Søk i nettsamfunnet

Jeg kjørte Sydcouloiren på Romedalstinden i dag. Denne har jeg ventet på siden i 2005 da jeg kjørte forbi i toppen og lurte på om det går å kjøre ned her, for det såg utrolig arti ut med pinakler og formasjoner i kantene nedover. En slik tur krever rette forhold, så det ble ikke i fjor, og det var heller knapt så det kunne gå i dag også. Det er rett og slett for varmt. Tur ble det, med Bamseski i dag, for det kan hende det er greit å ha noe man kan blåse på med hvis det trengs. Da går det jo ikke så fort oppover, og slik som snøen var oppover så var det antageligvis et blodslit uten like, for jeg konstaterte at jeg var skikkelig sliten når jeg kom på toppen. Slik som forholda var i dag, og med såpass utsatt terreng, så var det mye annet å ta seg til enn å kjenne så nøye etter hvor sliten man var. Allerede opp første henget så er det trasig varm og bløt snø, så dette lover jo ikke bra. Men det er bare å fortsette oppover, det kan jo bli bedre. Det ble det ikke. Turen opp Sydcouloiren går opp tre bratte heng før den avsluttes opp ei renne som ender opp ved toppen. Over nederste og midtre heng er det store flate partier, selve hengene er korte og bratte (faktisk ekte halvbratt og vel så det) og artie å kjøre. I bunnen av renna er det noen hamrer og en pinakkel med ei alternativ renne på innsida. Der alt dette møtes er det for trangt, slik at terrenget blir ganske trasig. Det er et par plasser der det er fatalt å reise i vei, fordi man reiser utfor ting rett nedfor. På det smaleste er det bare en smal snøegg, med for bratt på begge sider når snøen er så bløt. Det er partier i og omkring denne passasjen som bikker 45 grader og vel så det (altså halvbratt). Renna i toppen er knapt 40 grader og romslig og grei, fin og arti å kjøre, hadde det bare ikke vært for exiten som er svinaktig utsatt og grusomt sidebratt og small, helt ut på kanten mot Romedalen. Forbi det trasige partiet tipper jeg ned øverste henget, forbi en smeltesprekk, etter denne er det trygt. Det er fremdeles bratt nok, så flater det litt ut, og jeg velger å hoppe neste smeltesprekk, da brukes resten av henget ned mot flata til å ta ned farta slik at jeg greier å stoppe på flata for å ta bilder og konstatere at det gikk i grunnen ganske bra. Neste henget er lite, men har også en arti smeltesprekk i toppen. Siste henget har et par rennelignende formasjoner som er fine, også her er det ganske bratt ned. Føret var egentlig ikke så bra, tungkjørt og trasig i brattene, og tildels et slags hekteføre der det flata ut, noe som betydde at det ikke fristet å slippe på mye fart ned henga. Jeg tror østsida er bedre å kjøre, fordi den er sannsyligvis ikke så varm, og den er heller ikke like utsatt. Her er det stort sett å holde seg på beina og passe seg for smeltesprekka i enden av bratta, og ikke utfor hamrene midt nedi bunnen av sida, så går det greit. Bildene viser ikke så mye spor, for snøen reiste der det var litt bratt. Men det gjør ikke så mye, for spora var ikke fine uansett. -------------------- Om Romedalstinden: Romedalstinden er et av de fineste og mere alpine fjell i Sunnmørsfjella, alle sider er høvelig bratte og særlig vinterturer er spektakulære prosjekter. Den ligger mellom Kolåstinden og Molladalen, på vestsiden av Hjørundfjorden. Her oppe går man stort sett i fred, det er sjelden man møter folk her og om vinteren er det omtrent førstesporgaranti uansett linjevalg. En vanlig vei opp er fra nord, opp ryggen før pinnakkelen, over i østsida og så opp på ryggen som følges til topps. Ryggen er som regel mye breiere om vinteren, helt til man trakker gjennom skavelen. --------------------

Drømmen om Romedalstinden. Lenge har jeg drømt om en tur til Romedalstinden, en av de mange flotte tindene vest for Hjørundfjorden på Sunnmøre. I følge drømmen starter turen en kjølig vårmorgen, fra Melbøsetra i Barstadvika. Det er nysnø i høgda og fint vær. Alt lå til rette da jeg møtte Svein ved ferjekaia i Solavågen lørdag morgen. Tinden var drivende kvit da vi kjørte innover mot Melbøsetra, ja, det er ikke råd å få det kvitere. Men, hva var dette ? På flere kilometers avstand var spor etter ras synlige i den skyggefulle nordsida. Vi blei usikre . Krystallklar luft. Det var en fin dag, og mange fine topper i området, så vi la nå i vei innover. Etter en spasertur på sti/skareføre, tok vi til høyre under Molladalsporten. Først på skare, og så opp ei bratt snørenne, og vips var vi forbi Storfossen. Terrenget flata ut. Lettgått, med noen millimeter nysnø på skaren. Lufta var krystallklar denne formiddagen, ja faktisk enda klarere enn i drømmen. Naturkrefter. På høyde med Brillevatnet så vi virkelig hvordan naturkreftene hadde vært i sving tidligere i uka. Etter nedbør og kraftig sørvest hadde hele lesida nord for tinden løsna, og ”feid” ned hele botnen, nesten til Brillevatnet. Drømme(n)-føret var kanskje borte ? Rydda veg. Vi kryssa oppover botnen, på østsida av raset, og snøen blei stadig tørrere og lausere. I bratta opp til skaret var det annerledes. Det som kunne vært ei innbydene og farlig : side med dyp puddersnø, var rydda til en atskillig sikrere stegjernsautostrada. Toppen var igjen innen rekkevidde. Vel oppe av bratta kunne vi iaktta en bruddkant på nærmere en meter. Fra skaret runda vi ut i sørsida, og avanserte raskt opp til toppeggen. En til tider utoverhengende skavel mante til forsiktighet på toppeggen. Farlige fristelser Bortover mot Storekopptindane lå fortsatt puddersidene ”udetonert”. Etter noen dager med kalde netter var vel stabiliteten økt betraktelig, men etter å ha gått på underlaget av det store raset, motsto vi fristelsen, og traska ned samme veg. Vi fikk allikevel smakt litt på pudderet nedunder bratta , og føret var slett ikke verst resten av returen heller. En vakker dag i Sunnmørsalpane, bildene på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm taler for seg selv Geir

I går vart det WC på Nordre Sætretind. Den kan absolutt anbefales. Etter en uskapelig forvinter med håpløse forhold ble det nå mulighet til å gjøre forskjellig moro. Rekognosering på lørdag, med to 'artipeerer', viste stort sett stabil, men varm snø, kjøreforholdene var dog ikke de beste. Med andre ord tid for noe mer alpint. Nordre har ei flott renne på vestsida, Vestrenna, som går fra toppen (rett sør for søre toppunkt) og 500 hm ned sida mot Kvanndalen. Renna har en trang exit nederst nede, ellers er den veldig bred og fin. Renna er vestvendt og skjermet av en fjellvegg på sørsida, slik at selve renna ikke får sol før sent på dagen. Imidlertid så vender høyresida (skiers right) mot sola og kan bli noe varm, spesielt i toppen, derfor må man likevel være passende tidlig ute, i hvertfall ute av renna rundt 1300 - 1400 på denne tida av året, avhengig av forhold og sol og temperatur selvsagt. Renna er 38 grader over 500 hm i følge kartet, noe brattere nederst, slakkere i midten, ned mot 30 grader, siste biten mot kanten i toppen er det skikkelig halvbratt. Jeg tok de små, korte skia, regnet med at manøvrerbarhet, og ikke minst fart oppover, var bedre å ha enn mulighet for å bli tatt i radar på vei ned i renna (..'hei, du der, inn her.. gjekk noke fort ditta.. verte dyrt..' - vet jo aldri hvor de kan stå og lure..). Så det bærer i vei, ganske seint på formiddagen, men med god fart oppover. Snøen var en del mer gjørmete enn antatt, derfor ble det tildels strevsomt opp renna. Starta nedi exiten med å trampe nedi til knes, men regner jo med at det blir bedre oppover. Regner også med å være oppe ganske snart. På det tidspunktet jeg hadde tenkt å være på toppen stod jeg midtveis nedi renna med snø opp på låra. Skulle hatt Bjørn Sande foran til å trampe spor. Så ille var det ikke hele veien, og jeg kom opp til slutt. Renna er brei og fin å kjøre, det er bare exiten som er noe smal og trasig. Jeg la linja for det meste oppi høyresida, der var det jevn snø, dessverre noe tung. Nedi bunnen av renna er det som vanlig ikke kjørbart, der ser det ut som er arktisk Irak. Hadde nok vært bedre med Bamseski ned på dette føret, men det gjør ikke så mye. Kan ligge og kjøre oppi sida, og passe på at snøen som når meg igjen reiser ned exiten mens jeg får en kort pause. Nedenfor exiten er snøen fin og jamn ned til bunnen av dalen, der det passer med en pause med utsikt til dagens herjing. Denne turen er overraskende grei, renna er ikke så bratt, det verste er snø og is som kommer ned fra toppen og sidene, spesielt fjellveggen mot sør. Så man må passe sola og klokka. Selv om det er god plass oppe i renna så er det neppe noen fordel å være for mange på tur her, det blir fort trangt på vei ned når både skikjørere og snøen som løses ut skal være der samtidig. Nedi exiten kan ingen være når det kjøres i renna lenger opp, og det er vanskelig å se hele renna fra toppen. Men man kan jo kjøre en og en fra toppen og ned på flata i dalen. Bildene fra oppi er ekstremt dårlige fordi jeg glemte kameraet i bilen. Det er forsåvidt ingen krise, dere skjønner at det skal forestille fjell likevel. -------------------- Om 'Nordre': Nordre Sætretind er et flott, alpint fjell i Sunnmørsfjella, mellom Standalseidet og Hjørundfjorden. Nordre ligger rett over for Kolåstinden, på begge fjellene har man god utsikt til det andre. Det er mange veier opp på Nordre, slik som Vestryggen, fra nord, gjerne via Insterenna, fra Flatdalen, og Vestrenna. --------------------