I helgen ble det Østmarka på tvers. Fra Bysetermåsan til Fladeby, vandring på (gjengrodde) stier, blant kvist, kvast og myk høstgrønn skogbunn med hint av blåbær her og der.
Overnatting på Kjerringhøgda, med natt-besøk opp i tårnet fredag kveld.
Lørdag labbet jeg videre mot Deliseter. Skogens katedral gir en andektig stemning i Deliseterdalen.
Fikk oppleve det sammen med @steingrd, som senere vartet opp med bål og kaffe.
Ferden gikk videre i historiske tråkk. Teigen i Østmarka er til tider hard å vandre i, det går mye opp og ned. Tankene går lett tilbake til det som må ha vært harde og mørke år, hvor mange gikk for livet gjennom disse traktene..
Å vandre i fotsporene til Max Manus på slippstedet "Akeleie" forsterker bare inntrykket, og det gjør dypt inntrykk å se rester fra slippet til Milorg 121.
Søndag bar det mot Fladeby etter en fantastisk natt under torvtak. Takk for lånet av Kneika, dit skal vi tilbake @steingrd!
Jeg drister meg til å avslutte med en sekvens fra Reidar Mullers bok "Det som ble Norge", og betraktninger rundt naturen, typisk norsk og fremmedordet geofromhet. At boken anbefales på det varmeste taler for seg selv.
"Typisk norsk: Naturen er noe vi tar for gitt, likevel dras vi mot den. Den polsk-norske professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for «geofromhet» i sin bok Norske naturmytologier. Det er en følelse av nær og dyp tilknytning til et landskap og dets tradisjoner. Geofromheten skaper «erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm», skriver hun. Men til tross for vår geofromhet, naturen er likevel noe som bare er, noe mange av oss ikke er opptatt av å forstå. Det er som å lytte til et vakkert musikkstykke gang på gang uten å bry seg om hvem som har skrevet det eller hvilken epoke det tilhører. Vitner det om kunnskapsløshet hos nordmenn? Er det en slags ignoranse? Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?"
Håper vi ses paa gjengrodde stier der ute
