Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'påske'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Dagsturer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 21 resultater

  1. I utgangspunktet var planen at @Elisabethsk og jeg skulle en tur til Ringebu, se på noen buer med telt som backup, sjekke om det var mye folk der og hvis ikke ha det trivelig i solveggen. Men planer er jo til for å endres og vi fikk jo nyss om at det var flere fjellforumere på Øyerfjellet bare et litt langt steinkast unna så da styrte vi bilen dit da for å sjekke livet der istedet. Startsted: Svarthaugen, pakke ut av bilen lasta på pulker i ro og mak klar til avgang innover mot Djupslia hvor vi skulle finne egnet teltplass. @graham dukket opp når vi stod klar til avgang, @tronn og @Mossy var like om hjørnet. Regnet med å bli tatt igjen ganske så snart så vi startet å tusle innover, oppkjørt løype og straka vegen innover. Nydelig dag ... Blir nok mest bilder og lite tekst, men et bilde sier jo mer enn tusen ord uansett Klar for avgang på Svarthaugen og innover mot Djupslia Gikk fint innover og vi ble tatt igjen da vi tok (syntes vi) en velfortjent pause etter noen kilometer. Ikke mange meterne etter pausen møtte vi @Sig Man som allerede hadde vært ute ei natt og som hadde sett etter fine teltplasser. Leir satt og matlaging på gang, litt knot med bensinflasker men vintergass back-up funka greit, også er det så greit å være på tur med erfarne turfolk som har gjort en feil eller to før .. sånn til opplysning MSR kork på Optimus flaske er en nokså knotete floke å løse på tur. Leirplass omtrent 2 km fra Djupslia natt til fredag, så kaldt at det kunne jo skremme fanden på flatmark (noen har gått glipp av at det liksom skal være vår) men men, utstyrt med så mye soveposer, liggeunderlag, reinskinn, jervenduk og ei ekstra dyne for sikkerhetsskyld hadde jeg nå håp om å komme meg gjennom natta, og ja .. ordentlig vintersovepose står på innkjøpslista. En av de andre fordelene ved å være på tur med erfarne turfolk er at de ikke er så fælt skeptiske til å dra brenneren inn, så pulverpaddefest og pils (for den som drikker slikt) i innerteltet funker helt fint Fredag morgen våknet man opp til nok en nydelig dag med strålende solskinn og knallblå himmel. Frokost og nedpakking av telt. Etterhvert dukket også @Henrik og Hege pluss to hunder opp. De var på vei inn til hytta i Lyngen og Lyngbua like ved siden av var målet for oss andre. Greit med kjentmann som peker og forteller hva man ser rundt seg Fin tur innover, men var nå ganske glad når bua åpenbarte seg der fremme. Nydelig plass og nesten fullmåne, ryker ikke fra pipa og det tar vi som et lovende tegn denne gangen. Lyngbua er DNT hytte og har 4 sengeplasser hvis en sover på sofaen. Ledig hytte og sengeplasser okkupert, de som meldte seg frivillig til å ta natta i telt gikk i gang med å lage leir ellers ble det tent i ovnen og neste post på programmet: Grave frem vedskjul og do .. hadde ikke vært overnattingsgjester på hytta siden i fjor høst og var litt gravejobb før dørene gikk opp og man kunne konstatere at dette kunne bli en kald fornøyelse .. Men er jo fint å grave når man kan nyte solnedgangen i samme slengen. Etter en hyggelig kveld i riktig godt selskap inne på Lyngbua var det helt greit å sove innendørs den natta. Vi skal vel ikke akkurat skryte på oss tidenes tidligste avgang lørdag morgen (forøvrig som man kan se av bilde involverer feil kork på bensinflaska både baufil, kniv og leatherman for å fikse) men til slutt ble nå nøkkelen satt i døra og avgang var et faktum. Litt forskjellige planer på folket herifra, men vi slo nå følge et stykke. Jammen så vi en reinflokk også, nå er ikke akkurat superlang avstand og mobiltelefon det helt store for sånn foto men men, var nå artig å se dem lell, selv på goooood avstand. Så var tiden for å gå hver vår vei kommet, de friske og spreke tok av for å gå inn til Hallandshytta og finne seg en topp dagen derpå. De litt mindre friske og de noe mindre spreke fortsatte turen tilbake til henholdsvis parkering og DNT hytta Djupslia. På Djupslia var det masse ledig plass, kun en annen gjest i hovedhytta og et par i sikringsbua. Det ble turpizza på menyen og relativt tidlig kveld. Noe mer brukt denne, så alt var ferdig gravd frem og hytta var jo nesten ren luksus med solcelleanlegg, kjøkkenbenk og fine fasiliteter. Søndag morgen (ok, morgen var vel å ta i denne dagen også) var det stort sett sjarmøretappen på 9 km eller så tilbake til parkeringen før man måtte innse at turen var over for denne gang. Nok en nydelig dag, pulken oppførte seg nesten eksemplarisk og det var en riktig fin tur, og avsluttet med en skikkelig burger på Lillehammer. Kort oppsummert: Langt mindre folk i fjellet enn forventet, knalltur, nydelig vær og godt selskap. Takk for turen folkens!
  2. Er det noen i Stavanger område som har en fjellpulken hunde drag til låns i påsken?
  3. Om været blir innafor det normale har jeg planer om å tilbringe Påsken på Dombås igjen. Var mye her i barndommen å har hatt utallige turer til Vallmansbu, Fokstua og Nysætra, men tenkte å utvide horisonten litt når man først er i området å har en liten reunion med familien. Er det noen her som er godt kjent i området og har gode turalternativer i området?
  4. Mizzy

    Sognefjellet

    Jakten på påskefjellet (Sognefjellet) 2017 Turen startet på tirsdagsmorgen da vi hadde noen mil å legge bak oss. Vi forlot Trondheim i skikkelig rufsevær og sludd, og så litt skeptisk på mange mil i slikt føre. Heldigvis endret det seg når vi kom lenger sør. Ned Dovre var det sol og forholdsvis bare veier, og våren møtte oss sakte, men sikkert inn mot Lom. En rask tur innom det berømte bakeriet i Lom (Morten Schakendas bakeri) måtte til før vi satte nesen mot Påskefjellet. Det sies at mannens vei til hjertet er gjennom magen, så dette smakte akkurat litt bedre enn forventet, og både jeg, samboer og barn var veldig fornøyde. Anbefales! Det var stålende sol og skikkelig vårvær i det vi kjørte inn mot Lom, så vi var spente på om vi kom til det påske- vinter - været vi hadde ønsket oss. Bildet over viser utsikt og vær fra Bakeriet Videre innover fjellheimen åpenbarte det seg et snødekt landskap og temperaturen sank drastisk. Entusiasmen var stor, og nå gledet vi bare oss til å komme frem til hytta og nyte den fine påsken langt borte fra all bylarm og mas. Her er rett ved bommen ved Rustasætra, der alle bilene må parkere da RV55 er vinterstengt. En herlig April dag og perfekt start på påskeferien. Vi ble omsider hentet med scooter, og hadde derfor antagelg pakket med oss altfor mye og skulle likevel få oppleve litt luksus under primitive forhold. Vel fremme på hytta kunne vi bare starte fyringen med en gang, for å få varme, og mens hytta varmet seg kunne vi starte gravingen av uthuset som med sin plassering rett under en fjellskråning hadde som forventet blitt nedsnødd. (Beklager, men her mangler jeg bilde 😂). Det ble hentet masse snø vi kunne tine og sikret oss vann for resten av kvelden. Vel utslitte den første dagen ble det enkel middag og rett til køys. Utsikten fra hytta var upåklagelig. Hvitt på hvitt i alle slags nyanser. Solbriller, solkrem og votter var et must. Panorama med utsikten fra hytta utover mot Fanaråken og Prestesteinsvatnet mot høyre og smørstabbstindene helt bakerst mot venstre. Kvelden kom og vi kunne nyte en god middag med vin, og ta frem påskegget. Påskeegg til store og små, og viltgryte med medbrakt elgbiff og en god flaske rødvin. Vi hadde varierende vær hele uken, og onsdag og torsdag var det ganske overskyet. Så noen langturer ble det ikke. Gutten ble syk, og vi fant ut at vi kunne pleie han og kose oss innedørs. Det endte jo selvsagt med at alle mobilene og pader gikk tom for støm på kort tid, og reserve laderne (4stk) streiket og tapte strøm på grunn av kulden. (?!) Dab radioen vi hadde med levde også sitt eget liv og kunne ikke hente inn noen nrk kanaler i det hele tatt. De andre kanalene kom og gikk etter forholdene utenfor hytteveggen. Bøker, kortstokk og magasiner var veldig gode å ha🙂 Om morgenen var vi oppe tidlig for å holde fyr i ovnen, og kunne se flere fine, hvite ryper i sin vinterprakt rett utenfor hytta, og virkelig oppleve en stillhet vi sjelden får i byen. Alt var helt stille rundt oss, og snøen lå som et urørt vinterteppe så langt øyet kunne se. Kuldegradene holdt oss i aktivitet, og vi fikk kjenne på vinterens mange sider. Torsdag fikk vi besøk på hytta av to pensjonist kompiser fra østlandet som hadde vært på samme tur i flere tiår. De hadde tenkt å søke ly bak hytteveggen for å spise lunsj, men jeg inviterte de inn på en god varm kopp kaffe slik at de slapp sitte ute i snøfokken. Veldig koselige karer som det skulle vise seg at vi møtte igjen siste dagen på fjellet. Samme kveld slo været om vi kunne for første gang se konturene på Fanaråken på andre siden av vannet. (Les: isen) og virkelig nyte utsikten av landskapet rundt oss. Solnedgang, sternehimmel og sikkert -15 minus. Langfredag skinte solen og det ble en fantastisk dag på fjellet. Vi fikk gått på ski og gikk i både oppkjørte løyper og ned i dalene. Fikk til og med tatt en utepils i det herlige været. Samboer labbet ned på ski til nærmeste turisthytte med ladere, og jeg og gutten koste oss og slappet av etter skituren. Dette er tydeligvis en populær ferieplass for folk som er glad i ski og toppturer. Hele dagen var det folk på løypene, og i godt humør- Mange så ut som de var godt kjente og brukte denne til gode treningsøkter. Strekningen er fra Krossbu i Lom kommune til Turtagrø i Luster kommune. Lørdag ble det en liten tur på ski halveis rundt vannet og på toppen ved Fanaråken, der vi bare nøt utsikten, så tilbake over isen. Gutten hadde ikke blitt noe bedre, så vi valgte pakke sakene og dra tilbake til sivilisasjonen i Krossbu for å overnatte der. Det var veldig godt å finne en god varm dusj og få seg et godt måltid før vi fant køya og bilen neste morgen. Det ble heldigvis tid til å ta fine bilder både med mobilen og med kamera. (Noen ligger allerede ute på instagram. ) (Fanaråken og Prestesteinsvatnet tatt med telezoom linse, så distansen virker mye nærmere enn det egentlig er.) Anbefaler definitivt sognefjellene til dere som er glade i ski og skikkelig vinter. Vi fikk desverre litt varierende vær, men når solen skinte så var det uten tvil en av de mest magiske øyeblikkene på fjellet. Men det er viktig å planlegge turen da det var rene hodebryen med transport innover til hytten med scooter. Grensen går midt i fjellet der vi var og det er endel byråkrati i forhold til løyver, persontransport og stenging av veiene. Om sommeren er veiene åpne for trafikk. Vel hjemme er jeg blitt syk og liker å skylde på den dårlige bylufta. Er nok ikke lenge til jeg skal på tur igjen, kjenner jeg😀
  5. fjellrypa

    Ut og lufte stigen

    En helt vanlig dag på tur. Geocaching. Øyangen, Krokskogen.
  6. Jarl Evensen

    fottur til påska i vestfold/telemark

    Hei. lurte på om det er noen som har peiling på om det finnes noen gode turområder som er tilgjengelige til fots til påska?? har en liten vennegjeng som er gira på et par dagers lett telttur men dessverre har ikke alle ski så løypetur er ute av bildet og det å vasse gjennom dyp snø blir litt mye. noen som har noen forslag til områder eller stier som passer? hadde vert fint om det var litt "uti skogen" og ikke bare sånn rett ved byen.. om noe jeg sa ga mening:P
  7. eriklarsen

    rundtur med start i haukeliseter

    hei er der noen som har gått fra Haukeliseter til Middalsbu via trolldalane? lurer på om det er realistisk for en påsketur vh erik
  8. Hadde nettopp en fantastisk topptur i Sogn og Fjordane. Med truger og brett til 1250. Se bloggen: villmannstur.blogspot.com hadde også en ikke fantastisk tur til Skålatårnet... fytti..."!#¤! claws
  9. springsteen

    Påsketuren fra helvete

    Prolog Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse, og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side. Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar. Dag 1 Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra. Dag 2 - Glemsomhet Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta. Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den. INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter, kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under skare som bare nesten bar... Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge ned enn å feilinformere? Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem. Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse) Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel. Nordvestover mot Dindalshytta Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60 stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen. Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg... Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt... Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader. Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200 meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant i mørket. Kan det ha vært en jerv??? Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent... Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor. Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten. Dag 4 Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig. Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75 som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind. Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla, det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader. Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye. Dag 5 - KATASTROFEN I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så 7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt... Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta. Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned tempoet ytterligere. Men hva hjalp det???????? Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den. Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp. Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon. Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i 100 km/h på Island for åtte år siden. Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time. Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var ”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen. Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet tvangstrøye) og betydelig mindre smerter. Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass Langfredag morgen: Overarm på riktig plass Epilog Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så bare rett frem... Hva har jeg lært? Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene. Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg. Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte. Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur. TAKK Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.
  10. rotehodet

    Væske, snø og mineraler

    Jeg ble en erfaring rikere i påsken. En litt "kjedelig" en sådan. Turen gikk fra Evenesdal, en dal litt sør-øst for Rognan traktene i Saltfjellet. Målet var å gå rundt Satertind, gjennom Rykkjedalen, et lite sveip innom Tintodalen, og videre inn Storengdalen for de som er kjent. Vi spente skiene på kl 0800 en morgen, ryggsekken var pakket med det nødvendige, inkludert 2 Imsdalflasker à 6 desiliter, og en termos med kaffe. Været og føret så ut til å bli kjempebra, skareføre og masse sol. Målet var å gå 1000 høydemeter på relativt kort avstand, gjennom et "pass" (trången i rykkjedalen) for så å komme ut på andre siden, og fortsette rundt fjellet hvor turen gikk slakt nedover tilbake til bostedet. Turen var på snaue 3.5 mil. Først et par kilometer på flat strekke, fem kilometer opp fjellheimen, deretter drøye 2 mil slakt nedover rundt fjellet før vi kunne si oss fornøyd. Allerede klokka ni på morgenen så varmet sola såpass at jeg vrengte av meg skalljakka og lua, og gikk bare i ullundertøy og en tynn fleecegenser over. Problemet var at jeg ikke var helt fysisk forberedt på alle de høydemeterne så jeg inntok masse vann på turen opp. Allerede på "passet" gikk jeg tom for vann, samt at jeg fikk i meg et par kopper md kaffe under lunsjen. Frem til passet hadde føret vært topp, litt nysnø over skaraen. Jeg regnet med at de siste 2.5 milene gikk greit, bare å stake seg hjem på det flotte føret mens sola steiket. Det gikk selvfølgelig ikke slik, allerede en kilometer etter "passet" begynte vi å stampe, og stampe, ingen glid i hele tatt, sola steika og jeg svettet som en gal. Musklene begynte å syre siden vi måtte stampe hele tiden. Tørsten var enorm, jeg spiste snø på hver tiende meter, men ingenting hjalp. Jeg spiste enda mer snø, men fortsatt skrek kroppen etter mer væske. Etter nesten åtte timer kom vi tilbake til bostedet - jeg fikk i meg ikke mindre enn to liter bekkvann på noen få minutter. Og endelig var jeg ikke tørst lenger. Jeg tenkte fælt på hvorfor kroppen ikke reagerte på all den snøen jeg hadde inntatt, det burde i grunn fungere greit. Dagen etter var jeg hos et par bekjente som driver en naturgård, og har god erfaring fra bl.a alpene med guiding i fjellet, og kan alle triksene i boka. Jeg spurte hvorfor det var slik at snøen ikke døyvet tørsten min, og svaret var så enkelt som at snø ikke har de salter(samt mineraler og andre sporstoffer) som kroppen trenger for å fungere ordentlig. Tipset er derfor å ta med seg spesielle tabletter med salt og mineraler når man skal koke snø på fjellet, for å få i nok salter, mineraler og andre sporstoffer. Konklusjon: salt er et mineral kroppen må ha. spesielt når man er i aktivitet.
  11. Vet ikke helt hvordan jeg skal starte denne turrapporten, men tre flotte, varierte og lange dager i fjellet ble det. Alle netterne ble foretatt i BC Mazda, og en noe variert søvnkvalitet ble det. Har ikke mulighet til å legge ut kart nå, men kan om det er ønskelig få lagt det ut om ca en uke. Fredag 3. april I dag var utgangspunktet kafeen ved Maurvangen. Toppen som skulle bestiges var Eggen og sekundærtoppen til Eggen. Etter et par tidligere mislykkede forsøk på denne toppen, var jeg nå fast bestemt på at jeg skulle klare det denne dagen. Det blåste ganske sur vind da jeg atter en gang fulgte riksvegen på truger og gikk til høyre noen hundre meter etter utkikkspunktet ved Vargbakkan. Gikk i et rolig tempo opp Steinflye hvor jeg går til venstre forbi Bukkehåmmartjønne og opp ryggen der i NV retning hvor jeg påfølgende går rett vestover mot Eggen. Benene føles som to påler og er vonde etter at undertegnede var med å spilte fotball i en lunsj på onsdag (spiller veldig sjelden fotball o.l, og stivhetene kan nok skyldes dette). Det går derfor veldig sakte mot toppen av Eggen, og først etter seks timer står jeg på toppen. Ikke noe supertempo dette, men står på toppen og nyter utsikten og ikke minst kvikklunsjen jeg har pakket med meg. Ser nordover mot Memurubu, og ikke minst morgendagens topp som vil ta noen flere timer å bestige enn denne jeg står på nå. Jeg går ned igjen og returnerer via Veslløyfte og sørsiden av Knutshøe før jeg igjen kommer meg på riksvegen og returnerer til kafeen på Maurvangen. GPS viser at jeg har gått hele tre mil denne dagen, og det forklarer i korthet hvorfor jeg brukte ti og en halv time på denne turen til Eggen. Kjøper meg en velfortjent kopp med kaffe på Maurvangen kafe før jeg kjører til Bessheim og tar meg en dusj mens jeg venter på at Gråbein skal komme fra Bartebyen. Lørdag 4. april Var noe kjølig denne natten, og termometeret som ligger inne i BC Mazda viser minus ti grader. Klokken 05.30 frister det lite å stå opp, men om vi skal klare dagens tur, må man ofre noen gleder. Ser at Gråbein våkner, og det er skikkelig kaldt på utsiden av BC en. Har på meg klærne kjapt, og frokosten blir fortært i foajeen på Bessheim. Prøver å tenke minst mulig på dagens distanse som skal tilbakelegges, men legger ikke skjul på at 46 Km oppmålt på kartet kan virke avskrekkende på meg. Etter ca to timers gange er vi ved Blåtjønnodden, og vi setter oss ned og tar en velfortjent pause. Oppoverbakken til Surtningsuoksle ser ikke så lang ut herifra hvor vi sitter, men synet bedrar. Tre timer og et kvarter senere står vi endelig på punktet som er 2222 moh. Oppoverbakken var et drøyt stykke og gå, men utsikten er helt fantastisk. Solen varmer godt, og jeg må her smøre meg inn med solkrem for tredje gang denne dagen. Tar av fellene på skiene her, og går kjapt innom kandidaten til Surtningsuoksle før vi renner nedom ”breøya” som er på vegen til Midtre Surtningsuoksle. Setter fra oss skiene i breen ca 150 høydemeter under toppen, og kjenner at lårene har vært i bruk de siste dagene. Er på dagens høyeste punkt på 2251 moh, og ser på Sørtoppen og hammeren som leder til den. Fire andre karer ligger foran oss på fjellplatået, mens vi står på Midtre Surtningsue. De er på veg tilbake fra Nordøstre Surtningsue da vi begynner å traske ned fra toppen, og idet vi har på oss skiene er de i god driv på veg ut til Austre Surtningssue. Vi bokstavelig talt nesten renner ned til Nordøstre Surtningsue. Noen meter må vi gå her, men det er ikke mange. Målet vårt er å møte på de fire andre som ligger foran oss i sporet, og det har vi tenkt til ved å treffe dem når de er på veg tilbake fra Austre Surtningsue. Treffer på denne gjengen, som består av bare kjentfolk noen hundre meter fra Vest for Austre Surtningsue. Det er blant annet Atomsilda, Carl F, Odd Arne og et navn jeg ikke kommer på i forbifarten (Atomsilda må hjelpe meg her). Etter en kort og hyggelig prat går ferden videre mot de Austre Surtningsuene. Klokken er fire når vi kommer tilbake til punktet som er 2121 moh, og vi har allerede vært på tur i nesten ti timer denne dagen, og bare litt over halve distansen er tilbakelagt enda. Målet kan ikke skimtes en gang grunnet av Besshøe ligger i vegen, og jeg frykter at det vil ta en evighet å komme seg tilbake til Bessheim. Tar litt over en time til Russvatn, hvor vi setter oss ned for å smøre ski og åpne en appelsin som har fått blitt med over alle toppene. Fra Blåtjønnodden følger vi den kvistede løypen som kan minne om nedkjøringen fra Sjusjøen til Lillehammer på Birkebeineren. Det er vanskelig å definere hva som er skispor, men hardt er nå i alle fall underlaget De 200 siste høydemeterene til Besstrondfjellet føles som en evighet, men det er ingenting i mot gjennomslaget og skaresnøen som befinner seg på nedkjøringen til Bessheim. Gråbein kommer en god halvtime før meg i ”mål”, og har klart å fått utsatt middagsserveringen på Bessheim slik at jeg også får middag når jeg kommer frem. Maten smaker utrolig godt etter dagens 51 målte kilometer, og jeg kjenner at kroppen er tappet for energi. Gråbein er noe skeptisk til værvarselet og setter seg i bilen og kjører nordover, mens jeg holder en natt til i Mazda BC. Søndag 5. april Våkner til solskinn og blafrende flagg på Bessheim. Klokken er 08.00 og frokosten er servert på Bessheim. Kjøper meg en god frokost fordi det frister lite med tørr SF – 9 til frokost. Etter frokosten takker for meg på hytten, og et veldig trivelig vertskap. Siden været ser så bra ut, velger jeg litt skepsis å kjøre over til Visdalen. Benene kjennes noe slitne ut etter de to foregående dagene. Lytter allikevel ikke til skepsisen er jeg i Visdalen etter halvannen time og en kaffekopp på Statoil Lom. Parkerer ved Smiugjelsøygarden, og ryktene skal ha det til at det er mange som har slitt i den skogen jeg skal bryne meg på, og jeg er ikke noe unntak. Trugene faller igjennom fra første meter, og jeg opplever ikke mindre enn 400 høydemeter med gjennomtråkk før snøen endelig begynner å holde. Får håpe ikke julenissen satt i den skogen den dagen, for da hadde jeg nok ikke fått julegaver grunnet stygg ordbruk Snøen begynner endelig å få hold på 1500 moh, og ferden videre går derfor lettere, eller, gjør den det? Vinden begynner å øke betraktelig her oppe, og ved 1900 moh må jeg legge meg ned under de kraftigske kastene, og jeg håper selvsagt at det bare er noe forbigående, men det går nok ikke over så fort som jeg ønsker. Har derfor på meg vindmaske og snøbriller her for å skjerme ansiktet mot den harde vinden. Går med vinden i ryggen til jeg kommer til toppunktet på Store Trollsteinhøe. Vinden er virkelig stygg til tider, og det blir derfor uaktuelt å bevege meg mot kandidattoppen her oppe. Lisjtrollet får derfor stå ubesteget for denne gang. Ser mot Glittertinden, og hvordan snøspruten står ut fra alle skavlene der borte. Tenker stille i meg selv mens jeg hører blafringen av hetten på jakken min at, ”får inderlig håpe at ingen er så dum at de er på toppen der i dag”. Går mot Austre Trollsteinhøe og vinden tar stadig bedre og bedre. Selv om jeg er fra nordvestlandet og har opplevd et par stormer i mitt liv, er det ikke noe morsomt denne dagen. Må legge meg ned flere ganger for å ikke blitt tatt av vinden, og den eneste tanken i hodet mitt er, ”nå må jeg se å komme meg ned herifra”. Går via Søre Trollsteinhøe før jeg er kjapt innom Gråhøe. Går litt til venstre for Smiugjelsbrean tilbake til Gokkeroksle. Finner etter hvert sporene mine, og er tilbake ved bilen etter syv timer og femti minutter. Boksen med trøndersodd smaker utrolig god, og kjenner at kroppen trenger litt hvile nå før neste eventyr skal tilbakelegges. Dårlige værmeldinger gjør sitt til at jeg returnerer til Nordvestlandet.
  12. Skjærtorsdag Mye grumsete værmeldinger voldte oss besvær, men vi fant ut at Femundsmarka kunne være et alternativ. Rødtopp og jeg ankom Elgå rett etter at snøværet hadde gitt seg og snøen raste av trærene i ekpressfart. Vi lempet telt, mat, øl og annet nødvendig pikkpakk i pulken. Deretter satte vi på feller, jeg tok pulken og så labbet vi i vei oppover skuterløypa mot «Fjellet». Snøen viste seg å være temmelig råtten, så det var ok å følge en oppkjørt løype. Det gikk i godt driv oppover og vi tok av fra løypa og gikk inn Sagbekkdalen Det var flott utsikt ned mot Femunden som bredte seg nesten endeløst fra sør til nord nedenfor oss. Ved ca 900 moh spiste vi lunsj i sola og Rødtopp overtok pulken når vi startet opp igjen. Etter å ha passert høyeste punkt i skaret på 994 moh tok vi av fellene og så skrånet vi ned mot myrene nedenfor Storsteintjønnan. Der fant vi en flott teltplass ved noen digre steiner. Plassen hadde ly, gode solforhold og fin utsikt. Ikke langt unna var en åpen bekk hvor fossekallen fløy rund og passet på oss uten å være sky. Fornøyd satte vi opp telt og ordnet middag. Langfredag Vi våknet tidlig og så at sola skinte på teltduken. Siden vi følte oss i god form la vi ut på langtur. Først siktet vi mot Salsfjellet. Vi suste over den steinete flya og kom bortom Linnés veg fra 1734. Vi kom oss opp på topp 1206 på Salsfjellet. Samtidig ble været dårligere med sludd og vind. Siden det var vanskelig å finne ly dro vi frem vindsekken for å spise lunsj. Vi lar oss ikke kue så lett av litt vær og siden sikten fortsatt var god siktet vi mot Storslågskaret og fulgte med på himmelvelvinga. Innen vi krysset Grøvelåa letnet været igjen og turen ble trivelig. Opp fra skaret mot Elgåhogna var det en skikkelig bratt kneik. Det tærte på kreftene, men det ble oppveid av utsikten som ble flottere og flottere. Sølen åpenbarte seg i sørvest som en massiv knute av noen fjell. Oppe på toppen av Elgåhogna (1460 moh) kom og gikk tåkedottene. Vi klarte allikevel å få med oss hele utsikten. Ned derfra var det en flott nedkjøring til skaret vi gikk dagen før. Under ca 1000 moh var det mye råtten snø, men det gikk allikevel greit å komme seg tilbake til teltet. Påskeaften Dagen begynte stålende med sol fra skyfri himmel. En perfekt dag å sjekke utsikten fra Stor-Svuku tenkte vi. Snøen var allerede råtten fra morgenen, men det stoppet ikke oss. Vi gikk på østsiden av Revlingkletten og opp på Litl-Svuku. Det ga krefter å kjenne sola varme. Videre opp mot topp 1352 (østtoppen på Stor-Svuku) begynte kulingen fra sør og dytte på oss. Det føltes ikke godt. Videre mot topp 1394 tiltok kulingen, men vi måtte ha lunsj. Dermed ble nok en lunsj inntatt i vindsekken. En god lunsj med varm sjokolade ga nye krefter og vi trosset vinden og kom oss greit opp på Stor-Svuku (1416 moh). Vi gikk rund hele toppen for å se utsikten til alle kanter. Veivalget ned la vi litt lavere og unngikk dermed mye vind. Nede ved Litl-Svuku kunne vi virkelig kose oss i sola. En solbakke med råtten snø tok livet av mitt kamera. Tilbake i fossekallbekken fikk Rødtopps kamera også problemer, så en topp dag kostet oss to fotoapparat. Middagen smakte godt på en solvarm kampestein. Etterhvert trakk solen ned og vinden tiltok så mye at vi måtte bardunere teltet bedre for natten. Påskedag Etter en vindfull natt fant vi det best å returnere til sivilisasjonen. Solen skinte, men vinden var fortsat ilter. Vi startet tidlig for at snøen skulle bære mest mulig og gikk tilbake samme veg som vi kom.
  13. andersno

    Påske i Bymarka, Trondheim

    Så ble det endelig litt sol i Trondheim igjen. Men med finværet kom vinden - det føk sånn av hustakene at jeg lurte på om det kunne bli noen skitur i dag. Men vinden roet seg litt, og etter en halv dag på jobben var det klart for en liten tur fra Baklidammen. Derfra og til Lavollen hadde det gått en person før meg, men løypene var ikke preparert da en av løypemaskinene hadde brutt sammen i dag morges. Men det gikk greit å brøyte løype sjøl - smørefrie ski går dårlig nedover, men sitter godt oppover. Det var en merkelig følelse å komme til Kobberdammen og se en fullstendig jomfruelig snøflate - ikke ofte å oppleve det i Bymarka. Oppe på Revberget var utsikten fin i godværet og jeg kunne se Fosenfjellene og innover Trondheimsfjorden med Tautra og brua/moloen dit klart synlig. Kjempefine snøforhold med mye tørr nysnø - en herlig dag i marka. Jeg var - som vanlig - ute for å se etter skijegerposter og tok en liten tur oppover mot Herbernheia før turen gikk tilbake over Klefstadmyra og opp til Vintervannet. Men jeg kunne ikke dy meg, jeg gikk opp på Lille Gråkallen for å prøve Rustadrenna som tidligere var den tøffeste og raskeste nedkjøringen mot byen. Men den brukes visst ikke lenger - ikke et eneste spor etter noen som hadde kjørt ned - og med all nysnøen ble det ikke stor fart nedover. Men jeg fant den posten som jeg ikke fant i går kveld fordi jeg var uten hodelykt - jeg hadde snudd ca 20-30 meter fra posten. Det ble plutselig mye kaldere og jeg kjørte ned til Kobberdammen og tok samme vei ned til Baklidammen som opp over. En brukbar ettermiddagstur i finværet, men det kjennes at formen kunne vært bedre. Håper finværet holder slik at det kan bli flere turer i marka.
  14. Årets Påske var tidlig og dermed kan det fort bli kaldt, men vi bestemte oss for å bestille rom på Krossbu god tid i forveien. Ettersom tiden nærmet seg var værmeldingene litt usikre, men som den optimisten jeg er så jeg solgløtt der andre så snøstorm. 3 andre venner og vennersvenner hengte seg på, så vi ble Rødtopp, Langbein, Anne Lise, Tom og Nila. De 4 førstnevnte pakket seg inn i en bil og dro fra Oslo onsdag. Vi ble godt tatt i mot av Kåre med snøskuter og ble kjørt opp i gnistrende månelys. Nila er svensk og kom først på kvelden Skjærtorsdag. Når neste dag opprant var det blitt overskyet, men skyene gikk høyt og vi kunne se solskiva. Værmeldingen var tiltykning til snø utover dagen og det skulle bli max -8°C. Frokosten smakte godt og etterpå var vi mer enn turklare. Rødtopp og jeg gikk på randoski, mens Anne Lise og Tom satset på fjellski. Målet var å ta topper rundt Leirbreen. Midt ute på breen kunne vi fortsatt skimte sola, men det begynte å snø og blåse. Dermed ble det til at vi skyndte oss opp på Kalven (2034 moh). Innunder toppen var det ly og lunsjen ble inntatt i all hast i tett snøvær. Det var muligheter for flotte svinger med randoskiene i masse nysnø, men alle konturer ble hvisket ut av snødrevet og gjorde at man ikke ante opp og ned og dermed ramlet man på flatmark. Nedturen ble derfor litt nedtur. Etter å ha trøstet oss med en kjempegod middag kom Nila frem til hytta. På kvelden ble vi også kjent med Knut som viste bilder fra Alpene og Haute Route. Langfredag kom med nye muligheter og tilsynelatende bedre vær. Nå hadde lysten våknet for å prøve sørlige Smørstabbtinder, Gravdalstind og vise Nila Jotunheimen. Nila fikk teste hvilken velsignelse feller kan være i gode motbakker. Vi fulgte kvistaløypa oppover, men da vi nærmet oss breen slo været seg vrangt. Sur vind og tett snødrev gjorde livet ufyselig. Jeg holdt også på med uttesting av sokkekombinasjoner, noe som slo særdeles uheldig ut. Dette førte til at jeg måtte bytte sokker i uværet. Der og da bestemte vi oss for å snu og la tindene stå standhaftige for seg selv. Nede ved Krossbu var været mye lettere, men andre vi pratet med hadde også opplevd ufyselige forhold oppe på Smørstabbreen. Lunsjen tok vi innendørs og testet ut hvilken sofagruppe som var best. Etterpå lånte vi kjelker og lekte oss litt for å bruke litt oppspart energi. Knut viste flere fjellbilder etter middagen og stemningen økte ettersom værmeldingen viste positive tendenser. Eneste skår i gleden var at termometeret viste -20°C på morgenkvisten. Uansett skinte solen Påskeaften og vi ble klare for å prøve toppene sør for Smørstabbreen igjen. Det føltes som alt skulle klaffe, men Nila klarte å ødelegge fellen sin. Noe som ble raskt fikset av at Langbein hadde surret litt sølvtape rundt staven og det reddet dagen. Oppover langs kvistløpa bar det og ikke etter alt for lenge kom Sørvestre Smørstabbtind til syne. Nila opplevde de norske fjellene som ”härligt knepptysta”. Han hadde heller aldri vært over 1850 moh på ski og fikk satt ny høyderekord på Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Rødtopp, Tom, Anne Lise og jeg gikk opp på Gravdalstind (2113 moh), mens alle ble med over Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørøstre Smørstabbtind (2030 moh). Det ble en seig dag for oss to som gikk på randoski, men humøret steg ytterligere etter en øl til tørsteslukker og gløgg før middagen. Påskemiddagen var ren nytelse. Knut ga ett siste lysbildeshow fra både Jotunheimen og Alpene før natten innhentet oss. Påskedagen så ut til å bli like fin selv om det fortsatt var kaldt. Dagens mål ble plukket ut til å være Store Smørstabbtind (2208 moh). Vi gikk oppover mens vi nøt utsikten til fjellene rundt. Etter hvert rundet på oppsiden av stupene nord for Leirvannet. Og siktet oss inn på nordryggen av Store Smørstabbtind. Da vi var klar for siste oppstigningen fra ca 1900 moh kom noen sure tåkedotter og slikket seg rundt fjellene. Det føltes veldig kaldt. Nila valgte å holde seg lavt og passe skiene mens de fire andre overvant fjellet og seg selv. Langbein ble så kald på føttene at han valgte å fyke ned til Krossbu for å varme seg. Anne Lise og Tom lot seg friste til å ta med seg Storbreatinden (2018 moh) også. Tåkeskyene drev etter hvert vekk og sola fikk varme uhindret. I ett lunt vindhull i snøen ble det tid til en slumrestund før returen til hytta. Nå hadde mange fått nok av fjell og dro ned til lavlandet, mens vi og noen få andre valgte å friste en dag til. Det skulle vi ikke angre siden Påskens flotteste dag kom med skyfri himmel og høy sol. Nila måtte rekke flyet på Gardermoen, så dermed ble det bare de fantastiske 4 igjen på fjellet. Turen gikk først over Veslebreatinden (2092 moh) og så fant vi en lun plass under Hurrbreatinden (2060 moh) hvor vi spiste en god lunsj. Dagens siste mål var å gå eggen over til Bakre Skagsnebb (2093 moh). Det var spennende, utfordrende og slitsomt. Derfor føltes det som en stor seier når vi nådde toppen og hadde kommet oss tilbake til skiene ved Hurrbreatinden. Deretter ble det å renne inn i solnedgangen og komme seg ned til bilen.
  15. Litt i tvil om jeg skulle poste dette, men bildene er nå der, og det er et par poenger også. For Trolltinden har vært vist før her, men vi tåler vel noen nye bilder, dessuten så er det jo slik, at alle turer er unike. Denne siste dagen i påska var det bra vær, og jeg dro på Trolltinden, nokså sent på dagen. Det er fint å surre rundt nedpå sletta gjennom skogen på vei opp, det danner en slags kontrast til det forblåste terrenget lenger oppe på ryggen mot toppen. Man får med andre ord med seg det som er fint med pinnskitur, og samtidig et bra fjell med fine nedkjøringsmuligheter. Jeg hadde regnet med å se mange spor ned sida denne dagen, men det ble bare mitt spor i dag. De senere årene har det blitt mye mer populært med toppturer og folk har feitere ski og det er mange som kjører bra, så det er ofte tildels oppkjørt ned fra de mest populære fjellene. På vei tilbake over sletta gjennom skogen, etter nedkjøring og pause i skogkanten, blir fristelsen for stor. Noen har gått opp langs nordsida på en kolle, og laget et nydelig spor ned igjen, akkurat der snøen er skjermet for solstek og enda tørr og fin. På med feller igjen og opp, for dette blir bra. En kort, grei og arti nedkjøring ned gjennom skog som er åpen nok for god skikjøring, på nydelig føre, ser jeg for meg. Og akkurat slik blir det. Korte linjer, særlig etter å ha kjørt noen høydemeter først, blir ofte bra, for da har man kjørt seg varm og blir heller ikke sliten før man er nede. Legger sporet ved siden av det andre i toppen, respekt for andres verk, og blåse videre gjennom skogen, der bestemmer trær og slikt hvor man kan kjøre. Stor moro og bra. Det er ingen bilder fra toppen. For den er ikke så interessant, det er bare et sted der man snur, som regel kaldt og forblåst.
  16. Deler noen utvalgte bilder fra årets påskeferie. Bildene er fra dagsturer i fjellene rundt Folldal i Hedmark. Fantastiske forhold begge dagene bildene ble tatt. MEN KALDT. Nattetemperaturer på -30 og dagtemperatur på rundt -10. Lite vind gjorde det derimot uproblematisk Synd påsken er over og skolebøkene venter.
  17. Randoneè-skia hadde stått ubrukt hittil i påsken. 1.påskedag var jeg på vei opp til Trondheim med tro om at det skulle forbli slik. Oppover Østerdalen oppdaget jeg tilfeldigvis en svært lovende værmelding for midt-norge 2.påskedag. Bilturen ble derfor isteden lagt til Oppdal og Storlidalen. Den kvelden la jeg meg i soveposen med en stemningsfull solnedgang i vest med håp om en strålende morgendag. Tidlig morgenen etter var jeg på vei nedover Storhaugen i silkeføre. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen
  18. Starten av årets påske ble tilbrakt på Hardangervidda. En flott 3-dagerstur fra Halne til Imingfjell: Halne til Imingfjell (01-04.04.07) Heldigvis kom vi oss ned før uværet satte inn skjærtorsdag, men langfredag var vi oppe igjen for en kort topptur: Borgsjåbrotet (1485 moh) (06.04.07) Turhilsen
  19. REJOHN

    Helgetur i Frafjordheiene

    Ikke noe spesielt med å dra til en av STF's hytter en helg, men denne turen var for meg en stor opplevelse. For første gang var mitt barnebarn med. 10 måneder og på sin første tur. Det var faren som dro pulken, og vi andre hang bare med. Det tok tre timer, men i det været vi hadde i helga, så var det bare skikkelig bra. Det var nok snø, og jeg tror den vil holde til påske. Føret var bra, selv om det ble noe slush mot ettermiddagen. Vi har nå hatt tilhold på STF hytte i påsken i 10 år. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor vi er alene. Det kommer en del folk på dagstur, men til kvelden blir vi for oss selv. Og det har ikke noe med været å gjøre, selv i sol og med 20 grader på terassen så kommer det lite folk. Jeg tror mange rett og slett er blitt skremt vekk fra fjellet. All snakk om snøskred, fjellvettregler, kart og kompass, snøspade og bekledning, gjør at mange tror at det bare er for eksperter. Og da snakker vi om 8 kilometer på ski inn til en hytte, langs kvisterute.
  20. Først en stor takk til Kim og familien Dahlen for å dra meg med på denne skjønne turpalmesøndagen. Ellers ville jeg sikkert sittet på terassen, puslet med familiære sysler, spist for mye og lagt på meg enda mer. I stedet ble det en drømmetur til et hittil ukjent turmål for mitt vedkommende. Jeg møtte Line og Gunnar Dahlen på Fagernes og ved Buhaugane på vestsiden av Filefjell stod Kim og Trine sammen med den overivrige turbovoffen Trym og ventet. Det var kjølig med en håndfull minusgrader, men sola var allerede godt i gang med å tine opp landskapet. Med feller og skare under skiene tuslet vi fornøyde over broa sør for Øvre Smeddalsvannet og oppover lia hvor muntre fjellryper allerede var i kurrende godhumør. Line tok det også med godt humør da hun oppdaget at hun hadde glemt maten i bilen. Dette ga oss andre en bedagelig pause på en stor stein i sola. Kims bamsemumspose var prikken over i'en på denne steinen. Det var til og med en "mums" igjen da Line kom pesende tilbake. Nær vindstille og på fast underlag var dette en drømmetur. Det minte kanskje mer om vårskitur i mai enn tidlig påske, men det får så være. Turen er ikke voldsom lang når føre er så godt som i dag. Ca. 9 km og 900 høydemeter, så vi tok det med ro oppover Vetlefrostdalen, hadde en lang pause i lia vest for Frostdalsnosi. Siste kneika opp østryggen til toppen blåste det litt sur og heller ikke toppen bød på temperaturer for de lange pauser, men til gjengjeld var snøskulpturene på toppen flotte. Utsikten mot Hurrungane var litt hard. Sørveggene der var nesten snøfrie etter flere uker uten nedbør og daglig intens solstråling. Det var nesten finere å skue mot det bølgende fjell-landskapet i retning Suletind og Bleia. Nedkjøringen gikk raskt unna til tross for variable ferdigheter. I siste kneika opp mot toppen møtte vi for øvrig en familie på fire med to ikke alt for gamle barn som helt sikkert ville greie toppen. Imponerende. De må ha vært under 10 år. I Vetlefrostdalen ble det tid til nok en døsig pause på en flat rabb i den stekende påskesola. Humørsprederen Gunnar hadde med seg overraskelser i sekken og sendte en stor ladning Troikasjokolade over til undertegnede. Og nede i bilen ventet flere godsaker som han rundhåndet delte ut. En svært hyggelig gest til alle de små "barna". Selv Julia som satt hjemme og passet barn fikk tilsendt en pose med påskegodt. Turen gikk egentlig veldig fort unna, nesten litt for fort, men Trine begynte å verke etter lille Olatassen på 9 mndr. og ble utålmodig. Line som, hadde kjørt 5 timer fra Rendalen for denne turen hadde dessuten fortsatt 5 timer å kjøre tilbake. Solid å kjøre 10 timer for en tur på ca. 5 timer. Attpåtil en tur hvor gnagsårene kom snikende. Vi var skjønt enige om at neste gang skulle forholde mellom kjøretid og gåtid stå litt bedre i forhold til hverandre. Legger ved noen få bilder fra turen.
  21. Langbein Rise

    Påsketur Sota Seter 04-09.04.2007

    Etter en helt topp Palmehelg var ikke værmeldingene så bra lenger og det passet bra at jeg og Rødtopp hadde booket oss plass på Sota Seter. Maten og servicen på denne turisthytta er helt topp. Vi balet oss opp og ned Sotalia mange ganger, men vi fikk da flere uforglemmelige opplevelser som er fine å tenke på når jeg sitter her og skriver mens Muse spiller i bakgrunnen. * Skjærtorsdag 05.04 Det var hard vind fra nordvest, men allikevel solgløtt. Vi dro frem randoskiene og trasket opp mot Sotahogget. Ved ca 1200 moh traff vinden oss med full tyngde og det var heftig snøfokk. Det var så hvitt vi kunne se hverandre på 10-15 m hold. Dermed fikk vi trening å få på oss stormbriller og håndtere flagrende feller. Over tregrensa gikk det fint nedover terrenget, men inne i skogen havnet vi i tette bjørkekjærr. Lunsjen fant vi det best å innta i peisestua på turisthytta. Etter rasten ble det omtrent reprise, ved at vi labbet opp Sotalia igjen og måtte snu omtrent på samme høyde. Heldigvis fant vi en litt bedre nedkjøring denne gangen. * Langfredag 06.04 Fortsatt blåste det fra nordvest, men ikke så kraftig som gårsdagen. Det var også ett værøye over Sota Seter, noe som ga mye sol nede i dalen. Også i dag ville vi prøve randoskiene og siktet oss inn mot Tverrådalen. Det ble mer og mer nysnø etter hvert som vi kom høyere og høyere. Vi så skyene stadig hektet seg fast i Tverrådalskyrkja. I Steindalen fant vi litt ly bak en diger stein og kunne innta litt lunsj. Etter hvilen trasket videre oppover Fortundalsbreen og siktet på skaret mellom Søre Tverrådalskyrkja og Steinkollen. Høyere opp på breen snødde det heftig. Nysnøen rakk etter hvert godt oppover leggene. Det var omtrent vindstille når vi sto oppe i skaret. Etter noen titalls meter mot Steinkollen fikk vinden tak igjen. Oppe på toppen kastet en skydott seg over oss og vi fikk tatt noen hustrige bilder. Solbrillene rimet igjen, så da ble det på med stormbriller denne dagen også. Vel nede i skaret var det omtrent vindstille fortsatt! Denne gangen satte vi igjen ski og sekker før vi ga oss i kast med Søre Tverrådalskyrkja. Utsikten var heller dårlig så vi gikk raskt ned fra toppen. På med skia og så kom den største oppturen: Sporene våre hadde snødd helt igjen og det var mer enn 30 cm pudder på øvre del av breen. Tungt, men herlig – snakk om gevinst. Steindalen er flat og kjip, men henget ned i Tverrådalen hadde også mye pudder om enn ikke fullt så urørt. Ned Sotalia fant vi en bedre vei gjennom skogen og unnslapp bjørkekratt. Litt glissen skog er også artig å renne gjennom. * Påskeaften 07.04 Været var det mest lovende vi hadde hatt hittil i Påsken, men det blåste fortsatt en del fra nordvest. Dette ble dagen for langtur og vi tok fjellski. Vi la optimistiske i vei opp Sotalia med Holåtindane i tankene. Ved Sottjørnin fikk vinden godt tak, men vi fant en lun krok bak en stor stein øverst i Tundradalen. Det var flott usikt mot Vestre Holåtinden fra rasteplassen. Vi så været tetnet til mens vi spiste lunsj og fant etter hvert det var best for oss å snu. Vi gikk på nordsiden av Tundradalskyrkja og ned i Tverrådalen via Steindalen. Det gikk greit gjennom skogen ned til Sota Seter. På kvelden dukket Christin og Bjørn opp. De hadde fått nok av Hellstugubreen og Spiterstulen. * 1. Påskedag 08.04 Med forsterkninger og fornyet optimisme var vi klare for en ny dag. Nå hadde vinden snudd og kom fra sør. Noe vi hadde forhåpninger til at skulle være bra for oss selv om sola skinte gjennom slørskyer. Derfor føk vi alle fire opp Sotalia og over Sottjørnin. Vi hadde Vestre Holåtinden godt i syne. Da vi tippet ned øverst i Tundradalen kom nedbøren i form av snø akkurat som slørskyene bar varsel om. Utsikten mot Vestre Holåtinden forvandt. Vi måtte snu – igjen. Klarte å finne oss en brukbar lunsjplass, men det var ikke spesielt koselig i snø og blåst. Vi tok retretten omtrent samme vei som vi kom opp. Det snødde tettere og tettere utover kvelden. Mange forlot fjellet og sklei heller rundt i ”overraskende” snøvær på Østlandet. April lurer mange. * 2. Påskedag 09.04 Det hadde kommet 10 cm nysnø i løpet av natten og hadde blitt oppholdsvær og vindstille. Skydekket hang fortsatt langt nede. Christin og Bjørn forlot oss, mens vi ville prøve en siste randotur. Nok en gang labbet vi opp Sotalia. Ved ca 1100 moh gikk vi inn i skydekket, men til vår store glede kunne vi skimte sola. Iveren tok over og etter å ha passert 1200 moh kom vi over skydekket. Det var vindstille og skyfri himmel – snakk om bonustur. Vi hadde fjellet helt for oss selv og gikk opp på Veslefjellhaugan for å nyte utsikten. Nedkjøringen ble også herlig i urørt nysnøpudder.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.