Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'romsdal'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 21 resultater

  1. Over: Første strøk viser den store kontrasten Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Over: Arn (1,5) imiterer de voksne. Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn. Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver. Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Fjellhilsen fra Martin Gjellestad Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014. Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen. Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
  2. Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  3. Hei! Er det noen som vært på tur eller klatret Romsdalshorn, Vengetind eller Kvanndalstind i år? Hvordan er veien opp? Er det fortsatt mye snø i fjellet? Når begynner klatresesongen i området? Mvh Martin
  4. Vurderer noen dager med fjellvandring siste helga i mai, og har da tenkt på romsdalen og kanskje tafjordfjella. Vi er i god form, og både hytte til hytte, telt og airbnb er aktuellt som overnatting. Vi trenger altså ikke sammenhengende turer. Er vi noen uker for tidlig ute, eller er det ok mtp snø??
  5. Vi filmet en tur i Moldemarka forrige helg, og i dag har vi endelig lansert resultatet Høsten er en nydelig tid for bål og pinnebrød!
  6. Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Martin Gjellestad med familie.
  7. Jeg og 15 åringen provianterte opp Reinsvassbu i august. Isen lå ekstra lenge i år, og det tok tid før vi fikk avviklet obligatorisk ferie med familien og omsider fikk innvilget "dugnadstid" fra sjefen. Gopro ble med på turen, så kan turfolk se hvordan maten kom inn på hytta https://www.facebook.com/187949567899233/videos/1140092842684896/
  8. Ble storeslem i helga, til meg å være etter en to uker lang og grov forkjølelse! Kjørte direkte fra jobb ned til Verma noe som tok 6 timer pga. rushtraffikken som virkelig har blitt forverret nå etter sommeren her i Trondheim. Ble en stjerneklar natt i teltet ved Mardalsvatnet før turen gikk mot Hauduken på Lørdag. Gikk opp til Indre Haudukvatnet, så opp mellom Hauduken og Rangåtinden før jeg gikk rett opp ura til Hauduken. Fin utsikt fra toppen, Breidfonntinden's profil ser veldig flott ut, hadde gjort seg om den var tusen meter høyere! Gikk så traversen over til 1719m toppen, som bydde på luftig klatring ned på østsiden før jeg måtte opp og over på vestsiden for å komme meg videre nord til 1719m toppen. Eggen over til Breidfonntinden var fin å gå på, men kan lett bli glatt da det var en del mose her. Noen luftige partier her og der, men disse klyves greit over. Den siste klyvinga opp til Breidfonntinden var også mye lettere enn det det potensielt så ut som fra litt avstand. Totalt ble denne turen på 21km fordelt på 8 timers gåing/klyving/usikkerhet og pauser! Men dette var ikke nok, yr meldte om stor sol også på søndag så da gikk turen opp på Store Trolla. Brukte vel 9 timer på tur/returen inkluder to pauser på 45min ved postkassa på 900m og på toppen. Og Store Trolla var like luftig som forrige tur, desidert den luftigste toppen her i området! Toppers helg, men fikk tilbake forkjølelsa på mandag, som pr. idag har utviklet seg til en bihulebetennelse! Utsikt fra Breidfonntinden, se større bilde her! Eikesdal sett fra Breidfonntinden Ekorn på topptur, bilde tatt i Sunndalen På vei opp Store Trolla, snart opp på toppen Episk utsikt i alle retninger fra toppen! Her mot nord, vest og sør. Se stort bilde!
  9. Fra albumet Martins bilder

    © Martin Gjellestad, Totjueto Film

  10. Fra albumet Martins bilder

    © Martin Gjellestad, Totjueto Film

  11. Fra albumet Martins bilder

    På vei opp Gjuratindmassivet. Bildet er tatt rett under den lille hammeren 1451 midt i steinura/gryta.

    © Martin Gjellestad, Totjueto Film

  12. Fra albumet Martins bilder

    Haudukhytta soler seg i reflektert sollys en augustnatt.

    © Martin Gjellestad, Totjueto Film

  13. Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19039/%C3%98stegga+p%C3%A5+Bispen.html Dette ble den siste turen på mitt og Bjørn-Even sitt lille Vestlandsraid i august. Vi hadde egentlig planer om Vengetind-traversen med Drømmediederet, men siden vi måtte hjem samme dag passet det bedre med en kortere klatretur – Østryggen / østegga direktevarianten på Bispen (5-). Kjørte opp Trollstigen til Stigrøra dagen før og sov i bilen. Neste morgen var det pent vær og morgensola flammet over Bispen som ses fint fra Stigrøra. Pakket sekkene med det nødvendige utstyr og la i vei opp bakkene på stien langs elva fra Bispevatnet. Vi knotet litt med å passere elva i starten og rotet oss på amatørmessig vis bort i noen sleipe hammere, etterpå så vi at det var et bedre krysningssted lenger nede. Varmen kom fort i oss opp bakkene. Bjørn-Even ventet så lenge som mulig med å fylle på flaskene, men idet vi skulle dreie til høyre vekk fra stien måtte han gå et stykke ned for å komme til elva. Videre gikk innmarsjen rundt hjørnet ved foten av sørøstegga på Bispen og klyving bort langs svaberg til foten av østegga. Østryggen har flere mulige innsteg. Vi hadde ikke lest noen førere på forhånd, kun tittet på noen sporadiske bilder på nettet. Men vi skjønte at vi måtte sette standplass like under et dieder og klatre opp her. Jeg ledet første taulengde, klatret på høyresiden av diederet, over en kant og bratt opp langs ryggen til taudraget ble så stort at jeg måtte sette standplass. Graden lå vel rundt 3 og 4. Det var nærmest umulig å kommunisere fra standplass så vi fikk god bruk for walkie-talkies. Av og til ble kanalen vår forstyrret av et annet taulag som klatret sørøstegga med walkies. Bjørn-Even kom greit etter meg. Etter noen klatreturer de siste dagene begynner han å finne tilbake den gode gamle klatreformen fra i fjor. Han ledet andre taulengde som stort sett var klyving/trasking opp langs egga til man kommer til et punkt der egga reiser seg dramatisk opp med et par lyse stup. Han satte standplass på venstre side av eggen der det går en rampe diagonalt opp mot høyre. Tredje taulengde var nok den teknisk mest vanskelige. Ifølge føreren er det 7 taulengder opp østryggen, vi tok den på 5. Jeg klatret opp rampen, deretter mot venstre rundt et hjørnet. Etter hjørnet var det såkalte cruxet, et svakt overhengende punkt gradert til 5-. Forserte punktet greit og kløv meg videre opp egga, litt ut til venstre, så til høyre og sette standplass. Nå begynte vi å få greit med luft under vingene, herlig! Fjerde taulengde var også ganske grei, litt vertikal klatring i starten, så enklere klyving oppover, følge litt på høyresiden av egga, og så til venstre. Siste taulengde gikk ganske rett opp til man når fortoppen på Bispen. Noen punkter rundt 4-tallet tenker jeg. Vi pakket sammen utstyret på fortoppen og kløv oss uproblematisk bort til toppvarden der vi tok en god lunsjpause. Møtte en sprek tysker som hadde syklet fra Åndalsnes, opp Trollstigen og sprunget opp til Bispen. Deretter møtte vi på klatrelaget som hadde trent på løpende sikringer opp sørøstegga, en mann og to damer. Fikk ta en titt i Romsdalsføreren som hun ene hadde med seg, moro å kjenne seg igjen fra topoen opp østryggen. Må få tak i den føreren snart! Romsdalen er jo et paradis for dem som liker luft og spenning. Slo av en hyggelig prat med dem før vi besluttet å komme oss ned i en fart. En truende regnbyge nærmet seg med stormskritt. Returen gikk ned nordvestryggen. Regnet hadde allerede startet så fjellet ble såpeglatt med all den sorte laven. Et par klyvepunkter måtte forseres, men ellers var det god og tydelig sti. Fulgte det ene klatrelaget sitt råd om å ikke forsøke på noen snarveier ned mot vannet før vi var kommet til skaret mot Kongen. Det er flere som har gått på noen bommerter der... Mistet stien like før vannet, men traff på den igjen litt senere. Resten av turen ble en passelig opplevelse, våte klær er ganske nitrist. Men desto bedre er kontrasten når man får på seg tørre klær ved bilen! Nå var det bare å begynne å kjøre hjemover og spise en god burgermiddag på 24-timerskroa sør for Dombås. Deilig at Bjørn-Even har fått lappen nylig slik at jeg kunne ta meg en blund når det måtte passe.
  14. Etter mange års fravær var jeg igjen tilbake på Åndalsnes; sist var i 1988. Basen ble opprettet på vandrehjemmet, hvor jeg gjennom mange år har følt meg hjemme. Servicen var i topp, og det ble stillet en sykel til rådigheten min. Det ble til mange ture, men først måtte jeg opp i Vengedalen og orientere meg. Med henblikk på å gå Romsdalseggen ekstrem ble Holstind og Blånebba studert og fotografert, og jeg skjønte det var sydstuppet til Holstind som skal omgåes. Klyvinga var lett, men utsatt: Først opp Holstind, deretter Blånebba. På dagen var det frammøte på turistinformasjonen kl. 9.30 for å blive kjørt med buss opp Vengedalen til vatnet. Jeg var den eneste som hadde planer om å gå ekstremløypa, og de andre på bussen prøvd å overtale meg til å gå med dem på den lette løype, men jeg stod fast på mitt. Fra Blånebba var det flott utsikt, hele veien rundt. Det ble en tur på om lag 8km Men jeg var noe sliten da jeg kom fram til Nesaksla, hvor jeg skulle 900m ned til Åndalsnes.
  15. Emil

    Romsdalshorn

    Torsdag 17.6-2010 Romsdalshorn er jo en type tur som en før eller siden må få i samlinga. Jeg og Lars fant ut at det var greit å få gjort unna denne turen tidlig i sesongen, har hørt mye skremselspropaganda om steinsprang og taulagskøer opp Nordveggen. Nordveggen. Dette er nok velkjent stoff for de fleste, men jeg skriver en liten skvett likevel. Etter å ha gått opp til den store ryggen fra Vengedalen var det ikke vanskelig å finne innsteget på Nordveggen, stien bærer preg av de hordene av mennesker som går denne ruta hver sesong. Lett klyving opp forbi 2`er-terreng til standplass i et dieder. Videre gikk vi to taulengder på 4tallet før vi kom inn på en enorm avsats oppe i fjellsida. Videre opp var terrenget så lite utsatt at vi slengte tauene på nakken, klyving til topps. Regn og ruskevær medførte dårlig sikt, skuffende å ikke få full oversikt på de mektige fjellene rundt seg. Men vi fikk da noen glimt innimellom bygene.Vi søkte ly og spiste ei brødskive i hytta til Arne Randers Heen før vi satte igang med returen. Etter 3 lange og fuktige rappeller var vi nede på ryggen igjen og kunne skli på snøbreen ned i Vengedalen. Kort oppsummert: 2 taulengder opp, 3 rappeller ned, klassiker i boks!
  16. kl 0400 ringte vekkerklokken og sa ifra at det var på tide å komme seg på beina.Tåken som hadde preget Romsdalen kvelden før lå nå bare som et tynt slør nederst i dalen. Det lå altså til rette for at forsøket på å bestige Store Trolltind via Nordøsteggen kunne gjennomføres. Etter å ha rekognosert litt kvelden før, var stien opp Soggeberget lett å finne. Oppover den bratte lia kom pulsen fort opp i arbeidstempo og selv om det bare var noen få plussgrader ble det fort varmt. Etter ca 45 min ankom vi dagens første postkasse. Orrhaugen. Greit med en liten pust, og fint å se at dalen etterhvert hadde fjernet seg en del. Fortsatt på god sti passerer man ikke lenge etter tregrensa, og utsikten mot Vengjetindan blir uhindret. Morgenlyset leker med tåkedottene som fremdeles glir frem og tilbake oppe ved toppene. Det er fint å være menneske og tanken på at resten av Norge ligger og sover søtt, gjør det hele bare mer spesielt. Opp mot Norafjell slaker det ut og Store Trolltind viser seg for første gang siden vi så den fra dalen. Skjemaet for dagen er stramt, så selve toppen av Norafjell blir ikke besøkt og vi runder denne på høyresiden. Stien begynner etterhvert å bli hvisket ut, men det gjør ikke noe. Her oppe er det lettgått og alle veier fører til Rom. Etter å ha gått ned noen få høydemeter kommer vi til dagens siste skikkelige vannpåfylling. Drikkeposene som var halvveis oppfylt ved start bør nå være tomme og klare til å bli fylt opp igjen. Denne gangen skal vannet vise seg å måtte rekke i bortimot 16 timer til. Oppover mot Adelsbreen bratner det til igjen og lyngen går over til steinur og morene. Tempoet, som så langt har vært bra, reduseres litt og vi begynner å skjønne at turen bare så vidt er i gang. Vi har sett litt på Norgesglasset og unngår derfor å gå opp på den første kulen på eggen som reiser seg til venstre for oss. Derfor går vi opp på den første av Middagsbarna i håp om at vi kan holde høyden bort mot Nordre Trolltind som er målet nå. Dessverre skiller et lite skar ryggen videre. Ned her er det bratt og sleipt. Ikke noe å bli bekymret for egentlig, men føret gjør at vi tar det piano. Samtidig begynner vi å tenke på om det kan være såpass fuktig oppover dit vi skal også. Et nytt svakt tråkk kommer opp på vår høyre side og vi skjønner at vi godt kunne ha rundet under Middagsbarna. Vel oppe igjen på eggen, reiser nå Nordre seg steilt opp. Det ser bratt ut, veldig bratt. Vi har lest at det skal være enkel klyving opp dit, så det bør gå bra. Fremdeles er det fuktig og praten sneier innom temaet retur. Vi er alle enige om at vi i alle fall fint klarer å klyve ned igjen så langt vi har kommet nå. Opp til Nordre løser de forskjellige problemene seg greit, og vi har ikke passert point of no return på langt nær enda. Nordre kan kanskje virke som en litt stusselig topp, men utsikten der oppe er alene verd turen opp dit. Trollveggen, Romsdalen, Store Trolltind, Adelsbreen og Trollklørne. Uansett hvor mann setter blikket er det et landskap som jeg ikke skal forsøke å beskrive nærmere. Bare ta turen opp, så skjønner dere. På dette tidspunktet har Nordøsteggen kommet såpass nær at man kan begynne å planlegge klatringen nærmere. Den ser høy ut. Svært høy. Så den ikke forferdelig bratt ut også? På bildene vi hadde sett før turen var det jo ikke så bratt? Og om det er vått opp der, da sliter vi! Tvilen begynner å bli stadig sterkere i den lille gruppa vår. Vi blir heldigvis enige om at vi kan rappellere ned og ta turen bort for å se. Så har vi i alle fall gjort et forsøk. Det viser seg å være to rappellfester. Det øverste er jeg ikke helt sikker på hvordan var satt opp, men det var i alle fall en kile, kanskje flere. Vi valgte uansett å ta det neste som var godt synlig på en avsats 5 meter lengre nede. For å komme dit måtte vi gå tilbake et lite stykke mot toppen og så bratt nedover mot Adelsbreen før vi begynner å traversere bortover. Her var det vått, utsatt og generelt ekkelt terreng. To av oss velger å bli sikret bort det siste stykket til festet. Et fall der ville ha vært dumt. Rappellfestet er en diger stein og selve rappellen går radig. Vi legger merke til at det antagelig er greit å rappellere ned til breen med to 60meterstau, og i tillegg er det et alternativ å klatre opp der vi kom fra. Romsdalsførereren sier det er klatring grad tre opp igjen. Alt dette er for å forsikre oss sjøl om at vi kommer oss hjem hvis vi skal snu. For nå har nervene fått kjørt seg en stund, og i alle fall to av tre er sikre på at vi ikke kommer til å klatre en meter oppover Nordøsteggen. Eggen videre er full av små og store hindringer. Til tider syns vi det er svært utsatt, men uten at behovet for sikring melder seg igjen. De første metrene av Nordøsteggen ser enkle ut og før vi vet ordet av det har førstemann forsvunnet oppover. Her gjelder det å handle raskt før tvilerne får tid til å protestere. Standplass blir laget og alt er klappet og klart til klatring når de to andre kommer etter. Første taulengde blir for min del unnagjort med fjellskoa på. De to andre bruker klatresko. Midt oppi andre taulengde blir klatreskoene tatt på. Et litt utsatt svaparti helt på eggen gjør at jeg velger å ta på klatreskoa. De blir værende på resten av klatringen opp. I det tredjemann er på vei opp tredje taulengde, begynner det å regne lett. Det har vært mye vått så langt og det har vært på grensen til hva vi syns er komfortabelt. Dette trenger vi ikke. Tanken på å rappellere ned frister ikke. Det kommer til å bli stress. Heldigvis gir det seg, men været skifter mye nå. Blå himmel det ene øyeblikket, tett tåke og regn det andre. Spennende er det i alle fall. Fjerde taulengde blir et gjennombrudd. Vi ser det vi tror er toppen og resten ser enklere ut. I det øyeblikket bestemmer sjefen seg for at det er på tide med litt mer regn, som snart går over til hagl. Vi blir fort enige om at det skal mye til for å snu nå og at vi gir gass videre. Etter 8,5 timer og 7 taulengder med klatring topper vi ut. Klatringen er gradert 4+ i føreren, med beskjed om at man kan omgå de vanskeligste partiene til høyre ut i nordveggen. Vår mening spriker til alle kanter. To av oss syns det luktet av 5-ish, mens sistemann knapt ville hagitt det en 4'er. Kanskje 4+ ikke er så galt likevel? Bilder fra klatringen har jeg ikke, men dere skal ikke se bort fra at det kommer et par i løpet av noen dager. Klokken har nå blitt så mye som 1945. Vi har sprengt skjemaet, men har jobbet som gale og er egentlig godt fornøyd med oss sjøl. Vi har vært tre i taulaget og føret får ta mye av skylden for at vi har brukt såpass med tid. Hadde det vært tørt ville mye av anmarsjen og spesielt klatringen gått mye raskere. Stemningen på toppen er merkelig. Alle er først og fremst lykkelige over å ha kommet opp, men vi kjenner at det har vært en lang dag og at kroppen er tung. Bildene har i ettertid fortalt oss at det var en fin kveld Hytta på toppen blir besøkt og navnene våre notert i boka. Det er på tide å gå ned. Det er enkelt å finne veien. Stien er tydlig og røde flekker her og der gjør at selv en blind finner veien. Det er derimot flere utsatte parti som gjør nedstigningen vanskeligere enn jeg hadde trodd. Også her gjør det våte føret til at det blir mer kluss. Dette i kombinasjon med masse løs stein og grus gjør turen ned de to topprennene litt småkjip. Bruraskaret skuffer ikke. Vi er små og blir minnet på det av ymse poetiske tekster på veggene rundt oss. Heens Highway leder oss fint ut mot Storgrovbotn og urhelvetet som venter oss. De to siste timene tilbake til Trollstigen gjøres i stort sett ur og i stadig mindre lys. Klokken er 2344 i det vi ankommer Trollstigen. 19 timer, ikke langt unna 2000 høydemter, 7 taulengder klatring og mange liter svette har gått med. Vivet vi skal være stolte over oss sjøl, men smilene sitter langt inne. Kroppen vil sove. Takk til dere to andre, dere gjorde drømmen mulig. -oa
  17. Trygge forhold men ikke noe gode kjøreforhold. Været, utsikten og opplevelsen var derimot helt topp! Vi tok oss fram til svartvassbu via en nokså elegant rute: Dag 1:Grøvdalen-Sjøvskardtind-Melkallskardet-Helvetes botn-Gråfjell-Svartvassbu Dag 2: Svartvassbu-Nyheistind-Sjøvdøla-Grøvdalen Noen bilder er lagt ved...
  18. Toppturer på ski når sola er på sitt laveste gir et spesielt og flott lys. Me and gi dro to Isfjorden this fantastisk day (bad englisj, så jeg slutter her..), egentlig var det Øspetinden i Måndalen vi hadde planer om å toppe. Men ei ferge over Romsdalsfjorden hadde startvansker, så gi kom seg ikke dit som planlagt. Isfjorden ble derfor plan B, og det kan vel neppe sies å være et dårlig alternativ. Flere bilder og kart Plan B var Søre Klauva (1356) og videre til Klauva (1512) med nedkjøring ned den sørvendte Hestebotn. Vi ender opp med plan B-variant, Søre Klauva og nedkjøring østflanken til Hestebotn. Det var ca 10 dager siden sist snøfall. Med litt vind og korte perioder med plussgrader langt til fjells var vi noget spente på skiføret. Fantes løs-/tørrsnø? Frostskorpe? Vindpakket? Vi passerer Loftskarsætra og aner bra føre når det ligger ca 5cm perlekrystallisert snø oppå et fast underlag. På 7-800moh oppunder Skarven (1142), rett sørvendt, er det frostskorpe så snart det blir litt brattere.. Vi følger sørvestryggen opp mot Søre Klauva (1356), her er avblåst og en del skare/is. Mine feller biter for dårlig så jeg tar på stegjern i stedet opp der det er hardest. I øvre del er det på igjen med skiene, og her er det igjen bra skiføre - også sørvendt men på rygg og såpass høyt at sola ikke har fått påvirke. Splended views.. spesielt mot Kirketaket. Og i vestrenna på Kirketaket ser vi skispor... Klokka går fort, og sollyset varer ikke evig på denne tiden av året. Det gjenstår en nedstigning på stegjern + 300 høydemeter opp igjen på Klauva. gi har vært der før men mangler nedkjøring av østflanken. Beina mine har mest lyst til å bruke de siste kreftene på nedkjøring i stedet for en ekstra topp. Vi spiller derfor litt piano og tar livet med ro, men går nordegga et stykke for å se på forholdene før vi returnerer og gjør oss klar for nedkjøringen. Det har begynt å legge seg skygger ned i Hestebotn, sola havner bak Vengetinden. Men få minutter senere lyser sola igjen opp Hestebotn og vi tar fatt på oppturen (dvs nedoverturen). Østflanken er en markert rygg som er sørvendt lengst oppe men svinger fint ned i østsida. På et kort parti smalner ryggen inn men den er vel aldri smalere enn 20-30m. Det er spor etter en 4-5 andre ned her fra før, så akkurat i dette partier er det lite løssnø å spore (partiet er kort, 30-40 høydemeter). Ellers har vi hatt veldig bra føre hit ned med ca 5cm styresnø. Resten kjører vi rett øst eller sørøstvendt, men det merkes raskt når vi kommer for langt mot sør. Da er det en isete og vanskelig skorpe som knaser godt når den brytes, men mer østvendt er det vesentlig bedre tatt i betraktning at snøen er ca 10 dager gammel. Her skjærer vi oss opp til 15-20cm ned i underlaget. Østflanken er ei veldig fin nedkjøring som aldri blir brattere enn 30 grader. Hadde vi gått for Klauva (1512) også tror jeg vi var enige om at føret ned igjen hadde vært dårligere, iom rett sørvendt dalføre hvor solen nok hadde gjort sitt.
  19. Long time! En kort turrapport fra en kveldstur sist tirsdag, kall det gjerne en kombi fottur/skitur. Vi var 3 stk som sikta oss inn på Trollstolen (1141) i Rauma med start fra Øvre Våge (Vågstranda). Ikke så altfor mye snø så langt mot ytre strøk, men nok til at vi fikk kjøre ca 700 høydemeter på ski på returen (fra 1141 til ca 450moh). Opp gikk vi mer eller mindre til fots med skiene på sekken 1000 høydemeter. Sliten? Jepp, jeg ble det.. (old news..) Det var renna i nordsida på fjellet som var målet for turen, ca 35 grader i snitt på de øverste 300m, bort i mot 40 grader helt oppe. Renna, noen få meter på det smaleste, men jevnt over god bredde. Oppvarmet snø helt oppe, antagelig nysnø fra siste snøfall som kun hadde kommet i øvre del av fjellet. Denne snøen løsnet lett og gled i slow motion ned renna. Fastere føre allerede 50-100m ned i sida. Langt oppe i renna var et smalt parti hvor det stakk opp steiner, og i nedre del var snøen erstattet med smeltevann på et 20-30m parti. Av med skiene her og på igjen nedenfor, deretter skikjøring mer eller mindre sammenhengende ned til 450moh - da med innslag av et par lyngtrakkingspassasjer. Telebilde av Trollstolen med rute opp og ned er heftet ved, mer om turen på fjellinordvest.net En topp med veldig bra utsikt mot flotte Romsdalsfjell!!
  20. Da var siste dag av påskeferien akkurat blitt tilbakelagt, hvor at det er et år til neste påske. En kan nok alltids be til værgudene etter bedre vær, men denne dagen viste de seg fra en meget generøs side. Etter å ha opplevd et nesten konstant drittvær en uke i strekk, så lysnet himmelen opp, hvor at det var blå himmel, 8 minusgrader og en perfekt dag for fjellturer. Dette samtidig som det var avreisedag til Trondheim. Ikke mange timene til rådighet, men det var bare å starte tidligere enn hva en normalt hadde villet gjort. Blåskjerdingen ligger akkurat på grensen mellom Sunnmøre og Romsdal, mellom kommunenen Haram og Vestnes. Et fjell som ofte er brukt som et landemerke for privatflygere, og som kan kjennes igjen med den karakteristiske kløfta på mils avstand. Som barn var jeg på skoletur i dette terrenget, hvor at det var en lærer som serverte meg en skrøne og sa at det var en gang et troll som hadde slått øksa si i blåskjerdingen, og skapt den konturen som er der idag. Idag tar jeg det med en stooor klype salt, men for dem som liker å tro slikt, kan de godt gjøre det for meg En av de mest vanlige måtene å komme opp på dette fjellet er å stoppe på en parkeringsplass som ligger midt i mellom Nakkereset og Nakkesetra. Parkeringsplassen ligger på 250 moh, som gir 800 høydemeter til toppen. Jeg går mye mer til fots i fjellet enn på ski, dette på grunn av litt dårlige skiferdigheter i bratte nedoverbakker. Det samme gjør pappa og, så det blir en fottur til toppen. Det har kommet nysnø den siste uken, hvor at det ligger rundt en halv meter nysnø de to første kilometrene. Er surt for bena, men veldig god trening Halve turen går i nysnø, men når vi passerer ca 600 moh, går det over til å bli en fjellrygg, som er avblåst med hardskare. Det blir da byttet om til stegjern for å sikre grepet på isen, og tempoet øker dramatisk. Vi kommer til toppen på 1 time og 35 minutter. Noe som er 35 minutter senere enn på en sommerdag med joggesko og shorts. Tilsammen tar turen 2 timer og 20 minutter. En kort, men veldig effektiv tur. Etter å ha vært på stort sett alle tindene i dette området, gir faktisk Blåskjerdingen etter min mening den beste utsikten. Sørover ser langt nedover mot fjordene ved Ørsta/Volda, en ser helt opp mot Bud i nord, og innover mot Stranda i Øst. Vestover ser en hav så langt øyet rekker. En veldig fin fjelltur selv om det ikke er noen 2000 - meters topp, hvor at været er så fint som det går ann å ønske seg Alexander
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.