Søk i nettsamfunnet

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Ligger noen tråder her inne der dette diskuteres. https://www.google.com/search?&q=brøytestikker+site%3AFjellforum.no#ip=1 Både vannrett og loddrett, noen surrer bare bardunsnøre rundt, andre borrer hull i en enden og midt på - så man kan velge om pluggen skal stikkes ned stående eller graves ned liggende, og flytte bardunsnøret deretter. Se et par av trådene i linken for noen smarte løsninger.

På Skrim er det godt med småskog, så det kan du sikkert lage på tur. Hvis vekt er viktig, så er en 6-pack med brøytestikker fra Biltema et tips, det er billig (99kr) og gir mange plugger. Del dem i to eller tre deler, spiss en ende og kutt et lite hakk for feste i den andre.

Har bare 8 snøplugger så det blir brøytestikker eller noe jeg får gjøre klar før avreise. Får håpe på skare evt. 😉

Man kan bruke hva man vil såklart, både brøytestikker, snøplugger, pakkposer, mv. Men nå gjaldt dette brukererfaringer for swiss piranha snøaker. Jeg har brukt de i steinhard snø, kram snø og løssnø. Disse såkalte «problemene» pga. 2 løkker som går gjennom snøankeret er mest opptenkte problemer (av dem som ikke har prøvd de i praksis?). De sitter som ett skudd og er enkel og rask å sette ned. Vi snakker tross alt om små greier på 50 gram folkens, man drar i snoren og kjenner om det sitter, så enkelt. Ett spadetak blir en stor nok grop til ankeret og tilhørende barduner, så stikker du den med og trakker tilbake snø over selve ankeret og barduenen og kjenner om det sitter. (De skal holde barduner, ikke folk). Etter å ha prøvd disse i praksis, kommer jeg ikke til å gå tilbake til snøplugger eller mine brøytestikker som jeg har brukt mye tid på å få perfekte.

Med tynt tau (4mm) kan du tre det gjennom plast brøytestikker så har du mulighet til å rigge om dersom turen går i mer kupert terreng.

Hei, vurderer om eg skal kjøpe ferdig pulkdrag til hund, eller om eg skal lage selv med brøytestikker/plastrør? Funker hjemmesnekret i bruk med hund eller trenger man den bøylen som er på fjellpulken sine ?🤔 Mvh

Du har fått mange gode tips til utstyr, flere nevner også erfaring og rutiner. Egne erfaringer er utrolig viktig, samt rutiner. Det siste man skal putte i sekken, det er kontroll.Hodelykter, fyrstikker og andre viktige ting, har jeg alltid på samme plass. Du skal kunne finne frem dette med bind for øynene. Skal selv gå fra Veslekrækja til Kalhovd sammen med sønnen på 14år dersom været tillater det nå i påsken, vi har hatt flere turer på Blefjell i flere værtyper og det er god erfaring du kan ta med deg ved å gjennomføre flere turer. En ting vi skal legge ut i bunn av teltet er forsvaret ullpledd, dette går i pulken, vi skal også bruke fjellpulken transporter. som snøplugger anbefaler jeg brøytestikker, bor hull til en taustomp, og skjær et mothakk. kan også anbefale å rulle teltet sammen å legge det over beddingen eller øverst på pulken da, tre i alle teltstengene, så bretter du de halvveis å legger over duken, så ruller du. og stapper i en teltbag eller en skipose fra f.eks xxl. fest enden av teltet med tau og karabiner til pulken, så er du sikker på at det ikke blåser noe sted. Men som sagt, det viktigste er å gjennomføre noen turer før denne turen, lag deg rutiner, Jeg kommer også til å ha en liten sekk på ryggen med termos, litt mat og snaks, så vi kan ta noen korte stopp for litt mat om været ikke tillater noe lengre pause. En annen ting du ikke må dra uten er en veldig god spade, ikke noe billigrask. Spaden kan redde liv. God tur og om du vil se en video fra en litt ruskete vintertur på hardangervidda, så byr jeg på min egen opplevelse her:

Finner bare 4mm pp biltema, men mulig jeg kan gå for en rull og bruke samme til brøytestikker. Får se hva de svarer i den andre tråden. 😁

Dét er en kombinasjon av bredde, materiale og lengde jeg er skeptisk til og grunnen er oppsummert godt i mellomtiden av flere. I tillegg har jeg mistanke om at plasten som er brukte her kan de av typen som ikke er spesielt glad i kulde. Jeg bruker en kombinasjon av 50cm snøplugger og lange brøytestikker til bardunene. Bruker kortere til selve teltet fordi nedgravde stormmatter hjelper meget godt til holde teltet på plass. Man kan godt lage seg teorier om at de aktuelle pluggene KAN fungere under ideelle forhold og snø av en viss kvalitet, men jeg foretrekker å bruke med utprøvde løsninger. Som til sier så fungerer lange kvister osv meget bra der man kan benytte dette. (Mye av stedene jeg ferdes med telt på vinteren er det lite kvist og trær så .å ha alt medbragt)

Dagsrevyens reportasje og værmelding - et deprimerende budskap for en som vil på tur. Men lot jeg meg stoppe av sterk vind, dårlig sikt og tung våt snø? Ikke tale om!! Særlig ikke når jeg satt x antall kilometer unna i Spania, varmt og godt. Men her også kan tingen skifte fort. I forvissning om at været i det minste, ikke ville endre seg dramatisk la jeg meg trygt til å sove. Men, selv her kan man ikke være trygg. Jeg var litt i det humoistiske hjørne da jeg tok bilde av en av de mange murstolpene langs veien, stolpe nr 42 og kalte den en brøytestikke. Men det kommer også snø her - og særlig i høyden. Jeg sa alt jeg la meg trygt til å sove. Men denne illusjonen ble brått noe annet. Kl 0430!! Slå den!! Da startet et forferdelig bråk. 3 verdenskrig? Nei da. Spanjolene benytter bare en hver anledning til å feire. Om dårlig økonomi eller høy arbeidsløshet ellers preger landet, så er det som blåst bort om anledningen byr seg. Og det gjorde den tydeligvis kl 0430. Da startet: "Våren er kommet og det er på tide og rydde i kjeller og loft festivalen" Fyrverkeriet hadde sikkert vært spektakulært, en aften kl 2000 da mørket hadde senket seg. Men neida. Et vanvittig tidspunkt hvor alle sover betyr ingen ting. Kl 0430! Det samme hendte kl 1200 samme dag. Da hadde jeg akkurat fyrt opp "Doleboxovnnen" (Se Tommetrix - gjør det selv) og nok en gang smalt det. Midt på dagen så jeg noen svake farger på en solfylt sydhimmel. Men før alt dette hadde jeg ikke engang startet på turen. ------------------ Siden morgenen var litt kjølig trakk jeg på meg en tynn overtrekksbukse, og av nostalgistiske grunner iførte jeg også min Devold trøye. Tok heisen ned på gateplanet. Og etter å ha venntet en stund så jeg "utrykningskjøretøyet" nærme seg. I Norge kalles det buss, noe de også gjør her, men farten gir likevel assosiasjoner til kjøretøy med blålys og sirener. Likevel, mot alle odds nok en gang steg jeg lettere sjokkert av i Alfas del Pl. Oppsøkte en bakgate, fant en liten restaurant, hvor jeg spiste min enkle frokost. Deretter dro jeg den nærmeste Supermercano, og tømte lageret for Mills kaviar, og gikk videre med en litt tyngre sekk. Men denne "gikkingen" skjedde med blandede følelser! Mot drosjeholdeplassen!! For jeg måte ta drosje, eller taxi, som det vel heter, ut til turområdet. Og problemet er ikke å finne en bil, men problemet handler mer om en annen form for kommunikasjon: Språket. På en måte stiller vi likt. De kan ikke norsk, og jeg kan ikke spansk. Men hva med engelsk? Null match. Den eneste engelsken de praktiserte sist jeg prøvde meg - med bilder og fakter å fortelle hvor jeg skal resulterterte sist bare i en i herdig hoderysting. Deretter grep han mikrofonen og etter en stund synes jeg at jeg så, litt diskre plassert i en sidegate en poiltibil og en ambulanse. Men det kan selvfølgelig ha vært et synsbedrag. Derfor denne gangen utstyrte jeg meg med enn skisse, som gjorde susen Likevel. et skår i gleden. Om det var en tilfeldighet vet jeg ikke, da takstameteret hadde passert 10€ var det stopp. Riktignok hadde et kraftig regnvær ødelagt litt av kjerreveien- - - - . Et kraftig regnvær hade ødelagt deler av kjerreveien. Nei, takke meg til en Volvo felt. Dermed måtte jeg ut å gå altfor tidlig på det jeg hater mest, vei. (Må ta enn parantes. For akkurat nå kl 0806 er de i fullgang med nok et fyrverkeri - og det pågår enda nå kl 0908, og det ser ikke ut som det er slutt på lang tid.) Så var det bare å labbe i vei, men før det forsvant overtrekkksbukse og Devoldtrøya opp i skken, og jeg vandtret videre i shorts og singlet. Omsider kom jeg til punktet jeg kulle vært ved for en time siden, men pytt, pytt Men ikke helt pytt, pytt. For langs denne veien er et en rekke overhengende furutrær og på denne tiden, foregår det ting og tang i dyreriket. Åmer som jeg kaller dem bygger reder i furutrærne. Og de blir tidvis erobret av tyngdekraften og de er giftige. Selvfølgelig fikk jeg nærkontakt med slike i en mørk kveld i fjor, noe som kostet meg 4 døgn på sykehus Men heldigvis for meg, tross en kink i nakken av å speide oppover etter dem, gikk turen uten dramatikk. Det er nok å se på en slik tur, hvert fall for meg som er rimelig interessert i fortidsminner. Riktignok fant jeg ingen dyregraver, men alle syd og vestvandte bar tydelige preg av livberging, en livberging som må ha foregått i tusener av år. Som bildene viser er det utført en strevsomt arbeide med å anlegge terasser fra bunnen til toppen på fjelllenne. Og olivivenhøsten må tydligvis ha vært og er lukrativ, For i dag skjer det en stor grad av revitalisering av feltene. Hvor minnene fra "forna dar" ses i form av ruiner i forkant Og mens det fremdeles er for tidlig i gamlelandet spirer det og gror langs veikanten her nede Og endelig er jeg oppe ved foten av det høyeste fjellet i rimelig nærhet: Puig Campala, 1407 meter over havet, et tall om skaper vibrasjoner i mitt indre for tankene flyr automatisk hundre meter ned til mitt kjære 1307. Sukk: "Vi sees 3 august! Joda, vi sees 3 august, men i et øyeblikks svakhet lot jeg meg avbilde og dette bildet minnet meg på de nakne tall 7 kilo minus som må bort!! Men inntil så skjer, vandret jeg videre langs en fjellkjede. Og nettopp vandre her er en fornøyelse. Alle stier er meget godt bygget og ditto vedlikeholdt Likevel, denne nedstigningen meg ennå skjelven. For her på slutten av turen er det virkelig bratt. : En kilometer hard nedoverbakke. Gru og redsel. Gjett om ikke knærne løp inn og ut. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg vurderte å hvile, men turde ikke av frykt for å ikke komme i gang. Og takk og lov for det. For tidsmessig var jeg heller sent ut og hadde avfunnet meg at siste etappe mot sivilisasjonen måtte foregå i mørke. Men noen ganger har også jeg flaks. Med 30 sekunders margin. For akkurat da jeg kom ned på et makadamisert område holdt en ung mann på å legge turtøyet i bilen og han skulle til - Benidorm. Så var det bare å innta heimen - motta ovasjonene - dusje,- og se på dagsrevyen. Hvor de fremdeles holdt på å snakke om sterk vind - og tung våt snø.

Har sett på disse, gjort meg noen tanker og bygget videre på idèen for å lage ett nytt (og bedre?) produkt. 1. Ved å dele de i to halverer man vekten på selve pluggen og det vil ikke samle seg snø og is inne i pluggen. 2. Ved å dele de i to resuseres styrken (brukte stikksag) Dette kompenseres med å endre på innfestingen fra ett punkt midt på pluggen, til to punkter ca. 5 cm. Fra senter av pluggen (10 cm mellom hvert hull). 3. Ved å lage en løkke som er stor nok til å trekke pluggen opp av snøen i enden, samt knyte denne sammen inntil pluggen kan man også bruke den nesten som en "vanlig" teltplugg i snøen. 4. Ved å lage ett hakk i toppen av pluggen og en lite hull nede på pluggen kan man ha lengre tau på pluggen, og fremdeles "surre opp" tauet. Konstad: Tau (myk polyester fra europris) hadde jeg, brøytestikker er knekte saker som jeg fant i veigrøften. S-krok koster 2kr pr stk på biltema, jeg bøyde de til med skrustikken enkelt. Tips: tauet fra europris er veldig sterkt, selges også i sort. Det er glatt, knuter henger ikke godt. Pålestikk holder greit, men bør sikres litt ekstra. En dråpe lim på knuten til slutt anbefales.

Hei Takk for flere nyttige tips om snøplugger her. Selv har jeg hatt stor suksess med plastrør kjøpt hos rørleggeren som metervare. Fikk faktisk tak i noen plastrør i en kraftig/lett synlig farge med profilforsterkning inni røret. Kappet røret i passende lengder (50 cm +/- 10 cm etter smak og behag og snøforholdene). Forsterket endene av rørene med gaffa + reflekstape for synlighet i mørket (om det skulle komme "et lysende objekt" i stor fart) rett under gaffa'n (noe som gjorde refleksenden til "toppen" av snøpluggen). Plastrørene fungerer godt både når jeg legger dem horisontalt under snøen og når jeg setter dem ned i dypere snø. På kalde dager med puddersnø lager jeg små snøhauger rundt hver plugg. I løpet av kort tid "setter" snøen seg og blir hard/kompakt med godt hold for pluggene. Har også prøvd gamle og ødelagte bambusbrøytestikker jeg har funnet liggende igjen langs veien etter vinteren. Kappet dem til og tapet dem. Fungere fint. Riktignok ikke å anbefale å rappe brøytestikker fra fellesskapet for egen vinning. De har jo en helt klar funksjon også. Siste tilskudd på snøpluggfronten er gamle skistaver i aluminium. Hadde noen i låven (2 lett bøyde staver + 1 ensom stav og 2 staver fra barndommen). Fikk også et par staver fra "Brukt'n" og et par fra årets første loppemarked. Kappa alle i to og fikk dermed 18 nye snøplugger i aluminium + en haug med reservetrinser til bruksstavene Ikke testa disse ut enda med henblikk på hold i snøen etc. For øvrig enig i at det fort blir litt tungvint å benytte turutstyr man er avhengig av (for eksempel ski og staver) til å holde teltet hvis man har tenkt å ligge et par netter på samme sted. God tur, folkens

Har dårlig erfaring med de pluggene fra xxl, de bøyes, brekker og vrir seg i sterk vind. Beste jeg har vært borti er oppskjærte brøytestikker i plast (orange/røde) evt bambus pinner som tapes i hver ende. Plast eller bambusrør er også enklere å ha med å gjøre hvis du trenger å grave dem ned horisontalt. Jeg liker å ha lange snøplugger, gjerne rundt 40cm, da får du dem dypere, slipper å grave deg skakk hvis det er mye løsnø og hvis du trenger flere så går det ann å sage dem i to.

Brøytestikker er glatte. Noen lister av uhøvlet tre setter seg mye bedre fast i snøen. Stikk innom en trelasthandler og be om å få noen av de lektene som ligger mellom plankene i plankestablene. Man får dem gratis. Brekkes i passe lengder, og voila.. Dette er ubehandlet tre, så om en fryser fast i snøen og er vanskelig å få opp, så gjør den ingen skade i naturen. Den blir til ved for en eller annen til sommeren, eller forsvinner av seg selv.. Jeg pleier å feste bardunen midt på, og legge dem vannrett ned i snøen. Det tar noen minutter før de fester skikkelig i snøen, så jeg bruker skiene som "hjelpeanker" til de har satt seg skikkelig hvis det blåser mye.

Jeg bruker 30 cm på selve teltet og 51 cm på bardunene. Teltet forankres uansett med snø på stormmattene som klappes/tråkkes til. Det komprimere seg/setter seg ganske fort, men jeg forstår trådstarter. Det vanskeligste er mye løssnø + vind når man setter opp - da er man avhengig av at det sitter fort. Og det kan ta litt tid. Litt avhengig av tykkelsen på snølaget så kan det hende man må spa av det øverste topplaget før man finner bedre feste. Da kan en eller flere pakkposer eller soveposetrekk med snø i på de viktigste festene hjelpe til man får feste på de andre... Her er de fleste av bardunene demontert og de løkkene i toppen er greie for både å trekke opp med + å lokalisere de i snøen. Vet flere sprayer de med orange merkespray osv for samme effekt... Jeg pleier også ha med to brøytestikker som er ca like lange som lengden på pulken. Dvs ca 170. De bruker jeg på vindsiden under oppsett for sikker ankring av teltet. De brukes også til å søke i snøen med så jeg er sikker på at jeg setter teltet på dyp nok snø til å grave nesten meteren med kuldegrop. Tidligere har jeg brukt skiene som søkestav, men var redd for å splitte de om man var uheldig å treffe feil type stein. I tillegg så er det refleks på dem. Det hjelper hovedsaklig mot å få en snøskuter som har kjørt seg bort inn i teltet i den mørke årstiden...

Helsport har noen snøpluger i aluminium som er 50cm lange. De ankrer bra i dyp løs snø. Trodde først at 30cm burde greie seg, men dengang ei, derfor ble det 50cm også. Det er spesielt pluggene som er inntil teltduken som med fordel kan være lange siden de helst bør settes 45° som en sommerplugg for å få rett strekk på duken, og holde den ned mot bakken. Avhengig av hvor elles på teltet, f.eks barduner, da kan pluggen ha en bardunsnor festet på midten og pluggen graves ned på forskjellig vis. (Deadman). Falne brøytestikker kan også skjæres til og lages plugger av, er en egen tråd om det som du kan søke opp.

Poser i skoene funker, blir det for dyrt med alle turene til polet, har Biltema en rull grå søppelposer til 25,- (26-2000). De er solide og varer mer enn en tur. Du må bruke alle plugg og bardun festene. Brøytestikker er rimelige, men tar litt mye plass. Thansen har 6stk 31cm snøplugger for 149,- De er rødelokserte. Prisen på de (6stk) er omtrent det stk-prisen er på enkete andre plugger som ser like ut (dog har de snor og klips). Jeg har brukt MSR snøanker (snow fluke small) i endebardunene på Keron 3GT. De holder fjell... men er selvsagt dyre om de kun blir innkjøpt for det formålet. Piranha anker er litt samme prinsipp, men i plast.

Har sett litt på ekte snøplugger og det slår meg at de ikke bare er lange men også ganske brede. Brøytestikkene på sin side er ganske smale. Har ikke en "original" snøplugg en større fordel der i forhold til at den både er lang og bred sammenlignet med en brøytestikke som bare er lang? Har søkt litt på nettet og på utenlandske nettbutikker kan jeg finne sett med 31 cm snøplugger ned i 3-400 kroner. De blir riktig nok 16,5 cm. kortere enn brøytestikke pluggene, men arealet av pluggen blir gjerne større da de er vesentlig bredere.

På noen speiderkanoer vi fikset brukte vi røde brøytestikker i plast (kan kjøpes på Biltema). Brukte vinkelsliper på langs for å lage spor, og deretter ble de festet med syrefaste skruer. I hver ende ble de smeltet sammen med den som var på motsatt side. Er vel en mellomting mellom hageslange og å gjøre det ordentlig, blir litt stivere, men krever med tid og verktøy.

Fine plugger til en fornuftig pris! Har et ganske greit utvalg med plugger, både selvlaget og kjøpt. Alu-plugger tar mindre plass enn feks brøytestikker.

Har også vurdert å prøve vegvesenets brøytestikker, men har ikke hatt samvittighet til bare å forsyne meg. Kanskje de har noen til overs hvis du spør pent.

Tror du er på rett vei, det er mulig å ha to/tre stenger til å støtte opp presenningen slik at det blir ståhøyde under hele. Gamle stålstenger fra et slitent telt eller noe lignende brøytestikker burde funke, men må tåle litt vekt av vann og vind.Om man monterer en stopper på toppen av stanga så kan man bruke de hulla som allerede er i presenningen til feste og sette en bardun fra tuppen og ned i bakken.Lurt å lage stengerne litt lavere enn bilen så renner vannet av( evt sette de litt på skrå når det regner) Har du takstativ så er det jo enkelt å feste presenningen på taket. evt over taket for feste på motsatt side.

Trenger du stenger for å lage pulkdrag er det bare å gå en tur på vegen på kveldstid og se etter brøytestikker i plast som brøytebilen har slengt til skogs. Har selv ordnet drag til pulken av 2 slike med 5mm statisk tau inni, stoppskiver og 8tallsknute på hver ende. Har ikke testet det på meg selv enda men bikkja drar pulken enkelt, har heller ikke prøvd en skikkelig tung pulk på bikkja enda 15-20kg kanskje. Hører mange sier at strikk/fjærsystem er nødvendig så kunne godt tenkt mg noen inspill på hvordan dette kan løses.

tror vegvesenet selger brøytestikker av plast som er gamle eller ikke brukes lengre, de tåler faktisk ganske mye også. nå som det er så lite snø kan du jo evt gå deg en tur etter veien en dag å se om du finner noen som ligger i veikanten/skogen, disse blir aldri plukket opp uansett, bare ligger der til en eller annen som har bruk for de tar de med seg. tror den nye typen (de svarte) skalvære bedre en de som var røde, men mener å huske at de oransje som ble brukt for en 5-7 år siden var de sterkeste, med hvit plastikk inni og et tynt lag med noe gummilignende plastikk utenpå.