Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'utland'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 41 resultater

  1. Tenkte kanskje det var noe interesse for en rapport om The John Muir Trail. Bildene: http://imgur.com/a/wftig#0 The John Muir Trail(JMT) er en langdistanse sti som går Fra Nasjonalparken Yosemite gjennom 338 km gjennom Sierra Nevada fjellene til fastlands USAs høyeste fjell; Mount Whitney (4421) . Stien går over over 2400 meter nesten hele veien og man må krysse seks høye fjellpass på veien, og den totale stigningen i løpet av JMT er litt over 14000 meter. Og totalt 24000 meter høyde forandring. Etter som at man må gå ned fra Mount Whitney til Whitney portal blir stien total 356 kilometer fra start til slutt. Sierra Nevada fjellene sies å ha noe av det beste været for en fjellkjede av dens kaliber. Temperaturen ligger mellom 20-30 grader hele dagen, men kan lett synke til null om natten. Det er mulig å gå stien fra Nord til Sør eller motsatt, jeg valgte å gå denne veien siden du blir akklimatisert i løpet av starten og blir der for ikke noe problem å gå opp de høyeste passene eller Mount Whitney. Det er blitt i de senere år ganske populært og gå The John Muir Trail, og det kreves derfor at man anskaffer en Wilderness-Permit fra et Ranger Kontor. 40 prosent av alle permits kan reserveres 24 uker i forveien, mens 60 prosent er så kalte Walk-Inn permits som du får utdelt ved et ranger kontor. Det er dog ganske stor konkurranse om disse. Vis du reiser alene er det ikke noe problem å få et Walk-Inn permit. Siden de fleste bruker rundt tre uker på hele distansen er det en del muligheter for å få forsyninger. Jeg plukket opp en etter 4 dager så en etter 11 dager og hadde en ekstra i en liten by som heter Independence , men plukket den ikke opp. Siden det er veldig mye bjørner i området man går er sikker oppbevaring av mat påkrevd, så du kan leien en Bjørneboks, en sylinderformet plast boks som skal være umulig for bjørner og åpne. Det er ganske rass å få plass til all maten, så alt unødvendig må bort. Jeg startet på den 8. Juli fra Happy Isles i Yosemite dalen og gikk de første 1300 til den første av de mange enger som ligger i The Sierra Nevadas. Sunrise Meadow med en helt nydelig utsikt til Cathedral Peaks rett nord. Dag to ble en veldig lang dag, jeg gikk ned langs Cathedral lakes til et sted som heter Toulomne Meadows som er det første stedet du kan plukke opp forsyninger. Der var det en liten butikk og et post kontor og flere titalls fotturister som satt utenfor. Jeg begynte fort å snakke med dem og de gikk The Pacific Crest Trail som går fra Mexico til Canada, de gikk motsatt retting av meg som gikk nord til sør. Det å gå fottur i USA er en meget sosial opplevelse, etter hver så blir du kjent med folk på stien som går ca. samme hastighet som deg og du møter dem flere ganger i løpet av turen. Jeg fortsatte opp langs Lyell Canyon helt til jeg kunne se Donahue Pass som var det første av de seks passene jeg skulle over. Jeg slo opp teltet mitt, men tok ikke på ytterteltet siden været var så bra. Jeg brukte faktisk ytterteltet veldig lite i løpet av turen. Etter å ha krysset over Donahue passet gikk jeg til Thousand Island Lake som har sitt navn siden den er strødd utover med bitte små øyer, og Banner Peak står veldig fint opp bak din lille sjøen. Plutselig flyr det 5 F-22 fly i formasjon rett over hodet på meg, noe som jeg så flere ganger i senere i løpet av turen. Jeg gikk så i to dager over fjell landskapet av The Ansel Adams Wilderness inn i The John Muir Wilderness og kom til Reds Meadow Resort som var en liten butikk og en diner. Her plukket jeg opp min første forsynings pakke. Så fråtset jeg og ble kjent med masse folk og etter hvert ble det ganske fest. Så gikk jeg opp til Devils Postpile som er en veldig fascinere geologisk formasjon av søylebasalt. Derifra gikk turen opp til Lake Virginia og Duck Lake hvor jeg neste tråkket på en klapperslange som befant seg veldig mye høyere opp en de pleier. Det neste passet nå var Silver Pass hvor jeg ble kjent med Alex som var en 21 år gammel sneker som har tatt de få bildene jeg har siden jeg ikke hadde med meg kamera. På Silver pass møtte jeg en gjeng med 8 stykker som satt å røyka og skravlet. Der i fra gikk jeg ned til Lake Edison og så opp den grufulle Bear Ridge som var et mygg infisert dritt. Alle oppoverbakkene er hårnålsvinger eller switchbacks som det heter på engelsk. Denne biten av leder så opp til Evolution Valley, hvor fjellene har fått sine navn fra kjente vitenskapsmenn, som Mount Mendel og Mount Darwin. Ved Evolution Lake så jeg noe av den mest intense Alpegløden jeg har sett i hele mitt liv, mens det brygget dårlig vær bak. det ga et ganske spektakulært syn. Neste var opp gjennom Evolution Valley og opp over Muir Pass.. På toppen av Muir Pass ligger det en veldig fin liten sten hytte som man kan ta en raste pause inne i. Her i fra gikk turen ned til Palisade Creek og så opp til et sted som heter The Golden Staircase som er en lang serie av veldig bratte og trange hårnålsvinger som tar deg opp til palisade lakes og palisade fjellene. Så går det opp langs siden av fjellene til Mather Pass hvor du på toppen får en fantastisk utsikt utover The Upper Basin som er en liten vidde dekket av små sjøer. Her ifra kan man faktisk se det neste passet man skal gå over, som ligger noen 14 km unna. Pinchot Pass. Fra Pinchot går det rett ned nesten 1300 meter til South Fork Trail. der krysser man en elv på en hengbro. Så går man opp til Rae Lakes og til Glenn Pass. Rae Lakes er veldig populært sted og gå fotturer og det var neste for mye folk. Så gikk jeg opp over Glenn Pass og hadde tenkt til å ta det neste passet også den dagen. Når jeg er på vei opp over Forester Pass som er det høyeste passet på turen, begynner det å lyne og tordne som bare pokker, jeg fortsetter opp til tregrensa hvor jeg setter meg ned for å spise noen nøtter og tenk over om jeg skal fortsett opp over, eller vente til været gir seg, kanskje overnatte her. Så begynner det å letter som bare det og jeg fortsetter opp passet til det begynner å hagle. Jeg fortsetter opp mot to store stener siden hagle er et tegn på lyn. Så blir hagelen større og større og etter hver så må jeg ta sekken min på hodet for det gjør så vondt. Og etter 5 minutter med møllkule hagle stopper det plutselig helt opp og det begynner å lette. Jeg kommer meg over passet hel skinnet, og plutselig på vei ned fra passet begynner det å tordne og lyne som bare det igjen. Men nå er jeg på dag 15 og har akkurat krysset det siste passet før Mount Whitney. Neste dag kommer jeg til Guitar Lake hvor jeg treffer på masse folk jeg hadde møt tidligere på turen, og det er et dritt vær. Mount Whitney kan ikke ses en gang og ser mer ut som basen på Mount Doom en noe annet. Jeg setter opp telte for siste gangen i løpet av turen og tenker å få en veldig tidlig start på dagne for å komme opp til toppen før soloppgangen, og det å rekke den legendariske pannekake frokosten som serveres ved Whitney Portal. Jeg begynner å gå klokken 2.30 om natten med hodelykt og en nydelig stjerne himmel som eneste lyskilde, men opp i fjellsiden ser jeg to andre lys. Når jeg kommer til toppen sitter det to stykker i den lille sten hytten som ble bygget av The Smithsonian for noe astronomi målinger. Han ene har en Jetboil presskanne og gir meg en god kopp med Java. På toppen kan man se hele Owens Valley og man kan se nesten hele sørlige Sierra Nevada. Owens Valley er en ørken dal, hvor du kan se den lille byen Lone Pine. Utsikten var helt fantastisk. Så er det bare å komme seg ned de siste 2100 meterne til pannekake frokost. På veien ned møtte jeg masse folk som går den opp på en dag. Jeg kommer til Whitney portal klokken 11 om morgenen en halvtime etter de sluttet å servere frokost. Så jeg fikk en doble hamburger i stedet som var meget bra. Til Lone Pine som er den nærmeste ”byen” er det veldig lett å hike. Lone Pine er en One Street Town, som ligger midt i Owens Valley. Byen er kjent for å være et sted hvor veldig mange western filmer ble filmet. Det er også kjent for å ha hatt en Amerikanske internerings leir for japanere under den andre verdens krig. Men det var masse restauranter og et billig hostel. Så dro jeg til Las Vegas. Beklager for ganske lusen turrapport, er min første. William
  2. 10. juni reiser vi 2 stk til Kaukasus for å prøve oss på Elbrus (5642m) - Europas høyeste. Vi skal bruke ski der det er mulig. Juni er visst eneste måned det er "mulig" å kjøre fra toppen. Vi har planer om ikke å benytte guide, transportmidler eller hytter. Vi har 11 dager til disposisjon der nede og planlegger å bruke ca en uke på selve fjellet. 23. juni går turen hjem igjen, forhåpentligvis etter å ha vært på toppen. Følg oss på http://www.facebook....ermanntilelbrus
  3. Her kommer turrapport for første del av vår tur over Alaska. Rapport for resten av turen kommer! Bilder kan sees her: http://acrossalaska.net/archives/581 Kaktovik, Barter Island, nord-Alaska, 3. juni. Det er vanskelig å avgjøre om temperaturen er på pluss- eller minussiden, spesielt med den stive kulingen som hyler fra øst. Her ligger fortsatt mye snø, og like utenfor øya tårner isfjella høyt over resten av havisen. Landsbyen er helt øde, ingen av de nesten 300 innbyggerne er å se. De eneste eskimoene vi har møtt så langt var på flyplassen. De pratet mye om at isbjørnen er tallrik her, også på denne tiden av året. Usikre på om vi syns det er spennende eller skremmende dobbeltsjekkes det at bjørnesprayen er der vi la den. Jo da, vi har den! Neste stopp er politikontoret. Den lokale håndhever, som er fra Las Vegas(!), syns vi er litt i overkant eventyrlystne og ber om personalinformasjonen vår. «People’s been mauled by bears out there, so…» Sjekket vi sprayen i stad? Det er ikke til å unngå å få en litt undrende følelse i kropp og sinn når man står på toppen av Alaska en iskald junidag. Man vet det er 30 dager igjen, man vet det er isbjørn ikke langt unna, man vet det er masse grizzly ikke langt unna, man vet man er på en øy og må gå over havis for å komme på land, man vet det ikke er lenge før man er våt på beina (heldigivis vet man IKKE at man kommer til å være våt på beina i en måned). Men mest av alt er det det man ikke vet som er skremmende. Eller spennende? De første dagene kan oppsummeres i ett ord: vått. 30-40 cm med is, snø og sørpe. Over alt! Til å begynne med prøver man å holde seg tørr. Småbekker hoppes over, dammer balanseres rundt, lange omveger tas. Men selv da, selv når man gjør sitt ypperste for å holde kulde og fuktighet ute, selv da blir man søkkblaut. Så det kulminerer i en likegyldighet; huden er vanntett og klær tørker! Rett fram skal vi, og rett fram går vi. Om natta er det kaldt. Frost om morgenen tyder på negative celcius, og det er akkurat i grenseland for hva vi har med klær og sovepose til. Vi sover i alle klærne vi har, og vi er spesielt glade for at vi har med ei ordentlig tjukk ullbukse, ikke bare en vanlig stilongs. Det hadde blitt for kaldt. Jerv! Vi går langs Okpilak River og følger et snøfelt. Plutselig dukker det opp noe fra ei dump, det er på vei mot oss i full fart. Vår første felles tanke er «bjørn!», og sprayen rives frem. Men gangen er annerledes, denne liksom hopper framover. Det er fjellfrosken, det er en jerv. Den legger merke til oss på ca. 50 meter og bråstopper. Skjønner nok ikke helt hva vi er, godt mulig det er første gangen den ser folk. Det er et flott eksemplar av arten, stor. Jerven er kjent for sitt kraftige bitt, og slik omtalte indianerne den: «Den tygger heller av foten sin enn å sitte fast i ei felle». Jerven er en tøff jævel, og er glad i caribou. Heldigvis syns han ikke vi lignet på caribou, så han gjorde en halvsirkel rundt oss og fortsatte ufortrødent videre. Etter som vi kommer 2-3 mil inn på tundraen begynner vieren i elvedalen å bli litt større, og det er ikke noe problem å finne ved til bålet. Deilig, endelig skal vi få tørket litt klær og! Tundraen er utrolig flat. Umerkelig kommer vi høyere ettersom vi nærmer oss Brooks Range. Siden tundraen for tiden delvis er en innsjø, er fugleaktiviteten stor rundt oss. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at vi så minst 500 ryper. Totalt uredde! Det hadde blitt mange gode middager hadde vi hatt ei hagle. Ellers var det ender, svaner og Canadagjess, et ordentlig spetakkel på alle kanter. Okpilak River ble fulgt i noen dager før vi måtte krysse den på vår vei mot Hula Hula River. Vi krysset den på et sted hvor den var delt i to av en øy. Den første delen krysset vi til fots; strømmen var rimelig sterk, men det gikk fint. Vannet rakk oss til opp på magen, så noget kjølig. Den andre delen padlet vi over, da elva var en del bredere der. Tåka hang fortsatt over oss, det hadde den gjort siden Kaktovik. Innimellom stakk noen stakkars solstråler ned gjennom skydekket og gav oss en smakebit av varme, en mangelvare på tundraen. Etter Okpilak fortsatte vi nesten rett vestover til Hula Hula. Over noen små åser, hopping fra tue til tue, litt mer vassing i sørpe. Der! Endelig! Hula Hula River. Det var nærmere midnatt når vi kom dit, og det første som møtte oss var svære iskuppler i elva, og rimelig ferske bjørnespor. Her ble det leir. Dagen etter lettet tåka litt, og for første gang fikk vi et glimt av mektige Brooks Range. Det var et kick, og ga oss en skikkelig dose med motivasjon. Sørover! Den neste uken fulgte vi Hula Hula. Tåka ble snart helt borte, og strålende sol preget himmelen. Brooks vokste seg høyere for hver dag, og dyrelivet ble livligere. Caribou var det nesten over alt. Bjørn- og ulvespor ble sett mange ganger daglig, og på den femte dagen så vi da også bamsefar! Vi hadde medvind, så den luktet oss på 100 m og satte rimelig kjapt avsted vekk fra oss. Synd vi ikke fikk se den på nært hold, men veldig moro uansett! I det vi kom inn i fjellene ble det straks mer utfordrende å gå langs elva. Ikke fordi terrenget ble vanskelig, men fordi store sideelver kom ned og skapte tidvis uframkommelige barrierer. Spesielt East Patuk Creek. Vi kom fram til denne elva seint på ettermiddagen, etter en dag med skyfri himmel. Siden denne elva kommer fra en isbre, var den nå stor og frådende. Ikke bredere enn 5-6 meter, men livsfarlig å krysse nå. Vi vurderte alternativene, og kom fram til at vi skulle prøve å gå oppover elva og se om det var et sted å krysse. Elvedalen ble raskt trangere, og terrenget rundt ble raskt forferdelig. Vi fulgte elva langs stupbratte fjellsider med mye løs stein, opp og ned i mindre bekkedaler. Ned til elva for å se om den kan krysses; «nei, like jævlig her!». 3 timer på 2 kilometer. Beinet til Stein Tore som hadde vært senebetent fra dag 2, var nå ubrukelig. Stivt som en stokk, og fortsatt vondt etter sju smertestillende. Vi ble enige om å snu og gå ned igjen til Hula Hula, og så vente til vannstanden i Patuk Creek var lav nok til å vade i morgen tidlig. To timer senere slo vi leir, dyktig slitne. Neste morgen var vannstanden mye lavere, vi kunne vade! Det samme gjorde vi når vi lenger opp måtte krysse Hula Hula og Itkillik Creek, det var en enorm forskjell på elva etter natta. Brooks Range! For et landskap. Elvedalen ble trangere, og rundt oss var det fjelltopper både med og uten snø. Høyt oppe så vi dall sheep balansere i nær-vertikale posisjoner, og i forhold til oss så de ut til å trives med det. Her møtte vi også på turens første elg, en ung okse. Den stirret også undrende på oss, mon tro om folk er sjelden kost oppi her? Været var fortsatt med oss, og for første gang merket vi myggen. Etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, stod Guilbeau Pass for tur. Det skulle bli en lang dag…
  4. Heisann! Endrer på denne posten ettersom jeg vil unngå å være for negativ, ønsker ikke "flaming". Så advarselen min går på at alle må huske at utenlandske nettbutikker har en tendens til å sende pakker i FLERE forskjellige forsendinger (stykket opp ordre). Gjør man dette til Jetcarrier MÅ man velge standby, ellers kan det bli en meget dyr fornøyelse å få alle pakkene tilsendt en etter en med 260kr i porto minimum på hver.
  5. Gikk Kilimanjaro (Lemosho-ruten) tidligere i år, og kom til topps uten noen form for problem med høyden. Vurderer nå Elbrus til sommeren. Kan noen av dere som har gjort begge deler si litt om forskjellene på disse to turene? Gjerne både med tanke på utstyr, kulde og det fysiske. Liker å være godt forberedt.
  6. Fra albumet Vilhelminas skogar och fjäll

    © Tomas Nybrand - www.nybrand.se

  7. Fra albumet Vilhelminas skogar och fjäll

    © Tomas Nybrand - www.nybrand.se

  8. Fra albumet Vilhelminas skogar och fjäll

    © Tomas Nybrand - www.nybrand.se

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.