Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'utland'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winteractivity
    • Cano, kayak and packrafting
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Children in the outdoors
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • Knives and axes
    • Kano, kajakk og packraft
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

Found 18 results

  1. Her kommer turrapport for første del av vår tur over Alaska. Rapport for resten av turen kommer! Bilder kan sees her: http://acrossalaska.net/archives/581 Kaktovik, Barter Island, nord-Alaska, 3. juni. Det er vanskelig å avgjøre om temperaturen er på pluss- eller minussiden, spesielt med den stive kulingen som hyler fra øst. Her ligger fortsatt mye snø, og like utenfor øya tårner isfjella høyt over resten av havisen. Landsbyen er helt øde, ingen av de nesten 300 innbyggerne er å se. De eneste eskimoene vi har møtt så langt var på flyplassen. De pratet mye om at isbjørnen er tallrik her, også på denne tiden av året. Usikre på om vi syns det er spennende eller skremmende dobbeltsjekkes det at bjørnesprayen er der vi la den. Jo da, vi har den! Neste stopp er politikontoret. Den lokale håndhever, som er fra Las Vegas(!), syns vi er litt i overkant eventyrlystne og ber om personalinformasjonen vår. «People’s been mauled by bears out there, so…» Sjekket vi sprayen i stad? Det er ikke til å unngå å få en litt undrende følelse i kropp og sinn når man står på toppen av Alaska en iskald junidag. Man vet det er 30 dager igjen, man vet det er isbjørn ikke langt unna, man vet det er masse grizzly ikke langt unna, man vet man er på en øy og må gå over havis for å komme på land, man vet det ikke er lenge før man er våt på beina (heldigivis vet man IKKE at man kommer til å være våt på beina i en måned). Men mest av alt er det det man ikke vet som er skremmende. Eller spennende? De første dagene kan oppsummeres i ett ord: vått. 30-40 cm med is, snø og sørpe. Over alt! Til å begynne med prøver man å holde seg tørr. Småbekker hoppes over, dammer balanseres rundt, lange omveger tas. Men selv da, selv når man gjør sitt ypperste for å holde kulde og fuktighet ute, selv da blir man søkkblaut. Så det kulminerer i en likegyldighet; huden er vanntett og klær tørker! Rett fram skal vi, og rett fram går vi. Om natta er det kaldt. Frost om morgenen tyder på negative celcius, og det er akkurat i grenseland for hva vi har med klær og sovepose til. Vi sover i alle klærne vi har, og vi er spesielt glade for at vi har med ei ordentlig tjukk ullbukse, ikke bare en vanlig stilongs. Det hadde blitt for kaldt. Jerv! Vi går langs Okpilak River og følger et snøfelt. Plutselig dukker det opp noe fra ei dump, det er på vei mot oss i full fart. Vår første felles tanke er «bjørn!», og sprayen rives frem. Men gangen er annerledes, denne liksom hopper framover. Det er fjellfrosken, det er en jerv. Den legger merke til oss på ca. 50 meter og bråstopper. Skjønner nok ikke helt hva vi er, godt mulig det er første gangen den ser folk. Det er et flott eksemplar av arten, stor. Jerven er kjent for sitt kraftige bitt, og slik omtalte indianerne den: «Den tygger heller av foten sin enn å sitte fast i ei felle». Jerven er en tøff jævel, og er glad i caribou. Heldigvis syns han ikke vi lignet på caribou, så han gjorde en halvsirkel rundt oss og fortsatte ufortrødent videre. Etter som vi kommer 2-3 mil inn på tundraen begynner vieren i elvedalen å bli litt større, og det er ikke noe problem å finne ved til bålet. Deilig, endelig skal vi få tørket litt klær og! Tundraen er utrolig flat. Umerkelig kommer vi høyere ettersom vi nærmer oss Brooks Range. Siden tundraen for tiden delvis er en innsjø, er fugleaktiviteten stor rundt oss. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at vi så minst 500 ryper. Totalt uredde! Det hadde blitt mange gode middager hadde vi hatt ei hagle. Ellers var det ender, svaner og Canadagjess, et ordentlig spetakkel på alle kanter. Okpilak River ble fulgt i noen dager før vi måtte krysse den på vår vei mot Hula Hula River. Vi krysset den på et sted hvor den var delt i to av en øy. Den første delen krysset vi til fots; strømmen var rimelig sterk, men det gikk fint. Vannet rakk oss til opp på magen, så noget kjølig. Den andre delen padlet vi over, da elva var en del bredere der. Tåka hang fortsatt over oss, det hadde den gjort siden Kaktovik. Innimellom stakk noen stakkars solstråler ned gjennom skydekket og gav oss en smakebit av varme, en mangelvare på tundraen. Etter Okpilak fortsatte vi nesten rett vestover til Hula Hula. Over noen små åser, hopping fra tue til tue, litt mer vassing i sørpe. Der! Endelig! Hula Hula River. Det var nærmere midnatt når vi kom dit, og det første som møtte oss var svære iskuppler i elva, og rimelig ferske bjørnespor. Her ble det leir. Dagen etter lettet tåka litt, og for første gang fikk vi et glimt av mektige Brooks Range. Det var et kick, og ga oss en skikkelig dose med motivasjon. Sørover! Den neste uken fulgte vi Hula Hula. Tåka ble snart helt borte, og strålende sol preget himmelen. Brooks vokste seg høyere for hver dag, og dyrelivet ble livligere. Caribou var det nesten over alt. Bjørn- og ulvespor ble sett mange ganger daglig, og på den femte dagen så vi da også bamsefar! Vi hadde medvind, så den luktet oss på 100 m og satte rimelig kjapt avsted vekk fra oss. Synd vi ikke fikk se den på nært hold, men veldig moro uansett! I det vi kom inn i fjellene ble det straks mer utfordrende å gå langs elva. Ikke fordi terrenget ble vanskelig, men fordi store sideelver kom ned og skapte tidvis uframkommelige barrierer. Spesielt East Patuk Creek. Vi kom fram til denne elva seint på ettermiddagen, etter en dag med skyfri himmel. Siden denne elva kommer fra en isbre, var den nå stor og frådende. Ikke bredere enn 5-6 meter, men livsfarlig å krysse nå. Vi vurderte alternativene, og kom fram til at vi skulle prøve å gå oppover elva og se om det var et sted å krysse. Elvedalen ble raskt trangere, og terrenget rundt ble raskt forferdelig. Vi fulgte elva langs stupbratte fjellsider med mye løs stein, opp og ned i mindre bekkedaler. Ned til elva for å se om den kan krysses; «nei, like jævlig her!». 3 timer på 2 kilometer. Beinet til Stein Tore som hadde vært senebetent fra dag 2, var nå ubrukelig. Stivt som en stokk, og fortsatt vondt etter sju smertestillende. Vi ble enige om å snu og gå ned igjen til Hula Hula, og så vente til vannstanden i Patuk Creek var lav nok til å vade i morgen tidlig. To timer senere slo vi leir, dyktig slitne. Neste morgen var vannstanden mye lavere, vi kunne vade! Det samme gjorde vi når vi lenger opp måtte krysse Hula Hula og Itkillik Creek, det var en enorm forskjell på elva etter natta. Brooks Range! For et landskap. Elvedalen ble trangere, og rundt oss var det fjelltopper både med og uten snø. Høyt oppe så vi dall sheep balansere i nær-vertikale posisjoner, og i forhold til oss så de ut til å trives med det. Her møtte vi også på turens første elg, en ung okse. Den stirret også undrende på oss, mon tro om folk er sjelden kost oppi her? Været var fortsatt med oss, og for første gang merket vi myggen. Etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, stod Guilbeau Pass for tur. Det skulle bli en lang dag…
  2. 10. juni reiser vi 2 stk til Kaukasus for å prøve oss på Elbrus (5642m) - Europas høyeste. Vi skal bruke ski der det er mulig. Juni er visst eneste måned det er "mulig" å kjøre fra toppen. Vi har planer om ikke å benytte guide, transportmidler eller hytter. Vi har 11 dager til disposisjon der nede og planlegger å bruke ca en uke på selve fjellet. 23. juni går turen hjem igjen, forhåpentligvis etter å ha vært på toppen. Følg oss på http://www.facebook....ermanntilelbrus
  3. thrill

    Island

    Har satt av ei veke på Island, og minst 4 dagar til fjellvandring. Nokre tips til korte og lange turar? Heile øya av interesse. Takk.
  4. Heisann! Endrer på denne posten ettersom jeg vil unngå å være for negativ, ønsker ikke "flaming". Så advarselen min går på at alle må huske at utenlandske nettbutikker har en tendens til å sende pakker i FLERE forskjellige forsendinger (stykket opp ordre). Gjør man dette til Jetcarrier MÅ man velge standby, ellers kan det bli en meget dyr fornøyelse å få alle pakkene tilsendt en etter en med 260kr i porto minimum på hver.
  5. Hei, vurderer kajakktur nedover Kysten av Sverige, innaskjærs til Gøteborg. Noen som har erfaring med denne turen i forhold til hvor lang tid man bør beregne?
  6. Det finnes charterturer og det finnes charterturer, og jeg har vært på…. Nettopp! Chartertur Opphavet har en liten leilighet i Patalavaca (et steinkast fra Puerto Rico) som jeg inntil sist oktober aldri hadde benyttet meg av. Gran Canaria har stått for meg som noe av det verste man kan utsettes for etter et par tidligere besøk her. Sist oktober trengte jeg imidlertid en billig tur til varmere strøk etter mye sykdom den høsten og da var jo Patalavaca et opplagt valg siden jeg bor gratis og flybilletten kostet 1600 kr. Det var begynnelsen på et nytt forhold til Gran Canaria. Patalavaca er i likhet med de fleste steder langs kysten håpløst turistifisert, men med leiebil har man frihet til å dra dit man vil, og Gran Canaria har et utall opparbeidede stier man kan gå. Stiene finnes overalt på øya og man trenger ikke tilbringe en eneste dag på solsenga om man ikke ønsker. Jeg har vært her nede i snart 2 uker nå og hjemreisen er snart et faktum. Hadde det ikke vært for at det meldes 4-8 grader i Trondheim neste uke, så hadde det vært greit, men huff…. Må vel frem med dunjakka på tur igjen da? Klimaet på Gran Canaria er svært godt egnet til sportslige "utskeielser" av alle slag, vandring inkludert. Middeltemperaturen ligger gjennom året på behagelige 19-24 grader og soldagene er over 300 i året. Med unntak av perioder med kalima (varm vind fra Sahara) blir det aldri styggvarmt her, ulikt Middelhavsområdene hvor det er så varmt om somrene at jeg blir liggende utslått av hete ved et basseng. Det mange ikke vet er at til tross for at Gran Canaria er en relativt liten øy, så er det hele fire klimasoner her! Klimasonen på syd-kysten er regnet for å ha verdens beste "mikroklima", et klima som er ideelt for personer som lider av astma, allergier, psoriasis og revmatisme, og jeg kan skrive under på at ledd- og muskelsmerter reduseres drastisk i denne deilige varmen! Oppe i fjellene kan det være langt kjøligere og her regner det også mer enn ved sørkysten. En ekstra genser + vindjakke kan derfor være greit å ha med seg i sekken når man skal på tur i dette området. Jeg har flere ganger kjørt fra sydkysten i strålende sol og 25 grader og i fjellene møtt 10 grader mindre og iskald vind. På tur i området nordvest på øya i fjor høst kom lave tåkeskyer og duskregn overraskende på meg. Jeg hadde vært på Montaña Altavista i strålende solskinn og deilig temperatur da jeg på vei tilbake til bilen plutselig befant meg i et ganske så kjølig klima. Tempoet gikk betraktelig opp når det i tillegg til tåkeskyer begynte å småregne. Planen om å også bestige Pico de la Bandera ble skrinlagt. Jeg trengte ikke å bestige enda en topp bare for å se tåke, men nå i mai fikk jeg med meg toppen samme dag som jeg var på tur i området rundt Pico Moriscos (på en fantastisk panoramasti). Denne gangen er for øvrig første gangen jeg er på Gran Canaria om våren, og det har vært en positiv opplevelse. For det første er det langt mindre turister her enn i høysesongen oktober - mars, for det andre er det mye frodigere enn på høsten. Jeg har blitt overrasket over hvor utrolig mange blomster det er å se på øya på denne tiden av året, og jeg kan bare forestille meg hvor vakkert det må være i februar/mars, for allerede nå er det en del blomster som har avblomstret eller er på god vei. Dessverre er det vel ikke sjans i havet til at jeg noen gang kan ta ferie i februar/mars med mindre jeg finner meg et annet yrke, men mai er slett ingen dårlig måned å feriere i det heller. I motsetning til hva mange tror finnes det ikke giftige slanger eller andre farlige dyr på øya. Det farligste man kan komme ut for er bier og løshunder, men ingen av delene har utgjort noe problem for meg på mine vandringer. Firfisler og gekkoer finnes i hopetall, men det er langt vanligere å høre dem enn å se dem der de lynkjapt gjemmer seg blant steiner og kratt når de hører skritt nærme seg. Så konklusjonen er klar: Opp av solsenga og opp i fjellene. Opplevelsene venter på deg! DOG: Til tross for mange flotte turer her nede er jeg ikke i tvil om at Norge er flottere. Jo mere jeg reiser i sydlige strøk, jo mere glad blir jeg i mitt eget land. Det skal i grunnen bli godt å komme hjem til sommersesongen i norske fjell nå, men i november setter jeg kursen sørover igjen for å unnslippe kulde og mørke. PS. Ta med drikkevann på tur! I motsetning til i norske fjell finnes knapt vann i den kanariske fjellheimen, og det lille vannet man innimellom finner ville ikke jeg drukket med tanke på magesjau. PS 2. For turrapporter om de turene jeg har gått på øya nå i mai – se bloggen min. Der er alle turene dokumentert med tekst og bilder. PS3. Prøvde å legge ved noen bilder, men det fikk jeg slett ikke lov til
  7. Her er filmen fra turen vår over Alaska sommeren 2012. Foreløpig litt dårlig kvalitet, men en bedre versjon skal være på plass om ikke lenge. Så hvis du har en time til overs, ta gjerne en titt! EDIT: Får ikke til å linke eller bygge inn filmen, men adressen er da over her, hvertfall...
  8. Hei. Jeg og noen venner vurderer å gå tur over island i juli/august i år. I den forbindelse kunne vi dratt nytte av noen tips fra noen av dere når det gjelder slike turer (2-3 uker) i et slikt klima. Om noen har gått tur over / på Island setter vi stor pris på noen kommentarer om hva vi har i vente Merk at vi har ikke begynt å planlegge noe særlig enda, men tenkte en tråd her kunne vær en fin måte å få litt innspill tidlig i planleggingen. Om noen har vært på en slik tur i Island, hvilken rute kan anbefales (har f.eks lest at det anbefales å gå fra nord til sør for å slippe å gå mot nordavinden i dårlig vær på Island)? Hvor lang tid brukte dere (og hvor hardt gikk dere)? Noen spesifikke ting som jeg må ta hensyn til, og som jeg håper dere har noen kommentarer og tips til: - Klær. Hvilke turklær er å anbefale her? Jeg har norrøna finnskogen jakke/bukse, jaktstøvler og div. som blir mye brukt for tur/jakt på vestlandet. Finner ofte at jakka kan bli noe varm på dagsturer, og pleier ofte å bruke en annen billig-turjakke som erstatning, men stoler ikke på den til en slik tur. Er Finnskogen settet noe som fint kan brukes til en slik tur, eller bør jeg vurdere å invistere i noe nytt? - Mat. Det er snakk om en lang tur i innlandet hvor det vanskelig å anskaffe seg turmat underveis (?), og ser for meg at jeg derfor må ta med meg forsyninger for hele turen fra dag 1. Om noen har erfaringen om hvordan å få tak i forsyninger i innlandet av Island, så tar jeg gledelig imot tips her. REAL field meal kan være en god løsning (3 måltider på totalt ca. 3800 kcal), men er kostbar (kr. 325), og har en vekt rundt 1kg per dagsrasjon. Andre (bedre) alternativer? REAL turmat pakker pluss pluss kan kanskje være et billigere og lettere alternativ... - Vann. Hvordan er tilgangen på rent vann i innlandet på Island?. Og ellers, kommentarer til hva vi bør ha med oss, og andre tips for en slik tur?
  9. Tenkte kanskje det var noe interesse for en rapport om The John Muir Trail. Bildene: http://imgur.com/a/wftig#0 The John Muir Trail(JMT) er en langdistanse sti som går Fra Nasjonalparken Yosemite gjennom 338 km gjennom Sierra Nevada fjellene til fastlands USAs høyeste fjell; Mount Whitney (4421) . Stien går over over 2400 meter nesten hele veien og man må krysse seks høye fjellpass på veien, og den totale stigningen i løpet av JMT er litt over 14000 meter. Og totalt 24000 meter høyde forandring. Etter som at man må gå ned fra Mount Whitney til Whitney portal blir stien total 356 kilometer fra start til slutt. Sierra Nevada fjellene sies å ha noe av det beste været for en fjellkjede av dens kaliber. Temperaturen ligger mellom 20-30 grader hele dagen, men kan lett synke til null om natten. Det er mulig å gå stien fra Nord til Sør eller motsatt, jeg valgte å gå denne veien siden du blir akklimatisert i løpet av starten og blir der for ikke noe problem å gå opp de høyeste passene eller Mount Whitney. Det er blitt i de senere år ganske populært og gå The John Muir Trail, og det kreves derfor at man anskaffer en Wilderness-Permit fra et Ranger Kontor. 40 prosent av alle permits kan reserveres 24 uker i forveien, mens 60 prosent er så kalte Walk-Inn permits som du får utdelt ved et ranger kontor. Det er dog ganske stor konkurranse om disse. Vis du reiser alene er det ikke noe problem å få et Walk-Inn permit. Siden de fleste bruker rundt tre uker på hele distansen er det en del muligheter for å få forsyninger. Jeg plukket opp en etter 4 dager så en etter 11 dager og hadde en ekstra i en liten by som heter Independence , men plukket den ikke opp. Siden det er veldig mye bjørner i området man går er sikker oppbevaring av mat påkrevd, så du kan leien en Bjørneboks, en sylinderformet plast boks som skal være umulig for bjørner og åpne. Det er ganske rass å få plass til all maten, så alt unødvendig må bort. Jeg startet på den 8. Juli fra Happy Isles i Yosemite dalen og gikk de første 1300 til den første av de mange enger som ligger i The Sierra Nevadas. Sunrise Meadow med en helt nydelig utsikt til Cathedral Peaks rett nord. Dag to ble en veldig lang dag, jeg gikk ned langs Cathedral lakes til et sted som heter Toulomne Meadows som er det første stedet du kan plukke opp forsyninger. Der var det en liten butikk og et post kontor og flere titalls fotturister som satt utenfor. Jeg begynte fort å snakke med dem og de gikk The Pacific Crest Trail som går fra Mexico til Canada, de gikk motsatt retting av meg som gikk nord til sør. Det å gå fottur i USA er en meget sosial opplevelse, etter hver så blir du kjent med folk på stien som går ca. samme hastighet som deg og du møter dem flere ganger i løpet av turen. Jeg fortsatte opp langs Lyell Canyon helt til jeg kunne se Donahue Pass som var det første av de seks passene jeg skulle over. Jeg slo opp teltet mitt, men tok ikke på ytterteltet siden været var så bra. Jeg brukte faktisk ytterteltet veldig lite i løpet av turen. Etter å ha krysset over Donahue passet gikk jeg til Thousand Island Lake som har sitt navn siden den er strødd utover med bitte små øyer, og Banner Peak står veldig fint opp bak din lille sjøen. Plutselig flyr det 5 F-22 fly i formasjon rett over hodet på meg, noe som jeg så flere ganger i senere i løpet av turen. Jeg gikk så i to dager over fjell landskapet av The Ansel Adams Wilderness inn i The John Muir Wilderness og kom til Reds Meadow Resort som var en liten butikk og en diner. Her plukket jeg opp min første forsynings pakke. Så fråtset jeg og ble kjent med masse folk og etter hvert ble det ganske fest. Så gikk jeg opp til Devils Postpile som er en veldig fascinere geologisk formasjon av søylebasalt. Derifra gikk turen opp til Lake Virginia og Duck Lake hvor jeg neste tråkket på en klapperslange som befant seg veldig mye høyere opp en de pleier. Det neste passet nå var Silver Pass hvor jeg ble kjent med Alex som var en 21 år gammel sneker som har tatt de få bildene jeg har siden jeg ikke hadde med meg kamera. På Silver pass møtte jeg en gjeng med 8 stykker som satt å røyka og skravlet. Der i fra gikk jeg ned til Lake Edison og så opp den grufulle Bear Ridge som var et mygg infisert dritt. Alle oppoverbakkene er hårnålsvinger eller switchbacks som det heter på engelsk. Denne biten av leder så opp til Evolution Valley, hvor fjellene har fått sine navn fra kjente vitenskapsmenn, som Mount Mendel og Mount Darwin. Ved Evolution Lake så jeg noe av den mest intense Alpegløden jeg har sett i hele mitt liv, mens det brygget dårlig vær bak. det ga et ganske spektakulært syn. Neste var opp gjennom Evolution Valley og opp over Muir Pass.. På toppen av Muir Pass ligger det en veldig fin liten sten hytte som man kan ta en raste pause inne i. Her i fra gikk turen ned til Palisade Creek og så opp til et sted som heter The Golden Staircase som er en lang serie av veldig bratte og trange hårnålsvinger som tar deg opp til palisade lakes og palisade fjellene. Så går det opp langs siden av fjellene til Mather Pass hvor du på toppen får en fantastisk utsikt utover The Upper Basin som er en liten vidde dekket av små sjøer. Her ifra kan man faktisk se det neste passet man skal gå over, som ligger noen 14 km unna. Pinchot Pass. Fra Pinchot går det rett ned nesten 1300 meter til South Fork Trail. der krysser man en elv på en hengbro. Så går man opp til Rae Lakes og til Glenn Pass. Rae Lakes er veldig populært sted og gå fotturer og det var neste for mye folk. Så gikk jeg opp over Glenn Pass og hadde tenkt til å ta det neste passet også den dagen. Når jeg er på vei opp over Forester Pass som er det høyeste passet på turen, begynner det å lyne og tordne som bare pokker, jeg fortsetter opp til tregrensa hvor jeg setter meg ned for å spise noen nøtter og tenk over om jeg skal fortsett opp over, eller vente til været gir seg, kanskje overnatte her. Så begynner det å letter som bare det og jeg fortsetter opp passet til det begynner å hagle. Jeg fortsetter opp mot to store stener siden hagle er et tegn på lyn. Så blir hagelen større og større og etter hver så må jeg ta sekken min på hodet for det gjør så vondt. Og etter 5 minutter med møllkule hagle stopper det plutselig helt opp og det begynner å lette. Jeg kommer meg over passet hel skinnet, og plutselig på vei ned fra passet begynner det å tordne og lyne som bare det igjen. Men nå er jeg på dag 15 og har akkurat krysset det siste passet før Mount Whitney. Neste dag kommer jeg til Guitar Lake hvor jeg treffer på masse folk jeg hadde møt tidligere på turen, og det er et dritt vær. Mount Whitney kan ikke ses en gang og ser mer ut som basen på Mount Doom en noe annet. Jeg setter opp telte for siste gangen i løpet av turen og tenker å få en veldig tidlig start på dagne for å komme opp til toppen før soloppgangen, og det å rekke den legendariske pannekake frokosten som serveres ved Whitney Portal. Jeg begynner å gå klokken 2.30 om natten med hodelykt og en nydelig stjerne himmel som eneste lyskilde, men opp i fjellsiden ser jeg to andre lys. Når jeg kommer til toppen sitter det to stykker i den lille sten hytten som ble bygget av The Smithsonian for noe astronomi målinger. Han ene har en Jetboil presskanne og gir meg en god kopp med Java. På toppen kan man se hele Owens Valley og man kan se nesten hele sørlige Sierra Nevada. Owens Valley er en ørken dal, hvor du kan se den lille byen Lone Pine. Utsikten var helt fantastisk. Så er det bare å komme seg ned de siste 2100 meterne til pannekake frokost. På veien ned møtte jeg masse folk som går den opp på en dag. Jeg kommer til Whitney portal klokken 11 om morgenen en halvtime etter de sluttet å servere frokost. Så jeg fikk en doble hamburger i stedet som var meget bra. Til Lone Pine som er den nærmeste ”byen” er det veldig lett å hike. Lone Pine er en One Street Town, som ligger midt i Owens Valley. Byen er kjent for å være et sted hvor veldig mange western filmer ble filmet. Det er også kjent for å ha hatt en Amerikanske internerings leir for japanere under den andre verdens krig. Men det var masse restauranter og et billig hostel. Så dro jeg til Las Vegas. Beklager for ganske lusen turrapport, er min første. William
  10. Jeg begynte å legge inn litt dyrebilder i tråden dagens bilde, men fant fort ut at jeg ikke klarte å styre meg og at det derfor passer bedre med en egen tråd selv om den ikke er så norsk-fjell-relatert, men det er kanskje noe som har lyst til å reise til Australia og får litt inspirasjon eller noen andre som har vært der og liker å mimre litt. Dessuten er det vel litt spennende med ting du ikke ser her hjemme hver dag ? Jeg reiste rundt hele kontinentet på motorsykkel i 2005/06. 8 måneder (14/7-05 til 1/3-06) 26.000km. Bodde i telt det aller meste av tiden. Brukte faktisk opp et nytt telt på de første måneden fra ankomst til nyttår. Sol fra skyfri himmel 99% av tiden dreper teltduker (og alt annet stoff) og sand/ støv tar efektivt livet av bl a glidelåser. Da vi kom tilbake til Melbourne hvor vi hadde "base" var begge inngangene reparert (sydd igjen) med nål og tanntråd og det var hull i taket som var reparert med Biltema duct tape/ gaffa tape Dette er meg. Selvportrett. Ved "Balconies" i Grampians national park, VIC (Hele Grampians ble herjet av voldsomme skogbranner ca 1 måned etter vi var der) Avataren min er fra samme sted og er grunnen til at det heter "Balconies" Kartet med ruta tegnet inn med grønn highlight penn. Reiste mot klokka. (Melbourne-Brisbane-Cairns-Darwin-Broome-Perth-Adelaide-Melbourne-Canberra-Sydney-Dargo-Melbourne) Alle bildene mine er tatt med det samme gamle Fuji kompakt kamerat som de andre bildene jeg lagt ut fra Australia i dagens bilde tråden. Så vi kan jo begynne med dyr og om det er interess kan jeg spe på med natur, arkitektur, solnedganger osv Dette var på en flott grusvei langs Snowy River i Victoria alpene i VIC, Australia og jeg kom rundt en sving i fint driv (70-80km/t). Rett foran meg sto en Emu mamma med sine 10-12 barn. De fylte hele veien så det var bare å prøve å få stoppet 200kg motorsykkel med fullt campingutstyr og få opp kameraet. Mora tenkte mest på seg sjøl og spratt opp grøftekanten med barna på slep. De kastet opp en del støv så de bakerste så nok ikke helt hvor veien sluttet og grøfta begynte (det er brattere rett til høyre for bildekanten) så de tok sats på feil sted og lignet litt på fulle-menn-med-henda-i-lomma-på-vei-hjem-fra-byen-på-glattisen. Fordi de tryna og sklei ned igjen på veien rakk jeg å få knipset dette bildet av dem. Disse tre barna er ca 1m høye, mora var ca 2m. Det er kjøtt på de lårene der.... locust (gresshoppe) lengde ca 7-8cm. Det var et område vi kjørte i et par dager hvor disse svermet.... lit hyggelig å tørke gult gørr av absolutt alt mulig, klær, hjelm, motorsykkel, bagasje... Pinnedyr, lengde ca 20cm Golden orb spider, lengde ca 12cm En skink (type firfisle) Stubby tailed lizard Også så sinna a gitt Skorpion under Yngves telt (MSR - det var bare han som hadde skorpioner under teltet så om du ikke liker dem bør du kjøpe Hilleberg, Black Wolf eller Sea To Summit telt da disse ikke hadde det samme skorpion problemet ) Den er ikke så stor da når du sammenligner med sandkornene, hehe.
  11. Gikk Kilimanjaro (Lemosho-ruten) tidligere i år, og kom til topps uten noen form for problem med høyden. Vurderer nå Elbrus til sommeren. Kan noen av dere som har gjort begge deler si litt om forskjellene på disse to turene? Gjerne både med tanke på utstyr, kulde og det fysiske. Liker å være godt forberedt.
  12. Fogo – Pico de Cano 2829 meter For et års tid siden lå jeg med store smerter på sykehus i 10 dager uten at å få noen diagnose. Min kjære frue kom hver dag på besøk og vi snakket sammen om at hvis jeg ble frisk igjen, så skulle vi reise sammen til et fint sted – bare vi to. Sykehusets svar på doktor House løste etter hvert gåten og ga meg noen ukers kur mot borrelia. Helt frisk har jeg enda ikke blitt, men noen fjellturer har det blitt – uten at Fruen har blitt med. Kapp Verde var en plass hun kunne tenke seg å reise til, og reise ble bestilt. Vi fløy med TAP til hovedstaden på Kapp Verde, Praia. Dette er en litt bråkete by, så dagen etter bar det av sted til hotell Xaguate på naboøya Fogo. Her er ca 27-28 grader døgnet rundt – året rundt, ganske behagelig egentlig. Etter litt akklimatisering på hotellet fikk vi tak i en leiebil som tok oss frem delvis på tradisjonelle brosteinsveier, noe asfalt og innerst mot fjellet bare et hjulspor innover. Ut fra hovedbyen på Fogo., Sao Felipe, ble vi stoppet av en politimann. Han spurte hvor vi skulle og den slags, og etter hvert skjønte vi at han ville tilby seg selv som turguide og var i ferd med å hoppe inn. Vi takket net til tilbudet, slik at han kunne fortsette i tjenesten med å overvåke trafikken. På vei oppover måtte vi flere ganger stanse for å møte andre biler og ved ett av disse stoppene fikk vi med en blindpassasjer på planet på pickupen. Jeg bremset opp og bremsene tok godt, så godt at fyren gikk på hue i bakruta og knuste solbrillene. Han fikk nå likevel sitte på og banket etter en stund, så satte vi han av. Rundt neste sving ventet en liten familie med en liten unge. De fikk sitte på helt opp til kraterkanten på det store krateret der de banket i ruta og fikk hoppe av. Da vi kom frem så vi at det var tegnet flere hjerter i støvet på siden av bilen. De var tydeligvis takknemlige for å sitte på alle de bratte bakkene. Fra landsbyen Portela går et hjulspor i retning nordsiden av Pico de Fogo. Vi parkerte omtrent på det høyeste punktet og fant noen varder og noen spor innover. Rett mot toppen er det bare løs lavasand i forholdsvis bratt helning, så vi fant en sti øst for denne renna som fulgte mer fast underlag oppover. Vi så et par som gikk i løse sanden oppover. De sleit fælt! Da vi nærmest oss kraterkanten kjente vi litt svovellukt og fikk skikkelig vulkanfølelse. Plutselig var vi oppe på kraterkanten og kunne kikke over kanten og bratt ned i krateret der mange har skrevet navn og hilsener med løses steiner på kraterbunnen. Opp til høyre hadde vi toppen, der en bratt og luftig passasje var sikret med en kraftig wire, ellers ingen tilrettelegging på dette fjellet. Dette er nasjonalpark, men det er ingen avgifter, krav til guide eller andre begrensninger så vidt vi kunne observere. Fra toppen så vi sydover mot en stor kloss langs kraterkanten. Var denne høyere montro? Neste høye fjell bakom her var i Antarktis så det var vrient å avgjøre. Utover havet var det skyer, så vi så ikke havet i horisonten. Vi skulle imidlertid ikke se langt nedenfor toppen før vi så de grønne liene nedover mot sjøen, så vi slo oss til ro med at dette var høyest. Angret litt etterpå at jeg ikke gikk opp her også, ettersom det så kurant ut å komme opp her om man gikk nedenom krateret der mange andre hadde vært. En tysk turguide vi ble sittende å snakke med senere mente bestemt at det var den høyeste toppen vi hadde besøkt og støttet våre teorier. Google maps har også den nordvestre toppen som høyest. Nedturen i de bratte dynene med løs lavasand var en artig opplevelse som gikk unna på svært kort tid. Underveis nedover møtte vi de 2 som holdt seg til den løse sanden hele veien. Det var unge og spreke folk så det ut til, men likevel var de bare kommet 2/3 opp da vi møtte dem. Vi anbefalte dem steinete å komme seg inn på mer steinete partier av ruten før vi forsvant i stor fart videre nedover. Dette var gøy! Totalt brukte vi 4 timer på turen og vi tok det med ro hele veien. Ca 3 timer opp og 1 time ned. På vei tilbake til Sao Felipe kjørte vi en annen vei langt oppe i lia – en flott avslutning på denne toppturen. Som forberedelse til turen hadde vi kjøpt turkart for Fogo og Brava på nett, kjekt å ha for neste topp. Brava – Fontainhas 974 meter Brava er den minste bebodde øya på Kapp Verde og den eneste uten flyplass. Båtforbindelse 3 ganger i uken er eneste kontakt med omverdenen, og overnattingssteder er det smått med. Vi lyktes til slutt med å oppnå kontakt med et lite motell på Faja de Agua, som ligger ytterst. Dit kom vi etter en kort båttur fra Fogo og en tur med minibussen over øya. På Burgo Motel var det koselig, og en kjempekakerlakk tok imot oss på badet der. På dette lille stedet var det ikke mange mennesker, men vi møtte et nederlandsk par som hadde signert kjøp av et hus her ved verdens ende. Planen deres var å bo og leve her resten av livet. De hadde flyttet fra hjemlandet og skulle livnære seg her som bønder med manuelt arbeid på lik linje med de lokale. Meget tøft gjort! Oppholdstillatelse hadde de enda ikke fått, men dette skulle være enklere å ordne når bare de hadde kjøpt seg en eiendom – håpet de! Vi gikk opp den fine dalen til den lille fjell-landsbyen Nova Sintra da Monte som ligger på ca 600-800 meter, og like bakom ligger Fontainhas – øyas høyeste fjell. Toppen kan selvsagt nås enkelt fra landsbyen, men vi valgte å gå stien opp fra sjøen og fikk en noe lengre tur ned igjen på brostensbelagt vei. Utrolig med veiarbeid her oppe for denne veien som går til en liten stripe hus. Etter turen så vi frem til å bade i et naturlig svømmebasseng som ligger 1-2 meter over havnivå og får jevnlig utskiftning av vann fra havet. Kysten på Brava er ikke spesielt egnet for bading, her er ingen strender, men dette stedet skulle være en perle. En flokk mennesker var samlet rundt badekulpen med grill, grillmat og flasker av ymse slag. Jeg hoppet ut i det nydelige badevannet og koste meg lenge der. En kar på land ga signal til meg at jeg burde komme meg lenger inn, men for sent. Noen gigantiske bølger kom inn og den idylliske badekulpen ble oversvømmet av hvitt skum. Jeg ble kastet rundt noen ganger og fikk noen stygge skrubbsår, men ellers like hel. Grillselskapet som sto på land ble våte fra topp til tå og svømmebassenget fløt med flasker og grillmat, mens oljefat-grillen sto igjen på land – full av vann. Santiago – Pico da Antonia 1394 meter Vi valgte å ta båt hele veien fra Brava via Fogo til hovedøya Santiago der hovedstaden ligger. Høyt opp i fjellene ligger landsbyen Rui Vaz på ca 800 meter over havet, der det er et turisthotell med god standard. Ved ankomst var det tykk tåke og yr i luften, og forhåpningene til topptur dagen etter var ikke de beste. Neste dag var fin, og vi takket ja til å ta med oss en guide til topps. 2000 Escudos elelr en drøy hundrelapp var igrunne helt greit. Etter en stund fikk vi høre at forholdene ikke var de beste og at guiden ikke vil ta oppdraget denne dagen, men tilbød oss guiding til Xsota for CVE 1500. Uinteressant, ettersom de 3-4 kilometerne opp hit er utelukkende på vei. Vi sa at vi gjør et forsøk på Pico de Antonia uansett og snur om det blir for vanskelig. Etter en lang stund viste det seg at guiden ikke var tilgjengelig i det hele tatt og hadde reist til hovedstaden Praia. Vi besluttet derfor å forsøke oss på egenhånd, uten andre hjelpemidler enn et kart fra Google maps, kompass, og et par heller unøyaktige turbeskrivelser. Opp til Xsota var det brosteinsvei, så dit gikk det greit. Vakten der oppe var ikke særlig snakkesalig og vi gikk rundt radarstasjonen på toppen langs gjerdet, først forbi en utløper som går i feil retning, en sving til rundt gjerdet og nedover på sti. Stien dreide etter hvert mye vestover, og vi så en sidesti som gikk mer i riktig retning, men fortsatte vestover i feil retning et lite stykke til et hus. Der møtte vi Marcus og familien hans som ikke kunne et ord engelsk. Vi forklarte at vi skulle til Pico da Antonia, han pekte i slynger og svinger og det virket komplisert å finne veien. Derfor klarte vi via fingersproget å spørre han om han ville være med, og det ville han under tvil. Han kikket på klokka og snakket med damene som rynket litt på nesen. Vi viftet med en tusenlapp. Dette gjorde ikke så mye inntrykk, men han kom da med etter hvert. Fra landsbyen slynget stien seg opp i skaret syd for Pico Da Antonia. Her går det en stor sti bratt ned mot øst, vi kikket ned og fortsatte mot vest, stort sett i samme høyde. Først frem til en fjellrygg der vi ventet å følge ryggen opp, men den gang ei. Vi skulle inn en dal til og frem til neste rygg. Her var stien vanskelig å finne et stykke. Hovedstien ledet bare ned til et lite oppdyrket område i denne lille dalen, mens stien mot toppen gikk i en stor slyng uten å miste høyde rundt dette området. Fremme ved neste rygg gikk det sti oppover til høyre, og vi fulgte denne ryggen flere hundre høydemeter opp til fortoppen. Fruen ville være igjen her og botanisere, mens jeg måtte ta turen opp til hovedtoppen. Ryggen opp hit er eksponert, men ikke vanskelig, Nesten oppe på toppen var jeg forberedt på å måtte gå en stor omvei mot vest for å komme opp på toppen, men her var et lite opptak, så det var bare å gå rett opp. På det svær luftige topp-punktet måtte jeg opp, men sto ikke der lenger enn at det ble tatt bilde. Svært eksponert her oppe, og løst vulkansk fjell. Marcus fikk sine 1000 escudos, etter at jeg hadde nødet han et par ganger. Han ville egentlig ikke ha noen ting. Vulkanen på Fogo har mye besøk, opp til 20-30 turister per dag, mens denne toppen er mer eksklusiv og besøkes anslagsvis bare en gang i uken. De fleste stopper på fortoppen, og opp mot hovedtoppen var det knapt spor etter folk.
  13. Hei! Jeg skal til Edinburgh nå til helga (1/7-), og lurer i den forbindelse på om noen har noen gode tips om sportsforretninger i Edinburgh? Er det noen varer eller merker som er vesentlig rimeligere i England enn i Norge? En ny skalljakke hadde f.eks ikke vært dumt...
  14. http://www.helgeland...icle6096037.ece Ferdselsforbud på svensk side av Børgefjell Myndighetene innfører ferdselsforbud på svensk side av Børgefjell Bakgrunnen er mistanke om at en internasjonal liga har plyndret sjeldne fuglereir i området, skriver Länsstyrelsen i Jämtland på sine hjemmesider. Per Lorentzen i Statskog fjelltjenesten sier at dette kan få konsekvenser for ferdsel inn til den norske delen av nasjonalparken, ettersom flere benytter Stekenjokkveien og tar seg inn til de østlige delene av nasjonalparken derfra. Den svenske Rikskriminalpolisens undersøkelser tyder på at en internasjonal liga kan ha operert i Stekenjokk-området i flere år. De skal ha tatt opp mot 10.000 egg og fugler fra et 30-tall arter. Nå kan ligaen være på vei tilbake, og derfor blir det innført ferdselsforbud, samtidig som det settes i verk økt overvåking i området. Folk som skal besøke området får verken kjøre eller gå inn i den norske delen av Børgefjell fra svensk side, og det er ulovlig å gå over på svensk side fra Norge. Per Lorentzen opplyser for øvrig at det fortsatt er fine forhold for skiturer i høyfjellet.
  15. Høst. Regn, kulde og mørke. Man kan bli deprimert av mindre. Så hvordan overvinne høstdepresjonen? Ved å dra ut, selvfølgelig. Fra 10. september til 7. oktober gikk jeg fra Movatn i Nordmarka, på grensa mellom Oslo og Akershus, til Vermundsjøen på Finnskogen. Ruta passerte gjennom Romeriksåsene og skoger i Nannestad og Hurdal, før jeg gikk forbi Mjøsa og fortsatte over sørlige Hedmark til grensetraktene mot Sverige. Det ble en laaaang marsj, med kun en hviledag (uten flytting av leir) på fire uker. Målet med turen var å utforske flere skogsområder som jeg fra tidligere har hatt lite kjennskap til. I ettertid er jeg positivt overrasket over perlene disse skjuler. Særlig Nannestadskogene var kulere og mer villmarkspreget enn jeg hadde trodd. Finnskogen, hvor turen avsluttet, er riktignok tettvokst og hardt kulturpåvirket, men også der finnes det virkelige naturperler verdt mer enn ett besøk. Delmålene var ellers å opprettholde en jevn ro og båleim fra turstart til slutt. Det gikk ganske greit. Turen er del av et større prosjekt bestående av seks langturer fra Oslo. Alle distanser ble gått til fots. Jeg var stort sett alene, men hadde velkomment besøk i noen dager. Og her er noen fotos (Du finner bilder med bildetekster her: http://manepe.no/oslo/foto/nar-morket-kommer/ )
  16. Tinderangling på Kypros. Etter sen ankomst med Ryanair til Paphos ble det en overnatting her. Neste morgen gikk turen i leiebil opp til Troodos-området, og jeg kunne kjøre bilen nesten helt opp til toppen av Olympos-fjellet, høyeste fjell på øya. Greit skiltet hele veien, men noen partier med skikkelig smale fjellveier oppover her. Oppe på toppen deler veien seg i to. rett frem går veien inn på et område okkupert av det greske forsvaret. Her var porten låst og ikke mulig å komme inn. Det høyeste punktet er den store golfballen opp til høyre, som er kontrollert av engelskmennene. Her var porten under reparasjon. Reparatørene ville ikke slippe meg inn, men jeg hadde nok sprunget fra dem om jeg ville. De var imidlertid temmelig bestemte, her var kameraer overalt og folk med maskingevær inne i radaren fikk jeg høre, så jeg lot meg skremme. Var også rundt gjerdet på baksiden der Petter har funnet et annet høyt punkt, om det er høyere enn port-området vites ikke. Dette får være godkjent. Uansett. Ikke den helt store naturopplevelsen. Turen gikk videre til Nord-Kypros der jeg besøkte Selvili Tepe, høyeste fjell i Nord-Kypros som kun er akseptert som selvstendig land i Tyrkia og deler av Aserbajdsjan. Det er passkontroll ved grensen og jeg måtte betale ekstra forsikring for leiebilen ved grensen, 20 Euro for 3 dager. Jeg fant en liten vei inn til en landsby tett under sydveggen på fjellet. Herfra er det eventuelt klatring om man skal opp. Jeg visste imidlertid andre løsninger, og fant den lille fjellveien som svinger seg opp i et skar vest for fjellet og fortsetter ned mot kysten på nordsiden. Omtrent på det høyeste punktet på veien går en enda smalere vei mot Selvili Tepe. Veien går innunder toppen, men det går en stikkvei opp til toppen. Her står et stygt skilt. Jeg parkerte bilen under et tre og listet meg opp den forbudte veien et lite stykke. Like under toppen gjør veien en stor sving, her fulgte jeg omtrentlig en strømlinje opp mot den digre masten. Rester av noen gjerder her, men ikke så de hindret meg. Jeg fortsatte forbi masten og bort til en stor betongbygning med masse skjermer og spetakkel. Tok et kjapt bilde og snek meg ned gjennom småskogen igjen. Det sto en bil utenfor bygningen, hadde ikke lyst til å havne i trøbbel med grønne menn. Lett tåkedis på toppen gjorde at jeg ikke var så synlig. Etter denne ”ekspedisjonen” blir det godt å ta noen late dager ved havet.
  17. Jeg har lenge hatt lyst på en nasjonstopprunde på Balkan, og endelig var formen skapelig, så jeg våget meg av gårde på en lengre tur igjen. Dag 0: Reisedag. Reise fra Horten, ferge til Moss, bil til Rygge, fly til Pula nord i Kroatia, leiebil til Ljubljana og litt vestover der jeg traff Lyngve som hadde varmet opp med nasjonstopper i Romania, Moldova, Ukraina og Ungarn. Vi kjørte opp mot Triglav og gikk Tominskov-ruten opp til Triglavski Dom, hytta som ligger nærmest toppen. Vi hadde faktisk kunnet nådd tappen denne kvelden, men værmeldingen for neste dag var ”Normal Weather”, så vi tok kvelden på hytta. Dag 1: Triglav i Slovenia, 2964 meter. Morgentur opp på Triglav, før vi gikk løs på de nærmere 2000 høydemeterne ned Prag-ruten som innebar en noe luftig nedstigning av en hammer. Bilen var forlatt med lysene på, så det ble en trøblete reise videre, heldigvis stoppet en dame med startkabler i bilen og vi kom oss videre på ferden som gikk langs raske motorveier til Slavonski Brod helt øst i Kroatia. Dag 2: Midzor i Serbia, 2169 meter. Vel over grensen til Serbia gikk det fort langs brede veier ned til Nis, og derfra på den fårligste asfaltveien jeg har opplevet over noen heier til Kalna helt øst i landet. Vi svingte oss oppover fjellene til hotell Babin Zub som var utgangspunktet for å bestige Serbias høyeste fjell. Herfra måtte vi gå litt nefover før vi ruslet de 8 kilometerne innover kubeitene til denne slake åsen. Nydelig landskap og litt brattere når vi kikket over kanten ned mot Bulgaria. Vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt, og fortsatte på dårlige veier ned til hovedveien og så vidt over grensen til Bulgaria. Dag 3 Musala i Bulgaria, 2925 meter, høyeste fjell på Balkan-halvøya. Vi hadde timet reisen slik at vi traff skiheisen i Borovets en dag den var åpen, så når bare GPS’en hadde tatt os til rett Borovets, fant vi heisen og kom oss opp til 2367 meter på en halvtime. Fin vandring innover til toppen, der det var mye folk. Tilbake til bilen kjørte vi videre til Makedonia og fant et motell litt forbi Skopje. Dag 4: Korab i Makedonia og Albania, 2764 meter – dobbel nasjonstopp Vi var litt usikre på om vi kom opp her. Toppen har vært stengt i perioder og har bare vært åpen en søndag i september for en arrangert tur. Politiet stoppet oss på vei innover, men det gikk greit. De kikket på passene våre og sa fra at vi måtte melde fra når vi dro ut av fjellet. Det ble en lang motbakke mens været ble styggere og styggere. Etter hvert gikk vi i tett tåke, regn og til tider sterk vind, men gikk ufortrødent på videre etter Lyngves nedlastede GPS-spor. Stien var merket og den var tydelig etter massebestigningen noen få dager tidligere. Lite med pauser i drittværet og vi nådde toppen der det var vrient å stå oppreist. Her opp skal man visstnok kunne se tvers over hele Albania og ut til havet, men slike forhold hadde vi ikke. Nedturen gikk unna på et par timer, og da vi kom ned til vakta, lurte politimannen på om vi kom tilbake igjen dagen etter, han hadde tydeligvis trodd at vi ga opp bestigningen. Vi fortsatte så ned på dårlig vei og kjørte en kort tur denne dagen og endte i Tetovo, ikke akkurat noen typisk turistby. Dag 5: Hviledag og planlegging av Kosovo-toppen. Vi kjørte over grensen til Kosovo. På grensen måtte vi kjøpe en ekstra bilforsikring for dette landet som ikke alle aksepterer som land, ellers gikk det greit å reise inn i landet. Vi var litt turister i en liten fjellby, og fortsatte så til Junik for å finne hotell Deravica for å være nærmest mulig utgangspunktet for denne toppen som har litt komplisert logistikk. Hotellet var stengt, eieren var blitt skutt i et mafiaoppgjør, men vi fant hotell Juniku der de hadde fine rom, internett for Lyngve og de kunne attpåtil fikse en firehjulstrekker med sjåfør som kunne ta oss opp til landsbyen Erenic, som ligger ved kilden til elven med samme navn. Det ble en hyggelig aften på hotell Juniku sammen med sjefen for hotellet. Dag 6: Deravica i Kosovo, 2667 meter En tidlig start med 4hjulstrekker brakte oss opp en av de dårligste veier jeg har kjørt på. Vil ikke anbefale folk med kostbare firehjulstrekkere å forsøke seg her. Noen steder måtte vi ut av bilen for å komme opp, til tross for at reduksjonsgir og alt mulig rart var koblet inn. Etter mange slynger og svinger var vi oppe på 1700 meters høyde og der sto det faktisk en flott turisthytte med et strøkent hageanlegg med gressplen og hageanlegg. Oppe i lia hørte vi skyting, men det skremte ikke oss. Vi fortsatte rett opp, 900 høydemeter og 2,8 kilometer i luftlinje til toppen. Grei vandring som gikk raskt unna grunnet surt vær. Et par bilder på toppen i tåka før vi fortsatte ned og hadde en hyggelig stund med sjåføren og noen lokale på turisthytta. Vi skled nedover på den gjørmete ”veien”, hadde en bedre lunch på hotellet før vi fortsatte i retning Montenegro med leiebilen. Det bar over et fjellpass på nesten 1800 meter før vi kom oss inn i landet og fant et hotell ved Plov-sjøen. Dag 7: Zla Kolata og Dobre Kolata i Montenegro, 2534 meter og 2528 meter Magen kjentes ikke helt god ut på morran, men vi la i vei fra Vusinje etter å ha dyttet en skolebuss ut av veien slik at vi kom frem. Etter noen hundre høydemeter ble det mating av de lokale krabbene og da det var 500 høydemeter igjen til toppen, var det tomt for krefter. Gi meg ville jeg ikke, så det ble å presse seg, telle 50 skritt, ta pause, fortsett litt til. Dette var tøffere enn en toppdag på Kilimanjaro – med den dagsformen jeg hadde. Mer krabbemating ble det videre oppover steinura, men jeg ville ikke gi meg. Til slutt segnet jeg om i fosterstilling ved siden av varden på Zla Kolata. GPSene våre viste at vi ikke hadde nådd såpass høyt, men vi var bestemt på riktig punkt. Vi gikk så ned 100 høydemeter til et skar og opp på nabotoppen Dobre Kolata, der jeg sjanglet meg bortover toppeggen nærmest i koma. Lyngve var tålmodigheten selv og ventet på meg mens han fotograferte GPS’er og høydeklokke for å finne ut av høydemerkverdighetene her oppe. GPS viste nemlig at Dobre Kolata var høyest, mens barometerklokken viste at Zla Kolata var høyest. Ned igjen gikk det greiere, ruslet ned på fettforbrenning. Turens lengste dag med nærmere 1800 høydemeter opp og ned. Dag 8: Maglic i Bosnia-Herzegovina 2386 meter Lang og krobglete kjøretur fra Montenegro via Serbia og inn i Bosnia. Vi fant den lille veien som slynger seg 15 kilometer oppover fjellet og så vidt er kjørbar med vanlig bil om man tar det pent. Frei vandring til fotem av fjellet og noe bratt med wire utlagt på bratteste punktene opp mot topp-eggen. Vel oppe var det grei vandring frem til toppvarden med det gamle jugoslaviske flagget. Retur samme vei og lang kjøring videre ut av Bosnia og så vidt over grensen til Kroatia der vi fant et hotell som vi hadde helt for oss selv og en diger restaurant som vi også hadde helt for oss selv. Dag 9: Dinara i Kroatia 1831 meter Etter hvert ble veiene bedre og vi suste oppover Kroatia. Forholdsvis greit å finne starten på stien opp på Dinara og fin merket sti i slakt og pent terreng, stigningen fra 570 til 1831 meter var forholdsvis jevnt fordelt og det var bare å gi på oppetter, ingen grunn til å tenke på morgendagen, dette var siste lange stigningen på denne turen. Dessverre dukket tåka opp på topp-eggen, men gleden var likevel stor etter å ha gjennomført alle nasjonstoppene i landene som tidligere alle var en del av Jugoslavia. Vel nede putret vi videre oppover Kroatia-kysten og kom nesten til Rijeka før et vann-vittig uvær tvang oss til å stoppe og ta inn i et hus langs veien. Det skal også legges til at vi var svært nær å gå tom for bensin inn i den kroatiske ødemarken. Dag 10: Hviledag. Vi kjørte ut til kysten og slappet av og drakk opp den siste slanten av Ararat-konjakken som som Lyngve hadde tatt med fra Ukraina. Chateaubriand til middag var heller ikke vondt etter denne turneen. Dag 11: Hjemreise til Norge Ved levering av leiebilen stusste leiebilmannen på at vi hadde kjørt 3400 kilometer - greit med fri kilometer på slike turer ! Turfakta: Reisebudsjett : NOK 6000 pr/person absolutt alt inkludert i Jugoslavia + flyreise fra/til Norge NOK 700 Avstand kjørt: 3400 kilometer med leiebeil + 45 km med firehjulstrekker med sjåfør Kilometer gått totalt : Ca 120 km Høydemeter stigning totalt : Ca 10.500 Takk for turen Lyngve – vel blåst !!!
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy