gunstig linje i forhold til strekkreftene. Dessuten var det så kaldt at alt av vann var frosset i eventuelle snøbruer. I tillegg måtte man ta i betraktning at jeg hadde gått så mye i fjellet og tatt av så mange kilo at ingen snøbru lenger var for svak for meg Jeg gikk opp til den markerte toppen opp mot Tverråtindane, målet skardet, besteg toppen, nøt utsikten og fikk dårlig samvittighet ovenfor den ventende gjengen (kanskje ville de ta tauet mitt og gå sin vei?), så det ble med den ene toppen. De resterende tulletoppene bortover mot Ymelstinden får vente til en annen gang. Jeg må jo ha noe å finne på neste gang jeg er i dette fine området. Bare se på Kim. Han hadde vært på alt, og la seg i le bak en steinblokk for å sole solbrillene sine, og visste ikke helt hva han skulle ta seg til. Nei, spar noen topper til seinere - det er rådet. Småjoggende nådde jeg Julia på Svellnosbrehesten og snart var vi også borte ved den solslikkende Group Dahlen. Nedturen ble ingen nedtur, men en flott vandring på bre. Glittertinden og Lerihø var med sine snødekte kapper et flott blikkfang og snart også Eventyrisens sprekklabyrinter. Vi tok av oss tauet ved Solskinnstoppen og ruslet alle sammen ned mot Eventyrisen denne gangen. Vi fant ikke helt samme vei ned som opp, og regler for trygg ferdsel på bre, ble vel litt glemt i iveren. Gunnar trasket lettsindig og glad over en snøbru uten å søke med øksa. Jeg fulgte tankeløst etter, og det gikk jo bra da, men da Julia kom, sjekket jeg tilfeldigvis med staven min, og den gikk rett gjennom. Ivrig søking avdekket en råtten snøbro, ca. 1 meter bred over noe dypt, vått og kaldt som vi helst ikke ville ned i. Etterpå fikk jeg en sånn "afterschock" og hadde våkent mareritt flere ganger. Så for meg Gunnar og meg, klissvåte og dødfrosne langt nede i et dypt, vått, blått og alt annet enn godt ishull. Det gikk heldigvis bra. Resten av turen gikk bra også. De siste hundre meterne gikk de fleste av oss over broa mot Spiterstulen, men Gunnar som er svært glad i snarveier trasket rett over Visa (nei han var ikke tørrskodd etterpå). Så fornøyd var han med elvekrysningen sin at han delte ut herlig troikasjokolade (fra egen bensinstasjon?). Til tross for litt egenrådige veivalg, litt sprikende lagånd og noen vulgære avsporinger var vi enige om at det hadde vært en skikkelig godtur, og vi skiltes i vennskapelig ånd. Jeg og Julia for å nyte en bedre treretters med vin på Elveseter, Group Dahlen for å reise til steder vi ikke vet om, for å gjøre ting vi ikke vil vite om ... Neida, bare tull, men den godturen vi hadde på fredag hadde dere nok ikke hatt noe i mot nei

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

17.04. - strålende solskinn og flott skiføre!! Turen gikk fra Vesljuvbrean (skisenteret), over Styggebrean, Storjuvbrean, nordre Illåbrean, Tverråbrean og Bukkeholsbrean - og endte i Leirvassbu. Bilder kommer veldig straks!

Sol, varmt og vindstille – optimale forhold. Over brua ved Geitsætri, krysset vi ganske raskt elva Hurra fra Hurrbrean, og siktet oss inn på et skar langt ned på NØ-ryggen til Skagsnebb. Vi fulgte så østflanken oppover, hele tiden ganske nær NØ-ryggen, og kom til slutt greit opp på eggen. Vi hadde ikke gått lenge på denne før en bratt hammer krevde en liten rapell på 5-6 meter. Et ferdig rapellfeste gjorde at vi ikke brukte mange minuttene på å fortsette bortover eggen. Rapellen var ikke spesielt utsatt, og en omvei – hvis det går uten klatring – virket betydelig. Videre opp til toppen av Skagsnebb (2003m) var det greit. På eggen videre mot Vest-1 virket noen digre hammere ganske truende, men vi så muligheter for å omgå disse på sørsida – hvilket viste seg å være riktig. Lett over V-1 (2093m) og bortover bred rygg, som smalnet av kraftig. Et par små hammere på 2-3 meter måtte vi omgå her – på sørsiden. Bortover og etter hvert oppover egga mot V-2 helt greit. Vi valgte å svinge av på snøen sør for V-2, (spare noe tid, besøkt før). Så greit opp på Veslebretinden (2092m), ned snøhelling og opp på Storbreatinden (2018m). På vei ut mot Jervefonni ventet vi et svært utsatt punkt, men heller ikke noe mer. Overraskelsen var derfor stor da vi så en som satt og sikret en annen. Da vi kom nærmere så vi at denne hammeren krevde rapell. Dobbel overraskelse: Jeg kjente jo han som sikret! Morten Helgesen – god dag! Vi ble raskt enige om at det burde stått litt om denne hammeren i Thommessens og Skogheims turguide. (Sjekket i ettertid, og boka nevner en farbar utsatt rute på skråhyller i sida mot Storbreen for å omgå denne hammeren. Vi burde lest bedre!) Vel, vi hadde tau, og det var bare å rapellere, skjønt denne rapellen var mer utsatt enn sist gang. Vi slet litt med å få ned tauet, før vi fortsatte på smal og artig egg nedover. Etter hvert ble det bred rygg opp til Jervefonni (2001m). Ned fra toppen er det bred bakkehelling mange steder, og vi valgte en direkte østlig retning, tidvis på snø – mest i begynnelsen. Dessverre var det lite med snø etter hvert, eller snøbakkene var vel bratte og harde (vi hadde ikke isøkser). Omtrent halvveis nede var det noen bratte partier som tvang oss over på nordøstlig retning (Breamillom står det på kartet), men så slake partier med ”sårfotvennlig” gress. Men det var problematisk å komme seg over Storbregrovi. Snaut 50 meter før dennes utløp i Leira - et sted Storbregrovi er delt i tre - fant vi en passasje over den største av de tre. Jeg trengte 3 minutter på å psyke meg opp til kjempespranget, for det var ganske langt, og jeg landet på en ikke-plan våt stor stein. Det gikk bra, og Snurre Sprett ville blitt imponert om han hadde sett meg… Så på bru over Leira, der klatrerne vi møtte oppe på eggen alt var nede ved bilen sin. De anbefalte heller å gå ned fra Jervefonni i sydøstlig retning, og krysse Storbregrovi ved utløpet fra breen. Helt sikkert en bedre løsning! Men nå fikk vi haik 3 km tilbake til Geitsætri – det var godt for såre bein! Etter akkurat 10 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.

En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina. Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen. 27.09.07 - et Breventyr! Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel. Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss. Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen. Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv. 28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt. Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede. Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu. Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder. Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja! Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser. Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag). Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen. 29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet. Lemen - merkelige kamikazevesener I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår. Kommer et par bilder etter hvert.

Var på helgebesøk hos venner i Årdal, og som trønder nytter det ikke å dra dit uten å ta for seg naturen i området. Selv om naturen der kan nytes i store drag fra terassen til mine venner, helst med en kald øl i handa, så synes vi værmeldingen lovet såpass godt for helgen at vi planla en liten bretur. Verten har ikke breerfaring og jeg liker å instruere andre, så det passet bra med en tur til Austerdalsbreen. Planen var veldig enkel: 1) Rekk 09:20-ferja fra Fodnes, 2) kjør til Tungestølen, 3) rusle inn til breen, 4) leke litt i brefallet, 5) rusle tilbake til bilen, 6) kjør tilbake til Årdal, 7) Spise fårikål og drikke vin sammen med vertskapet og svigerinnen min som også var på besøk (svigerinnen og vertinnen forbarmet seg over barna og skulle rive de løs fra playstation'en med en rusletur til Avdal). Vel, vi rakk 09:40-ferja og kjøreturen tok noe lengre enn jeg hadde estimert. Imponerende smal vei langs Veitastrondsvatnet, men god asfalt. Det tok også noe lengre tid å rusle inn til breen enn planlagt, så vi var ikke ved innsteget før ca 13:00. Tåka lå lavt og det var yr i luften (hvor ble det av "delvis skyet" nå da?), men Austerdalen var fascinerende og vakker med flate gressletter og rarygger og den typisk unge vegetasjonen du finner på steder det var isbre for 100 år siden. Jeg har ikke vært her før, og du ser ikke breen før du runder den siste haugen noen 100m før innsteget, så vi var jo litt spent på hvordan breen var. Like før breen fant vi en støttet til minne Slingsby som "oppdaget" breen i 1894. Akkurat, brekanten rundt 1900 lå 2km fra Tungestølen og det var sikkert ingen andre som hadde anstrengt seg såpass at de hadde funnet denne brearmen før Slingsby . Breen var flott den. Enkelt innsteg og fine formasjoner for opplæring av en nybegynner. Hadde tenkt å krysse breen opp til Odin/Tors-breen for å leke litt i mere tøffe formasjoner nederst i brefallene, men tiden gikk fra oss og klokka tillot ikke det i og med dagens middagsavtale, så hit skal jeg tilbake ved en annen anledning. Tror ikke dette er den mest befolkede breen heller, så det er jo et pluss (hordene besøker nok heller breene i nabodalførene). Flere bilder på http://picasaweb.google.co.uk/berntm/Austerdalsbreen2008

Det blei ein kjempetur til Svellnosbreen. Me starta fredagskvelden Klokka halv ti frå Spiterstulen. Oppe på ryggen mot opp mot breen, kom tåka sigande. Det blei difor litt av ein sluttspurt for å koma til topps før tåka, men det viste seg å vera unødvendig; Tåka la seg rett under oss. Oppe på flata nedfor breen fann me ein akkurat stor nok flekk til teltet. Ein liten bekk sildra også frå eit snøfelt oppe i den eine fjellsida, så me slapp å måtte drikke brevatn. Det er sjeldan eg har sett himmelen meir klår enn denne haustnatta. Det var også ganske så tøft å sjå månen stiga opp over breen og skapa mystisk og trollsk steming. Det lova bra for morgondagen. Natta blei ganske kald, med iallefall 2-3 minusgrader. I min sommarpose blei det litt kjølig, men ikkje verre enn at eg sov ganske godt heile natta :)Morgonen var kjempefin. Sola var for lengt oppe og varma då me stod opp. Ein fin frokost blei tilbrakt ute med flott utsyn både over breen, dalen og fjella Eventyrisen Så var alt klart for brefallet. Med masse ekstra utstyr, stegjern, isøks og hjelm gjekk turen innover i brefallet. Mektige rygger blei passert og djupe sprekker blei beundra. Sola gjorde at det blinka i isen og lyden av stegjerna som hogg seg inn i blåisen, var som musikk i øyra. Denne dagen måtte bare nytast! I fleire timar gjekk me bare rundt i dette eventyrlandskapet og verkeleg storkoste oss. Matpause blei det også "tid til", med sol og ikkje minst mektige istårn rundt oss. Fleire andre taulag var også på breen, og alle såg ut til å storkosa seg. Svellnosbrehesten Etter å ha utforska nedre deler av fleire sprekker, bar det mot dei øvre delane av brefallet. Her var det meir snø, men snøbruene over sprekkene var absolutt ikkje å stola på. Etter masse sikk-sakk, tvilsomme snøbruer og lange hopp, var me på toppen av brefallet. Då me først hadde kome så langt, frista det veldig å ta ein tur opp til Svellnosbrehesten. Problemet var bare at det gjekk mot kveld, klokka var allerede 6. Sjølvom det var litt usikkert om me nådde heilt ned før det blei mørkt, satte me kursen for toppen. Undervegs var det mange sprekker med lumpske snøbruer. 2 gonger var ein av oss på veg ned i sprekker med begge føtene. Heldigvis stoppa både tauet og friksjonen i snøen begge "nestenfalla". Men det er vedt å merka seg at det er svært mange sprekker her, stort sett med 3-5 meters mellomrom. Ikkje alle er like synlege, men det gjer dei ikkje mindre farlige. Begge sprekkene me "var på veg ned i" var ikkje synlege på overflata... Opp mot toppen var det svært glatt. Det låg ca 5cm snø i ura opp til toppen. Så var toppen der med flott skue utover breen. Sola hadde allereie takka for seg, og det bar mot natt. Langt over oss kunne me skimta folk på veg ned frå Galdhøpiggen.Turen nedover gjekk ganske raskt, særleg sidan me hadde våre eigne spor å gå etter. Ved å halda heilt inntil den nordre sida av Solskinnstoppen, var det betrakteleg mindre sprekker. Frå toppen tok det faktisk ikkje meir enn ein og ein halv time heilt ned til teltet. Eit par bilder av sprekker på flata opp mot Svellnosbrehesten: Sprekker på breen Skjult sprekk

Etter to fine turer ved Leirvassbu med Bjørn/Panda på fredagen og lørdagen, bar det over mot Turtagrø på søndagen. Jeg hadde i siste liten hengt meg på en guidet tur opp nordøstflanken på midtre Dyrhaugstind. Søndag formiddag ønsket jeg Bjørn god tur hjemover mot Oslo, og slo opp teltet i nærheten av Turtagrø. I løpet av kvelden møtte jeg fører + de to svenskene som opprinnelig hadde bestilt turen. Alle virket som trivelige folk, og med en skyfri kveldshimmel virket utsiktene for morgendagen svært lovende. Etter noen timer dårlig søvn og en kjapp frokost var det avmarsj fra Turtagrø klokken 0500. Vi hadde følge med et lag som skulle på Storen innover Skagastølsdalen. Den kjølige morgenluften var behagelig å gå i, og vi gjorde god fart innover forbi Tindeklubbhytta og Skagastølsvannet. Før vi kom til Bandet var det på med seler og tau før vi passerte over Skagastølsbreen. Når vi var nesten over breen og innunder Dyrhaugsryggen dukket solen frem bak Storen og traff oss for første gang - og det var første gang(av utallige) jeg forbannet at jeg hadde valgt Gore-buksa, og ikke annet "lettere" antrekk. Det hadde vært et spørsmål om man foretrekker å bli våt innenfra eller utenfra, og på en dag som denne hadde jeg klart foretrukket utenfra. Vel over breen var det noe klyving på klippe, deretter en enkel taulengde(2'er) før vi var oppe på snøfeltet. Her var det fire taulengder gøyal og enkel klatring på 45-50 graders snø. På dette tidspunktet sto solen rett på snøfeltet og det føltes som en bakerovn. Solkremen rant av like fort som den ble påført. De to neste taulengdene var litt mer krevende ettersom det var mer avsmeltet og derav mer is. Muligens var det bare jeg som begynte å bli sliten(og svett!), men det føltes også som om det ble noe brattere. Den siste taulengden var morsom, med litt mix-klatring over klippe og noen mindre snøfelt i en renne, før vi endelig nådde ryggen mellom Store og midtre Dyrhaugstind. Derfra fulgte vi ryggen tilbake til Store og hadde en laaang lunsjpause der, mens vi betraktet de som toppet ut på Storen. Så behagelig var det på toppen, med sol og ikke et vindpust, at føreren holdt på å sovne. Tilbaketuren kan kort beskrives som lang og varm. Tok ikke bilder selv, men på disse bildene fra Mortens side synes ruta godt http://www.etojm.com/Galleri/Galleri81_90/G85Storen2003/Dyrhaugsryggen.htm Snøfeltet midt på ryggen, midt mellom store og midtre. http://www.etojm.com/Galleri/Galleri21_30/G24Hurrungane2/Dyrhaugsryggen3.htm Her synes hele feltet, med "innsteget" ved breen nederst i venstre kant av bildet. Forøvrig var snøfeltet langt mindre i år, og mye mer avsmeltet i øverste del. Som en anekdote kan det nevnes at feltet flere ganger er kjørt på ski(imponerende!). Føreren kunne også fortelle om en person som hadde kjørt ned hele feltet, men ikke hadde med utstyr for den siste rappellen, og derfor måtte klatre opp igjen(!)

Noen inntrykk fra dagens tur. Dis begrenset en "sinnsyk" utsikt, men nærområdet fikk "duge". Masse folk (som ventet), men like mange var opptatt med en konkurranse under fingeren. Jeg var førstemann opp i dag, 2,5t på greit føre.

Vi starta turen ved Vetredalssetra, der teltet vi før vi satte kusen mot Erdalsbreen. Forbi Lodalsbrekka og opp Småttene ( uten tau) , og slo leir ved Ståleskaret. Da var været skikkelig dårlig. Snø, vind og dårlig sikt satte en stopper for de planlagte toppturene opp på Lodalskåpa og Brenibba. Dagen etter bar det videre. Dagsetappen skulle ende ved Bings gryte, men på grunn av været ble det stopp ved Ramnane. Da var det mange i gruppa vår på 21 som hadde presset seg mer enn nok:) Heldigvis så roet det seg litt da vi slo opp teltene, faktisk fikk vi sett litt av omgivelsene også. Optimismen steg i gruppa Det ble tidlig kveld. Real turmat; Steinbit med reker og dill ( den kan virkelig anbefales! ) og rett i soveposen. Siste dagen skulle bli bedre enn de andre, vi fikk glimt av sol og litt sikt av og til. Slitet nedover til Flatbrehytta gjorde at en boks Fanta smakte himmelsk! Genialt at vi kan kjøpe oss en brus der! Da vi hadde kommet ned til Fjærland igjen, overnattet vi i campinghytter. Det ble en liten grillfest også på kvelden. Josten på langs er gjennomført, men jeg skal nok snart tilbake. Og da håper jeg på bedre sikt:)

Hei! Har planer en vintertur til Tyin området i midten av mars. Så lurer jeg på om noen kan anbefale noen fine toppturer som kan gåes. Skal ligge i telt et eller annet sted ved Tyin nord. Erfaring: Liten eller ingen ift topp og bre vinter. Har masse friluftserfaring, hovedsakelig på sommertid, men har også vært ute i hardt vær med overnattinger på fjellet vinterstid. Men mangler erfaring med toppbestigning vinterstid og brevandring generelt. Har heller ikke erfaring ifm skredfare, men har meldt meg på et teorikurs nå :-). Utstyr: I utgangspunktet helt vanlige fjellski med BNC binding og ikke altfor stive fjellskistøvler, har ingen ambisjon om voldsom offpiste kjøring nå. Har forøvrig stegjern og isøks. Et par spørsmål: Spm. 1. Uranosbreen. Banner vel i kjerka ved å spørre om det generelt sett er trygt å gå over breen i mars uten erfaring og utstyr, men drister meg likevel til å spørre om folk pleier gjøre det på den tida av vinteren. Har forøvrig ikke tenkt å ta noen utpregede sjanser! Spm. 2.Tyin: Hvordan er isforholdene på Tyin? Antar det ikke skal være problemer å gå på isen innover, men hender jo spesielle forhold gjør det annerledes. Tips om årets forhold mottas med takk Har sett på et par alternativer: Alt. 1. Langeskavltind. Har tenkt at dette bør være en overkommelig tur uten veldig mye utfordringer, så lenge det ikke er snøskredfare i skråningene opp. Trenger vel ikke gå på bre. Alt. 2. Uranostind. Har sett bilder av folk på vintertur i mars dit. Ser ut som de går over breen og opp fra toppen av breen. Har vurdert om det kan være forsvarlig å gå over breen uten utstyr i mars, men har igrunn lite peiling på det, så skygger nok banen. Men har sett bilder av folk både med og uten tau på toppen/traversen. Er det en annen potensiell vei opp (utenom sørryggen)? Eller er det kanskje tryggest å holde seg helt unna for denne gang :-)? Ser jo flere andre topper innover, men har ikke vurdert flere av de høyere toppene, så her mottas tips med takk. Har vurdert noen mindre topper i tilfelle det kan være aktuelt å gå en litt kortere tur en dag, som f.eks. Breikvamnosi, Koldedalstind eller ev Hjelledalstind. Noen formening om disse vinterstid? Så er det bare å håpe at været gjør fjelltur mulig i det hele tatt, hvis ikke får man søke ly under tregrensa et sted Takker på forhånd for alle tips! Mvh Kjetil

Forord Hvis du er av dem som liker å lese om behagelige turer og runde fjell, gå opp til venstre og trykk på "tilbake" i din nettleser, for dere andre, enjoy! Lørdag: Mortens Everest og min personlige lille bragd I boka til Morten blir Austanbotntind beskrevet som både Everest og morsom, luftig og spennende. Mange fra forumet har også skrytt voldsomt av denne toppen, ikke rart jeg gledet meg til denne dagen! Jeg bekymret meg ikke så mye for det luftige toppunktet, men gledet meg til det. Det jeg var bekymret for var Pinnakkelen på sørryggen. Turen ble lagt opp etter denne hindringen, og jeg ville ha det vanskeligste på vei opp, det betydde hovedtoppen først, så ned sørryggen og til slutt forhåpentligvis stå på S2 etter å ha passert denne pinnakkelen. Hovedtoppen i seg selv var faktsisk litt skuffende, hadde forventet at det var luftigere. Har da vært på luftigere toppvarder enn detta. Det som derimot ikke skuffet var veien til videre til S2 Først ned på selve sørryggen var hakket vanskeligere enn forventet, jæ.... luftig til tider der ute på eggen mot vest! Hadde hørt at det var ett 3'er punkt, men det kan ikke være langs eggen nedover, for her var det stadig vekk noe syns jeg. Værst var det en siste hammer før man var trygt nede på eggen, her måtte jeg slippe meg ned en meter på skrå på en svahylle som gikk ut mot veststupet, og dette er høyt! Med litt sjelvende pust fikk jeg listet meg i god stil ved hjelp av det meste på kroppen ned, opp og bort til eggen igjen, puh! Nå ble det småjogg over neste topp, og jeg var spent på neste hindring. WÆÆ, der nede var pinnakkelen, men hva var dette da? Dette 20m høye stupet hadde ikke jeg hørt om! Heldigvis kunne Arne fra tinderangling.no rope at jeg måtte gå østafor. Arne og Turid, samt Gråbein fra forumet her satt nemlig på andre siden av pinnakkelen Ned på østsiden var det fint i starten, men så var det noen meter med våte sva, dette syns jeg ikke er noe gøy, og jeg liker meg dårlig når det blir slikt! Ganske uforsvarlig fikk jeg krysset og var nede ved hovedutfordringen min. 3t hadde jeg brukt hit. Det var et taulag på Pinnakkelen, så jeg måtte vente. Satt og kikket, studerte hver en detalj, og ble egentlig bare mer og mer redd for at dette ikke skulle gå. Da taulaget var ferdig med rappellen hadde jeg begynt å se på andre muligheter enn rett opp, men det så jo ikke akkurat lett ut det heller. Jeg roper til Arne, som holder på oppover på andre siden, om han har hørt om noen omgåelser, nei var dessverre svaret. Roper til Gråbein og spør om hvordan det ser ut å komme opp til skaret fra øst på den sida, joooda roper han, det kan kanskje gå! Greit, da måtte jeg se om jeg kunne finne en vei: Klyver meg ned på noen hyllepartier med litt mose/gress på. Til tider løst, men gode tak. Jeg klarer å runde under pinnakkelen, til jeg står i øststupet. Nå var det bare en vei som gjaldt; opp til Gråbein og Turid i skaret! Klatring opp var det, og ikke en veldig mye brukt rute dette! Jeg måtte grave vekk mose i alle riss for å finne tak, men de var stadig vekk dype og fine. Jeg kan si jeg var en glad gutt når jeg sto i skaret, selv med noen skader på solbrillene og halvblind fra all mosen som hadde funnet veien inn under øyelokkene mine Jeg måtte nesten oppom pinnakkelen også, noe tinderanglerne satte pris på, da jeg måtte hjelpe litt til med det tautullet de holdt på med Litt mer tullprat før vi skiltes lag, og jeg kunne stikke videre på min ferd, klokka var blitt 11 når jeg forlot S2, altså 1,5t ved pinnakkelen. Flere topper Siden sola ikke hadde bikka vest enda, kunne jeg ikke gi meg for dagen, altfor bra vær til det! Det ble til at jeg kom meg til bilen, flytta den et par kilometer lenger nord, for å så sette kursen mot Solebotntindane. Overraskende gøy over Lauvnostind og opp til Nørdre. Så var det fin klyving videre til Store, jeg krysset snørenna rett over og kløyv opp ved siden av denne. Plagsomt løst i skaret mellom Store og de søre, men en fin tur ut mot den mektige sørvestveggen til Store Ringstind! Her vinket jeg til to taulag som var oppe på Store Austanbotntind, men de så meg ikke. Ned igjen var det bare å slippe seg løs, og det ble en rask og pinfull retur, men litt morro er det jo også og presse seg litt ekstra. Etter store slitasjer på kroppen kunne jeg stoppe klokka på 3t og 15min ved bilen igjen, etter at jeg forlot den. Syns det var bra etter å ha gått Austanbotntraversen først på drøye 5t. Litt rar følelse å sette seg i bilen 15.45 og tenke på at to traverser er gjennomført, ikke igjen Søndag: En tur som seiler opp til toppen av turopplevelser Klokka ringer 05.00, å fy dæven for noen lår, STØL! Men det var greit, skulle være kosetur i dag sammen med Håvard, Turid og Arne. Tinderanglerne hadde bedt meg med på tur, og vi tenkte vi kunne være snille å ta med Håvard også da.. La meg bare si, jeg er meget takknemlig for invitasjonen, dette var en knallbra tur, ja, hvis ikke min beste tur noensinne! Jeg var litt sherpa og bar tau for Turid, ikke rart at folk blir slitne når de drasser med 60m + utstyr opp i høyden Opp til bandet, bort til Berges chausse (eller no sånt) som ga klare alpeassosiasjoner, og videre bort til Slingsbybreen. Her knøyt de fornuftige seg inn i tau, mens jeg dinglet etter som en annen susekopp. Ikke helt bra å krysse denne breen usikret, tar den, men MEG om det. Fra breen fulgte vi snørenner nesten helt opp til ryggen. Merket på kroppen at den var utolmodig nå, jeg var veldig spent på disse rapellene som ventet meg. Jeg gikk litt foran, og fikk sjekket ut det jeg ville, omgåelser var en fin ting, fant en fin snørenne man kunne følge ned mellom S2 og S1 og rundt og opp til hammeren igjen. Videre til S1 og til hovedtoppen ble det plunder, men takket være Arne og rapporten fra eaa her inne ble jeg sendt bort til svapartiene på sørsiden av hamrene oppover. Bort på et snøparti, noe småvått svaparti fristet ikke, så jeg gikk et stykke bort der hvor en liten bekk kommer ned. Jeg tok meg opp her i bekken, men fant tørre tak, noe plundrete til tider med små fingertak, men kom meg opp til svaet på riktig side av fuktigheten. Fant en bedre vei for dem andre, og jeg må si jeg liker meg meget godt i rollen som "guide", selv om ingen av deltagerne akkurat trenger guide da! Var beroligende å finne denne enklere veien for meg selv også, for her måtte returen gå, man skal jo ned igjen også! Opp på Store, så var det videre til den bekreftede kandidaten som kanskje egentlig hører til Sentraltind, vet ikke navnet jeg men. Ned til denne gjennom ei løs renne og videre ned på snørenne og snøfelt opp igjen, en grei omgåelse av en 40?m høy rapell som var rimelig uaktuell å klatre ned. På dagens 5. og siste topp var det uaktuelt å fortsette, selv om Arne hadde prøvd iherdig og overtale meg om å bli med videre opp til Sentraltind, Vesle og Storen Tida begynte å fly fra oss alle, spesielt meg selv, siden det var jobb klokk 07.00 mandag. Det ble til at Arne og Turid bare ba oss gå, Håvard hang på ned til Bandet, men når han begynte å spy orket han ikke å holde følge på joggen ned til Turtagrø Det skal også sies at det ikke ble utvekslet et eneste ord mens vi krysset breen på vei tilbake, og det er ganske ulikt Mayhassen og Håvard Denne turen var det flotteste jeg har opplevd, den hadde ALT! Vel, nesten, eneste jeg kunne klare å komme på var at den manglet kjedelige og runde fjell! Du verden så mye morsom klyving og omgivelsene da gitt!! og turfølge skal også ha skryt, gøy å endelig ta en tur sammen med dere fra tinderangling dott no Men omgivelsene da: De råeste breene, dype dalfører, ekstreme storvegger på alle kanter og ei sol fra en knallblå himmel oppå det hele, "det gjør noe med sjela" som håvard sier når han ser ei enslig isoleie i høyden Brukte 15t på turen, men det virket som 6, så gøy var det Kan legge ved noen bilder fra søndagens tur, lørdagen var det ikke plass i sekken til noe tilleggsutstyr

Hva er nødvendig utstyr for å ferdes på isbre? (Komplett liste) Antall isskruer og lengde, type tau og lengde, etc.

Jeg har vært så heldig å få være med Morten på et par turer nå i vår, og denne gangen skulle vi gå fra Juvass sommerskisenter gjennom Porten og noen topper rundt Storjuvbrean. Det var meldt fint vær om ettermiddagen, så vi bestemte (Morten) oss for å begynne litt ut på dagen. Vi gikk fra Juvass kl. 14 i tåke over Styggebrean, forbi noen taulag som kom ned fra "grøten" rundt Galdhøgpiggen. Som den uerfarne men fullstendig frelste fjellvandreren jeg er, var det helt konge å komme til Porten akkurat da Tåka lettet litt. Vi kom oss fint ned uten bruk av stegjern. Det var også spor der etter noen som hadde gått, kanskje dagen før? Vi gikk over breen, i et fint tørt nysnølag. Været var ikke helt med oss, men jeg synes det var konge. Vi kom oss bort til Søraustre Skardstinden, og besteg den.. Det var mitt første møte med litt luftig klyving, og det ble med litt skrekkblandet fryd. Vi gikk videre bort til Søre Illåbreatinden, en meget enkel topp å bestige.. Morten skulle ta noen bilder av Porten fra Storjuvbrean i kveldssol, men været var ikke helt med oss enda. Vi gikk videre mot Ymelstinden, og parkerte skia oppe i skråningen. Da vi kom opp å skulle ut på venstre side av eggen mot toppen, måtte jeg ha 10min. bentenkningstid. Det så skummelt ut med snøen som lå der. Jeg tok på stegjern for første gang, og gikk opp sporene etter Morten. Like før toppen kastet jeg inn håndkleet, og ventet på at Morten besteg toppen. Litt surt, men jeg tror det var lurt av meg å vente med sånne bestigninger til jeg er mere fjellvant. Vi kom oss trygt ned til eggen igjen, og da var turen kommet til Storjuvtinden. Vi gikk litt ned fra eggen mot Storjuvbrean, for så å gå opp en bratt skråning opp til toppen. Vi trengte ikke stegjern her , siden det var lett å sparke spor i snøen. Men isøksen var kjekk å ha. Da jeg var noen meter fra toppen, hørte jeg Morten komme med noen (god)ord oppe fra toppen. Da jeg kom opp skjønte jeg hvorfor. Med ett, løste alle skyer seg opp, og Galdhøgpiggen lå badet i den fineste kveldssol. Det var himmelsk.. jeg har ikke ord. Det var en spesiell opplevelse som jeg takker og bukker Morten for. Man kunne se mange av Jotunheimens tinder, og man følte seg liksom litt liten der man sto.. Tilbakeveien var fin, men det begynte å bli sent. Nedkjøringen fra Styggebrean mot Juvass var i fin lett snø, så noen telemarksvinger fikk jeg også til.. En fullstendig kongetur i uvante omgivelser.. Det er første gang jeg skriver turrapport, så det kan godt hende at det er noen feil her og der:). Bildene er tatt med et Canon Powershot S80 på Auto, og skalert ned med programmet ifranwiew. EDIT: ups.., bildene må sees fra siste til første....

Etter en god natts søvn og en dugelig frokost på Leirvassbu, var vi klare for kosetur til Østre Rauddalstinden. Dagens tur ble forkortet en del etter gårsdagens strabaser i Hurrungane. Kreftene var færre enn forhåpningene, så med litt kartkikking og diskusjon med Morten i peisestua på lørdagskvelden, ble vi enige om å begrense oss til én Rauddalstind. Egentlig ville jeg gjerne ha alle tre i slengen, men den turen er betydelig lengre, og med min form om dagen ville det blitt tøft. Dessuten var det fristende å komme hjem til sivilisasjonen igjen før natta også. Et stort smil om munnen til Morten, var ikke han imot med en kosetur! Så da ble det god frokost og sen avmarsj i dag også. Kvart på ni viste uret når vi startet dagen. Først med feller i noen hundre metre, så tok vi av fellene og gled nedover gravdalen mot inngangen til Simledalen. Snøen såpass tidlig på dagen var hard og fin og føret var skarpt, så uten feller eller smøring av noe slag gled vi pent nedover. Et veldig nøye utvalgt spor for å holde høyden mest mulig hele veien ble valgt, så sporene våre krysset ”hovedsporet” adskillige ganger på veien nedover mot Simledalen. Været var igjen knall, med bare slørskyer til å dekorere himmelen. På vei nedover Gravdalen møter vi dagens første praktskue; utsikten mot Gjertvasstinden, Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Den veggen med fjell er flott fra omtrent hvor som helst, bare du ser dem! Vi runder etter hvert rundt Høgvaglhøi og får øye på Store og Vestre Rauddalstind. Flotte og mektige fjell det også. De skal få besøk en annen gang. Vi rundet Høgvaglhøi akkurat passe høyt, ca rundt 1.350 moh slik at vi kunne nyte et visst fall også inn i Simledalen før fellene kom på igjen. Et lite stykke inne i Simledalen ble det en liten stans for påsetting av feller, litt fotografering, sjokolade og drikke. På kosetur overlates ingenting til tilfeldighetene. Termosen og kjeksen var derfor også fremme. Dagens turmål viste seg fra en av sine bedre sider, toppkrona og alt omkring badet i sol, men den nordvestre fjellsiden var skyggelagt – naturlig nok på denne tiden av døgnet. Vi stakk ut kursen mot ca en halv km øst for 1743 på ryggen mellom østre og Store. Der var det en liten stein som stakk opp. Et mørkt punkt i alt det hvite – et perfekt siktepunkt. Ikke altfor bratt heller. Planke! Vi krysset på høyre siden av en bred men ikke altfor høy fjellvegg. Ruta var enkel å stikke ut og samtidig relativt perfekt. Ved to anledninger fikk vi riktignok mindre nedoverbakker. Vi var skjønt enige om at fall i høydemetrene var mindre gunstig, ettersom høydemetrene må vinnes tilbake igjen. Men fall på inntil 10 meter er jammen relativt uproblematisk! Mens vi vant høydemetrene på vei opp mot ryggen, kom et relativt forræderisk skylag og la seg over himmelranda. Forræderisk fordi man ikke lenger merket at sola tar. Men den tar. Og tar. Og gir lite igjen. Snaut halv tolv kom vi opp på ryggen. Rygger er alltid stas. Følelsen av å gå på toppen av verden er uslåelig, og med utsikt til begge sider har man alltid oversikt. Dessuten er det visst så trygt å gå på rygger, har jeg hørt! Jeg liker meg der! Her oppe dukket Mjølkedalstinden opp i den umiddelbare nærhet, litt lengre sørvest Uranostinden og den karakteristiske Sagi, og enda lengre vest kongene i Hurrungane. Fra denne vinkelen blir det dessuten enkelt å skille klinten fra hveten, kongene fra prinsene osv. Blant tindene i sør-vest er det liten tvil om hvor dominerende styggedalsryggen egentlig er. Så stikker Austanbotntind med sin pyramideform og Ringstind med sin hvite rygg opp noen hederlige forsøk på å hevde seg. Veien videre østover er relativt grei, så etter noen raske bilder tok vi fatt på bakken oppover mot 1930. Vi (i hvert fall jeg) kjente motene litt i bena, men det meste gikk ganske greit i dag. Drøyt tolv satte vi oss godt til rette med matpakka. Skiene ble tatt av, resten av metrene til topps skulle forseres til fots. Morten erindret sist han var her, da var det et punkt som var en smule psykisk. Ingenting avansert, men en liten mindre utfordring kunne vi vente oss. Stas tenkte jeg, som trives bedre med litt morsom klyving enn i tunge lange motbakker med ski på beina. Rygger er flotte greier, men kan du by på litt klyveklatring attpå, da er jeg ikke sen å be! Morten fornektet seg ikke, og matpakka lå igjen på Leirvassbu. Jeg hadde pakket nok mat til å holde liv i en liten tropp, så jeg bød på min. Tror kanskje Morten setter pris på annet pålegg enn meg, men en blings eller to truet han nå ned. Litt sjokolade på toppen, så blir magen blid og fornøyd. Og humøret med! Etter en god pause tok vi fatt på siste etappe opp til toppen. Morten med staver, jeg med isøks. Cruxet ble raskt nådd, der satte Morten igjen stavene. Han hadde trukket ut til venstre forrige gang. Selv syntes jeg det så ut som en grei oppgang nesten rett på, et lite snev mot høyre. Det var riktignok et ganske høyt trinn, men med brukbare tak gikk det kurant å trekke seg opp de tre høydemetrene cruxet besto av. Morten har bittelitt kortere ben enn meg og nådde ikke trinnet med beina. Løsningen ble å dra seg opp etter armene, tidvis ake seg frem på magen. Stilfullt, elegant og effektivt. En god tinderangler vet å bruke alle kroppens kroppsdeler! Det vet jo alle! Fem over ett var toppen nådd. En lekker konstruksjon av treplanker og vaiere viste at statens landmålere har vært på besøk også. Er det virkelig nødvendig å etterlate en masse skrammel bare for å vise at punktet er målt opp? Jeg har målt punktet selv, men jeg tok med all søpla mi ned igjen! Det får bli en annen diskusjon. Utsikten var herlig nok til å forsvare turen opp. Rauddalsegga sto i mot kvass og steil i sørøst, i nord ligger Bukkehø med sin loddrette vegg mot Ymelstind og ryggen via Storjuvtinden mot Galdhøpiggen. Rett vest ser jeg ryggen jeg har bestemt meg for å utsette, ryggen mot Store og Vestre, og enda lengre sørvest ligger godbitene i Hurrungane. Mye pent å se på her. Hugh Heffner, ta deg en bolle! Det var klart for retur. Nedoverbakker er normalt ganske mye enklere enn oppoverbakker. Bortsett fra i steinur hvis man har kranglete knær, eller i snø hvis man ikke kan stå telemark. Jeg kvalifiserer i begge kategorier. Derfor er nedoverbakker så som så. Man har ikke engang høydepunktet å glede seg til, for det ligger bak en. Men spaserturen ned til skiene gikk greit. I dag skulle jeg forsøke meg på en retur uten feller. Vi bestemte oss for korteste ruta, nemlig ned breen vest for Østre Rauddalstind, krysse Simledalsbandet og ta oss opp i veggen mellom Vestre og Midtre Høgvagltinden. Deretter ned Høgvaglbreen og straka vegen til Leirvassbu. Ned breen gikk overraskene fint. GPSen viser at jeg brukte ni svinger på hele nedoverbakken. Det kan høres ut som noe Lasse Kjus eller Bode Miller hadde vært stolt av, men jeg kjørte omtrent så langt fra rett ned som det er mulig å komme. På tvers i hele breens bredde. Full stans, og med stavene godt plantet snudde jeg kroppen 250 grader rundt – altså en rotasjon i retning oppover – før jeg slapp meg løs i neste vågale ak. Trygt og godt. Vel nede pustet vi lettet ut, tok på fellene igjen og avanserte oppover igjen. I sørvestsiden til Høgvalgtinden hadde det gått adskillige småras, så ruta vår var spekket med små snøhauger og klumper av en viss størrelse. Nesten som å gå i storstenet ut med ski på beina. Mellom rasene var det middels bratt, og snøen var begynt å bli ganske så råtten. Vi tråkket ikke mye igjennom, men i stedet var det nødvendig med veldig kanting av skiene for å unngå utgliding. Ingen fatal utgliding – på ingen måte. Men en utgliding som ville medføre at høydemetrene måtte gjenvinnes. Og det skal man ikke kimse av! Noen pustepauser måtte til, men vi nådde bandet greit. Så var det igjen av med fellene, og nå skulle de ikke på igjen. Ca kl 15 så vi døden i hvitøyet og kastet oss ut på Høgvaglbreen. I noenlunde samme elegante stil avanserte vi nedover breen høydemeter for høydemeter. Jeg dristet meg til og med på noe som for svært uinnvidde kan minne om en sving eller to. Denne breen var langt fra så bratt som dagens første, så her slapp jeg virkelig løs! Etter hvert var det slutt på breen, og vi fortsatte ned mot Leirvassbu - igjen desperat etter å holde høyden for å spare de siste kreftene. Vi skulle tross alt fortsette lenger enn Leirvassbu. Den nådde vi ca kvart på fire, og etter en velkomsthilsen fra Julia og Linn Therese, samt en mindre ompakking for mitt vedkommende, og en større ompakking for Morten (som inkluderte bruk av pulk og to enorme sekker med alskens fotoutstyr og annet nødvendig stæsj) tok vi fatt på de siste 8 km ned Leirdalen til bilen. Ingen scooter-haik nedover - det får være grenser! Høydemetrene er relativt jevnt fordelt, så med unntak av to hederlige nedoverbakker, er det egentlig ganske flatt nedover mot bilen, som sto parkert litt ovenfor der Illåe krysser veien og renner inn i Leira. Vel, flatt og flatt; hadde jeg gått andre veien hadde jeg sikkert merka motbakkene. Men det var i alle fall adskillige stavtak og en del skøyting før bilen ble nådd ca kvart på fem. Riktig en kosetur. Noen ganger kan kampen for kryssene bli ganske ambisiøs – nesten litt for mye av det gode. Da er det viktig å unne seg masse kos på tur. Selv om turen er kos i seg selv, er det også lurt med litt kos i sekken. I dag ble det mye kos. Etter en lang dag i sola og et nesten vindstille vær, fikk ansiktet seg en trøkk seksten. Jeg la på lag på lag med aftersun i bilen hele veien hjem til Oslo, og har i tiden etter turen gjennomgått et mindre ham-skifte. Jeg trøster meg med at huden i ansiktet nå er splitter ny og klar for nye utfordringer.

Hei! Jeg skal ta veilederkurs som brefører i sommer og trenger å trene og friske meg opp på redning og veivalg. Jeg har tenkt meg på Folgefonna til helgen og lurer på om noen vet om noen bra steder å gå hvor det ikke er for mye snø, slik at jeg finner noen sprekker å øve i. Jeg håper på raskt svar! Vennlig hilsen Lars

Nok en dag opprant med møkkavær og temperaturer på istidsnivå. Nok en dag måtte alle planer om Smørstabbtraversen legges på is og andre turmål finnes. Vi landet på Skagsnebbene. Ved Geitsetri fikk vi beskjed av den danske budeia om å holde oss unna geiteflokken hennes oppe i lia på andre siden, for de var, som hun sa det, så fæle til å følge etter folk, og da måtte hun evt. langt til fjells for å hente de. "Ja da", og "ikke noe problem" sa vi og durte i vei, Tor Erik som sistemann sørget samtidig for å glemme å lukke igjen grinda på brua før vi trasket opp den venstre av de gamle sidemorenene til Hurrbreen. I korte solgløtte lyste den skarpe Skagsnebbeggen over oss. Tor Erik var lysten på å gå eggen rett på, jeg klarte å styre min begeistring, så vi trasket inn i kant av Hurrbreen, mens vi beundret en bratt snøfonn som strakte seg helt opp til toppeggen. Sikkert fin for folk som er glade i bratt snø, men utglidning burde man ikke ha! Etterhvert som vi kom til et hjørne, omtrent 1600 moh, var det tydelig at bresprekkene strakk seg langt inn mot kanten så vi var litt ekstra forsiktige. Videre opp gikk vi på en mindre bre, som ikke er merket av i det hele tatt på kartet. Litt dumt, den har til og med noen sprekker! (Sammen med breen i siden på Rasletind Ø er dette den største breen i Jotunheimen som ikke er merket av på kartet som jeg har sett). Det gikk imidlertid greit opp til det laveste punktet på eggen mellom fremre og bakre Skagsnebbb. Tor Erik kløv over en liten nubb på eggen mens jeg rundet på snøen til høyre før vi var opp ved foten av hammeren på bakre Skagsnebb. Denne ser ganske markant ut på avstand og kan få noen og enhver til å lure på om det lar seg gjøre å komme opp her, men bortsett fra et (syntes jeg da) litt ekkelt opptak i starten (et opptak rundt grad 3 et par meter før det ble adskillig lettere). Tåka og de såpeglatte steinene gjorde det hele mer uhyggelig syntes nå jeg da. Veien videre var overraskende enkel ut i siden til venstre for hammeren og så opp på toppeggen. En fasinerende prekestol passerte vi på veien. Sett ovenfra ser det ut som om den heller ut mot stupet. Bort til fremre Skagsnebb var det en del småklyving og smale passasjer som krevde litt forsiktighet, men det gikk alt i alt veldig greit. Toppeggen har flere små toppunkt, og uansett hvilket man står på, så ser de andre høyest ut, men med høydemåler fikk vi bekreftet at det som er merket av på kartet, også er det høyeste. På det fremste toppunktet var det stupbratt utsikt ned mot Leirdalen og veien nedenfor hvor knøttsmå biler kjørte. Returen gikk samme vei og det tok ikke lange tida før vi var nede igjen ved brua. Her stod den danske budeias tyske mann og hilste oss velkommen og lurte på om det var vi som hadde glemt å lukke grinda siden alle geitene hadde "rømt over". Etter noen "Vet ikke", "husker ikke", fant han ut at det kanskje kunne ha vært noen andre og samtalen med den svært så pratsomme tyskeren dreide inn på hyggeligere temaer. I min nysgjerrighet lurer jeg på om det er noen som har gått rett opp eggen fra Leirdalen Er det også noen som har gått opp det bratte rennesystemet som kommer opp på toppeggen mellom de to toppunktene på 2003 moh eggen? Alt. opp omtrent ved foten av bakre Skagsnebb 2093 moh??

Fresvikbreen var ikke så sprekkfri som forventet. Vi gikk innpå fra vest, gikk opp fra Seljedalen til setrene på Hang. Deretter opp ryggen til 1320 m, for så en god del berg og dalbane før breen dukket opp i skodda. Yr hadde lovt oppklaring utpå dagen denne siste fredagen i september, uten at vi merket så mye til det. Skodde, sterk vind med regn, sludd og snø gjorde breturen værmessig utfordrende. Når blåisen i tillegg var dekket av 20 cm nysnø som skjulte nesten alle uhumskhetene ble det en heller jobbig tur til topps. Hadde lest at på denne breen skulle det være lite sprekker men her var det flust med store og små på tvers av ruta. Og på langs gikk det en hel del dype smelterenner. Alle dekket med nysnø. Så her var det bare å jobbe seg oppover med skistavene som søkestenger og utføre sprelske hopp over styggedommen, samt ta noen gjennomtråkk med godt humør. Stegjern, sele og tau kom godt med, selv om et taulag på to personer nok ikke er optimalt. Brukte bortimot 2 timer på de siste 1,5 kilometerene. Totalt 28 km på denne turen som nok er en god del drøyere enn fra Fresviksida. Turen tok 12 timer med et par pauser. Total antall høydemetere, ganske nøyaktig 2000. Været bedret seg, men ikke før ut mot kvelden på veg ned mot Hang igjen. Fresvikbreen med sine 15 km2 er Norges 23 største bre. Kunne virke som større arealer med is var nedsmeltet de siste årene. Høyeste punkt er 1648 meter og breen er nummer 11 på lista over fjell med størst primærfaktor i Norge. PF er 1310 meter. Høyeste punkt i Vik kommune er Fresvikbreen.

Etter noen behaglige toppturer i Hurrungane var denne dagen en nedtur. Turen inn Ringsdalen for meg og broderen var fin. Noe steinete det siste stykket. Stadige spektangulære stein og issprang kom ned fra Ringsbreen, uten at kidsa skal få skylda for det Tåka lå lavt men vi regnet med å navige oss greit opp breen til Store Ringstind. Oppover den smale breen vest for Midtre Ringstind måtte vi stadig unngå store sprekker. Men oppe på vel 2000 meter var det slutt. En kjempesprekk kløyvde breen på tvers, her muligens 150 meter langt. Sikkert 4-5 meter bred, 6-8 meter dyp og kanten på breen ovenfor var muligens 4 meter høyere enn der vi stod på nedre del på grunn av den kraftige hellningen her. Samtidig var fjellsidene nesten loddrette. Siden det allerede var blitt sent på ettermiddagen og tåka reduserte sikten til 10-15 meter valgte vi å snu her i stedet for å bruke tid på å jobbe oss over. Samtidig satte også regnet inn. Det ble en heller guffen retur. Glatt som det ble måtte vi ta en rappell ned det kinkige punktet nedenfor breen. Så spørsmålet er: Er dette vanlige forhold oppunder Store Ringstind på denne årstida ?? Ser at breen her har en trekant i mortens bok, men det gjelder vel heller stigningen som her er 45 grader. En heller kurant sak med stegjern og øks.

Vi utnyttet vær-vinduet rundt Tverråbreen til det fulle og smatt opp på tre 2000-meterstopper. Påsken i sør-norge var ikke optimal værmessig, så dette ble ble vår fineste dag under vår påsketurnè. Vi fikk også med oss en liten brevandring i Eventyrisen. Bilder, kart og tekst her Turhilsen

Det ble en vakker og verdig avslutning på skisesongen og april 2006. Startet fra Gråhaugen i 4 pluss i 9 tida, i strålende sol og deilig kramsnø med feller fra bilen, det var mange ivrige toppgåere idag. 2-3 timer senere kom følget til Svartvatnet, for matpåfyll og lengre/breiere feller, men vinden hadde økt og det hadde skyet mer på. 2 -3 timer senere var storparten nedkommet til breen igjen, da var jeg oppå breen og i ferd med å gå opp Snot-ryggen. Vel oppå ryggkanten var vinden økt voldsomt og jeg fikk østavind rett imot, iblandet et heftig snørokk. Så ingen mulighet for å gå til topps pr. ski, så med den største kraftanstrengelse slet jeg meg fram til toppunktet. Drøyt 5 meter fra varden sto østatrekken i kuling, jeg fikk alvorlig problem med ganglaget, og valgte en usikker retrett framfor å bli blåst utfor stupet i vest. Ned igjen gikk det greit, aldri har det vært mer moro å renne på raske feller på ganske våt kramsnø. Dog jeg ble noe sen, så siste stykket gjennom skogen ble en lidelse i søkkvåt gjennomslagsføre. 28 km, 5 timer opp, 4 ned, raske løpere brukte ikke mer enn 2-3 timer ned.