Søk i nettsamfunnet

Da klinker jeg til med årets tråd om Hardangervidda,, Først litt "nice to know" om adkomst til Synken.. "NB: Grunnet et tidligere ras på veien til Synken som enda ikke er ryddet, er det uklart når veien åpnes og følgelig når faktisk oppstart for båten blir. Vi venter på tilbakemelding fra Vegvesenet og kommer med mer informasjon så fort som mulig." http://maarbu.dinstudio.no/text1_16.html

Hei! Da har det kommet til det punktet hvor man har bestemt seg for en å gjennomføre en lengre tur, kall det gjerne ekspedisjon. Søknad om permisjon fra jobb er sendt. Nord vest territoriet i Canada skal saumfares i hele tre måneder. Ingstad sine fotspor skal avdekkes, Pikes portage og Ingstad creek skal forseres, deretter bærer det mot tundraen. Her har jeg et lite håp om å finne Ingstad sin tundracamp, men det gjenstår å se. Er noe usikker på om ferden fortsetter ned Snowdrift river eller om man skal padle Thelon river ned til Baker lake.. Har veldig lyst å padle begge elvene, men må da i såfall leie fly inn til Whitefish lake etter retur til Lutselke, noe som koster.. Turen er planglagt å starte tidlig august og vare til slutten av oktober slik at jeg får jaktet en del og slipper de værste hordene med mygg og knott. Ser at gjennomsnittstemperaturen i oktober for området er -1,4 grad.. Blir det litt i drøyeste laget å satse på at elver og innsjøer ikke fryser i oktober 2019 før jeg og kanoen min er ferdig med turen, hva sier dere som har vært der borte tidligere? Noen som har en formening om tidsforbruket på evt. å padle begge elvene? Blir tre måneder veldig lang tid om jeg bare tar en rundtur opp til tundraen og ned Snowdrift? Noen som har hatt med hund bort dit? Hva gjorde du isåfall med hundeburet og det du ikke skulle ha med på tur, gikk det greit å bare sette det fra seg på flyplassen til man evt. er tilbake? Fremdriftsmiddelet blir en 16,5ft Ally kano, selskapet blir en 5 1/2 gammel breton. Når det kommer til mat baserer jeg meg hardt på fiske og jakt, så får lykken stå meg bi som den gjorde med de gamle pelsjegerne. Noe sulting blir de nok, men skal ha med nok av havregryn og potetstappe. Bikkja får tørrfôret sitt. Boligen blir et Helsport reinsfjell 2 superlight bestående av en 9LW Exped med chairkit og en sovepose med komforttemp på 5 grader. Har også med Jervenduken i tilfelle det blir kaldt, så det blir relativt høy komfortfaktor. Tenker hovedsaklig å fyre bål for å koke vann og til matlaging, men det er jo greit å ha en backup løsning om det skulle komme uante mengder nedbør. Hva mener dere jeg skal gå for, primus med bensin eller bare en liten gassbrenner som monteres på toppen av gassflaska? Alt pakkes selvfølgelig i vanntette pakkposer etc.. turrutiner har jeg fra tidligere turer, men om noen har erfaringer fra slike lange turer setter jeg uendelig stor pris på å få høre de 😁

«Du skal over Strynefjellet, så kommer vi tilbake til om du skal til høyre eller venstre når du kommer til bunnen» Detaljplanleggingen er det bare så som så med når man forbereder påsketur med Fjellforumere, eller man kan vel helst si at det foreligger en del alternativer, Så bestemmer været hvor man ender opp til slutt. Nå har ikke akkurat været vært noen stor utfordring denne påsken men for en planleggingsfreak som undertegnede tar det litt tid å bli komfortabel med slikt. Enden på visa var nå i grunn å pakke hele utstyrsboden både for ski- og fotturer i bilen og kjøre mot Strynefjellet. 12. april – Transportetappe Første stopp på vegen var Lillehammer. Har inntrykk av at vi til tider driver en middels stor transportbedrift over deler av landet. Alltid noe som skal hit eller dit, et par ski, en sovepose, ei bukse osv. Så første post på turen var lunsj, hente- og levere ting- og tangstopp hos @Elisabethsk i Lillehammer. Lunsj på Egon og innkjøp av gnagsårplater på Sport1 (fikk god bruk for de i løpet av turen) før turen fortsatte oppover Gudbrandsdalen. Møtte @Sig Mani Vågå og kjørte i følge til turmål nr. 1 Follestaddalen i Ørsta, nærmere bestemt stua til @Tessatroll hvor også @graham hadde innfunnet seg i løpet av ettermiddagen. Klar (??) for tur … 13. april – Sunnmørsalpene Kjapt hopp tilbake til onsdag eller torsdag «Vil du vite hvor vi skal?» Greit å google litt slik at om man ikke er nervøs i utgangspunktet …. «Ja» «Vi skal til Kolåstinden» Google: Kolåstinden, sannsynligvis Sunnmøres mest populære skitur. Bratt, bre, pass på bregleppene, greit med isøks, høres mer og mer lovende ut for Østlandsjente med begrenset skierfaring, jaja «Appelsinhaugen er en obligatorisk rasteplass. Noen går ikke lengre opp enn til denne plassen, før de snur og går ned igjen.» Tenker målet får være å nå denne Appelsinhaugen. Vel, turen starter på Standaleidet, skia og langfellene på helt fra start. Appelsinhaugen nådd med god margin, men de lokale syntes jo i alle fall at man burde bli med over Stretet «og se det åpne seg opp» som de sa .. flere høydemeter, ski på sekk og stegjern på, klatre seg over Stretet, nervøs, nei .. livredd er vel mer rette ordet. Det ser ikke slik ut på bildene men det er bratt og langt ned! I alle fall for slike som ikke er vant med mer enn noen Østlandshumper å forholde seg til. Og når man først hadde kommet seg over Stretet så hadde man jo utsikt til dagens mål så da får man vel bli med bort til siste kneika, og plutselig var man på toppen (hvordan skjedde det?) Stod på toppen og hadde absolutt ingen formening om hvordan i all verden jeg skulle komme meg ned igjen. Tessatroll foran for å fortelle hvor man skal sette bena på de bratteste punktene og det ble å gå med stegjern hele veien ned. Aldri, aldri i verden at jeg forestilte meg at jeg skulle like oppoverbakker bedre enn nedoverbakker, men gjør altså det på ski. Øverst tv: Appelsinhaugen, mål? Øverst th: Opp til Stretet Nederst: Kolåstinden 14. april – Rullestolvennlig fottur De andre fjellgeitene fant seg en annen topp de skulle prøve å nå, mine nerver og ben (med sånn passe heftige gnagsår) tenkte man heller fikk finne noe mer rullestolvennlig (nesten i alle fall) Så mens de andre tok skia og dro på tur tok jeg fjellstøvlene og dro til kysten. Endte opp på Flø og fant en topp som het Roppehornet, som sagt .. nesten rullestolvennlig, 3 km + på grusveg 800 meter eller så på sti til toppen, og flott utsikt. Helt uten å risikere livet! Tilbake til Ørsta for meget hyggelig grillkveld. Utsikt fra Roppehornet 15. , 16., 17. april – Utvikfjellet Mandagen ble tilbrakt i Ørsta, fikse litt ting, plugge bildekk, kjøpe nye (dyre!) linersokker og diverse, noen var en tur på jobb. Videre gikk turen til Stryn for litt mer shopping, så opp til Utvikfjellet. Full ompakking til storsekk og så med storsekken opp alpinbakken og innover til Støyvastølen. Noe sen ankomst så leir ble litt nærmere utgangspunktet enn det som opprinnelig var tenkt (og turen dagen derpå tilsvarende lenger) For øvrig veldig fin støl den Støyvastølen. Turmål for dagen derpå var Snønipa, eller undertegnede hadde teltvakt og boklesedag. Flere mil skitur er sannsynligvis lite realistisk i utgangspunktet. Flere mil skitur med gnagsår føltes ganske uaktuelt. Jeg hadde en finfin dag i sola mens de andre slet seg opp alle kilometerne til toppen. Var nå relativt glad for den beslutningen når de returnerte etter 14 timer skitur eller så. Men turen må nok på lista en gang i fremtiden, får prøve den som en flere-dagers, ikke maraton tror jeg … tv: Så nær Snønipa som jeg kom denne gangen th: solnedgang på Utvikfjellet 17. april – Ut mot havet Ned fra fjellet, nok en gang Stryn hvor det ble turplanlegging på høyt nivå. Ta kartene for landsdelen man befinner seg i, legg de ut på plenen og bestem et mål … Tessa forsvant til hundekjøring i Tafjordfjella, vi andre satt kursen mot Kråkenes fyr. DNT hytte med innlagt luksus som vannklosett og dusj er ikke helt feil etter noen dager på tur, vaffel i fyrkafeen påfølgende dag var også helt greit. tv: Turplanlegging på høyt nivå th: Kråkenes fyr 18. april – Kommunetopp Med en ivrig kommunetoppsamler i følget blir det jo gjerne til at man finner noen slike og de har en i Vågsøy også. Så dagens turmål ble dermed Sankta Synneva-hornet 689 moh. Fin tur, fin utsikt og bena mine har fortsatt gnagsår, forbruket av sportstape, gnagsårplater og kompresser er betydelig denne påsken. Kveldens leirplass ble ved starten av stien, fin liten teltplass der. Sankta Synneva-hornet kommunetopp Vågsøy 19. april – Vestkapp Karene tok en kommunetopp til, denne gangen i Selje kommune. Kvamfjellet heter den og er noe slikt som 740 høydemeter fordelt på litt under 3 km tur? Jeg tok litt bilbasert turisme i stedet og dro til Vestkapp for å spise kake på restauranten der. Hvis «bratt» fikk ny referanse på Kolåstinden fikk «møkkavei» ny referanse ut til Vestkapp! Smal veg, mye trafikk og dyr kake .. turistmagnet, fin utsikt da. Graham satte kursen mot Trondheim igjen, undertegnede vurderte å sette kursen hjemover men er jo da akk så lett å overtale, så når Tessatroll lovte hundespann og ingen toppturer i Tafjordfjella så endte man jo opp der. tv: Værstasjon Vestkapp th: Inn Hamsedalen i solnedgang 19. – 21. april – Hund i Tafjordfjella Endelig fikk man brukt den pulken man har dratt på ei hel uke! Festereimene til fastdraget var søkk vekk, så taudraget måtte til pers men funka det også. Middag og ompakking i Stryn (igjen) deretter opp Strynefjellet til Hamsevika og inn Hamsedalen. Vi ble møtt med hundespann nede ved parkeringa som dro med seg mesteparten av oppakningen til undertegnede. Teltet var ferdig satt opp da jeg ankom. Ren luksus. Lørdagen fikk jeg låne en gammel traver av en trekkhund, Kilpis og av alle «Hanne gjør ting hun ikke har gjort før» hendelsene denne uka var nok snørekjøring med hund en av de bedre. Hyggelig kveld, siste kvelden på tur er jo nesten alltid litt vemodig men til alt hell regnet det hele natta så når morgenen kom var det i grunnen helt greit at det bare var 4 km å traske på ski ned til bilen og sette kursen for Grotli for frokost før man skulle utfordre påsketrafikken hjemover. Kilipis Flere hundespann på plass i helga Påsken kort oppsummert: Kjempetur, kjempeselskap, litt skummelt av og til og jeg er heldig som har venner som drar meg med på slike turer!

Jeg er så glad at jeg har meld meg på Ti på Topp. Har blitt kjemt med flere fine ruter. Skardtjern. Ønsker man å då til Gyrihaygen eller Mørkogna så anbefales å gå gjennom Skardtjern.

Jeg er ny i Fjellforum, planlegger å gå indre Troms og Finnmarksvidda vest i sommer, 7 juli til 21 juli 2019. Har gått lite i Finnmark. Så hensikten med dette innlegget er å få nyttige kommentarer/innspill fra medlemmer av Fjellforum som er kjent i området. Planlagt rute: Buss Tromsø til E8 i Skibotndalenl 1 Fra E8 (Helligskogen) til Loassohytta 2 Loassohytta til Somashytta 3 Somashytta til Nedrefosshytta 4 Nedrefosshytta, opp av dalen ved Imojohka elv (alternativ Livdiidjohka eller Lagosjohka) til teltovernatting i nærheten av Njargavarritoppen. 5 Njargavarritoppen til telt 3 kilometer øst for Njivlojohka. 6 3 kilometer øst for Njivlojohka til nordvest av Soagnojavri (og øst av Bolihatt) Litt vei og litt sti underveis i området nord for Biddjovagge 7 På østsiden av Carajavri vannet starter en sti/vei østover retning Bolihat. Følgende natt: teltsoving på- vestsiden av, nord av Soagnojavri. 8 De to siste dagene før Masi gås på sti videre fra Bollihatt til Stueroaivi 9 neste dag fra Stueroaivi til Masi. Buss til Alta, evt Tromsø I Masi vil det bli tatt avgjørelse om turen går 5-6 dagsetapper videre til Stabbursdalen Naturpark. Nedenfor listes opp estimerte dagsdistanser 10 Masi – Savostanjavri 20,4 km, teltovernatting. 11 Savostanjavri - Joatkajaoure fjellstue 23 km målt, helårs betjent proviantsalg Joatkatjavre Fjellstue - teltplass N. Stabbursdalsvannet (Vuolit Rævttosjavri), 21 km 12 N. Stabbursdalsvannet - Telt ved Njåkajavri 23 km. 13 Telt ved Njåkajavri – Telt ved Stuorra Binalvarri 21km målt 14 Telt ved Stuorra Binalvarri - Stabbursdalen Nasjonalpark ved Austmo, 13 km målt Buss til Alta eller Tromsø Viktig informasjon/valg: Første usikkerhet er om det er noe å tjene på ved å følge finskegrensen fra Loassohytta i en halvsirkel nord, og nordøstover og sørøstover til Somashytta? Langs reingjerde?(Da går vi hele tiden i Norge). Eller , om er det lettere/raskere å gå gjennom Finnland fra Loassohytta til Somashytta ? Dette er en steinet etappe, lite stimerking sies det. Underveis i Finnland er det er i hvert fall 2 finske hytter som er åpne. Pihtsushytta og Komakihytta. Er det trygt/mulig å gå direkte fra Somashytta og ganske rett ned til Nedrefosshytta som beskrevet her? Somashytta til Nedrefosshytta. Vil gå ØSØ mellom Hårvvesjavri og Raikojavri og krysse Gånesjohka så høgt som mulig. Deretter nord for Doaresvarri og gå ned til Dahkojohka. Vil følge Dahkojohka frem mot det bratte partiet ned til Raisaelva (?). Begge sider av denne elva skal være gangbare ned til Nedrefosshytta. Finnes det kjentfolk som kan anbefale hvor langt sør på den merkede stien fra Nedrefosshytta jeg bør gå før man begynner oppstiging på østsiden av Reisadalen? Er det 4 km til Imojohka eller 6km til Livdiidjohka eller 9 km til Lagosjohka? Det burde det stå skilt som anviste retning for å gå til Masi. Har benyttet GPS som heter Satmap, active 10, og ønsker nå mere kart i Finnmark/Troms. Min er faring er at det kun er engelskspråklige representanter med rar dialekt å få i tale. Kartene finnes på små chip som kan lastes inn i Active 10. Hvis noen har god kontakt med Satmap er jeg interessert i å skaffe meg mere kart i Troms Finnmark. Har laget meg dekningskart, men spør likevel om det er det noen som vet noe nyttig om telefondekning langs den planlagte løypa ? Alle kommentarer er velkomne. Arne Linjordet

Det nærmer seg årets langtur og da er forberedelsene selvfølgelig i gang. Det er jo i så måte ikke så mye som kreves siden dette blir mitt 3 forsøk på å nå samme mål. Veien mot målet, bokstavlig talt, er stort sett den samme, men noen endringer har det blitt. Når det gjelder ruta velger jeg i år å krysse Nordmarka fra øst til vest. Ikke for å spare tid og krefter, tvert i mot, men mer for å få litt variasjon i forhold til tidligere turer. Selv om jeg er født og oppvokst i Groruddalen i Oslo´s utkant er Nordmarka stort sett et uskrevet blad for meg. Forespørsler her på Fjellforum med tilhørende gode tips og @Memento mori sine bilder av diverse skilt både i vinterdrakt og mer sommerlige toner nå nylig, vil forhåpentlig sikre at jeg ikke roter meg helt bort. Vist det står Hønefoss på skiltet når jeg kommer ut av skauen passer det bra med planen om å følge 7´ern videre opp Hallingdalen og over vidda mot vest. Når det gjelder utstyret, dvs sykkelen, har jeg også foretatt noen endringer. Tidlig i våres skiftet jeg til lettere gir etter gode råd fra @kardam. Prosjektet er beskrevet og ligger her på forumet under Sykkel for de som måtte være interessert. Et nytt sete ble det også når originalsetet ble erstattet av et Brooks B17. Husker ikke (jeg er snart 64) om jeg har skrevet noe om det på forumet, eller om det ligger her. Og for å toppe det hele ble nytt speil montert til applaus fra min kjære som ikke liker at jeg sykler på trafikkerte veier. Det gjør i og for seg ikke jeg heller, men noen ganger må man. Resten er stort sett gammelt og velkjent og trenger bare en siste sjekk før det forsvinner ned i sykkelveskene. Teller litt på knappene om jeg skal ta med et ordentlig kamera, eller om jeg skal satse alt på Gopro Hero 6. Er veldig fristet på bare Gopro, men lyden bekymrer meg. Skal telle noen fler knapper før jeg bestemmer meg. Foreløpig ser samlingen av elektronikk slik ut. Jeg velger egen lader til mobilen siden det er den som trenger påfyll oftest. Radio, kamera og hodelykt går sammen på USB-pluggen. Solcellepanelet får duge når jeg ikke har annen strøm i nærheten. Liggeunderlag og pute er pumpet opp for å sjekke om de holder på lufta. Thermarest NeoAir Xlite Large og pute fra JR Gear. Den gamle posen blir med i år også siden jeg ikke finner noen god erstatter. Posen har mange gode kvaliteter, særlig vist jeg ser bort fra dun og fjær. Men siden dunposer ofte rangeres nettopp for sine dun og fjærkvaliteter henger ikke denne helt med. Omvendt av min vektutvikling har denne posen lettet sin vekt med hele 412g. ja kanskje ennå mer. I sin ungdom veide den 1790g og på kjøkkenvekta nå idag klokket den inn på 1378g inkludert kompresjonsposen. Jeg har tidligere mistenkt at den var fylt med dun og fjær fra trekkfugl, nå vet jeg. Kommer til å oppdatere tråden med småplukk fram til turstart.

I går kom et Orion III UL 2019 modell i posten fra Fjellsport, hadde ligget som en restordre en stund før de fikk inn et telt for å sende meg. (Faktisk mistenker jeg at nettopp dette teltet ble returnert tilbake fra @Memento mori) I dag ville jeg finne ut om jeg skulle beholde det, eller om jeg skulle fortsette med min gamle 2017-modell. Utover fornyet garanti, var endringene nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved en oppgradering? Tja - de ser i hvert veldig like ut, her er 2017 til venstre og 2019 til høyre: Den beryktede ventilasjonsglipen var 7-8 cm høy ved mønestangen på begge to (2019 nærmest) med rimelig tørr duk: Målt lengde, med godt utspente telt, var 221 cm i 2017-modellen (venstre) og 229 cm i 2019-modellen (høyre). 8 cm ekstra er jo ikke mye, men det er viktige cm... Ellers er det endret oppheng av dører, fra en "strammekrok" til en "strammeblokk" - jeg liker kroken best, slipper å tre strammere gjennom løkken. På ytterdøren er det redusert fra to oppheng til ett - for så vidt greit nok, jeg har vel stort sett bare benyttet et av dem uansett. Stengene er også endret fra å ha like ender, til at enden som skal tres inn i kanal er blitt buttere. Syntes for øvrig en av kanalene på 2019-teltet var uvant tung å få inn stanga i, tror jeg må sjekke om det er noe feil der. Så - blir det retur til fjellsport, eller blir det nytt telt på meg? Forskjellene er ikke store, så jeg føler ikke at det er et must. Antar at jeg snart vil legge ut en "vurderes solgt"-tråd på 2017-modellen, og hvis jeg kan få halve av veiledende nypris for det, så heller jeg nok mot at oppgraderingen er rimelig nok. Såvidt

Thermarest har foresten laget et nytt uberlite liggeunderlag, du kan kanskje spare noe gram ved å bruke det? https://www.thermarest.com/new-2019/neoair-uberlite

Veldig spennende dette nye underlaget fra Thermarest. Er også uten det knitrende refleksjonsmatriale som endel andre ikke liker Spørs om det blir en slik investering så snart de er tilgjengelige i norske nettbutikker. https://www.thermarest.com/mattresses/neoair-uberlite

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Edit 1 31 Juli 2016: Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi pris på om du heller skriver en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Edit 2 31 Juli 2016: Har opprettet et emne som heter "Jeg har oppdatert bloggen min" - post oppdateringer i bloggene her fra i dag av.. Gammel tråd ligger her!

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

Denne turen hadde jeg egentlig ventet på i hele sommer. Men det høytrykket vi også ville ha med kom aldri! Søndag 23. august ble siste sjanse sa Morten, og siden været i grunn var meldt veldig bra pakket vi sekkene og dro fra Skrautvål mot Turtagrø kl. 01.00. Med på laget var Bjørn-Even. Sekkene var fulle av tur- og klatreutstyr og spesielt jeg og B-E gledet oss til å lede seriøse klatreruter som opp V-skar og Patchells sva. Turen skulle gå opp Nordre Skagastølstind og så returnere via rappell ned Storen og Bandet. Ved Skrautvål var det stjerneklart, vi storgledet oss selv om det ble tilnærmet null søvn i natt, i alle fall på meg. Jeg håpet å snike til meg litt søvn mens Morten kjørte bil, men i stedet ble det prating. Over Tyinfjellet skjedde det noe skremmende og oppsiktsvekkende! Fra klar himmel kom det en kraftig regnskur som gjorde vegbanen kliss våt. Vi stanset bilen for å kikke opp på himmelen. Regnet hadde gitt seg og i retning Hurrungane lå det en mørk sky, sortere enn sortest. På siste værmelding stod det at godværet skulle bli forskjøvet til rundt kl. 10.00 på dagen, så vi var stadig optimister. Det ble vandring med hodelykt fra Turtagrø til Tindeklubbhytta. Tåka hang rundt toppene, og det var regn i lufta. Vi håpet inderlig at det ikke lå snø på toppene, i så fall ville det bli en litt for spennende travers. Bakken opp til Nordre Skagastølstind gikk stort sett på sti i ura, men på 1800 moh ble steinene hvite av sne. Det ble ganske stille, og inne i hodene gikk det nok en sur f... Bjørn-Even holdt humøret oppe med å si at «snøen kan jo smelte når sola kommer», eller «uansett så har vi stegjern». Jeg liker optimistiske personer, men akkurat nå så det veldig mørkt ut. Skagastølsryggen er definitivt ikke «a walk in the park» på supersleip nysnø. Det betyr mye sikring, eller å snu uten skam. Vi tok en «ny» variant opp til Nordre Skagastølstind ved å følge et markert tråkk rett vest for toppen under et stup. Skyene begynte å drive forbi og med ett så vi den fryktinngytende ryggen videre mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind. Jeg følte meg liten, og samtidig fikk jeg enda dypere respekt for dette fjellmassivet enn hva jeg har hatt tidligere. Vi tok en «timeout» for å diskutere situasjonen. Jeg ville at vi skulle legge igjen de tunge sekkene på Nordre Skagastølstind og rusle bort til Skagastølsnebbet og V-skar bare for å ha gått litt til. Morten ville så veldig gjerne komme opp på Midtre Skagastølstind. Hans mål for turen var å få et fint bilde av Halls hammer som han manglet til toppboka. Så vi tok med sekkene opp til Skagastølsnebbet, sleipt og ekkelt, spesielt et klyvepunkt like før toppen. Alt blir vanskeligere med snø, noe jeg og Bjørn-Even i og for seg erfarte på de Søre Uranostindene i fjor ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13924 ). Det tjuknet til igjen oppe på Skagastølsnebbet, og alle sammen forstod at denne snøen ikke kom til å smelte før om lenge. Det fristet heller lite å sikre opp V-skaret på dette føret. Hammeren var diger når man stod nede i skaret! Et forfrossent tau som var festet i veggen hang igjen der. Lurer på hvem det tilfører. Jeg ringte Jørn som koste seg på verandaen i Gjøvik i øyeblikket. Han syntes det var synd med bomtur når vi hadde kjørt så langt, men ble gjerne med på hevnforsøket neste år, da skal vi klare det! Vi har allerede bestilt sol og knusktørt fjell. Det ble en nokså trist retur. Morten jamret seg veldig over bomturen, og at det ikke ble noen bilder av Halls Hammer. I tillegg til at det kom uventet nysnø, stemte heller ikke værmeldingen. Ikke noe klarvær i Hurrungane denne dagen. Da er det bare en siste ting å si «we`ll be back»! Turdata: 10t 20min 1630 høydemeter 15 km 2 topper > 2000 moh.

http://fjelltopper.no/tour/2805/Kosetur+til+Hestgjuvnatten.html Skog, fjell, bålkos og en hyggelig gjeng på tur!

Noen må ha skylda – værmeldingen? Noen dager må det bli en kort tur. Kalenderen inneholder alt for ofte fødselsdager og andre familiære hendelser. Hvorfor disse legges tilsøndager, når tur står på programmet, er litt uforståelig – for oss som går på tur. Og om det etterlyses forklaring så er svaret som oftest –”ordre fra overkommandoen skal følges” eller noe i den duren. Når det i tillegg blåser så husene rister og hattene flagrer, så ligger det egentlig godt ann til nok en tur rundt Li. Godt i le for sørøsten og ikke for lang. Men hva med regnet? Det regnet skikkelig på morgenen. Yr hadde regn på planen, men helst i små mengder og fordelt ut over formiddagen. Denne gangen var vi heldige. I stede for å spre nedbøren tynt utover, fikk vi hele greia i hodet i starten av turen. Nå kom det noen tunge og skikkelig mørke partier i skydekket seilende innover, men på en eller annen måte klarte vi å gå i mellom regnet. Men det var selvsagt både vått og sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Og det tar tid. Ikke for alle. På vei ned bakkene fra Dalevann sprang det en kar forbi. Vi vekslet noen kjappe ord. Han hadde gått hele runden – uten de snarveiene vi tar – og hadde helt sikkert startet lenge etter oss. Vi fant ”trøst” i at karen var 30 år yngre og at han sprang uten sekk. Det hjalp ikke et øyeblikk. Det er bare å innse at ting tar tid, og at ungdommen på 30 - 40 eller der omkring tar over. Det var ikke mange bilene på Dale, og det var heller ikke mange spor utover sjøen. Nå er det egentlig ikke så mange som tar turen helt rundt, men det pleier å være noen. Sjøen gikk hvit, og radaren på toppen ulte som en syk ku. Det tyder på kuling. Og på de verste plassene hadde vi problemer med å holde balansen i vinden. Men det er bare på de mest utsatte stedene. Turen går helst i le. Inne i skogen ved Einerneset ble det så pass varmt at jakken kom av. Og vi fikk en god tur i skjortearmene. Til oppe i mot snaufjellet. Der kom jakken på igjen. Vi forventet jo at det skulle blåse skikkelig på toppen, men denne gangen ble vi snytt for blåsten. Det var litt vind og vi måtte ta i litt for å komme frem, men det var alt. Nedover så vi ikke folk. Ved Dalevann var det et par gjenger som hadde slått seg ned. Og det var noen biler på Dale da vi kom ned. Men ikke den helt store utfartsdagen Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

(For de uinnvidde er tittelen/floskelen hentet fra Ingstad's Pelsjegerliv.) Det hender man ankommer Jotunheimen sent en fredags kveld og må velge mellom å sove på DNT-hytte, i bilen eller i teltet. Av ren latskap jeg kom på ideen om å droppe teltet og sove under åpen himmel. Nå skal det ikke alltid så mye til for å glede en stakkars byunge. En varm sovepose, et mykt liggeunderlag, under åpen himmel i Jotunheimen, 3-4 minusgrader, niks mygg og knott, rim på grevlingtrekket, såvidt litt vind, ett og annet stjerneskudd, nordlys og en stjernehimmel man bare kan drømme om å se fra sentrum av Oslo… Selv om min egen følte-meg-som-en-millionær-opplevelse var beskjeden i forhold til Ingstads, var jeg tross alt i mitt eget lille paradis fredag kveld. Jeg ville ikke ha byttet dette bort mot selv den mest blodharry overdimensjonerte nouveau-riches-hyttepalass. Selvfølgelig måtte paradiset ta slutt. Etter hvert hørte jeg stemmer og en person nærmet seg i mørket. Hadde jeg ikke ropt ut ville han ha tråkket på meg. Selv ikke de 0,8x2 meterne som jeg la beslag på fikk jeg ha i fred.. Skal legge meg lenger unna parkeringsplassen neste gang. Jeg klager ikke. Lørdagen var utrolig digg på fjellet. :D

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

I natt hadde vi vår første natt i telt. Det fungerte bra. Vi begynner å få en forsmak på hva prosjektet vårt innebærer. Blant annet skjønner vi at maten vi spiser er viktig. Det er dessuten kjempehyggelig å få meldinger fra venner og kjente. Vi kom oss til slutt til Mogreina ved Gardermoen, og ligger ørlite foran skjema. Vi har fått tilbud om å overnatte hos familinen L'Estrange/Haukeland, noe vi sier ja takk til. Østlandssendingen har vært og intevjuet oss og gjort TV-opptak. Les også i bloggen vår

10. juni reiser vi 2 stk til Kaukasus for å prøve oss på Elbrus (5642m) - Europas høyeste. Vi skal bruke ski der det er mulig. Juni er visst eneste måned det er "mulig" å kjøre fra toppen. Vi har planer om ikke å benytte guide, transportmidler eller hytter. Vi har 11 dager til disposisjon der nede og planlegger å bruke ca en uke på selve fjellet. 23. juni går turen hjem igjen, forhåpentligvis etter å ha vært på toppen. Følg oss på http://www.facebook....ermanntilelbrus

Strålende vær og fine forhold for toppbestigninger. Se bilder og beskrivelse her http://www.mitandi.com/omoss/utpatur/lom_breheimenfeb06/?imagegalleryid=1760&imagegalleryback1760=1

SÅ har jeg vevd Grånebba: http://www.krovoll.net/Vassnebba/ Aldri trodde jeg at en slik Indian Summer nå i Trollheimen kunne virkeliggjøre sommerfoturer langt over 1. november, tørt og fint og snøfritt over det hele ! Haldis kan sikkert forklare nøye om den skal hete Vass eller Grånebba, likeså - kunne du repetert turbeskrivelsen utfra billedserien ?

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Det var strålende meldinger også for søndagen, så jeg planla en ikke altfor lang tur pga et ørlite trøblete kne... Vurderte å slenge meg med Arnt mfl, men jeg fant ut at det var bedre å gå i eget tempo alt etter hvordan formen til leddet midt på venstre fot føltes. Siktet meg dermed inn på Lisjetinden (1239) ved Bondalseidet. Samtidig ville jeg også ta med 2 andre toppunkt på samme rygg, Eidstuva (782) og Grøthornet (1058). Enkelt terreng til Eidstuva fra Kvanndalssætra, litt einer og bjørkeskog underveis men ikke noe som voldet særlige problemer. Eidstuva har flott utsikt, og kan godt være et turmål i seg selv. Videre mot Grøthornet (1058) er det også bedagelig terreng. Jeg følger ryggen videre mot Lisjetinden, som nå ser ut som en liten pyramide - men den ruver ikke i terrenget pga de bakenforliggende toppene, bl.a Storetinden (1408). Enkelt til topps, må såvidt bruke hendene noen steder. På returen prøver jeg østryggen (jeg hadde studert kartet på forhånd, kotene sto ikke altfor tett..), det er såpass bratt nedover at jeg ser ikke mange meterne om gangen. Kort fortalt, en del mose, bratt, klatring grad 2-3 i de nedre delene lettere klyving i øvre del. En bør ha med seg en taustump på denne ruta... vurderte å gå opp igjen sørryggen (den såg enkel ut), men lot det være, det var nok høydemetere for kneet for denne gang. Litt luftig å gå egga videre sørover, men også denne enkel. Nydelig utsikt fra alle tre toppene, interessant terreng i nærområdet med mange spennende rutevalg Mer om turen på http://www.fjellinordvest.net/content/view/37/32/

Denne helga gikk turen til Dividalsområdet i Indre Troms. Ruta gikk fra Frihetsli i Dividalen, oppover Dividalen til Ole Nergårdbua, innover hele Anjavassdalen, over Høgskardet, og endte opp nede ved Høgskardhuset i Dividalen. Ruta var på ca 5 mil. Det var skikkelig påskestemning selv om påsken ennå var et par uker unna. Jeg kan nevne stikkord som skyfri himmel, plussgrader, solkrem, solbriller, klisterføre, og sesongens første t-skjorte dag. Kart over Øvre Dividal nasjonalpark INN DIVIDALEN I KVELDSMØRKET Vi kom oss inn til Frihetsli med minibuss fra Øverbygd. Vi var ikke i gang før klokka var blitt halv sju. På denne årstida begynner det å bli mørkt i sju tida i disse traktene, så mye av dagens ene mil ble gjort unna etter mørkets frembrudd. Vi fulgte skutersporet på grusveien i høyt tempo inn til snuplassen før nasjonalparkgrensa. Videre herifra fulgte vi et godt opptråkka skispor langs østsida av Divielva nesten helt fram til Ole Nergårdbua. Den siste km tråkka vi spor selv i den råtne snøen, noe som tok ganske lang tid i forhold til å følge det hardpakka skisporet. Dette gjorde vi fordi sporet vi fulgte etterhvert ikke så ut til å gå i vår retning - noe det i ettertid så ut til å gjøre likevel... Vi var framme ved Ole Nergårdbua i ni-halv-ti-tida. Dette er i lite skogskoie eid av Statskog med sengeplass for to som ligger fint til ved bredden av Divielva. Vi slo opp telta i furuskogen like ved. Vi var sju stk, noe det akkurat var plass til for å kunne lage middag inne i koia. INNOVER ANJAVASSDALEN Neste dag var fantastisk. Sol og pluss fem grader. Etter frokost kom vi oss avgårde ca kl elleve. Fra Ole Nergårdbua gikk det et opptråkka spor langs elva innover til litt etter krysset med Anjavasselva. Herifra bar det oppover furulia på nordsida av Anjavasselva. Etter hvert som vi kom opp og det begynte å flate ut gikk sporet ned til elva. Vi fulgte elva videre så å si hele veien videre innover Anjavassdalen helt opp til Anjavatnet. Isen var tjukk og det virka trygt hele veien. Sporet vi fulgte til å begynne med forsvant etterhvert da det oppi dalen var nedsnødd og gammelt. Vi brukte tre timer på de første 6 kilometerne denne dagen. Dette var mye pga dårlig skiføre. Vi plagdes en del med kladding under skia, så det ble mange småstopp underveis. Dette bedra seg etterhvert. På Anjavatnet gikk vi forbi ikke mindre enn 9 telt med tilhørende mennesker. Dette er et legendarisk røyevann i Indre Troms, og det var tydelig at det var mange som prøvde fiskelykken denne helga. Dette var forøvrig eneste sted vi møtte folk denne dagen. Anjavatnet er et langt og smalt vann på ca 4 km. Vi ga oss først når vi var kommet til den indre delen av vannet. Da hadde vi gått ca 2 mil. Her slo vi opp telta og tilbrakte en fin kveld utfor telta under nordlys og vindstille vær. OVER HØGSKARDET Dagen i dag ble like bra som forrige dag. Strålende sol og mange plussgrader. Skiføret var upåklagelig her oppe over tregrensa. Etter frokost inne i teltet suste vi avgårde i godt opptråkka spor i retning Høgskardet. Isfiskerne på Anjavatnet kommer ofte fra Høgskardet, da det her går en skuterløype ca en mil opp til Sanddalsbotn hvor de parkerer skuterne og går litt under ei mil for å komme inn til vatnet. Går man fra Frihetsli er det ca tre mil til vannet. Vi hadde en lunsjpause på to til tre timer i Sanddalsbotn. Her gravde vi skikkelige sitteplasser og nøt virkelig varmen og sola. Vi fulgte så skutersporet over Høgskardet. Skutersporet går på sørsida av Høgskardelva. Vi tok av fra sporet og rant ned på nordsida av elva. Nedover her er det nokså bratt og kupert bjørketerreng. Dette kombinert med råtnere og råtnere snø etterhvert som vi kom nedover, gjorde at vi brukte lang tid ned. Vi fikk pga dette skikkelig tidspress på slutten, men kom oss ned bare ti minutter forsinka til minibussen som kjørte oss til Øverbygd hvor bussen hjem til Tromsø gikk. Jeg har sett ordet "dalkryping" blitt brukt her inne på forumet tidligere, og denne turen kan nok med rette beskrives med dette ordet. Etter min mening en fin måte å oppleve fjellet på.

Hei' Er det noen som har noen erfaring med dette teltet? Trenger et 2manns 3-sesongstelt, skal tåle det som er av vær og vind på vår/sommer/høst (skal ha eget vintertelt), men det virker ikke som det er så langt, teltet er oppgitt til å være 198, vil det da være plass til 2 smale 185-190 karer? Ser eventuelt på TNF Roadrunner 23, noen innspill?