Søk i nettsamfunnet

Litt snikreklame, håper det går greit..! Norgescup i Randone arrangeres på Kårvatn den 14 og 15 februar, individuell konkurranse på lørdagen og sprint på søndagen. I tillegg til de aktive prøver vi oss med trimklasser. En på tid som starter sammen med de aktive, og en uten tid som starter like etterpå. Dette vil foregå i området fra Kårvatn og oppover mot Tydalsnebba. Mer info på: http://todalen.no/randonee/

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen. To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant? Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord. Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september. Utsikt ned mot Storlidalen. Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp». På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro. Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet. Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader. Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta. Kråkvasstind – endelig Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette. De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen. Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original bloggpost med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/08/sommerhelg-i-hostfjellet-med-innlagt-topptur/

Turen gikk fra Gravbekken opp til tuppen av Midtre, videre langs eggen og opp til toppen. Nedturen via Riaren og tilbake til Gravbekken. Det hele ble godt dokumentert på video Denne turen overasket stort i positiv retning, jeg hadde ikke trodd det skulle bli så luftig og flott. Totalt 9 timer i strålende turvær. https://www.youtube.com/watch?v=dM7F684YJOU turloggpå ut.no

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Helga den 12-14.okt var jeg på en rundtur i Trollheimen hvor utgangspunkt var teltovernatting på toppen av Snota. Startet fra Vindøldalen opp til Vindølbu og videre til Breiskaret mot Snota/Trollheimshytta. Fulgte DNT-sti her. Over tregrensa er det en god del snø nå, og jeg tror nok ikke det er så veldig lurt å vende til Trollheimen i disse dager, la heller vinteren komme først. Det er veldig glatt og isete, for mye snø til å komme seg på de høye toppene uten ski og veldig skarete føre på vindutsatte plasser. Hadde en nydelig tur med nydelig vær, var helt alene (med kjæresten da), og campet på toppen av Skrøåfjellet 1057m.o.h! Glemte både innertelt OG plugger! Selvfølgelig blåste det opp utover kvelden og ble en riktig spennende natt! For å lese alt om turen og se bilder samt snøforhold i Trollheimen, se: http://tonjeblomseth...rollheimen.html

Trollheimen er ikke det mest kjente fiskeområdet i landet. Men fisk er det der, og enkelte steder flott fisk også. Skikkelige trollaurer må det her være snakk om. Et av vanna med stor fisk ligger tilgjengelig for dagstur fra Kårvatn. Er et titalls vann å velge mellom, fin fisk i flere, men ett skiller seg ut. Her har fisken ord på seg for å være umulig å få på stang. Det betyr vanligvis to ting. Du må regne med å fiske en god stund for hver fisk, og, fisken der har nok av mat. Og det vet vi hva betyr! Jeg har fiska der to ganger før uten å få napp. Da værmeldinga sa at ukesvis med gråvær skulle bli avløst av sol og varmere vær ble valget tatt. Lang dagstur! Tidlig start, en halvtime kjøring, ferge og ny halvtime med kjøring og vi, dvs jeg og bikkja, var klare til start. Naustådalsfossen er selve kjennemerket her, en tur bortom hører med, før vi tar stien opp langs fossen. Et litt vondt kne, som nå heldigvis er bedre, har lagt en stor demper på treninga etter påske. Og når verden brått blir en lang motbakke kjennes det det godt. Bikkje i vakker natur og tilgjengelig fotoapparat er god unnskyldning for en stopp! Drøye 600 høydemeter senere kan jeg endelig se ned på første vannet. Selv har jeg bare fått småfisk der, men jeg har sett bilder av stor fisk derfra. I dag var det blankt og fint, men slett ikke gode fiskeforhold! En liten bris kommer når jeg er vel nede ved vannet og en liten tass på 250g lar seg lure før jeg går videre. På veien opp kommer brisen mer og mer og framme ved vannet er forholda riktig så lovende! En matbit først og litt avslapping for å kunne ta ei skikkelig økt! Sol og vind er pervoføre. Det blir dermed den som for seg et bad først. Ingenting. Etter diverse slukbytter setter jeg på "ambulansesluken". På første kastet sitter den! Men desverre bare i noen sekunder. Rimelig irreterende! To kast etterpå er det fisk igjen og denne gtangen havner den i håven. Så var det altså mulig. En litt slank 700 grammer. Det er overraskende. Fisken her har ord på seg for å være grisefeit. Konsekvens av en uvanlig sen vår? Eller begynnende overbefolkning? Jeg fortsetter med samme sluk uten å kjenne noe mer. Vinden stilner og noen vak dukker opp. samme sluk i 12grams utgave lurer en 300 grammer. Det skyer over og jeg setter på en rød jensen. 25g. Det funker bra og jeg kan ganske snart håve en halvkilosfisk! Vanligvis setter jeg lite pris på at noen forsøker å rykke ting ut av hendene mine. Enkelte unntak finnes imidlertid og det neste hogget er absolutt et av dem. Et kraftig rykk helt inne ved land gjør det klart at dette er større fisk. Jeg løsner bremsen og fisken er så grei at den gjør som jeg vil. Et langt rolig utras gjør at jeg slipper heftige krumspring på kort snøre. Godspeedstanga, (12 fot 5-25g) viser seg svært behagelig å kjøre fisk på. Demper rykk effektivt og har ryggrad nok til å legge press på fisken. Noen utras senere kan jeg håve fisken. Den klart største jeg har fått i dette området! Vekta er litt skuffende. 1,45kg. Tippet litt mer, men bredda over ryggen manglet. Uansett svært fornøyd med fangsten. Hjemturen legges via et annet vann litt høyere. Det viser seg å være delvis islagt! Ikke mer enn drøyt 900 meter over havet i slutten av juli! Sen vår! Jeg tar noen få kast uten resultat. På turen ned har jeg gleden av å rusle på det som må være en av de mest idylliske stiene jeg har gått på. En fin avslutning på turen! Det er vel ikke så vanskelig å finne ut hvor dette er. God tur. Vannet bør fiskes mer i. Kjent for smellfeit fisk, men som dere ser på bildene stemmer ikke det lengre. Tror også det er mulig å leie hytte ved vannet. Og i alle fall før var det da også mulighet for å sette garn. Det hadde vært et bra tiltak!

Randoneè-skia hadde stått ubrukt hittil i påsken. 1.påskedag var jeg på vei opp til Trondheim med tro om at det skulle forbli slik. Oppover Østerdalen oppdaget jeg tilfeldigvis en svært lovende værmelding for midt-norge 2.påskedag. Bilturen ble derfor isteden lagt til Oppdal og Storlidalen. Den kvelden la jeg meg i soveposen med en stemningsfull solnedgang i vest med håp om en strålende morgendag. Tidlig morgenen etter var jeg på vei nedover Storhaugen i silkeføre. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen

Hei, Jeg gikk en tre dagers tur i Trollheimen sist helg. Dag 1, fra Gråhaugen via Trollhetta (begge toppene) til Trollheimshytta Dag 2, mot Blåhøa, men været var ikke godt, snudde derfor etter omlag 5 km. Dag 3, fra Trollheimshytta via Snota tilbake til Gråhaugen. En flott fjellheim som jeg ikke har besøkt tidligere. Kan sterkt anbefales. Turbeskrivelse på : http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html Jeg legger ved noen bilder her. Hilsen Petter

En liten tur i ett underbart område. Det var mye snö, men vaeret går inte att klaga på! Jag längtar redan tillbaka till fjellen i Norge. Få se om det kanske kan bli en tur i September... Klicka på "trollheimen -05" på länken: www.denhoganord.se

Jeg og samboeren min gikk Trekanten i Trollheimen i 1-4 august i år, 2005, og overnatta i telt. Vi starta ved Gjevilvasshytta og gikk først til Jøldalshytta, deretter til Trollheimshytta over Geithetta for så å gå tilbake til Gjevilvasshytta. Litt slitne bein pluss at vi hadde en dag ekstra gjorde at vi delte etappen fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta opp i to. Vi hadde knallvær over Geithetta, og litt dårligere vær dag 3 over Mellomfjell/Riarskaret med tåke som kom og gikk. Ganske mye snø i fjellet enda og forholdsvis kaldt om nettene, nede i 6 grader. Ser ut til å bli bra med multer i Trollheimen i år! Første gang jeg har vært i Trollheimen. Fantastisk fint der! Kommer tilbake Hilsen SRS

Hei! Tenkte meg på en dagstur i Trollheimen i morra. Lurte på hvordan det er med snø fra Jølhaugen og innover mot Jøldalshytta? Tenkte å gå på beina. Hvordan er det med snø generelt i området nå? Er veien åpen til Jølhaugen? På forhånd takk!

I går ble det et lite besøk i Trollheimen. Jeg var nysgjerrig på hvor mye snø det var, og i hvilken grad informasjonen fra f.eks. senorge.no var til å stole på. Jeg håper bildene er nyttige for andre som vurderer turen. Parkeringsplassen var helt tom og jeg traff ikke på et eneste menneske eller ferskt fotspor. Det var litt mer snø enn det senorge.no informerte om, men det var så godt som snøfritt helt frem til hvor den merkede stien krysser Gravbekken. Gjevilvassdalen var veldig snørik. Det var kun én plass langs hele bekken hvor det var mulig å krysse, men jeg stolte ikke på at snøen ville holde. Jeg så at noen hadde gått her for noen dager siden. Jeg fulgte bekken helt opp til Blåhøtjønna og fant ut at det var mulig å vade over der. Vannet gikk opp til underlivet, men det gikk fint. Snøen i dalen, og til tider også oppå fjellet, var våt og vanskelig å gå i. Truger kom godt med. Været var førsteklasses, og jeg må innrømme at det var litt deilig å ha Trollheimen for meg selv. Her, et lite stykke forbi hvor stien krysser bekken, har bekken tydeligvis vært krysset tidligere. Det var imidlertid en del sprekker i snøen, så jeg tok ingen sjanser. Dyp, men kort vadetur. Bart (men vått) helt opp til platået på Blåhøa. Jeg prøvde først uten truger. Du vil falle gjennom et par ganger, men det er overkommelig.

En liten turbeskrivelse med bilder fra en stemningsfull tur i Trollheimen for et par uker siden: Svarthøtta er en av de mest markante toppene i de nordøstlige delene av Trollheimen. Sammen med Trollhetta og Blåhøa er dette utmerkede utkikkspunkt for å studere topper i Trollheimen mot vest, eller for å speide utover de flatere og roligere fjellområdene mot øst. Denne turen ble en av de mer stemningsfulle med blant annet solnedgang på toppen, strålende vær og svært behagelige temperaturer selv om vi ikke skriver mer enn starten av februar. Telt og overnattingsutstyr ble fraktet opp til 1350 moh. for etablering av en teltplass med panoramautsikt mot blant annet de to "snotene", Neådalssnota og Snota. To av Trollheimen mest kjente landemerker. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen

Ja, da har vi faktisk vært på tur igjen.... I dag var det nok en gang Trollheimen som fikk et besøk av meg og Phil. Etter gode tips fra "Fjellfinn", klarte jeg omsider å finne Jølhaugen på kartet. Med nok ei super værmelding, kjørte vi fra Trondheim ca 8 i morges, og satte kursen for Berkåk. Der ble det kjøpt inn nystekt vaffel, hvitost til Phil, og brunost til meg. Mens jeg fortærte den nydelige vaffelen, spurte jeg den lokale "frokostklubben" om vegen videre. Av erfaring kan det gå litt fort i svingene ang kart, og ville derfor sikre meg mot unødvendig tid på å finne frem. MEN til tross for god beskrivelse, klarte jeg selvfølgelig kunststykket å svinge av for tidlig. Dvs. mot Nerskogen. Oppdaget fadesen tvert, og det ble til en kjapp usving i krysset. Vel fremme, i nærheten av Jølhaugen, som faktisk ikke står på avmerket med navn på Ugland-kartet over Trollheimen, var klokka 10:00. Bilen hadde virkelig gjort nytta si hit, for vegen opp fra bommen, var sølete og full av tele. Anbefaler ingen uten 4X4, og gjerne litt bakkeklaring, å ta denne turen nå. I dag skulle jeg ikke gå med pulk, men sekk. Sekken ble finpusset, og ansiktet ble godt innsmurt med faktor. Det var helt vindstille og sola varmet godt allerede. Vi parkerte vel ca 500-1000m før Jølhaugen, og fulgte forholdsvis ferske scooterspor innovver mot Jøldalshytta. Etterhvert dukket det opp flere koselige setervoller og det viset seg at en del rein lå og solte seg ved Retsætrin. En litt større flokk "fulgte" oss innover på ca 200meters avstand, før den dreide nordøst, og forsvant bak noe høyder. Målet for turen var egentlig bare å sjekke omgivelsene, pga av at min kjære kone skal være med på telttur i helga, og Jøldalen er da et alternativ. Vi hadde Svarthøtta og en del andre fjell, som jeg nå tror jeg har lært meg navnene på, rett i mot oss hele veien, og turen inn ble bare vakrere og vakrere. Ganske nøyaktig 63min etter avgang fra bilen, stod vi utenfor Jøldalshytta, i stekende formiddagssol. Gps`n viset 6,68km. Vi tok oss en frokostpause i sola, og jeg sjekka ut hunderommene, og tok en bitteliten titt inn i selvbetjeningsavdelingen. Det viste seg at det bodde noen der, og jeg tipper det var de jeg så på vei oppover østsida på Langfjellet. Mens frokosten ble inntatt, brukte jeg tiden på å bestemme meg for videre fremdrift. Hadde egentlig tenkt på Svarthøtta, men følte meg litt usikker på både forhold og avstand. I og med at jeg går alene, kun sammen labbisen min Phil, så konkluderte jeg med at jeg heller skulle følge etter gjengen som var på vei opp Langfjellet. Vi pakket sammen, og fulgte enkelt og greit sporene deres ,som gikk etter den anbefalte vinterruta fra Jøldalshytta til Trollheimshytta. De hadde fulgte denne trasèen, helt opp og "på høyde med", Litjfellet, før de begynte å gå oppover sida. Vi så ingen grunn til å gjøre noe annnet, og satte på fellene under skia. Nok en gang, gikk jeg med "gull" i blikket, og fant raskt ut at her var det bare å sette ned tempoet. "Bakken" var lang, seig, og til tider slitsom, men vi tok oss tid til å nyte utsikten underveis, med små pauser. Vi dreide til venstre da vi kom opp på ca 1100moh, og derfra var det ganske flatt videre. Etterhvert fikk vi øye på Svarthøtta igjen, og "plutselig" dukket Trollhøtta opp litt skrått til høyre. Vi så også innover helt til, tror jeg, Innerdalen og Storsalen, men er litt uskker på hva jeg så langt i det fjerne. Må ærlig innrømme at Trollhøttas topper så mektige ut i sola, og det samme gjorde forøvrig en hel del andre også. Vi bestemte oss for å slå oss ned på høyde 1197moh, og der fant vi oss en flott plass ved "varden". La ut reinskinnet, og fant roen tvert. Sola stekte, og uansett i hvilken retning jeg så, var det masse fjell som bare skrek etter besøk....Vi kom opp til høyde 1197, klokka 14. Etter en liten times pause på 1197moh, bestemte vi oss for å ta turen tilbake. Jeg tenkte å ta en annen "rute" når vi kom ned mot Litjfjellet, og evt gå "rett" mot bilen i stedet for å gå innom Jøldalshytta. Da vi endelig kom ned litt norvest for der vi gikk opp, tok vi en liten "kartpause", for å sjekke evt rutevalg. Kanskje opplagt for de som er kjent, men man vet aldri hvor det kan dukke opp hindringer. Jeg fant ingen hindringer på kartet, og vi fortsatte bare rett frem ca midt mellom Litjfjellet og Grønlihåmmåren. Fant oss en barflekk, og tok oss en liten 20minutters pause. Nedkjøringa fra Langfjellet var "tøff" nok, og i og med at jeg mått holde farten nede så ikke Phil gikk gjennom, samt at det var forholdsvis bratt, og et supert føre, fikk lårmusklene kjørt seg. Telemarksvinger i sakte tempo, er ikke det mest behagelige. Pausen ble brukt til litt pepsimax, melkesjokolade, og generell kos. Sola varmet skikkelig, og det var like før skjorta forsvant.. Videre fulgte vi bare sporene fra andre, og endte til slutt opp ved bilen, ganske nøyaktig 6timer og 51minutter, inkl pauser, etter avgang i formiddag. Tilbakelagt distanse 22,3km. Turen var flott fra ende til annen, og turen opp på Langfjellet var et godt valg. På noen av bildene er jeg usikker på hvilke fjelle jeg ser, og håper jeg har valgt rett der jeg har tatt sjansen på å navngi noen. Takker deg Fjellfinn for gode tips, og kanskje kan du se "svingene" mine ned fra Langfjellet hvis du skal dit i helga...... PS: Kan dette være mitt første innlegg uten skriveleif....

Så kom da endelig august med mindre innsekter og mørkere kvelder og årets begivenhet sto for turen - venneturen fra Storlidalen via Kårvatn og Innerdalen tilbake til utgangspunktet. Men det skulle ikke være bare enkelt; Etter en sommer med hoven ankel og minimal turaktivitet måtte jeg benytte de siste par ukene før avreise til å gå inn nye sko ved turer i nærmarka og så braket det løs med en god dose bilkjøring i turuka. Mandag 64 mil t/r Nord-Trøndelag, tirsdag 50 mil til Oslo, onsdag t/r Gardermoen og torsdag ca 43 mil til Storlidalen med retur til Oslo søndag - ser ikke tungt på en liten biltur, men dette ble i drygeste laget. Men tilbake til fjellturen som startet med en biltur over Rondevegen og Dovre til Storlidalen i Trollheimen hvor jeg rakk å installere meg i Bortistu med en pils før resten av følget kom fra Trondheim. Hjertelig gjensyn og et kjempemåltid med bassturøkt lammelår som hovedingrediens - skal det være luksus så gjelder det å slå til - og rødvinen var heller ikke ille Turen startet neste morgen(eller heller formiddag) med en liten spasertur langs anleggsveien inn mot Tovatna før vi dro opp i terrenget og fulgte merket sti inn til det innerste av Tovatna. Været var sånn passelig med lave skyer og enkelte tendenser til yr - men insekter var slettes ikke noe problem. Ned Gammelseterdalen var den merkede stien omlagt siden forrige gang jeg gikk der, og fulgte nå det gamle veianlegget på vestsida av Toåa. Veianlegget ble visstnok påbegynt ca. 1847 og hadde som mål å få til en kjerrevei mellom Oppdal og Todalen etter som oppdalingenes nærmeste forbindelse til sjøen gikk ned til Todal. Anlegget ble etter noen år avsluttet, men restene er godt synlig, og det er imponerende hva som ble utført i de bratte fjellsidene. Etter at vi krysset Toåa på ei ny bru ble terrenget temmelig fuktig, og det ble slitsomt å krysse seg frem og samtidig forsøke å unngå å fylle skoene med myr. Men vi kom da etter hvert frem til ei ny bru som igjen bragte oss over på vestsida av elva der gården og turisthytta på Kårvatn ligger. Men vi kunne ikke dy oss, noen av oss måtte forsøke et bad i elva og vi gutta dro nedover elva og badet der Nauståa kom inn i Toåa. Frisk opplevelse, men herlig etter svettingen gjennom myr og jord. Og mindre herlig var det heller ikke å komme til gårds og en kald pils. Maten måtte vi ordne selv, men med godt lager av hermetikk i selvhusholdet hadde vi ingen grunn til å klage. Med 12 stykker i følget ble det fullt på fellesrommet og det var godt besøk så det ble plassert folk litt rundt omkring, men alle fikk et sted å sove. Neste dag skulle vi gå over Bjøråskaret til Innerdalen så det starte igjen med noen km langs en vei før vi dro opp i terrenget. Men denne dagen var solen med oss, og det ble flere avslappende pauser oppover bakkene. Vegetasjonen følger med langt oppover, og etter som utsikten vider seg ut kan vi se både sjøen og innover i Trollheimen. Et herlig syn i alle retninger. Det var mye folk i fjellet, og på toppen av Bjøråskaret var det tilløp til køsitting rundt omkring. Men utsikten rettferdiggjorde trengselen - her var det mye flott fjell å se Det var bare et lite skår i gleden; En person var savnet i fjellet og vi kunne se - og høre - helikopteret som drev søk. Den savnede var visstnok slektning av vertskapet på Renndølsetra der vi skulle bo. Nedover fra Bjøråskaret er det bratt, og lårene fikk føle det etter hvert. Varmt ble det også etter hvert, så da vi var nesten nede i dalen ble det igjen bading i en kulp i Renndøla - riktig oppfriskende, men denne dagen med et varmt svaberg å gå opp på. Stort bedre går det ikke an å få det etter en dag i fjellet. Igjen fikk vi ferdiglaget mat, og rømmegrøten var så god at det igjen ble i meste laget - dette var definitivt ikke en slanketur Etter erfaringen med myr og jord i Gammelseterdalen ble det til at vi gikk om Langvatnet i stedet for via Innerdalsporten tilbake til Storlidalen på søndag. Fordelen med dette valget var at vi slapp å vasse i søla, men til gjengjeld var stigningen i starten saftig nok. Heldigvis lå stien i skygge i starten, for sola skinte som dagen før, og solhatten måtte frem for å beskytte et noe hårredusert topplokk Turen forløp udramatisk, og etter dagens siste rast valgte jeg å takke for meg og sette opp farten ned mot bilen. Tanken på 43 mil alene i bilen fristet ikke. Eneste bommert var at jeg antok at jeg kunne finne drikkevann langs veien ned fra Tovatna - men den gan ei, jeg gikk helt frem til bilen før jeg fant vann uten å måtte klatre ned til en nesten uttørret bekk. Tok Rondevegen tilbake også etter som dette er kortere enn om Dombås, men droppet besparelsen ved å kjøre over Lygna og holdt meg til E6 og anleggsarbeidene både på Mjøsbrua, sør for Hamar og i Ullensaker. Turen hadde vært topp fra start til ende, og jeg har neppe gått Trollheimen/Innerdalen for siste gang.

Blir visst en tur til Oppdal og det må jo kombineres med en tur tror jeg, noen som har noen fine turtips i nærheten av Oppdal? Må være ok å gå med hund. Tenker i grunnen litt på å reise inn til Gjevilvasshytta og ha base der for noen dagsturer i området. Noen forslag?

Fredag 7/5-2010 var dagen kommet for å avlegge Neådalssnota i Trollheimen et besøk. Været var så bra når vi sto opp på hytta i Storlidalen at det nesten ikke var til å tro, det var derfor med stor entusiasme vi tråkket opp lia fra Bårdsgården denne morgenen. Etter å ha fulgt Halsbekken opp på fjellet ble det en lang rast på en snøfri bergnabb, det var godt å slenge av seg sekken og kaste klærne, vi ble liggende en god time og sole oss før vi brøt opp og fortsatte. Ruta videre ble opp i skaret mellom Storbekkhøa og Halsbekkhøa. Det er rimelig bratt i dette området, men vi anslo skredfaren til å være svært lav. Jeg ville dog ikke gått denne ruta tidligere i vinter.. Utsikten mot Neådalssnota fra skaret var flott, men også en påminnelse om at det var langt igjen. Nedturen fra skaret til Sprikkeltjønnin var nokså adrenalinfyllt; fjellski, lave sko og blytung reconpack gir virkelig bank i blodpumpa når farten blir stor! "ikketrynenå ikketrynenå ikkterynenå" gikk på repeat til vi var vel nede i bunnen... Her tok vi nok en rast før vi begynte på oppstigninga til Neådalssnota. Betre bør i bakken du ber ikkje en brennevin mykje. Etter en god times slit i motbakke veltet vi oss ned på en stein og bobbeldrakk vann i solsteiken. Søkke ta for en fin dag, vi nærmet oss sakte men sikkert toppen og tanken på å slå opp teltet ved den store varden hadde meldt seg hos begge to. Denne ideen ble imidlertidig kanselert da vi snakket med et hyggelig par som var på tur ned, de mente toppen var dårlig egnet for telting da den var for kvass. Men vi ville opp i høgda før teltet skulle settes opp, så vi drasset utstyret opp på på den markerte ryggen ca 300m under toppen på Neådalssnota. På denne ryggen fant vi en flat klamp som var fin for teltet, på sørsiden var det et snøfritt felt der vi opprettet feltkjøkken og rullet ut liggeunderlag og soveposer. Så her låg vi da, på 1300moh med trollheimen i solnedgang foran oss... Turen hadde tatt ca 7-8 timer og hadde tæret på kreftene, så eneste gangene vi var oppe fra posen var for å pisse, ellers var alt vi trengte i umiddelbar nærhet: Pils, kaffe, mat, sjokkis etc etc. Alt vi gjorde var å sluke utsikten og alt vi hadde båret opp. Utpå kvelden måtte vi ha sovnet, jeg våkna i allefall i 1-tida på natta av at det hadde begynt å blåse. Jeg vekket Anders og vi krøp inn i teltet i tilfellet det skulle bli dritvær. Toppen! Morgenen etter tok vi oss til fots opp på toppen, det var knallhard skare så vi fulgte den steinete ryggen i sida opp til toppen. Kunne vært greit med stegjern pga føret, første del fra ryggen og opp er ganske bratt. Utsikten var fin, men pga værendring var vi kjappe ned til campen igjen. Vi pakket sammen og satte kursen hjemover igjen, hele tiden hadde vi styggværet i hælene, og idet vi var nede på Bårdsgården begynte snøfillene å flakse rundt oss. Til slutt vil jeg si at dette er det fineste feltdøgnet jeg har hatt, plasseringen av campen skal ha æren for det. (pluss viljen til å bære med seg en del ting som er med på å løfte opplevelsen ) Altså, toppen trenger ikke alltid være høydepunktet på turen :

Jeg har lenge tenkt på å avlegge noen av vanna i Trollheimen et besøk. En dag forrige uke lå forholda til rette så da ble det tur. Utgangspunktet for turen var Kårvatn i Todalen. Herfra er det flere vann innenfor rekkevidde for en dagstur, i alle fall hvis du gidder å gå noen timer. Før avmarsj slo jeg av en prat med far og sønn på garden, sønnen i huset er tidligere studiekamerat og den heldige arvingen til fjelleiendommen. I følge han burde det vært fiska mer i de fleste fjellvatna så derfor blir alle vatn nevnt med sitt egentlige navn. Jeg satte kursen mot Neådalsområdet. Stien opp Neådalen har jeg hørt om før og den skuffa ikke. Fantastisk stifinnerprestasjon å klare å få til en gangbar sti opp her. Den verste strekningen foretrekker jeg å løsne bikkjebåndet fra beltet, skulle han falle utfor var det ikke noe poeng i at jeg også ble med.. Første vatnet jeg kommer til er nedre Neådalsvatnet. Det er grunt og fiskbart bare på motsatt side, fisket her blir dermed utsatt til nedturen. Bildet er tatt fra oversida. I stedet legger jeg kursen opp Tverrdalen. Her ligger Tverrdalsvatnet hvor det visstnok skulle være lett å få fisk. Etter en kjapp matbit er jeg klar for fiske. Valget faller på pervoen og jeg behøver ikke gruble lenge på om slukvalget var rett. En fin, men liten fisk havner på land. Jeg har en mistanke om at det er vel mange slike her så den kakkes. Fin steikefisk! Mistanken om mye fisk slår til, etter en og en halv time er dette fangsten: Matauk! 2,15kg ferdig renska. Et paradis hvis man er ute etter ei panne steikefisk. Fiskene er påfallende jevne i størrrelsen. Mest gjeldfisk faktisk. Ser ut til at det er en meget sterk årklasse som dominerer. En fisk var litt lengre, den har nok opplevd at de små har tatt over matfatet: Jeg rusler videre innover til Øvre Neådalsvatnet. Et større vatn med mulighet for større fisk. I følge grunneierne er fisken her "umulig" å få på stang. Godt tegn med tanke på kvaliteten! Desverre klarer jeg ikke å motbevise utsagnet i løpet av de 3 timene jeg pælmer sluk her. Jeg stopper ved nedre vannet og fisker en halvtime. Fangsten blir en fisk på kvartkiloen. Meget feit. Har flere fisker på, men til forskjell fra tidligere på dagen sitter de heller dårlig. Jeg går en annen vei ned. Over til Naustådalen. Her klarer jeg å komme for langt til venstre og ender opp med å måtte gå en ekstra motbakke med nærmere 100 høydemeter. Tungt på slutten av dagen! Fasit til slutt: 12 timers tur. 5 Timers effektiv fisking. Gikk ca 21 km og gjorde unna rundt 1000 høydemeter. 14 fisk. Alle ca. 200-250g. Området er nydelig og selv om det ikke ble stor fisk denne gangen vet jeg at de finnes i området. Neste gang kommer jeg kanksje til å prøve vanna litt lengre nord. 4-5 vann på rekke og rad her.

TT anbefaler alternativ rute rundt breen på Snota for de som har tenkt seg på topptur. Pga. stor snøsmelting er det nå sprekker og blåis på breen innunder Snota der merkaruta passerer. Det kreves derfor erfaring og kompetanse for å krysse breen trygt. Brodder eller stegjern anbefales. Alternativ rute er mulig å gå. http://tt.no/article.php?ar_id=43739&fo_id=215

Planen var å ta en siste randotur til Okla, håpet var at det fortsatt lå snø i bekkedalene ned mot Storlidalen, men nei da, der var det smaltet helt opp til 900m. Etter å ha sett på kartet i noen sekunder å vurdert Sandåhøa kjørte jeg ned i Sunndalen, bestemte meg i å prøve meg på Klingfjellet til fotts. Men i farta nedover dalen ble det fattet en besluttning på å ta en retur til Hovsnebba å prøve å utforske litt mer av de småtoppene/hamrene vest for hovedtoppen. Tok 4 timer å gå/klyve opp til den første fortoppen vest for hovedtoppen, derfra ble det luftig klyving over ei egg til V3-toppen før det ble enda luftigere klyving ned til to 6-7m høye pinakkler som henger nedenfor (pinakklene Tande og Rebekka). Den øverste (Tande) av de to trengs heftigere klatreerfaring enn det jeg har + sikring, men den nederste hamren (Rebekka) passet meg perfekt! Etterpå ble det en halvtimes pause på toppen av Hovsnebba i solsteiken før returen ned til bilen. Utrolig lite snø ned her, omtrent det samme som da jeg gikk opp 20 mai 2013. Sunndalsøra sett fra 580m Posering på pinakkelen Rebekka Panorama fra Hovsnebbas høyeste topp, 1554m. Lite folk å se, men de med vinger trivdes i mitt selskap!

Alenetur til 2K topper, men med selskap til Trollheimen.. Sted: Jotunheimen og Trollheimen: Hvilke fjell: Fremste Storgrovhøe (2253 moh) og Bakarste Storgrovhøe (2259 moh) Storhornet (1589 moh) Været (Lørdag): Pent ved frem til klokken 13.30 da det begynner å snø på toppen av Bakarste Storgrovhøe. Temperatur ved bilen ved start var minus 1 grad. Blåser litt på toppen, men ikke av noen nevneverdig grad. Sikten blir redusert på veg ned, i motsetning til blå himmel på veg opp. Lørdag 01.03.2008: Etter en natt i sovepose i bilen, ble jeg vekket av en tidligere avtalt telefonsamtale fra Mayhassen. Atomsilda og Mayhassen skulle møte meg denne morgenen for å låne et par ski av meg. Etter et kjapt møte ved overnattingsplassen min, dro jeg til Heimsætren hvor jeg traff en hyggelig bonde som måkte parkeringsplass til bilen min ved broen som skiller R55 og Heimsætren fra hverandre. Min første solotur siden mitt besøk i Rondane i høst. Etter å ha gått på et par små smeller var intensjonen min med denne turen å finne tilbake til min opprinnelige motivasjon for fjellvandring. Tidligere denne uken hadde jeg gått Öppet spor på Vasaloppet. De som kjenner til Vasaloppet vet at det er et løp som består av mye staking. Om du tar et stavtak annenhver meter (noe som ikke er langt fra sannheten), hadde jeg tatt rundt regnet 45 000 stavtak på mandag. Etter å ha sprengt fjorårsrekorden med 1 time og 48 min, var jeg noe tom i skuldre og kropp da jeg begynt å komme under Skjellhåmaren der jeg krysset bekken. Motivasjonen for hele fjellturen var noe dalende ved dette punktet, og jeg satt meg ned på en stein og tenkte flere ganger over hvorfor jeg gjorde dette mot meg selv. Tok frem flaska med vann og lunsjpakka mi. Drakk noe vann, spiste noe mat og ringte Atomsilda for å høre deres status på bestigning av Gråhøe. Under denne samtalen satt jeg en deadline for å være på toppen til 14.00. Motivasjonen flatet ut på bunn. En god halvtime etter denne pausen og til fots oppover den bratte steinura steg motivasjonen min på nytt. Etter å ha studert kartet hjemme, og vurdert mine skiferdigheter, var fottøyet truger på denne toppen. Jeg angret ikke et sekund da jeg stod og slet gjennom nysnø gjennom den bratteste bjørkeskogen jeg noen gang hadde møtt på. Tyngre høydemeter skal man lete lenge etter. Fra bunnen av skogen og til toppen av Fremste Storgrovhøe viste GPS’en min 4 kilometer i lengdemeter, og antall høydemeter gått, var 1530. Man trenger kanskje ikke kunne utlede relativitetsteorien for å kunne si at det var en jevn og mektig stigning til toppen. På toppen, alene, med hånda på toppvarden, det mektige synet at Galdhøpiggen rett foran meg, reiste hårene seg på kroppen min. ENDELIG forstod jeg hvorfor jeg gjorde dette. Fikk tatt bilder av Galdhøpiggen og omliggende fjell før jeg traska videre til Bakarste Storgrovhøe. På toppen av Bakarste Storgrovhøe ser jeg at de mørke skyene som preget Sognefjellet tidligere på turen hadde forflyttet seg kjapt på de 15 minuttene (tror jeg) jeg brukte mellom toppene. Snøen var i luften, og det fristet egentlig ikke å fortsette til Storgrovtinden. Fikk gjort de vanlige ritualene med håndspålegging av varden og bildetaking. Returen til bilen gikk smertefritt og jeg var i mål etter 7 timer, 49 minutter, og mye mental trening. Turen over Lomseggjen var friskt i minne, og den hyggelige overraskelsen til Jørn med Cola etter endt tur husket jeg ekstra godt. Derfor bestemte jeg meg for å møte Gråhøebestigerne med Kvikklunsj og Cola i etterkant av deres lange tur. Tror nok de var glade for at jeg kjørte et par mil ekstra denne dagen. Søndag 02.03.08 Etter å ha kjørt tilbake til Oppdal på lørdagskvelden var denne dagen duket for en fin søndagstur til Storhornet (1589 moh). Bilen ble som forrige gang parkert ved Festa, og jeg og Sunniva var kledd opp med ski, vindtette klær, ryggsekk (med termos, kakaopulver og lunsj), GPS og godt mot. Værmeldingen var positiv og det var egentlig ingenting som kunne ødelegge denne turen. Etter å ha passert hyttefeltet som nesten strekker seg til toppen av skogbåndet, ser jeg skyer som trekker inn fra det fjerne. Det var jo meldt noen få snøfjom til lunsj, så dette skal nok ikke bli noen utfordringer. Vi går med jevnt tempo mot toppen, men det er først når vi kommer til kanten av breen mot toppen at sikten reduseres betraktelig og vinder øker i styrke. GPS’en viser at det bare er igjen 120 høydemeter og 600 lengdemeter til hytta. Sikten blir til stadighet redusert, og merkestikkene forsvinner i det hvite teppet av snøfokk som har blitt dannet. GPS’ en viser hvor hytta er, og det er kanskje den beste varme drikken jeg har smakt på lenge jeg får inne i den lune hytta. Sunniva trivdes ikke helt de siste meterne mot hytta, noe som jeg skjønner godt. Inne i hytta hører vi ikke en lyd av vinden, og håper i det minste at den har løyet til vi skal gå. Etter å ha spist lunsjen, tatt et bilde, pakket sekken og fått på oss klær gjør vi oss klar til returen. Håpet var at vinden hadde løyet, men ideet vi åpner døren ser vi at vindstyrken har økt enda mer. Går krokrygget til toppvarden, legger hånden på den, og konstaterer at det er Kuling styrke på vinden. Sikten har ikke blitt noe bedre, og vi bruker noe tid på å navigere oss gjennom det hvite teppet av snø og snøfokk til vi kommer til skogbåndet. Læringen er kanskje den at vi ikke alltid skal stole hundre prosent på værmeldingen.. Askogvoll

Etter en halv høst (og hel sommer?) med bare regn og drittvær ble det endelig skikkelig godvær i Trøndelag, så da dro jeg raskt av gårde til fjells. Fredag gikk turen til Svarthetta (1548 moh) i nordøst-Trollheimen med start ved Minilla nær Nerskogen. Det var kald, skarp luft og nesten skyfri himmel, noe som ga en flott utsikt fra toppen. I år er det kommet ganske mye nysnø i Trollheimen allerede (i fjor kom den først for alvor i slutten av oktober), men den er fremdeles ikke så dyp at det er noe problem å gå på toppene. Lørdag morgen kjørte jeg inn i Storlidalen og gikk over til Vassenden og videre opp til Indre (1600 moh) og Midtre Gjevilvasskam (1627 moh). Det var det samme flotte været, men noe varmere enn dagen før. Jeg legger ut noen bilder og håper dere er interesserte! Lemenåret fortsetter: På en tur til Blåhø i august så jeg 3-4 lemen, og det slo meg at det kanskje var lemenår i år. Nå i helgen fikk jeg dette bekreftet noe så til de grader...særlig i området rundt Gjevilvasskammene var det ekstremt mye lemen, bare på toppen (!) av Midtre Kam var det 3 stk lemen som pilte rundt og freste mot meg for så å gjemme seg under steiner. Dette er artig, et skikkelig lemenår har jeg faktisk ikke opplevd siden tidlig på 90-tallet, av en eller annen grunn. Også kongeørnen jeg så på oppe på Gjevilvasskammene må ha vært fornøyd med dette. Men nå er det vel en fire års tid til neste gang?

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!

Ble storeslem i helga, til meg å være etter en to uker lang og grov forkjølelse! Kjørte direkte fra jobb ned til Verma noe som tok 6 timer pga. rushtraffikken som virkelig har blitt forverret nå etter sommeren her i Trondheim. Ble en stjerneklar natt i teltet ved Mardalsvatnet før turen gikk mot Hauduken på Lørdag. Gikk opp til Indre Haudukvatnet, så opp mellom Hauduken og Rangåtinden før jeg gikk rett opp ura til Hauduken. Fin utsikt fra toppen, Breidfonntinden's profil ser veldig flott ut, hadde gjort seg om den var tusen meter høyere! Gikk så traversen over til 1719m toppen, som bydde på luftig klatring ned på østsiden før jeg måtte opp og over på vestsiden for å komme meg videre nord til 1719m toppen. Eggen over til Breidfonntinden var fin å gå på, men kan lett bli glatt da det var en del mose her. Noen luftige partier her og der, men disse klyves greit over. Den siste klyvinga opp til Breidfonntinden var også mye lettere enn det det potensielt så ut som fra litt avstand. Totalt ble denne turen på 21km fordelt på 8 timers gåing/klyving/usikkerhet og pauser! Men dette var ikke nok, yr meldte om stor sol også på søndag så da gikk turen opp på Store Trolla. Brukte vel 9 timer på tur/returen inkluder to pauser på 45min ved postkassa på 900m og på toppen. Og Store Trolla var like luftig som forrige tur, desidert den luftigste toppen her i området! Toppers helg, men fikk tilbake forkjølelsa på mandag, som pr. idag har utviklet seg til en bihulebetennelse! Utsikt fra Breidfonntinden, se større bilde her! Eikesdal sett fra Breidfonntinden Ekorn på topptur, bilde tatt i Sunndalen På vei opp Store Trolla, snart opp på toppen Episk utsikt i alle retninger fra toppen! Her mot nord, vest og sør. Se stort bilde!

Endelig ble det støttbruk vær og sommerfjell ! I helga var jeg oppå Resfjellet 1161 moh, her ser en utover det meste av Trollheimen. Mye kvitt på toppene javel, men snøen er sommerhard og fin å gå på. Bildet er tatt ved toppvarden og viser Trollhetta, Rinnhatten (1335 moh) og Neådalssnota lengst til høyre. Trollhetta.jpg er innzooma, men Resvatnet.jpg er vidvinkel og viser det samme, med Resvatnet rett ned - begge tatt fra samme standplass oppved Resfjellvarden. Den merka stien på Trollhetta går (under snøen ...) opp langs ryggen i venstre kant og opptil østtoppen på 1522. videre til nordtoppen - den med skarpe kanten - på 1596. Stortoppen på 1616 moh er den digre som stikker opp rett bak østtoppen. De "små" fjella midt i er Midthatten og Svarthatten - alle på ca 900 moh Foran disse ses Raudfjelltjønna på 710 moh, vatnet er isfritt. (Jøldalshytta, 1 mil rett sør - ligger på ca 720 moh) Opp til fjells, til ca 1000 moh, gikk det greit uten de store fonne. Fra 1000 moh og opp var ei sammenhengde svær fonn, men det var jo flott å få brune leggene litt Jeg tok endel bilder av toppene - noen spesielle ønsker ? Resfjellbildene finnes her: http://www.krovoll.net/Resfjellet/