Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'topptur'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Etter å ha blitt overbevist av en kammerat om at truger er konge på vinterturer så var det påtide og teste. Et par nyinnkjøpte Tubbs Mountaineer var klare til bruk! Været virket lovende denne lørdagen så bestemte meg for å legge ut på langtur Terrenget som skulle pløyes har jeg gått mye i om sommern og mange av rutene er blåmerkede populære tur ruter her i bygda - deler av turen måtte dog tas på GPS kurs. Her er oversikt over ruta jeg hadde planlagt: (start er nede i bunn av skisenteret og brekker da nordvest mot rognestulen) Ruta tok totalt 5 timer inkludert stopp på de forskjellige del målene. Første delen av ruta gikk fra det lokale skisenteret og opp på Rognestulen - denne delen er veldig grei å gå og tar deg opp en flott åskam i glimrende tur terreng. Det føltes veldig deilig og vasse oppover i snøen med trugene og jeg fikk ingen problemer oppover. Fantastisk hvor bra nye truger er blitt kontra de gamle jeg gikk på for 10-15 år siden Her kommer noen bilder fra veien til skisenteret og opp til stulen: Vel oppe på Rognestulen var det på tide med en rast, litt vann, nøtter og kaffe fra Thermosen er aldri feil Så var det å fundere litt over neste etappe som jeg viste kom til å bli litt mere pes da den må gåes på GPS kurs opp en åsside gjennom tykk gammel skog - Jeg satset på å finne naturlige leier gjennom skogen i dyretråkk og andre natrulige lysninger. Rognestulen ligger skikkelig vakkert til oppi åssiden med god utsikt nedover i bygda: Så da var det bare og feste truger, sekk og kamerabag og stake en kurs måt neste delmål som er en lokal topp kalt Oppsalfjell. Vel fremme der så er resten av ruta blåmerket Det skulle bli rimelig tungt dog denne etappen viser det seg, det er mye snø inne i skogen og vanskelig og bedømme hvor dyp den er på forskjellige steder. Det gikk ikke raskt men relativt gjevnt fremover. Sjekket stadig GPS på telefonen (TopoMaps m/offline norgeskart og gpx spor lagt inn) - Etter å ha tråkket både oppver åsen, ned et dalsøkke og videre oppover kom jeg endelig inn på den blåmerkede stien til Oppsalfjell! Denne klarte jeg elegant og overskyte Så da ble det litt trasking frem og tilbake for å finne igjen blåmerker. Du verden så lett denne stien er på sommern men på vinteren så er det jaggu ikke alltid lett å finne merkene og den naturlige stien! Kom omsider godt i driv på blåmerked løype og både kropp, hode og ben føltes fortsatt veldig bra! Her er et par bilder fra Ruta mellom Rognestulen og Oppsalfjellet: Det føltes skikkelig digg å endelig komme frem til postkassen på Oppsalfjellet! Den mest usikre biten av ruta var tilbakelagt uten de helt store vimseriene Men den hadde vært tung og slitsom så det var deilig og få litt varm kaffe i kroppen og skrive seg inn i turboka, lenge siden det hadde vært folk her nå Bilder fra Oppsalfjellet: Skylaget som tidligere hadde ligget ganske tungt over åsene hadde sprukket opp og det var riktig så trivelig med sol igjen - føltes ut som det var ukesvis siden den hadde blitt observert på tur Etter 10 minutter var det kalrt for neste etappe som gik ned til toppen av skisenteret, denne har store deler av veien tydelig lende og god blåmerking så jeg regnet med den skulle blit lett. Selvfølgelig klarte jeg og vimse meg bort etter kun 2 minutter ned fra toppen her!!! Gode gud som jeg rotet rundt oppi fjellsida her for å desperat finne frem til blåmerker igjen. Etter 15 minutter med endel bannskap, to skikkelig tryningser i dypsnøen og graving i snøen etter mistet iphone fant jeg endelig igjen blåruta! Puh! Det var en skikkelig lettelse og resten av ruta ned mot skisenteret gikk uten videre komplikasjoner. Men jeg merket at jeg burde fylt på med litt energi i kroppen, bena føltes litt tunge og hodet litt lett - klassisk feil! Melkesyra hadde begynt å bygge seg opp i benmuskulaturen.... Heldigvis var det ikke altfor langt frem til skisentertoppen og ruta var tydelig og fin. Her er et bilde fra ruta mellom Oppsalfjellet og skisenteret: Vel fremme på toppen av skisenteret var det første på timeplanen og få i seg mat! Hadde et ferdigsmurt pitabrød i sekken med masse godsaker i. Du verden hvor godt det var og få litt påfyll av energi Resten av vannet og kaffen ble intatt - begynte å bli litt kald både på fingre og tær så bestemte meg raskt for og komme meg videre til neste mål. Bilder fra skisenteret: Neste delen av turen var en ganske kjapp avstikker ute på en åskam som kalles Askimåsen, dette er en populær liten tur siden den går innover i ganske flatt lende fra skisenteret. Her er det også godt blåmerket og det var truge spor fra en kammerat som hadde gått denne avstikkern for noen dager siden. Vel inne på Askimåsen ble det en kjapp stopp for og føre meg inn i turboken og ta noen flere bilder. Kjente at selv om påfyll av energi hadde gjort underverker begynte nesten 5 timer med trugetrasking i løssnøen og tære litt på kreftene Et par bilder fra Avstikkern til Askimåsen: Nå var jeg ganske klar for og komme meg tilbake ned den slakkeste bakken i skisenteret og ned på parkeringen hvor bilen ventet Nedover i løypa ser jeg at noen har vært og lekt seg med en slik firhjuling med belter - bruker derfor beltesporene til og raskt gå ned løypa, helt greit og slippe løssnøen! (Skisenteret gikk forresten nylig konkurs og det er derfor ingen prepping eller aktivitet i bakkene) Vel nede på parkeringen kjenner jeg at turen ikke skulle ha vært veldig mye lenger. Det føltes deilig å være litt stiv og støl i kroppen. GPS klokka mi viser rett i overkant av 5 timer totalt med stoppene underveis. Det kommer ikke til å bli siste gang jeg går i dette terrenget og definitivt vil det bli mer trugegåing! Neste gang håper jeg på og få turfølge og kanskje ikke gå like langt Tilbake til utgangspunktet i Svarstad Skisenter: Trugeturer er noe jeg varmt anbefaller til andre turgåere - fint å kunne bruke turterrenget hele året
  2. Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.
  3. Kort om planlegginga av turen For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager. Geografiske navn i vårt område. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. Over Grønland i Lufthansa Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg! Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake) I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga. Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der. Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning. Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene. Beskrivelser til kartet du ser over Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III. Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget. Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta. De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene. På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene. Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I. Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under. Seint på kveld ved Camp I. Vi hadde også dager med gråvær Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene. Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range. Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget) Profilbilde av Mt Nesset Meg på tur opp til Mt Nesset Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik! Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden. Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå. Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr. Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag! Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før. Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer! Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte! Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains Vær og vind Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit. Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena. Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake. Dårlig vær nærmer seg Camp II Flom, ras, jordskjelv og vulkan Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen. Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet. 20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret. Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta. På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang". Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret. Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land! Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly Strømforsyning En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk. Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før. Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med. Truende dyr og insekter Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner. Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn? Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje. Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending! Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side! Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn? Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde. En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre. Vegar markerer territorium I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen. Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven Mygg? Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Hvordan skaffet vi våpen? Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport! Pass og Visum Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! Mat og planlegging av dette Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet. På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull! Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken. Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!
  4. Hallo, Jeg har fått en frihelg i fanget og kjenner at jeg må ut på ski når muligheten plutselig byr seg! Jeg har ikke dratt mye på topptur fra Oslo tidligere (er utflyttet bergenser) og lurer på hvor man historisk sett kan regne med mest ski for timene i bil, og selvsagt basert på hva folk her kan bidra med av førerapporter. Senorge.no er hyppig besøkt og jeg begynner å få oversikt over hvordan det ligger an i fjellet. Det skal sies at Myrkdalen hvor jeg har leilighet melder om gode forhold i bakkene (åpner 21.des) og det er stort sett synonymt med gode forhold på Vikafjellet, men det er litt lengre enn jeg ønsker å kjøre. Kortere alternativ mottas med takk. Jeg skal for ordens skyld ikke på noen ekstremtur for jeg drar mest sannsynlig til et område jeg ikke har vært mye i og kommer til å kjøre en trygg rute og ikke tulle rundt. Steder jeg har vurdert som jeg er interessert i tilbakemelding på er: - Valdresflya 3t 30min Fine muligheter om veien er åpen og det ser det ut til at den kommer til å være. Noen som har vært på Bitihorn og Mugnetind? - Hemsedalsfjellet 3t 20min Mange muligheter med usikker på forholdene. - Bjorli 5t 30min De er vel alltid tidlig ute med heisen, men har ikke hørt om mange som drar på topptur der. - Sogndal 5t 20min Litt langt, men her vet jeg at det begynner å dra seg bra til. Da er Myrkdalen også et alternativ. - Filefjell 4t Har sett at folk har gått opp der, men er usikker på hvor bra det er. - Rjukan (Gaustatoppen, Gaustablikk) 3t - Myrkdalen 6t All kjøring er ca. tid og noe mer enn hva google maps sier. Blir alltid noen stopp på veien. Jeg er selvsagt åpen for forslag! Overnatting fikser jeg der det er snø og bor deretter; telt eller hytte..
  5. Noen som vet snøforholdene i jotunheimen nå? Nærmere bestemt rasletind ved valdresflya. fikk foresten årets første topptur på haukelifjell i dag. Og det vær plenty med snø.
  6. Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.
  7. Hei! Regner med dette er diskutert tidligere, men skriver allikevel ett nytt emne. Vi har litt sent høstferie, starter 17/10 og ei uke. Har lyst på toppturer. Noen tips til hvor det går an så sent? (Skjønner det er væravhengig, og vi må se det an, men tar gjerne i mot tips, hvis noen har erfaringer) Gjerne Jotunheimen, men også Trollheimen og Rondane er på interesselista;) Vi har stegjern, isøks, men jeg ønsker ikke klatring, men "stegjern topper" er jeg med på:=)
  8. Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne
  9. Trillemarka ... hørt mye om den, Norges største skogreservat og jaggu er det ikke en topp eller to inni der også. Vi står på gårdsplassen på småbruket i Nore og ser over mot Trillemarka, så fant ut at det var på tide å få tatt en tur. Note to self, bruk veibeskrivelsen på ut.no .. ikke søk "Slettefjell" på google maps ... man ender opp på feil sted (jada, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg visst dette før jeg reiste). Men men, istedet for å starte fra Grøset seter ble det start fra et sted i Nedalen, riktignok via Grøset så turen ble bare noe lenger enn planlagt men men .. vi fant da frem. Vel fra parkering langs en uspesifisert skogsbilveg, fant vi blåmerka sti over til Grøset seter det ble vel 1,8 km over der .. veldig vått, mye myr. Fra Grøset fulgte vi turen som beskrevet på ut.no: Slettefjell, skogsbilveg et stykke oppover før det etterhvert tok av sti inn mot Slettefjell. Gjorde unna mye av stigningen på skogsbilvegen og det var jo ganske kjekt. Trådte andektig over grensa til naturreservatet og merka i grunn ikke så mye mer til det. Passerte noen idylliske vann før vi kom opp på snaufjellet. Finfin tur, opp til toppen 905 moh. blåser som vanlig på toppene så oppholdet ble ikke så langvarig men en kvikklunsj på toppen ble det. Samme vei ned igjen, selv om det var blåmerket sti videre i retning bilen så er ganske sikker på at vi kunne gått en runde .. men har dårlig erfaring med snarveier så tenkte det var best å ta kjent vei tilbake også ... vel .. følg de blå merkene tilbake til bilen, burde jo være enkelt nok .. hvis man ikke velger feil sett med blå merker da vel og merke ... "du si meg, jeg kan da ikke erindre at det var så bratt her da vi kom ned" ... tilbake til utgangspunktet og følg de andre blå merkene .. Kunne jo hørt på bikkja som valgte rett vei med en gang .. men nei .. må nok bare innrømme at det ser ut som om korttidsminneforeningen kan få et medlem til. Det var en bra tur, fint vær og veldig lite folk. Traff 2 damer som var på tur ned ellers ingen. Lite liv å se, den der fuglehunden fant ei røy som den fikk på vingene men det var det.
  10. Turen gikk fra Gravbekken opp til tuppen av Midtre, videre langs eggen og opp til toppen. Nedturen via Riaren og tilbake til Gravbekken. Det hele ble godt dokumentert på video Denne turen overasket stort i positiv retning, jeg hadde ikke trodd det skulle bli så luftig og flott. Totalt 9 timer i strålende turvær. https://www.youtube.com/watch?v=dM7F684YJOU turloggpå ut.no
  11. Til Ågottind (1526m) og Bjørktinden (1584m) på østsiden av Eikesdalsvatnet Parkerte ved en stor parkeringsplass ved Fløtaelva og gikk opp sør for elva. Fulgte en gammel traktorvei ett par hundre meter oppover til stigningen ble brattere. Mye krattskog med ett dyretråkk, noen ganger godt synlig, andre ganger helt borte. Fulgte ryggen oppover til tregrensa hvor jeg havna utpå kanten av stupet. Skrudde mot øst på glatte bergflater som var nokså fuktige enda etter noe regn natta før. Langt å skli ned her om det skulle skje! Dyretråkket forsvant også ved tregrensa. Tok av meg godt over 10 flått på tur opp de første hundre metrene så det blir en storsjekk til kvelds! Gikk over i noe ur og tørv før jeg kom opp til bergveggen og måtte fortsette langs en rampe mot sørvest. Her var det en slags sti som endte i en varde som markerte at her skulle jeg klyve opp. Fulgte så 4-5 varder opp ett brattere stykke før det igjen ble gjevnt oppoverbakke til jeg kom opp på en topp som jeg først trodde var toppen ettersom det var her varden sto. Det var en fortopp. Herfra ble det luftig! Gikk over ei liten egg og opp på selve toppen og nøt utsikten derfra i en times tid. Var ei bok her som først måtte tørkes i sola før jeg kunne skrive meg inn. Var ikke mange navn i den boka og jeg var årets første (nr 4 de siste tre åra). Så fortsatte jeg ned mot Bjørktinden. Her ble det til tider svært så luftig! Masse forskjellig klyving ned hamrer, noen med masse gode tak, andre med masse løse tak på skumle steiner som venter på å havne neddi Eikesdalsvatnet, andre steder helt uten gode tak. Snudde på en av de, og fant etter hvert en omvei ned på østsiden og så opp på eggen igjen. Kom meg opp til en liten topp (S1) før jeg fortsatte over 3-4 små 5-pf'ere med enda mer spennende og luftig klyving til den siste lille toppen (S2) før skaret som markerer skillet mellom Ågottind og Bjørktinden. Ned i skaret og opp mot Bjørktinden var det lett klyving, men noe rasutsatt med farlig løse steiner av store størrelser. Kom meg opp til varden på Bjørktinden som sto på en fortopp. Herfra ble det flatt til selve toppen som fortsatt var dekket av noen meter med fonnesnø. Nedturen på østsiden av Bjørktinden ned småskummel ur med svært mye løs storstein. Kom meg endelig på snøen og løp/surfa meg helt ned til 800m på 'rekordtid' før jeg gikk inn i tregrensa og fant igjen stien som jeg fulgte tilbake til bilen. En fantastisk tur, noe av det mer spektakulære klyvinga i ett så luftig fjell jeg har gjort og elsket profilen til Ågottinden på ett pungt mot Bjørktinden hvor Ågottinden ser ut til å henge litt ut over Eikesdalsvatnet! Ruta jeg gikk. Flott dag skal det bli! Foss i elva som kommer ned fra Fagerbottvatnet Panorama fra øverst på denne rampen som brukes. Mellom fortoppen og hovedtoppen (t.v.) Utsikt mot øst fra hovedtoppen Blir fort en times klyving med høy luftighetsgrad hele veien over fra Ågottind til Bjørktinden som bilde viser! Beste profil av Ågottind jeg klarte å se fra eggen! Rått fjell! Fortoppen, hovedtoppen og S1 Litt annen profil av Ågottind Opp mot Bjørktinden Romsdalstinder (Venjetindan, Kvanndalstindan og toppen av Store Trolltind) Breifonntinden (1736m) på vestsida av Eikesdalsvatnet. Kleneggen (1964m), høyest som var synlig i området. Zoom på Mardalsfossen fra Bjørktinden Retur på snøflanker ned østsiden Flott lavsol! Ågottind i dagens siste lys
  12. Har fått blod på tann og ønsker meg flere topper jeg kan trene på i påvente av nye eventyr turene kan gjerne være lange, så lenge utsikten er verdt det. Ønsker helst å bruke tid på å gå, fremfor å kjøre bil. Kom gjerne med forslag. Er ikke erfaren, men i relativt god fysisk form.
  13. Hei alle Jeg må krype til korset og bytte fra snowboard til rando. Upraktisk å ikke kunne ha stegjernkompatible støvler! Jeg ser for meg å bruke skiene ca. 50/50 til alpinklatring med anmarsj/retur på ski (skiene på sekken under selve klatringen), og andre halvdelen til rene toppturer. Takker og bukker for navigering gjennom utstyrsjungelen! Skiferdighet: habil
  14. Innser at telemarksutstyret er modne for utskifting - vurderer overgang til randonné. Nokon som har tips til LETT sko for breid kvinnefot med høg rist?
  15. Har veldig lyst til å gå en tur som begynner ved Grønningen i Skogn(levanger), tar med seg hårskallen, går til Grønningen i Verdal og opp mot Hermanssnasa. Er klar over at dette er en ganske lang tur, men får ikke til å legge inn rute på kart på nettet slik at jeg får beregnet lengde og tid på en sånn tur. Har gått til Grønningen i Verdal fra Verdalssia, og vet ca hvor lang tid jeg trenger der. Noen som har gått turen, eller kan gi meg tips om hvor jeg evt kan legge inn løype på kart? Blir kjempeglad for tips:-)
  16. VISJON For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at Vegar hadde ei dame! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. PLANLEGGING Etter sms-samtalen satte jeg meg ned å så litt på flybiletter til Anchorage. Det ble ikke noe mer med det etter det. En Alaskatur kunne være mulig, men når? Jeg jobber, han jobber, han har dame. Mange hensyn å ta. Vi ville jo være borte så lenge som mulig, helst 2 måneder, kanskje enda lengre? Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Han hadde kanskje fått godkjent ferie fra dama i max. 2-3 måneder uten at det skulle bli problemer i forholdet. Jobbmessig sett kunne det være mulig med to måneder for hans del, han hadde nemlig en plan om å si opp jobben og starte på skolebenken fra høsten 2014 av. Jeg satt i den knipa at jeg hadde to 100% stillinger og fikset det slik at jeg tok fri uten lønn ett år fra den ene jobben mens jeg fortsatte og jobbe fram til Juni 2014 i den andre jobben. Før den tid måtte jeg ta valget om hvilken jobb jeg ville ha for så å si opp hos en av de rett før Alaska. I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grøn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangel Mountains, Denali og Talkeetna mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Lake Chakachamna som så interessant ut. Flott topografi, ikke så langt fra Anchorage men meget isolert og lite besøkt. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit med flytaxi. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta den billigste, Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 til 9000kr for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting 5 uker senere. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. For å opprette enten en blogg eller facebook-gruppe fikk vi sponsor. Vi opprettet en gruppe på facebook for turen og fikk ST-Utleie til å sponse oss med satelitt-telefon, ringeminutter og ett ekstra solcellepanel. Vi brukte gruppa til å gi ut noen statuser via mail fra Alaska, og etterhvert endel bilder som vi har hørt folk satte meget stor pris på nå i ettertid. Jeg jobber på barnehage og har tatt med barna i planlegginga av turen. De fikk også høre og se litt gjennom facebook-gruppa som var stor stas! Alaska2014 sin gruppe på Facebook! REISEN Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk lage nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! På Lufthansa over Østgrønland. Nettopp passert Denali og nærmer oss Anchorage. På flyplassen i Anchorage var det klart for ny problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Vi stakk på butikken og kompenserte med ris, spagetti og hermetisk skinke som vi skulle ha endel av uansett. Matplanen vi hadde var ca 60% tørrmat 40% ris og hermetikk-varer, bakevarer, mye godterier, to flasker whiskey og noe redbull! Vi skaffet oss ei hagle (som ble anskaffet på lovlig vis på en bar i Anchorage over noen øl med lokale...), slugs og ammunisjon til jakt på fugler. Bjørne-pepperspray gikk vi med på beltet til enhver tid. Onsdag 18 Juni satte vi oss i flyet mot Chakachamna. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg. Vi tilbrakte 4 uker ved Chakachamna, reiste inn en uke tidligere på grunn av noe så dumt som for lite mat. Vi skulle ha brukt lengre tid på butikken i Anchorage, det var der vi bomma på kaloriene. De neste tre ukene reiste vi med leiebil til Wrangel Mountains, Valdez, Talkeetna Mountains og tilslutt i Chugash State Park. Så tok vi flyet til New York og ble der i 5 dager! En fantastisk sommer for min del, tidenes beste! Kart over området og toppene vi besteg ved Lake Chakachamna. Fjellene er jo navnløse så vi gav toppene kallenavn for navigering. For å se detaljerte turrapporter fra toppturene er det bare å følge linkene nederste i denne artikkelen.
  17. Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet. Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur. Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det. Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta. Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre. Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere. Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget. Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen. Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer. Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der. Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna. Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp. Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta. Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket. Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang. Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote…. Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg. Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok. Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet. Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen). Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin. Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag? Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren. Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld. Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne! ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original blogginnlegg med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/14/telttur-med-innlagt-topptur-pa-bandaklumpen/
  18. Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen. To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant? Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord. Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september. Utsikt ned mot Storlidalen. Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp». På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro. Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet. Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader. Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta. Kråkvasstind – endelig Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette. De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen. Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original bloggpost med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/08/sommerhelg-i-hostfjellet-med-innlagt-topptur/
  19. 6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven). Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat. Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene. Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene. Det går tydelig sti helt opp til toppen av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå. Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh. En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen. Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet. Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken. Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se. Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet. Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet). Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså. Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken. Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn! ------------------------------------------------------------------------------ Original turrapport med flere bilder finnes her: https://stifinner.wordpress.com/2014/08/25/daapma-kommunetopp-i-roan/
  20. Med hytte kun en halvtimes tid unna Gråsjøen har det tidligere blitt noen turer til Trollheimen. I fjor hadde vi med barna våre på tur til Ura, da med minstejenta i bæremeis. I år ville vi se om vi klarte å få med den eldste dattera på den høyeste toppen: Snota. Vi satte igjen yngstejenta hos svigers og kjørte til Gråsjøen tidlig på ettermiddagen. Etter nesten fire timer kom vi omsider frem til Svartvatnet hvor vi satte opp teltet for natten. Det er seigt oppover lia fra Gråsjøen og med et stort og tungt telt i sekken ble det tungt for pappaen som har altfor mange kilo å dra på, i tillegg til at formen er dårlig. På vei opp til vatnet oppdaget kona at fjellskoene hennes begynte å synge på siste verset. Jeg kan knapt nok komme på et verre tidspunkt. Og etter litt diskusjon ble hun enig med seg selv at hun ville fortsette. Jeg foreslo at hun skulle legge igjen sekken for å gå tilbake til bilen for å hente nye sko. Men neida, fortsette ville hun. Fremme ved teltet var det en meget oppgitt kone som så at skoene var så ødelagt at hun aldri i verden kunne fortsette mot Snota med de. Vi spiste opp tacoen som vi hadde med, før jeg meldte meg for å ta turen tilbake til bilen… Etter en halvtimes tid fikk jeg omsider dekning på telefonen og jeg fikk tak i svigerfar som kom kjørende til Gråsjøen med nye sko. Jeg småløp i en time og et kvarter ned til parkeringsplassen ved Gråsjøen, fikk skoene og brukte over to timer tilbake til teltet. Sjelden har medbrakt øl smakt bedre, og etter et kjapt bad i Svartvatnet tok vi kvelden i teltet. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi våknet morgenen etter. Og allerede klokken åtte var vi ferdige med frokosten og klare for avgang. Med toppen av Snota i sikte startet vi turen oppover. Personlig var jeg ikke sikker på om vi kom til å klare å nå toppen, men jeg hadde bestemt meg for at vi skulle gi det en sjanse. Og det gikk mye oppover. Bare oppover. Og det ble bratt og vanskelig etter hvert. Men etter omtrent fire timer nådde vi toppen av Snota, 1669 moh. Jeg gikk litt i forveien de siste hundre meterne mot toppen, for å gjøre klart goprokamereat til dattera kom på toppen. Jeg rakk heldigvis også å legge litt godteri i varden på toppen. For datteren vår er så heldig at det alltid finnes godteri i varden på toppene hun besøker. (Lurer på hvor lenge vi må holde den tradisjonen i gang). Det var en helt fantastisk utsikt på toppen! Etter at vi fikk skrevet navnet i boken, tatt bilder, spist litt og slappet av, måtte vi ta fatt på nedturen. På vei ned møtte vi mange som var på vei opp. Og alle ville vite hvor gammel jenta vår er. Da hun sa hun var fem og et halvt år ble de fleste meget overrasket. En mann fra området sa at det måtte være norgesrekord, for han hadde aldri hørt om en femåring som hadde gått hele veien til Snota selv. (Muligens ble det satt to rekorder den dagen, både den yngste og den tyngste.) Det tok oss omtrent tre timer å komme ned til teltplassen ved Svartvatnet. Der stod teltet å ventet på oss. Og mens vi voksne pakket sammen ble det tid for litt lek både i vannet og ved siden av vannet for jenta. Dessverre var ikke turen ferdig da sekkene var pakket. Vi hadde fremdeles en lang tur igjen tilbake til bilen. Det ble en lang og slitsom tur tilbake til bilen. Det tok oss over to og en halv time tilbake til Gråsjøen og da var vi så slitne alle sammen at vi nesten var på gråten. Heldigvis gikk det raskt over, og tilbake på hytta ventet svigers med grillmat og iskald drikke. Sjelden har det smakt så godt med en kald colaboks! Vi kan se tilbake på en fantastisk opplevelse sammen med jenta oss. På turen ned til bilen fra teltplassen slet både jeg og kona med dårlig samvittighet. Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor tok vi ikke med mat til en ekstra overnatting? Heldigvis var det raskt glemt når dattera løp rundt utenfor hytta når vi kom tilbake på kvelden. Men neste gang legger vi noe ekstra mat i sekken, i tilfelle vi må ta en overnatting ekstra. På vei til Svartvatnet Vi kan skimte Snota i det fjerne Skoa til kona ved Svartvatnet... Middagen er servert Kveldsol ved Svartvatnet Velfortjent bad etter "ekstraturen" Fantastisk å våkne til slik utsikt fra teltet Klar for å starte på turen til toppen Møtte sau på veien Det ble tidvis veldig bratt Oppover og oppover Toppen i sikte! Endelig fremme Skriver navnet i boken selv Fin utsikt fra toppen Far slapper av mens dattera nyter utsikten "Se mamma, der oppe var vi!" Lang vei tilbake til Gråsjøen Svart løype.
  21. TT anbefaler alternativ rute rundt breen på Snota for de som har tenkt seg på topptur. Pga. stor snøsmelting er det nå sprekker og blåis på breen innunder Snota der merkaruta passerer. Det kreves derfor erfaring og kompetanse for å krysse breen trygt. Brodder eller stegjern anbefales. Alternativ rute er mulig å gå. http://tt.no/article.php?ar_id=43739&fo_id=215
  22. Fikk plutselig noen fridager 15-18 september. Lurte på om jeg skulle bruke dem til å rusle opp Glittertind og Galdhøpiggen. Jeg har fått lysten/tiden igjen til å traske i fjellet, etter mange års opphold pga familie og jobb og generell tidsklemme, og derfor lurer jeg på om det er ting jeg bør ta med i betraktningen i forhold til vær og vind i det tidsrommet? Jeg har en del fjellutstyr i form av gode klær, og har kjøpt meg nye fjellsko (Og begynt å gå dem inn i Oslomarka).
  23. Hei! Er på jakt etter tips til tur hvor vi kan slå opp telt på et forholdsvis øde sted, med noen enkle topper rundt som 4-åringen kan bestige. Det er et pluss om det er ved et vann med bade/fiskemuligheter. Gjerne ikke lenger enn 4-timers kjøretur fra Oslo.
  24. Hei Jeg skal ha med meg madamen til Snøhetta om et par uker. Tenkte da å svippe bortom Midttoppen mens hun venter på Snøhetta. Noen som vet hvor lang tid det tar frem og tilbake der? Mvh Harald
  25. Gjest

    2000 moh Rondane

    Hei, I forbindelse med tur til Rondane om et par uker har jeg noen spørsmål: 1) Hvordan er vær- og førehold i Rondane på denne tiden av året? (Bart, vått, snø?) 2) Hva er anbefalt rekkefølge og rute for å gå alle toppene over 2000moh? Vi har 3 dager til rådighet. 3) Er det mulig å leie sykler fra Spranget og inn til Rondvassbu? Hvordan gjøres dette i praksis? Takk for innspill! Ståle
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.