Søk i nettsamfunnet

Tenkte jeg kunne dele litt fra en tur vi hadde Tafjordfjella en tid tilbake. Et fjellområde som er utrolig undervurdert. Kanskje det skyldes at det høyeste fjellet, Puttegga, "bare" er 1999 meter høyt. Det har jo blitt en folkesport å jakte 2000-meterstopper nå. En annen grunn er nok at turen starter enden av en lang blindvei ved Zakariasdammen sør-øst for Tafjord. Ved dammen finnes det godt med parkeringsplasser. Herfra er det en ganske bratt stigning opp til Reindalsseter. Dette er en fullbemannet DNT-hytte, men den gikk vi rett forbi. Vi ønsket å spare trerettersmiddagen til turens siste overnatting. Etter Reindalsseter gikk vi østover på langs den utrolig ville og vakre Veltdalen. Dette skal visst nok ha blitt kåret til en av Norges vakreste DNT-etapper. Det forstår vi. Her går du på nordsiden opp det oppdemmede juvet som det skulle være en gammel ferdselsåre i alpene. På toppen av dalen kommer du opp til asurgrønne vann. Vassdraget er regulert, men all infrastruktur ligger inne i fjellet. Så her er naturinngrepene begrenset så godt det lar seg gjøre. Veltdalshytta ligger nydelig plassert på rundt 1200 meters høyde. Kraftutbyggingen har gjort at hytta både innlagt vann og strøm. I tillegg finnes det et museum som viser fram ting fra kraftutbyggingen og motstandskampen under 2. verdenskrig. Det er vel rundt 15 km opp mer, men ganske mange høydemeter som skal tas. Oppe ved veltdalshytta ligger blant annet Fieldfarehyttasom del av museet fra 2. verdenskrig. Ei av de minste hyttene er innredet som museum. Her er det mulig å overnatte tror jeg. På dag to så fortsatte vi mot Pyttbua. Dette var en litt kortere etappe på 11 km. Til gjengjeld er fjellet her mer utsatt for vær. Oppe i høyfjellet fikk vi virkelig møte regnet. Etappen gikk også i gjennom et ganske steinete område. Så vi har glade da vi fikk se Ryttbua i det fjerne. Pyttbua synlig i det fjerne. Kun en relativ lang nedstigning og elvekryssing skiller oss fra hytta. Heldigvis var det bro over elva, så kryssingen gikk greit. På dag tre passerte vi Puttegga (1999m) i passet på vei over til Reindalen. Dette var også en veldig fin etappe. Spesielt over det bratte passet (1500m). På andre siden ligger den utrolig frodige og grønne Øvre Reindalen som en kontrast. Her fikk vi også et værskifte som forsterket opplevelsen. Puttega synlig som høyeste topp. Ned mot reindalseter går det fine lettgåtte stier. Det er kun det siste bratteste pertiet som er litt gjørmete. Nede i reindalen ligger Reindalsseter. Her ble det overnatting, god mat og godt drikke. Etappen ble på rundt 15 km. Etter en god natt søvn gikk vi de rundt 5 km ned til bilen. Flere detaljer finnes på bloggen vi holder på å lage: ivillmark.no

Hello everyone! We're travellers who are going to hike through the Reinheimen Nationalpark next August. Currently we're gathering information about region and need your advice. Would you be so kind as to help us? Here is blueprint for our route: 1. Is it possible to pass from Torsbu to Lom like this? ...attached file map1.jpg... 2. What about crossing rivers at Skarvedalsbu – Sveinsbu interval? 3. Does the path Grotli–Grønnvassbue–Naushornet (there is dotted line on the old map, but there isnt now) well-passable? ...attached file map2.jpg... Maybe you have some other useful remarks about our route. We'll really appreciate all your help.

I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake

En hel del bilder upplagda från en vacker tur! Kom hem för ett par veckor sedan, och nu börjar fjellabstinensen sätta in på allvar. Förhoppningsvis kan det bli en liten tur i september igen, pallar inte att vänta ett helt år till nästa gång! Inklippt från min hemsida: "Turen gick från de spetsiga Romsdalsfjällen vid Isfjorden (en mil öster om Åndalsnes) och vidare nordost upp till samhället Eresfjord, vilket (som antyds av namnet) ligger vid Eresfjorden. Fin campingplats vid älven! Lift och buss till Øksendal (med camping och vätskekontroll i Eidsvåg på vägen), och sedan vandring söderut. I Bismo i Skjåk slutade färden, då hade mina sju år gamla Lundhags Luffar börjat ge upp. Likaså jag, utmattad men oerhört nöjd och tacksam för att jag hade fått en så fin tur." En mängd bilder från turen finns på www.denhoganord.se

April 2016, og ein relativt stor gjeng vaksne og born er samla på parkeringsplassen ved Grotli Høgfjellshotell på Strynefjell. Det er klart for skitur med barnas turlag til Danskehytta. For underteikna si hushaldning er det også siste tur med barnas turlag, både som turleiar og deltakerar. Kids veks til og livet endrar seg. Grotli, omlag 900 moh. For å spare små føter og foreldre med tung oppakning for litt høgdemeter, nyttar me skitrekket og tek om lag 230 høgdemeter utan det heilt store kaloriforbuket. Samling på toppen av trekket, ein liten prat om å ferdast som gruppe, før me labbar innover fjellet. Foto: Tone drabløs Med nødprovianten lett tilgjengeleg Dei fleste har hatt nokre timar kjøring før ankomst Strynefjell, og det byrjar bli nokre timar sidan mat. Første pause vert av di avvikla ganske tidleg på den omlag 12 km lange turen frå Grotli til Danskehytta. Turen inn går via Tjerringtjønne og langs Fremste Vikvatnet. Mot sydvest Varmt og godt, på grensa til for varmt meinar enkelte. Lag etter lag vert effektivt skrella av, og solkremen får bein å gå på. Klaginga får imidlertid forbli usagt, med born på tur er det tross alt betre med hyppige drikkepauser enn ein tilværelse dominert av skibriller, vind midt i fleisen og raske måltid i ein vindsekk. Foto: Tone Drabløs Endeleg framme ved Danskehytta, beliggande 1450 moh. Den siste lille kneika fekk sette punktum for dagen, og både små og store har fått utfordra seg litt i sidebratt terreng, med og utan pulk, dog ikkje meir enn at gleda er bevart. Vel framme. Sosialt og mat. Rause mengder godteri og sukkerhøge kids, nett som det brukar vere når me er på tur. Når sukkeret avsluttar sin verknad, er det imidlertid ein nokså trøytt og fornøgd gjeng som sloknar, og dei omstendige hysjerundene ein nokre gonger må til med trengs ikkje i kveld. Neste dag skal me utigjen til Grotli. Vergudane har vore lydhøre, og vindstilt og lettskya gjer at me kan gå høgt utatt, over Helleggi. Denne ruta fører ein opp på drygt 1660 moh, og gir vakkert utsyn mot Tafjordfjella og Sunnmørsfjella i nord og vest, og Breheimen med Jostedalsbreen og Skridulaupen dominerande i syd. Utsikt mot Nord Gjengen i drivet. Tone legg Danskehytta under seg. Eg legg fornuftige spor opp ryggen mot eggi, men spreke kids synes dei er i overkant slake og durar rett opp. Har ein blitt gammal? Den einaste som fyl dei er Tone som kjem etter med pulk. Hint. Nordover Foto: Tone Drabløs Syd - sydvest Bortover Helleggi er det flatt/småkupert eit stykke, før ein kjem til det punkt der egga knekk markant nedover att. Der ventar ei lang og slak nedkjøring, perfekt for fjellski. Godt føre gjer det til ei sann glede, også for dei som ikkje er så komfortable på fjellski i utgangspunktet. Klar ferdig kjør! Siste km mot Grotli går som ein leik etter den livgivande utforkjøringa. Dei preppa løypene i skiannlegget, med hopp og moro, står som ei verdig avslutning for ei flott helg. Takk for turen!

Selv om dere sikkert er lei meg, så skrytes det av turer, så her kommer Håvards og min tur til Gråhø på lørdag: Dvs, planen var egentlig en kjapp tur til Bruri, "offisersturkameraten min ordner lett entre til Maribu" - tenkte jeg. Men dengang ei, jeg var litt slapp selv og sjekket ikke opp , en trøtt bomvakt sa at Dovre var stengt pga. reinjakt. Jeg foreslo: "Kvitingskjølen?" spurte jeg. "Jada, hvorfor ikke" svarte Håvard. Så da peisa vi videre sørover og vi kom til Dombås. Da tenkte uberegnelige Espen, Gråhø! Jada, Håvard var med på det og. Vi visste lite om Reinheimen, så vi kjøpte et kart i turistinformasjonen. "Tordsvatnet" heter det. Det tok lang tid før vi fant toppen på kartet.. Jaja, vi finner nok frem, og satset på at vi greide de syv første kilometerne før vi kom inn på vårt nye kart, uten kart. Vi kjørte opp, hva het den, Lordalen! Furuskog, ganske trivelig. Innerst inne i dalen, ved Nysætri satte vi bilen. Vi konkurrerte i å skjære mest ned på vekten. Den konkurransen vant jeg, ved å ikke ta med cola, og gå i joggesko. Veldig lurt Vi gikk innover, etterhvert som praten gikk, skjønte jeg at turkameraten ikke sto noe tilbake for personer som Børge Ousland eller Kagge, grønlandsfarer var han! Hehe, jeg følte at jeg måtte øke farten litt, så han ikke skulle kjede seg Etter en god stund på en helt grei sti, begynte vi å lure på om vi hadde kommet oss inn på kartet, og om vi skulle krysse elva for å sikte inn mot Skarvedalen. Elva ble kald i joggesko... Vi gikk i jevnt tempo et stykke opp i Skarvedalen før vi satte oss og spiste, jeg greidde å trykke i meg fire skiver. Merket at Håvard ble utålmodig da regnet begynte å piske på sjokoladepålegget. Vi kledde på oss goretexbunadene, og kom oss oppover i uværet. Vi fulgte vann 1442 på venstre side, og 1490 på høyre, før vi bestemte oss for å gå opp i søkket øst for Gråhø 2014. En lei urd, med påfølgende julestemning pga. digre snøfiller, brakte oss opp i skardet øst for vår vakre topp. Vi så hverandre, snø og ingenting. Sikkert dødskjedelig utsikt likevel. Vi frøs no ekstremt på hendene før vi fikk pakket de stive fingrene inn i vottene. Opp mot toppen tok grønlandsfareren teten et øyeblikk, og jeg måtte konsentrere meg for å holde følge, med joggesko og skrantende kne og hofte (pga sykkeltryn). Jeg konsentrerte meg, og snart var vi oppe! Føttene ble litt kalde med joggesko i snøværet, men det gikk da på et vis.. Vi ble ikke lenge på toppen, før vi skled ned igjen i skardet. Vi hadde forlengst begynt å fable om hamburgern på Dombås, en god seng og rett og slett bedre tider. Samtalene gikk med på å forsvare hvorfor vi drev på med dette tullet, og greidde på et vis å overbevise oss selv om at dette var ganske fint Det gikk radig nedover igjen, selv om steinene var forræderisk glatte. Nede på sletta igjen, rett etter å hørt at Håvard digga AC/DC, skar kniven seg inn i det helvetes høyrekneet igjen. Det var dritt. De siste 7-8 kilometerne var fæle. Møtte et par reinsjegere som lurte på om det var skiføre pga stavene mine. Drittjegere. Fins jo ikke rein, og så skal de skyte de stakkars få dyra som er igjen... Steng av hele Dovre og Jotunheimenom sommeren for 2000mjegere i stedet! Vi er snille og greie, og lar dyra være i fred!! Så slipper vi å ha noen befatning med alle disse andre som er i fjellet og forstyrrer uten å virkelig elske det Vi la inn litt løping på slutten, og brukte et sted mellom 8 og 9 timer. Vi syntes det var godt å komme seg i bilen. Godt gjort å ikke sovne, Håvard. Takk for en fin tur! Bilder kommer kanskje etterhvert?

Etter å ha brutt en tur noen kilometer før Bergebua (se bilde) 6. januar samme år, bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å bestige fjellet på nytt. Dette var planlagt å bli samtidig med påskeferie fra Luftkrigsskolen. Etter å ha fått tak i et telt (Svalbard fra Helsport) ble det en overnatting ved Nysætre fra 30 til 31 Mars. Veien inn til Nysætre var ikke brøyta, og de fem kilometerne fra Storsætre måtte gjøres på ski. Det var og noe stive priser (subjektivt) å kjøre innover til Storsætre, hvor at prisen var 200 kroner for to dager. Etter en natt i telt begynte jeg å gå på ski innover Loradalen, hvor jeg passerer Bergebua før jeg tar til høyre opp Skarvedalen. Skiføret er upåklagelig, ryggsekken satt igjen i skarvedalen, og med feller tilpasset festesonen til skia, så går det i et greit tempo helt til jeg skal begynne å gå mot toppen (1670 moh). Siden jeg ikke føler meg så altfor stø på den nye NATO planken til forsvaret, velger jeg å gå de siste 350 høydemetrene til toppen til fots. I det jeg kommer til toppen ser jeg at GPS'en sin trippteller viser 23 kilometer, og det minner meg på at det er en relativ lang tur til bilen. Jeg kjenner at sola og vinden har jobbet med ansiktet, hvor at manglende bruk av solfaktor er det primære problemet. Turen tilbake til bilen tar heldigvis bare 1/3 av tiden det tok opp til toppen. Den samlede tiden t/r toppen er på 14 timer, noe som kan virke veldig drøyt til å være en dagstur. Den samlede lengden på denne turen er 46 kilometer, hvor at det under store delen av turen er manglende mobildekning (vær obs på å bringe livsnødvendig utstyr når dere går innover i dette fjellterrenget..) Alexander

Enkelt og greit: Kva side av Gubrandsdalen er det mest fordelaktig å halde seg på på ein slik tur? Og (veldig grovt) kva rute ville de ha valt? De kan forutsette at turen skal gå vinterstid (desember), og at eg skal vere sjølvforsynt for opp til ei veke i gangen. Kjem også til å ha DNT-nøkkel med meg, men skal primært sove i telt. Takkar og bukkar for innspel!