Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'fosen'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winteractivity
    • Cano, kayak and packrafting
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Children in the outdoors
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • Knives and axes
    • Kano, kajakk og packraft
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

Found 4 results

  1. I ly av @Megalep' fine drodletråd om Gudbrandsdalsleden drister jeg meg til med en langt mer obskur variant: Fosen på langs, fra nord til syd, eller omvendt. Det har seg slik at jeg, en østlandsgutt, gifta meg inn i en Fosenslekt for snart 20 år siden. Siden den gang har mange ferier blitt tilbragt i Trøndelag (jeg vant den permanente bosettingskampen 😉). I løpet av alle disse feriene har jeg over tid fått det for meg at det må være mulig å gå Fosen på langs, som en lang tur. Men hvor skal en legge turen? Jeg har søkt på nett, men ikke funnet noe spor av at andre har gjort dette før. Derfor må kruttet finnes opp på nytt. Det sydligste punktet på Fosen er en plass på Rødbergneset I Stadsbygda. Men hvor slutter halvøya i nord? Jeg er mest opptatt av den geografiske avgrensningen av halvøya Fosen. Administrativt er den nordligste Fosenkommunen Osen kommune, men geografisk ser det mer ut som om også Flatanger kommune må regnes med. Men hva blir det nordligste fastlandspunktet? I tillegg blir der fort et ønske om å følge ryggene på lavfjella på Fosen mest mulig. Å se utover fjella på Fosen en fin dag er virkelig et flott skue over isens herjinger. Lange lave fjellrygger som strekker seg nordøst-sydvest, som et øyeblikksbilde over havoverflaten i liten bris. Skal man forsere derre området til fots vil man tjene mye på å holde seg til ryggen. Om noen her er gått bevandret i området ville det vært kjærkomment med innspill, særlig nordover. På sørsiden har jeg gått en del allerede. Alle innspill mottas med takk!
  2. Jeg var i Trondhjem i noen dager og ville dra på en fjelltur i samma slengen. Jeg søkte rundt på fjellområder og fant et ganske fristende området på andre siden av trondhjemsfjorden av byen. Jeg søkte det opp på wikipedia og området hadde et så innbydenes navn som ''Fosenalpene''. Det er ikke et høyfjellsområde og toppene strekker seg ikke langt over tregrensa. tregrensa ligger vell på ca. 450 meter og den høyeste toppen i området er 602 moh. Jeg startet med å ta hurtigferge fra Trondhjem over til vanvikan, derfra tok jeg buss til jeg hoppet av nederst i Hestdalen. Derfra følte jeg en traktorveg helt et godt stykke opp. da den sluttet var det ingen sti og følge. Jeg gikk rett mot den høgeste toppen Kjerringklumpen 600 moh. På veien spiste jeg masse blåbær og multer. på Kjerringklumpen var det flott utsikt over Trondhjemsfjorden. Etter å ha løpt rundt og sett på utsiktene gikk jeg nedover mot et vann og satt opp camp. På kvelden gikk jeg tur rundt i området og så meg rundt. Fjellområdet var svært vennlig og været var toppers. Selv om fjellene var vennlige var de absolut ikke kjedelige det var et meget behagelig terreng. Dag 2 gikk jeg mot tettstedet vanvikan. Tåka var veldig tett og siden jeg hadde glemt kompass ble det en liten jobb å navigere seg frem, men terrenget vaar såppas lett å lese at det gikk fint med bare kart. Så gikk jeg opp Grønnliklumpen 538 som hadde en fantastisk utsikt over fjorden. Mobilen var da gått ut for batteri så jeg fikk ingen bilder av det! Alt i alt et flott fjellområde som byr på mye fine utsikter og turer. det er fult av topper i området som kan bestiges med dagsturer. Fult av multer og fine vann.
  3. 6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven). Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat. Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene. Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene. Det går tydelig sti helt opp til toppen av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå. Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh. En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen. Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet. Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken. Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se. Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet. Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet). Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså. Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken. Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn! ------------------------------------------------------------------------------ Original turrapport med flere bilder finnes her: https://stifinner.wordpress.com/2014/08/25/daapma-kommunetopp-i-roan/
  4. Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy