Vinnerliste

Ville gått for Allak 2. Etter mange år på tur og to ganger NPL der jeg har prøvd diverse telt sommer og vinter, har jeg landet på dette. Kanskje Allak 3 hvis hunden er stor. Sønnen min gikk NPL vinteren for et år siden og var strålende fornøyd med Allak 3. Allikevel ville han byttet til Allak 2 om han skulle tatt turen på nytt fordi han egetlig ikke trengte så stort telt alene. Med Allak 2/3 trenger du egentlig bare to teltplugger i tillegg til et par ski og staver og da sparer du en kilo der. Teltet er dønn stabilt i vind og det er god takhøyde. Det er noen fordeler og ulemper med tunneltelt kontra kuppeltelt. Jeg har i mange år vært fan av tunneltelt med stormmatter men nå har jeg solgt dem og byttet til Allak 2 som jeg synes fungerer veldig bra(med hund). Stormmattene savner jeg egentlig ikke for det går fint å pakke snø rundt teltet om vinteren uten matter. Stormmatter kan kanskje være greit å ha på barmark i sterk vind. Da kan man legge stein på mattene. Kan legge til at jeg har hatt et 3manns Fjellheimen Xtreme camp vintertelt som jeg var veldig fornøyd med, særlig var det god plass til "kjøkken/fyring" i forteltet. Allak 2 har to små fortelt men det går fint å fyre der også. God tur.

Jeg er veldig imponert og glad i rasen Labrador. Verdens beste turhund, er alltid i umiddelbar nærhet og veldig lettlært. Vedlegger ett nylig videoopptak fra siste tur. Hu måtte bade, da hun hadde rullet seg i illeluktende møkk, før vi skulle krype inn i teltet for natten. PXL_20250904_131823350~3.mp4

Mandag til tirsdag hadde jeg min første tur i Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde. Utrolig, siden det ligger jo "rett borte i gata". Gikk inn fra syd, men pga lav tåke gikk jeg ikke lenger inn enn til Sva-tjønn. Tåka var svært fuktig og jeg gadd ikke være våt i et døgn 🙄. Synd for da kom jeg ikke over tregrensa. Uansett, området var vakkert og frister til mer oppdagelse. Kommer nok da til å gå inn fra Bondal/Vindsjåen. Artig å bruke mitt gamle Helsport Summit telt igjen. Ca 30 år siden jeg kjøpte det. Er ganske sikker på at jeg har ett av svært få modeller, om ikke det eneste. Sist brukt for 14 år siden. Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde ble fredet i 2000 og har ingen løyper eller hytter i DNT nettet. Området ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje. Det går villrein der inne, så ferdsel må skje med omhu.

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Produktet du ser etter er et Bivi type telt Gi det et søk og du finner det du beskriver. Veldig små og litt klaustrofobiske telt. Eksempel: Nortent Skjul, som er det eneste "Norske" jeg kommer på. Finnes en drøss andre produsenter som også produserer dette. Tarp fungerer forresten ganske fint over tregrensa om man har med staver. Da kan du plugge eller ankre ned én ende og sette opp på staver i den andre for å lage en type gapahuk/skråvegg.

Fjellforum: Stedet hvor en tråd som begynner å bli for politisk tar en total snuoperasjon for å handle om noe helt annet. Heldigvis!

En 188 pulk kan man også ligge i ved ett nødstilfelle

Med bedding og teltrull oppå pulken + hundemat - Helt klart ja for mitt vedkommende i hvert fall, og det er uten bruk av bedding. Hvis man har et litt "lettpakker"-syn på pakking av pulk, uten å gå på bekostning av sikkerhet så er det veldig mye man egentlig ikke trenger å ta med på vintertur og dermed ikke SÅ mye større plassbehov utenom for mat. Spesielt på en langtur som dette hadde jeg gått langt for å minimere hva jeg hadde tatt med meg. Christian Eek sin pakkeliste for NPL på vinteren har inspirert meg mye på dette:

God plass betyr allt for meg når det gjelder pulk.

Som Sneakyowl skriver, så kan det være greit å finne volumet/plass du trenger for alt utstyr, mat, bikkjemat og drivstoff du trenger for 1 mnd på tur. Min erfaring med xplorer 168 og den på 130 er kjipt med lite plass og bedre ha litt å gå på. Har fint hatt ukes tur med 3 bikkjer, utstyr og mat med min 168. Med 130 kunne det gå greit med 3-5 dager og ei bikkje. Har planer om å legge ut en explorer 168 med fast drag til salgs til en fin fin pris. Er en modell fra 2021. Send meg en PM om det er aktuelt.

Hvor mye har du gått med pulk tidligere? Vet du hvor stor plass du trenger av erfaring basert på utstyret ditt? Det er nok der du vil finne det rette svaret for deg. Traverse er en såppas mye "bedre" pulk at jeg ville gått for den uansett. Av størrelse så vet jeg at om jeg skulle gått Norge på Langs med pulk som blir så mikset i type terreng hadde jeg holdt meg til Traverse 145-pulken jeg allerede eier. Veldig stor pulk ser jeg på som en praktisk ulempe egentlig, spesielt hvis det pluselig må bæres litt. Med bedding på toppen forsvinner behovet for at pulken skal være så stor også om man ikke skal ha med seg hele stua. Jeg vet av brukserfaring med pulken min at jeg kunne gått inntil én måned på tur med den uten etterforsyninger. Jeg pakker da ganske minimalistisk til å begynne med, men det virker ikke som om det er normen, så ha det i bakhodet Under egne funderinger for NPL på vinterstid har jeg egentlig sett for meg at en pulk/sekk kombinasjon ala Jämtlander Pullpac hadde vært optimalt for å bevege seg mye lettere og raskere i mer kupperte områder enn å kun være bundet til å slepe pulk.

Alle vet jo at man ikke får fisk hvis man har plastpose til å ha fisken oppi med på tur! Samme med håv! Den skal alltid ligge hjemme. Man får aldri fisk med håven innen rekkevidde. Rappala har faktisk utarbeidet en rapport der det står at mengden fisk går eksponentielt ned med størrelse på håven. Den er dessverre gjemt i en skuff. De er redd for at folk skal slutte å kjøpe håv! Det har jeg nemlig hørt en gang, eller sett.. Mulig det var en drøm.

Bruke så mye tid på å forklare de ulike valgene som er gjort, så er ikke produksjonsmodellen lik en gang... vel vel. sikkert bra nok. Gir vel lite mening å kritisere valgene til en som sikkert bruker knivene sine 10x mer enn meg, men personlig er jeg skeptisk til bolstere (har vi ett norsk ord? beslag?) på denne type kniver. Tanken er god, men personlig foretrekker jeg grepsplater som blir litt rufsete med årene over bolstere som løsner. Og sharpening choils... nei takk. Alt for mange kniver har dette. I praksis er det etter min mening mye mer frustrerende når det som skal skjæres/kuttes henger seg opp i ett uslipt hakk i eggen, enn de 2,5 ekstra kaloriene det koster meg å slipe helt inntil slipekanten. Selv om slike kniver er utenfor rekkevidde for folk flest, så har de en nyttig funksjon for oss som er litt mer måteholden. Den kniven til 3490,- som føltes alt for dyr til å løpe rundt og herje med i skog og fjell, føles nå plutselig som ett røverkjøp.

Generelt er dette ein tråd som går ingen veg, det vert kasta ut masse påstander som har essensen, "kan ikkje tru på noko siden nokon ein gong tok feil...". Og konklusjonen er at ja det nytter kva eg gjer, så neste gang du er på fisketur så ta med deg ein ekstra bærepose. Ikkje til all fisken du får men for å fylle den med plastsøppel. Hjelper det når så godt som all plast kjem frå andre kontinent? ja. (som burde lede opp til ny tråd "Søppel eg har plukka med meg frå tur")

Ikkje friluftslivsrelatert men rapport om smitteverntiltaka og effekten er offentleg, i tillegg til ei rekke andre rapporter om dette. Det finnes ingen rapport som ikkje er offentleg i frå off styresmakter.

Tidligere så har jeg gått fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. I dag så gikk jeg de to siste som er Breitinden/Stortinden (910 moh.) og Kvasstinden (1010 moh,). Turen var på over 7 km og tok mere enn 6 timer. Så nå har jeg gått alle syv fordelt på to turer. Breitinden/Stortinden er midt i bildet. Kvasstinden er bak til venstre: Kvasstinden sett fra Breitinden/Stortinden : Breitinden/Stortinden sett fra Kvasstinden; Kvasstinden midt i bildet og Tvillingan bak til venstre:

3 . etappe i mitt Norge på langs i etapper-prosjekt, sykkeltur fra Haugastøl til Vinstra, ble gjennomført over 4,5 dag. 40 mil og 7300 høydemeter. Jeg tok utgangspunkt i Rallarvegen, Kongevegen og Mjølkevegen da jeg planla ruta. Forrige etappe var en skitur fra Haukeliseter til Finse, men jeg startet turen på Haugastøl for å få med meg hele Rallarvegen. Rallarvegen er virkelig en flott sykkelrute som jeg mener alle bør få med seg. Da jeg syklet Rallarvegen var det veldig mange færre folk enn jeg hadde regnet med på en lørdag. Det var nok fordi det var meldt dårlig vær og at sesongen begynner å gå mot slutten. Heldigvis for meg slo værmeldingen feil og jeg hadde sol og opphold den dagen. Da Rallarvegen var unnagjort så var det bare å stålsette seg for turens første ordentlige motbakke, Bjørgavegen fra Aurlandsvangen, opp Aurlandsfjellet. Det er en stigning på ca 1300 høydemeter, men jeg ga meg etter ca 1100 og slo turens første leir. Det var ikke lett å finne en flat teltplass. Det var like før jeg ga opp og satte opp teltet rett ved veien, men jeg fant heldigvis en plass et lite stykke unna veien. Dagen etter var det å fortsette opp til toppen. Vel oppe var det litt opp og ned i skjønne, dog golde omgivelser, før jeg rullet ned til Lærdalsøyri. Der ble det en kanelbolle og en kardemommebolle på bakeriet, jeg ville ikke velge, og litt sightseeing i den godt bevarte "gamlebyen". Fra Lærdalsøyri var det å følge "Kongevegen". Kongevegen er, til forskjell fra Rallarvegen, oppstykket og til tider veldig utfordrende å sykle. Noen steder måtte jeg bære sykkelen og andre steder trillet jeg fordi det rett og slett var for bratt. Hvis det hadde blitt brukt litt ressurser på å tilrettelegging så tror jeg Kongevegen kunne blitt Rallarvegen for viderekomne. Teltplass nummer 2 var ikke like idyllisk som den første. "Alle" potensielle teltplasser var for innmark å regne, så jeg endte opp med å telte ved siden av veien, rett ved et forlatt hus. Veien var heldigvis ikke veldig trafikkert så det var ikke noe problem å få sove. Neste dag ble en klissvåt affære. Planen var å ta Kongevegen over Filefjell fra Maristova til Thomaskyrkja, men siden det var dårlig vær og av og til torden tenkte jeg det var best å holde seg nede i dalen så da ble det å sykle langs E16. Det gikk forsåvidt greit da det stort sett var en bred veiskulder og lite trafikk. Ved Tyinkrysset stoppet jeg på Joker og kjøpte oppvaskhansker som jeg tok utenpå ullvantene. Etter Tyinkrysset svingte jeg omsider inn på "Mjølkevegen". Etter å ha sett etter et sted som ikke klassifiseres som innmark og syklet forbi diverse stengte overnattingssteder ble det til at jeg la slo meg ned på verandaen til en stengt campingplass/grendehus(?). Etter en nervøs natt som lovbryter, ryddet jeg etter meg, dro jeg på meg de våte klærne og fortsatte videre. Dagen begynte med en god motbakke opp Slettefjellvegen så jeg fikk fort varmen i meg før jeg trillet ned til Beitostølen hvor jeg spiste lunsj og handlet inn litt proviant. Så bar det videre opp over Valdresflye, nok et strekk med vakker natur, før jeg svingte av til Jotunheimsvegen og fortsatte langs Vinstrevann. Jeg hadde egentlig satt Ruten fjellstue som mål for dagen, men bestemte meg underveis for å fortsette til Gålå, hvor min far har hytte. Etter å ha vært vekselsvis svett og kald og stort sett fuktig eller våt over flere dager var det utrolig digg å ta seg en varm dusj da jeg endelig kom frem til hytta. Neste dag skulle egentlig være en hviledag, men værmeldigen sa det skulle pøse ned dagen etter så jeg bestemte meg for å fremskynde togreisen fra Vinstra til Oslo og rulle ned til Vinstra stasjon. Den opprinnelige ruta svingte oppom Sulseter Fjellstugu på andre siden av dalen for å kunne starte neste etappe der oppe istedenfor å slepe pulk m.m opp langs veien dit kommende vinter. Men da jeg satte meg på sykkelen og begynte å tråkke måtte jeg fort innse at 700 ekstra høydemeter lå ikke i kortene for i dag. Gårsdagens 13 mil og nesten 3000 høydemeter satt så godt i beina at det var slitsomt å tråkke på flatmark. Det ble med ta korteste vei til Vinstra og toget rett hjem.

Vi fikk klemt inn en liten tur i Oslomarka, lørdag til søndag. Gikk vel ca 5km hjemmefra. Oppdaget en beverdam i Østmarka i sørenden av Lutvann. Teltet ved Kroktjern. Må få gjort noe med sovepose-situasjonen til hunden. Non stop dogwear Ly i størrelse small er ca dobbelt så stor som den trenger å være, og ikke varm nok. Å legge dunjakka utenpå funker, men jeg har lyst til å sy en mindre og tjukkere til krabaten.

Du får god pris hos barents nå: Link Ikke et Hilleberg, men er nok tilsvarende kvalitet og funksjoner. Jeg synes tunnel med to fortelt er best om vinteren for å få en ekstra barriere mot vind i fotenden. Så får jeg parkert pulk i det bakerste fortelt et og kan ha stæsj her. Til så mye lavere pris enn keron hadde jeg personlig gått for dette.

https://www.dagbladet.no/nyheter/dramatisk-nedgang/83484803 Men hvis issmeltingen da tar seg opp igjen? da er det plutselig ikke naturlige variasjoner lengre? Da er det Klima Katastrofe i alle trompeter. Merkelig det her 😂

Ny tur til Skrimfjella, denne gang inn fra vest under sommerlige omgivelser for å se om ørreten er på hugget i kjente og ukjente vann.

Hei! To spennende telt det står mellom her; begge gode telt med hver sine fordeler og ulemper ut i fra bruken du tenker, slik jeg ser. Nå har jeg ikke personlig erfaring med alt du nevner, men jeg har hatt Unna en god stund nå (og ett par netter i en Soulo jeg lånte), samt litt generelle tanker som kan være greie å ha. Jeg er selv rett over 175ish og har god plass igjen i teltet til egen sekk på 80L og "rottereir" dersom man føler for det. Selv plass til sko og litt enkelt utstyr mellom innerteltet og ytterduken, spesielt om den strammes ut (anbefales uansett tilfelle). Hvor god plass du har med en 110L sekk og hund i den størrelsen jeg ser for meg er jeg litt usikker på. Du vil nok få plass, men jeg ser for meg at blir 'akkurat', muligens. Forteltet på Soulo er vel knappe halvmeteren på det bredeste punktet, med to skrå-linjer. Er mulig du får sekken inn der, men ikke med bikkja i teltet på noen måte, vil jeg tro. Også avhengig av hvordan og hvor godt den sekken er pakka, tenker jeg (uten bikkja). Jeg tør påstå at luftingen er bedre/mer fleksibel på Unna, enn Soulo. Langs de to langsidene kan du stake ut små barduner som hjelper på luftingen og "løfter" det litt, samt at øvre halvdel (circa) av innerteltet kan rulles ned til kun mesh, for gjennomtrekk øverst. Unna har som Soulo, en slik "hatt" som beskytter litt, og du kan også ta ned deler av ytterduken på Unna for enda bedre gjennomtrekk gjennom begge dukene. Alternativt når været er der kan du ta ned hele døren innvendig og/eller utvendig, og dette er da langs hele den ene langsiden, ikke bare i en ende/halve siden som på Soulo. Begge teltene har, som andre Hilleberg telt, også mesh-inner som alternativer, dersom du på varmere dager skulle kjenne på det med bikkja i teltet som kondens kilde også, og trenger beskyttelse fra insekter. Unna er også glimrende på årstider hvor man kun kan benytte ytterteltet! Helt topp sammen med bunnduk også, for ekstra beskyttelse mot bakken om man er/har mye vekt og bevegelse i innerteltet. Unna har vært solid for meg i alt jeg har kommet over så langt når det gjelder regn, vind og lettere snøvær. Tør ikke påstå jeg har testa i full storm selv, men det er et solid telt. Det å ikke har fortelt er litt rart den første gangen og to, men det er kun snakk om litt omjustering om hvordan man tenker og praktiserer teltbruken. Til en viss grad var det nesten litt befriende. Det at hele teltet egentlig er frittstående uten at man MÅ ha teltplugger (når været tillater det selvsagt) synes jeg også er helt glimrende, både med og uten innertelt. Som nevnt tidligere har jeg plass til sko og lettere utstyr mellom ytter og innerteltet, men klart dersom været er møkk så trekker man det inn i innerteltet. Jeg pleier å ha trekk utpå sekken dersom det regner, og når jeg tar sekken inn i teltet så er det mange muligheter her; dersom man har pakket teltet slik at man kun setter opp ytterduk (pluss evnt bunnduken) kan man trekke inn og tørke ting litt før man fester innerteltet. Dersom innerteltet er montert for raskere, komplett oppsett, kan man ALLTIDS ta bort f.eks halvparten slik at man får god plass i ytterteltet alikevell til å gjøre det man må, om det da er sekk-relatert, matlaging eller andre ting. Dersom bikkja dog skal være med, kan jeg ikke svare godt nok på hvordan dette blir i møkkavær om den skal være inne me deg, men det samme kan også sies om Soulo, i den forstand, hvor det ikke er et alternativ engang(?) Alt i alt så er vekten, stoffene som er i bruk osv så like at jeg ser ikke noe her som trekker det ene forran det andre. Jeg er litt på Unna-siden selv, kanskje naturlig nok siden den ble mitt valg etter en mental omjustering, men jeg angrer ikke ett eneste sekund. Det er et fantastisk og fleksibelt telt, som gjør det lett å oppholde seg innenfor ytterduken dersom været skulle by på trøbbel. Soulo er litt mer "klaustrofobisk" i forhold, spesielt om bikkja er ute. .. og ikke for å glemme den utsikten du kan våkne med fra et Unna telt. Men det er meg. Lykke til videre! Les opp rundt omkring på tur med bikkje da jeg ikke har så mye erfaring her selv. ^^ Håper noen andre kan svare bedre her.