Vinnerliste

Migrering av Fjellforum til ny hostingløsning 04.02.2026 I forbindelse Foreningen Fjellforums overtakelse av Fjellforum kommer vi til å utføre en migering av forumet over til ny hostingløsning onsdag 04.02.2026. Under følger litt informasjon om hva dette vil bety. Nedetid og utilgjengelighet Fra onsdag 04.02.2026 kl. 16:00 vil forumet slåes av for normalt bruk. Dersom forumet til tross for dette er tilgjengelig må det regnes med at alle emner, poster og nyskrivinger til forumet ikke vil bli med over til "nye" Fjellforum. Forumet vil være utilgjengelig for normal bruk i opptil flere dager etter arbeidets start. Siden dette er en uprøvd prosess for oss er det vanskelig å gi noe tydeligere estimat for når forumet vil være klart til bruk. Vi sikter selvfølgelig på "så fort som mulig", og går alt veien kan det hende forumet er klart allerede samme kveld. Jeg gir beskjed med en post i denne tråden når forumet er bruksklart igjen. Hvis forumet oppleves som tilgjengelig før dette må det regnes med ustabiliteter. Nytt eierskap Etter at migreringen er utført vil Fjellforum tilhøre den nyopprettede foreningen, Foreningen Fjellforum. Vi i foreningen ønsker å takke @Kjell Iver og dagens moderator-stab for uovertruffen drift av forumet i alle disse årene og håper vi kan leve opp til forventningene om minst like god drift, aktivitet og stemning i forumet fremover! Vi kommer til å fokusere på stabil drift i den første perioden. Det vil komme mer informasjon fra oss om den valgfrie medlemsløsningen som vil kunne bidra til å sikre driften økonomisk fremover. Annet Se tidligere opprettet emne om Apple ID-pålogging som vil avvikles i forbindelse med migreringen. Har du ikke rukket å endre din brukerkonto til å ikke bruke Apple ID-innloggingstype er nå før migreringsdatoen rett tidspunkt! Hvis det er spørsmål rundt migreringen er det bare å stille det her eller på PM.

Det blir ingen forskjell i adresse eller funksjonalitet på forumet fra dagens løsning!

Kaldt og trått føre, men du verden for en dag det ble etter at sola tittet fram. Kona justerer Movebindingen i håp om bedre glid på vår vei mot Smørkoll.

En virkelig nærtur, men viktig- vi har fått sola tilbake ☀️ - vi følger Nordkapp som selv om jeg bor ved Hønefoss. Sola er i Skardet ved Kleivstua og vi har den bare noen minutter rundt kl 12. Fant ingen solboller i heimen, så kransekake fra jul får duge i -15 grader🥳

Noen bilder fra min ettermiddagsskitur i Bodømarka. Kaldt, 3 minus og vindfullt. Men fint var det.

Jepp! Både hjemme og på tur To fase søvn er digg, våker som regel rundt klokka 3-4 tiden. Som regel holder det med å gå på do for meg. Fint med 2-4 timer søvn etter på. Ulempen er at det blir litt vane og ikke like greit når han legger seg sent, type 11 eller 12 på natta. Men kjenner meg igjen det du beskriver. Jeg tenker også at det er fint å gå på do i løpet av natta, da blir du kvitt avfallstoffer som har hopet seg opp i kroppen. Jeg bor i gammelt hus og ett sted hvor kuldegradene kan krype ned ett god stykke nedover, jeg sover kaldt og vinterdyne, ullundertøy og lue er ofte obligatorisk. Skikkelig old skole! Kjenner flere på bygda som sover kaldt, noen som bor i litt nyere hus men som kjører vinduet åpent på natta, selv når det er skikkelig kaldt ute. Jeg dropper pissing på flaske i telt, nettopp for å kunne stå opp, fyre litt primus om behov og jeg sover ofte bedre etter liten tur ut. Det har funka fint selv i minus 20 - 30. Eventuelt når det har vært skikkelig surt vært ute, så har jeg heller valgt å pisse i kuldegropa, funker det og, selv om det er lite delikat/kjekt å se på etterpå. Det er fryktelig mange som sliter med søvn i daglig livet. Om man ønsker å få mer søvn i livet, så man på se på hvordan man gjorde før i tiden. Mye aktivitet på dagen, faste rutiner og sove kaldt.

Det ble en liten tur opp fra Ustaoset mot Tvergastein og tilbake. Sol, kjølig og litt vind. Lite snø i terrenget. Jeg håper det kommer mer snø fremover...

Jeg kjøper mye primuser og MSR av nyere versjoner er de jeg oppfatter har minst feil. Dårligst an ligger Primus omnifuel. Men har ikke statistikk bak dette, så vet ikke om det er for at de selges i stort antall. Men får nye eller tilnærmet nye med mye produksjonsrester. I tillegg har Primus hatt en større serie med O-ringer som ikke tåler bensin. Og kundeservice har variert fra 🧙‍♀️Magisk bra til helt 😡🤬. Optimus av nyere dato har jeg ikke fått til å brenne like reint som de beste fra andre merker. Viktig å merke seg at mange er laget slik at du ikke kan bytte enkelt O-ringer, da ting er presset i stedet for å være skrudd. Billigere å produsere, men ikke bra i det lange løp.

I dag dukket vertfall denne opp i posten

Jeg har prøvd begge, kjøpte Finse 3. Finse 3 er bedre til erfarne brukere, Arctic 3 er litt mer brukervennlig for flere nivåer. Hadde et Fjellreven Keb Endurance 4 som var alt for stort og kaldt til to. Har også brukt Helsport Spitsbergen 3/4 og Hilleberg Keron 3/4. Jeg liker ytterdøra på Keron best, hempene mellom på Helsport innertelt og yttertelt, og Helsport sammensydde stormmatte. Ellers foretrekker jeg Barents. 165cm bredde er akkurat nok til 2LW underlag og bittelitt eiendeler, du bør ha god orden i sakene. Finse 3 er: + Mindre luft å varme opp, det er merkbart varmere. + Det er kortere = lettere å finne campspot og mindre snø som må tråkkes flatt ved oppsett av camp. Mindre vindfang ved sidevind. + Det veier mindre. + En stang mindre gjør det enklere å sette opp alene. = Begge har nok høyde og lengde i fotenden for folk opp til to meter, uten at man kommer borti innertelt med tjukk sovepose. - Arctic 3 har ekstra yttertelt for oppbevaring/organisering av mer utstyr. - Arctic 3 er mer tilgivende på uperfekt oppsett siden du har rette endevegger uansett. - Arctic 3 kommer med klips til å lukke bunnen av ytterdøra så den ikke sklir opp.

Personlig er jeg veldig fan av ski uten stålkant etter å ha sett faren min skjære av en halv tredepute på labradoren vår, til tross for greie ferdigheter og hunder som er dressert i løypa. Du vet aldri når en hund plutselig får noe for seg eller om noe skjer. Men det viktigste er å huske å lære hunden hvordan den skal oppføre seg i løypa for å unngå hendelser i det hele tatt. Når det gjelder truger så går jeg utifra at det er ordentlig truger og ikke små hyttetruger du mener? Har brukt mye tubbs og MSR truger med hundene våre og aldri hatt noe problem med krampongene og skader. Har tenkt på at Tubbs sannsynligvis er litt sikrere for uerfarne poter ettersom det er rundt metall i kantene sammenlignet med profilen på MSR sine. Men aldri opplevd at noen av hundene har fått noe trøbbel. De fleste hunder skjønner etter hvert at det er lettere å gå bak en på truger i dyp løssnø og da kan noen av dem finne på å gå veldig tett bak. Problemet da er mer at de da står på trugen og du kan få utfordringer med balansen. Er ikke noe problem med at man tråkker på potene, så det ville ikke jeg vært veldig redd for egentlig.

Vi var tre som prøvde oss på Tyrifjorden hvor innerste delen hadde lagt seg. -18 grader og nylagt is, måtte utforskes😇 – badevilligheten var lav 😂. Blir mye sjekking! Isen delaminerer og «gir etter» når du går 🥶, og besto av en blanding av stålis og sørpeis, med svært dårlig bæreevne og nesten ingen forvarsel. Flere sprekker på returen…

No er ikkje eg så glad i dei stuttjukke pulkane, så med det du har i pariseren og litt til ville eg nok gått for ein Fp 168 eller ein Acapulka Scandic tour 150. Eg har brukt båe, og likar dei båe godt, men endte med å kjøpe Acapulkaen (etter mange år og mange parisbrett). Mi erfaring er at dersom ein er van med å pakke til lange turar med Paris, så gir Acapulkaen (og forsovidt fp 168) eit hav med plass. Om du då held fram med nøktern pakking, så har du ein pulk som oppfører seg særdeles samarbeidsviljugt i det meste av terreng og snøtilhøve. På same tid så har du den ekstra kapasiteten om du skulle få behov.

Er det mulig å lage en ny løsning for innlogging med Apple ID når migreringen er gjennomført? Bruker dette overalt, veldig praktisk.

Hvis ting tar lenger tid enn forventet vil det komme en tydelig beskjed om man forsøker å besøke siden Eventuelt med et estimat for når siden vil være tilbake i tillegg. Det er for så vidt et godt tips om Facebook-siden, som foreningen også har tatt over. Jeg legger en kortversjon av dette emnet der.

Bare sånn tilfelle dere ikke er klar over det, så er det en Fjellforum-gruppe på Facebook. Kan være lurt å legge noe der, det er også en mulighet for å informere underveis dersom alt går til helsike og tar mer tid enn håpet osv. Folk som blir overrasket eller utålmodige trekker nok fort dit i søken etter mer info vil jeg tro.

I "gamle dager" da vi driftet forskjellige fora og flyttet informasjonen både mellom hostingtjenester og diverse forumplattformer der vi hadde tidvis hadde kodet noe av det selv og flyttet data mellom forskjellige db-løsninger så opplevet vi typisk at det var 2 nøkkelfaktorer for minst mulig problemer og det var: 1) Stenge forumet helt ifm flyttingen 2) Om mulig - gjøre en testflytting, dette vil typisk avdekke problemer med evt pekere i systemet som evt blir feil slik at man kan feilsøke og rette dette uten at man har tidspress. Typisk problematikk om man feks ikke har mediehosting og forum på samme servere osv... Lykke til. Setter stor pris på at dere tar vare på og viderefører forumet.

Når man har lovet guttungen at man skal dra på rypejakt, men så kobler forkjølelsen inn.. Fjellrypejakt med feber, hodepine og tett nese er ikke å anbefale. Ingen bilder ble tatt denne dagen 😬

Glemt å rapportere etter felttesting her. De "hybride" langfellene har så langt fungert utmerket. Det er lett å ta de av/på, og de har sittet som støpt når jeg har brukt de. De gir det "lille ekstra" som kan gjør en slitebakke med pulk til noe litt enklere. Alt uten å ta av kortfellene. Det er nok med sjeldenhetene jeg kommer til å bruke og ha de med på tur, men det hender jeg drar på tur i områder som er litt kuppert. Da er det fint med disse.

Jeg har en del ekstra lommer som jeg kan sette på sekken. Spesielt denne som du har på brystet er veldig fin. Da får du vekta veldig fint fordelt. Finnes vel også i større utgaver.

Eg ser absolutt ingen problem med å smelte snø i kaffekjelen, eg gjer jo det dei gongene eg har eit kaffebål i skogen. Men eg gjer det ikkje på telttur. Eg har ein større kjele til snøsmelting og denne er fungerer også til kaldtvatnoppbevaring i leir. Så sant eg har pulk. Dei få gongene eg ikkje har pulk på vintertur, vanlegvis på seinvinteren (mai-juni), droppar eg både den store snømeltingkjelen, kaffekjelen og termosen. Då brukar eg bare ein passe stor matlagingkjele til alt, og då har eg også eit lettare kokeapparat, typisk Manaslu 96 eller Primus 210.

Jeg skjønner at trådstarter ønsker en stor sekk, men det er jo artig å se at Lundhags slipper en ny sekk på markedet i mars, der mye av UL-prinsippene er tatt vare på. 45 liter, 810 gram med ramme, løpevest-inspirerte skulderreimer og flere elastiske lommer på utsiden: Lundhags Padje Ultralight 45 l.

Det ble en vinternatt i Nordmarka fra torsdag til fredag. Fylte pulken med utstyr og en vedsekk og var så heldig å få med en venninne, det er jo koselig med følge. Ingen rift om leirplassen sør i Elvann nå. Vi kamperte såvidt innenfor oslodelen av kommunegrensen mot Nittedal. -7 ble til -1 og kanskje null, og trærne sørget for å slippe sine snøklumper ned på dukene våre både kveld og natt, dunk-dunk-dunk.

Glitre (nordenden) i Finnemarka. Ganske mye snø inne i marka ift lavere strøk...30 cm enkelte steder, så da blir det vel ikke lenge til at løypemaskinene går. Rev, rådyr, hjort og ekorn spor. Her om dagen da det var frostmark så jeg spor etter elg, noe som visstnok er av det mer skjeldne. Tatt ut stort sett det som er. På vårparten er det storansamling av orrfugl på Glitre. Vært registrert oppunder 60 fugl. Så et sted å dra for leik.

Da kjøper du en SD-kortleser til iPhone og med Lightning-kontakt, slik som denne og SD-kort som er stort nok. Jeg kjøpte et 256 GB kort av beste kvalitet til 338kr nå denne uka. Da laster du bare over fra DJI appen og inn på det ekstra SD-kortet. Den veier 18 gram inkl SD-kortet. Testet det nå, med iPhone 13 Pro Max fra DJI appen.

Jag har tagit en gammal M2 hårddisk satt i ett kabinett och för över från telefonen om den har otg på en ny kamera så går det ju dela som mellan 2 telefoner eller till en liten dator 12-13 tum.

Det enkleste er å laste de over i mobilen, men mobilen må ha nok minne, eller om du har en hvor du kan bruke mobilen som overføringsenhet til et stort SD kort.

«Best» er selvfølgelig helt subjektivt, men angående ditt andre spørsmål, nei, det er ingen merket sti fra Jakobsbu til Hansbu, men det er ingenting som hindrer deg i å dra østover eller (bedre) vestover rundt Kolbsbuhalsane. Det er bare ca. 5 km fra Jakobsbu til Kvenna hvis du tar den vestlige veien rundt. Når det gjelder ditt tredje spørsmål, har du tenkt på å søke i forumet? Det finnes en eksisterende tråd om dette emnet, og selv om den er datert 2005, vil ikke geografien i det området ha endret seg mye siden den gang. Det som kan endre seg, fra dag til dag, er vannstanden i Kvenna. To sitater fra den nevnte tråden: Gjest Anonymous Skrevet 10. november 2005 Ja, det er særleg kryssing av Kvenna som kan være en kneik. Ved Hansbu er det ofte folk, som man kan spørre pent om båtskyss. Ellers er det flere vad som er fullt brukbare. Andreas Skrevet 10. november 2005 Vel og merke om det er lite vann! Så vidt jeg har hørt er det ikke spøk å krysse selv etter bare noen dager med regn. Man bør ha krysset seriøse elver før eller velge trygge steder, der man i værste fall bare må svømme litt.... Ang. båtskyss ved Hansbu, er det ikke alltid folk der, men som regel ettter jakta har begynnt i alle fall. Mitt poeng er ikke å være negativ til kryssing av Kvenna, bør som regel ordne seg, men man må være klar over at det kan ta ganske mye tid og kan by på problemer. I værste fall må man gå til Litlos og det koster deg i alle fall en laaaang dag ekstra.... Jeg har ikke gått denne ruten selv, selv om jeg har gått Sandhaug > Litlos > Hellevassbu flere ganger, mest om vinteren. Jeg har tidligere vurdert ruten du har foreslått, men bestemt meg mot det på grunn av usikkerheten ved å krysse Kvenna.

Litt mye fra småfiskeriene fra sørvestlandet nå. Kan ikke dere nordpå, eller østpå poste noe fra isfisket hos dere med litt større fisk? 😉

Jeg kom på en sak her angående langfeller. Jeg vet ikke om jeg hørte det i en podcast, lydklipp fra Karen Kyllesø på vei til Sydpolen eller bare drømte det... Uansett så syntes jeg det virket ganske lurt: Et semi-langfellsystem, hvor man alltid går med kortfeller på, men har klipt til langfeller med skituppfeste slik at de stopper akkurat der kortfellen begynner. Da har man mulighet for en "modulær" langfell, uten å noen gang ta kortfellen av og riiskere dårlig hold på kortfellen resten av turen. Man får ikke bakre del av skien dekket, men det er vel i hovedsak fronten man får mest utbytte av uansett. HVIS jeg skulle begynt med langfeller, så ville nok dette vært foretrukket løsning.

Har en Bergans Rondane 85L, men den väger ca 3kg. Söker en lättare sekk ca 70-80L för tur på ca 14 dagar. Det jeg liker med min Bergans er att man kan opne den på framsida, trenger ikke til og pakke den uppifrån. Har hittat en "Hyperlite Mountain Gear-Southwest 70L, vekt ca 1 kg. Noen som har erfaring av den ellers noen annen lättare sekk?

Siste nytt om Krossobanen, for mine ører, er 178 millioner for selve banen( 245 mill totalt med tilleggs prosjekter). Om ikke de klarer å få fikset den til 100 års jubileumet i januar 2028, så er trua der for åpning ila jubileumsåret.

Neida, vi krysset betydelig mer utfordrende elver på turen. På med joggesko og så vasse over. Men det er jo alltid litt spennende om det er så dypt at vannet går opp til buksebretten. Vi hadde noen elver der alt tøyet måtte av:)

Ja, nemmere å helle fra uten søl, men etter min mening besværligere til snøsmeltningen!

Triks: Tøm noen pakker med Lofoten fiskesuppe i en ziplock-bag. Veier nesten ingenting, men etter du har trekt/kokt fisken kan du ta den ut og renske den og bruke kraften til å lage suppe med pulveret. Da får du i deg alle kaloriene, mens du koser deg med en nydelig fiskesuppe :-)

Synes ikke du skal slå fra deg Keron 3. Jeg har brukt det masse alene eller med en hund. Rette innervegger er topp, og med stort innertelt kan du oppbevare alt du trenger der. Da risikerer du ikke at ting føyker ned som de gjør i forteltet. Fortelt i hver ende er også supert. Du kan lage maten i det ene fiske på isen i det andre. Eller gå på do i det ene i værfastvær. 😅

Hvilke ski og Alfa sko er det du har fra før @Johan2002? Jeg støtter det foroll skriver, men det spørs også på tur, forhold og ferdigheter. I tillegg så kommer det helt av på hva du liker og vil vektlegge av egenskaper som fart/effektivitet bortover, stabilitet bortover eller nedover, svingegenskaper og flyt i løs snø, samt eventuelt mulighet for kortfeller. Ingstad med og Breidablikk uten stålkanter, eller lignende fra Fischer eller Madshus er fine allsidige ski som vil fungere godt utenfor spor og i løs snø. Smalere ski som Åsnes Ousland, Gamme og Amundsen eller lignende vil også fungere godt så lenge det ikke er dyp løssnø, og være raskere på hardere snø. De tre nevnte har forskjellige egenskaper. Den mest allsidige skien utenfor løype er kanskje Åsnes Sverdrup, med gå-spenn, godt innsving så den er lettere å svinge og framski/tupp som løfter den opp av snøen, samt er litt smalere enn Ingstad o.l. så den er raskere bortover på hardere snø. Hvis du velger en smalere ski så kan du slippe unna med mindre stødige skisko på hard snø. Jeg har selv Åsnes Ousland, gamle Fischer E109 og Åsnes Falketind 62 X, alle med Xplore binding. Det er også der støvelen som hovedsakelig bestemmer hvor stødig det er, men det er litt mer utvalg av stødige skisko der. Jeg syns Alfa Skaget gir overraskende mye støtte til å være en myk lærstøvel, så ekstra høyde og hemper kan utgjøre en del. Alfa Free 1.0 har plastforsterkning og gir mye mer kraft på kantene, men er tettsittende, passer ikke alle og går på håret bra i forhold til klem på tærne mine. Både Skaget og Free fungerer også godt på turskøyter. Crispi Svartisen er det andre stødige alternativet og kommer både i BC og 75, men sålen er ikke veldig stiv og en del sliter med gnagsår fra de. Ousland ble kjøpt for å fungere både i og utenfor løyper og fungerer greit til det, samt godt utenfor og på hardere snø. Jeg har siden kjøpt Åsnes Mountain Race 48 wax/skin og Fischer E89 med NNN og kombi-skisko til de tre andre i familien for bruk på turer som går både i og utenfor oppkjørte spor. De skiene blir for smale til Xplore syns jeg selv om det går å montere bindingen, men både vanlig NNN og NNN-BC (ikke magnum) passer nok bra. For rene turer i oppkjørte spor så velger jeg langrennsski med NNN og kombisko. Vi er også veldig glade i Falketind-skiene og spesielt når det går opp og ned, på både løs og hard snø og har nå tre par i familien. De fungerer også for turer bortover i løs snø, men ikke i oppgåtte skispor som har satt seg. Skaget fungerer fint med Falketind i løs snø, men hvis det er hardt så vil jeg ha Free-støvlene for at turen skal bli bra. Det finnes også bredere ski som flyter bedre i løs snø, men da vil jeg ha en stødig skisko hvis de skal brukes på hardere snøforhold.

Hvis du vurderer to sovepose system, kan du se på denne: Vintercamper stort sett i Sør-Norge, da vil de fleste middels billig/dyre soveposer funke bra og greit i kaldere temperaturer med tiltak en natt eller 3, Jeg har en grei fiber pose fra mammut som har en komfor grense på -10 til -15. Denne har jeg sovet fint under -25. Skulle jeg vurdert en ny sovepose og dun for litt mer ekstrem bruk, ville jeg sett nærmere sovepose systemet i videoen over. Ville nok i de fleste tilfeller klart meg kun med vinterposen uten "innerposen", men kunne vært greit å ha tilgang til de skikkelig kalde og lengre turene. Kjører hundeslede, så det har jeg plass til :-). Ekstreme sovepose for meg og mitt bruk nå, vil jeg nok ha svetta mye i. Ofte er temperaturen på -5 til -15 når jeg er tur. Under -15 er skjer når du får disse kuldebølgene, som vi i hadde jula og starten av januar i år, Eller at du får ett skikkelig høytrykks vær, som jeg fikk ett par dager i vinterferien i fjor med temperatur som var under -25 (to dager etter på var det 7 plussgrader og regn). Disse kuldebølgene vare ofte bare 1 uke eller to i Sør-Norge.

Ny liten tur i -16 grader i dag. Mer sjekk av is. Oppfordring: Ikke stol på kulde. Gå kun med nødvendig sikkerhetsutstyr, sjekk isen kontinuerlig – eller la være å gå ut hvis du er usikker. Les gjerne NVE sitt ukesvarsel ang is. Jeg fikk også inn bilde fra en av mine observasjoner😇 Isen er så tynn at selv den lette snøen som har kommet, har ført til overvann og sørpe. Dette har gjort isen varmere. Testet littegrann inne land. Og da tror jeg gjennom uten at jeg fikk noe særlig forvarsel. Stedet jeg har valgt er perfekt for opplæring i Iskunnskap😇

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Med ferskt snøfall i hovedstaden tok jeg fjellskia (for å være på den sikre siden) fatt ~4-5 km for å få med meg Anders Brenna sitt foredrag om Nordvestpassasjen-turen sin på Mariholtet Sportsstue i dag. Bra greier! Herlig kaldt (-15) og fint å gå på smørefritt mønster. Tok ikke bilde under selve skituren 😮‍💨

Det er sikkert mange som lurer på hvor skøyteturen gikk i dag🥳 Tror jeg har satt ny personlig rekord med 13 dager med Turskøyting 🥳. Kunne sikkert gått på trass😂. Men dagen gikk til praktisk ting som må gjøres, og besøk hvor det var ostesmørbrød på bål 🔥med familien, så ikke skøyter i dag! PS: Alle parene med skøyter må slipes nå.

Nyttårstur på Jomfruland, litt småsurt men kos å komme seg ut 😊

Inreach Suspend Plan til 0 kr er tilbake! Slik jeg leser det må en hver 12. måned ha et aktivt abonnement som koster noe for å ikke miste kontoen. Supert, Garmin!

Av de tre teltene, så ville jeg gått for Nammatj 2 GT. Nammatj er et Black Label telt, dvs. de mest hardføre teltene til Hilleberg. GT fordi det kun er 700 gram tyngre og fordi det kun er fordeler med et stort fortelt på vinterturer kontra et lite ett slik jeg ser det. Du får god plass til kuldegrop/sitteplass, mat, egen "kjøkkenavdeling", snø til smelting, etc., annet utstyr, etc., noe som kan være ekstra hendig hvis du blir værfast noen dager. På bildet mitt ser du at jeg også har dratt inn pulken min i forteltet - kan være kjekt i drittvær, og til høyre for bildet, så hadde jeg laget en plass der jeg hadde mat, termos, tallerken, etc. Da blir det ordna forhold og lett å ha kontroll på ting. Jeg kan heller ikke forstå at et lettere telt er raskere enn et tyngre å få opp og ned. På vinterturer vil jeg anbefale deg å bruke en teltpose der du bare ruller teltet sammen. Det er raskt og effektivt.

På tampen av forrige vinter sydde jeg en syntetisk quilt for nettopp det formålet flere beskriver her - å flytte duggpunktet (kondenseringspunktet) for svette ut av dunlaget og inn i syntetlaget. Det er kanskje ikke et prosjekt for alle, men det er samtidig ganske enkelt og billig.

Ikke si slikt da, jeg sitter her og vurderer å bytte ut Unna(vet det er blasfemi og si slikt!) med et Enan for å spare både volum og vekt i sekken på mine turer. Men vet jo ikke om det er stort nok for en på 186cm nå som jeg er vant med luksusen i Unna ________________________________________________________________________________________________________ Jeg valgte Unna i rødt, men mitt neste Hilleberg-telt blir kanskje i fargen Sand, men veldig usikker. Det jeg liker med rødfargen er at den er lett synlig, både for meg selv for å finne tilbake til teltet, og at andre ser på avstand at det er folk der. At andre ser teltet kan ha to fordeler slik jeg ser det. - Andre ser at den teltplassen er opptatt, de går da rundt om mulig, for å ikke tråkke rett gjennom campen til andre, noe som fort kan skje om man "plutselig" kommer opp i et telt som er grønt/brunt. - Hvis noen i området trenger hjelp, så ser de fort et rødt telt og kan gå dit. Er man skjult med grønt/brunt telt kort avstand fra de/den som trenger hjelp, så kan det være de går "feil" vei for å finne hjelp.

Jeg har det nye, med mørkere grønnfarge. Valgte grønn for å ikke være så lett synlig som med rød. Teltet er veldig enkelt å håndtere. Fint å kunne flytte rundt på det før jeg bardunerer. Det jeg liker best, er Hilleberg-kvaliteten. Dette er mitt go-to-telt når jeg er usikker på hva slags vær jeg får. Synes teltet er lett, med tanke på kvaliteten. Mine andre lettvekts-telt har så tynn duk at jeg er bekymra for om det holder av og til. Hilleberg er bunnsolid kvalitet. Liker også at jeg kan tørke det oppslått i stua etter tur, siden det er lite og selvstående. Det jeg savner mest er fortelt. Jeg kan koke kaffe med ytterteltet lukket, og ja jeg vet om muligheten for å hekte av deler av innerteltet for å skape større yttertelt, men likevel er det dette jeg savner mest. Men på neste tur skal jeg ha med tarp i tillegg for å lage et "takutspring" 😄, tror det blir en bra kombo.

Fra den tiden jeg hadde hund brukte jeg spesielt et håndkle. Plutoduken tror jeg den het. Kjøpte den hos villmark og fritidseffekter i Larvik. Jeg vette den først og vred den godt opp og så begynte jeg å tørke. Utrolig fort ble pelsen tilnærmet tørr. Jeg ligger alltid i telt, selv om jeg i 2004 bodde en natt på Sandhaug, men har aldri oppleved at soveposen ble våt. For sikkerhets skyld hadde jeg et stykke teltduk mellom meg å (eller og) hunden. Pluto duken, den er gul, ser du på bildet.

Jeg har min gml. Norrøna Hadeng La pakkrammesekk fra tidlig 70 tallet. Skal ikke kastes