Vinnerliste

Jul kommer ganske snart nå...Hva skulle jeg skrive om i Julekalender??? Når jeg spørre Nordmenn om de reiste i Frankrike får jeg ofte som svar: "Ja, jeg er kjent med Paris", eller "ja, jeg er kjent med Nice området/den Franske Rivieraen" eller "ja, jeg er kjent med de Franske Alpene". Så kan jeg tenke meg kanskje å lage flere innlegger hvor du skal oppdage andre deler av Frankrike, så får du kanskje lyst til å komme der? Først kan vi kikke litt på fylket hvor jeg kommer fra, "La Champagne". Jeg lover dere at det blir også litt Julestemning på slutten av innlegget (ingen nisse smiley?) Er du litt lei å gå på bratte fjell bakker men vil du likevel ha utsikt er det det perfekte stedet til å komme. Da jeg var barn klaget jeg ganske mye at det var så kjedelig med å gå i så flatt terreng mellom sukkerbetmarker og kornmarker. Jada, vi lager ikke bare Champagne i Champagne men også sukker fra de store hvite sukkerbetene (egentlig har jeg ingen bilde til disse 3m høye åsene av beter når de høstes/plukkes og tørkes ute!). Selvfølgelig får du se også vingård! Hvis du kommer om høsten blir det fine høstfarger (alt som er oransje/rød er vingård): Og sikkert kan du besøke Champagne-kjellerne og se mer flasker enn du har aldri sett, og mer flasker enn du kan drikke i hele livet ditt: Hvis du trenger litt fersk luft etter Champagne smaking kan jeg forslå deg til å gå en tur i "Montagne de Reims" = Reims fjell...Vær så snill... ikke forvent noe som Jotunheimen selv om det kalles fjell... Høyeste punktet i området er +286 m !! Her kan du se rare trær (da blir du enda mindre sikker om du kanskje drukket for mye) som kalles "Faux de Verzy". Det er ikke så mye skog som i Oslo hvor jeg kommer fra, men eventyr kan du jo tenke på når du ser dem! Eller kan du ta deg en rolig tur langs Marne elven: Hva er det som skjer når elven går opp? Så får vi større innsjøene på markene (mellom 0 og 5 ganger i året i 1-2 uker, mest i vintersesong)!! Disse flommene er helt normale, der er ingen hus/ingen viktig vei som er bygget i flom-områdene og dette bringer naturell gjødsel til markene: Ser du plantene på venstre av bildet som vokser som baller på trær? Dette er misteltein. Det er egentlig en parasitt på trær men det er også en stor tradisjon rundt denne parasitten... Miraculix i Asterix tegneserie skjærer misteltein for å lage de magiske styrkedråpene. Men hvorfor skriver jeg om misteltein akkurat nå? Fordi man skal gi hverandre en klem under misteltein for nyttår (noen gjør det også til Jul) for å ønske seg et langt liv og lykke! Det gjør vi i familien min: først må vi finne et tre hvor misteltein er ikke alt for høy (sjelden). Så misteltein henger på døra: Til Jul får vi Julekaker, krydderkaker og kvede godteri (de siste er ikke typiske franske, det er en tradisjon i familien) som faren min lager og som holder seg godt hele året etterpå. Flere på Fjellforum kan bekrefte at det er en god energikilde på tur! Jeg skal avslutte mitt Juleinlegg med et Juletre! Vi får ikke lov til å velge Juletreet i skogen og å skjære det selv men likevel er det veldig fint med Julepynting og ekte lyser: God Jul! Joyeux Noël!!

Denne turen gikk for ganske nøyaktig tre år siden, desember 2012. Jeg hadde gått mye på ski i marka, men hadde veldig begrenset erfaring med skiturer på fjellet. Det var jeg og min samboer som hadde planlagt turen, og vi hadde lagt en veldig ambisiøs plan. Slik var planlagt rute: Dag 1: Ankomme Finse stasjon med toget klokka 13:00, deretter gå til Demmevasshytta via vestsiden av Hardangerjøkulen (ca 16 km) Dag 2: Være på Demmevasshytta, evt gå til Rembesdalseter Dag 3 og 4: Her hadde vi ikke noe spikra, men hadde Hallingskeid (ca 20 km fra Demmevasshytta) som et alternativ (og derfra eventuelt gå tilbake til Finse på nordsiden av jernbanen (ca 22 km), eller bare ta toget fra Hallingskeid). Et annet alternativ vi så for oss var å følge ruta til turstien fra Rembesdalseter tilbake til Finse på vestsiden av Ramnabergnuten. Toget vårt gikk fra Finse klokka 14:00 på dag 4. Her er en røff skisse av ruta og muligheter vi så for oss: Ingen av oss hadde fjellski, så vi gikk på vanlige langrennski. Ellers hadde vi med oss én spade, normal vinterutrustning, DNTs turkart over Finse (1:50 000) og mat for de fire dagene. Vi følte oss ganske sikre på kart og kompass, og tenkte at det var store kjennetegn på turen. Vi hadde begge to tursekker, og ingen pulk. Klar til avgang fra Finse dag 1, på vei mot Demmevasshytta Vi startet i nydelig vær, dyp puddersnø og rundt -20 grader. På første halvdel av Finsevatnet gikk det ganske greit, her hadde noen gått med ski og pulk før oss. Men da pulksporet forsvant skjønte vi at det her blir tungt, langrennskiene gikk dypt ned i snøen og sekkene sørget for at balansen var en utfordring. Det ble ganske mye frustrasjon opp bakkene fra Finsevatnet mot kanten av Hardangerjøkulen. Da vi endelig kom opp på breen var det blitt mørkt, og vi begynte å innse at det kommer til å bli veldig vanskelig å nå Demmevasshytta denne kvelden. På kartet vi hadde var det merket av en nødbu som heter Ramneredet på østsiden av Ramnabergnuten, og vi begynte å speide etter denne. Etter vært ble vi helt klare over at Demmevasshytta var det bare å glemme, men vi så heller ingen tegn til Ramneredet selv om vi så hele østsiden av Ramnabergnuten (det var helt mørkt, dog stjerneklart så vi hadde litt sikt). Klokka var nå rundt 20-21, og jeg foreslo forsiktig at vi bør kanskje tenke på å grave oss ned (min svært beskjedne erfaring fra å sove i snuhule var fra første året på VGS, som begynte å bli noen år siden da). Dette var ganske uaktuelt for min samboer, og hun var klar til å finne Ramneredet. Etter en stund til uten noe tegn til Ramneredet og begge begynte å bli ganske utslitte og kalde, gikk hun med på snøhuleforslaget. Så da gravde vi på tur med den ene spaden vi hadde, der den ene gravde snø ut av hula mens den andre skuffa det videre ut med hendene. Etter hvert knakk skaftet på spaden, så vi hadde bare bladet igjen og følte at situasjonen var litt håpløs. Men etter hvert fikk vi en ganske romslig snøhule, og vi fikk til slutt varmet opp Real Turmat og sovnet kjapt i soveposene våre. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor vi gravde oss ned, men et sted på kanten av breen: Da vi våknet dagen etter var det overskyet, og fortsatt veldig kaldt. Planen nå var å komme seg til Demmevasshytta. Fra der vi sov og til Demmevasshytta var det flatt eller nedover (bortsett fra siste kneika opp til hytta), men terrenget var brattere en til nå så det var litt krevende til tider i den dype snøen, men etter litt kaving nådde vi ned til Nedre Demmevatnet. Vi viste at hytta nå var like rundt fjellknausen, men vi skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss rundt. Alternativ 1 var å gå opp på breen fra vannet, men breen hadde store og dype sprekker, så dette så utrygt ut; Alternativ 2 var å klatre opp fjellsiden sør-vest for vannet og følge høyden rundt til hytta. Vi gikk for alternativ 2, festet skia til sekken og begynte å sparke spor oppover i relativt løs snø. Vi kom ganske langt opp, men det ble brattere og vi anså at snøen ikke var hard nok, og vi ville heller ikke ta risikoen på å falle ned om vi skulle miste balansen med sekk og ski, så vi gikk ned igjen. Det gjensto da et forsøk på alternativ 1, breen. Her gikk vi i sikksakk mellom sprekkene, og etter noen nervepirrende minutter kom vi oss til fjellsiden der vi kunne klyve opp ganske greit og omsider komme frem til hytta. Jeg har seinere lest om andre som har kommet til hytta og beskrevet det som å gå inn i et museum, og akkurat den følelsen fikk vi også når vi gikk inn stua, og utsikten var virkelig fantastisk. Kvelden ble brukt til å tilberede en fiskemiddag vi hadde med oss, og til å bare slappe av. Vi bestemte oss ganske kjapt for å skrinlegge videre skiturer, og heller ta en fridag på Demmevasshytta og samme rute tilbake på siste dagen. Neste dag var det strålende sol igjen (men fortsatt bitkaldt). Vi gikk opp til Luranuten (toppen bak Demmevasshytta), bakte boller (vi kjøpte en 1-2-3 bollepose som lå der, og hytta har gassovn) og nøt av den utrolige utsikten. På kvelden leste vi i heftet som forteller historien om Demmevasshytta, der det blant annet står om katastrofene som oppsto da Rembedalskåka brast (brearmen som man kan se fra hytta, den samme vi gikk på siste biten istedenfor å klatre opp fjellsiden) og historien om de tre skigåerne som døde på vei over Hardangerjøkulen til Demmevasshytta etter å ha kommet i skikkelig uvær. Denne hytta har sjarm og en spennende historie bak seg (den originale Demmevasshytta var en anleggsbrakke for arbeidere som lagde tunell i fjellet som skulle regulere vannstanden i Nedre Demmevatnet, for å forhindre katastrofer der breearmen brast (fenomenet er kalt jøkulhlaup)). Utsikten fra hytta mot Simadalen Utsikt mot Rembedalskåka Hytta. Legg merke til stålvaierne på hver side som er slått over taket. Bollene står til heving Toget gikk fra Finse klokka 14:00 den siste dagen, vi tok derfor ingen sjanser og dro fra Demmevasshytta klokka 05:00. Det blåste opp denne natta, og vi våknet flere ganger av dunking mot taket, det var vinden som hadde fått stålvaierne som er dratt over over taket til å vibrere. Vi fulgte samme rute ned igjen til brearmen, men det var enda skumlere denne gangen da vi ikke hadde verdens sterkeste hodelykter til å geleide oss mellom bresprekkene. Det blåste og snødde en del, men ikke slik at det var vanskelig å gå, men det var dårlig sikt, vanskelig å kommunisere og sporene våre fra to dager tidligere var borte. Turen gikk greit helt til vi kom til breen der vi hadde sovet i snøhule, da ble alt hvitt, og vi forsøkte å gå på kompasskurs. Denne brearmen skråner nedover fra selve Hardangerjøkulen, så vi visste at vi bare skulle holde høyden og gå litt nedover, og i hvert fall ikke gå oppover. Etter at vi har gått en stund begynner vi å bli veldig usikre begge to, det har ikke vært noen referansepunkter på lenge og alt er bare hvitt. Ettersom vi må stå inntil hverandre og nærmest rope for å snakke sammen, så blir det til at vi kommuniserer ganske dårlig og vi blir begge litt fortvilte når vi innser at vi ikke aner hvor vi er. Plutselig ser vi noe svart i det fjærne, og det ser ut til at det er nedenfor oss, og etter å ha studert kartet nøye blir vi ganske sikre på hvor vi er. Vi har faktisk gått et stykke oppover på breen (og ikke flatt/nedover slik vi trodde). Derfra og inn letter været og da vi til slutt ankommer Finse (i god tid før toget) er det blå himmel og sol igjen. Forresten, vi så aldri noe til Ramneredet, nødhytta vi så etter første kvelden. Noen som har vært i den før? Alt i alt en veldig opplevelsesrik tur, og vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer. Før vi dro fra Finse på dag 1 snakket vi med resepsjonisten på stasjonen, og det var samme fyren som satt der når vi kom tilbake. Han bød oss på pepperkaker og kaffe mens vi ventet på toget, noe som var utrolig deilig (Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )

http://tinyurl.com/hsn2ts6 Reklame er jo reklame, men min erfaring er at alkylatbensin (4 takts miljøbensin) er mye renere enn 95 oktan fra bensinpuma. dsk

Hei, denne rapporten handler om en liten tur jeg gjorde i slutten av September. Det tok litt tid for å bestemme meg å publisere den, (og her kunne jeg finne på mange utflykter...) men det finnes så mange veldig gode og velskrevete turrapporter i forumet at jeg kviet meg litt. Det har seg nemlig slik at jeg bega meg ut på skikkelig fjelltelttur, alene og for første gang. For den flatlandstyskeren jeg opprinnelig er, var dette en mildt sagt spennende utfordring. Riktignok bor jeg allerede noen år i Norge og har blitt glad i å utforske fjellet på mangfoldige dagsturer, men å gå med tung sekk og overnatte i villmarka ga meg en skikkelig Bear Grills feeling. Disse dagsturene gjorde at jeg var godt kjent med en del områder i Hallingdal og det står skrevet i boka Monsen (ikke Moses hvis jeg husker riktig) at man kan gjerne starte med alvorlig friluftsliv i nærområde. Så gjorde jeg det. Siden jeg ikke ville bruke bil, for da måtte jeg jo gå i en sirkel, men ville heller gå fra A til B, så ble A nødvendigvis Nesbyen. Så starten var på "Nesflata" og gikk rett opp til fjells den første dagen. En etappe på ca. 1,5mil lengde og opp på ca. 1100 høydemeter. Alltid med utsikten langs Hallingsdalselva. Målet var et område som heter Skrivarfjell. Der er det knallfint, ingen mennesker å se og vi fant en fin plass til å slå leir. Jeg var nemlig ikke helt alene. Sprit Helt så fint som jeg tenkte var leirplassen ikke likevel viste det seg. Teltet var utsatt for mye vind som kom i løpet av natten. Selvfølgelig leste jeg mye i FF før turen og trodde jeg var godt forberedt, men ørepropper hadde jeg ikke med meg. Mye bråk, lite søvn. Så i denne lekjsonen lærte jeg at det er lønnsomt å bruke mer tid til å finne leirplass i le, og/eller øve seg på skikkelig bardunering og å huske øreproppene. Særlig når man er sliten som meg og trenger søvn. Blodig nybegynner. Andre dagen måtte jeg krysse et kjempe myrområde. Det hadde regnet flere uker i strek før min turhelg. Slitsomme greier disse myrene... Vi beveget oss mot Hallingnatten, men skulle ikke opp dit. Vi holdt oss øst for den og gikk langs Øyvatnet til en liten topp som heter Korpenatten. Noen elver måtte vi vade over og det var rene eventyret. Har jo sett slik bare på film. Skikkelig mestringsfølelse etterpå. De våte støvlene var ikke til bry så lenge man er i bevegelse, men det skulle hevne seg senere. Vi slo opp leir ved et lite vatn. I le denne gangen. Under teltoppsettningen kom det noen eldre folk forbi. Vi holdt en liten, hyggelig prat (me svalla halling...). Jeg syntes noen jeg hørte noen nevnte at det blir kaldt i natt, men kanskje jeg husket feil. Jeg våknet flere ganger i løpet av natta. Ikke pga. vind, men jeg måtte ta på meg mer klær. Stakkars bikkja hutret også. Neste morgen, sterk tissetrengt, måtte jeg inn i mine støvlene som så slik ut: Å få fyr på rødspriten tok også litt tid...Lærdom fra denne dagen: Jeg SKAL ha leirsko og jeg kjøpte meg multifuelbrenner. Nytt liggeunderlag og dunsovepose (eller quilt) står høyt oppe på ønskelista. Også må man jo en gang tømme ryggen. Ingen særlig spesiell sak, men bikkja, som alltid i strålende humør, gikk på full lekeangrep mens lårene mine begynte å skrike av melkesyre. Jeg var veldig glad for at vi var virkelig alene på fjellet denne morgen. Av forståelige grunner finnes det ingen dokumentasjon av denne hendelsen... Den siste dagen gikk vi langs Reinsjøen og så ned til Søre Buhovd hyttefelt hvor kona skulle møte og hente oss. Hallingskarvet: Reinsjø: Litt sliten var vi, må jeg innrømme, men det betyr lite i forhold til mestringsfølelsen, tilfredsheten og de inntrykkene og erfaringene etter denne liile turen. Det blir flere. 01.cpt

Ikke idag men på Tirsdagen, før sydvest og pessregn knuste alt!

Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.

Jeg har to superlight, Fjellheimen 4 og Ringstind. Det er bare å fastslå at dette ikke er telt som matcher helårsbruk, all slags vær eller hensynsløs hund.

Vandring i Atlas fjellene og jakten på min første 4000 meter! Etter å ha lett mye på nett etter en topptur høyere en Galdhøpiggen og med mindre kø gåing enn Kilimanjaro endte valget til slutt på nord Afrikas høyeste fjell Jebel Toubkal som ligger i Atlas fjellene. Da jeg pakket gledet jeg meg stort til å komme bort fra pollen sesongen i Norge.Traske i støvete fjell i Marocco med behagelig temperaturer,et spennende folkeslag og få andre turister. Jeg gikk igjennom en utstyrsliste vi hadde fått der både dun pose og ullundertøy ble anbefalt da det kunne være kaldt om natten. Og jeg som er en veldig frøsen person pakket med meg en ordentlig varm pose. og to ulltrøyer steden for flere t- skjorter . - Dette skulle jeg senere angre mye på! Dag 1 Turen begynte med at vi startet i en liten landsby kalt Imioughlad. Vi går gjennom denne lille landsbyen og oppover mot fjellene. I skyggen sitter flere menn og slapper av og nikker til hilsen i det vi går forbi. Bortsett fra noen små gutter som er ute og gjeter geiter møter vi ingen på veien opp mot vandringens første fjellpass Tizi n`Tacht på 2000 meter. Det er stålende sol og stigningen kjennes godt i varmen, men da vi kommer opp blir vi ganske overasket over å møte en Cola selger under et tre. Vi tar en pause her og handler litt av selgeren. Jeg er overasket over utsikten, på den ene siden titter vi ned på landsbyen, mens på den andre siden er det grønt og frodig og alt annet en det tørre fjellet jeg og allergien min hadde sett for oss… Vi rusler så nedover et stykke og plutselig får vi øye på en piknik med mye god mat som guidene har ordnet i stand. Utrolig luksus og få slikt servert på tur! Etter ca 5 timers gange på en liten grus vei gjennom flere landsbyer ankommer vi Tizi Oussem der vi skal ha vår første overnatting i et beberhus. Vi ankommer støvete og svette og blir veldig positivt overasket over at det finnes dusj her med varmt vann for det hadde vi ikke ventet! Like positivt overasket er vi riktig nok ikke etter å ha funnet et hull i gulvet som toalett. Men rart hvor fort vi ble vandt med det også- . Dag 2 Etter en lang natt i alt for varm sovepose og med mye lyder fra 5 andre som også sov på samme rommet er det deilig å kunne begynne på turen videre. Det er like varmt i dag og guiden forteller meg at det er unormalt at det er så varmt på denne tiden av året og tar av seg boblejakken og knyter den rundt livet… Vi andre går i T-skjorte og har foreløpig ikke en gang tenkt tanken på å dra frem noen dun jakke. Jeg begynner nå å forstå at anbefalingen om at man må ta med en ekstra varm sovepose også kommer fra denne guiden og at en lett sommer pose og eventuelt ullundertøy siste natten hadde holdt i massevis for oss nordmenn! Dagens mål i dag er bare å ta det rolig og vandre mot hytta refuge Azib Tamsoult. På veien dit går vi opp til 3000 meter. Man merker jo riktig nok ikke noe til høyden her, men det er ganske gøy og endelig ha vært høyere enn Galdhøpiggen og dette feires med en fersk presset juice hos en selger som har installert seg langs stien. Det er ikke så mange turister i dette området så vi støtter alle ”kiosker” vi kommer over. Dagens tur går for det meste oppover på stier og vi går gjennom flere små landsbyer der berbere stopper opp for å se på oss før de går videre med dagens gjøremål. Jeg syntes det er ganske spennende og se hvordan de bor i enkle små murhus og at matlaging forgår over åpen ild i et lite mørkt rom farget av sot og at kles vasken må tas i bekker på nedsiden av husene. Mens vi trasker videre er jeg ganske lykkelig over og eie både komfyr, ventilator og vaskemaskin – Vi ankommer hytta ganske tidlig på ettermiddagen og sliter litt med å få tak i en til å åpne. De som passer hytta hadde ikke ventet oss så tidlig. Vi innlosjerer oss på et stort fellesrom før vi krabber opp på hyttas takterrasse. Her sitter vi resten av kvelden og leser spiser middag og snakker med et par fra Tyskland som også er på tur med guide, men som skal gå en litt annen rute enn oss. Dag 3 Etter nok en natt oppå soveposen bærer det videre. I dag blir dagen da vi skal høyere opp og vi får i dag for første gang på turen øye på Jebel Toubkal. Jeg har lenge gruet meg litt til denne etappen fordi jeg har fått høre at den er ganske lang og slitsom. Turen begynner veldig lett med stier i sikk sakk oppover fjellet før vi går ned til byen Imill før vi igjen begynner på turen opp over mot fjellet. Vi har så langt på turen bare møtt 2 andre par på tur. Men denne dagen forandres dette.Etter at vi har kommet ned til Imill og så beveger oss oppover mot fjellet igjen møter vi stadig flere turister og esler som er på vei opp. Stiene her er mye bredere og det er flere kiosker der man kan få kjøpt sjokolade og brus. Noen av kioskene har ordnet seg med noen ”Reodor Felgen” løsninger og fikset det slik at de får vann i en slange fra en foss i nærheten som så vanner og kjøler de ned flaskene. Ganske smart og veldig deilig med noe kaldt og drikke selv om vi nå merker at det blir stadig kjøligere jo lenger opp vi kommer. Jeg syntes turen opp går overraskende greit men merker at etter 8 timers gange at det skal bli godt å komme frem til den siste hytta. Vi ankommer Refuge du Toubkal som har en veldig enkel standard, men som ligger fint til oppe på 3207 meter. Her er det fullt av folk overalt som skal på topptur, så her gjelder det bare å stille seg i kø så man får en seng for natten. Vi havner til slutt på et rom med 8 dobbelt køyesenger. For første gang på turen er det stapp fullt av folk i spisesalen og overalt i hele hytta.Jeg kjenner jeg blir ganske sliten av så mange folk, så etter å ha vinglet litt rundt med i phonen for å få ladet denne så går jeg til sengs. Det tar vel ikke mer en 2 timer så er hele hytta mørk og alle har tatt kvelden. Jeg sliter veldig med å få sove, men for en gangs skyld er soveposen passe varm og jeg slipper å fryse selv om vinduet står på vidt gap på begge sider av rommet. Rommet er helt fullt og det er nok flere enn meg som ligger og venter på at klokka kan bli 03 slik at vi kan stå opp, spise og begynne på oppstigningen. Vi står opp kl 03 og jeg merker at jeg har vondt i hodet og ikke orker noe særlig frokost så jeg setter meg ute med hodelykten på og ser på snøen, stjernene og landskapet rundt meg. Og venter på at de andre skal bli ferdige med å spise. Jeg ser også lysene fra hodelyktene til en annen gruppe snirkle seg oppover fjellsiden – Det er ganske fint og sitte sånn. Da alle er klare begynner vi å gå. På rekke og rad med stegjern, hodelykter og staver begynner vi å gå oppover i snøen. Det er tungt og gå. Etter hvert som vi går kommer sola mer tilsynet og vi kan pakke bort hodelyktene. Det er et magisk lys og akkurat passe temperatur å gå oppover i. Etter en stund blir tempoet litt for høyt for meg da jeg til slutt begynner med å få problemer med å puste rolig. Jeg hiver etter pusten og syntes plutselig at det er kjempe slitsomt å gå.Gruppen deles opp og jeg og en til blir gående bakerst sammen med guiden. Guiden spøker, ler og peker ut retningen jeg skal gå. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg får så vondt i hodet av at han prater så fælt. Jeg blir også etter hvert svimmel og er veldig glad for at jeg går med staver for etter at vi tok av oss steg jernene er det en sti vi går på og trår du utenfor kan man fort skli et stykke ned ( ikke skummelt) Men bare tanken på å skli noen meter ned for så å måtte gå de opp igjen er nok til at jeg må ta en pause og konsentrere meg enda mer. Jeg er ganske overasket over at jeg kjenner høyden når jeg ikke er høyere oppe enn 4100 meter. Men jeg kommer meg i hvert fall opp!! Tar det obligatoriske jeg er på toppen bildet og titter litt rundt før jeg i grunnen er klar for å gå ned igjen. Guiden derimot har lyst til å peke og forklare hvor det ene og det andre er og er kjempe fornøyd med at vi er så heldige med å ha toppen helt for oss selv. Vi 3 sitter en liten stund på toppen alene og titter utover landskapet. Det rare er at jeg ikke husker noe av utsikten på toppen alt jeg tenkte på var at jeg hadde vondt i hodet, var svimmel og at solen varmet veldig – Jeg som normalt går turer for utsikt og gjerne sitter en stund på toppen bare for å se, brydde meg plutselig ikke i det hele tatt... (heldigvis var de andre flinke til å ta bilder ) Veien ned gikk fort. Det blir etter hvert utrolig varmt, solen og snøen reflekterer godt og man kjenner det brenner i huden selv med faktor 30. Da vi kommer ned igjen til refuge Toubkal spiser vi lunsj før vi forsetter videre nedover. Jeg merker at formen fortsatt ikke er noe særlig så jeg dropper å spise og konsentrerer meg heller om å drikke det jeg klarer. På turen nedover er jeg som aldri bruker staver veldig glad jeg har disse å støtte meg på. Og sender en varm tanke til turvennen som ga meg stavene. For hadde jeg ikke fått disse hadde jeg nok muligens ikke hatt med noen staver..Jeg henger på stavnene og sliter fortsatt med hodepine og skjønner vel ikke helt selv hva som er galt. Da vi tar en pause lenger ned er det plutselig som om noen slår på ”lyset ” mitt. Hodepinen blir borte og jeg får lyst på både vann og sjokolade. Vi er nå kommer ned på 2800 meter og etter litt snacks er jeg helt fin og får plutselig masse energi, stavene kan pakkes bort og vandringen videre går veldig lett. Resten av turen videre ned til Imill går ned fra fjellet og langs elven i byen til hotellet vi skal sove på. Etter en god dusj, en bedre middag og en natt i en god seng er fjellturen over for denne gangen og jeg gleder meg allerede til neste tur

Fikk en tanke om å pakke stafeli og alpelue og sette kursen mot La Champangne og min karriere som landskapsmaler. Må snarest drukne den galskapen i litt musserende

Du får kjøpt rensa alkylatbensin på 5-literskanner på Biltema, Statoil, Best, Jula, Tools for å nevne noen.

Er på jakt etter inspirasjon til neste sommers turer og derfor: Hvilke hytte mener du er beste utgangspunkt for dagsturer og hvorfor? Tar imot alle forslag, men i første omgang: - Sør for Trondheim - Gjerne betjent hytte (men ikke noe absolutt krav) - Lett tilgjengelig (bilveg etc.)

Dette har det vært skrevet mye om, vanlig bilbensin legger igjen mere avleiringer enn alkylatbensin eller primusbensin. Fra USA så hører jeg om folk som har brukt 20 år gammel coleman fuel, så det er holdbart. Statoil har solgt renset bensin/heptan i fat for bruk i katalytovner til de store transportselskapene, så du kan få store kvanta. Blant alkylatbensin har jeg registrert at det er advart mot merket Viking, men jeg har (derfor) ikke testet det. (har heller ikke støtt på det). Ta i alle fall advarselen mot 2 taktsbensin alvorlig, gikk tom på en båttur og maten ble laget på primus med slik bensin (1 måltid). Sot over allt, men varm mat. Måtte kjøre et par tanker med alkylatbensin og hyppig bruk av rensenål før primussen oppførte seg normalt igjen, men den har siden oppført seg eksemplarisk i redsel for slik behandling igjen. dsk

Jeg tror dessverre ikke kravene dine er enkle å innfri. Gjør som mange andre har endt opp: Ett lett tresesongstelt og et mer robust vintertelt. Jeg har et Reinsfjell SL som er jeg er meget godt fornøyd med, men hadde ikke brukt det på vinteren. Til det er det for "luftig" og lett.

Det er et fantastisk kamera som heter Sony RX100, jeg redigerer på mac i Final ut og primusen er Whisperlite. Veldg stille i forhold til andre typer.

I går klarte jeg ikke å være hjemme lenger. Når "lunta" blir for kort og jeg begynner å smelle med dørene så er det bare en ting å gjøre, ut på tur. Jeg sendte en melding til naboen som alltid sier at han har lyst til å være med på tur, men akkurat som vanlig, var han veldig opptatt akkurat nå, men han har helt sikkert tid i neste uke. Jeg visste på forhånd hva han ville svare så da svaret tikket inn på telefonen min, hadde jeg allerede både parkert bilen og begynt på turen. Værutsiktene på YR.no var brukbare så det ble en tur til Bjørndalsfjellet. En tur jeg har gått mange ganger før, men den er akkurat passe lang og kupert, og hvis jeg ikke følger stien tilbake til veien, men finner min egen vei så er det flere fine plasser å stoppe for å lage en kopp kaffe eller noe annet varmt. Jeg hadde både vann, mat og primus i sekken. Det er lite tørr ved å finne på denne årstiden så jeg safer med primus. Men hvorfor bærer jeg vann i sekken når det er så mye vann i terrenget? Jeg har en ti liters kanne med vann i sekken rett og slett for å få litt trening i å bære sekk. Det har blitt alt for mye stillesitting i det siste og siden Turistforeningen nå melder om fint skiføre i fjellet så er det bedre å trene ryggen og beina her i lavlandet i stedet for at den første turen skal bli for tung. Bakken opp til Mattisrudla er så bratt at den får frem svetten selv om jeg ikke har sekk, så jeg tok av en genser før jeg startet oppstigningen. Turen opp gikk faktisk ganske greit selv med nesten 17 kg. på ryggen, og på toppen satte jeg meg på en stein for å få litt skikk på pust og puls. Her ble jeg forbigått av en person med treningsklær og spreke joggesko. Han lurte på om jeg trente til militæret, noe jeg tok som et komplement siden det faktisk snart er 40 år siden jeg var ferdig med førstegangstjenesten. Turen opp til Mattisrudla (Lutsifjellet) ser ikke så bratt ut, men krever sine kalorier, særlig når man har med den store ryggsekken. Jeg møtte denne karen igjen like før oppstigningen til Bjørndalsfjellet. Da hadde han vert på toppen og da jeg kom opp til varden forstod jeg hvorfor han bare hadde snudd. Det var tykk tåke og ganske frisk vind så dette var ikke noe hyggelig sted for mat og kaffe. Det var bare å trave nedover igjen. Det ble etter hvert så surt vær at jeg rett og slett droppet hele matpausen og trasket stien tilbake til Gramstad. Den nederste delen av stien var like gjørmete og våt som vanlig og vel nede ved bilen måtte jef bortom bekken og vaske både sko og buksebein før jeg krøp inn i bilen igjen. Bjørndalsfjellet som vi liker å se det, men i går var det fullstendig "whitout". Vel hjemme igjen og halvveis nede i et stort glass pils kom jeg plutselig på at det var min tur å lage middag. Resten av familien var ventende hjem hvert øyeblikk så her var "rådyra gode". Jeg er en mester til å vri meg unna ubehagelige situasjoner så jeg kastet meg over telefonen, fikk kontakt med "sjefen" som satt i bilen på vei hjem, og foreslo at det kanskje hadde vert godt med reker i stedet for middag i dag. Forslaget falt i god jord og da kunne hun bare svinge innom butikken for å handle de nødvendige ingrediensene. Og sånn ble det. Jeg kjenner i dag at det koster litt mer å dra "vannkanna" med opp til Bjørndalsfjellet enn å bære den samme sekken rundt store Stokkavann, selv om turen rundt vannet sikkert er dobbelt så lang, men på god grusvei.

Da ble det litt for mye sikling på nett, og bestilte likegodt en Transporter 155 inkl. drag, sele og packbag på 155 liter. Alt til snaue 2 500, fornøyd.

Til ettertanke "Han gikk alltid med gummistøvler når det regnet To ganger om dagen pusset han tennene med en internasjonalt anerkjent tannpasta. Doktoren undersøkte han to ganger i året Han sov med vinduene åpne og sørget daglig for å spise frike og sunne grønnsaker Han spilte tennis, men overdrev aldri Han passet på at han fikk nok søvn - minst åtte timer om natten Han hverken røkte eller drakk alkohol. og han ble aldri sint. Hver dag hadde han morgengymnastikk og hadde et håp om å bli 100 år. -------------------- Han skal begraves på onsdag - håpet om de hundre brast med god margin Før han døde ble han behandlet av åtte spesialister og rundt ham sto bokser med helsedrikker og antiseptiske medisiner. Men han gjorde en feil - han levde ikke"!

Et år er gått og jeg er som alltid takknemlig for det gamle. Jeg har samlet et knippe bilder fra våre turer rundt om i Hurum, og vil gjerne vise frem det vi har å by på. Dette er kun et lite utvalg - vi har så mye mer! Kom til Hurum! Værsågod. Nyt 4 minutter av flotte Hurum akkompagnert av Johann Sebastian Bach - Air.

Da har jeg hatt min første telt-tur på ca. 20-25 år... Jeg valgte en enkel tur, kort vei og gå, og sletta i Røssdalen er vel mer og regne som campingplass. Men det drar ikke ned inntrykket av en flott og mektig natur. Som skrevet i en annen post ( http://www.fjellforum.no/forums/topic/37776-telttur-p%C3%A5-budsjett/#comment-344888 ) så var teltlivet mer regelen en unntaket når jeg var yngre, men dette livet ble av forskjellige grunner nedprioritert i løpet av årene som gikk. Men nå, i en alder av 49, etter og ha blitt uføretrygdet på grunn av dårlig rygg så trengte noe og fylle livet med igjen. Det var muligens et merkelig valg og hive sekken på den dårlige ryggen og satse på dette livet. Men jeg har lært ryggen og kjenne og vet hvor begrensingene er. Som sagt, jeg tok en test-tur til Røssdalen og jeg angrer ikke Først og fremst var turen for og kjenne på om dette livet fremdeles var noe for meg. Livet ute i naturen og teltet er definitivt noe som fremdeles er ment for meg, roen og sjelefreden som følger med dette livet er verd utrolig mye. Denne gangen tok jeg bare to netter i teltet, og jeg valgte ikke det beste turværet, men pyttsan, det var jo meningen og teste meg selv også, så natt til mandag ble ei livlig natt med sterk storm i kasta Men teltet holdt ut og det gjorde jeg også Men det var også en teknisk test.. Fungerte utstyret jeg er i besittelse av ? Er det noe som bør skiftes ut til fordel for noe nyere og muligens lettere ? Savnet jeg noe utstyr ? En ting er klart..selv om teltet holdt ut stormen så har det nok sett bedre dager, det flasser voldsomt på innsiden av ytterteltet, og i bunnen på innerteltet. Men foreløpig får det holde.. Jeg ser nok at min gode gamle sovepose ( en militær utgave fra tyskland ) også er moden for utskifting, dette først og fremst pga. vekta ( er ikke sikker på hvor mye den veier, men tung er den) Men fremdeles holder den meg varm.. Jeg hadde med meg en liten gassbrenner og primus sin vintergass og det fungerte helt fint, så det beholder som det er. Som teltlys hadde jeg med meg en billig-sak fra Jula ( http://www.jula.no/catalog/fritid/friluftsliv/telt-og-camping/campinglamper-batteri/campinglykt-957018/ ). Denne hadde jeg testa på forhånd ved og sette ute i hagen for og se hvor lenge batteriene holdt ut ved forholdsvis lav temperatur ( 3 døgn ved 4-5 plussgrader ). Denne fungerte greit og blir med på neste tur. Jeg hadde ikke med meg noen lette sko til bruk i teltet, det savna jeg litt, greit og ha når en må en «snartur» utforbi. Teltet mitt er forøvrig et gammalt Helsport «Tri-sport», dette teltet er det minimalt med «uteplass» i, det vil si plass til og sette sko og annet i, det hadde også vært greit med litt mer plass til matlaging osv. Så på toppen av ønskelista står et nytt telt, eventuelt en skikkelig god tarp.. Men alt i alt..det blir ikke lenge til neste tur

Ja, den videoen var ille! Jeg har sett verre ting enn dette også, blir på en måte feil å sette sånt opp mot hverandre, og mye av detta er ting begått av det mest fordervede dyret på kloden; nemlig mennesket! Jeg orker ikke se mer av det! Jeg greier det ikke, blir helt skjelven og kvalm. Hva vi mennesker greier å gjøre mot alt av liv er ubegripelig, og ubegripelig vondt! Jeg har sett for mye...

Prøvde å google meg fram til denne videoen og dette foruminnlegget var det første så kom opp. Så legger videoen her i tilfelle noen senere også prøver søke den frem:

Ingen har nevnt filmen Jeremiah Johnson her, så jeg får gjøre det. En "mountain man" film fra noen tiår tilbake. Og så kommer jeg ikke forbi Ronja Røverdatter.

I "den siste mohikaner" er det fantastisk natur. Ganske bra film også, så det får en ta som en bonus http://interaktiv.vg.no/filmextra/film.php?id=2825