Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'innerdalen'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 17 resultater

  1. Hei alle sammen! Det kommer mine venner på besøk fra 4.-7. mai og de ønsker å oppleve Norge og bruke tiden på fjellturer til fots eller truger. Bor i Trondheim og skal reise til Innerdalen/Oppdal/Sunndal. Kanskje er det noen tur med fløtt utsikt som ikke trengs ski? Ellers andre muligheter i område? Takk!
  2. Grytidlig start på tur til Tåga/Såtbakkollen da noen timer med sol skulle passere området rundt soloppgang. Senere på dagen skulle vinterens første store snøfall starte. Kjørte fra Trondheim kl 02.00 og gikk fra Fale Bru litt etter kl 04.00. De siste skyene var i ferd med å passere og stjernene kom fram. Temperaturen lå på rundt 10c så det ble en varm start de første 900m til to hytter som ligger under Smørklimpen. På litt over 1400m kom sola opp og jeg fikk en flott soloppgang mens jeg gikk opp mot Såtbakkollen's første topp. Turlengde: 9 timer | Distanse: 19.0km | Høydemeter: 1885m Start fra: Parkeringsplass under Fale Bru i Sunndalen Utsikt ned Sunndalen En pinakkel på Drivhjellhammaren som jeg har sett på i en årrekke nå Sollys på Dordinakkan og Kaldfonna Store Trolla og Østre Trolla Skardsfjellet Store Trolla, Skardsfjellet og nordvestover mot Tustna Tustna-topper med vindmøllene på Smøla bak Turen over Såtbakkollene gikk radig. Lettgått og med fin utsikt hele veien over eggen, mens det smalnet til mot det markante skaret ca. halveis. Skaret kunne by på ganske enkel men artig klyving på begge sider. Utsikten fra både eggen og spesielt toppen av Tåga var svært vid og imponerende. Selv om man ikke fåt ett like luftig bilde som fra Store Trolla ser man til gjengjeld omtrent alle små og store topper i hele Trollheimen herfra. I sør lå det skyer så Snøhetta var bare delvis synlig innimellom. På en klar dag her ser man Galdhøpiggen og Glittertinden lengst sør. Hadde vært fint å sovet under åpen himmel på den her enga Såtbakkryggen Ved V-skaret Skjorta mellom Store og Nordre Trolla Ett panorama fra toppen av Tåga Snøhetta såvidt synlig Den ene av de to flotte fossene man passerer i Navardalen Ruta jeg gikk vises i mørkerødt. Kartet er fra 1879. Copyright: Kartverket
  3. Hadde sett på Skarfjellet (1790m) lenge, men det var da jeg satte meg mer inn i detaljene rundt pinakklene Kjerringi, Jutulgubben samt eggen ut mot Snøskar med Trollporten at jeg bestemte meg på at jeg måtte ta turen opp dit nå i år. Da Yr meldte stor sol og 22c så seint i september som nå var det ikke tvil, det måtte bli Skarfjellet. Bru over elva Gresjo nede i dalen Innerdalestårnet Startet turen fra Dalen, inngangen til Innerdalen. Gikk stien opp mot Virumsetra, men skrudde til øst rett før setra. Her fant jeg en gammel sti som gikk oppover mot ura, men denne var i ferd med å gro igjen. Det er flere renner fra pinakklene og ned mot Virumsetra, men jeg satset på å gå opp på ryggen og opp til pinakklene fra nord. Da jeg kom opp i ura gikk jeg inn i mange nylige ras i flere områder. Alle rasene hadde gått i år og i fjor så det er tydelig at det er mye bevegelse i hele ura (150-200m nederst til øverst, 50-70m bredde). Det største raset hadde gått i nedkant av området som beveger seg, der ei blokk på ett par hundre tonn eller mer hadde falt ut fra ett stup. De nederste pinakklene Morgenutsikt mot Vinnufjellene Kjerringi Nedre Ura opp mot Kjerringi ble svært grov, og det tar litt mer tid å bevege seg i slik teig. I dette pinakkelfeltet ligger det tre større pinakkler på 15-60pf, samt flere mindre pinakkler på 5-10pf. Hadde ikke lest meg noe særlig opp i detaljene rundt klatringa her, bortsett fra at Jutulgubben er populær blandt klatrere. Jeg kom meg opp på en enkel pinakkel rett under Nedre Kjerringi og fant ut at Nedre Kjerringi er delt i to. Var det mulig å komme seg opp via denne sprekka? Fra østsiden var det få tak inne i sprekka, men på motsatt side var det enklere å komme seg opp. Det vanskeligste partiet var de tre første metrene, med små fingertak og litt lengre avstand mellom to hyller å plassere beina på. Videre opp var det breie hyller før jeg kunne bruke renna 3-4m opp til toppen. De fleste vil nok bruke sikring her da ett fall vil være en særdeles nedtur med den ura som ligger under. Kjerringi Nedre, med Vinnufjellene til vesntre og Innerdalsvatna til høyre. Klatrerute opp Kjerringi Nedre. Kjerringi Øvre Fortsatte opp til Kjerringi Øvre. Den var langt enklere å bestige enn Nedre, med lett klyving opp fra sør. Nå hadde klokka plutselig løpt, hadde brukt 2 timer fra jeg nådde den nederste pinakklen, da det skal klyves, klatres, snappes, spises, drikkes, og fotograferes fra alle vinkler! Gikk rundt Jutulgubben også, ett veldig tøft tårn, men den her kjempen krever utstyr, evt. en enda mer uansvarlig fyr enn meg som tørr å gå den usikra! 50m høye Jutulgubben sett fra Kjerringi Øvre Gubben og Kjerringi Fra Jutulgubben gikk jeg opp til en varde øverst i ura. Herfra gikk det en godt vardet sti rundt Skarfjellet ett stykke på vestsiden før den snudde øst og opp mot toppen. Endel løs ur videre opp og kom opp til stupene på nordsiden hvor det sto to flotte varder. Tok en lang pause her, og mens jeg pauset kom det to damer opp som gjorde pausen enda lengre! Vi gikk sammen videre opp til selve topppunktet lengre mot sør. En lite imponerende varde på toppen, men utsikten er storslagent i alle retninger. Nordstupet på Skarfjellet Tåga (1840m) og Store Trolla (1850m) sett fra Skarfjellet Tilbake på Skarfjellet sett fra eggen mot Nordre Trolla. Mens damene gikk ned samme vei som opp fortsatte jeg utover mot Trollporten. Klokka hadde passert 18, så jeg hadde ikke mange timene med lys igjen. Eggen bort til Trollporten var svært så lettgått og fin. Ved Trollporten ble det litt lett klyving ned på vestsiden, for å komme inn i selve porten. Jeg fortsatte over litt kuppert egg-terreng med flere små skar som måtte omgåes før jeg var nede i Snøskar, det laveste punktet mellom Nordre Trolla og Skarfjellet. Fra Snøskar fulgte jeg ei veldig løs renne ned mot Grasdalen. Var en nesten gjengrodd sti nede i dalen, så jeg mistet stien flere ganger før stien ble mer tydelig fra Grønmyra og videre ned til Virumsetra. Var tilbake til bilen kvart på ni, trekvarter etter solnedgangen. Trollporten Store Trolla og Nordre Trolla (høyre) Sola går ned over Vinnufjellet Sporstein! Elva Gresjo med Nebba (1583m) i bakgrunnen.
  4. 29.03.-13 Nå hadde jeg og Ivar Nerdal pakka sekkene med tau, økser, stegjern, kiler og friends i tillegg til alt det stæsjet som er påkrevd å ha med i dagens toppturfikserte samfunn, da for å være god kamerat. Med dette menes spade, søkestang, batteridreven pipedings, skihjelm og alskens pikkpakk. Jaja, vi tar det som trening tenkte jeg da jeg på lang avstand kunne se at Jutullene (som var målet) tydeligvis hadde brattere anmarsj i år. Ivar som bor i Nerdalen og kikker rett på Skarfjells nordvegg fra frukostbordet var helt enig. Det var nok blitt brattere. opptråkket spor til Grasdalen åpenbarte seg da vi entra åkeren i Nerdalen. Idet stigninga begynte stussa vi lenge over hvorfor de som hadde gått her ikke hadde brukt staver, det var jo ingen kringlespor i snøen, var det paralympics-folk som hadde traska opp her? Antagelig var det bare noen som hadde kjørt ned, for det var fullt av svinger oppe i lia. Hvor de kom fra vet vi ikke med sikkerhet, for det var ingen spor opp (med kringler). Snøen var som beskrevet av kamerat og pioneer fra gullkysten, Tustnastabbenes erobrer, selveste Toralf Furseth. 30 cm pudder plassert lett og luftig på klinkende skare. Vi holdt oss unna rennesystemene og bøksa oss rett på den steinete ryggen som går fra Grasdalen til Jutullene. "Følg rygg, vær trygg" runget ut i de bratte fjellsidene mens vi bestemt og taktfast masjerte opp, opp og opp. Det var tungt, skaren slapp taket på pudderet og vi klarte ikke å gå opp bratta med ski, skaren holdt derimot ikke vekten av oss lammelårspisende ålvundeidinger med tunge ryggsekker når skia hang på sekkene. Steike for et slit. Kl 13 var alt dyvått av svette, vi hadde fremdeles et stykke igjen og snøen ble dypere og tyngre for hver høydemeter. Til slutt ga vi opp, velta oss ned på en stein og glefsa i oss nistepakka. Vi myste bort mot Nordveggen på Skarfjell og ble enige om å traversere ut dit for å få ei nedkjøring der som plaster på såret. Ingen klatring idag. Her var snøforholdene temmelig lik det vi hadde jobba med tidligere på dagen, pudder som ikke ville ligge i ro på skaren. Vi kryssa oss over hele flanken i øvre del og kjørte en safere linje i østsida før vi kryssa oss tilbake mot grasdalen i bunnen av ura. Nordveggen ser enorm ut på nært hold, og dødens dal åpenbarte seg som en interessant sak som skrådde seg opp mot himmelen. Kan nevnes at undertegnede gikk på trynet så det sang etter nede i henget. Resultatet ble utgraving av ei grop på størrelse med et alminnelig meteorkrater grunnet jakten på den forsvunnede ski. Når folk nede i dalen spør hva det krateret de skimter der oppe er for noe, sier jeg bare at det er slik ålvundeidinger bruker å grave snøprofil. Ja, gropa er faktisk synlig fra virumdalen. Fikk i det minste inspisert litt, været var bra og helsa ble sikkert ikke dårligere av dette heller. Mysteriet med manglende spor opp til Grasdalen ble løst. Vi oppdaga skispor lengre vest, nesten i sida opp mot hesthøgda som dro seg ned i grasdalen igjen og fortsatte opp breen mot kongen. Variant.
  5. For mange vil klatreruta Vestre Gjelkant, eller "Gjelkanten" på Merrakammen lyde kjent. Innerst i gjelet går det ei isrute som også er nevnt i Innerdalsføreren. Har hatt ruta i kikkerten flere sesonger men vi har latt oss stoppe av skredfaren, en fæl skavvel bruker også vanligvis å trone i toppen av gjelet. Denne vinteren har sålangt gått i klatrernes favør, meeeeget lite snø og stabilt vær! Dermed fikk jeg og Gamlefar tråkka oss avgårde og fikk en kjempeflott dag i Innerdalen! https://vimeo.com/58294385
  6. Min første turrapport I forbindelse med besøk hos kjente og kjære på Sunndalsøra tidligere i uka ble det en dagstur til Innerdalen på tirsdag. Stod opp til smått utrolige 20 varmegrader klokka halv åtte om morgenen, kombinert med veldig sterk vindt, så var litt skeptisk til forholdene lengre opp i fjellet. Det viste seg at Innerdalen lå noe skånet for vinden, så jeg bestemte meg at jeg måtte opp i høyden når jeg først var der inne, over 10 år siden sist! Etter litt nyting av utsikt ved Innerdalshytta ble det en intensiv treningsøkt opp til Bjøråskaret, før jeg returnerte ned igjen og besteg Renndalskammen ved å gå rundt på sørsiden og opp den bratte renna man ser fra dalen. Dette ble en real utfording da jeg hadde med hund og den måtte dyttes opp ett par cruix på slutten av renna. Lenge siden jeg har vært i bratt fjell så dette fikk virkelig igang både puls og adrenalin, deilig!!! Vinden var merkbar på toppen og det tok ikke lange stunden før vi gikk ned i dalen igjen. Termometeret viste forøvrig utrolige 13 grader på 1200 moh og med fjellheimen som badet i høstfarger, ble det en helt fantastisk dag som gav mersmak. Merket forøvrig at Vinnubreen hadde blitt vesentlig mindre på 10 år siden sist jeg var her. Mange nye turer ble planlagt den dagen og jeg gleder meg allerede til neste tur nordover. Trolla-massivet er en av mine store mål, men først må psyken trimmes og jeg må lære meg sikring i bratt fjell. Den dagen jeg står på toppen av Store Trolla, er jeg en lykkelig mann
  7. Fredag 23/07 Denne helga kom sommeren til Nordmøre, den varte vel i 3 dager så det var bra det ble tur. Jeg og en hel armada med Todalinger skulle ha vår egen lille klatresamling. Våre planer ble forskjøvet til fredag da fergelemmen på Kvanne-Røkkum ramla på sjøen torsdagen, Todalingene gikk da over fjellet til Innerdalen via Snekkardalen, Spreke karer(måtte bare få sagt det). Etter å ha møttes på Renndølsetra trasket vi opp i Giklingdalen og overnatta her med himmelen som tak over hodet. Lørdag 24/07 3 stk av Todalingene skulle klatre sydveggen direkte på Skarfjells sydpilar, jeg og Lars skulle ta for oss fugleggen mens en femte Todaling som ikke er fjellklatrer ville opp normalvegen på store Innerdalstårnet. Fugleggen. Jeg syns denne eggen ser veldig tiltalende ut fra dalen, den reiser seg tydelig, bratt og høy opp mot midttoppen. Klatreruta er på 9 taulengder og har innsteg på selve eggen, litt klyving for å komme opp til første standplass. Allerede her begynner vi å få fin utsikt da innsteget er langt oppe i sida på Skarfjell. Selve ruta byr ikke på store problemer men den har enkelte tunge partier. 6 taulengde var vel den tyngste taulengden, her er det en stor vegg (svakt overhengende) med til dels negative tak. 5-Cruxet i 8 taulengde er av god Ralph Høibakk-standard, i toppen av taulengda møtte vi på et takoverheng på venstre side av eggen, det var bare å stramme opp pungskinnet og gyve på, det er langt ned her Cruxet forseres ved å traversere horisontalt oppunder overhenget(ca 3,5m), her bør du sette ei bombe før traversen, er vanskelig å sette gode sikringer underveis. Etter traversen må en heise seg litt opp og famle litt i blinde over henget, finne et tak og dra seg opp. Vel oppe på midttoppen var vi godt fornøyde med økta, flott utsikt med sydpilaren stikkende opp mot himmelen og snøbreen som strekker seg opp mot Trollamassivet foran oss. Utvilsomt mitt favorittområde. Returen går ned langs brekanten mot Sydpilaren, ca 30m rapell på borebolter ned i Trollbotnen. Når vi var tilbake i campen kunne vi konstatere at vi hadde brukt ca 10 timer fra start i Giklingdalen til vi var tilbake. Nede på Innerdalshytta var det samla mange sambygdinger til et lystig lag, Iver serverte oss kveldsmat i form av pils og gammel dansk. Gjengen som klatra Sydveggen kom også ned etterhvert og hang seg på festlighetene som ble avslutta med bålfest i teltcampen på Renndølsetra. Full klaff for begge taulag
  8. Plana var å gå Skjerdinfjellseggen fredag 30.07 om været tillot det, og kanskje ville Snøfjellet få seg et besøk også? Turen starta torsdagskvelden, vi var 5 mann i følget. Vi parkerte ved Innerdalsmerket på veien opp til Kårvatn, og trasket i vei etter turistlinja i retning Bjøråskaret og Innerdalen. Når vi kom opp Midtryggen og kunne se Bjøråskaret var kveldens økt over, teltene ble satt opp og middag inntatt. Vi fikk fort besøk av utallige flygende beist mens vi satt der og spiste maten vår, trivelig med selskap! Været var overskyet og litt yr, fredagens værmelding viste også overskyet så det var en bekymret gjeng som krøp nedi posene og tok kvelden. Neste morgen var spenningen stor når "døra" ble åpnet, skodde og 30 meter sikt var fasiten... Etter litt bannskap og fordømming av værguder kunne vi konstatere at sola kunne skimtes gjennom skodda og at det dermed var håp. Frokost ble spist og vi la i vei, knappe 100 høydemeter over campen var det bare å slippe jubelen løs, strålende vær! Etappen fra telta på ca 800moh og til den nordligste toppen (1465moh) på Skjerdingfjellet er bratt ur, type løs, så det var bare å trø varsomt. 3 til som hadde meldt sin ankomst kunne etterhvert skimtes nedi bakken, og etterhvert var alle 8 samlet på første toppen. Eggen er forholdsvis luftig på visse partier, og på slutten er det et par punkt med klyving der noen fikk et møte med seg sjøl Skodda viste seg å være av den stabile sorten og lå mellom 1000 og 1200moh hele dagen, vanskelig å være mer heldig! Eggen består av 22 små "topper" som må forseres og turen tok vel et par timer. Etter litt mer bannskap og litt angst, stod alle velberget på høyeste punktet (1520?moh). Sola stekte og utsikten utover skoddehavet var fabelaktig! Fra toppen og ned til Bjøråskaret (1178moh) er det igjen bratt ur, men av det større og mer stabile slaget. Her ble det skriving i boka og spising av godsaker før neste plan ble lagt. 3 av oss var gira på å ta turen opp normalveien på Snøfjellet (1579 moh) og deretter gå eggen ned igjen når vi først var så "nærme". Resten var forsynt og fulgte turistlinja tilbake til Todalen og skodda. Da var det pån igjen med bratt ur og påfølgende lett klyving til topps. Det var lite tvil om at regn var på tur, så bilder ble tatt og vi trasket i vei retning eggen som går ned til "fortoppen" på 1330 moh. Det ble sleipt og jævlig ned den bratte eggen, et par plasser var vi i full strekk for å komme oss ned til neste avsats, dette er finværsrute uten tvil! Etter å ha kastet i oss siste rest av sjokoladen var det bare å traske ned i skodda og prøve å finne stien tilbake til Innerdalsmerket. Alle var enige om at det hadde vært en topp(!) tur selv om det ble en fuktig avslutning.
  9. Innerdalstårnet har mange flotte ruter, jeg har kun gått normalvegen (2) så det var på tide å bryne seg på en av klatrerutene. Nordvesteggen: Innsteg i skaret mellom litj-tårnet og Store Innerdalstårnet, dette er ei seriøst bratt rute som er stedvis overhengende. Ruta er gradert til 5- (NB: 5- fra den tiden 6 var det høyeste på skalaen, aner ikke hva dette tilsvarer idag) og har to crux som fikk blodpumpa og konsentrasjonen i gang. 5 taulengder med vanvittig fin utsikt da eggen vender ut mot innerdalen. På denne siden av tårnet er fjellet fast og fint, løste ikke ut en eneste stein på denne turen. Speilrefleksen ble nedprioritert pga plassmangel i sekken. Bildene fra selve turen er tatt med et snertent videokamera, så for dere som er interessert har jeg også lagt ut en film fra selve klatringa opp eggen her: http://www.youtube.com/watch?v=HorXDojKZKM
  10. Denne helga var vi en god gjeng oppe på Renndølsetra i Innerdalen, misjonen var dugnad i forbindelse med sesongåpning. Da snøen endelig har trukket seg opp i sidene og værmeldingene var eksemplariske, var vi to stk som lurte oss opp Vestre Gjelkant Lørdag formiddag, vi fikk altså slått store hauger med fluer i en smekk. Vestre Gjelkant er en klassiker i Innerdalen med sin tydelige egg opp på Merrakammen, totalt 5 taulengder, grad 4. Har ofte vært brukt i kurssammenheng. Ruta er enkel å klatre, grovt fjell med gode tak, men den er bratt og luftig. Turen krever litt forsiktighet og årvåkenhet, det er mye løse steiner og til dels svære steinblokker som står på vippen (spesielt på 3 og 4 taulengde). Kort oppsummert; Fin klatrerute der du får godt med luft under ræva, samt vakker utsikt utover Innerdalen. Anbefales.
  11. Pga en treig mandags skolestart og mimring fra sommeren, legger jeg ut en liten rapport fra turen jeg og to kompiser tok til Kringelhøa. Vi startet turen med sykkel fra Åndgarden i Storlidalen og tok oss opp til tovatna, her er det en fin grusveg ca 3-4 km, sparte bra med tid ved å benytte sykkel, spesielt på tur tilbake da det er bare å trille til bilen. For å spare mere tid syklet vi forbi vannverkshytta, videre mot kårvatn og vasset over den lille elvetarmen som forbinder Tovatna. Aner ikke om dette var særlig tidsbesparende, jeg ikke har gått denne turen etter stien fra vannverkshytta som er ordinærruta. Været var pussig denne dagen, virket ikke som at værgudene klarte å bestemme seg, noe som resulterte i et blinkskudd på toppen utover Innerdalen! Dette er en enkel og fin tur som gir en knallfin utsikt mot Storlidalen og Innerdalen, etter boka å dømme er toppen meget lite besøkt. På tur ned fikk vi Nærkontakt med 1 stk Simle med kalv, var ikke mere en 10 m unna da vi gikk oss på disse to tamme skapningene. Fin tur som anbefales om noen skulle ferdes i området Sykkeletappen er over. Storlidalen i bakgrunnen Kringelhøa fra Meskaret Langvatnet. Vi ble ikke frelst, men fint var det. Innerdalen med Tårnet og Tårnfjell til venstre, Rendalskammen ned til høyre. Utsikt mot Storlidalen, Tovatna først og Åndgardsvatnet bakerst. Såtbakkollen i tåkehavet. Skimter Trolla bak til høyre Posering! Storsalen til høyre, Sumrungsnebbene til venstre heisann
  12. Loffet litt rundt i Innerdalen i sommer og heldigvis hadde turfølget mitt bedre kamerautstyr enn det mobilen min kan varte opp med. Her er noen bilder fra turen som foregikk helt i starten av juli. Været var knallbra hele tiden og det ble mye tid til fisking og leirkos og trasking opp og ned dalstrøket. Det ble av diverse grunner ikke noen sjanse til noen toppturer, men det har jeg lovt meg selv å ta igjen neste sommer Vi hadde booket Raudhytta, den lille hytta som ligger litt ovenfor resten av Renndølsetra, og sov der første natten. Ren luksus var det, men når det er sagt så var det jo telting, fisking og småvandring rundt i området som var planen. Så dagen etter fant vi en fin plass til teltet og valgte å ha en slags basecamp der. Dette var ikke lenger unna setra enn at det gikk fint å gå til setra for å kjøpe rømme som vi hadde til ørreten. Jeg hadde tatt med litt alufolie som fisken ble bakt i, og sammen med rømme og potetmos så ble det et herremåltid ut av det Må innrømme at det ble et par turer bortom setra for å kjøpe vafler med rømme og syltetøy også. Noe så fantastisk godt har jeg sjelden smakt...
  13. Hadde en tur til Såtbakkollen igår som var såpass fin att jeg må legge ut noen bilder. Gikk fra Nerdal i Innerdalen, i og med at det er en ganske drøy dagstur, så gikk jeg opp dagen før og teltet ved Langvatnet. Var ganske grått å tåke når jeg kom, men da jeg våknet neste morgen var det ett fantastisk vær med skyfri himmel. 20 grader å fantastisk utsikt på toppen. Var ganske mye snø i fjellet enda, så storparten av turen opp fjellet gikk i våt løs snø.
  14. Innerdalen Litt før sju, mens sola ennå lå i skjul bak Renndalskammen, var jeg på tur oppover Innerdalen. Nede i dalsidene var det grønt og frodig, og videre opp mot Giklingdalen passerte stien flere gamle setertufter. Innerdalstårnet, 1454 moh Ved varden som markerer inngangen til Giklingdalen, tar bjørkeskogen slutt. Skarfjellet og Trolla virker, om mulig, enda mer imponerende herifra enn lenger ned i Innerdalen. Fra varden er det en kort tur til stidelet ved Storvatnet. Mens én sti følger vannkanten, stiger den andre bratt opp til venstre mot det trange skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet. Litt over halvveis i denne lia passerer stien en bekk, og jeg benyttet denne anledningen til å drikke meg utørst og fylle vannflaskene. Det skulle bli det siste jeg så til vann på en stund. Vel oppe i Skaret begynner moroa. Det siste stykket mot Innerdalstårnet byr på lett klyving og klatring. Fjellveggen kan virke bratt, men den er delt opp i dype og tydelige terrasser. Noen har satt opp varder for å vise vei oppover, men så lenge sikten er god, behøver man ikke bry seg om dem. Jeg tok først litt ut til venstre og fulgte deretter terrassesystemet trinn for trinn. I den sørvendte helningen varmet fjellet mot håndflatene, og det var bare å nyte hver meter til toppen av Tårnet (09:00) og ned til skaret igjen. Tårnfjellet, 1521 moh Tilbake i skaret møtte jeg et hyggelig par som var på tur for å prøve ei klatrerute opp mot Tårnet. Jeg småsnakket litt med dem, stappet i meg noen brødskiver og studerte nordveggen av Tårnfjellet. Der oppe hadde jeg ikke vært før. Fjellsiden lå fortsatt i skyggen, og her nedenfra virket den mørk, sleip og truende. Etter en del fundering bestemte jeg meg for å prøve ei rute ganske langt ut mot venstre side, ut mot Innerdalen i øst altså. På avstand kan dette rutevalget virke litt utsatt, men jeg ville heller ha det luftig og tørt enn å rutsje ned de fuktige og mosekledde partiene lenger til høyre i nordveggen. Jo lenger opp jeg kom i fjellveggen, jo mer forbauset ble jeg over hvor lett det hele løste seg opp. Siktemerkene mine i det bratteste partiet var en flat steinhylle som stakk markant ut fra fjellveggen og en pinakkel, nærmest en naturlig varde, litt lenger opp. Begge disse postene bød på morsom småklatring idet jeg omgikk dem på venstre side, og etter at de var unnagjort, ble terrenget betydelig flatere. Jeg kom til noen mosekledte berghyller. Selv om det hadde vært tørt i flere dager nå, hadde mosen holdt på vannet som en svamp. Mosen fløyt oppå fjellet og glei hit og dit ved hver minste bevegelse. Hadde jeg støtt på denne vegetasjonen i selve bratthenget, ville det ha vært atskillig verre. Slik det var nå, kunne jeg kare meg oppover i måtelig stil, til dels på alle fire, for kort tid deretter å slippe ut et jubelrop ved synet av snøfonna oppe på topplatået. Mens noen fjelltopper er fascinerende spisse, er Tårnfjellet utrolig flatt. Under istiden må breene i dalen ha gjort en solid jobb med å slipe til denne ovale og vidstrakte flaten. I et landskap med tårn og tinder på alle kanter, og nye klatrepartier i vente, var det riktig koselig på oppe på dette hellebelagte taket. Jeg tok meg god tid over høyfjellssletta. Sola varmet godt, og det var ingen hast med å nå fram til toppvarden helt i sørenden av platået (11:00). Såtbakkollen, 1840 moh Fra toppen av Tårnfjellet strekker det seg en noe lavere fjellrygg i en bue mot Såtbakkollen, to kilometer lenger sør og 300 meter høyere opp. I Trollheimen er det bare Store Trolla (1850), på motsatt side av Giklingdalen, som rager høyere. Ifølge Statens kartverk heter Såtbakkollen egentlig Tåga. Dem om det. Med noen småhopp og litt enkel klyving kom jeg greit ned på fjellryggen. Ganske tidlig på ryggen møter man en kul, 50 meter høy mot nord, 25 mot sør. Artig å klyve over den. Det vanskeligste punktet langs ryggen var en fjellhammer like før oppstigningen mot Såtbakkollen. Denne hammeren kunne vel være 25 meter +/-. Klatreføreren for Innerdalen opplyser at det skal være mulig å omgå dette punktet. Det må i så fall være mot Giklingdalssida, for over mot Innerdalen gikk det et bratt stup mot en bre i dalbotnen. Selve hammeren vurderes i klatreføreren til grad 3. Fjellet var godt og varmt, og jeg kom meg raskt opp de første høydemeterne. Først helt mot slutten støtte jeg på et litt luftig parti med noe vertikal klatring. Dette partiet var imidlertid bare på noen få meter, og det var flere gode tak underveis. Fra hammeren og opp mot Såtbakkollen begynte ryggen å smalne av samtidig som den ble brattere enn før. Imidlertid var det ingen egentlige klatreutfordringer her, og jeg kunne gå og klyve ganske greit opp til topplatået. Idet jeg nærmet meg toppen (12:20), fikk jeg øye på en rekke avlange steiner som raget opp i lufta rundt toppvarden. Såtbakkollen var visst det rene Stonhenge. Noen har tydeligvis funnet mening i å sette de avlange steinhellene, som ligger strødd over hele kollen, opp på høykant. Kan dette være sporene etter en hittil hemmeligholdt religiøs sekt? Navarnebba, 1662 moh Ryggen videre mot Såtbakkollen 1774, et stykke lenger sør, er lett å gå. Mens jeg gikk bortover her, vandret blikket stadig i retning av Navarnebba. Selv om jeg hadde gått noen timer nå, var ikke klokka mer enn midt på dagen, og det burde da la seg gjøre å komme seg en tur dit opp også? Det eneste problemet med denne, ellers så utmerkede planen, var at den slake lia oppover Såtbakkollen gikk over i bratte stup mot Navardalen i nord. Et stykke lenger ut på ryggen begynte tingene imidlertid å se lysere ut, og jeg kunne begynne på nedstigningen uten alt for store problemer. Denne ruta ned fra Såtbakkollen mot Navardalen, som forsåvidt også er en mulig rute opp, har jeg ikke sett beskrevet før. Det var derfor med en viss spenning jeg begynte å jobbe meg ned brattlia, men det var overraskende enkelt å komme seg fram, og ganske snart (13:40) stod jeg i et dalføre på rundt 1350 meter. Fra dette punktet kunne jeg ha gått inn i Tverrådalen, litt lenger sør, for så å følge en av topprutene som klatreføreren anbefaler. Når jeg først stod her, var det imidlertid mye mer fristende å forsøke en mer direkte linje opp mot toppen. Stigningen var ikke på mer enn 300 meter, men jeg begynte å kjenne det i beina nå etter all klyvingen tidligere på dagen. Ruta jeg gikk mot toppen var veldig fin. Litt klyving de siste 20-30 meterne, men bare av det morsomme slaget. Terrenget ble litt mer blokklendt helt øverst, og jeg lurte et øyeblikk på om noen av steinene kunne løsne og falle over meg. Akkurat da den tanken for gjennom hodet, skvatt det opp ei fjellrype 20 cm fra høyrehånda, så jeg var nær ved å slippe det ellers så gode taket i kampesteinene. Toppen av Navarnebba (14:20) var kanskje det flotteste ved hele denne turen. Ikke minst fikk jeg et fantastisk utsyn herfra tilbake mot Såtbakkollen. Planen nå var å balansere videre bortover eggen til toppunktet på 1560 meter eller noe sånt lengst nordøst. Det jeg hadde trodd var en sammenhengende ryggtravers, viste seg imidlertid å være brutt opp på tvers av en rekke kløfter. Ingen vanskeligheter ut over grad 2, men mye klyving opp og ned. Om noen der ute samler Trollheimstopper med primærfaktor +5, må Navarnebba være et sant funn. Jeg for min del ønsket imidlertid å rekke middagen på Renndølsetra, og jeg fulgte derfor ikke denne ryggen like slavisk som tidligere på dagen. Noen steder var det, etter mitt skjønn, raskest å søke seg noen få meter til høyre ned i fjellsiden. Tverrådalen Fra den siste toppen av Navarnebba, som er godt synlig i hele Innerdalen, begynte jeg å jobbe meg ned mot Tverrådalen i sørøst. Landskapet i denne dalen veksler mellom idylliske gressletter og brutal steinur. Det ligger et vann her som bare forsvinner ned i ura før det plutselig dukker opp som et utspring (16:15) en km lenger ned. Jeg var takknemmelig for dette utspringet. Ettersom jeg hadde glemt igjen drikkeflaska i dalsøkket på den andre sida av Navarnebba, hadde jeg nemlig gått uten drikke noen timer nå. Stien videre ned mot Innerdalen er ikke spesielt godt synlig, og jeg rotet bort litt tid før jeg kom meg ned på turstien fra Storlidalen. Herfra var bare å gi full gass for å rekke et bad i fossen før rømmegrøten på Renndølsetra. Etter elleve og en halv timer på tur var det deilig å slippe seg ned i det iskalde vannet. GPS-klokka var slått på bare deler av turen, men jeg kan vel ha gått 23 km, og jeg vil anta at den samlede stigningen ble på 2350 meter. Jeg har drømt om denne turen i mange år nå. Endelig fant jeg den rette dagen til å gjennomføre den. Og for en dag!
  15. Så kom da endelig august med mindre innsekter og mørkere kvelder og årets begivenhet sto for turen - venneturen fra Storlidalen via Kårvatn og Innerdalen tilbake til utgangspunktet. Men det skulle ikke være bare enkelt; Etter en sommer med hoven ankel og minimal turaktivitet måtte jeg benytte de siste par ukene før avreise til å gå inn nye sko ved turer i nærmarka og så braket det løs med en god dose bilkjøring i turuka. Mandag 64 mil t/r Nord-Trøndelag, tirsdag 50 mil til Oslo, onsdag t/r Gardermoen og torsdag ca 43 mil til Storlidalen med retur til Oslo søndag - ser ikke tungt på en liten biltur, men dette ble i drygeste laget. Men tilbake til fjellturen som startet med en biltur over Rondevegen og Dovre til Storlidalen i Trollheimen hvor jeg rakk å installere meg i Bortistu med en pils før resten av følget kom fra Trondheim. Hjertelig gjensyn og et kjempemåltid med bassturøkt lammelår som hovedingrediens - skal det være luksus så gjelder det å slå til - og rødvinen var heller ikke ille Turen startet neste morgen(eller heller formiddag) med en liten spasertur langs anleggsveien inn mot Tovatna før vi dro opp i terrenget og fulgte merket sti inn til det innerste av Tovatna. Været var sånn passelig med lave skyer og enkelte tendenser til yr - men insekter var slettes ikke noe problem. Ned Gammelseterdalen var den merkede stien omlagt siden forrige gang jeg gikk der, og fulgte nå det gamle veianlegget på vestsida av Toåa. Veianlegget ble visstnok påbegynt ca. 1847 og hadde som mål å få til en kjerrevei mellom Oppdal og Todalen etter som oppdalingenes nærmeste forbindelse til sjøen gikk ned til Todal. Anlegget ble etter noen år avsluttet, men restene er godt synlig, og det er imponerende hva som ble utført i de bratte fjellsidene. Etter at vi krysset Toåa på ei ny bru ble terrenget temmelig fuktig, og det ble slitsomt å krysse seg frem og samtidig forsøke å unngå å fylle skoene med myr. Men vi kom da etter hvert frem til ei ny bru som igjen bragte oss over på vestsida av elva der gården og turisthytta på Kårvatn ligger. Men vi kunne ikke dy oss, noen av oss måtte forsøke et bad i elva og vi gutta dro nedover elva og badet der Nauståa kom inn i Toåa. Frisk opplevelse, men herlig etter svettingen gjennom myr og jord. Og mindre herlig var det heller ikke å komme til gårds og en kald pils. Maten måtte vi ordne selv, men med godt lager av hermetikk i selvhusholdet hadde vi ingen grunn til å klage. Med 12 stykker i følget ble det fullt på fellesrommet og det var godt besøk så det ble plassert folk litt rundt omkring, men alle fikk et sted å sove. Neste dag skulle vi gå over Bjøråskaret til Innerdalen så det starte igjen med noen km langs en vei før vi dro opp i terrenget. Men denne dagen var solen med oss, og det ble flere avslappende pauser oppover bakkene. Vegetasjonen følger med langt oppover, og etter som utsikten vider seg ut kan vi se både sjøen og innover i Trollheimen. Et herlig syn i alle retninger. Det var mye folk i fjellet, og på toppen av Bjøråskaret var det tilløp til køsitting rundt omkring. Men utsikten rettferdiggjorde trengselen - her var det mye flott fjell å se Det var bare et lite skår i gleden; En person var savnet i fjellet og vi kunne se - og høre - helikopteret som drev søk. Den savnede var visstnok slektning av vertskapet på Renndølsetra der vi skulle bo. Nedover fra Bjøråskaret er det bratt, og lårene fikk føle det etter hvert. Varmt ble det også etter hvert, så da vi var nesten nede i dalen ble det igjen bading i en kulp i Renndøla - riktig oppfriskende, men denne dagen med et varmt svaberg å gå opp på. Stort bedre går det ikke an å få det etter en dag i fjellet. Igjen fikk vi ferdiglaget mat, og rømmegrøten var så god at det igjen ble i meste laget - dette var definitivt ikke en slanketur Etter erfaringen med myr og jord i Gammelseterdalen ble det til at vi gikk om Langvatnet i stedet for via Innerdalsporten tilbake til Storlidalen på søndag. Fordelen med dette valget var at vi slapp å vasse i søla, men til gjengjeld var stigningen i starten saftig nok. Heldigvis lå stien i skygge i starten, for sola skinte som dagen før, og solhatten måtte frem for å beskytte et noe hårredusert topplokk Turen forløp udramatisk, og etter dagens siste rast valgte jeg å takke for meg og sette opp farten ned mot bilen. Tanken på 43 mil alene i bilen fristet ikke. Eneste bommert var at jeg antok at jeg kunne finne drikkevann langs veien ned fra Tovatna - men den gan ei, jeg gikk helt frem til bilen før jeg fant vann uten å måtte klatre ned til en nesten uttørret bekk. Tok Rondevegen tilbake også etter som dette er kortere enn om Dombås, men droppet besparelsen ved å kjøre over Lygna og holdt meg til E6 og anleggsarbeidene både på Mjøsbrua, sør for Hamar og i Ullensaker. Turen hadde vært topp fra start til ende, og jeg har neppe gått Trollheimen/Innerdalen for siste gang.
  16. Ja, så ble det Innerdalen for alle "penga". Med torsdagens "recon via Jøldalshytta til Langfjellet", ble det Innerdalen til slutt. Det stod lenge og vippet mellom Jøldalen og Innerdalen, men valget falt til slutt på sistnevnte. For førset gang skulle hele familien på teltur. Dvs min kone, Phil og meg selv. Vi hadde gjort klart "alt" på fredag og kjørte fra Trondheim med kurs for Innerdalen ca kl 8:30 lørdag morgen. Første stopp ble Oppdal. Der besøkte vi MX Sport, igjen, og Vibe fikk seg kortfeller, og ny Norrønabukse. Hadde fått et tips/advarsel fra "Fjellfinn" , om at "skituren til opp til Innerdalen, var av det bratte slaget". Så vi besetmte oss for at Vibe skulle ha kortfeller...just in case. Så jo på kartet at det var stigning, men så bratt kunne det nå ikke være....tenkte jeg.... Etter shopping, ble det en liten frokostpause hjemme hos "lensamann Jonassen" på Oppdal. Dattera hans er ei veninne av Vibe, og vi fikk servert nybakt brød med tilhørende pålegg. Himmelen hadde etterhvert fått den forventede blåfargen, og det så ut til at væremeldinga nok en gang skulle slå til. Etter frokost gikk turen videre mot Sunndalsøra, og fylling av drivstoff. På Sunndalsøra var det "full sommerstemning", og det så ut til at samtlige hadde bestemt seg for å vaske og polere bilene sine denne helga...og det skulle de gjøre på Essostasjonen. Dermed brukte vi ca 20min på å få tanket opp. Vi forsikret oss, som vanlig, om vegen videre, og ca klokka 13:30 rullet vi inn på parkeringsplassen innerst i Nerdalen ved Dalen. Til min store forskrekkelse så vi at skiføret var heller dårlig der, og jeg gikk opp gårdsvegen for å sjekke. Der traff jeg ei hyggelig kone, som gav meg tillatelse til å kjøre opp bilen for å lesse av pulken ved "sporstart". Ca klokka 14:15, var alt klappet og klart, og vi satte av sted. Vibe skulle bære en liten sekk med litt klær, mens jeg skulle dra pulken. Etter ca 10 min, dro jeg fortsatt pulken, ....og hadde fått sekken på ryggen også. I pulken var følgende: Reinskinn, 2 stk 14mm underlag, 2 stk oppblåsbare underlag, 1 stk Helsport Trollspiret telt, Primus ETA Power 1 stk, 2 stk primus powergas 220g, 2 stk Helsport Raudfjorden soveposer, 2 stk helsport Dunjakker, ca 6 liter drikke, litt brødmat, pålegg, "åpne spis", sjokolade, nøttemix, ekstra undertøyskifte til begge to, ca 2kg hundemat, 1 stk Canon 350D, spade, 24 snøplugger à 30cm, og litt annet småtteri. TUNG VAR DET I HVERTFALL. "Fjellfinn" hadde rett, som sikkert er vanlig...det var bratt...bratt som f..., men vi hadde jo hele dagen på oss. Problemet med tung pulk er ikke nødvendigvis vekta , men det å holde et tempo som gjør at pulken er i konstant, og jevn fart hele tiden. Da slipper man "rykkene". Det ble en del "pitstopp" på vei innover, men vi ankom Rendølsætra ca klokka 16. Da hadde vi tatt en velfortjent pause, med fotografering på "toppen", før vi begynte nedkjøringa til Innerdalsvannet. I det vi kom opp til toppen, åpenbarte hele dalen seg, og alt slitet opp dit var glemt. Maken til vakkert skue, skal man vel lete en stund for å finne tror jeg.... jeg er glad Øystein Opdøl fikk freda dalen i 1967. På sætra var det merkelig nok ikke en sjel. Ikke var det ferske skispor heller, og til tross for stigningen, syntes jeg det var merkelig. Vi stoppet opp inne bak hovedhuset, og orienterte oss litt. Etter 2-3minutter kom det en scooter kjørende, og det var to karer som jobbbet med oppussing av kjøkkenet på sætra. Snakket litt med dem, og fikk "fritt leide" til å sette opp teltet hvor som helst. Etter litt sjekking, valgte vi å telte like ved fjøset. Det hadde smeltet masse snø, men til tross for det var det mer enn nok. Teltet ble satt opp og vi fant oss raskt til rette i sola. Dalen var utrolig vakker, og utover kvelden ble den bare bedre og bedre. Jeg tok meg en liten tur bort til Innerdalshytta, og traff "oppsynsmannen", på Gammelhytta, Gyda Gravem, og fikk servert nydelig svele, mens hun viste meg litt rundt i hytta. Etter omvisningen gikk jeg videre opp mot Innerdalstårnet, for å komme meg litt opp i lia mellom "tårnet" og Skarfjellet. Det ble brattere og brattere, og jeg stoppet på 650moh. Hadde lite lyst til å "miste grepet", og for å være helt ærlig, så hadde beina fått bra med trim tidligere i dag. Derfra hadde jeg flott utsikt ned mot vatna, og sætrene, og på motsatt side av dalen så jeg bla. Snøfjellet og en del andre fjell. Jeg lot fellene være på skia, og skled rolig ned igjen, og tilbake til "leiren". Sola varmet godt, og den neste timen, fra 19-20, tilbrakte jeg godt tilbakelent i teltåpningen kun iført "superlongsen" og bivaksko. Kvelden ble ikke så gammel, før vi "slo oss til ro", og både Vibe & Phil sovna ganske tidlig. Selv måtte jeg bare holde meg våken, for å få med meg alle høydepunkter dalen kunne by på i kveldssola,.....og var stadig ute av teltet for å knipse. Søndag morgen våknet vi til vakker fuglesang, og været var like bra , som dagne før. Storsalen hadde så vidt gjort seg ferdig med morgenstellet, og resetn av fjella rundt oss hadde stått opp. Vi spiste frokost, og gikk en liten fottur oppover lia langs merket DNT sti mot Kårvatn. Fra Merrakammen gikk det stadig småras, og jeg skavtt like godt hver gang. Littt lengere opp, fikk vi enda bedre utsikt og det var enkelt og greit helt utrolig vakkert. Selv om ikke fjellene er av de aller høyeset, så byr de på en variasjon, og fasonger, som er en fryd for øyet. Fikk knipset en del bilder, og gikk ned igjen. Vi stressa ikke, og brukte lang tid på å pakke sammen. Turen tilbake var på mange måter enklere, men det er utfordring nok å komme seg helskinna nedover mot Dalen, med en pulk som presser på bakfra. Hadde baksida av lårene og leggene fått kjørt seg i går, så fikk framsida kjørt seg litt i dag. Vel nede uten nevneverdige hendelser, fikk vi laset alt inn i bilen, og satte kursen hjemover. Turen hjem kjørte vi om Surnadal, og på ferga fra Rykjem, bokstavelig talt tømte jeg Svelebrettet. 10 sveler ble kjøpt inn, og den siste går ned nå..... Turen til Innerdalen og Rendølsætra, / Innerdalshytta , er ikke så lang, men bratt. Men i det man runder toppen, og dalen åpnebarer seg foran deg, er alt slitet verdt det. Innerst i dalen ser man Storsalen, litt av Navardalsnebba, Tåga m/flere, og "Blåfjell" er jo et spesielt syn. Så er du på jakt etter en kort tur, der melkesyre prioriteres, er det bare å fylle opp pulken, spenne på seg skiene, sette av gårde.....
  17. På tide at jeg bidrar med en turrapport. Impulstur til Bjøråskaret en kald desemberdag. Bjøråskaret ligger mellom Skjerdingfjellet og Snøfjellet i Trollheimen med utsikt til norges vakreste(?) dal Innerdalen. Bor i Todalen så kjørte opp til Innerdalsmerket som vi kaller det, der turiststien fra Kårvatn til Innerdalen går. Temperaturen var ca10 minus mer eller mindre hele turen ifølge min upålitelige gradstokk. Flott temperatur for å holde pausene på et minimum . Var hardt føre hele veien med et lite snølag oppå her og der, var fint å gå men mer enn hardt nok for turen ned (kan ha noe med skiferdighetene mine å gjøre..). En flott tur som ga mersmak, men kanskje sørsiden av Todalen neste gang så man får sett sola! Edit: tok en liten resize på bildene og fikset rekkefølgen.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.