Vinnerliste

Denne er lagt ut offentlig på nett (åpen face-gruppe) etter spørsmål fra et medlem. Tillater meg å dele den her. Håper det kan være oppklarende eller til info for noen. Hei. Først, takk for at du tar direkte kontakt med Hovedredningssentralen slik at vi kan gi deg førstehånds informasjon og forhåpentligvis avklart eventuelle misforståelser. I hendelsen ved Trolltunga er det mange elementer som har spilt inn og HRS avventer rapporter fra de involverte slik at vi kan gjennomføre en egen evaluering av denne. En klargjøring fra vår side. 1. En SOS fra SPOT er å anse som et hvilket som helst annet nødsignal og vil bli respondert på lik linje som ved andre nødsignaler. Det vil øyeblikkelig bli igangsatt tiltak fra HRS sin side (Det vil normalt være HRS som mottar telefon fra SPOT senteret). 2. Det er selvsagt ikke slik at det må bekreftes at det foreligger en reell nød før tiltak igangsettes. Det er reell nød inntil det motsatte er bekreftet og det skal responderes deretter. Dette blir gjort i hht det planverk og de prosedyrer som gjelder, både nasjonalt og internasjonalt. Men bare for å slå det fast, en alarm fra SPOT vil bli behandlet på lik linje med andre nødsignaler, selv om SPOT ikke er en del av det globale nød- og alarmeringssystemet GMDSS, men en tjeneste levert av en kommersiell aktør. 3. Våre erfaringer med SPOT. Det er et relativt lite antall alarmer vi har så lang, men noen er det (10-15 hittil i år). I de fleste tilfellene dreier seg om bekymring pga mangelfullt mottak av status/OK-meldinger. Når slik skjer, er det gjerne pårørende eller andre som blir bekymret ikke og melder vedkommende savnet. I alle disse tilfellene er savnede funnet i god behold uten noe form for problemer, men uten å være klar over at OK-meldinger ikke har blitt sendt fra eget utstyr. Slik sett ble det generert unødvendige søksaksjoner. 4. Når det gjelder SPOT hendelser hvor SOS (911) er utløst, så har det vært reelle hendelser med behov for bistand. Det har dessverre vært noen hendelser med «feilfunksjoner» (utsyr eller bruker relatert?), og noen SOS som ikke har vært «reell nød». Det har selvsagt vært respondert på i disse hendelsene. Litt generell informasjon som kan være greit å ta med. Det er viktig å få fram er at redningstjenesten og HRS vil reagere på ethvert nødsignal uavhengig hvor det kommer fra. Det spiller ingen rolle om det kommer fra en kommersiell aktør (som eks SPOT) eller fra et av systemene i den globale nød- og sikkerhetstjenesten. Det er også ønskelig å få fram, i forhold til de etter hvert mange kommersielle aktører, at brukeren som anskaffer seg slikt utstyr må være bevisst på hva man anskaffer seg. Man må forsikre seg at man har kjennskap til styrker og svakheter med systemet man anskaffer og ikke minst kunne utnytte all funksjonalitet. I og med at disse systemene ikke er en del av det internasjonalt godkjente globale system, vil det nødvendig vis ikke være de samme krav til robusthet, batterilevetid, oa. som det er til de «godkjente» systemene. Dette kan kanskje ha påvirkning på muligheten til å sende en nødmelding når du har behov for det. Kommersielle systemer vil ofte være knyttet opp mot ett eller flere typer abonnement, og det er da viktig for sluttbruker (du) å være klar over hva det innebærer. Hva om abonnementet er utløpt den dagen du er i nød, vil du være i stand til å benytte systemet likevel? Her vil det sikkert være flere forskjellige svar, men det er vesentlig at sluttbruker er bevisst sitt valg. Vi ser at kommersielle systemer er interessante for sluttbruker siden disse normalt tilbyr "noe i tillegg " til "bare" nød funksjon (som man jo håper aldri å ha behov for). Det er derfor forståelig og kanskje lettere å argumentere for å anskaffe et system som kan brukes til noe mere enn "bare nød" og samtidig tilby denne funksjonen. Markedsføringen av produktet fokuserer gjerne på nød-funksjonen som det primære. Noen systemer er regionale, andre globale. Noen har ett kontaktpunkt hvor alle meldinger skal gjennom (er det en mulighet for at dette i verste fall kan utgjøre en "single point of failure" ?). Hvem blir involvert etter at alarmen er mottatt, er det redningstjenesten eller andre ? Hva er responstiden fra meldingen sendes til at noen som kan respondere blir varslet ? Disse systemene tilbyr oftest at det sendes en posisjon basert på GPS mottaker i enheten, og gjerne kun det og noen med ytterligere informasjon som eier og kontaktpersoner. Dette er spørsmål man bør stille seg selv og selger. Ett eksempel på forskjellen mellom en godkjent Nødpeilesender og ett kommersielt system. En nødpeilesender, som er en del av det globale nødmeldings systemet, vil i tillegg til å kunne sende sin GPS-posisjon, også kunne posisjoneres vha. satellittene som de fanges opp på, i kombinasjon med jordstasjoner. I tillegg vil de kunne peiles fra fly/helikopter/fartøy med utstyrt for dette, som eksempelvis redningshelikopter. En aktivisering av en slik nødpeilesender vil alarmere det globale søk- og redningssystemet, og redningstjenesten/HRS blir alarmert dersom posisjonen er i vårt ansvarsområde. Det er ikke noe abonnement knyttet opp til dette, men det stilles krav i Norge (og de fleste andre land) at utstyret skal være registrert i en offentlig database, på eier/fartøy/fly, slik at man kan finne fram til hvem og ikke bare hvor alarmen kommer fra. Men disse nødpeilesenderne har ikke noen tilleggs funksjonalitet som kan benyttes «mellom hver gang du er i nød», som tracking, OK-meldinger, tekstmeldinger o.l. som gjerne de kommersielle aktørene tilbyr. Dette anser vi i redningstjenesten også som viktig tilleggsinformasjon! Vi ser nå at over tid at flere av de kommersielle aktørene (og kanskje spesielt SPOT), bla etter innspill fra redningstjenester i flere land, blir mer bevisste noen av de problemstillingene som vi påpeker, bla relatert til robusthet, batterilevetid, sikring slik at det ikke sendes ut utilsiktede alarmer osv., dette er en meget positiv utvikling og indikerer en vilje til å forbedre produktene. Vi ser heller ikke bort fra at noen av disse om noen år vil kunne bli "godkjente" systemer, dersom de internasjonale kravene, bestemt av IMO (International Maritime Organization) og ICAO (International Civil Aviation Organization) oppfylles. Mvh. Stein Solberg Redningsinspektør HRS Sør-Norge

2 dagers i Setesdalsheiene, på jakt etter et godvann. Turen ble en suksess og jeg fant meg et vann som produserte en del fisk mellom 0,5 og 1kg til tross for østlig kuling. Den som leter finner! Gleder meg til neste sesong. Her er et bilde av den ene fisken jeg slo ihjel, en herlig plugg på 7hg.

Mye jakt på coyote/prærieulv er inhuman med bruk av fotsaks og derfor ikke noe jeg ville ha brukt. Dyrene får knust beina i saksa og står å lider i dagesvis. Og selvsagt ikke pels fra pelsdyroppdrett ville jeg brukt. Som forbrukere er det veldig mye vi må sette oss inn i og være bevisste. Pelskanten kan også komme fra levende flådd Schäferhund i Kina! Selv om pels varmer bra rundt nakken så er det så mye dyrevelferd som står på spill at jeg ikke ville ha brukt pels i det hele tatt. Pelskant fra norsk rødrev skutt ved lovlig jakt kunne vært et alternativ, men er vel både vanskelig og enda dyrere å få tak i. Jeg ville funnet anna alternativ med å varme nakken, mye fint i ull også. Dog er det tilfeller av dyremishandling ved ullproduksjon også. Hadde det vært flere alternativer med etisk produksjon og mer bevissthet og info rundt detta ville det vært lettere for oss forbrukere å påvirke produsenter til å bli mer etisk korrekte. Du ser vel hvor jeg vil med det jeg har skrevet..

Flott tur til Brekketindane saman med @LeneG Eit lite utvalg frå mobil.

Helt bevisst la jeg hodet på blokken. Til orientering vasket opp i 2002 også - og et par tre ganger til.

Det er sikkert derfor reven bruker ekte og ikke syntetisk pels....

Var en liten tur opp til øyungen i nordmarka fra fredag til lørdag. turen åpnet med veldig fint vær så da ble lille båten med. klarte også å få lurt en ørret på land med flua. mark stanga var som alltid med, men den har denne sesongen så og si bare fanget abbor, mens fluestanga har stått for ørretfangstene. uansett en fin liten hverdagstur

Så du vasket opp i 1983 og neste gang i 2011, ikke rart det smaker rart da.

En hyggestund sammen med andre. Når livet går meg imot, og det unnlater det sjelden å gjøre, tar jeg en tur til fjells. Et utmerket motto… Og det skal ikke mye motstand til før jeg tar en tur. Det gjelder sikkert mange andre også, selv om terskelen for tur nok er høyere enn for meg. I hvert fall treffer jeg mange kjekke folk på Blåfjellenden. Det blir mange kvelder med prat og diskusjoner om mange ting. Det er skikkelig hyggelig, og noe jeg ser fram til. For broderen er det å sitte på terrassen med cognac (i tørt vær) eller whisky (når det regner - den tåler vann.) og en god sigar, et av livets små høydepunkt. Da er det tid for meditering og tilbakeblikk. Om ikke heller bare å se ut over Fidjadalen, uten å tenke på noe spesielt i det hele tatt. Med få gjester blir det ofte til at vi alle sitter rundt bordet og prater sammen. Ofte blir det snakk om hva vi gjør eller jobber med. Det blir selvsagt også diskutert forskjellige stier og hytter. Og fortalt historier. Alltid rolig og uten at noen bruker de helt store ordene og volum. Det blir ofte en fristund fra det daglige. En helt annen opplevelse, litt utenfor hverdagen. Det tror jeg de fleste har godt av og trenger. Og omtalte utsikt nedover Fidjadalen er en god grunn til å ta turen til Blåfjellenden. Fredagskvelden var nettopp en slik kveld, med god prat og rolig samvær. Takk til alle gjester

Har gratulert meg selv i dag - for det første for å ha prioritert å avspasere fra jobb og heller ta en fjelltur, og for det andre fordi akkurat denne fjellturen tok meg på en topp over 2000 moh for aller første gang i mitt 46-årige liv Dette var et mål for 2015 for meg, og nå er det i boks, gitt. For en som har vokst opp i en øykommune med høyeste fjelltopp på svimlende 173 moh, ble turen en flott opplevelse av fremmed landskap. Kjørte fra Bergen mot Tindevegen tidlig på morgenen, startet ved Tverrelvi halvtolv og nøt turen opp og ned Soleibotntind (2083 moh) til i firetiden før jeg returnerte mot Bergen igjen. Skulle samme ypperlige mulighet dukke opp neste høst, blir det med telt og sovepose - dette ga mersmak, og såpass mye bilkjøring bør vel strengt tatt balanseres med mer opplevelser i naturen over flere døgn... La forresten merke til at OneCall var uten dekning fra start til slutt på fjellturen, og siden jeg mislikte tanken på å brekke en fot uten kommunikasjon, tok jeg hele turen ganske så bedagelig og veloverveid

Bestemte meg for at i dag ( Lørdag 5 september ) Skulle eg få tid til en topptur i Jotunheimen igjen. Bestemte meg for å prøve meg på Dyrhaugstindene og se hvor langt eg klarer å komme der. Er desverre kommet nysnø i høgda men tenkte eg fikk prøve. Pakka sekken og kom meg av gårde tidlig. Heldig med været tross snø på toppene. Godt var det man hadde pakka ned skikkelige brodder og dei kom godt med . Hadde en fantastisk dag i fjellet men komm desverre ikke så langt eg hadde satt meg som mål. Var ikke godt å finne sikker rute etter å ha forsert første toppen så ble til at eg bestemte meg for å snu,er jo ingen skam å snu .Her er litt bilder fra turen

Ved flere anledninger har jeg kommet over uttalelser, som lyder omtrent slik: "Neste måltid skal ha smak av det forrige" Også jeg har, foruten kaffekjelen, kun med en kjele og på siste tur levde også jeg utsagnet. Middagen på dag fire smakte pannekakerøre, Real storfe og lapskaus. Men ved å tilsette litt kanel smakte Bergensk fiskesuppe aldeles utmerket. Men siden jeg ikke hadde med oregano vasket jeg opp den femte dagen. Men når sant skal sies var den siste smaken et produkt at jeg ikke gadd å vaske opp. Og i den forbindelse mistenker jeg at de som skriver slik, kamuflerer den egentlige årsaken, som jeg har nevnt ovenfor.

I dag ble det kajakk tur i nærområdet i Vegsundstranda. Grått men god temp og nesten flatt hav

Er det tøft å ikke vaske kopper og kar etter bruk, er det slik dette skal forstås? Da er ikke jeg videre tøff, for jeg vasker de nå alltid etter bruk. Bl.a. derfor jeg fortrekker stål og titanium, lar seg skrubbe/vaske med whatever man har for hånden.

Jeg har hatt to fine pelser fra Farhamna, men ser på websiden at hun ikke syr for tiden, da verksted ikke er operativt enda. Ellers er det flotte pelser å få kjøpt fra AK eller Canada. Da jeg bodde i AK kjøpte jeg fra Sue Moore, en flott kant av ulv og jerv. http://www.howlingwolffurs.com

@squidman der er mye synsing i dine antagelser og konklusjoner - og stål tru på mediernes fremstilling. Kanskje mediene har fått nået feil, kanskje meldingen fra USA ikke var helt klar??? HRS reagerer seriøst på ALLE "SOS"er. Personlig har jeg enda tilgode å oppleve en korrekt fremstilling av ulykker i fjellet fra medienes side... Dine tanker omkring aksjonen er en smule gjennomsyret av en tru på at SOS fra "villmarken" er det samme som et oppkall fra "Hjelpeløs-gate 7" i Oslo, hvor nærmeste politipatrulje nett kan stikke innen om. Slike aksjoner er ganske så mye mer kompliserte end bare det. Om folk vil ha direkte kontakt og hurtig respons, er der en ting som gjeller toveis kommunikasjon mellom partene her er det en satellitttelefon som gjeller. At økonomien skal være et spørsmål er bare tull, med tanke på hvor mye penger Nordmenn bruker på alt mulig annet tull. Det n'te telt i rekken koster mer end en slik telefon med taletid.

Torsdag etter jobb fekk vi oss ein knallfin tur på Masdalhornet i Ørsta (977 moh). Ikkje alltid ein treng på dei høgaste toppane for den beste utsikta! Kanonfin tur, lett å gå og maksimal utsikt. http://lenesintur.blogspot.no/2015/09/mastodonten-masdalshornet-977-moh.html

Jeg er lei. Møkk lei! Av søppel. Ikke av søppel som ligger i søppelposen i en overfylt søppeldunk, eller av matposen som er så full at den sprekker på vei ut fra kjøkkenet. Slikt hører med. Det jeg er lei av er søppel som flyter i marka. Gamle engangsgriller. Tomme ølbokser. Halvfulle poser som var for ekle til at noen ville ta det med ut etter endt tur. På søndagens tur kom jeg over en gammel teltplass der soveposen og teltet stod igjen. Må ha vært der i et år minst, råttent og ødelagt. Fint? På sist overnatting kom jeg over en fin oppbygd bålplass. Hele bålplassen var fylt av søppelposer fra tidligere brukere. Noen som har lyst på grillede pølser? På tur med familien har gjennomgangstonen blitt "ikke ta i det" når småbarna finner søppel overalt hvor vi setter oss ned for å spise. Er det slik vi vil ha det? Jeg starter herved en motaksjon. Aksjon søppel. Følgende prinsipper legges til grunn. - sekken min skal alltid inneholde en ekstra søppelsekk og plasthansker - søppel som finnes dokumenteres med bilde, plukkes opp og legges i nærmeste søppeldunk - bilder publiseres i denne tråden Om flere tenker som meg er dere velkomne til å være med! Ost

Jeg har etterhvert gitt opp Goretexplagg for mitt friluftsliv. Stort sett så er det mer behagelig å satse på ull innerst og som mellomplagg, og deretter velge noe vindtett ytterst. Siden tar jeg med lette regnklær i sekken, og bytter om nødvendig. For min del oppleves goretexplaggene som klamme, men vi er forskjellige.

@Trine RS fikset bildene dine Jeg håper denne utfordringen er borte etter den planlagte store oppgraderingen vår i begynnelsen av neste måned. Tenk 2000 innlegg i denne tråden nå! Har gått ca 100 km i gjennom et for meg delvis nytt landskap langs Nordlansruta. (Jeg skjemmes litt over at jeg ikke har vandret mer i disse områdene!). Distansen var fra Umbukta til Tverelvnes - delvis med selskap av @graham. Underveis får jeg nyss i at mine smårollinger ønsker å telte/fjelltur. Så jeg avslutter min lange marsj og prioriterer å telte i lag med dem oppå fjellet ved Hattfjelldal. Nydelige dager i fjellet i flott sommervær - håper å skrive mer om Nordlandsruta en annen gang

Human jakt i naturen er iallefall bedre ennenhver form for industrielt oppdrett av dyr for pels. Mye tragedier i det industrielle som du nevner.. Revejakta her i Norge er i det minste vanligvis sånn sett mer human. For de individene av rødrev er det synd, men skal fjellreven overleve som bestand er det vel ikke ikke så mange alternativer enn utskyting av de i enkelte områder. Mink skutt i det fri kan sikkert brukes iom at det i utgangspunktet ikke er en innfødt her i landet og innført vilt har en tendens til å fortrenge det lokale viltlivet.

Stusset også litt på den sekken. Bruker tynn skallbekledning men er en av de få som benytter poncho.

Blander i nøden hummer og kanari...

Hva med å ta turen til Hedemarksvidda? Dere kan starte fra Gåsbu og gå innover eller dere kan velge å kjøre forbi bommen på Gåsbu og kjøre allmenningsveien innover å f.eks. starte fra Bringebu.

Se på området mellom Søndre og Nordre Boksjø. Spesielt dersom kano er aktuelt. Dette er lavlandet så det er en del annerledes.

Det finnast små lokale bedrifter rundt omkring i verda som leverar pelskant av jerv og polarrev, handmade i småskala. Sjølv holdt eg på med det same for nokre år sidan, og enda opp med revepels frå Farmhamna. Usikker på om det framleis held på. Har også ein syntetpels frå Bergans eller Norrøna. Revepelsen beskyttar langt betre er mi erfaring. Sjå vedlagte bileter for dimensjonar.

Det var en fin opplevelse å se hvor lite søppel det lå igjen etter folk i Børgefjell. Litt fant vi, og det ble brent i bushbuddyen vi hadde med. Sålen, kammen og brillene ble funnet på villmarksstien som går mellom Ranserelva og Stekenjokk. Vi tok også med en ølboks som var slengt i lyngen ved hengebrua litt før demningen, brua var forøvrig stengt, noe vi ikke så før vi hadde gått over. Det stod skilt kun på ene siden av brua.

Problemet med å etterspørre et sted/område med lite folk er at når folk får vite hvor så kan det bli flere der. Det beste rådet mitt er å se litt på et kart feks over Østlandet for din del og bruke fantasien sjøl - og ta sjansen på områder som kanskje kan være fine og det en søker. Var på den måten jeg fant noen av favorittområdene mine, de er like "ensomme" fortsatt - men så røper jeg heller ikke de. Folk får finne de ut sjøl, synes det er bedre at mer dedikerte finner de områdene enn at området reklameres for "gutta-på-tur" - folk og turistforeninger Det er også spennende å gå inn i områder en veit lite om, en av mine beste turopplevelser er nettopp å gå inn i et område jeg visste lite om på forhånd - alt var nytt og det ble helt fantastisk å finne et flott område "ingen" veit noe om!

Jeg syntes Norrøna sine er gode nok til norsk vanlig fjellbruk, men det er stor forskjell fra pels til pels. Skal du ha noe mer heftig så kontakt disse: http://www.snorokk.net/(De lager deilige tykke pelskanter, men finner ikke bilder derfra lenger. Send en mail?) eller kikk til Canada - du kan få noen fete pelser defra som også har en ganske fet pris.

Om denne "røyken" er fra et bål er det definitivt "hvit manns bål" Et indiansk ordtak sier: "Hvit manns bål - stort - sitte langt i fra, indianer - lite bål - sitte nært"

Hva mener du?

Det hender jeg flyr når jeg ikke går i fjellet. Innlegget er sakset fra gruppen Paraglider Norge, det er mange piloter som har med nødpeilesender både mtp tracklogg på langdistanseturer og kommunikasjon ved landing, i tillegg til ved evt. nød.

Gode tak og ferdig boltet !

Glemt og gjemt, men ikke gjenglemt? Jeg har funnet de merkeligste ting glemt på Blåfjellenden. Telefoner, radio, jakker og andre klær. Nå var det min tur å glemme. Både telefonen og jakken lå igjen på tilsynsrommet da jeg for sist søndag. Hvordan det er mulig å glemme jakka, er et godt spørsmål. Kan det ha noe med langt fremskreden als???. (Hva var nå navnet?) Uansett betød det en tur til Blåfjellenden for å hanke inn “greiene”. Hva med mobilen? Beskrivelsen “stille og rolig uke” passer. Helt greit for min del. Men det medførte selvsagt noen små praktiske tilpasninger, hvor jeg lånte telefon for å få gitt beskjeder. Broderen hadde bestemt seg for en tur inn til hytta fredag til lørdag. Da passet det bra om jeg slo følge. Sånn sett ble det litt stress, ned fra Nilsebu på torsdag og til Blåfjellenden på fredag, med sosiale forpliktelser inneklemt i mellom. Noe av årsaken til beslutningen om en fredag/lørdagstur, var værmeldingen. Det ville være bra vær fram til lørdagsettermiddag. Og hvorfor ikke gå i bra vær om situasjonen innbyr til det. Det var mildt, 15 grader, det var delvis sol, men det blåste - bakfra. Tørt og fint å gå. Jeg har ikke sett Fossebekken så liten før i år, det er litt spesielt den går opp og ned med regn og snøsmelting, men i år har den vært høy til nå, Det viste seg at vi var først til hytta, og ble alene til ut på kvelden. Tidlig høst og fredagskveld betyr ofte at det kommer folk sent. Og slik var det denne gangen, Lenge etter at det var blitt mørkt kunne vi se folk med hodelykt komme inn til hytta. Greit det, det er plass til alle. Bøndene holder på med ettersankingen. Det er med andre ord mange folk i heia. Vi kunne se sauer i garen ved Stølsro, men ved Blåfjellenden kom det først dyr en stund ut på ettermiddagen. Det ristet og bråkte den natta. Vinden tok seg opp og selv pytten utforbi hytta fikk bølger. Etter det vanlige morgenritualet med frokost og rengjøring, tok vi fatt på bakken opp. Den lå i le for vinden. På kanten blåste det friskt, men så avgjort ikke over bris. Det ble en grei tur tilbake også. Vinden tok skikkelig i - opp mot kuling - enkelte plasser, hvor vi måtte kjempe for å komme framover. Oppe i høyden kom det to karer i mot. En av disse hadde bruk for hjelp. Gamle sko (20 år, ble nevnt) kan miste sålen. Det var nettopp det som var skjedd her. Vi forklarte hvor han kunne finne et par gamle joggesko, og/eller gaffertape. Og krysset fingrene, de skulle ned Fidjadalen - og hadde minst 6-7 timer Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bur og aleine og har tenkt litt på det. På lange turar (type langhelg eller lenger) seier eg frå til søstra mi og sjefen min. Beskjeden er då som regel omlag slik: Vi er i fjellområde X, planlagt retur søndag. Det går ikkje an å få tak i oss på telefon. Om vi ikkje er tilbake tirsdag kan de varsle ein eller annan. Ellers gjev eg sjeldan beskjed.Har ein generell avtale med ein kollega om at ho sjekkar opp om eg ikkje dukkar opp på jobb utan å gje beskjed. Det hender av og til (sjeldan) at eg gjev beskjed til dertil egna person, om at eg på tur om eg trur det er litt risiko og dårleg mobildekning. Eg har mykje turglade folk i vennegjengen og er sjeldan på tur aleine. Plan A er i grunn å ha med nok til at uføresette ting går greit, dvs litt ekstra klede og litt ekstra mat. Det er eg MINST interessert i er ein eller anna tullete grunlaus leiteaksjon etter meg berre fordi ting tek litt lenger tid enn planlagt.

Jeg har ikke behov for å forsvare eller forklare hvordan AMK , hrs eller politiet opptrer eller arbeider. Jeg bare konstaterer at "slik er det", og om det er grunn til å forvente noe annet, får være opp til den enkelte. Når det gjelder SPOT, som så vidt jeg ved bruker Globalstar systemet, ville jeg være skeptisk, med bakgrunn i erfaring med satelittelefon. Jeg har i dra Iridium.

Hadde egentlig tenkt å overnatte i gapahuken i Vestfjella i Aremark, men der var det så folksomt at vi ombestemte oss. Dermed ble det gåtur til Bolsbota i stedet ... iallfall var planen det, men vi fant ikke kilda(!). Turen ble dog fin, selv om vi måtte snu før vi hadde lett oss ferdig på grunn av sein start. På en måte greit siden det var hjortelusflue nok. Vel hjemme så finleser jeg turrapporter, slår opp stedet på kulturminnesøk og finner iallfall 3 ulike koordinater til stedet. Den ene lokaliteten som vi besøkte (Norgeskart sin plassering) er positivt feil. Etter det vi kan finne ut så ligger lokaliteten sannsynligvis 5-600m vest for oppgitt punkt. Det kommer vi til å finne ut på neste tur.

Takk. Hva gjorde du som jeg ikke gjorde? Søkte via Google på xxl domenet? Jeg klikket på linken i annonsen + brukte søke funksjon på websiden + så under skalljakker. Finner den fremdeles ikke der, men finner via linken din.Uheldigvis har de ikke min størrelse.

Flotte Trillemarka, takk for en liten fin rapport derifra

Det gjør de faktisk, og nå fant jeg frem til i hverfall en slik formulering som sier som om dette. her: http://no.hilleberg.com/EN/faq/tent-usage.php Deres forslagt til etterbehandling (retreating the fabrics) av teltdukene deres kan leses på linken over.

Godt poeng det der. Hilleberg skryter mye av overlegen rivestyrke på sine Kerlon duker vs andre "ordinære" duker (linker følger like under her), men de sier etter det jeg har sett fint lite om hvordan duken slites og eldes med tiden. Og da skaper man helt klart forventinger ikke bare om hvordan teltet overlever en storm eller tre, men flere års bruk MSR derimot, skriver på http://www.cascadedesigns.com/MSR/FAQ/Tents Forebehold: Mulig Hilleberg sier noe tilsvarende, at jeg bare ikke har funnet det! LInker til Hilleberg om rivestyrke og materialer: 1# http://no.hilleberg.com/EN/our-tents/tearstrength.php 2# http://no.hilleberg.com/EN/our-tents/materials.php#link_fabricBlock En annen produsent av telt, ikke av fjelltelt riktig nok(!), skriver på : http://www.khyam.co.uk/info.asp?s=faq Med slike formuleringer får man nok litt mer realistiske forventinger til levetid, om man leser å langt da.

"Mye ros og enda mer juling" er sikkert en fin one-liner, men overhodet ikke noe jeg vil anbefale, og for meg er det ikke slik at målet helliger middelet. Det er totalt unødvengig å bruke makt eller vold for å få hunder til å bli lydige. Jeg pleier å sammenligne det med barneoppdragelse, og stille følgende spørsmål: Ønsker du at hunden skal gjøre som du vil fordi den ønsker å gjøre deg glad, eller fordi den er redd for hva som skal skje hvis den ikke gjør det? I likhet med barn overfor sine foreldre, så ønsker hunder å blidgjøre eieren sin, de vet bare ikke alltid hvordan, og det er dette de må lære. For de aller fleste hunder er det mulig å finne noe som de bare digger mer enn alt annet, og som derfor egner seg godt som belønning. For min hund så er det for eksempel å hente ball. For andre kan det være mat, dralek eller whatever, bare bikkja digger det. Jeg er også enig i at altfor mange tenker på hunden som et menneske, og forholder seg til hunden som om den skulle tenke og reagere som et menneske, noe som selvfølgelig er feil. I likhet med mange her, så tror jeg også at hunden har lært seg til at bjeffing er en måte å komme inn på. I de aller fleste tilfeller vil dette løses ved å kun ta inn hunden når den er stille. Det kan være en tålmodighetsprøve, men hunden behøver faktisk ikke være stille så lenge, har den vært stille det siste minuttet, og så blir sluppet inn, så er det nok i massevis, og vil den i hvert fall ikke lenger koble bjeffingen med å bli sluppet inn. Det å få bort uønsket bjeffing kan imidlertid være ganske vanskelig, da det er noe som er veldig naturlig for mange hunder å ville varsle om absolutt alt mulig. De "vanlige" reglene med å rose når den er stille osv er det ikke alltid funker, da mange hunder er "bjeffehunder", og bjeffingen i seg selv forsterker seg selv. En ting som i hvert fall garantert ikke funker er å kjefte. Å "bjeffe" på bikkja for å få den til å slutte og bjeffe vil naturlig nok ikke virke. Jeg vet enkelte har hatt suksess med f.eks. en vannpistol eller lignende, men om du vil gjøre sånt er selvfølgelig opp til deg. Enkelte hevder også at det å lære hunden å bjeffe på kommando kan være noe som kan hjelpe, men jeg må innrømme at jeg hittil har til gode å se at dette faktisk funker... En hund vil jo ikke slutte å sitte og ligge bare fordi du har lært den "sitt" og "dekk"... At enkelte eiere trenger dressurkurs er imidlertid hevet over enhver tvil...

Stormberg bruker samme glidelåsprodusent som de fleste andre merker; YKK. Hvis glidlåsen ødelegges skyldes det som regel at produsenten har valgt en spinkel glidelåsmodell for å spare vekt. Her bør man kanskje som forbruker ha et litt bevisst forhold til modellvalg. Gjennomsnittsbrukeren er typisk en person som bruker klærne til og fra jobb/skole og enkle nærturer, og produsenter vil lage de fleste produktene med dette i bakhodet.

Jeg har en tynn dunvest fra stormberg, samme modell som de tynne dunjakkene de solgte i vår. Foreløpig kjempefornøyd, den er faktisk hakket bedre i kvaliteten enn en tilsvarende bergansjakke jeg har hatt i noen år. Dette er det beste stormbergproduktet jeg har hatt sålangt. Når det er sagt, jeg forventer ikke at en tynn dunvest skal tåle allverdens bruk, det er tross alt et lettvektsplagg. Jeg er generelt ikke veldig imponert over stormberg til turbruk, har opplevd litt for mange (andres) glidelåser bli ødelagt midt oppå finnmarksvidda på vinteren. Men gaffa funker på det meste.

Legevakta. Igjen. Produksjon av feltover koster. Denne gangen under boring begynte plutselig hele metallstykket å rotere. Resultatet ble en lang flenge i venstre langfingeren og et kutt i selve håndflaten. Kunne ikke annet enn å le da jeg skulle fylle ut skadeskjemaet. Flere av postene innholdt spørsmål om uhellet skjedde under lek. Om min kone hadde vært med hadde hun krysset av her. Men det koster å sy, eller for å si det på denne måten, jeg var etter hvert blitt allergisk mot lokalbedøvelse. Derfor fikk jeg to valg. Men siden valg en var vel dramtisk, og sikkert ville bety en dundrende hodepine, og et opphold på intensiven valgte jeg alternativ to; sy uten bedøvelse. Og helt ærlig, det er slett ikke så ille selv om det ble 8 sting. (Har gjordt det før, to ganger, og kommer garantert til også å gjøre det i fremtiden) Heldigvis, det skulle bare mangle) , stod en søt sykepleier (kvinne) og holdt hånden min, av og til vel fast, mens vi pratet om mitt elskede Hardangervidda. Og siden hun var vel kjent der, var det noe mer enn en avledningsmannøver. Legen var også litt av en menneskekjenner, og det skal ikke mye til når det gjelder meg, viftet han med pekefingren og sa: "Ingen bøying" Hvilkt jeg høyt og hellig samtykte i. Men det er mulig at ha så et par tre "jugekryss" for han avsluttet med tape fast en solid metallskinne, og gav meg beskjed om å innta godstolen noen dager". Han om det. Nå skal jeg ut å rydde plass til bilen i garasjen. Det ble ikke så lange turen. Start kl 2130 og var hjemme i heimen kl 0030. Mat: To skiver med gouda Forfriskninger: En Paralgin Forte, og et glass vann, vel avkjølt. al Om det blir flere turer på legevakta i de nærmeste dagene er umulig å planlegge, men 22 september går turen til Benidorm. PS. Heldigvis har jeg en god reiseforsikring, selv om jeg har en mistanke om at den er i ferd med å få noen begrensninger - skrevet med STORE BOKSTAVER.

Et par bilder fra Nystølsvarden:

Stadig på tur. I dag til Høgeloft-1920 moh. Først ei halv mil på sykkel fra Osen på 1100 m og østover til 1300 m. Så steinrøys opp til 1800 m. Deretter parademarsj på snøfonner til topps. En utrulig fin dag i fjellheimen på grensa mellom Lærdal og Hemsedal. 5 timers tur. Rakk å få med meg Nystølsvarden 1296 m, høyeste i Gol også. Men det var bare en 2 timers tur.

I kjempehumør ser jeg

Retrivere... Toller, golden eller labrador? Eller lappsk vallhund?

https://turhistorie.blogspot.com/ Det har nærmest blitt en tradisjon, når vi må ut i tidlig ferie, går turen til Femundsmarka. På denne tiden her på vestlandet ligger det som oftest fortsatt en del snø på fjellet og de fleste fristende fjellvann er islagt. Denne sommeren var intet unntak, faktisk var det uvanlig mye snø i år. Det var derfor lett å bestemme seg for hvor turen gikk denne gangen. Femundsmarka ventet. Valget ble å utforske de nordlige delene av parken, her hadde vi ikke vært før. Alltid spennende å besøke nye områder. Den lite detaljerte planen ble å traske rundt i ca 10 dager, fiske og ta det helt piano. Etter vår mening er det å ta det rolig det viktigste når man er på tur i Femundsmarka, dette er ikke plassen for stress og jaging av kilometer. I disse krokete furuskogene, i lukten av tyri og kanskje fra et bål skal livet nytes. 20 juni var dagen turen skulle starte. Vi gledet oss. Det aller viktigste når man er i Femundsmarka er å ta det helt piano. Da vi parkerte på Langen gjestegård strålte solen og det var virkelig deilig sommertemperatur. Her betalte vi 20 kr døgnet for parkering, helt topp service. Vi traff på to eldre karer som også skulle på tur. Da vi fortalte at vi skulle utforske de nordlige delene mente de at vi kom til å få mye hvitfisk, "men det er da god mat det også" sa de med et smil om munnen. Joda for så vidt ening i det, men ørret foretrekkes her i gården. Og selv om vi var fullt klar over at området vi beveget oss ville mest sannsynlig by på en del gjedde og abbor, hadde vi fortsatt et håp om å lure en ørretpinne eller to. Da vi endelig begynte å gå var humøret på topp, endelig var turen i gang. Vi ble anbefalt å ta ei natt på Lorthølbua, bare en kort marsj fra Langen. Men full av energi ønsket vi oss lenger inn i marka før kvelden kom. At noen fortalte at det skulle spøke på denne sjelfylte bua ga oss bare enda en god grunn til å fortsette videre, ikke det at vi tror på slikt. Men som pysen i forholdet, tar jeg ingen sjanser. Etter hvert kom vi til utløpet av Mugga, her gikk det ei bro over elva og vi fant oss en flott leirplass ca 200 m fra denne. Været var fortsatt bra og resten av kvelden ble brukt til å ligge i lyngen med en rykende kaffekopp og nyte sårt tiltrengt sollys i ansiktet. Det hadde ikke vært mange sommerdagene på Sunnmøre så langt. Ett og annet kast med haspelutstyret ble gjort, men ingen fisk denne dagen. Vi bli enig om å fortsette oppover langs Mugga dagen etter, kanskje fisken ville bite bedre der? Parkering ved Langen gjestegård. Så var vi endelig klar til å starte turen. Det lå fortsatt en del snø på de høyereliggende områdene. Kathrine leder vei. Ei lita pause ved Litllangtjønna. Tømmerrenne som lå i innoset til Litllangtjønna. Brua over Mugga. Fin kveld, men lite fisk. Det legges en plan. Fornøyd dame. Kveldsstemning ved utoset til Mugga. Etter en rolig morgen med mye kaffe, kunne vi sette kursen videre oppover langs Mugga. Vi fulgte nordsiden. Været var fortsatt ganske bra, men noe lavere temperatur. Tempoet var bra og etter kort tid passerte vi nasjonalparkgrensen. Endelig. Det var virkelig liv i skogen i dag, hyling og kvitter fra all slags fugler som vi fortsatt ikke hadde lært oss navnet på. Begynner å bli på tide å gå til innkjøp av ei fuglebok. Gjerne med lyd slik at uvitende folk som oss kanskje lærer noe. På kartet hadde jeg sett ut en kulp i Mugga jeg ville prøve fiskelykken i. Skuffet måtte jeg konstatere at den var opptatt. Det var faktisk en av det eldre karene vi traff dagen før som stod der. Han var helt oppslukt av fiskingen og så ikke ut som han ville forstyrres. Jeg trakk meg forsiktig tilbake. Det skulle nok bli flere anledninger å fiske i Mugga på denne turen. Etterhvert fikk vi etablert leir ved Stortjønna. Her var det mindre skog og dermed mer vind. Etter å ha tatt en liten hvil tok vi oss en tur opp på Muggruven for å ta noen bilder. Her var det flott utsikt, et godt stykke der nede kunne vi se Femunden glinse med Flenskampen majestetisk i bakgrunn, rundt var det skog og fjell så langt øye kunne se. Toppene var fortsatt snødekte, noe som nok en gang minnet oss på at sommeren ikke akkurat var tidlig ute i år. Ute på kvelden ble det landet ei gjedde på ca 2 kg og en liten abbor, litt som forventet. Det ble en grei kveldsmat, og som alltid etter en fiskemåltid ble vegen til drømmeland kort. Jaggu ikke lett å komme seg fordi disse gjerdene. Så var vi i nasjonalparken. Ei lita tjønn vi passerte, ingen fisk her. Noen som bruser med fjæra. Straks ved Stortjønna. En liten kopp kaffi før teltet skulle slåes opp. Så var det det med oss å fuglearter. Skulle gjerne kunne sagt hva dette er. Det var virkelig fint her med Stortjønna. Kviling. Akkurat slik vi liker det. Utsikt mot Stortjønna. Femunden, Stor Svuku og masse skau. Utsikt mot Nordvika og Flenskampen lenger bake. Kveldsmat. Ikke så verst å ta en tannpuss i slike omgivelser. Selv om vi ikke liker å planlegge for mye før slike turer er det alltid noen vann som får et lite kryss på kartet. Vi hadde nemlig fått tips om et par hotspots. I satte vi kursen til ett av disse vanna. Hemmeligvann 1 døpte vi det. Det lå an til litt dårligere vær i dag, mørke skyer og noen regndråper i lufta. Regntøyet ble lagt i topplokket. Etter en kort etappe stoppet vi ved Muggsjølia. Her var to av hyttene åpen. I hytteboka kunne vi lese at her var det til tider godt besøkt. Det var faktisk noen som sov der sist natt som skulle videre til Muggsjøen. Vi nøyde oss med noen bilder før vi gikk videre. Da vi ankom hemmeligvann 1 blåste det opp og vi fikk slått opp teltet. Lunsjen ble tatt innendørs. Utpå ettermiddagen og kvelden fisket vi med håp om storfisk. Vinden kom fra nord og vi fikk heldigvis en god unnskyldning for at det nappet dårlig i dag. Kun et par småørreter. Ikke akkurat det vi håpte på, men sånn er det noen ganger. Neste dag skulle vi til hemmeligvann 2, kanskje lykken skulle snu der? Så gikk turen videre. Muggsjølitjønna. Vi kalte den Langnebbfugl. Muggsjølia. Kathrine skriver i hytteboken. Så fulgte vi DNT-stien et lite stykke videre. Utsikt tilbake mot Stortjønna og Muggsjølitjønna. Nesten fremme. Lunsj. Fisking i Hemmeligvann 1. Vi fikk et par småfisker som fikk leve videre. Neste dag våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det var ingen tvil om at det regnet ute. For å slippe at alle tingene våre skulle bli våt når vi pakket, demonterte vi først innerteltet. Dette ga oss god plass til å pakke sakene våre i sekken innendørs. Gjett om vi var godt fornøyd med denne fikse ideen. Det var ikke lange etappen til Hemmeligvann 2. Over noen myrer og gjennom litt bjørkeskog og vips så var vi der. Her så det lovende ut, noen vann gir bare følelsen av å kunne inneholde storfisk, dette var et slikt vann. Full av pågangsmot monterte vi fiskeutstyret og satte i gang. Heldigvis var det nordavind i dag også og nok en gang hadde vi en god unnskylding for at det ble dårlig med fisk. Og tro meg, vi prøvde. Timesvis med fisking, vi prøvde til og med i noen småvann i nærheten, men nei. Fisken hadde tydeligvis ikke våknet etter vinterdvalen. Det var bare å vende slukøret tilbake til teltet og spise en frysetørket turmat. Gjøken holdt oss med selskap gjennom hele dagen og vi kunne til en hver tid høre tre til fire fjærkre gi lyd fra seg. Vi vurderte å ta ei natt til her, men vi var rastløs. Ingen grunn til å ligge still da, og vi ville få med oss mer av disse områdene. Til tross for det labre fisket var vi godt fornøyd med turen så langt. Denne delen av Femundsmarka er virkelig ei perle og vi angret ikke et sekund på at vi nettop tok turen hit. Sekkene blir pakket innendørs. Så ble kompasset stilt inn mot Hemmeligvann 2. Men først gjennom litt bjørkeskog. Hemmeligvann 2. Herlig teltplass. Her hadde vi trua. Lite fisk å få. Ei lita tjønn i nærheten. Ikke et napp. Da var det bare å vende slukøret tilbake til teltet. Hvor går turen videre? Det var på tide å være litt uortodoks i planleggingen. Kartet ble brettet ut foran oss og ble saumfart etter neste mål. Fisklaustjønnan så spennende ut, at den nettop hadde det navnet gjorde det ekstra interresant. At noen kaller et vann akkurat dette kan enten bety at det er som navnet tilsier fisklaust, eller at dette navnet ble en slags kamuflasje for å skjule at dette var et virkelig godt fiskevann. Vi satset på det siste og pakket sekkene. Det ble litt krevende å komme dit, mye blokkmark skulle passeres. Når vi stod midt opp i det kunne jeg ikke la være å tenke på hvor likt dette var terrenget i Krattland på vår tur i Femundsmarka i 2013. Den gang resulterte turen med ei røye på 1,5 kg, kanskje historien ville gjenta seg selv? Da vi endelig fikk slått opp teltet ved Fisklaustjønnan blåste nordavinden enda sterkere enn tidligere, det ble nesten vanskelig å kaste ut sluken. Og som sikkert alle forventer, ikke et napp. Vi trakk inn i teltet, etter å ha fått varmen i kroppen bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Mugga. På kartet kunne jeg se noen kulper som fristet. Kathrine ble igjen i teltet, men jeg pakket med meg fiskeutstyret og tok turen. Ved den første kulpen jeg kom til kunne jeg se et telt og bålrøyk. Det ble tatt noen kjappe kast før jeg trakk lenger oppover elven. Denne delen av Mugga var tilsynelatende et mekka for en sportsfisker. Flotte kulper, rolige partier og mer strie partier. Endelig var fiskelykken tilbake og ørret etter ørret bet på spinneren. De fleste var i minste laget og fikk leve videre, men en halvkilosfisk ble med tilbake til teltet. Den var rød og fin i kjøttet og ble som seg hør og bør kveldsmat, endelig et ørretmåltid. Mot Fisklaustjønnan. Mye stein i terrenget. Ikke langt igjen. Kaffipause i teltet. Mugga. En av mange fine fiskeplasser, et telt kan skimtes til høyre i bildet. Så satt den. De fleste fikk leve videre. Ikke rart man får trua her. Halvkilosfisk som ble kveldsmat. Det gjorde seg med et ørretmåltid. Til tross for dårlig fiske var det virkelig flott ved Fisklaustjønnan. I det vi skulle til å gå neste morgen traff vi på en far og sønn. Det var de som hadde telt nede med kulpen jeg var ved dagen før. De kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, godt å høre det ikke bare var oss. De skulle hjemover i dag etter å ha vært noen dager her ved Mugga. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir nede ved den kulpen jeg hadde vært tidligere. Vi fisket oss nedover elven og kom til slutt frem der leiren skulle etableres. Etter dette var gjort ble det en ny runde med fiskestanga. Flere småørreter ble landet, men alle fikk leve videre. Vi fikk til og med litt sol denne dagen, det var en stund siden sist, selv om det ikke varte mange minuttene var det deilig å kjenne de varme strålene treffe ansiktet. Litt av en sommer dette har vært så langt. Bortsett fra de to personene vi traff tidligere på dagen hadde vi ikke sett en kjeft. Litt rart egentlig, vi hadde forventet at det skulle være folksomt langs Mugga. Ikke det at vi klaget. Etter en lang dag med utallige kast og farting opp og ned langs elva, gjorde det godt å krype i soveposen. Mugga er virkelig ei perle der den slynger seg nedover bjørkeskog og myrer, og når vi fikk alt for oss selv var det bære å være takknemlig. God natt. Nedover Mugga til neste leirplass. Teltet er slått opp og fisket kan begynne. Kan det bli bedre? Kathrine har trua. Ørreten her var glad i spinner av type Panther Martin kobber og svart. Fornøyd fisker. Fornøyd fiskerinne. Et glimt av solen gjorde godt. Dagens siste. God natt. På grunn av det litt småkjølige været ønsket vi å trekke litt lenger ned i "lavlandet". Dermed satte vi kursen mot Nedre Muggsjøen. Vi hadde sett oss ut en sted som så lovende ut på sørsiden av vannet. Etter å ha fulgt Mugga nedover kom vi inn på stien som går videre Volsjøan. Her måtte Mugga krysses, det var lagt ut tau over elven så det gikk fint, men de minte ikke om noe sommerbad. Iskaldt. Teltet ble slått opp ca 500 meter fra innoset. Her fant vi en god teltplass litt inn i skogen så vi fikk ly for den kalde vinden. Nedre Muggsjøen så mer ut som et inferno av hvitt skum og bølger, nesten håpløst å fiske i. Ut på kvelden stilnet det en del, men fisk var det lite av. Nei da var bare å krype i posen å håpe på varmere vær neste dag. Akkurat nå savnet vi en litt varmere sommer. På veg til nedre Muggsjøen. Småkaldt. Å krysse elver er noe av det gøyeste jeg vet. Fisking i Mugga rett før innoset til Nedre Muggsjøen. En av mange lovende fiskeplasser her. Teltet i skogen, her fikk vi litt le for den kalde vinden. Bålplasser fant vi en hel del av langs vannet. Ut på kvelden stilnet det, men fisken var fortsatt fraværende. For første gang denne turen våknet vi av at det var varmt i teltet. Det kunne ikke stemme? Opp med glidelåsen og stikke trynet ut, jaggu var det sol og blå himmel. Endelig kunne morgenkaffen inntas med full åpning på teltet og solbriller på. Når varmen kom var livet i skogen tilbake, veldig flott hvordan fuglelivet våkner til når solen kommer etter noen kalde dager. Denne morgenen skulle nytes til det fulle. Etter en god stund var vi klare for å gå videre, planen var å ta turen til Svartsjøen. Det ble noen stopp langs Muggsjøen for å fiske, det resulterte i ei gjedde. Den var så snill å spytte ut kroken av egen maskin når den kom på land, så var det bare for gjedda å slynge seg nedover sanden og ut i vannet igjen. Veldig praktisk. Vi tok en liten stopp på Langmyrbua, ei lita sjelfull bu midt i skogen med store myrer rundt seg. Her kunne vi lese om en del besøk av folk som kom for å få med seg tiurspill, det skulle det være mye av her. Vi vurderte ei natt her, men slo det fra oss. Ved Svartsjøen var det virkelig flott og etter litt jobbing fant vi en duganes leirplass. Resten av dagen ble brukt til fisking, boklesing og slikking av sol. Nok en gang ble det en tur ned igjen til Mugga for å prøve et par kulper. Ikke en kjeft å se og ikke en fisk å få. I svartsjøen fikk jeg et par abborer av ganske bra størrelse. Det var da noe. På kvelden toppet dagen seg med klar himmel, månen som speilet seg i det blikkstille vannet i Svartsjøen, knirking fra den gamle furuskogen rundt oss, og mengder av knott. Dette var ekte Femundsmarka-stemning. Blå himmel og sol. Endelig. Fisk på kroken. Gjedde som etterhvert spyttet ut sluken av egen maskin. Da fortjener den friheten tilbake. Det ble med den ene gjedda i Nedre Muggsjøen. Mot Svartsjøen i t-skjorte. Langmyrbua. Lesing av hyttebok. Store myrer rundt denne bua. Naturens egen bru. Camp Svartsjøen. Slike dager skal nytes. Abbor tatt i Svartsjøen. En liten kveldstur ned til Mugga. Kveldsstemning med måne og knott. Telt i solnedgang. I utgangspunktet var planen å ta ferga tilbake til Synnervika fra Røsanden. Dette utgikk. Vi bestemte oss like godt for å gå tilbake til Langen samme veg vi startet turen. Solen strålte i dag også og det var bare å komme seg ut av teltet for nyte været. Fra Svartsjøen fulgte vi Mugga helt til Nordvika. Hver en kulp ble fisket i, men ikke et napp. Må si dette nesten overrasket meg litt, at det skulle være så dødt i de nedre delene av denne velkjente elven var for meg et lite mysterium. Lang vinter og ørret som enda ikke har begynt å trekke oppover vassdraget fra Femunden, kan være en teori. En annen og mer realistisk teori handler mer om fiskeren, men den trenger ikke å utdypes i noe større grad. Til tross for lite fisk vart det en flott etappe ned mot Nordvika uten at vi så et menneske. Men etter hvert vi kom nærmere Langen Gjestehus dukket det opp det opp en og annen forventningsfull vandrer med fiskestang i hånden. Kanskje de fikk motbevist alle mine teorier om hvorfor fisken ikke bet så bra i Mugga? Da bilen dukket opp utenfor Langen var det bare å takke for nå til Femundsmarka og sette kursen hjemover. Femundsmarka vil vi besøke igjen, det er jo tradisjon blitt. Grei start på dagen. Noen siste kast i Svartsjøen. På tide å prøve i Mugga igjen. For ei perle av ei elv dette er. Hver en kulp ble fisket i. Det nærmer seg slutten. Nordvika. Siste bit mot Langen. Bilen står der enda og turen er dermed over. Avslutningsvis kan vi si at alt i alt var vi fornøyd med turen, til tross for litt vanskelig fiske og noen kalde dager. Treigt fiske er vi for så vidt vant med, og når endelig finværet kom ble det til at vi satt ekstra pris på solen etter noen kalde dager. Som jeg har sagt så mange ganger tidligere, det er jo nettopp disse kontrastene som gjør turlivet så bra. Denne delen av Femundsmarka var ukjent for oss og det gjorde seg å få utforsket den litt mer, men mye står igjen. Så heldigvis har vi mange områder, spennende fiskevann og elver som skal utforskes i denne 597 km2 store nasjonalparken. Kanskje i høst eller neste sommer? Som sagt, Femundsmarka har nærmest blitt tradisjon og det er ikke tvil om at vi skal tilbake. Vær du sikker. Takk for turen. Vis artikkelen på bloggen