Søk i nettsamfunnet

Denne morgenen så meget lovende ut da jeg våknet til solstråler som skinte gjennom bilrutene. Jeg fikk i meg frokost (risgrøt!) og kjørte langs veien Tustervatnet-Hattfjelldalen (åpen for sesongen) til Stornesdalen. Da jeg skulle begynne å gå kom det en kraftig snøbyge. Jeg forhørte meg med pappa som lovet bedre vær utover dagen. Dermed satt jeg heller i bilen og lyttet til påskelabyrinten på P1 i vente på bedre vær. Da bygen var over startet turen. Jeg fulgte noen scooterspor i strandsonen av det regulerte Tustervatnet et lite stykke før jeg sakte men sikkert skrådde opp i flanken sør for vannet. Da jeg kom over bjørkeskogen kom det en ny snøbyge som reduserte sikten og økte vindstyrken. Jeg bestemte meg for å vente inne i vindsekken til bygen var ferdig. Det tok lang tid, nesten en time, men så ble det bedre. Jeg fortsatte videre i rooolig tempo siden jeg visste at jo senere jeg ankom toppen jo bedre vær ville det sannsynligvis bli. Da jeg ankom foten av nordvestflanken på Geittinden kom neste byge, og jeg pakket meg nok en gang inn i vindsekken. Jeg ville ikke gå oppover i den bratte flanken (over 30 grader) uten sikt. Etter en drøy halvtime var sikten bedret og sola tittet faktisk fram. Stegjerna ble tatt på og jeg tuslet oppover ryggen. Da 30-gradersonen var passert pustet jeg lettet ut, men før jeg nådde selve «eggen» nord for toppen måtte jeg passere en kort og bratt passasje ut mot nordstupet. Dersom et skred løsnet her visste jeg hvor det bar. Med veloverveide steg kom jeg meg forbi. Nå var det kun motorvei opp til toppvarden, men likevel måtte jeg være på vakt for den skumle skavlen ut mot øststupet. Fikk god utsikt fra toppen i alle retninger med unntak av vest. Dette var jeg godt fornøyd med! Ned igjen gikk det tradisjon tro fort og gæli. Det føltes ikke like bratt ut ned som da jeg gikk opp her, heldigvis. Da jeg byttet om til fjellski fikk jeg et flott renn ned mot Tustervatnet, ren nytelse. Men i et forsøk på å ta en elegant telemarksving gikk jeg rett på snørra. Godt å komme tilbake til bilen og skifte til nytt tøy og tørke det brukte (begynner å bli en bra rutine på disse overgangene). Værvarslet for neste dag var elendig, perfekt anledning for en hviledag i Mosjøen og rapportskriving. Men mot helgen, da blir det sol, sol, soool! Turdata: 6 timer 1360 høydemeter 16 km Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12284/Geittinden.html

23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

Fjellområdet jeg skal vise noen bilder i fra - ligger i mellom Namdalen og Bindalsfjellene og videre nordover i mot Tosen. Dette er et område som er svært lite besøkt. Her er det ingen turrapporter i fra før, hverken her på Fjellforum eller andre steder. Her er det ingen Norge på langs vandrere, eller stier eller koier eller Jeger og Fiskeforeningshytter. Nei, området er skånet for det meste og kanskje utilgjengelig? Men det er vel øyet som ser. Er man villige til å bære huset på ryggen, og gå noen høydemetre er det meste tilgjengelig. Her har fjellene navn slik som Skijlevaajjantjahke og vann med navn som Njøølvenguevtelenjaevrieh. Man kan få krøll på tunga av mindre, men området har vært mye brukt av samene i gjennom mange hundre år. Midt i kjerneområdet ble det foretatt en vannkraftutbygging på 70 tallet, og denne reguleringen tok blant annet knekken på et av de flotteste fossefallene i Norge, nemlig Ringfossen med mellom 200 - 250 meter loddrett fall! Dette er nå bare et stort stygt svart juv - en påminnelse om hva som skjer når vi mennesker tukler med naturen - kanskje? I dette fjellområdet er det nå planer om å bygge ut vindkraft. Hele 72 Vindturbiner er ett alternativ - over 100 meter høye. I tillegg - for å skape arbeidsplasser i kommunen Bindal - planlegger man å bygge vei inn i den lange og vakre Åbjøradalen og videre innover disse fjellområdene. Dette vil rasere hele området. Disse vindmøllene vil vises i fra det meste av fjell på Sør-Helgeland. Og dette er i et område av landet der vi har stort kraftoverskudd.. Ofte er det sånn at man ser et bilde i fra en plass og tenker" Hmm.. hit kunne jeg tenkt meg å vært en gang". Og kanskje gjør man det også, men da kan bildet ha blitt forstyrret av veier og kraftlinjer og vindkraftverk. Det er slik mange steder - ikke bare her. Så dette er en generell oppfordring om å ta turen før bildet og idyllen blir forstyrret. Det er jo tross alt originalen som er best. Det var også dette som var målet for oss: Å bli kjent, samt å oppleve området før det kanskje blir enda mer rasert. Vel - turen vi tok varte i 9 dager og vi gikk over 15 mil samt svært mange høydemetre. Området er kupert og det er ikke meningen at man skal gå disse fjellene på langs tror jeg. I fra Kongsmo starter man med å gå 900 høydemetre opp til Høylandets høyeste fjell (Nonsfjellet), og deretter er det bare kupert det meste. Vi passerte også Bindals høyeste fjell (Kvannlitinden 1095) og forbi Vevelstads høyeste fjell (Vistkjerringa). Vi hadde nok 8-900 høydemetre hver dag i gjennomsnitt. Vi traff ikke ett menneske på turen selv om det var godt vær og start av jakta. Vi hadde 2 overnattinger på grensa mellom Nord og Sør-norge midt på vannskillet og grensen, noe som nok er ganske så spesielt. Jeg har kun skrevet del 1 av denne turrapporten - nemlig i fra Kongsmo til Tosen. Del 2 jobber jeg med så jeg legger vel ute noen flere bilder når jeg er kommet så langt. Del 2 blir da selvfølgelig Lomsdal-Visten på langs. http://kjiver.no/kongsmo1.htm