Vinnerliste

Kaffe og brødskive med brunost. Alltid stas 1262 moh

Tur til Store Smørstabbtinden (2208m), Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden og Veslfjelltinden på lørdagen som var i helga. Ved Leirbrean, Store Smørstabbtinden til vesntre. På tur opp til Store Panorama fra Store Isete på tur opp Storbreatinden

I helgen ble det Østmarka på tvers. Fra Bysetermåsan til Fladeby, vandring på (gjengrodde) stier, blant kvist, kvast og myk høstgrønn skogbunn med hint av blåbær her og der. Overnatting på Kjerringhøgda, med natt-besøk opp i tårnet fredag kveld. Lørdag labbet jeg videre mot Deliseter. Skogens katedral gir en andektig stemning i Deliseterdalen. Fikk oppleve det sammen med @steingrd, som senere vartet opp med bål og kaffe. Ferden gikk videre i historiske tråkk. Teigen i Østmarka er til tider hard å vandre i, det går mye opp og ned. Tankene går lett tilbake til det som må ha vært harde og mørke år, hvor mange gikk for livet gjennom disse traktene.. Å vandre i fotsporene til Max Manus på slippstedet "Akeleie" forsterker bare inntrykket, og det gjør dypt inntrykk å se rester fra slippet til Milorg 121. Søndag bar det mot Fladeby etter en fantastisk natt under torvtak. Takk for lånet av Kneika, dit skal vi tilbake @steingrd! Jeg drister meg til å avslutte med en sekvens fra Reidar Mullers bok "Det som ble Norge", og betraktninger rundt naturen, typisk norsk og fremmedordet geofromhet. At boken anbefales på det varmeste taler for seg selv. "Typisk norsk: Naturen er noe vi tar for gitt, likevel dras vi mot den. Den polsk-norske professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for «geofromhet» i sin bok Norske naturmytologier. Det er en følelse av nær og dyp tilknytning til et landskap og dets tradisjoner. Geofromheten skaper «erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm», skriver hun. Men til tross for vår geofromhet, naturen er likevel noe som bare er, noe mange av oss ikke er opptatt av å forstå. Det er som å lytte til et vakkert musikkstykke gang på gang uten å bry seg om hvem som har skrevet det eller hvilken epoke det tilhører. Vitner det om kunnskapsløshet hos nordmenn? Er det en slags ignoranse? Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?" Håper vi ses paa gjengrodde stier der ute

Første snøen har kommet på Vegglifjell

Det ble en klassiker i dag - Turen over vidden. Fra Ulriken til Rundemanen (eller rettere sagt fra Haukeland sykehus til Fløyen). Jeg tok ikke Ulriksbanen opp - det hadde jeg egentlig tenkt å gjøre, men på stasjonen var det såpass mye folk som ventet i kø, at jeg bestemte meg for å gå opp derfra istedet - med 12 kg på ryggen, var jeg temmelig varm og svett da jeg var oppe ca tre kvarter senere. Måtte ta en stopp lgodt over halvveis for å forevige Bruse, den en av de to gondolene i Ulriksbanen (den gule Perle skimtes helt nederst i bildet): Tok to avstikkere, en til varden på Storhaugen, og en til krigsminnesmerket ved ruinene etter Norrønahytten - der er det blant annet fin utsikt til både Ulriks- og Rundemanen-masten: Etter å ha passert Øvre Jordalsvann, kunne jeg se ned på Eidsvåg - og følge pilen mot Fløyen: Passerte Rundemanen, og kom ned til Fløyen - og da jukset jeg og tok banen ned for å rekke 1800-bussen hjemover igjen. Flott tur!

Fredag til lørdag - som vanlig. Denne gang ble det bare broderen og jeg. Til Blåfjellenden naturligvis. Det begynner å bli sent på året, og broderen avslutter sesongen i heia noe tidligere enn meg. Han hadde lyst på en overnattingstur til i år. For å si “takk for i år” og se nedover dalen med skikkelige høstfarger, og drømme om at vi igjen skal få oppleve våren med sine vare grønnfarger. Ikke noe stort ønske, og et som høyst sannsynlig vil bli oppfylt. Men i vår alder er intet sikkert, så et skikkelig farvel for dette året er likevel påkrevd. Været innover var omtrent slik det bør være i midten av oktober. Litt vind, litt regn, skyer og 4-5 grader. Varmere, så hadde det regnet skikkelig. Klart vær, så hadde det vært frost. Midt i mellom er bra. Med høstferie på gang, ville vi neppe bli alene. Det var en masse spor innover. Både etter store støvler og mindre sko. Med skolefri, ville det muligens være familier på vei. Det viste seg å stemme, men i tillegg var det to foreldrepar med hver sin lille gutt på omtrent et år. De små knøttene krøp rundt på gulvet da vi entret hytta. Det var fedrene som hadde båret ungene, mødrene tok seg av bagasjen. Som ikke var liten. Framme på Blåfjellenden ventet en overraskelse. 4 geiter. De hadde kommet fra Flørli samme dag - i følge med tre ungdommer. Opp trappene….. Det hadde gått helt greit i trappene, selv om det tok litt tid før alle dyrene ville gå på treverket enkelte steder. Ungdommen kunne fortelle at de forsøkte å trene geitene til å bære kløv. Kvelden ble kjekk. Tiden går fort i godt selskap. Morgenen gikk også greit. Alle tok i et tak med vasking og rydding. Det hadde ikke vært frost om natten, men temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi hadde på vindfleece da vi startet opp bakken, og tok den ikke av. På tilbaketuren fikk vi vinden i fleisen, og selv om den ikke var særlig sterk ble det surt - på tross av vindfleecen - over kantene. For første gang i år var vinterlua med, og ble brukt. Det var tåke på toppene, den forsvant etter hvert, men da var det noe vått i lufta. Selv om det nok var surt enkelte plasser, ble det en fin tur tilbake. Og det var masse folk i heia. Vi møtte 15 stykk på dagstur og en god del som ville inn til hytta. Turen inn gikk kjapt, returen tok litt lengre tid, men fortsatt gikk det greit. Vi ble likevel innhentet av en kar som passerte oss rett over toppen av bakken, han på vei inn. Han sprang riktignok, men brukte antakelig ikke mer enn en time hver vei.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Etter at mitt første forsøk på å gå fra Hunnedalen til Sandvatn endte med en ufrivillig overnatting ute, så har denne turen ligget og gnaget i bakhodet mitt, og onsdag 7. oktober var jeg klar for avmarsj igjen. Denne gangen hadde jeg selskap av min eldste sønn på 20, og vi hadde stappet mye god mat i sekken. Dette skulle nok bli en fin tur. På forhånd hadde jeg sjekket både yr.no og storm.no og de var ganske samstemte hva været angår, men på vindstyrke var det stor forskjell. Yr.no meldte vind 5 - 10 m/s mens storm.no varslet bort i mot det dobbelte. I tillegg hadde min kone lest et sted at det skulle bli mye vind og at folk ikke burde planlegge lange turer i slikt vær. Jeg stolte på Yr.no og ca. kl. 10.00 stod vi startklar på parkeringsplassen i Hunnedalen. Etter et pat timer med variert terreng begynte vi å merke at vinden økte mens kreftene gradvis ble mindre. En rast med mat og varm drikke ville nok hjelpe og ikke så lenge etter så bar det i vei med nytt friskt mot. Ikke lenge etter var vi kommet opp i de høyereliggende områdene langs Øyervann og begynte å merke vinden. Vindkulene rev og slet i oss så det tidvis var nesten umulig å holde balansen. På de høyeste partiene var det også en del tåke, men ikke mer enn at vi klarte å holde rett kurs. Vi hadde planer om å svinge bortom stedet der jeg hadde overnattet sist, men da vi passerte dette området så var det klart at vi kun hadde et mål og det var hytta ved Sandvatn. Vi var så trette at vi stort sett bare gikk på viljen pluss litt sjokolade. Vi ble enige om å gå innom dette stedet neste dag på vei til Blåfjellenden. 16 måneder uten fast arbeid og derfor også uten de daglige sykkelturene hadde satt sine spor, og min sønn, som trives best foran dataskjermene sine, merket også at han ikke hadde så mye mer enn viljen igjen. Han er av den typen som ikke sier fra, men prøver å holde tritt med sin gamle far mens han lider i stillhet. Men nå var jeg ikke sikker på hvem av oss som var trettest, og da vi endelig stod på terrassen utenfor hytta så var det ikke mye krefter igjen. Vi hadde vinden i ryggen og da jeg skulle åpne døra inn til vindfanget på hytta var det nesten umulig å rikke den. Jeg tok i av alle krefter, og det var kanskje ikke så mye etter vår 7 timer lange tur, men jeg fikk nok åpning til at jeg kunne se at døra i andre enden av vindfanget stod på vidt gap. Vinden presset da på døra i den enden hvor vi stod samtidig som det ble et solid undertrykk inne i vindfanget på grunn av den åpne døra i andre enden. Vi sjanglet oss rundt til den andre enden og endelig var vi i hus. Hytta var tom og gradestokken viste ca. 0 grader så det var bare å fyre på i ovnen og få opp temperaturen. Etter en stund ble det middag med importert "grass fed beef", diverse grønnsaker, "oyster sauce og nudler, og etter to tre omganger av dette stoffet så var det ikke lett å holde øynene åpne. Neste morgen var vi veldig enige om at det nok ikke ble noen tur til Blåfjellenden den dagen. Vi var så stive i både rygg og bein at vi bestemte oss for å ta snareste veien tilbake til sivilisasjonen. Det ble tre og en halv time fra Sandvatn til Lortabu og da vi endelig var nede ved veien så hadde vi bare 9.4 km igjen til der bilen var parkert. Vi lempet sekkene inn i vedrommet på Lortabu og så begynte vår to timers marsj på asfalten ned til parkeringsplassen i Hunnedalen. Vi forsøkte å haike, men jeg kan godt forstå at ingen ville ha to skitne fjellvandrere inn i bilen sin, så vi fikk vær så god gå hele veien. En sånn asfalttur på toppen av det vi hadde pådratt oss dagen før måtte garantert sette sine spor i noen dagene fremover. Et par timer senere parkerte jeg bilen hjemme foran huset og de to som kom ut av bilen lignet nok mer på et par oldinger fra "Krokryggen gamlehjem" enn to spreke fjellvandrere. Og hva har jeg lært av denne turen? Jo kanskje det hadde vert lurt å begynne å trene litt igjen, både til fots og på sykkel. Det er helt tydelig at jeg har tilbrakt alt for mye tid i sofaen det siste året. Eller kanskje noen eller noe har bestemt at jeg ikke skal gå denne turen Hunnedalen, Sanvatn, Blåfjellenden, Hunnedalen. Jeg har gått denne turen på ski, men jeg har bestemt meg for at jeg skal gå samme turen på beina en eller annen gang.

Ett ganske så imponerende nordlys over Trondheim igår kveld. Langt fra noen ekspert på nordlysfotografering, og mangler objektivet som hadde gjort jobben mye bedre, men uansett, her er forsøket på å få ett brukbart nordlysbilde med masse bylys.

Hei! Regner med dette er diskutert tidligere, men skriver allikevel ett nytt emne. Vi har litt sent høstferie, starter 17/10 og ei uke. Har lyst på toppturer. Noen tips til hvor det går an så sent? (Skjønner det er væravhengig, og vi må se det an, men tar gjerne i mot tips, hvis noen har erfaringer) Gjerne Jotunheimen, men også Trollheimen og Rondane er på interesselista;) Vi har stegjern, isøks, men jeg ønsker ikke klatring, men "stegjern topper" er jeg med på:=)

Heldig du! En sånn vil jeg også gjerne ikke ha!

Det var en stund siden jeg skiftet forgasserrøret på noen av mine 442, men det skal ikke være noe spesielt vanskelig. Om jeg ikke husker feil, så trenger du to fast/skiftenøkler. Den ene til å skru av mutteren som holder forgasserrøret på plass, og den andre til å holde ventilhuset/reguleringsrattet på plass så den ikke skrus løs fra tanken unødvendig. Festet til rensenåla, er konstruert bare som en hake som man hekter på ventilen. Du klarer dette uten noe verktøy. Det jeg syntes var vanskeligst med monteringen var å få alle platene "burner rings" til å være sentrert slik at flammen også blir det. Men selv det var en enkel oppgave på mine fleste Coleman. Husker ikke om demontering av dette var nødvendig ved forgasserrørskifte. http://r1.coleman.com/ProductImages/Originals/Diagram_442-700.gif Her er en grei forklaring på hvordan alle delene ser ut. Men rensenåla er ikke avbildet. http://classiccampstoves.com/threads/coleman-442-feather-dismantled.13299/ Her kan man se "bedre" hvordan den ser ut, men du må kanskje logge inn for å få stort bilde.

10 oktober, Brusdalsvatnet Ålesund

Erfaringen min fra 12-13 år på Røros er at det som regel er greit skiføre i Femundsmarka til påske, men ikke så mye lengre. Tidlig påske ser ut til å gi tidlig snøsmelting og motsatt. Har kanskje noe med månefasen å gjøre.

Når det gjelder april, har det de siste vinterne vært ganske variert føre. Noen ganger i det full snøsmelting på gang, men det andre ganger er fin tørrsnø eller hardt skare. Femundsmarka ligger lavt og er litt utsatt om det blir en ekstrem varm vår. Alle andre år er det ingen problem. Hardangervidda er tryggere fordi det ligger høyere. Men i fjor var det ekstremt mye snø der. Så du må se det litt an hva slags vår det blir og lage en definitiv plan i løpet av 2016. Kjenner du til ut.no? Er en grei site til å se på kart, ruter og hytter. Linda

Hjemme fra høstferie, ikke på fjellet, men ved sjøen. Høstferie i Østfoldskjærgården er ganske fint det og, lite folk og supert vær hele uka. Masse turer hver dag, med primus og pølser og godt humør. Hadde også en dag i en klatrepark der vi klatret og balanserte rundt i tretopper 8-10 meter over bakken, noe som var skikkelig gøy!

Rundtur med x antal toppar med Trollvasstind 1280 som den høgste. God sikt i dag gjorde at me skoda langt både sør, vest og aust, og kjendisar som Lodalskåpa og Snønipa, Myklebustbreen og Jostdalsbreen steig fram, i tillegg til Sunnmørsalpane. Desse fjella mellom Volda og Nordfjord har mykje fin utsikt å by på!

Fra en tur i Trollheimen i fjord høst. Startet fra Storlidalen, telt i Kråkbotnen, og Namnlausfjellet dagen etter. Våknet til tykk tåke, men med fantastisk vær over 1200m. På bildet ses Storsomrungnebba og Storsomrungvatnet.

Er i tenkeboksen når det gjelder powerbank og hvor mye elektronikk jeg skal bære på. På siste turen hadde jeg med et kamera, en smarttelefon og en IPOD. Powerebanken som veier ca 300 gram holdt til 2 ladninger av telefonen og minst 2 ladninger av kameraet. Var i gå på Staples og kjøpte to såkalte nødladere til kr 49. Har bestilt 3 stk batterier til kameraet, og gått til innkjøp av en "dumtelefon", Nokia 105 som har meget god kapasitet. Smarttelefonen kommer jeg ikke lenger til å ha med meg. Om værmeldingen er nødvendig kan jeg få den som SMS på Nokiaen. Jeg må jo ut å gå likevel, for å finne dekning. Det eneste jeg da trenger lader til er IPOden. Så får jeg ta frem gramvekta og se. Totalvekt på sekken er for meg det viktigste. Og det jeg kan spare på "kjekt å ha ting" kan bety at jeg kan ta med litt mer mat f eks. Et tips . For å finne dekning sender kona hver dag et par SMSer. Når jeg er ute for å ringe varsler disse meg om at her er det dekning, hvert fall for SMS. Men ved å fingå og følge med på displayet er det ikke vanskelig å få god telefonkontakt.

'Into the wild' er ikke så verst den heller. Basert på en sann historie. Hovedpersonen får virkelig brynet seg på å klare seg alene i naturen. Haha, nå så jeg hva gremlin hadde skrevet. Smaken er forskjellig. Dokudramaet 'Touching the void', som er nevnt tidligere, kan forøvrig absolutt anbefales !