Søk i nettsamfunnet

Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article

Kanotur med 1 overnatting fra Oggevatn. I nordenden av Oggevatn ved Skreros er det ett smalt elveutløp kalt Rettåna, følg Rettåna mot Fidjetun, en variasjon mellom små padle bare små stryk til fosser som helst bør forseres på andre måter, elven bukter seg sakte avgårde stort sett hele turen, fine og gode fiskemuligheter, har tatt mye fin ørret her, alt fra småpinner på marka til over kiloen. Fine leirmuligheter flere plasser. Når vi kom til Samkom valgte vi å padle oppstrøms opp Skjeggedalsåna, forbi Skripeland og opp til Vågsdalfjorden. tar man til venstre ved Samkom så følger man Uldalsåna som renner mot Hanefossen og Herrefossen som MÅ forseres på land. Fortsetter man herfra kommer man til slutt ut i Sjøen ved Kjevik etter at man har passert flere stryk fosser og fantastiske naturopplevelser. Ett lite stykke villmark i nærområdet. Dette blir neste padle tur i dette området.

Vi er fire stykker og to hunder som planlegger en kanotur fra lørdag til søndag denne uka. Det viktigste med denne turen er at vi slipper å bære eller trille lengre enn 1-2km fra bilen. I tillegg er det fint om vi ikke trenger å kjøre noe særlig lengre enn 1 time og 30 minutter fra Oslo. Store pluss er at det ikke er folk over alt og at de kanskje er mulighet for å overnatte på en egen øy så bikkjene kan løpe løpsk. Det er heller ikke feil om det er mulig å fiske litt i vannet. Vi har tenkt litt på Fjorda, men det blir en smule langt å kjøre og vi syns kanskje det er litt mange folk der. Har også sett litt på vannene rundt Hurdalsjøen, Tisjøen eller Øyangen. Noen som vet hvordan det er der med tanke på parkering og folk? Kom til å tenke på Setten også etter å ha husket en fin artikkel fra Utemagasinet: http://www.utemagasinet.no/Magasin/Satt-i-SettenKanskje dette kan anbefales? Hvordan parkerer man her? Andre forslag?

Hei Tenkte å padle Nordmarka på langs denne sommeren, fra Mylla til Skar. Noen som har gode tips til steder man kan leie kano? Og transport av kanoen på taket av en stasjonsvogn? Har ikke klart å finne noen firmaer som tilbyr transport av kano lengre. Eventuelt vurderer vi å gå til innkjøp av en kano, men vi er nybegynnere og har ikke peiling på hvor vi skal begynne. Vi er to voksne og 1 hund (ca 30kg) + oppakning for 4-5 dgr. Det blir nok ikke noe elvepadling på oss med det første, så kanoen trenger ikke være til teknisk vanskelige turer. Er Pelican 15,5 kanoen fra XXL til 5999,- feks et greit sted å begynne? Eller hva med denne; http://m.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=62426459&page=3&q=Kano&sort=3&ref=fas Hva er en okey vekt på kanoen for to personer med noen bæreetapper underveis? Alle tips tas i mot med stor takk

Endelig litt sommerferie og det var dags å ta årets villmarksferie. Turplan A var Børgefjell men da været til fjells ikke var all verden og jeg hadde hørt noe om snø og flomstore elver ble det turplan B istedet som var padlig i Gautefall. Planen ble å kjøre til bommen på veien opp til Mjåvatn, så trille kano fra bommen og opp til vannet. Så padle innover Mjåvatn, Tollbutjønn, Austre Breivatn, Heimre Brevatn, Bergyl, Teilagsvatn, Svarttarmen og inn til Hanetarmane. Men mye vind kortet ned turen noe. Gautefall er et fint område med mye svaberg, furuskog og myrer. Vannene ligger på ca 450-470 moh så det er mer marka enn fjellet, men alikevel mer åpent enn f.eks nordmarka i Oslo. Selv om det er et supert sted å padle med korte bæringer og fin natur så vi ingen andre der inne. Men folk ferdes helt klart der da det går sti på bærestrekket mellom vannene. En kan treffe terrengsyklister der inne da det er en del sykkelstier tilknyttet Canvas Hotel, som er et eldorado for terrengsyklister. Egentlig var det greit med lite folk siden vi kunne velge å vrake i leirplasser, det var også enkelt å finne ved. Eneste fremmedelement i villmarka er en og annen mindre hytte/koie. Sjelden mer enn en pr vann, unntatt Mjåvatn hvor det er hyttefelt. Dog så vi ingen på noen av hyttene. Stusset over er at vi så lite dyreliv der inne. Noen småfugler var vel alt. Til å være så mye vann så var det ikke måker der, de pleier være overalt ellers. Men vi savnet de ikke akkurat. Lurer på om det er fordi det er næringsfattige vann. Så vidt jeg vet er det bare ørret der. Gir kanskje lite småfisk etc strandsonen, vet ikke. Stort sett linerler og et svalepar ved leir i Teilagsvatn. Så et par ender eller noe i Heimre Breivatn litt på avstand. Hørt noen rykter om at fisket er bedre lengre inn. Mandag Avreise fra Oslo på formiddagen men en lunsjpause ved Porsgrunn. Så videre på til Gautefall. Kjøretid fra Oslo er ca 3 timer ekskl. pauser. Stoppet på Essostasjonen på Bostrak for å kjøpe fiskekort. Fant nemlig ikke området vi skulle til på Inatur. Esso hadde ikke kort til det område vi skulle i følge hun som jobbet der. Da ble det å kjøre en liten omvei til Treungen for å sjekke. Sparbutikken på Treungen hadde kort, Heimdalsheia het vist nok området. Det kortet gjelder ikke for første vannet på turen men det skulle vi bare padle over uansett. Det gjelder heller ikke lengre inn enn Teilagsvatn. Kort til vannen lengre inn hadde de ikke. Mulig turistinfo har men da klokka var 1630 da vi kom hadde de stengt. Kjørte tilbake og parkerte bilen ved bommen opp til Mjåvatn og begynte montering av Ally. Etter ca 25-30 min var kano montert, ryggsekker og pakksekker pakket ferdig og vi satte avgårde. Selve trillingen er ca 1km og det er ganske flatt, en svak stigning et stykke men det gikk kjapt å komme seg opp til vannet. Første etappe over Mjåvatn gikk ganske kjapt. Vannet er ikke så stort og det var fint vær og nesten vindstille denne dagen. Første bæring var over til Tollbutjønn. En kort bæring på ca 50m eller så med ca 0 høydemeter. Mulig å bære på begge sider av den lille bekken. Selve tjønnet er rask å padle over. Kan neppe ha tatt mer enn 5-6 min eller så. Så var det bæring over til Austre Breivatn. Denne bæringa er litt lengre(ca 150m) og er litt mer kupert. Vi bar sekkene over på stien men selve kanoen bar vi bort i en tarm på et tjønn som heter Nedre Kråkomtjønn. Distansen er veldig kort så det var ikke vits å laste kano her. En mann padlet den gjennom myra og den andre tok i mot på andre siden. Austre Breivatn er et større vann med langt klarere vann enn de mindre vannene i området. Vann med mye stein og en del steingrunner. Vi padlet langs land for å begynne se etter første leir. Klokka var blitt ca 20 på kvelden og det fristet med litt fiske og en pils på et svaberg i sola. Fant en plass på odden øst i vannet. Greit plass til et par telt i lyngen og en liten bålplass nede på svaberget, dog lenge siden hadde vært i bruk så det ut som. Kun en ørret på 300gr fant veien på land denne kvelden men den fungerte fint som litt kveldssnacks. Mjåvatn En bit av Nedre Kråkomtjønn Professor Drøvel??? Tirsdag Våkner opp til regn denne morgenen. Var meldt det så vi hadde satt opp tarp kvelden i forveien. Planen var å vente under tarp til regn ga seg til midt på dagen. Men værmelding stemte ikke helt så det drøyde ganske langt på dag før det klarnet opp. Det gjorde at vi fant ut at vi ble en natt til på stedet. Vi var ikke kjent innover fra før så vi viste ikke helt hvor langt vi måtte padle før vi fant neste plass. Vi så nemlig ikke plasser overalt innover. Selv om det er en del størrelse på vannene er det lange skrå svaberg mange steder, høy lyng eller myr. Det ble ingen fiskelykke denne dagen. Ble en bedre middag her med en marinert indrefilet av svin. Første stekt litt i panne og så lagt i folie i kant av bålet. Men med en ekstra dag her så det litt mørkere ut på hvor langt inn i marka vi kom til å rekke. Et bålbilde må med, fra første leir. En elv som renner over sva ikke langt fra første leir. Turfølge slapper av. Onsdag Våkner tidlig på morgenen at det blåser rimelig mye. Det var meldt 3-4 ms men det var en del mer enn det i kastene og de kom ganske ofte. Skjønte fort at det ikke var vits å være mer i denne leir da den lå veldig utsatt for vind fra sør og vest. Det ble derfor pakking av kano etter frokost og vi satte avgårde. Første stopp er sundet inn til Heimre Breivatn. Det går en liten bekk der og det gikk akkurat å dytte og line kano gjennom med noen småløft uten å ta ut bagasjen. Vi skulle ikke padle veldig langt i dette vannet men med delvis motvind så tok det litt tid å runde odden å komme seg i land der bekken fra Berghyl kommer ned. Bæringen opp til Berghyl er enkel da bekken renner over sva det meste av veien og man kan gå ved siden av den. Riktig så idyllisk sted. Her er det ca 170m bæring og 13 høydemeter opp. Berghyl så ut som et spennende vann da vi kom opp. En ganske stor øy i midten hvor vi håpet det var en fin leirplass å finne. Vi hadde med en hund og på øy kunne hun vært en del løs. Men etter å ha saumfart øya så fant vi ikke noe sted å slå leir. Et sted i Lyngen hadde nok gått med vi måtte ha noe le for vinden også. Vi padlet litt frem og tilbake i vannet. En fin plass ved østsiden. Store sva og nok flater til å sette telt. Det ligger en hytte i skogen bak der riktignok. Uansett ble det ikke plassen denne gang da det blåste altfor mye. Vi måtte finne et sted vi var mer i ly for vind enn dette, fikk heller miste kveldsola. Etter å ha padle rundt litt endte vi i enden av vannet og fant ut at vi likegodt kunne sette kano på land å gå opp til Teilagsvatn å se hvordan det så ut der. Kort bæring på ca 100m. Her så ting straks lysere ut ja. Terrenget rundt vannet er langt flatere noe som bør øke sjansene for leirplasser. I tillegg er det er par store odder i vannet. Vi hentet kano og utstyret å padle ut på vannet. Første stoppe var å titte på den største odden i vannet, navngitt "den spisse odden" på kartet. Joda her var det supert å slå leir. Flere bålringer og flere steder å sette telt. Vi valgte plassen mot nordøst. Da skjermet trærne innover odden for det meste av vinden. I tillegg hadde vi fine plasser å fiske fra. Fiske i vannet viste seg svært dårlig. Fikk ingen verdens ting hverken på mark, sluk eller flue. Vinden roet seg betydelig utpå kvelden og det ble riktig så idyllisk selv om temperatur neppe var mer enn 13-15 grader. Det ble kjapt bestemt av vi blir her og ikke reiser videre innover i marka. Får heller legge på en dag eller to og komme oss inn til Hanetarmane en annen gang. Undertegnede har vært der inne en gang før men gikk da fra en grusvei ved Canvas Hotel og hadde packraft i sekken, Nydelig sted som absolutt kan anbefales. Mellom Austre og Heimre Breivatn Berghylbekken nede Berghylbekken lengre opp Berghyl Bikkja fant sin egen lille øy. Svensk ubåt? Fra Teilagsvatn. Torsdag Tidlig på morgenen begynner det å blåse mye igjen. Greit nok, vi skal være her hele dagen og enda en natt. Flate sva ved camp var helt i le for vind så det var supert å ligge der i sola. Gikk man derimot bort på spissen av odden så var det jakkevær med en gang. Dagen gikk til soling og fiske stort sett. Middag bestod av biffkarbonader med potetmos. Denne kvelden ga ikke vinden seg før sent på kveld. I følge værmelding skulle det blåse mindre fredag morgen før det igjen tok seg opp fra 11-12 tiden. Vi planla derfor en tidllig kveld og tidlig avreise dagen etter. Fredag Egentlig bare stå opp, spise frokost, pakke sammen og laste opp kano. Avreise var ca 0945 så det ble ikke så tidlig som planlagt men slikt skjer. Dette ble jo en transportdag rett og slett. Først padleturen hele veien tilbake og så biltur til Oslo. Vinden holdt seg rimelig rolig til nest siste vannet. Oppakning var jo adskillig lettere nå etter vi hadde spist og drukket i 4 dager. Blir nok en tur til i dette området. Da med litt tidligere start på dagen for å nå Teilagsvatn som første camp. Så reise lengre inn til Hanetarmane. Vet noen padler videre ned til Stolsvatn, Hellersvann og Holmevannet før de triller ned igjen ned litt lengre ned i dalen. jeg er dog sjelden på ur for å padle eller gå mest mulig distanse. I tillegg trengs transport for å komme tilbake til bilen. Det var 4G dekning på Telenor alle steder vi var. Mener huske det var dårlig dekning lengre inn når jeg var der for 2 år siden men det kan jo ha blitt bygget ut. La ut noen flere bilder på Picasa for de som vil se. Edit: Testet forresten ut en ny saft på turen. Teisseire het den og jeg kjøpte den på Meny. Smak jeg valgte var elpe & solbær. En liten flaske med 66ml høykonsentrert saft som skal gi 5 liter ferdig drikke. Jeg blandet nok litt tynt for jeg har litt under halve flaske igjen etter å ha blandet ca 4 liter. Smakte helt greit. Vanlig solbærsirup smaker bedre men en så liten og lett pakning er super på tur. Finnes en smak til av den men den har jeg ikke testet enda.

Flott område som kanskje ikke er så mye besøkt? Vi møtte ingen andre padlere. http://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag/page-74#entry333711

Hei:) Bor i Ålesund og da sier det seg selv at man må reise sørover skal man finne litt sol.. I år planlegger vi å kjøre sørover i sverige mot Arvika og muligens "Glaskogens naturreservat". Vi tar med oss terrengsykler, telt og fiskeutstyr. Planen er altså å finne forskjellige naturpærler godt egnet for teltturer, fisking i ulike ferskvann og leige av kano hadde vært supert. Har noen lignende erfaringer? Det er første gang vi tar ferien på denne måten, og det er vanskelig å finne en "konkret" destinasjon/plan. Setter stor pris på alle innspill og forslag:)

Da var det dags for kanotreff v.2.0. Jeg hadde lite forventninger til oppmøte, men med noen trofaste forumtravere i bunn, var jeg sikker på at jeg ville slippe å padle mutters alene. For dette treffet ville jeg veldig gjerne prøve å få noen småbarnsfamilier på treff for å se hvordan det ville fungere. Det ble litt interesse, og når dagen kom, så viste det seg at det ville komme to familier med 3 barn seg imellom som ville holde oss underholdning på kveldstid. Planen for de aller fleste å reise til Fjorda etter jobb, skole og barnehage. De fleste kom fra Oslo-området, men vi hadde også en gjeng fra Hamar traktene. Tor Magnus med familie leide kano med alt utstyr på Vestland kanoutleie. Bjørn Erik stilte med egen Ally, og hjemmelaga kano til 7homas. Hengern kom med kajakk mens Mossy, jeg og resten av gjengen prøver å bygge allyen vi var så heldig å få låne av steingrd og kameraten hans. Så da la vi ut på det famøse Fjorda. Det hadde blåst og regnet hele tiden mens vi bygget kanoer, men rett før vi la ut stoppet uværet, og vi fikk en rolig og hyggelig tur til Hestesundet. Jeg tipper klokka var ca. 2100 når vi kom i land, og det tok ikke mange minuttene før vi fant en finfin leirplass og flotte teltplasser. Været forble helt greit denne første kvelden. Det ble pølser ved bålet, men før det ble veldig sent, kom Ullsokk med to små ullsokker på slep i kajakker. Barna ble lagt til slutt, og de voksne fulgte straks etter. Lørdag morgen stod vi opp til et regnvær som hadde holdt på store deler av natten. Det var heldigvis forholdsvis vindstille. De fleste tok frokosten i teltet, før vi etter hvert møttes rundt bålet under tarpene som vi hadde satt opp i løpet av natten. Det ble gjort litt justeringer på disse for å holde oss tørre gjennom dagen og kvelden. Det regnet mer eller mindre hele dagen, men vi hadde noen opphold. Bjørn Erik og jeg benyttet ett av disse oppholdene til å handle inn enda mer ved hos Vestland. Det ble skikkelig fyring gjennom hele kvelden men tilhørende digg mat og mye skrøning under ly av tarper og gapahuker. En riktig trivelig kveld til tross for mye regnvær gjennom hele dagen. Barna hadde hatt en kjempedag. De klarte stort sett ganske utmerket å aktivisere seg selv med alt mulig rart av prosjekter og fantestreker. Hengern måtte reise etter hvert. Lørdagen ble ikke like sen som fredagen. Jeg hadde fått min dose bålrøyk i øya, og var klar for en natt i Scarpen. Det var lite mygg i Fjorda denne helgen, så jeg kunne like gjerne bare ligget under tarp. Men på grunn av regnværet var det veldig greit å ha Superfly tarpen over teltet. Søndag var det noen regnbyger som kom og gikk. Vi fikk fort fyr i bålet, og ble sittende å spise frokost der før man veldig sakte men sikkert begynte å pakke sakene. Tor Magnus med familie var første man ut, så padlet resten mer eller mindre i samla tropp ut i 13-14 tiden. Litt motvind denne dagen, men alle kom seg tilbake til Vestland. Før vi reiste på fredagen hadde vi fått vite at de aller fleste kanoene var utleid for helgen. Og en del folk var det, men på langt nær så mange som vi hadde trodd. Vi hadde en skoleklasse eller to på andre siden av fjorden som lagde litt støy, ellers var det veldig rolig på Fjorda denne helgen. Alt i alt en veldig fin tur med en fin gjeng. Det er tydelig at drittvær ikke er noe problem for godt vante turfolk. Lite syting og masse smil kjennetegner disse forumturene. Det blir garantert flere kanoturer i FF-regi. Jeg er ikke helt ferdig med denne. Skal prøve å legge ut noen få bilder på søndagen, samt finskrive litt. Dere andre må gjerne legge ut bilder om dere har.

Med kano gjennom Østmarka Et semester med bacheloroppgave. Det har ikke blitt tid til lengre turer, følelsen av at jeg burde skrive å jobbe med bacheloroppgaven har hengt over meg. Fire eksemplarer printes ut på Pilestredet 32 og leveres fornøyelig på eksamenskontoret på høgskolen. “Hvordan bruke friluftsliv som aktivitet i sosialt gruppearbeid”, som det meste av det jeg gjør, tenker, og holder på med, skulle selvfølgelig den også handle om friluftsliv. Nå skal jeg ut på tur. Jeg har fem dager til rådighet og for å skvise det beste ut av disse dagene har valget for tur falt på Østmarka, et ypperlig valg! Min kjære og snille far kjører meg, sekken og kanoen til Losby i Lørenskog. Kanoen settes sammen og far sier farvel. Da står skogene, vannene og noen vakre maidager til min rådighet, jeg føler meg som en millionær (en Ingstad referanse i småskala). Planen er å forsøke å padle gjennom Østmarka helt til Enebakk, jeg har god tid og fiskeutstyret er med for å brukes. Jeg har to eksamener foran meg før jeg er ferdig med skole (for resten av livet, vel, man skal aldri si aldri, men jeg føler meg ganske så sikker), så pensumbøker er pakket med, i optimistisk tro om at jeg skal lese de. Sist gang jeg brukte kanoen var da jeg ankom Gøteborg etter en 40 dagers padling fra Femund. Det er omtrentlig to år siden. Jeg cruiser over Mønevann og får øye på en orm som sidelengs sikksakk svømmer mot land. Fra Mønevann opp til Geitsjøen er en kort og enkel bæring. Utstyret lasses av og kanoen og utstyr dras/bæres opp. Det er ettermiddag og jeg skal ikke holde på lenge. Jeg passerer Elgås, som er Østmarkas største øy (i følge wikipedia var det fastland før Fløyta ble oppdemt). Planen var å slå opp leir på den, men skogen var full av tett småskog og det virket som om det har vært snauhogst på øya for noen år siden. Jeg finner en fin odde hvor det virket som det var godt med tørrved og fine plasser for fisking. Leir etableres og kaffe inntas, mark og dupp tres på og hives uti Geitsjøen. “Nei, jeg har ikke helt funnet roen til bare å daffe ved bålet ut kvelden”. Jeg hopper i kanoen og skyver meg fra land, nå skal det jaktes med sluk. Sakte i skumringa sklir jeg inn i en tarm i Geitsjøen med navnet Trondsløra, stemninga er tidløs og vakker og jeg blir overveldet. Jeg hiver et kast mot myra og det hugger til momentant. Denne hadde krefter gitt! Etter en intens og kort kamp ser jeg gjeddebeistet. Hmmmmmm, jeg tenker… Skal det bli gjedde i et par dager? Etterhvert har jeg den helt inntil kanoen. På denne turen har jeg bare med ris og makaroni til middagsmat. Selv om jeg er mer fysen på abbor eller ørret til middag velger jeg å ta Gjedda ombord. Ei passe fin gjedde jeg anslår på mitt (antageligvis unøyaktige) øyemål til å ligge på halvannen kilo. I hjertet av Østmarka Ny dag, deilig!! Jeg følger Fløyta videre og kommer i enden av Røyrivann, her ligger naturreservatgrensa. Her er det en liten bæring opp til Nordre Krokvann. Jeg får gjort det i to bæringer. Dermed følger det en kort bæring opp til Tappenbergvann, dermed Midtre- og til slutt opp til Søndre Krokvann. Her i hjertet av marka har jeg tenkt å bli et par dager. Leir etableres strategisk mellom S. Krokvann og Høgkolltjerna slik at jeg har spennende fiskemuligheter i alle retninger. Å reise gjennom Østmarka er ikke for meg bare en opplevelse av naturskog med urskoginnslag, det er også en reise i memorylane. Alle har vi nærmarka der vi hadde våre første oppdagelsesreiser. Min er Østmarka. Her gjorde jeg mine første "ekspedisjoner". Østmarka på tvers, Østmarka på langs, første natt alene på vintern osv. Dette gjør at jeg har et nært forhold til denne marka. S. Høgkolltjern Fisken biter dog ikke uansett hvor mye jeg mimrer om tidligere opplevelser. Det var da som søren da, jeg ser så vidt noen vak. Den andre halvpart av gjedda inntas med en god porsjon ris og noe snacksgulerot. I løpet av natta skulle det regne, teltet mitt som begynner å bli klar for å pensjonere seg slipper inn vann som samler seg i et par små dammer. Bålet fyres opp og deilig røyklukt trekkes ned i lungene og svir i øya. I dag skal jeg få lest litt pensum bestemmer jeg meg for. Etter en god frokost gir jeg bøkene et forsøk. Gentrifisering og segregasjon i bydel gamle Oslo… ZZZzzzZZZZz… Jeg klarer så vidt å holde øya oppe. Nei, jeg får lese mer senere. Kartet er mer gøy å studere. Jeg gjør en liten utfart med kanoen på S. Krokvann. Prøver å fiske fra land, fra en øy og dorging fra kanoen. Ingenting, ikke et napp en gang. Ved land att med leiren skal jeg gå ut av kanoen. Jeg finner ut at jeg skal hente noe i foran i kanoen og reiser meg opp. På tragikomisk vis skjer følgende tankerekke og hendelse: “man skal ikke stå i kanoen… Pøh, det er sånn man sier til barn”, rett etter jeg har fullført tankerekken snubler jeg og faller uti vannet. På klumsete vis ligger jeg med føttene i kanoen og rompa og hendene uti vannet. Kanoen trekker inn vann og jakke og ullgenser blir vått. S. Krokvann Så kom regnet for alvor, det pøser ned. Jeg legger meg i posen og leser Mikkjel Fønhus. Nei, dette blir for kjedelig, jeg føler jeg ikke har fått slitet nok i dag. En liten sekk hives på ryggen proppa med fiskeutstyr, jeg skal på en utflukt til Auretjern, et lite tjern noen åser nord-øst. Over Høgkollen blir jeg lamslått av naturopplevelsen, de bratte kupperte åsene, den store kronglete sammenhengende urskogen. Nå er jeg kanskje en smule innhabil (pga. min forkjærlighet for denne marka), men jeg har faktisk ikke vandret i skogområder på Østlandet hvor det er så mye sammenhengende ubrutt upåvirket skog. Som regel er det alltid en grusvei, noen hytter, hogstfelt og strømlinjer. I indre deler av naturreservatet er det oppsiktsvekkende fraværende av slike inngrep. Jeg skal ikke påstå at det ikke finns andre slike områder på Østlandet, men det er en sjeldenhet nå til dags og synd er det for villmarkinger. Er du i tvil om potensialet for naturopplevelser i Østmarka, spør Sverre M. Fjellstad. Urskogstemning, fra S. Krokvann Jeg kommer til en myr som ligger klemt imellom to åser. Regnet bøtter ned mens jeg rusler over myra. Der får jeg øye på en svær ulvemøkk. Jeg har ikke med kameraet på denne utflukten pga. regnet så jeg får ikke tatt bilde, men den er stor og hvit og har elg eller rådyrhår i seg. Jeg har sett lignende møkk ved svenskegrensa og jeg er i liten tvil om at det er ulvemøkk. Dette er sykt moro! Jeg er ikke i stand til å avgjøre om den er gammel eller ny men okke som, akkurat her har vargen lusket og det gjør naturopplevelsen sterkere. Ved Auretjern er jeg gjennomblaut. Jeg hiver og hiver men får ingen napp. Jeg står lenge, helt til jeg blir så kald at det gjør vondt og litt til. Tilbake ved leiren igjen fyres opp bål og en middag bestående av makaroni, smør, salt og ost som spises i teltet i soveposen. Når regnet etterhvert skal gi seg starter operasjon tørk. Et stort bål fyres og tau henges rundt bålet. "Operasjon tørk" Turens lengste bæring Neste dag står forflytning på menyen, samt et par bæringer. Første bæring gjøres fra S. Krokvann til Grinderen. Utstyret bæres først, deretter kanoen. Kanoen dras nesten hele veien (lille putten mellom vanna padles). Grinderen, herlig, et av mine favorittvann, her skal fisket prøves. I sørenden av vannet rigges stanga til og jeg steller meg i vannkanten og hiver. Omsider hugger det på, OIOIOI! En sværing! En rugg av en ørret viser seg med noen plask i overflaten. Så slippern. Helvete svarte faen!! En bølge av ubehagelige følelser skyller seg over meg, #denfølelsen… Jeg ser på stanga mi og oppdager at jeg har på full brems. Dette er fordi jeg hadde glemt å skru av bremsen etter jeg satt fast i bånn noe tidligere, “for en tabbe!”, klandrer jeg meg selv. Noen ivrige kast etterpå biter det på ny, og i land senkes en 123 grams abbor. Snakk om plaster på såret… Jau jau, fisk eller ei, nå venter en bæring jeg har gledet meg til. Fra Grinderen og til Børtevanna. Det er ikke lenger enn et par kilometer bæring, men det er gjennom kronglete Østmarkanatur. Utstyret pakkes sammen, med sekken på ryggen og Allysekken på magen. Tegningen fra dagboka gir et nogenlunde bilde av hvordan det så ut. Bæring mellom Grinderen og Støttumfjorden Det blir et par nokså strevsomme kilometer, jeg følger en sti, men nedi den trange dalen er bekken oversvømt (og antagelig oppdemt av bever). Årer som stikker opp fra sekken setter seg fast i grener. Omsider når jeg Støttumfjorden i Børtervanna og får tatt en pust i bakken og litt sjokolade. Jeg skifter om og tar på meg bare goretexeklær og går tilbake for å hente kanoen. Nå starter morroa. Fra Grinderen renner først bekken bratt og er umulig (hvertfall unødvendig) å følge med kanoen. Den bæres derfor over hodet. Noen hundre meter lenger ned flater bekken seg ut og blir til en liten minielv. Herfra kan man følge bekken hele veien til Støttumfjorden (når vannstanden er laver f.eks. i august er det sikkert mer vrient), for det meste padling ifra kanoen, og noe dratak ned “stryk” og over trær som ligger felt over bekken. Sørenden av Grinderen Bekken som renner fra Grinderen Part fra minielven mellom Grinderen og Støttumfjorden Nede ved Støttumfjorden Jeg glir lydløst ut i Støttumfjorden i Børtervanna, det er ettermiddag, sol og vindstille. Jeg oser av takknemlighetsfølelser av å få oppleve denne vakre naturen på denne måten. Jeg slår leir ved en odde. Siden jeg ankom Geitsjøen har jeg ikke sett folk. Noen lange steinkast unna ser jeg noen andre kanopadlere cruise over sjøen. Jaja, Børtervanna har plass til flere enn meg. Det både plumper og plasker rundt meg og beveren viser seg. Til middag kokes ris og abbor. Abboren utgjør tre romslige spiseskjeer. Ved skumringstida seg jeg at duppen lever, FISK! Jeg spretter opp og i land senkes en nydelig Børterørret, jeg blir overdrevent glad for denne 300 grams ørretten og jubler av glede. Den kokes og nytes med brødskive og smør. Bang, sier det så fanger jeg en til, bare 3 gram større. Den spares til i morgen. Takknemlig legger jeg meg under den oppslåtte presenninga og kryper inn i posen, i morgen blir det hjemover, selv om jeg skulle ønske jeg hadde fem dager til her i Østmarka. Leirkos på Børtervanna Beverarbeid Uklart, men bever er bever Endelig satt´n Ørret nr. 2 Pakkesel gjennom Oslo Sentrum Neste dag når jeg enden av Børtervanna. Kanotralla tas fram og jeg begynner vandringen mot Enebakk. Ved holdeplassen ved Enebakk Kirke demonteres kanoen. Jeg pakket alt utstyret sammen i to sekker, kanosekken og berganssekken. Bussturen til Oslo er en grei affære. På Oslo bussterminal hiver jeg kanosekken på ryggen og tar berganssekken på magen, jeg ser latterlig ut der jeg går som et pakkesel fra bussterminalen til Jernbanetorget. Folk stirrer, peker og kommenterer, jeg smiler og ler. Turen ekke ferdig før man er hjemme og har pakka ut… Ta gjerne en titt innom min youtubekanal hvor jeg legger ut filmer fra forskjellige turer! https://www.youtube.com/user/AlexHaguenStrand/videos

Hej, Mig og en kammerat havde tænkt os at tage på kanotur i femundsmarka her til sommer. Planen var at leje kano i Femund canoe camp. Er der nogen som har et forslag til en rute derfra? Vi kan vældigt godt lide at fiske undervejs, og tage det stille og roligt. Vi sover under tarp med hængekøje ( det var ihvertfald planen ) Er der nogen der har erfaringer med temperaturerne og været i femundsmarka omkring juli? Er der nogen forslag til et kart over femundsmarka? Venlig hilsen Peder Visti

Hallo alle sammen vi er 2 kompiser som har tenkte oss på padletur ei lita uke i femundsmarka litt utpå våren/sommeren. Lurer da på om noen har tips til rute, å ikke minst hvem som kan kontaktes for leie av kano, å det praktiske rundt dette noen som kan hjelpe oss i gang? På forhånd takk

Hei, jeg har tenkt på en idé. Hva med en nettside hvor folk kan leie sport- og friluftsutstyr til hverandre. Jeg har masse utstyr liggende i boden som i 98 % av tiden ikke er i bruk. Med en slik nettside kunne jeg tjent penger på å leie ut utstyret når jeg ikke bruker det selv. På den andre siden kan folk få leie utstyr som de ikke har i stedet for å kjøpe det. Scenario: Jeg og vennegjengen min har lyst til å dra på fjelltur i helgen, men mangler telt og primus. Vi ønsker ikke å kjøpe det bare for denne turen, men kunne godt tenke oss å leie det. Har dere noen tanker? Er dette en tjeneste dere ville benyttet?

Hei, Vi ønsker å leie en kano for å padle Nordmarka Classic fra mylla til Skar i nordmarka. Jeg har lest på gamle blogg-innlegg at det er mulig å leie en kano med frakt til mylla, og henting på Skar, men finner ingen gode alternativer for dette nå (kun ett alternativ som tar 3500kr for frakt) Er det noen som vet om noen gode alternativer for leie med frakt og henting til denne turen? Mvh Anne

Hei Jeg her nå skaffet meg kano, og i den sammenheng er jeg på leiting etter kanoårer. Jeg er ute etter de årene med vinkel mellom håndtak å selve åren. Noen som hvet hvor dette selges? og kanskje har noen annbefalinger? Hilsen Markus

Er på vei til Geirangerfjorden og lurer på om vi kan padle denne med ally kano? Alle steder jeg sjekker, er det kun snakk om kajakk. Tips?

Kristi himmelfart var jeg nedover til den europeiske kano armadan 2014. I år var det Soca i Slovenia som var stedet. Krystallklart vann, perfekt vannfløring for alle padlestrekkene og pent vær var en fellesnevner! Det var veldig gøy å få padlet sammen med de som virkelig er i verdenstoppen i åpen kano. Masse små triks å plukke opp. Her er noen bilder, mye lettere enn å skrive noe Flesteparten av bildene er fra Abseil eller Fridhof. Vi fikk padlet Koritnica, Bunker, Fridhof, og Abseil, dessverre fikk vi ikke tid til slalom seksjonen. Neste år er det Durance dalen i Frankrike fra 14. til 17. mai som er planen!

Hei går det an å padle Tiplingelve fra Børgefjell hytteutleie til Tiplingan skogstue. eller noen andre forslag for i Børgefjell.

Jeg har to barn på 6 og 9 som jeg drar på tur stort sett alene med. Trenger forslag til turer på Østlandet der det er mulig å parkere inntil vannet. Både dagsturer og med telt for 1-2 netter er aktuelt. Hvis noen andre vil være med og vi har minst 2 biler så er det mulig med steder der man kan laste av utstyr før man parkerer lenger unna.

Heisann, Tenkte å høre om det var noen tips her til planleggingen min av sommerens langtur! Litt krav til turen min: 10-14 dagers lengde Helst muligheter til å padle store deler av turen, har ingen problemer med å bære lange strekk. Gode fiskemuligheter er et must, helst med flue. Turen blir enten alene, eller med andre kompiser i 20-åra, så kan gjerne være fysisk utfordrende. Har vært mye på østlandet, femund osv, men har ikke vært overbegeistret over fisket her, så tenker at det hadde vært spennende å dra til nye steder, kanskje midtnorge eller nordover. Helst med blandet miljø med både fjell og skog. Trives best i skikkelig villmark med lite folk. Nå ble det mange krav her, skjønner at man ikke alltid får i pose og sekk, men er jo lov å prøve Er det noen stedsnavn/ruter folk kommer på som kan passe godt? Vennlig hilsen Padlemannen

Hei, vi er guttegjeng på 8 stk som skal ut i naturen. Vi holder til ski kommune og tenker en reisevei fra ski til campingspottet på maks 6-7 timer. Hvis det er fine steder lengre unna,skriv de ned med reisetid. Vi søker etter en bred/tykk elv. Vi snakker noe som like tykk som en vei eller tykkere. kanskje 2 felts motorvei med strøm i. Den type strøm i som man kan bade i uten å bli tatt av den. Skal heller ikke være for ekstremt og høy lytta. Samtidig så søker vi at denne elven leder ned til en innsjø der vi kan padle med kano og fiske. Vi tenker å campe ved elven eller ved innsjøen, er jo mindre mygg ved elven som jeg har lagt merke til, mer som beveger seg. Det er jo mer mygg ved innsjø en elv vil jeg tro. Men et fint campingspot med andre ord.. rett plen. Vi skal ha med 2 store telt + 2-3 biler. Vi vil helst unna befolkningen.. så langt som mulig. Det skal også være lov til å campe der. Har dere noen tips, ideer om hvor vi kan finne disse stedene? Maks kjøre lengde fra ski til elven: 6-7 timer Hvis det er 1 time 2 klenger. Skriv fortsatt ned eksempler.

Eg og ein kamerat skal på kanotur ei vekes tid ein plass i Sør-Norge i starten av Juli. Vi har lyst på ei elv med ein del artige stryk, og som gjerne ligg litt unna nærmaste bilveg. Erfaringa til meg som er minst erfaren er padling av Altaelva (med litt bæring), samt litt flattvatn-padling. Vi har tilgang på bilar, så vi treng ikkje komme tilbake til bilen. Om vi veltar i elva er det berre moro så lenge konsekvensane ikkje er meir enn å bli våt. Er det nokon som har padla eller kjenner til ei kjekk elv som passar til denne beskrivelsen?

hei jeg og en kompis hadde tenkt 3-4 dager med kano i femundsmarka da dette virker som et strålende område for kano. siden vi kun har 3-4 dager til disposisjon ønsker vi gjerne tips til rute? start og stoppested må være på samme sted.(har kano). litt fiske står også på ønskelista. litt bæring kan vi tåle. takk på forhånd.

Snuppa ønsker seg på kanotur til helga, og siden jeg er en meget oppoffrende mamma vil jeg gjerne oppfylle det ønsket. Jeg har ikke vært i skogen siden en stund før påske, så jeg lurer på hvordan forholdene er rundt omkring. Er det for tidlig og is overalt eller finnes det gode alternativer? Vi vil ikke padle hele dagene, altså, men gjerne et stykke fram til en leirplass. Jeg har kanotralle og får til litt bæringer, men det skal mest være en kosetur.

Planlegger fisketur med kano i børjan av juli. Vurderte Femundsmarka, men det blir litt langt å kjøre for en tre dagers tur. Vi har ikke kano, så vi er avhengig av å leie. Er det noen som har tips til rute i Vassfaret? Fortrinnsvis med utgangspunkt på en plass hvor man kan leie kano. Generelle erfaringer om padling i Vassfaret mottas med stor takk.

Hei, min samboer og jeg har en uke vi skal bruke i området fra Hamarøy i nord til Saltfjellet i sør siste uka i juli. Er det noen som har turtips? Både fjellgåing og kanopadling er på ønskelista. Rago er aktuell - hvor lang tid må betegnes for å gå inn til Ragovatnan? Områder for kanopadling? Tips mottas med takk:-)