Vinnerliste

Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!

For å si det enkelt så handler det om marginer. Et heltau er overdimensjonert for å tåle gjenntatte "sinnsyke" fall rett etter hverandre.. av den typen man aldri vil få til under normal (eller "unormal") klatring, Et enkelt halvtau holder fint at du faller på det, men det klarer ikke den testen som heltau må igjennom. I fjellet har man gjerne ikke risiko for å ta sinnsyke fall om og om (ogomogomogomogom) igjen, men man må ha tau for at det er en risiko for at noen kansje faller eller sklir en eller annen gang. Da er et lettere halvtau godt innafor på marginene på lette rangleturer. Skulle man trenge bedre marginer for å klatre opp en plass, så kan man doble halvtauet og får da enda bedre marginer enn med et enkelt heltau. Du får halvtau som er tykkere enn enkelte heltau, fordelingen av strømpemateriale / kjernemateriale gir allikevel heltauet mer marginer til sportsklatring. Så kan man spekulere i om et tykkt halvtau har bedre motstand mot å bli kuttet av ved et fall på en fjelltravers, siden økt andel strømpe burde gi bedre marginer mot kutt. (sett i forhold til et tilsvarende tykt (tynt) heltau) Før klatret man på statiske hamp-tau og magebelte, det gikk vel til en viss grad "fint" det og. Det er mye man kan gjøre, og du vil nok overleve å klatre sport på et enkelt halvtau, men tynne tau krever vesentlig mer av den som sikrer, slites ut kjappere og gir fint lite fordeler før man er på toppnivå og det er noen gram som skiller deg fra å gå en rute eller ikke. Vanlig heltau er enkelt og greit bedre å klatre sport med, lettere å ta fall med for den som sikrer, og varer lenger. Halvtau er populært i fjellet i Norge, litt for å spare vekt, og litt for å kunne ha 2 tau dersom ene blir kuttet av steinsprang f.eks, og for muligheten til å spre sikringsmidler mer der det er behov for det etc.. På lette, men utsatte turer velges tau basert på erfaring, vanskelighet, eksponering, fjelltype, etc.. Det er ingen regler for dette, klatring er en fri sport. enkelte går uten tau, enkelte med tynne rappeltau som ikke er laget for klatring, og enkelte med halvtau eller til og med heltau. (dette gjelder vel forsåvidt all anna klatring og, men du blir nok uglesett om du kommer på cragget med et enkelt tynnt halvtau ) Denne youtuberen har forøvrig veldig mye bra informasjon. også om klatretau: forøvrig Andy kirkpatrick har litt om temaet her: https://andykirkpatrick.substack.com/p/the-problem-with-skinny-singles

Knubben (& Knubben Vest) i Aure kommune (Møre og Romsdal) har stått på listen min over topper jeg ønsker å besøke. Har kjørt forbi mange ganger, men det har enten ikke passet pga. latskap, dårlig vær, manglende motivasjon og en haug annen grunner til å IKKE gå på fjellet. I dag ble det nytt forsøk. Startet veldig tidlig på morgenen for å prøve å unngå den værste solsteken. Var usikker på om hunden Warg (Yorkshire terrier, 1,5 år) ville greie turen, da han normalt ikke gidder aktivitet i mer enn 2,5 timer før han vil sove. Selv er jeg i veldig dårlig form, og jeg håpte vell litt på at Warg ikke ville gå hele veien, for da hadde jeg en unnskyldning for å ikke gå helt opp. Meeeen, Warg dro i båndet hele veien opp. Og vi kom oss opp. Kjempeflott utsikt. Skulle ha tatt turen lengre bortover også, men vi var begge slitne og det var veldig varmt. Det kom to jagerfly i lav høyde et lite stykke unna, det var tøft. Filmet det, trodde jeg. Men det viste seg at jeg hadde tatt et bilde istede for å slå på videoopptak. 😕 Denne turen blir første og siste gang jeg tar, for det var veldig vått, masse gjørme før man kommer seg godt opp i høyden. Såpass mye at det irriterte meg. Klissvåt på begge beina. Skulle ha valgt fjellsko som var bedre/høyere. Etterpå kjørte vi noen minutter til en fast fiskeplass for å prøve å få tak i frokost. Etter ca. 15 minutter hadde jeg fått 5 makrell av god størrelse. Kjempegodt med fersk fisk og remulade som sen frokost etter fjellturen.

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

Jeg opplevde da jeg ventet på båten på Halnefjorden at to voksne damer, sikkert rundt 50, spurte meg om jeg visste om ett toalett i nærheten. Jeg lo litt, og måtte si at hvis det må være av porselen er Heinseter nærmeste, to timer unna. Ellers er vierkrattet tilgjengelig. Jeg skal snu ryggen til. Selvfølgelig var dette ett særdeles uskyldige utrykk for uerfarenhet og ble bare noe morsomt for dem også. Men jeg tror virkelig at vi har en generasjon blant oss nå som aldri har vært nødt å rydde rommet, eller plukke klærne sine opp av gulvet selv. Mamma har vært der alltid for akkurat det. Og når de drar til fjells går de bare ut fra at siden mamma ikke er her og rydder for oss, kommer sikkert noen andre til å gjøre det. Det er ikke trivelig å måtte dele fjellet med akkurat dem. Løsningen må bli å satse på plasser der disse ikke går. Om det er vond vilje vet jeg ikke noe om, men gir f...gjør de definitivt. De er vant til det og har sluppet unna med det hele livet...

Frem og tilbake langs samme sti. Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt. En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023. Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden. En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover. Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i. Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå. Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen. Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen. Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst. Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott. Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl. Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh. «Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten. Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta. Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene. Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover. Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.

Jeg vil anbefale deg å sjekke ut FLIPP. Der kan du velge og vrake blad som du selv vil, blant annet både Jakt og Villmarksliv. https://flipp.no/bladene/

Bladet Villmarksliv er ikke dumt.

Jeg hadde en periode abonnement på bladet Jeger. Da hadde jeg også tilgang til digitalt blad, innhold på nettsidene jeger.no, friflyt.no, utemagasinet.no med flere (mener jeg å huske). Jeg synes det bladet var ganske bra egentlig, med en del tester, men det var kanskje mest rettet inn mot våpen, kikkerter, kniver, radio og denslags. Det er vel bare Fl\iFlyt og Jeger som utgis som fysiske blader såvidt jeg vet, men mye bra å finne digitalt inne på utemagasinet også, med tester av sko/støvler, liggeunderlag etc.

Ellers synes jeg også at Fidlock-spenna på hakereima på Oakley Mod-hjelmen min er ganske grei å håndtere med hansker, også med én hånd. Denne er det en magnet i, som gjør at spenna nærmest lukker seg selv, og åpnes med en slags sideveis splitt. Disse er det vel ikke så mange som forhandler i Norge i alle fall, men ser at en nettbutikk som jeg ikke har hørt om før har en slik (med ensidig stramming, hvis det skulle være viktig): Fidlock magnet hakespenne for 15 mm. stropper

Jeg har god erfaring med begge leverandørene. Fikk fikset en Helsport dunsovepose som jeg brant hull i hos Helsport og det bl OK. Leverte også en lettvektslavvo av amerikansk fabrikat til Barents og det var fikset helt perfekt på et ganske utsatt sted. Begge deler nå i våres. Jeg reparerte ellers et Ringstind telt hos "gamle" Helsport på Melhus med revnede kanaler og det ble også fikset helt topp - de sydde på skjørt på teltet samtidig husker jeg. Dette er noen år siden..

Kan såkalte «spider buckles» fra AdventureXpert være et alternativ? Dual adjust spider buckle - Adventurexpert (15, 20 eller 25 mm) Spider buckle with cam 20mm - Adventurexpert (kun 20 mm) Jeg har ikke prøvd disse selv, men de ser jo ut til å være litt mer hanskevennlige enn mange «vanlige» spenner?

Takk for turrapport Reinheimen er flott plass, og det ser ut til at du hadde en flott tur 👌 Har dessverre ikke vært tilbake siden 2014, da omdøpte @tronn og jeg den sånn aller midlertidig om til 'Steinheimen' 😏

Dordiholet i Reinheimen:

Det ser ut som bunndelen fra en 25-serie. 27-serien har luftehull helt ut mot ytre kant på den flate ringen: Trangia 25-serien til sammenligning:

Klarte det helt fint med helt nye titanplugger. Alt for tynt materiale gjorde de krokete på en snau uke i Femundsmarka🙉 Ikke banket med stein, men presset ned med foten.

Den karakterskalaen Alfa bruker på nettsidene, om sålestivhet ankelstøtte, osv. virker som er fyllt ut som en tippekupong. Den stemmer i mange tilfeller ikke… Jeg prøvde Bregne. Synes den var for myk, tynn og paddeflat i sålen, og overdelen var også veldig myk og tynn. Men veldig lett. (Nyeste Alfa Gren har stivere såle enn bregne). La Sportiva ultra Raptor Gtx MID landet jeg på som fjellsko til lett terreng. Den hadde tykkere såle, og mer bue i sålen slik at den hjelper deg litt mer å rulle framover og man får litt mer fart. Satt også bedre på foten og kjentes mer presis ut. Fungerte også bra i steinur som ligger i ro når man går. Forrige uke gikk jeg i jotunheimen på Galdhøpiggen, glittertind, veslepiggen, skarstind, surtningssue og Store Skagastølstind. Da var også Holt en veldig bra og stiv fjellstøvel, som ikke var like tung og klumpete som walk king. Selve skoen og sålen er mer kompakt og presis, så den fungerte veldig bra til klatring, mens walk king ville vert som å klatre med klosser på bena. Også er kanten på møsteret på walk king ganske mykt, som kan gjøre at man glipper på små tak.

Salg på denne hos Ravnø, så nå ble den bestilt!

Beklager sent svar! Det var helt fint å krysse Storelva og elvene som går ned fra nedre rørskardsvatnet og kuvatnet når vi var der i juli. Jeg hadde med et par terrengjoggesko som jeg dro på meg når vi kryssa for å holde fjellskoa tørre. Turmakkeren gikk i fjellskoa. Begge deler gikk helt fint. Når vi var der virket det ikke mulig å krysse Kjukkelelva uten packraft, men mulig dette ser litt annerledes ut nå som fjellet har fått rent fra seg litt? Tidligere har det hvertfall vært arrangert gåturer som krysser den elva, tilsynelatende uten packraft. Personlig er jeg ikke sterk nok til å bære en sekk som har utstyr, mat, og klær til alt vær i tillegg til en packraft, så jeg ville for all del ikke lagt opp til packraft og heller endra ruta. Jeg synes fjellområdene i vest definitivt var finest. Men vi fikk ikke utforsket myrområdene rundt store kjukkelvatnet, og det så også spennende ut fra avstand. Generelt synes jeg beskrivelsene av Børgefjell kanskje var litt mer fryktinngytende mtp grad av utfordring enn hva som faktisk møtte meg. Det var helt overkommelig å komme seg rundt hvis man er vant med å gå med sekk i fjell, har med kart og kompass, og ikke begir seg ut på unødvendig risiko. Det er ikke noe telefonsignal nede i dalene, men det dukker fort opp hvis du kommer deg litt opp i høyden.

Ny tur igjen med regnværet Hans på den ene siden og sol på den andre siden 😊

Takk for at du minnet meg på dette. Alfa Bregne-skoene tok meg fint gjennom Jotunheimen, Skarvheimen, Haradangervidda og Setesdal Vesthei. Totalt nesten halve Norge på langs I terreng med mye skarpe steiner kjenner man underlaget igjennom med sekk på ryggen. Det over flere uker blir dette litt slitsomt, men det skal mye til. Sålen og strammesystemet fungerte utmerket. Feste i vibramsålen er helt enormt bra og å fly bortover ur og stein er en lek. Min absolutt favorittsåle. Det perforerte (hullete?) syntetiske laget rundt skoen gjør det svært lett å rengjøre de. Jeg har alltid med meg en liten børste på tur som er nyttig til mye men spesielt å freshe opp skoene. Sålen inni er en vanlig alfa-innersåle som er lett å skylle/vaske. MEN skoene overlevde dessverre ikke hele turen. Etter ca 700km begynte de å ta inn vann i sømmene som går på hver sin side foran på skoen. Dette er det svakeste punktet i konstruksjonen og Gore-tex-membranen røk dessverre der. Dette merket jeg spesielt godt gjennom vått gress og hvis man plumpet nedi. Heldigvis var skoen enkel å tørke. Merk at dette KAN godt være et resultat av mye tørking i nærheten av peis/ovn og ikke utelukkende en konstruksjonssvakhet. Jeg tror ikke man kan forvente så veldig mye mer på levetiden til en sko. 7-800 km er OK levetid på lett fjellsko, men det er kjedelig å kassere en god såle pga det tar inn vann i sømmen. Den lette vekten gjør at den, for meg, definerer en ny kategori fjellsko som kombinert både det lette, vanntette og raske. Det er null problemer å gå både langt og hurtig med disse. Har allerede mottatt et nytt par som venter på meg Terningkast: 6/6

Du bruker bare bunndelen av Trangiasettet, slik som på bildet. Du må skjære tre snitt for kjelestøttene, med en Dremel el.l. går det greit. Dette er en veldig smart kokeløsning siden du får svært god vindskjerming, og kan fortsatt bruke Easyfuelen separat hvis du vil det. Stekepanne settes på toppen av vindskjermen, da får du jevn og fin varmefordeling.

Jeg har sett tendensene lenge. En ny type vandrere tar til fjells og denne sommeren på Hardangervidda ble dette tydelig. Nå kan det sies at denne steinbua ligger kanskje litt for lett til, bare 2 timers gåing for en sprek ungdom. Jeg bruker 3. Det har i alle år stått ei plastbøtte i bua for å hente drikkevann med, men jeg har merket meg for noen år siden at noen begynte å bruke den som søppelbøtte. Og dermed gjort den ubrukelig som vannbøtte. Nå i sommer så jeg at ei ny bøtte, ei staselig ei i rustfritt stål og merket med "Drikkevann" , var plassert i bua. Ved siden av "søppelbøtta" som er overfylt. Men noen har allerede konvertert den til søppelbøtte og i bunnen ligger aske gravet ut av peisen. Som glatt kunnet blitt drysset ute. Det er bare god gjødsel. Hva er denne greia? Det er ikke nødvendig å legge igjen ei brukket fyrstikk som søppel noe sted i fjellet. Dry Tech og annen populær turmat kommer i lett emballasje og med en liten dedikert plastpose sekken produserer en ukes tur knapt ett par hundre gram søppel. Det er null pes å ta det med. Disse steinbuene har ikke noen housekeeping som kommer og rydder etter gjestene. Det er bare ett ord som passer for disse som gjør dette. Begynner med idi og slutter med oter. Denne gangen stod det bare 2 tomme gassbokser igjen på gulvet. Det har til tider vært flere. Jada, jeg vet att alle gassbrenner brukerne bedyrer at de tar med de tomme boksene hjem. Men jeg vet bedre, og har opparbeidet meg kraftige fordommer mot gassbrennere. Det som virkelig tok kaka var signaturen på veggen. Det har vært tradisjon i denne bua å risse navn i veggene. De eldste signaturene er snart 100 år gamle og det har gitt denne bua en trivelig atmosfære. Dragerne i taket er fra 1890. Hvor mange hundre år steinbua er vet ingen, men det kan dokumenteres at den ble rehabilitert med nytt tak i 1890. Den har stått åpen for alle i alle disse årene, ett både trivelig kulturminne og ett takknemlig ly for en våt & kald vandrer. Men nå har barbarene oppdaget den. Den ender kanskje med å bli dekorert som busskuret utenfor ungdomsskolen oppi bakken her. Ikke noe å glede seg til. Heldigvis har jeg mange gode minner også fra denne steinbua...