Vinnerliste

Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!

Jeg har alltid vært barnslig glad i jula. Jeg liker å skrive kort, jeg liker å bake, jeg liker å planlegge gaver, jeg liker alle selskapelighetene og jeg liker tradisjonene. I alle fall var det sånn lenge, helt til jeg for en del år siden kjente at det ble litt for mye. Det var ikke tid igjen til å nyte jula i det hele tatt, organiseringen tok helt overhånd. Det var på tide å justere litt. Første forsøk var å bruke en ferieuke til juleforberedelser. Det fungerte for så vidt fint, jeg fikk god tid og vi kunne kose oss med pepperkakebaking og alt som skulle skje. Problemet var at jeg i grunnen hadde veldig mye annet jeg ville bruke den ferieuka til, så det kunne ikke bli en varig løsning. Jeg måtte finne på noe annet. Året etter var julaften på en mandag. Det var det lett å drømme om en førjulshelg og ikke minst en julemorgen i skogen. Når mine snille foreldre inviterte til julaften var forutsetningene perfekte. De bor nemlig i skogkanten i Drammen og jeg så for meg å starte og slutte turen hos dem. Jeg måtte være ferdig med alle juleforberedelser før den siste helga, lørdag 22. desember kunne vi dumpe all julebagasjen hos dem og stikke til skogs. Det kom til å bli kjempebra! Jeg foreslo en juletur for Dina, den førskolejente og nesten 6 år. Hun var usikker. «Tenk om nissen ikke finner oss! Han vet jo hvor vi bor, men ikke at vi er på tur.» Vi visste jo ikke en gang selv hvor vi skulle sove, så hvordan skulle vi få gitt nissen beskjed? Og hvis nissen ikke fant oss ble det jo ikke noe godteri i julestrømpa og ingen pakke på morgenen. Den risikoen var hun ikke sikker på at hun var klar til å ta. Vi diskuterte litt fram og tilbake og hun lot seg etter hvert overbevise om nissens navigasjonstalenter. Uten nissebekymringer var hun entusiastisk. Dette kom til å bli så bra! På dette tidspunktet hadde vi bare vært på et par vinterturer, så jeg tenkte mye på hvordan vi skulle gjennomføre turen i praksis. Oppunder jul er det ofte mørkt og kaldt, så det aller viktigste var å holde varmen. Ønskelista til jul var full av turutstyr, men enn så lenge måtte vi klare oss med det vi hadde. Det burde gå likevel, vi fikk kompensere for manglende vinterposer med en kombinasjon av tresesongs- og sommerposer og ellers ta med oss litt ekstra av det meste. Litt uvanlig turutstyr måtte også med: julestrømpene og juletrepynt. Heldigvis skulle vi ikke gå langt og med pulken skulle vi få med oss hele lasset. Det fikk heller være at det ble tungt for meg å gå. Det var en idyllisk vinterverden vi beveget oss inn i. Det var kaldt og det hadde snødd mye. Puddersnøen lå tungt over furutrærne. Det var lite folk ute, selv om det var lørdag. De fleste holdt nok på med juleinnspurten, enten det var kakebaking eller julehandel. Vi ruslet oppover og innover i skogen. Jeg ville til Skimtheia en tur på omtrent en mil. Det gikk ikke alt for fort med oss, og som vanlig var vi senere ute enn vi egentlig hadde planlagt. Det var ikke så farlig, vi var på tur for å finne roen. Vel oppe tok vi av fra skiløypa og bakset oss ut i løssnøen. Her var det skikkelig tungt å ta seg fram, men heldigvis trengte vi ikke å gå langt før vi fant en fin leirplass. Vi ville sove under åpen himmel, med tarpen som beskyttelse for mer snø og bål foran soveplassen. Det var bare å ta fram spaden, men jeg hadde ikke kommet langt før Dina stoppet meg. «Mamma, er det ikke lurere å ha åpningen andre veien?» Hun hadde helt rett, vi fikk festet tarpen bedre den veien og bålplassen ble vel så bra. Det var en del jobb å få alt på plass og mørket kommer fort i desember. Jeg prøvde meg så vidt på vedleting i mørke og løssnø, men innså fort at det ikke kom til å bli noe fornuftig resultat av det. Det fikk bli middag på brenner i stedet, og så fikk vi varme oss i soveposene. Dina hadde ikke en skikkelig vinterpose, så jeg hadde tenkt mye på hvordan vi skulle sove for å være sikre på å holde varmen. Løsningen ble koselig: Vi hadde to voksne sommerposer som kunne kobles sammen. Disse la vi inne i to voksne tresesongsposer, som også ble koblet sammen og utenpå det igjen hadde vi to sammenkoblede ytterposer. Vi fikk dermed en svært varm dobbelpose, jeg kunne lett holde kontrollen på at Dina var varm nok og hun kunne ligge i armkroken hele natten. Det var ordentlig koselig. Neste morgen lekte vi rundt leiren. Jeg tok fram juletrepynten, men klarte ikke å få hengt den opp. Alle trærne var dekket av så mye snø at det ikke var plass til pynt. Vi var enige om at naturens juletrepynt var minst like vakker som den vi hadde med, og hengte i stedet opp julestrømpene i to staver. Så var det tid for en skitur, men en av Dinas staver hadde forsvunnet i løssnøen. Vi lette en stund, men Dina syntes ikke det var noe problem. Ronja Røverdatter går jo også på ski med bare en stav, og hun kunne godt tenke seg å være Ronja. Jeg ble tildelt rollen som Birk Borkason og så la vi ut på eventyr. Vi møtte bare noen få skiløpere. Det passet bra, for i leken var andre mennesker futeknekter vi måtte passe oss for. Fugler var villvetter, men heldigvis var det ikke mange av dem å se heller. Vi kom oss helt til Skimtvarden uten å bli fanget eller angrepet, og der forvandlet vi oss tilbake til Dina og mamma, plukket fram GPSen og gikk på skattejakt. Det var nemlig flere geocacher i nærheten. Litt snacks hadde jeg også med meg, så vi koste oss med utsikten her på Drammensmarkas høyeste punkt. Så ble det julaften. Dina våknet grytidlig og så rett opp på en full julestrømpe som var festet i staven: «Han har vært her!» Det ble stor jubel, Nissen hadde virkelig funnet oss midt i skogen. I Dinas strømpe lå det diverse godteri og en pakke. Papiret ble revet av i rasende fart, og ut kom drømmegaven: en Merida-dukke. Dina var helt overveldet, men jeg nektet å stå opp. Det var fortsatt mørkt og jeg ville sove litt til. I stedet tok hun med seg dukken ned i dobbelposen og lekte og slumret og spiste godteri til dagen kunne begynne. Julefrokosten må være ekstra god, og julegrøt passer godt. Jeg hadde kokt opp grøten kvelden før, slik at den hadde trukket hele natten. Dermed gikk det fort å få den ferdig nå. Jeg tilsatte tørrmelken og ga den et nytt oppkok og så var alt klart til spising. Vi koste oss med grøt og varm solbærtoddy, men Dina ble fort utålmodig. Nå var hun klar for julefeiring! Vi pakket sammen alt utstyret og satte av sted nedover bakkene. Det gikk mye fortere nå, turen som tok tre timer opp klarte vi på én time ned igjen. Det var kaldt, vakkert og stille. Dina jublet høyt i de bratteste bakkene og skravlet engasjert på flatene. «Tror du Nissen kommer i kveld også?» Etter en siste susende bakke tok vi av oss skiene og åpnet døra hos mormor og morfar. Jeg kjente lukten av ribbe og surkål og gledet meg til julemiddagen. Dina hadde ikke tid til å tenke på sånt. Hun ropte inn døra: «Mormor! Morfar! Nissen fant oss!» **** Juleturen har blitt en tradisjon. Vi har minimert kakebakingen og pakking av turutstyr har blitt en fast del av juleforberedelsene. De siste årene har det vært for lite snø til at vi har kunnet gå på ski, men fint har vi hatt det likevel. Fordelen er at vi har kunnet pynte et juletre ved leiren uten at snøen har kommet i veien. Vi har hatt bål, vi har pratet og vi har lekt. Nissen har funnet oss hvert eneste år, og det håper vi han gjør i år også. For selvsagt skal vi ut! GOD JUL!

Helt klart. Man skal være diskret om små, sårbare steder. Nettet er åpent, og det sprer seg fort dersom et "gullvann" publiseres med navn på nett. Da tar det ikke lang tid før du har "rette karan" der med garnlenker, gummibåt, traktor og sprengstoff. Så tilbakeholdenhet gjelder. Går fint an å skrive flotte rapporter og vise bilder uten at man røper gullvannet.

Hvis du ikke liker å skyte skogsfugl så kan du f.eks. jakte med fotoapparat. Da kan du skyte samme fuglen flere ganger. (Men hvis du er en av dem som mener at vi må jakte for at det ikke skal bli ubalanse i naturen så kan du f.eks. bytte ut noen jaktturer med noen turer på biblioteket. Kanskje det vil kunne gi deg mer kunnskap.) Jeg har litt bedre samvittighet når jeg spiser vilt enn når jeg spiser dyr som er alet opp under forhold som minner mest om industri. Men tilbake til temaet. Det er en sannhet i det som hevdes av de som vil tjene penger på isklumper fra breen. Den smelter jo uansett. Dette argumentet kan sikkert også brukes av de som hugger ned reinskogen for f.eks. å produsere palmeolje. Trærne dør jo en gang uansett. Det som er sikkert er at isbreene våre skrumper inn. All is på kloden minker og jo mindre is det blir jo fortere smelter det som er igjen. Farten på nedsmeltingen er ikke lineær, men den øker etter hvert som den totale ismassen blir mindre og mindre. Men er dette et menneskeskapt fenomen? Om dette strides de lærde, Det vi vet er at i løpet av de siste en million år så har vi hatt åtte istider her i nord. Isen lå da like ned til Alpene og i noen områder Nord i Italia så ligger det digre endemorener etter siste istid. Hver istid varte i gjennomsnitt ca hundre tusen år, og mellom hver istid var det en varmeperiode på ca. tretti tusen år. I disse varmeperiodene ble klimaet varmere og varmere helt til mesteparten av isen i nordområdene var smeltet bort. Så ble det kaldere og kaldere igjen helt til nordområdene på ny var dekket av kilometertykk is. Vi vet at det har vokst palmer på Svalbard og at det har vokst skog i Antarktis. Og da mener jeg ikke Cecilie Skog. Klimaet på jorden har variert veldig mye i løpet av jordens historie. Det er nå ca. åtte til ti tusen år siden de første menneskene vandret inn til våre isfrie kyster og det var stort sett på grunn av at deres tidligere leveområder i området Nnordsjølandet og i den engelske kanal ble oversvømmet av vann fra nedsmelting av isen. (Det har faktisk bodd folk på Ekofisk og i områdene rundt hvor vi i dag har oljeplattformer.) Vi nærmer oss nå den varmeste tida mellom to istider, bare ca fem tusen år igjen, og jo nærmere vi kommer jo fortere smelter isen. Selvfølgelig er dette helt uinteressant for oss som lever her nå og i de nærmeste to - tre hundre årene fremover. Vi skal leve i dette miljøet og dyrke vår mat på en jord som i løpet av relativt kort tid vil komme til å få store problemer med å produsere nok mat til de menneskene som bor her. Om tiden frem mot neste istid er ti eller tyve tusen år er helt uinteressant for oss. Det som betyr noe for oss er om vi og våre etterkommere vil kunne leve her den nærmeste tiden. Hva som skjer om noen tusen år blir ikke vårt problem. Så får vi bare fortsette med å la døra til kjøleskapet så åpen for å motvirke global oppvarming. Drikk whisky uten is så forsvinner markedsgrunnlaget for produksjon av isbiter fra breene våre.

Var litt lite fiske tur relatert her inne så det må vi gjøre noe med, så her er litt av fiske året på fjellet for min del med mine gode tur venn hunden Bitch Vi har for det meste holdt oss i vårt nærområde i Salten og vi er så heldig at vi bor med et lite paradis utenfor døren så vi har utnyttet det godt. En liten tur over til Lappland/Sverige ble det også for å prøve røye fisket. Jeg sier aldri nøyaktig hvor jeg drar så ved mindre du vil ha en hvit løgn så ikke spør. Men har ligget i telt store deler av sommeren uten å møte en eneste person med fiske stang på alle de ulike fjell så hvis jeg kan lokke noen til å prøve lykken i noen av de fine områdene vi har ser jeg på det som positivt. Vi startet våren på fjellet så fort isen var gått på rundt 500m og jobbet oss opp i høyden etter som isen dro sin vei. Fisket kan være litt treig tidlig på året men bedrer seg fort etter som temperaturen øker og insektene tar til og det blir litt fart i fisken. Matlysten øker som regel også i takt med temperaturen på fjellet og nystekt ørret er aldri feil. Det er ikke så mye som slår følelsen å sitte på fjellet i et slikt vær tidlig på året mens det enda ligger litt snø i fjell sidene å man nyter en god frokost. Hunden nyter virkelig hver eneste tur like mye som meg og det er en fantastisk tur venn å ha, ingen dårlige dager og klaging på lange turer er ikke eksisterende. Litt røye til en forandring i fisket er moro og kan by på en utfordring i høy fjellet spesielt. Selv om det ikke er det letteste teltet og 4pers bor vi godt der i bra og dårlig vær så syns det er verdt å dra på for å ha litt plass inne og i forteltet. Fisken fisker man selv og bær plukker man når den tiden på året kommer og bedre kan man umulig få det, man skal da ha det godt på fjellet. Selvgjort er velgjort er det noe som heter og jeg kan si meg enig i det, en liten runde rundt teltet såer frokost og litt godt etter middag ordnet. Å når høsten sniker seg på er det bare å nyte de siste dagene å se frem mot nye muligheter neste år, nye fjell og nye vann som venter en plass, og er sikker på 2016 blir enda bedre..!!!! Og takk til dere som tittet innom, skitt fiske og god tur til dere alle i det nye året som står for tur...!!!

Det der er bare så tilgjort: Liksom-Hiawatha med blogg og egen nettside. Denne fritids-(rype-)jegerens bidrag til rødlisteartene rype og hare er jakt på rovvilt Snakk om å leve i ei boble...

Takk for en super turrapport! Definitivt inn på lista over en av de plassene man må sjekke ut!

Denne hendelsen skjedde for 7 år siden. Den gangen var jeg veldig aktiv med kajakkpadling, men etter denne historien har det blitt mindre havkajakk. Om det var/er et bevisst valg eller ikke er jeg litt usikker på, men jeg fikk da kjenne på kroppen at det å være alene langt til havs kan være en stor utfordring. Man er ganske så prisgitt elementene og at marginene er på rett side. Heldigvis for meg var de det denne gangen. Det finnes av forståelige grunner ikke bilder fra denne turen da speilrefleksen min forsvant i ulykken. 23 Juli 2007 Planene for tur var å legge ut kajakken på Horn og padle nordover mot Tjøtta og Dønna - Herøy. Varselet var bra, men en nordlig bris var meldt dagen etterpå. For å få en oversikt over hvordan området ser ut legger jeg ut et bilde tatt på en helt annen tur. Som man ser er det veldig åpent og det blir fort en del sjø når vinden får blåse over en viss tid. Jeg har første pause i fjæresteinene på nordsiden av Hamnøya. En dryg økt på 2 mil før jeg tok pause. Jeg fortsatte så forbi Mindlandet og fant meg en holme med en noenlunde fin slette som jeg slo opp teltet på for natta. Det var en kald nordavind hele natta - og det var med spenning jeg sjekket værvarselet på mobilen på morningen. Det var meldt nordlig frisk bris og jeg var veldig spent på forholdene. Jeg forsøkte å padle nordover i mot Herøy i le av holmene, men valgte til slutt å snu og legge sjøen i hekken. Valget var nå å padle sørover i mot Igerøya og Vega og ta ferja hjem igjen derifra. Jeg holder god fart, men det er ikke til å unngå at jeg stadig må støtte opp når sjøen kommer inn på hekken. Plutselig er det som en kjempehånd tar tak i kajakken og svinger den over til styrbord, samtidig som en sjø velter inn over bakdekket og opp mot ryggen min. Jeg er ikke kjapp nok til å støtte opp, og før jeg vet ordet av det er jeg i vannet. Åresnora! Jeg som alltid bruker åresnor, men ikke denne dagen! - nå reker kajakken ut av min rekkevidde i løpet av noen få sekunder. Jeg har ikke sjans til å få tak den uten å slippe åren - men da er jeg uansett "fortapt" i den forstand at jeg vil trenger åre for å komme meg til land. Reserveåre bruker jeg ikke. Nå er gode råd dyre. Sjøen slå over hodet mitt - og jeg finner meg en slags posisjon med hodet i mot været - og kroppen utstrakt - med årene som en stabilisator tvers over magen. Jeg har selvsagt redningsvest, men de største hvite skumskavlene slår over hodet mitt. Jeg ser meg rundt - ser et skjær under en kilometers vei mot øst - men usannsynlig langt å svømme i disse forholdene på tvers av elementene. Jeg har dobbel sett med ullklær men ellers vanlige fjellklær på meg. Vanntemperaturen er ca 14° - det samme som lufttemperauren. Jeg rekker å tenke en del de minuttene jeg ligger i sjøen der. Det er faktisk ganske behagelig. Jeg fryser ikke - og kjenner at fjellklærne kombinert med ullsettet isolerer vannet og varmer det opp. Dette er ikke min siste time - tenker jeg.. Rundt halsen har jeg hengende en telefon som er pakket inn i vanntett beholder - noe lignende som dette: Spenningen er stor når jeg løfter opp det vanntette hylsteret - ligger telefonen med tastaturet og mikrofonen mot blåsiden eller mot den blanke siden - flaks! Heldigvis ligger telefonen rett vei. Jeg ville ikke hatt mulighet til å åpnet plasten og snudd den i den posisjonen jeg lå i der - med hodet delvis nede i vannet, og med sjø som skvulpet alle plasser. Jeg får slått på telefonen - og det første som slår meg er å ringe hjem. @LillM tar telefonen og er roligheten selv. Hun skal ringe politiet. Jeg anslår distansen til Igerøya for 4000 meter, noe som viser seg å stemme veldig godt. Jeg ringer Politiet selv - og de har varslet redningsskøyta som ligger i Sandnessjøen. Jeg snakker med de - og blir stadig brutt når sjøen slår over meg. Jeg begynner å bruke de små grå. Kjenner jeg ikke noen der inne på Vega - som kunne være til hjelp. Jeg ringer hjem - og nevner en person som jeg kjenner som hun kunne ringe til. Og så slår det meg - jeg har jo GPS'en hengende rundt halsen! GPS har jo vært påslått hele tiden også - så den viser nøyaktig hvor jeg er. Jeg ringer Politiet og oppgir posisjonen nøyaktig. Etter noen få minutter får jeg telefon hjemmefra om at hun har fått tak i vedkommende. Han var tilfeldigvis hjemme og en kjenning av han var ned havna med en fiskerbåt. Flaks.... Jeg får ringt opp vedkommende og de er da på vei ut for å se etter meg. Det blir lange minutter i sjøen der - mens de kjører mot posisjonen min. For meg var det nesten surrealistisk å se den båten komme i mot meg - og snakke med han i telefonen - og de kunne ikke se meg. Enda jeg hadde på rød redningsvest var de helt klin oppi meg før de kunne se meg. Jeg kunne bare dirigere de slik at de kom rett. Jeg fikk karret meg om bord - og får kansellert eventuelle redningsoppdrag. Det var godt å få fast grunn under føttene (etter at vi berget kajakken) når vi kom i land på Igerøya. Jeg bestiller noen kostbare edle dråper fra polet som blir levert på adressene til de to som hentet meg på min utsatte plass 4 km nord for Igerøy Epilog Jeg slo på GPS'en midtveis ved Mindlandet - og resten av turen. Det er på grunnlag av sporloggen at jeg kunne se avstandene etc så godt i etterkant. Man kan se av sporloggen når GPS'en var under vann eller ikke. Fakta fra GPSloggen - til ettertanke: Jeg lå i vannet i 47 minutter. Da drev jeg 430 meter. Det er ca 0,3 knop, mens kajakken drev 1,6 km på nesten en time. Det er nesten en knop. De forskjellige punktene er merket i kartet med et strek. Jeg slo ikke av GPS før jeg var inne på land.

Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.

Elsker vimseturer Kan med fordel ha en hest under rumpa også, og går det for galt så kan man alltid håpe den kan veien hjem. Som regel har de bedre retningssans, men ikke alltid. En times tur kan fort ta åtte timer. Har prøvd med hund også, men når hunden er alt for glad i å være ute, så kan du banne på at den heller drar deg ut på lengre vimseturer enn først antatt. Men jeg har mista en del turfølge med denne vimsinga...

Auda, nå har jeg lært noe nytt, jeg er ingen skikkelig turgåer, det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg instinktivt vet hvor nord er. For å være helt ærlig så har det vel aldri hendt. Dessuten har jeg funnet ut at det ikke var en ubetinget fordel å vokse opp på en øy langs en fjord som går strakt øst/vest, jeg blir skikkelig forvirret over retningen når andre fjorder går mer på skrå den ene eller andre veien, og det gjør jo fjorder rett som det er. Ellers må jeg nok innrømme at min bedre halvdel har bedre retningssans enn meg, stort sett. Men han får sent glemme at undertegnede hadde 100 % rett angående retningen i høst da vi var i Børgefjell. Sta er jeg også, og dermed slapp vi å streve oss opp på et ganske bratt og høyt fjell bare for å oppdage at vi slett ikke skulle opp dit. Forøvrig er Børgefjell helt fantastisk og ganske så fritt for stier så her er mulighetene for å vimse seg bort ganske bra om man går inn for det. Vi var imidlertid ganske proffe da tåka senket seg, vi stoppet og tok pause og fisket litt i det vi antok var et vann. Tusen takk for et lærerikt og underholdende adventsinnlegg!

Jag har gjort ett Neoair Xlite str L kortare så det passar från huvudet ner till rumpan. I tillägg kortat ett vanligt cellplastunderlag så det passar under ben och fötter. Detta har flera orsaker. Totalvikten blir 340 istället för 460 gram. (Vikt för bara Neoair är 270 gram.) I tillägg kan jag använda cellplastunderlaget som stötte i en lätt ryggsäck och spara ännu mera vikt, totalt ca ett halvt kilo. Metoden jag använt kan man finna här: Lite egna erfaringar: Strykjärnet bör inte vara riktigt på full värme, då kokar smältlimmet i liggunderlaget och det blir bubblor i sömmen. Testa värmen på den bortklippta biten. Jag har strykt sömmen på frihand och följt kanten på den sista "pölsen" i liggunderlaget, denna blir då något lägre än de andra och det blir ett behagligare drop ner till cellplasten. Jag rundade också hörnen för att göra dem starkare och penare. Till sist har jag limmat linor till det uppblåsbara underlaget och gjort hål, samt förstärkt dem med lagningsutstyr till ett Exped liggeunderlag i cellplastunderlaget så jag kan binda dem samman och förhindra att de glider ifrån varandra under natten.

Denne diskusjonen er vel strengt tatt OT for denne tråden. Begrensninger og ødeleggelse av viltets leveområder er nok kanskje den viktigste faktoren for tilbakegang av bestandene, men tror du virkelig at sportsjakt tar ut mer ryper, for ikke å snakke om egg og kyllinger enn rev, røyskatt og rovfugler som jakter natt og dag hele året? Da det ble drevet storstilt snarefangst i gamledager så foregikk det samtidig ei intens jakt på alle tenkelige predatorer. Den gangen hadde jo et reveskinn en ok verdi.

Problemet med pels, er jo ikke de som bruker etisk pels fordi de trenger dette. Problemet kommer fordi folk ønsker å se ut som villmarkens sønn. De som ser opp til jegerene og ekte explorere. De som bare vaser rundt i Oslo med de dyreste jakkene, og det som er villmarka for dem er hytta på Hafjell. Det er jo de som har satt fart i pelsproduksjonen. Og dette kun for forfengeligheten. Man trenger ikke pelskant på Karl Johansgate selv om Oslo kan være sur og jævli på vinteren. Jeg bruker ikke fuskepels engang fordi det sender ut feil signaler og jeg er sterkt imot pelsidustrien av så mange grunner, men jeg har allikevel kjørt mye kanefart i en veldig gammel ulvepels (og håpet ulven var skutt og ikke tatt med felle) Egentlig burde man tatt med dunproduksjon i denne sammenhengen også. Hvor mange her vet om dunen de bruker er plukket fra levende eller døde fugler?

Mektig flott natur og fin rapport. Du fråtser i fjellfiskets herligheter, og livet som følger med det.

Respekt! Da er du i gang. Ei veldig god erfaring med feltlivet, forutsetningene tatt i betraktning. Nå er det bare å peise på.

Da har jeg hatt min første telt-tur på ca. 20-25 år... Jeg valgte en enkel tur, kort vei og gå, og sletta i Røssdalen er vel mer og regne som campingplass. Men det drar ikke ned inntrykket av en flott og mektig natur. Som skrevet i en annen post ( http://www.fjellforum.no/forums/topic/37776-telttur-p%C3%A5-budsjett/#comment-344888 ) så var teltlivet mer regelen en unntaket når jeg var yngre, men dette livet ble av forskjellige grunner nedprioritert i løpet av årene som gikk. Men nå, i en alder av 49, etter og ha blitt uføretrygdet på grunn av dårlig rygg så trengte noe og fylle livet med igjen. Det var muligens et merkelig valg og hive sekken på den dårlige ryggen og satse på dette livet. Men jeg har lært ryggen og kjenne og vet hvor begrensingene er. Som sagt, jeg tok en test-tur til Røssdalen og jeg angrer ikke Først og fremst var turen for og kjenne på om dette livet fremdeles var noe for meg. Livet ute i naturen og teltet er definitivt noe som fremdeles er ment for meg, roen og sjelefreden som følger med dette livet er verd utrolig mye. Denne gangen tok jeg bare to netter i teltet, og jeg valgte ikke det beste turværet, men pyttsan, det var jo meningen og teste meg selv også, så natt til mandag ble ei livlig natt med sterk storm i kasta Men teltet holdt ut og det gjorde jeg også Men det var også en teknisk test.. Fungerte utstyret jeg er i besittelse av ? Er det noe som bør skiftes ut til fordel for noe nyere og muligens lettere ? Savnet jeg noe utstyr ? En ting er klart..selv om teltet holdt ut stormen så har det nok sett bedre dager, det flasser voldsomt på innsiden av ytterteltet, og i bunnen på innerteltet. Men foreløpig får det holde.. Jeg ser nok at min gode gamle sovepose ( en militær utgave fra tyskland ) også er moden for utskifting, dette først og fremst pga. vekta ( er ikke sikker på hvor mye den veier, men tung er den) Men fremdeles holder den meg varm.. Jeg hadde med meg en liten gassbrenner og primus sin vintergass og det fungerte helt fint, så det beholder som det er. Som teltlys hadde jeg med meg en billig-sak fra Jula ( http://www.jula.no/catalog/fritid/friluftsliv/telt-og-camping/campinglamper-batteri/campinglykt-957018/ ). Denne hadde jeg testa på forhånd ved og sette ute i hagen for og se hvor lenge batteriene holdt ut ved forholdsvis lav temperatur ( 3 døgn ved 4-5 plussgrader ). Denne fungerte greit og blir med på neste tur. Jeg hadde ikke med meg noen lette sko til bruk i teltet, det savna jeg litt, greit og ha når en må en «snartur» utforbi. Teltet mitt er forøvrig et gammalt Helsport «Tri-sport», dette teltet er det minimalt med «uteplass» i, det vil si plass til og sette sko og annet i, det hadde også vært greit med litt mer plass til matlaging osv. Så på toppen av ønskelista står et nytt telt, eventuelt en skikkelig god tarp.. Men alt i alt..det blir ikke lenge til neste tur

Med vann uten vann som vann...

Så lenge du får primusen til å brenne rent med blå flamme er det neppe noen stor forskjell mtp kullos. Det vil nok likevel være noen fler avgasser fra parafin enn alkylatbensin da rafineringsprosessen klarer å skille ut enda fler urenheter i produksjonsprosessen av alkylatbensin enn av parafin. Så helsemessig er nok alkylatbensin bedre å bruke, helt til du får lekkasje på pumpa eller slangen og komplett teltbrann og stryker med pga at du brukte bensin og ikke parafin.... De fleste primuser brenner bensin med større effekt enn parafin pga videre dyse og høyere flow rate. Unntaket er MSR XGK der du ikke bytter dyse mellom parafin og bensin. Den brenner parafin med størst effekt da parafin har større energiinnhold pr volumenhet enn bensin og du har samme flow rate på begge med samme dyse. På andre primuser varer en liter parafin betydelig lengre enn en liter bensin.

Er innleggene i julekalenderen samlet noe sted? Finner bare 5 på forsiden? Veldig flotte innlegg og jeg vil gjerne lese de to andre også! Godt mulig jeg er veldig teit ...men hvor finner jeg dem?

Finnes det annen måte å drikke whiskey på? Kan jo ikke vanne den ut heller

Flott turrapport! Sørøya er virkelig et eldorado uten sidestykke, kronet med de flotteste sandstrendene jeg noen gang har sett! Et paradis for friluftsinteresserte.

Flott historie @steingrd, og takk for tipsene i vår. Du skal ikke se vekk fra at det blir en ny tur ut på øya til sommeren

Kjempefint innlegg. Med forbehold for hva som måtte komme senere i denne julefortellingskonkurransen, kvalifiserer dette innlegget godt til å være selve julefortellingen. Takk for en flott beskrivelse.

Flott rapport! Kjekt å se igjen området på bildene dine!

Flott turrapport.

Herlig! God stemning, gleder meg til snøen kommer her hjemme (om det kommer..)

At vann er organisk er i hvertfall nytt for meg ...

Det regna på formiddagen, men Yr lovet bedre vær utpå dagen så jeg tok en tur opp til Styggemann og spiste middag idag Været ble som lovet og turen ble suksess

Herlig:)

Takk for tilbakemeldinger. Hyggelig at litt enkle skildringer og bilder kan virke inspirerende for lysten til å komme seg utendørs, og ut i den verdenen som for meg betyr mest av alt. Oktober og november 2015 har vært preget av mye turaktivitet, både med og uten overnattinger. Selv om det er høst, tildels ruskete vær og kortere dager, er det ingenting som tilsier at en ikke skal komme seg ut i naturen. Har fått gjennomført noen fine jaktturer i kyststrøkene utenfor Tromsø, samt litt nordover og innover i fylket. Disse bildene er tatt fra en jakttur i oktober, utenfor Tromsø, i et område hvor jeg er i besittelse av et sesongkort som jeg får fordi jeg er aktiv i et fiskekultiveringslag innenfor det aktuelle grunneierlagets arealer. Et snøfall førte til at de hvite rypene hadde trukket opp i høyden, og var å finne helt oppi de øverste "flågan". De var ikke enkle å komme på hold av. Tildels ganske sterk vind på sine plasser forenklet ikke jakta heller. Men det ble fugl i sekken, og det kronet en knallfin 7-timers tur oppi høyden. Denne turen gikk jeg ikke så lenge etterpå. Snøen hadde stort sett smeltet vekk, og hvite (eller delvis hvite) ryper svirret godt synlige rundt omkring. Veldig lette på vingene, og ikke så enkle å komme innpå. Oppsøkte steinurer, og fant fugl nok til at jeg fikk felt to fjellryper før jeg tok del i innsamling av noen villsauer som beiter i fjellene i området. Kommer litt mer påfyll etterhvert.

Adventstida er meint å vere ei ventetid. Nokre av oss har venta endå lenger på november enn desember. Eg har mi eiga pre-adventstid i Tromsø på dei tider, rett før adventslys og julestri, men akkurat etter at julemarsipanen har komme i butikkane. Den beste tida å reise opp på! Mykje klede, mykje spennande lys for ein søring, og mykje liv i havet. Det er nesten slik at det går an å vere bittelitt misunneleg på desse Tromsøværingane som har godbitane rett utanfor dørstokken. Misunning er kanskje ikkje den rette adventskjensla, og om det er noko eg lærer av å reise opp så er det faktisk rausheit. Folka er rause med kvarandre, og med ukjente folk. Alle får ein sjanse. Dei deler på utstyr, deler på erfaringar, deler på opplevinga, tek høgde for at mange på tur betyr å jenke seg. Eg veit ikkje om noko anna friluftlivsmiljø som er så raust som padlemiljøet kring Tromsø. Raust og triveleg. DET er vel noko å fylle adventa med folkens? Turgleda vert større om den vert delt, er ikkje det tanken bak forumet og? Det som hendte i jula var eit mirakel. Mirakel er eit stort ord. Det er ikkje lett å ta innover seg det. I ein kajakk, i ein dertil egna fjord i Troms i november, då kjenner ein på dei store orda. Heilskapleg økosystem, bærekraft, levande natur, mirakel og samspel. God ventetid!