Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'sunndal'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 28 resultater

  1. Over: Første strøk viser den store kontrasten Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Over: Arn (1,5) imiterer de voksne. Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn. Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver. Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Fjellhilsen fra Martin Gjellestad Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014. Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen. Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
  2. Påskedag gjekk eg på skitur til Stortuva, som ligg mellom Ålvundeid og Ålvundfjord i Sunndal. Meir om den kan du lese i bloggen min: http://ladyingunn.blogspot.no/2018/04/turblogg-debutant-pa-toppskitur.html
  3. Kart over ruta jeg gikk Har hatt en plan om å ta Furunebba nattestid helt siden jeg gikk Fulånebba nattestid for endel år siden. Men en kombinasjon med stjernehimmel, helst litt under halv måne, soloppgang med høstlys, nysnø på toppene og sol til utpå dagen er noe som ikke skjer så ofte men nå så det ut som jeg fikk en sjanse igjen. Det skulle regne ganske mye i Sunndalen fram til kl 23.00 på fredagskvelden så jeg kjørte fra Trondheim i den tiden og hadde som mål å starte å gå fra Hoåsbrekka før kl 02.00. Estimert tid til toppen er rundt 4-5 timer, men jeg var svært spent på snøforholdene høyt oppe etter det store snøfallet forrige helg. Om alt klaffet veldig bra kunne Kongskrona også bestiges med det samme, men det var nok ganske usannsynelig da jeg verken hadde med ski eller truger. Så mitt mål var iallefall å nå Furunebba til soloppgangen. Da jeg kjørte neddover Sunndalen ble det plutselig så mye lys på himmelen i vest, noe jeg var redd for at var ett mye kraftigere månelys enn planlagt. Jeg ville ha under halv måne for å få det lyse jeg vil ha, for mye månelys ødelegger nattbilder slik at jeg ikke får den stjernehimmelen jeg trenger. Ikke lenge etter økte lyset på og det var ett nordlysshow på gang i vest, ikke lyset fra en alt for sterk måne. Stoppet på Romfo i noen minutter for å se på fargene. Nordlyset varte ikke så alt for lenge før det gav seg igjen, så kl 01.40 gikk jeg fra bilen ved Hoåsbrekka. I lufta var det 12c, så det ble lett antrekk hele veien opp til postkassa ved Fossa (920m). Her lå det snø, men den hadde smeltet en del den siste uka. Men det lå noe mer snø enn det jeg trodde, så det var klart at det kom til å bli en krevende tur videre oppover. Fulgte skisporene fra de som hadde vært ute på sin første topptur for sesongen forrige helg innover mot Skorgvatnet før jeg tok av over elva Skorga og oppover mot Vinnufonna. Nordlyset herjer nede i Sunndalen Fortsett litt lett nordlys mens jeg gikk opp av Sunndalen Innover mot Skorgvatnet med Hoåsnebba i bakgrunnen Vinnufonna med en av Vinnufjellet's 1578m topp Sør for Sørøstre Vinnufjellet lå det såpass mye snø at mye av ura var helt dekt med ett teppe av snø. Desverre var ikke snøen bærende i det heletatt så herfra begynte den virkelige jobben med å komme seg til topps. Det ble flere fall mens ura under ble bare grovere og desto nærmere Vinnufonna jeg kom. Fikk krysset elva Vinnu som nå var redusert til en bekk og fortsatte opp mot Furunebba. Fikk kommet meg helt utpå kanten for å se ned i dalen på 1240m. På tur ned til ei større steinblokk som hang litt utfor kanten (perfekt for bildetaking) falt jeg halvveises neddi ei ganske stor sprekk som lå gjemt under snøen 6-7m fra kanten. Dette blir vel ett rimelig heftig ras om ikke så alt for mange år ettersom sprekka tydelig hadde utvida seg ganske mye den siste tida. Fulgte kanten litt oppover til noen småtopper på 1350m og tok ett bilde her mens lyset i øst var på vei. Jeg hadde nå brukt fem og en halv time opp hit, godt over en time mer enn normalt. Snøen var på rundt 40cm her og jeg sank helt ned og gjerne mellom noen steinsprekker på hvert 3 skritt. Slitsomt! Nådde toppen etter 6 timer og rakk det rimelig akkurat til soloppgangen. Sunndalen sett fra 1240m Sunndalen sett fra 1350m Endelig på toppen, fram med litt sukker mens mens man venter på sola Flott oktoberlys denne dagen. Klingfjellet midt i bildet, Hoåsnebba til venstre Kalknebba med Nordre Slotthøa i bakgrunnen Boka som lå i postkassa på Furunebba hadde ligget der siden 1979 så det var artig å se litt i den. Fram til nå hadde det vært helt vindstille, men på toppen slo en kastvind inn i ny og ned og de var relativt kraftige. Yr hadde sendt ut obs-varsel for hele Møre og Romsdal og Trøndelag for vindkast på 25-30m/s men så mye vind ble det aldri. Etter en god pause på Furunebba med brødskiver, vann, brus og smågodt gikk turen til Søre Vinnufjellet, en topp på 1578. Hadde litt lyst til å fortsette opp mot Søre Kongskrona for å ta den med det samme, men den får stå til en annen gang. Returen gikk rett ned i bratt lende fra Søre Vinnufjellet til Vinnufonna. Selve breen har mange store sprekker som akkurat hadde blitt dekket over av nysnøen så jeg holdt meg helt inn til kanten. Her var det mye snø, men jeg nådde aldri ned til stein så det var noe lettere enn å gå over ura samme vei som opp. Det skulle likevel ta ganske mye tid å gå tilbake da jeg valgte ei rute litt lengre nedenunder ura som lå under Sørøstre Vinnufjellet. Lettere å gå her, men flere høydemeter enn å gå tvers over ura som jeg gikk på turen opp. Tok ett kvarters powernap på lyngen ved Fossa før returen ned til bilen. Godt å få hvilt beina på kjøreturen hjemmover, skulle tro man hadde gått både lengre og flere høydemeter enn anvist etter en slik nysnøtur. Panorama mot vest med Sunndalsøra nedenfor Hovsnebba Dronningkrona (1816m), høyest i Vinnufjellene Tettere skydekke kom og gikk gjennom dagen og gav noen spennende lyssettinger Ser både varmt og idyllisk ut nede i dalen Vinnufonna sett ovenfra Store og Nordre Trolla Detaljkart over ruta jeg gikk
  4. Grytidlig start på tur til Tåga/Såtbakkollen da noen timer med sol skulle passere området rundt soloppgang. Senere på dagen skulle vinterens første store snøfall starte. Kjørte fra Trondheim kl 02.00 og gikk fra Fale Bru litt etter kl 04.00. De siste skyene var i ferd med å passere og stjernene kom fram. Temperaturen lå på rundt 10c så det ble en varm start de første 900m til to hytter som ligger under Smørklimpen. På litt over 1400m kom sola opp og jeg fikk en flott soloppgang mens jeg gikk opp mot Såtbakkollen's første topp. Turlengde: 9 timer | Distanse: 19.0km | Høydemeter: 1885m Start fra: Parkeringsplass under Fale Bru i Sunndalen Utsikt ned Sunndalen En pinakkel på Drivhjellhammaren som jeg har sett på i en årrekke nå Sollys på Dordinakkan og Kaldfonna Store Trolla og Østre Trolla Skardsfjellet Store Trolla, Skardsfjellet og nordvestover mot Tustna Tustna-topper med vindmøllene på Smøla bak Turen over Såtbakkollene gikk radig. Lettgått og med fin utsikt hele veien over eggen, mens det smalnet til mot det markante skaret ca. halveis. Skaret kunne by på ganske enkel men artig klyving på begge sider. Utsikten fra både eggen og spesielt toppen av Tåga var svært vid og imponerende. Selv om man ikke fåt ett like luftig bilde som fra Store Trolla ser man til gjengjeld omtrent alle små og store topper i hele Trollheimen herfra. I sør lå det skyer så Snøhetta var bare delvis synlig innimellom. På en klar dag her ser man Galdhøpiggen og Glittertinden lengst sør. Hadde vært fint å sovet under åpen himmel på den her enga Såtbakkryggen Ved V-skaret Skjorta mellom Store og Nordre Trolla Ett panorama fra toppen av Tåga Snøhetta såvidt synlig Den ene av de to flotte fossene man passerer i Navardalen Ruta jeg gikk vises i mørkerødt. Kartet er fra 1879. Copyright: Kartverket
  5. Tenkte å ta en fjelltur i Sunndalen denne uken, og har for så vidt blinket ut Dordinakkan som et aktuelt mål. Kjører opp Litjdalen og starter turen fra Grønnsteinen. Er det noen som har vært der inne som kan bidra med rutevalg ( og gode fiskevann )?
  6. Hei! Jeg er ny til dette forumet og har ikke peiling på om dette er rett sted å spørre, men jeg gir det et forsøk Jeg har i de siste årene drømt om å dra til det vakre vestlandet, nærmere bestemt Møre og Romsdal, på telttur med en kompis. Nå som jeg er blitt myndig å har førerkort er det blitt mulig å reise dit (jeg er selv fra Namsos, Nord-Trøndelag). Vi har planer om å reise nå i midten av juli og tenker å tilbringe omtrent 2 netter i telt. Problemet er at jeg selv har lite erfaring med teltturer i dette fylket og finner svært lite informasjon om det på nett. Drømmen min er å finne et fjell med fantastisk utsikt, helst ved kysten og gjerne 1000-1500 meter høyt, men det har vist seg å være vanskelig da slike fjell sjeldent er særlig egnet for telt. Spørsmålet mitt er derfor om noen her har noen tips til destinasjoner eller turer som dere kan anbefale? *et alternativ er å ligge nedenfor toppen. For eksempel et "platå" et par hundre meter lengre ned som er bedre egnet for et telt*. Reisekameraten er ikke særlig bil-glad og vil ikke reise lengre enn 7 timer i bil. Det vil si at Rauma egentlig blir den sørlige grensen langs kysten. Jeg har lest mye om både fjell i Rauma og lengre nordover mot Sunndalsfjella og omegn, men finner som sagt lite informasjon. Setter utrolig stor pris på svar
  7. Hei, jeg har veldig lyst til å gå i sunndalsfjella, men er usikker på når det går an å gå der. Tenker å gå på Litjkalken (1389) og Furunebba (1516) i løpet av sommeren. Ser det er meldt fint vær neste uke. Vil det være for mye snø/vått til at det er OK å gå disse turene? Er det greie turer for ei som har gått fjellturer på Nordmøre, men ikke er vant til bre/tinderangling (har ikke fått inntrykk av at det er noe av det på disse turene). Har også lyst til å gå på Fruhøtta (1435) i Vinddøldalen i Surnadal. Når på sommeren kan jeg regne med at det er greit å gå dit? Og bør jeg ligge i telt et stykke på vei for å korte ned lengden? :- )
  8. Hadde sett på Skarfjellet (1790m) lenge, men det var da jeg satte meg mer inn i detaljene rundt pinakklene Kjerringi, Jutulgubben samt eggen ut mot Snøskar med Trollporten at jeg bestemte meg på at jeg måtte ta turen opp dit nå i år. Da Yr meldte stor sol og 22c så seint i september som nå var det ikke tvil, det måtte bli Skarfjellet. Bru over elva Gresjo nede i dalen Innerdalestårnet Startet turen fra Dalen, inngangen til Innerdalen. Gikk stien opp mot Virumsetra, men skrudde til øst rett før setra. Her fant jeg en gammel sti som gikk oppover mot ura, men denne var i ferd med å gro igjen. Det er flere renner fra pinakklene og ned mot Virumsetra, men jeg satset på å gå opp på ryggen og opp til pinakklene fra nord. Da jeg kom opp i ura gikk jeg inn i mange nylige ras i flere områder. Alle rasene hadde gått i år og i fjor så det er tydelig at det er mye bevegelse i hele ura (150-200m nederst til øverst, 50-70m bredde). Det største raset hadde gått i nedkant av området som beveger seg, der ei blokk på ett par hundre tonn eller mer hadde falt ut fra ett stup. De nederste pinakklene Morgenutsikt mot Vinnufjellene Kjerringi Nedre Ura opp mot Kjerringi ble svært grov, og det tar litt mer tid å bevege seg i slik teig. I dette pinakkelfeltet ligger det tre større pinakkler på 15-60pf, samt flere mindre pinakkler på 5-10pf. Hadde ikke lest meg noe særlig opp i detaljene rundt klatringa her, bortsett fra at Jutulgubben er populær blandt klatrere. Jeg kom meg opp på en enkel pinakkel rett under Nedre Kjerringi og fant ut at Nedre Kjerringi er delt i to. Var det mulig å komme seg opp via denne sprekka? Fra østsiden var det få tak inne i sprekka, men på motsatt side var det enklere å komme seg opp. Det vanskeligste partiet var de tre første metrene, med små fingertak og litt lengre avstand mellom to hyller å plassere beina på. Videre opp var det breie hyller før jeg kunne bruke renna 3-4m opp til toppen. De fleste vil nok bruke sikring her da ett fall vil være en særdeles nedtur med den ura som ligger under. Kjerringi Nedre, med Vinnufjellene til vesntre og Innerdalsvatna til høyre. Klatrerute opp Kjerringi Nedre. Kjerringi Øvre Fortsatte opp til Kjerringi Øvre. Den var langt enklere å bestige enn Nedre, med lett klyving opp fra sør. Nå hadde klokka plutselig løpt, hadde brukt 2 timer fra jeg nådde den nederste pinakklen, da det skal klyves, klatres, snappes, spises, drikkes, og fotograferes fra alle vinkler! Gikk rundt Jutulgubben også, ett veldig tøft tårn, men den her kjempen krever utstyr, evt. en enda mer uansvarlig fyr enn meg som tørr å gå den usikra! 50m høye Jutulgubben sett fra Kjerringi Øvre Gubben og Kjerringi Fra Jutulgubben gikk jeg opp til en varde øverst i ura. Herfra gikk det en godt vardet sti rundt Skarfjellet ett stykke på vestsiden før den snudde øst og opp mot toppen. Endel løs ur videre opp og kom opp til stupene på nordsiden hvor det sto to flotte varder. Tok en lang pause her, og mens jeg pauset kom det to damer opp som gjorde pausen enda lengre! Vi gikk sammen videre opp til selve topppunktet lengre mot sør. En lite imponerende varde på toppen, men utsikten er storslagent i alle retninger. Nordstupet på Skarfjellet Tåga (1840m) og Store Trolla (1850m) sett fra Skarfjellet Tilbake på Skarfjellet sett fra eggen mot Nordre Trolla. Mens damene gikk ned samme vei som opp fortsatte jeg utover mot Trollporten. Klokka hadde passert 18, så jeg hadde ikke mange timene med lys igjen. Eggen bort til Trollporten var svært så lettgått og fin. Ved Trollporten ble det litt lett klyving ned på vestsiden, for å komme inn i selve porten. Jeg fortsatte over litt kuppert egg-terreng med flere små skar som måtte omgåes før jeg var nede i Snøskar, det laveste punktet mellom Nordre Trolla og Skarfjellet. Fra Snøskar fulgte jeg ei veldig løs renne ned mot Grasdalen. Var en nesten gjengrodd sti nede i dalen, så jeg mistet stien flere ganger før stien ble mer tydelig fra Grønmyra og videre ned til Virumsetra. Var tilbake til bilen kvart på ni, trekvarter etter solnedgangen. Trollporten Store Trolla og Nordre Trolla (høyre) Sola går ned over Vinnufjellet Sporstein! Elva Gresjo med Nebba (1583m) i bakgrunnen.
  9. Det var lite snø og det som var var vindblåst, så oddsen var litt imot meg når jeg tenkte på pudderkjøring. Satt i bilen på Oppdal og så på kartet over Trollheimen. Storlidalen fristet ikke, men kunne jeg håpe på at de siste dagers sørvestvær hadde lagt igjen pudder østafor Fulånebba? Håpet var å få ei fin nedkjøring derfra. Hadde vært på toppen før, og viste at det er rimelig bratt på toppen, så tok med fjellsko og stegjern i sekken. Parkerte i Viromdalen ved Sanden på 180m. Der lå det ikke snø, så måtte traske opp igjennom skogen med skoene på ryggen til ca 350m før jeg kunne gå videre på randonee. Lite snø var det, men det var 15cm pudder oppå hardpakka snø, så forholdene var overaskende gode. Fulånebba/Grøvelnenna sett fra Sunndalsøra (bildet har jeg tatt ved en annen anledning) Gikk normalveien opp til litt sør for Mohaugen. Her flatet det ut og jeg gikk inn mot det bratte partiet hvor jeg la igjen skiene og gravde ned randoskoene. Fjellet har to topper og går man normalruta opp ender du først opp på en litt lavere fortopp. Klyvinga opp her var grei, men noe utsatt og spennende med mye is og hard fokksnø så stegjern gjorde seg godt. Fra fortoppen gikk veien ned i skaret til enn punkt som er noe utfordrede, spesielt uten tausikring og isfrie holdetak. Fikk ikke klatra ned så mått hoppe ned ca 2.5m til steinen nederst i skaret. Steinen er nokså stor og flat, så å lande her går helt greit selv med snø på. Problemet er bare at det er ganske luftig med stup på bedde sider av det tynne skaret så man føler seg ikke helt trygg i omgivelsene. Det bratte partiet opp mot Fulånebba. Kom meg opp på selve toppen hvor det var helt vindstille, en skjeldenhet på denne tiden. Hadde tatt med meg både dunjakke, gass, feltrasjoner og masse vann så ble sittende på toppen i noen gode 2 timer til sola begynte å bli lav. Med skyfri himmel fikk jeg ett lite innslag om å bare bli på toppen utover kvelden og se om jeg får tatt noen flotte bilder av stjernene, utsikten er jo ganske fenomenal! Jeg startet med å gå opp ett tramp ned ei ny rute, ned på vestsiden i stedet for ned i skaret i nord. Jeg ville helst unngå skaret i mørket, spesielt om vind og vær tok seg opp. Så før sola gikk ned gikk jeg opp ei trygg rute ned mot vest. Tilbake på toppen ble det photoshoot mens sola gikk ned, motivene var det ikke mangel på! Panorama fra Fulånebba over Sunndalsfjorden. Vinnufjellene med Dronningkrona sees til venstre. Utsikt utover Sunndalsfjorden. Sola går ned over fjellene ved Øksendalen. Sola står i Søre Skjorta. Skjorta (1711m) til høyre. Litt etterlys står i Litlskjorta (1552m). Blåtimen med lysene i Sunndalsøra. Zoom på Sunndalsøra Hydro Aluminium Sunndal Etter at sola gikk bort ble det litt døtid mens jeg ventet på klar stjernehimmel uten lysforstyrrelser fra sollys. Startet på med bygging av en varde av snø, steinvarden så så stusselig ut syntes jeg. Etter en time hadde jag kappa ut nok firkantete til en 2m høy varde. Lommelykta plasserte jeg i midten inni varden slik at det ble blått lys av varden. Stativ hadde jeg jo ikke med meg, så jeg måtte også bygge ett snøstativ, kraftig nok til en stein på toppen slik at kameraet kunne stå stødig til å ta nattbilder i flere rettninger. Etter 3-4 timers mørke kom også nordlyset fram, som gjorde turen komplett for min del og kameraets del! Nå sitter jeg bare igjen og kunne ønsket at jeg hadde ett enda bedre kamera, for slike turer som blir så komplett som denne finnes det få av. Den 2m høye snøvarden sto nok ikke lenge på denne utsatte vindtoppen! Stjerner over Sunndalen. Nordlyset dukket opp i nordvest. Lysene som gjenspeiler seg imot skyene er fra Kristiansund (sterkest til venstre) og oppover til Kyrksæterøra. Så ut som nordlyset forsvant etter hvert så jeg startet nedstigninga. Da blomstra selvsagt nordlyset opp igjen! Noe bratt retur til fotts nedenfor Fulånebba. Litt usikker på rasforholdene så gikk lengre ned for sikkerhets skyld. Måtte så opp til skiene igjen.
  10. Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.
  11. Planen var å ta en siste randotur til Okla, håpet var at det fortsatt lå snø i bekkedalene ned mot Storlidalen, men nei da, der var det smaltet helt opp til 900m. Etter å ha sett på kartet i noen sekunder å vurdert Sandåhøa kjørte jeg ned i Sunndalen, bestemte meg i å prøve meg på Klingfjellet til fotts. Men i farta nedover dalen ble det fattet en besluttning på å ta en retur til Hovsnebba å prøve å utforske litt mer av de småtoppene/hamrene vest for hovedtoppen. Tok 4 timer å gå/klyve opp til den første fortoppen vest for hovedtoppen, derfra ble det luftig klyving over ei egg til V3-toppen før det ble enda luftigere klyving ned til to 6-7m høye pinakkler som henger nedenfor (pinakklene Tande og Rebekka). Den øverste (Tande) av de to trengs heftigere klatreerfaring enn det jeg har + sikring, men den nederste hamren (Rebekka) passet meg perfekt! Etterpå ble det en halvtimes pause på toppen av Hovsnebba i solsteiken før returen ned til bilen. Utrolig lite snø ned her, omtrent det samme som da jeg gikk opp 20 mai 2013. Sunndalsøra sett fra 580m Posering på pinakkelen Rebekka Panorama fra Hovsnebbas høyeste topp, 1554m. Lite folk å se, men de med vinger trivdes i mitt selskap!
  12. Våknet 04.40 av meg selv natt til tirsdag, hvorfor? så inni granskauen rastlaus, fikk heller ikke sove mer. Det har bygget seg opp lenge, så nå måtte jeg få noe utav det. Vridde nøkkelen om på bilen presist kl 06.00 å kjørte til Oppdal i håp om at det det som kom som regn her i Trondheim på mandag hadde kommet som snø høyere oppe. Men på Oppdal var det omtrent snøfritt, for langt øst rett og slett. Da var valget enkelt, så for meg Fulånebba ved Sunndalsøra, kunne jeg håpe på 15cm pudder der? Parkerte ved Sanden (180moh) i Viromdalen. Måtte gå til fotts opp til 400m der det begynte å bli ett fast dekke. På rundt 500m lå det 10-15cm pudder, da jeg passerte 1000m lå det noen perfekte 20cm oppå den gamle harde snøsålen. Dessverre var det lite snø, selv på steder der det alltid ligger mye snø. Kunne konstatere at det måtte bli litt slalom i mellom storsteiene på neddoverturen. På 1200m bytta jeg om sko og brodder, kløyv først oppå nordtoppen som er 1m lavere enn hovedtoppen. Dette gikk ganske greit selv om det var mye is og glatt stein. I mellom de to tårnene er det en bratt V som må forseres, nederst her har du ei renne som går ned mot nordøst, en av rutene til toppen. For å komme ned her må du hoppe ned noen gode 3m, og uten tau er det ingen vei tilbake på vinteren, men jeg satsa på at det fantes en annen farbar rute ned. Luftig å fin topp, ble faktisk sittende ei stund å se på sola. Men den gamle varden på toppen så da så stusselig ut tenkte jeg, så jeg tok fram spaden å satte opp en 2m høy varde av snø, litt mer verdig fjellet! Før natta kom klatra jeg ned mot vest for å se om det var en mulig rute (litt kjedelig å fomle seg ned ett så utsatt fjell i mørket). Det gikk fint ned der, selv om jeg måtte nokså langt ned før jeg kunne krysse under stupene å så gå opp til 1200m hvor skiene sto. En time senere var det blitt svart, så det ble photoshoot i 2timer. Fikk faktisk nordlys å! Mye som matchet, var heller ikke ett minste vindpust på toppen og rundt -7c! Det ble seint på kveld før jeg var tilbake i bilen, etter en ganske så strabasiøs vei ned fra fjellet til skiene (den billige hodelykta gir ikke all verdens til lys!), var veldig mye hardpakka skare å evt. skli ned i Sunndalsfjorden på. Selve randoturen til bilen gikk flott, kunne ikke rase ned i all hast, men fikk tatt noen svinger uten å havne i steinene. Alt i alt, en av de aller fineste toppturene jeg har hatt! Nordryggen opp til nordtoppen. Utsikt over Sunndalsfjorden Sola går ned bak Søre Skjorta. Skjorte (1711m) sees til høyre. Den blå timen Litt zoom på Sunndalsøra Fabelaktig natteutsikt! Den nye toppvarden! Nordlyset mot nordvest Nordlyset sett på vei ned Ser tilbake på sporene
  13. Ble storeslem i helga, til meg å være etter en to uker lang og grov forkjølelse! Kjørte direkte fra jobb ned til Verma noe som tok 6 timer pga. rushtraffikken som virkelig har blitt forverret nå etter sommeren her i Trondheim. Ble en stjerneklar natt i teltet ved Mardalsvatnet før turen gikk mot Hauduken på Lørdag. Gikk opp til Indre Haudukvatnet, så opp mellom Hauduken og Rangåtinden før jeg gikk rett opp ura til Hauduken. Fin utsikt fra toppen, Breidfonntinden's profil ser veldig flott ut, hadde gjort seg om den var tusen meter høyere! Gikk så traversen over til 1719m toppen, som bydde på luftig klatring ned på østsiden før jeg måtte opp og over på vestsiden for å komme meg videre nord til 1719m toppen. Eggen over til Breidfonntinden var fin å gå på, men kan lett bli glatt da det var en del mose her. Noen luftige partier her og der, men disse klyves greit over. Den siste klyvinga opp til Breidfonntinden var også mye lettere enn det det potensielt så ut som fra litt avstand. Totalt ble denne turen på 21km fordelt på 8 timers gåing/klyving/usikkerhet og pauser! Men dette var ikke nok, yr meldte om stor sol også på søndag så da gikk turen opp på Store Trolla. Brukte vel 9 timer på tur/returen inkluder to pauser på 45min ved postkassa på 900m og på toppen. Og Store Trolla var like luftig som forrige tur, desidert den luftigste toppen her i området! Toppers helg, men fikk tilbake forkjølelsa på mandag, som pr. idag har utviklet seg til en bihulebetennelse! Utsikt fra Breidfonntinden, se større bilde her! Eikesdal sett fra Breidfonntinden Ekorn på topptur, bilde tatt i Sunndalen På vei opp Store Trolla, snart opp på toppen Episk utsikt i alle retninger fra toppen! Her mot nord, vest og sør. Se stort bilde!
  14. Giklingdalen, 2. Juli Inntok hytta tirsdag kveld sammen med Thor Espen. Onsdag skulle vi klatre ei rute i Mellomgjelveggens høyre del, men valgte et innsteg midt i veggen som så innbydende ut. Dette ble da utgangspunktet for det vi tror er en ny direkte bestigning av bunnpillaren. Direkteinnsteget skulle by på 4 taulengder før vi kom inn i orginalruta. Mellomgjelveggen direkte på Skarfjell. Her er turen steg for steg: Jeg leda ca 55 vedvarende meter til en dårlig standplass i en oppstabla vertikal pillar (5+). Denne formasjonen er som en skipsbaug og danner et tydelig dieder som sees fra dalen. Siste ti meter før og etter denne standplassen er seriøse greier. Andre lengde (50m) tok Thor Espen. Stygt opp fra stand da pillaren lagde lyder når Thor slo håndflata i et flak, hult men (u)kult. Systemet dro litt ut til høyre og inn i en eksponert kamin, rått og et flott utsteg av selve bunnveggen (5). Første taulengde sett fra stand Utstegskaminen Herfra endrer ruta karakter og blir langt mer hyggelig og velsikret. Tredje lengde kryssa et ringbånd og her har du muligheten til å traversere ut til Mellomgjeleggen til venstre og Mellomgjelveggen/Spagaten til høyre. Jeg fortsatte fremdeles rett på og opp en fin hammer med riss (5-). Fjerde og siste lengde (leda av Thor Espen) i det nye direkteinnsteget går langs riss og grove formasjoner før den avsluttes opp en bratt og oppsprukket hammer (5+). Dermed kom vi nesten rett oppunder det fine diederet i 6 taulengde på Mellomgjeleggen. Fulgte 3 siste lengder på Mellomgjelveggen til Skarfjells Midttopp. Så over til Torsdag som ikke innebærer noen nytur. Dette var egentlig støte-dagen, men gårsdagens bunnvegg hadde utvilsomt kosta litt. Uansett skulle vi klatre Anoreksi (6) i Sydveggen. Vi så for oss en varm hyggelig dag i en fast sydvegg. Den gang ei! Øyvind Vadla og co som klatra den på åttitallet var jaggu gutter. Jeg klatra meg fast i et 6- overheng i andre lengde. Henget besto av oppsprengte blokker som ble holdt oppe av ei skråstilt støtte av steinblokker. utpsyking deluxe og jeg ble fira ned til stand. Thor Espen som virkelig er en støter gjøv på, runda takoverhenget, fortsatte ca 10 meter og så ble det stille, veldig stille. Etter ca 15 min hører vi "ta meg ned"! Over taket besto landskapet av en rekke riss som går gjennom store hule flak, mye å putte friends i, men ingenting som ville tatt et fall. Utrolig at det kan være slik i en så bratt vegg. uansett, dette var ikke dagen for støting av en slik karakter, men vi skal tilbake. Gamlefar på første lengde på Anoreksi her er det 3 min og 18 sek til jeg psyker ut Ny spasertur og vi klatra Sørøsthjørnet fra et høyt innsteg i sydveggen. Thor leda Svenskediederet (6-) etter ringbåndet og jeg leda opp direktevarianten på 15m-hammeren. Ingen dårlig dag tross alt. Svenskediederet, variant på Sø-hjørnet 15m hammeren direkte Gamlefar(Børset) var også med på bailinga og Sørøsthjørnet på Torsdag. Hyggelig å ha med selveste innerdalsveteranen igjen! Legger ved film fra ny-turen opp Mellomgjelveggen direkte. Jeg beklager virkelig den ræva kvaliteten på filmen. Tabba meg ut med filminga på en skranglete iphone, får ikke bredformat på videofilene samme hva jeg gjør. Her er`n uansett:
  15. Rapport med bilder, kart og GPX-fil fra turen: http://peakbook.org/tour/22401/Lang+dagstur+til+Storskrymten.html Det bød seg en mulighet for langtur med Sondre siden han kun hadde planer om dagstur denne helga av hensyn til søsterens 18-årsdag. Jeg på min side hadde sjauejobb på hytta å se fram til på søndagen, men har i år vært av den opportunistiske typen som griper sjansen til å henge seg på andres planer. En stortopp som ikke krevde annet enn slit og utholdenhet var dermed innen rekkevidde for oss begge hvis vi var effektive. Så her var det bare å henge i! Det ble vel litt over midnatt før vi var framme ved Skamsdalsætrin. Frigg var også med, og det var en utfordring å rote fram skift fra sekken og romstere med matposer siden diverse godsaker vekket biskens interesse. Men etter hvert kunne vi alle falle til ro og fikk oss ei god natts søvn i bilen. Lørdagen opprant med nydelig høstvær. Det tok oss ikke lang tid å være i godt driv innover Skamsdalen. Med sol som skinte fra tilnærmet skyfri himmel var det en estetisk opplevelse å gå stien opp til Lesjøen. Frigg boltret seg over myrer og gjennom kratt, og praten gikk lett som vanlig. Vi glemte å følge med på stien, og måtte etterhvert krysse elva på et verre sted enn nødvendig. Men det løste seg greit. Etterhvert dukka store fjell fram i nær horisont, men det var nok snarere Drugshøe enn Svånåtindmassivet som lå der til høyre i første omgang. Mistanken ble styrka da Storskrymten og Litlskrymten dukka opp i det relativt fjerne. Sistnevnte ser ut som en villere utgave av Suletind spør du meg. Drugshøe er en flott 1900-meter jeg gjerne besøker, det ble faktisk en del prat om den. Etterhvert kom 2000-metringene til syne, og jammen er topper på 2000 og 2200 pluss ekstremt mye høyere enn 18-1900-metringer! Skulle tru de var 5-600 meter høyere faktisk. Østre Langvasstind var selve juvelen med sin spisse form, mens Snøhetta med sine kolossale dimensjoner virka som en slags uferdig Styggedalsrygg. Storstygge Svånåtind lokket så det holdt, jeg blir faktisk sjuk av å tenke på den! Det var mye å tenke på og mye flott å hvile øya på, og terrenget var stort sett lettgått. Endelig var jeg på Dovrefjell, Skrymtheimen er utvilsomt en del av vårt trauste “nasjonalområde”. Her har jeg mine store planer, og håper virkelig at det ikke går lange tida før det vanker en legendarisk 2k-tur på meg i dette området! Innimellom tenkte jeg nok litt for mye på 2k-prosjekter, for plutselig stupte jeg utrolig klønete i steinura. Faen så vondt! Stein er jaggu harde saker… Jeg kunne berolige Sondre med at det bare var vanlig smerte i et forslått kne pluss oppskrapet håndflate. Gidder ikke å mase mer med at jeg har dårlig motorikk (hvis vi ser bort fra nedstigning i steinur da), den er nok ikke så dårlig som jeg skal ha det til, alle kan stupe i steinura når konsentrasjonen ikke er på topp. Vi fikk etter hvert øye på folk som hadde leir ved et idyllisk vann, men strenet forbi på ærbødig avstand. Det bratnet etterhvert til for alvor nå, og snart var det velkjente 5. giret i gang. Ei stund gikk vi side om side, men som vanlig dro Sondre omsider ifra. Helt i orden det! Jeg ga det jeg hadde og gledet meg til å slappe av ved toppvarden samtidig som jeg lot meg imponere over hans form. Det så jo så enkelt ut for han oppover der. Utrolig nok hadde han bare venta snaue 2 minutter da jeg kom til topps. Vi hadde brukt ca 4 timer og 40 minutter fra bilen. Her var det vid utsikt! For første gang i livet så jeg nå Trollheimen med egne øyne. Spesielt Skarfjellet utpekte seg. Dovres stortopper var blikkfang nummer én med de dimensjonene de oppviste. Dessverre hadde en kjedelig gråværsfront kommet fra nordvest før vi nådde toppen. Dette var meldt, men like kjedelig er det hver gang. Uansett så snakker jeg sant når jeg hevder at dette kanskje er min beste gråværstur. Og mange ”ukritiske” røster ville fortsatt kalt dette for knallvær. Det var iallfall en god del sol og blå himmel i sør og øst. Etter litt mat og drikke ved toppvarden måtte vi avlegge øststupet et besøk, og det var det jammen verdt, for her stuper det nok ca 400 meter ned. Sondre så til sin begeistring at fjellet så fast og fint ut, kanskje ligger det ei klatreutfordring og venter om en stund. Det holdt til en større rovfugl nedi stupet, sannsynligvis en falk. Ravnens tilstedeværelse var jo obligatorisk, de flyr alltid der nede og lurer på om noen av oss skal være uheldige og ende opp som mat for dem. Frigg var iallfall engstelig og turte ikke å komme helt bort til oss, i stedet underholdt hun oss med sine komiske lyder. Det var på tide å vende nesa nedover igjen, men ikke uten en aldri så liten omvei. Sondre ville få med seg en 1800-metring, og jeg var ikke vond å be. Dermed bar det ned i verre steinur enn normalruta, ja jeg fantaserte nesten litt om ura oppunder Trolltinden, men heldigvis inntraff ingen uhell. Snart var vi i gang med stigninga opp til Salhøa. Vi fant oss noen bratte sva hvor spesielt Sondre fikk boltret seg, jeg valgte en mindre direkte variant, men mange kunne sikkert få litt småhøydeskrekk her også. På toppen av 1853 (altså én meter høyere enn selveste Vengetind!) fant Sondre ut at kameraet ikke var med lenger. Vi hadde jo hatt ei lita foto- og matpause rett før svaene, og Sondres GPS viste sånn ca hvor den hadde vært, så han småjogga nedover ved relativt godt mot for å prøve å finne kameraet. Jeg koste meg med å se på utsikten, nå så jeg Grøvudalen for første gang også. Frigg måtte trøstes så lenge Sondre var borte, men han kom selvsagt forholdsvis fort tilbake, og heldigvis fant han kameraet også. Nedover fra denne toppen gikk det stort sett veldig greit. I perioder minnet den litt om ryggen rett før riksgrensa når man er på vei mot Stekenjokktraktene fra Jetnamsklumpen. Skyene som hadde hengt tunge og dystre over oss begynte nå å gi fra seg litt regn. Godt de klarte å vente helt til nå iallfall! Snart var vi nede i ”lavlandet” igjen, og atter var terrenget lettgått. Men det var langt å gå, så skumringen begynte så smått å innhente oss. I det fjerne så vi en stor flokk med villrein. Artig det, her i området finnes jo ekte villrein, i motsetning til reinsdyrstammen på Hardangervidda. Denne gangen fant vi rette vei over elva, og var snart tilbake ved Lesjøen. Nå mørknet det for alvor, og vi gikk i godt driv nedover. Noe sa oss at det var lurt å være føre var og ta på hodelyktene før vi rakk å tryne og slå oss. Frigg forsvant i perioder, men ved en anledning begynte plutselig lyngen rett ved sida av meg å leve, og det var selvsagt bisken det ja. Spreke bikkja gadd ikke å vente til vi nådde gjerdet ved brua ved parkeringsplassen og kunne åpne for henne, hun hoppet likegodt over på egenhånd. Da vi kom til gjerdet så vi det lyste i to bikkjeøyne rett ved bilen. Da var det bare å takke for en fin tur som kom på ca 41,5 km, det vil si for Sondre siden han fikk en ekstratur omkring Salhøa. Men jeg gikk nok mine 4 mil jeg også. Nå gjensto turens mest risikable del, nattkjøringa gjennom Gudbrandsdalen. Men det gikk bra det også. Takk for flott tur!
  16. Da er nok ei fin helg i Giklingdalen over. Ingen Store sprell denne gangen, men vi fikk to litt utradisjonelle turer i beltet. Snøen hadde meldt sin ankomst på toppene og det var litt uvisst hva vi skulle finne på, vinterutrustninga lå igjen hjemme... Vi bestemte oss derfor for å drikke opp mesteparten av drikkevarene første kvelden, og at vi skulle tømme dassen på Tindeklubhytta neste formiddag. Håpet var at sola skulle tine bort noe av snøen og isen fra veggene i mellomtida. Både drikkinga og dasstømminga gikk fint, men isen og snøfeltene flytta seg ikke en milimeter utover formiddagen. Det var bare å racke opp og se hvor langt vi kunne komme, om det skulle bli full stopp så kunne vi cragge i Sydvestveggen eller noe i den dur. Vi traska opp Tårnlia for å ta de enklere rutene på Innerdalstårnet i nærmere øyesyn. Når vi nærma oss Tårnskaret så hadde landvinden begynt å tine de bratteste veggene, is og snø klasket kontinuerlig ned i sidene og vi bestemte oss for å drite i Tårnet. Tårnfjell var mindre soleksponert og var dermed mer innbydende for vår del. Vi var ikke akkurat skodd for vinterscrambling, men føret opp rennesystemene til Tårnfjell var veldig bra. Etter å ha krafsa oss opp til ca 100m under toppen ble klippeopptakene såpass bratte at tauene ble tatt frem fra sekkene. Jeg knytte meg inn i den skarpe enden av tauet, spytta på tuppen av mine viking gummistøvler og starta ledinga opp det første diederet Gummistøvler er virkelig et undervurdert fottøy, friksjonen er ikke så dårlig som mange vil ha det til. Veien videre besto av en serie av korte opptak og hyller, etter å ha gått ut tauene satte jeg standplass ca 30-40m under toppen. Siste stigninga var slakkere og vi pakka utstyret ned i sekkene igjen. Det er ganske kult å titte ned på Innerdalstårnet fra denne vinkelen, meget stilig og fotogent. Toppen var nådd. Returen kunne vi ha gjort lettvint ved å suse ned i Tårnskaret igjen, skli ned normalvegen og innta sofaen på hytta, men Gamlefar liker ikke lettvinte løsninger. Han begynte å traske bortetter ryggen mot Såtbakkollen, så det var bare å henge seg på for Synne og meg. Klokka hadde begynt å få fart på seg så det ble ikke noe fullstendig travers over til Såtbakkollen. Vi brøt ut av eggen nede i et skar og tok oss ned til Mangbekkdalen mellom Tårnfjell og Såtbakkollen. Tempen hadde fallt og vi dro nytte av godt føre på tur ned. Resten av returen foregikk på ringbåndene som vender ut mot Innerdalen, forbi Tårnfjell, kryssing av Østrenna, Tårnet og til slutt Litj-tårnet. Sirkelen ble avslutta vel tilbake i Tårnlia og vi gikk normalvegen ned til hytta i Giklingdalen. Absolutt en verdig tur med tanke på at vi var fulle kvelden i forvegen og hadde tømt en dass først. Neste dag ville vi ned til lavlandet og klatre tørre klipper. Vi gikk derfor ned til Innerdalen og klatra "Rapern" (6-) på Renndalskamman. Vi var 4 stk og delte oss i to lag. Ikke akkurat den mest repeterte ruta her oppe de siste åra vil jeg tro. Fikk tidenes utpsyking på første taulengde i et overheng som antagelig har endra seg siden føreren ble tegna, Gamlefar mente at noe måtte ha rast ut. Jeg kom meg forbi ved å traversere til sides for henget. Resten av ruta gikk greit, men jeg må inrømme at bladboltene på cruxet ble besudlet av mine hender, det er for lite karakter ute og går. Og med det kan sommersesongen sies å være over for vår del oppe i Innerdalen og Giklingdalen, tror jeg..
  17. Lørdag 17. September ble det en aldri så liten tur Sunndalen igjen. Dette så ut som å bli en av årets flotteste dager så tok med en arbeidskolega på stuntet, en som vist nok var fjellvant, men hadde aldri besteget et fjell over 960m! Anbefalte Hårstadnebba like sør-øst for Sunndalsøra, en god del høydemetre på en dag, men ikke mye luftig klyving og med en spektakulært topp! Med mye skryt fra vedkommende om å være godt trent på 3T fant han ut at dette krever en helt annen form for trening og utholdenhet. Kolegaen var nesten helt utslitt ikke lenge etter at vi hadde vært på toppen så tilbaketuren ble lang og dryg. Brukte faktisk 14 timer totalt på en tur som burde ha tatt 7 timer! Men karen ble bergtatt han! Ikke rart når fjellet viser seg fra sin aller flotteste side! Tok en hel del bilder så det blir litt lasting for dere med lave hastigheter. Til gjengjeld, kvelitet. Morgensola står opp over Hoåsnebba (høyre) og Vinnufjellet (midt på, bak). Opp Hareima mot Storkalkinn (1880m). Utsikt fra ca. 600m over Sunndalen og fjellene nord for dalen. Se Panorama i stor størrelse: http://img32.imageshack.us/img32/9585/hrstadnebbapanorama1x80.jpg Innover Hareimadalen mot Storkalkinn. Snølandskap ved 1100m. Utsikt mot Kaldfonna (1849m) og Dordinakkan (1819m) Zoom inn mot Sunndalen. Storkalkinn og Langrabbpiken (1 506m) til høyre. Storkalkin, Langrabbpiken of Hårstadnebba (1550m) helt til høyre. Se Panorama i stor størrelse: http://img59.imageshack.us/img59/9646/hrstadnebbapanorama3x80.jpg Utsiktsbilder fra toppen. Dalavatnet i Litjdalen. Gjuratind (1 712m) mellom Isfjorden of Eikesdalen. Så og si rett 1550m rett ned til Litjdalen. Panorama fra toppen. Se Panorama i stor størrelse: http://img838.imageshack.us/img838/514/hrstadnebbapanorama2x80.jpg Fjellet i kvelds-sola. Zoom på Vinnufossen. Vinnufossen og Trolla (1 860m). Se Panorama i stor størrelse: http://img35.imageshack.us/img35/6818/hrstadnebbapanorama5x80.jpg Se Panorama i stor størrelse: http://img716.imageshack.us/img716/1339/hrstadnebbapanorama4x80.jpg Og til slutt noen halv-dårlige kvalitetsbilder tatt i mørket.
  18. Skarfjell er og blir et av de flotteste fjella jeg vet om. Hver gang jeg kommer hjem og kjører oppover Virumdalen så får jeg hjertebank når denne mastodonten reiser seg i åsynet. Den bratte Nordveggen med sin barske utstråling bringer tankene over på ruta som går opp her. Kanskje en dag… Vi var et bra følge som skulle samles denne helga, tre todalinger, to oppdalinger, Gamlefar og meg selv. Gjeldnes som var troppfører for Todalingene tenker jeg kommer ut med en egen beretning fra denne helga? Jeg gikk opp til Innerdalen på torsdag for å få med meg en liten fest oppe på Renndølsetra. Dagen derpå klatra jeg, en kompis og ei av kjøkkenjentene ”Jungelstien” på Renndalskamman. Etterpå så traska jeg opp til hytta i Giklingdalen for å gjøre klart og lage litt mat til resten av folket skulle komme. Lørdag ble dagen for støting. Jeg og Gamlefar skulle klatre Sydveggen direkte på Skarfjell om været var noenlunde bra. Været holdt og vi trasket opp til innsteget tidlig om morgenen. Sydveggen er en høg og bratt sak som satte i gang nervene mine. Når jeg racka opp kunne jeg tydelig se vannsig langt ned i veggen og nervene ble ikke noe bedre, som kjent så har det regna jævlig mye i sommer. Jeg leda de to første beskrevne taulengdene i et strekk ved å gå ut tauene maks. Neste taulengde som fører opp til stand under cruxet var Gamlefar sin jobb, 5`er klatring med noen småstygge runouts, men fast og fint fjell. Cruxet hadde tatt fra meg nattesøvnen og nå sto jeg endelig her. Dette punktet som opprinnelig ble gått teknisk holder graden 6+ i fri, og reduseres til 5+ A0 ved å benytte seg av bankebolten som ble slått inn en gang i tida. Målet var å klatre det i fri, men det skulle vise seg å bli for krevende for meg. Det er tung og bratt klatring samtidig som at det var vannsig i rissene, bankebolten ble redninga og jeg forserte cruxet ganske greit, det klissvåte 5`er diederet opp til neste standplass opplevde jeg som mer krevende, vått/glatt fjell og ingen gode sikringer før jeg kom langt opp i diederet fikk meg til psyke litt. De neste to taulengdene skriver seg inn som de fineste jeg har klatra i Innerdalen. Her er det bratt, vedvarende, fast, god friksjon og utrolig luftig i den steile veggen. Alle kriterier for kvalitetsklatring er til stede. Fra 8 til 11 taulengde er det som regel veldig vått pga snøsmelt på Sydtoppen. Det rant selvfølgelig rimelig friskt så vi traverserte ut til 15m hammeren på Sydøsthjørnet og toppa ut via de siste taulengdene på denne ruta. I praksis så har vi ikke gått Sydveggen Direkte, men de første 8 taulengdene. Det var utrolig flott å breie seg ut på Sydtoppen og hvile støle muskler, for en utrolig fin dag i en av Innerdalens desidert fineste klatreruter. Flere bilder finnes her: https://picasaweb.google.com/110310170031937090540
  19. Endelig var tiden kommet for å gå vesteggen på Neådalssnota. Dette er en tur jeg har gått og tenkt på i hele sommer, men som har blitt utsatt og utsatt til fordel for andre fjellturer. Jeg hadde nesten slått meg til ro med at denne måtte utsettes til neste år, men med de siste par ukers finvær, og spesielt de siste dagene med landvind og over 20ºC nede i bygda hadde feid all tvil og snø til side. Det var ikke meldt kjempevær denne dagen men jeg og en kompis startet med friskt mot fra Kårvatn kl 0900. Vi fulgte turistlinja mellom Kårvatn og Trollheimshytta inn til Naustådalsvatnet, der tok vi av til høyre (sør) og brøt oss opp knappe 600 høydemeter med bratt motbakke (mest ur og litt grasskledde skråninger, bilde 4). Når vi kom opp på eggen (1397 moh, bilde 5) fikk vi værmeldinga til yr rimelig midt i fleisen, frisk bris fra sørøst, på med jakke, lue og hansker. Ble lite actionbilder fra selve eggen grunnet meget kalde fingre og meget frisk bris. Et par punkt som var litt friske, hvertfall med såpass mye vind, spesielt der eggen er så skarp at man aker seg fram med en rompeball i neådalen og en i naustådalen (satt litt på spissen!). Ellers er det litt klyving her og der før man kommer seg til topps. Ble litt spising og fotografering i ly av varden på toppen (1621 moh), men det var ikke noe blivende sted så vi satte snuten mot Snotvatnet (1191 moh) og Naustådalen. Sparer sikkert en time (minst) på nedturen om man går eggen ned igjen også, men det frista ikke spesielt mye i vindkastene. Vi traska bort til nødbua i Naustådalen og fikk i oss litt næring før vi fulgte turistlinja tilbake til Kårvatn i fint høstvær (i sterk kontrast til været på toppen). Selv med mye vind ble det en super tur, regnværet kunne sees både til nord, sør, øst og vest men det glimret heldigvis med sitt fravær.
  20. Pga. nachspiel til langt utpå Lørdagsmorgenen 30 Juli og ingen søvn deretter var det lett å sovne 18.00 på Lørdags ettermiddag. Voknet så opp 01.05 natt til Søndag og følte meg svært så energisk. Passet godt, for værvarselet for Trolla, Trollheimens høyeste fjell lovet nesten for godt vær. Så jeg kjørte sørover og gikk fra veien ved Hoåsbrekka 05.30. Det lå tåke godt oppåver sidene i Sunndalen og tok en time lang pause da jeg nådde toppen av første oppåverbakke ved 900m i håp om at sola skulle komme frem. Det gjorde den å turen gikk så videre opp i Fossbotnin under selve fjellet hvor siste oppstigning begynner. Gikk standard-ruta opp som ikke krever sikring men som blir ganske luftig etter hvert. En del løs stein, og litt småfuktig underlag her og der selv om sola grillet godt på veggen. Nådde toppen i solsteiken med tåke liggende i dalene opp til 1000m. Forstår at dette kalles Trollheimens mest spektakulære fjell, kult fjell! "Dagen derpå" må jeg si at det kjentes med så mye motbakk så det kan anbefales andre å ta med telt å ta basecamp på noen flotte gress-flater på rundt 900-1000m under selve toppen. Tåkebilder fra den evig-varende oppåverbakken fra Hoåsbrekka. Flere tåkelag. Tåka trekker seg tilbake og fjellet kommer til syne. Fra Fossbotnin, fjellet ser ikke spesielt brutal ut herfra. Utsikt fra ca. 1400m. Utsikt ned fra ca. 1600m. Østlige topper og Trollatraversen. En av flere liksom-topper for selve toppen. Mot toppen med to stk. sprekinger allerede på toppen! Utsikt fra toppen. Epic view!
  21. Hei, er ny på både forumet og fjellet. Har vært på Snøhetta og Galdhøpiggen i ung alder, men ikke noe annet. Fikk litt fjell-dilla da jeg kom hjem fra en tur i Himalaya tidligere i år og derfor har jeg tatt en del dagsturer til en del topper i Trøndelag eller i nærheten av i sommer. Uten særlig research tok jeg en tur opp Hareimadalen i Sunndalen i tidlig juli, og fulgte stien via ei tyskerhytte så langt jeg så den gikk. Fortsatte i rettning Langrabbpiken på østsiden av Hårstadnebba (mye snø å gå over) og så for meg toppen (1 550m) utenfor selve Hårstadnebba (vet ikke om toppen har noe offisielt navn?). Måtte krysse et passe bratt/rasfarlig område for å komme meg dit, men turen var ganske enkel. Sinsyk utsikt i alle rettninger fra toppen, spesielt rett ned i Litldalen! Etter en times pause på toppen gikk jeg tilbake og tok turen innom Litlkallkinn (1 389m) hvor du får heftig utsikt over selve Sunndalsøra, Vinnufjellet og Sunndalen et stykke østover. Etter å ha sett på kartet da jeg kom hjem angrer jeg litt på at jeg ikke tok turen oppom Hårstadnebba på turen tilbake fra 1 550m toppen til Litlkalkinn, men trøster meg med at da har jeg en god grunn til å ta turen tilbake en gang i fremtiden! Tok meg god tid med mange pauser så hele turen tok ca. 10 timer. Et lite kart over ruta jeg tok opp fra der jeg parkerte nede i Sunndalen. Ruinene av ei Tyskerhytte hvor stien deler seg i to rettninger. Morgentåke nede i dalen. Utsikt mot Storkalkinn (1880m). Langrabbpiken (1 506m) To Hercules militærfly passerte veggene ned til Litldalen. De siste metrene før toppen. Endelig på toppen av 1 550m toppen, utsikten mot Hårstadnebba. Mer eller mindre 1 500m så å si rett ned i Litldalen. Juratind (1 712m) Sunndalsøra sett fra Litlkalkinn. Grøvelnebba og ned til Oppdalstrøa.
  22. Lite nye turrapporter her for tida, så jeg bidrar med en til Avslutta årets fantastisk ski-oktober med en tur til den gamle vårklassikeren Ryssdalsnebba (1618), på grensa mellom Nesset og Sunndal, i går. Starten gikk fra Kanndalsetra (512), som en når med bil på setervei fra Eresfjord. Herifra var det skiføre, om en noe hardt. Etter fem minutter skibæring underveis oppe i lia, var det rikelig med snø innover mot Nordmørsskaret, som ligger på snaue 800 m. Fjellsida mot Gråfjellet og Ryssdalsnebba så både hard og isete ut, så jeg diskuterte litt med meg sjøl før jeg allikevel fortsatte oppover. Og hvilken opptur Før 900 meters-kota var passert møtte det fineste styrelag av fuktig/frossen nysnø meg. Til lett plystring la jeg kursen mot "Gråfjellenden", fjellryggens nordligste høydepunkt, som jeg ikke kunne huske å ha besøkt før. Her i 1100-meters høyde inntok jeg matpakka i varmende sol og helt vindstille. Deretter fortsatte turen på perfekt føre langs ryggen til toppen av Ryssdalsnebba. En storslagen utsikt over Nordmøre og Romsdals fjellverden møtte meg, og inntrykka blei sugd inn, mens jeg gjorde meg klar for drøye 1000 høydemeter nedfart. Takk for turen!
  23. Grøvelnebba. 2 Juli 2009. Idag skulle turen gå til Grøvelnebba (sunndal kommune). Etter at Oppdølstranda ble stengt og vi må ta båt fra sunndalsøra til ålvundeid, er det nok flere enn meg som titter opp på dette flotte spiret som rager over sunndalsfjorden. Himmelen var skyfri og jeg startet turen fra dalsbø i virumdalen kl 08.00. Oppe i Sandvikdalen tok jeg en liten rast før jeg gikk opp på mohaugen, ura opp på Mohaugen er veldig grei å gå, forholdsvis liten stein så det er nesten som å gå i trapper (nesten).Snøen oppe på ryggen var nå blitt steinhard så det var plankekjøring å traske bort til foten av grøvelnebba. Siste biten som er nokså luftig på denne turen tok litt lengre tid en jeg trodde, Grøvelnebba har to topper, så for å komme ut til hovedtoppen på den ruta jeg gikk, så må man klatre ned fra den første og så opp igjen på hovedtoppen. ble litt spekulering på hvor jeg skulle klatre ned men det åpenbarte seg til slutt! Så kl 12.05 sto jeg på toppen og fikk nyte den fenomenale utsikten Grøvelnebba har å by på Turen ned var fort unnagjort, fra Mohaugen og ned i Sandvikdalen skled jeg på snøbreen så å si hele vegen, deretter var det bare å snuble seg ned Sandviklia og tilbake til bilen, klokka var da ca 14.00. Toppen er ikke så voldsomt høy samenlignet med andre topper i området, men til gjengjeld så ser du 1428 meter direkte ned i sunndalsfjorden. http://www.facebook.com/home.php?#/photo.php?pid=3511804&id=645400730
  24. Hejsan, här är lite bilder fra en tur jag gjorde för två veckor sedan. Bergen söder om Sunndalen, närmare bestämt fale - vangshaugen - gammelsetra - gjöra. Det är svårt att misslyckas med en tur i dessa fantastiska omgivelser! Turen blev väl kort, men jag tog nog rättt beslut som kortade ned turen, dagen efter skulle det bli 12 minus på fjellet og mye vind. Hade inte så stor lust med det! Fler bilder fra turen finns på www.denhoganord.se/sunndalsfjella08/sunndalsfjella08.html Trevlig helg på er!
  25. Vakkert, vakkert idag! Stille, sol og sikt over alle blåner! Det var disig, men en så alt for det. Tørrt og fint i fjellet, men våte og suuugende myrer. 14 km, 9 timers tur fra Hallan ovom Skei i Surndal. Bildet er fra toppen over hua på en surndaling og ut Kvanne mot fjorden.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.