Søk i nettsamfunnet

God tur! Satser på at det går knirkefritt med den utrustningen og forberedelsene som er gjort. Det ser ut som om det blir ganske mildt vær for deg over vidda. Hvis soveposen din er veldig varm hadde jeg faktisk vurdert å gå over på 3-sesongs og heller vattet opp med dunjakke HVIS det skulle bli kaldt. Alle nettene på 12-dagersturen min i påsken var altfor varme og det ble ukomfortabelt varmt og klamt i soveposen, og dermed vanskelig å regulere uten at det ble for kaldt eller for varmt. Ellers ville jeg slått et slag for kun ett sett kortfeller med. Du har jo waxless i backup nå Forresten: Er ditt Endurance-telt også litt stram i kanalene når helt gjennomtørket? Da er det god forberedelse å la stengene stå i kanalene noen timer hjemme før det pakkes ned, i tilfelle mye vind første kveld - Så slipper man å bruke mye tid på å få stengene i koppene. Det er i hvert fall en case på flere av mine Fjallraven-telt (kun første oppsett etter fullstendig tørking altså).

Da står jeg og pakker pulken igjen, til samme tur som for 3 år siden. Jeg tar toget på Lørdag. Forutsetningene er ganske like som sist. 1: Alt av turfølge har meldt avbud, så det blir solo-tur, igjen. 2: Det er meldt mye vind igjen, denne gangen også mest rett imot (jeg går fra Finse til Haukeliseter. Jeg har vurdert å snu ruten, men fa får man til gjenjeld mer stigning. Det er jo også ukult. 3: Det meste av utstyr er akkurat det samme. Det som har endret seg er: 1: Formen er ikke helt på topp på grunn av en forkjølelse som ikke er over enda. Noe skal det alltid være 2: Denne gangen får jeg kanskje ett nytt element på turen, de første dagene. Det kalles regnvær. MEN jeg er Bergenser, så det går vel knapt an å ha bedre forutsetninger til å takle regn. Faktisk, kanskje det er best om det regner hele turen 😜 3: Teltet og stengene holdt jo sist, og jeg tar med samme telt og samme stenger. Men jeg spanderer i tillegg 600 gram ekstra på å sette inn 3-sesongs stengene også. Så da har jeg altså dobbelt stangsett denne gangen. Det kjennes ihvertfall psykisk godt, og det skal ikke undervurderes. 4: Jeg er 3 år eldre. Så jeg tar med en Helinox Ground chai. Da kan jeg sitte godt i teltet på kveldene 5: Mulig jeg spanderer på meg en vindjakke, i tillegg til goretexjakken. 6: Jeg har laget meg noen snøplugger av tre, på 80cm. De ville løst problemet jeg hadde sist, med hoppende telt som napper opp teltpluggene langs duken under oppsett i stiv kuling. 7: Jeg endrer brenner. Jeg hadde med MSR XGKII sist, og den fungerer selvsagt helt upåklagelig. Men jeg tar heller med 111T stillebrenner denne gangen. Den er bedre beskyttet i kassen sin, og er veldig stille. Jeg planlegger å fyre litt mer for varme i teltet denne gangen. Drivstoffet er en del drøyere i bruk, så jeg tar med 3 liter tennvæske, og fyller brenneren med 3 dl før avreise. (3,3 liter). 8: Ingen camelback denne gangen. Jeg har 1-liters Nalgene i termotrekk (den dobler som varmeflaske), en 0,5 liters termos-drikkeflaske, og en kaffekopp til bruk i teltet. 9: Kommer trolig til å bruke taudraget mer denne gangen, men det stive draget er også med. Blir det forjævlig med sidevind, eller er nedkjøringer som er vanskelige, synes jeg det stive draget er gull. 10: Fjellskiene er nye. Dvs. Åsnes Nansen, som sist, men også med smørefritt belegg denne gangen. Mon tro om jeg får gått deler av turen uten feller 11: Felleutvalget ekspanderes, på grunn av mildværet og påfølgende frost. Jeg hadde med langfeller og kortfeller i mohair sist tur, men med fare for isete føre denne gangen tar jeg med ett par litt smalere syntetfeller også. 12: Kart. Sist skrev jeg ut 1:50 000 for hele turen, på A4 ark. Denne gangen har jeg med ett 1:100 000 turkart, og bruker dette sammen med GPS med innlagt rute. Om jeg må endre på planen har det vist seg at det er en stor fordel å kunne brette ut ett stort kart, framfor å bla i en masse A4 fliser.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Haha, jeg husker de ramboknivene med kompass i enden hvor det var fyrstikker etc. inne i skaftet. Jeg hadde en slik. Kjøpte den på Svinesund. DET var søppel husker jeg. Skaftet pp kniven datt av etter få uker når jeg skulle spikke teltplugger i en alder av 10-12 år.

Jeg jadde en brusletto kniv en gang som jeg kjøpte ett par år før millitæret. Den lignet veldig på dagens "Bamsen". Knivbladet løsnet fra skaftet etter at jeg hadde kappet noenmkvister til et bål. Jeg dro tilbake til butikken samens med min far som måtte jobbe hardt for at jeg skulle få en ny kniv. Jeg var jo bare 16 ish år den gangen å det var jo en dyr og fin kniv for meg, så jeg turte sjelden å bruke den i frykt for ødelegge den igjen. Jeg hadde med denne kniven inn i militæret, men den overlevde ikke den første øvelsen da knivbladet igjen løsnet fra håndtaket. Jeg tror det må være den den desidert dårligste kniven jeg noensinne har eid. Den kostet den gangen rundt 500 kroner mener jeg å huske. Det er da ca. 32 år siden. Så Brusletto har jeg en desidert dårlig magefølelse for. Derfor er jeg mest lysten på fulltange kniver hvor knivbladet går gjennom hele skaftet. Da skal det vertfall mye til for at det løsner.

Hei Thomas. Takk som deler. Jeg synes virkelig at videoene dine er av høy kvalitet. Du har fantastiske bilder, du klipper bra, og har også på en fin stemningsmusikk. Voice over eller ikke har jeg ingen spesiell mening om. Du kan jo veksle mellom dette fra film til film? Denne siste videoen din syntes jeg passet fint med voice over og hvordan du forklarer hva tiden på hytta betyr for deg. Den andre filmen du nylig slapp om en rolig helg på hytta syntes jeg var like fin uten voice over. Jeg abonnerer ikke på mange Youtube kanaler. Da føler jeg bare jeg mister oversikten. Har akkurat ryddet litt, men stort sett abonnerer jeg på 10-12 kanaler. 15 maks. Har lagt til din kanal nå 😀 Som sagt: jeg liker veldig godt det du holder på med her. Keep the films coming! Nydelig natur! Tør jeg spørre hvor i landet dette er?

Hengekøyeidealistene i Bark (nå dessverre lagt ned) solgte "gjør-det-selv" sett for å sy egen køye. Jeg kjøpte meg ett sett, med tanke på å lage meg en 12-foter, altså en litt lengre køye enn standard. Jeg er 189 cm, og liker litt plass rundt meg. Settet inneholdt duk, snor til mønetråd og endeløkker. I tillegg kjøpte jeg karabiner, trestropper og sytråd. Settet kom med anbefaling på tråd. Instruksjonene var greie å følge, men duken er som tilsvarende teltduk - ikke helt enkel å få brettet pent for kantsømmer o.l. Jeg brukte ikke så mye tid på selve syingen, og er tålig fornøyd med resultatet. Ikke helt rette sømmer, men godt nok for meg. Valgte tråd med farge for å lettere se hva jeg gjorde. Ønsket svart tråd, men det var utsolgt. Må dobbeltsjekke om jeg har rett lengde på mønetråden, synes den ble bra "dyp". Kjente at hodeenden må henges lavere enn fotenden for at ikke det skal bli trykk bak kneet (calf ridge). Ellers er jeg fornøyd. Savner myggnetting, men det har jeg på andre køyer, så denne blir neppe brukt i verste insektsperioden. Må også vurdere å sy på festepunkt for å holde underdyna bedre på plass, med så vid duk er jeg redd den fort vil skli ut.

Jeg har Lawson Atlantic Salmon S3 12' 60g stang som jeg har kastet en del 40 grams bombarda med, det var også Bombarda fiske som var årsaken til at jeg kjøpte stangen i utgangspunktet. Og konklusjonen er at den knapt har blitt brukt, har testet en del og mens det er stor forskjell på kastelengde mellom 8 og 9 fots stang så blir det bare marginalt mer med 10 fots stang. Mens 12 fot stangen kaster bare marginalt lengre enn 10 fots stangen men det er mest fordi den tåler større vekt. Det er også slitsomt å gå rundt med 12 fots stangen, den er ikke like lett som 10 fots stengene mine. Samt at den er mindre versatil, og mangler muligheten til å raskt bytte mellom små sluker og bombarda. Etter å ha testet litt forskjellig så har jeg derfor konkludert med at den perfekte stangen for meg er Daiwa Shogun eller Luvias (i praksis samme stang, forskjellige stangringer og utseende) i 10 fots 10-35 grams versjon. https://www.sportfishtackle.no/no/artiklar/daiwa-luvias-spinning.html?variant=32-219963&g_currency=NOK&gad_source=1 Det er en lett kastemaskin som er komfortabel å gå med hele dagen lang mens jeg fisker, og den er lang nok til å fiske med bombarda hvis jeg ønsker å gjøre det. En 30 grams bombarda kaster jeg vel ca 100-115 meter ut avhengig av vind og det skal mye til å kaste noe særlig lengre. Og når stengene begynner å bli 10 fot eller lengre så merker du også virkelig forskjellen på en lett vs tung stang, så det at Daiwa stengene er veldig lette utgjør en stor forskjell over hundrevis av kast. Så kort fortalt, jeg har prøvd og min konklusjon var at stanglengde over 10 fot var poengløst. Hadde kanskje ville testet en 11 fots stang hvis jeg fant riktig stang men tror ikke det vil utgjøre noen stor forskjell.

Jeg har denne fra Westin. 12 fot, altså ikke så lang som du vil ha. Den kaster veldig bra i forhold til 9,5-foteren jeg har brukt mest gjennom mange år. Allikevel er den ikke den mest brukte stanga, for den er en del tyngre og mer balete å gå med om man skal fiske bevegelig (som jeg ofte gjør). Å tre seg mellom busker og kratt med en 12-foter er betydelig mer tungvint enn med nieren. Den er helt perfekt til sjøørret. Dess lenger stang, dess vanskeligere håving når man fisker alene.

Hei. Nå som det så smått begynner å smelte ute så våkner fiskelysten igjen. Fiskepraten går lett i de tusen stuer, utstyret kontrolleres og handlelister gjøres klare. I år har jeg begynt å tenke på å få tak i en skikkelig langstang for å kaste bombere med opphengsflue samt meitemark midtfjords når jeg er på fjellfiske. De vil nok være ganske håpløse hvis man er i skogen. Jeg har allerede en 11 fot Milo Green Spirit så jeg tenker litt på en lengre 13 fot eller 14 fot. Jeg har sett på 2 alternativer som jeg fant i farta: milo green spirit 13' 12-40g Lawson Bait Launcher 14 fot Tenker da å kaste med dupper og bombere på 20 gram +. Er det noen som har erfaring med så lange stenger for innlandsfiske? Får man noe særlig mere kastelengde eller blir det bare træl?

Det stemmer - jeg har den + en til i ca samme størrelse som har vært mye brukt. Kjempeforøyd med dem. Jeg kjøpte faktisk en kjele til i helgen fordi jeg brått hadde bruk for å lage flambert multedessert til 12 personer på bål og det er et forholdsvis rimelig og forholdsvis lett alternativ med litt størrelse på om man ønsker noe mellom 4 og 5 liter:. Den slo meg som veldig lett for størrelsen: https://scandihills.no/produkter/290-trangia-kjeler--panner/19299-trangia-baalgryte1/?gad_source=1&gclid=CjwKCAjwte-vBhBFEiwAQSv_xcNx-2FMFGO7tr2oAKMztTX9vjYiUIr2-XaEzWpGypB0GXxgN4ma0xoCPCkQAvD_BwE (Går ikke god for butikk eller løsning, det var bare første sted jeg fant den ved googling som hadde både vekt og størrelse spesifisert. Jeg kjøpte den bare som et rimelig alternativ i nærmeste lokale sportsbutikk) 421735162_7635062589850674_5329833099807950311_n.mp4

Vi gikk Hjerkinn til Nordseter (ved Lillehammer) under skimarsjen på Befalsskolen. En fantastisk tur i flott vær med gamle NATO-plank og blytunge pulker. Mener at vi brukte ca 12 dager. Det er noen år siden dette nå, så jeg husker dessverre ikke alle detaljer. Vi gikk midtvinters og hadde fjellet til oss selv.

Det er en stund siden jeg har vært på tur, og etter litt for mye youtube camping, falt jeg for fristelsen til en kjapp tur ut med båt til en tidligere teltplass. Jeg vet ikke helt hva som gikk galt, men det var en kald fornøyelse, på tross av kun plussgrader. Med en matte som skal tåle -5 og en pose som skal tåle -12, ble det aldri varmt. Det endre med at jeg sov eller forsøkte å sove med to ullbukser en tynn og en tykk, og 4 lag på overkroppen, inkludert en tykk dunjakke, uten at jeg fikk varmen i meg. Ikke at jeg frøs, men det opplevdes likevel som ubehagelig kjølig. Skjønnheten kommer innenifra, sies det, og jeg lurte derfor på om det også gjaldt kjøligheten. Men når jeg kjente på innsiden av soveposen så var den like kjølig som innsiden av ullbuksene. Nå skal jeg ikke påstå at kjøp av Marmot Never Summer har vært katta i sekken, men det er ikke første gang jeg har opplevd denne som kjølig i temperaturer rett over null. Planen var derfor å pakke tidlig og komme meg hjem på et fornuftig tidspunkt, men så er det noe som jeg alltid glemmer å ta hensyn til og det er lavvann. Båten veier 350 kilo og stod som Noas Ark før det begynte å regne, så jeg ble likevel værende frem til 14 tiden på ettermiddagen. Først da ble det nok vann under kjølen til at jeg klarte å lirke den ut på sjøen. Neste gang blir det kajakk Lessons learned? Sannsynligvis ingen, men utelukker ikke kjøp av ny pose til neste vinter

For en som frøs hekkan av seg forrige helg i 3 graders vær, på tross av matte som skal tåle -5 og sovepose som skal tåle -12, så tror jeg at jeg tar den varmen jeg kan få. Men utover det har jeg ikke noe vettugt å komme med. Min erfaring med såkalte hottent, begrenser seg til dette innlegget

Ville kjøpt en med comfort rundt -12 dersom du har tenkt å bruke den ca -5. Som sagt over her så er det mye lettere å ikke stramme helt til rundt hodet for å slippe ut evt overskudsvarme.

9-12 mai vil det sannsynligvis være mer pollen enn snø i Oslomarka. Det kan være litt is på enkelte vann fremdeles men det vil nok være veldig lite snø igjen, kanskje du ser noen snøflekker om du er heldig. Når det kommer til veivisning anbefaler jeg appene: * Ut, DNT sin app, viser hytter og stier på en veldig god måte. Gratis offline-kart. * Hvor? Kartverket sin app, gode gratis offline-kart med avstandsmåling. * Varsom, kanskje ikke så relevant for Oslomarka men veldig fin app som også har gratis offline-kart og er fin for å navigere utenom stier. * Norgeskart, raskt og enkelt kart med god sti-visning. Men ikke helt gratis. Hvis du har appene så vil de alltid vise posisjonen din, selv utenfor mobildekning. Og med offline-kart, GPS posisjon og visning av stier så er det en smal sak å navigere seg gjennom et såpass populært turområde. Når det kommer til konkrete anbefalinger kan jeg desverre ikke hjelpe deg, de to gangene jeg har vert der så var det andre som var veivisere og jeg var bare med på turen.

Hei igjen 😀 har sett litt, og Oslomarka kan vel være fin på denne tiden ser det ut som. Tusen takk for tips. Er det Ikke for mye snø, og langs en merket sti? Jeg er litt klumsete og trenger litt veivisning, så fint om det feks er langs ett vann eller lignende🙈kan kompass og kart , men er første gang jeg gjør slik alene. Tenker en runde på tre dager. Er det noen som har en løype, med soveplass, til to netter i løpet av runden? Aldri gått i Oslomarka , er fra Arendal . Jeg tenker fra 9-12 mai. ☺️

Ser at det kommer flere "sovesystemer" med quilt på markedet også her i Norge. Er det noen her som har erfaring med dette? Når en er over 190 og 110 kg og sover i kontinuerlig rotasjon, så er sovepose og underlag et interessant tema. Syntes at de fleste soveposer blir trange, spesielt rundt skuldrene. I tillegg så er jeg varm, så glidelåsen må ofte åpnes. Hadde derfor vært artig å prøve quilt, i alle fall vår/sommer/høst. Denne ser jo fiffig ut, dyr er den, men fiffig. https://www.magasinet.no/zenbivy-light-bed-down-regular-12-c-black-blue Erfaringer eller kommentarer?

Hei, jeg går mye fjellturer fra DNT hytte til DNT hytte når det er fint vær med en sekk på 8-12 kg. Har hatt Alfa Walk King lærsko i 10 år som jeg har vært kjempe fornøyd med. Men de har krympet og sålen er ikke så god/anti skli sikker som de var. Vurderte å Alfa Walk king igjen, men ble skikkelig skuffet når de har fjernet gummikalosjering beskyttelsen rundt hele skoen på denne modellen. Alfa Impack har denne gummikalosjering rundt hele skoen og er vel den beste lærskoen Alfa har. Jeg har vurdert syntetisk istedenfor lær. Noen som har erfaring med dette? Alfa Juvass så veldig kule ut, fram til jeg så at de har utstyrt den med en dårligere såle og ankelstøtte enn Alfa walk king og Impact. Kan være åpen for andre modeller / merker, men de må ha like god såle og ankel støtte som Alfa Impact .

I fjor sommer vandret jeg og min samboer fra Jotka (innenfor Alta) østover og nordover langsmed Stabbursvassdraget, helt til parkeringen ved porten til nasjonalparken nederst mot Stabbursnes. Dette brukte vi 10 døgn på. Vi hadde i alt seks leirplasser i løpet av turen, og holdt noen av dem i over to døgn. Marsjetappene varierte fra 6-7 kilometer og opp i drøyt 15 kilometer. Deler av turen benyttet vi reindriftens ATV-veier, men også betydelige deler av turen gikk utenfor vei og sti. Det er i all hovedsak lett terreng å forflytte seg i, om en er nøye på å lese kart og terreng. Vi opplevde intet forflytningsstress på de 10 døgn. Samtidig hadde vi også forflytning som et fokus, da vi ønsket å se mest mulig terreng og landskap. Men det ble også rikelig tid til fiske, leirliv og bålfyring underveis. Du kan besøke min side veidemannsblod.no og lese/se bilder fra turen her (2 deler): https://veidemannsblod.no/2023/09/17/vandring-gjennom-ovre-stabbursdal-del-1/ https://veidemannsblod.no/2023/10/02/vandring-gjennom-ovre-stabbursdal-del-2/

Hei Jeg så ikke denne før nå og vet ikke om det er interessant for deg lenger, men det er en del utfordringer med hensyn til merking hvis man tenker å gå helt uten kart (jeg vil på ingen måte anbefale å gå uten noen form for kart bare så det er sagt). Det er noen strekninger der merkingen er (var i 2019) gammel og falmet og enkelte steder (ikke mange) der hogstfelt hadde ødelagt deler av stien og merkingen helt. Det var også steder der skilt var falt ned og der noen var forsøkt satt opp igjen, men pekte feil vei, så man må følge med. Men har du kart (GPS eller 1:50k papir+kompass) er det vel egentlig ingen steder du ikke lett finner tilbake til stien lenger framme om du skulle miste merkingen. Går du for papirkart har DNT en egen kartpakke. Selv hadde jeg lagt inne hele ruta på forhånd på GPS-en (papirkartene lå som reserve i ryggsekken). En del av DNT-hyttene har mulighet for lading. Jeg husker ikke i farta hvilke, men det vet vel DNT tenker jeg. Antakelig finner du ut en del på ut.no også. Der pleier det å stå om den enkelte hytta har lademulighet. Jeg opplevde ikke dette som noe problem, men jeg hadde da tatt med nok batterikapasitet til at jeg kunne klare meg til de stedene der jeg visste at det skulle være lademulighet. Jeg synes det gikk veldig greit. En ting man bør studere litt nærmere er hvor man får tak i vann underveis på strekningene etter Lygna til før man nærmer seg fjellet, særlig over Kvitingen/Glåmhaugen, men også på strekningene etter dette. Ved Kjerringfred finner du vann (kokte det for sikkerhets skyld, alternativt rensetabeletter). Ut over dette med vann er det ingen særskilte vanskeligheter. Et sted det kan være krøkkete å finne overnatting hvis man som jeg satset på hytter og annet er ved Skyberg (jeg hadde ikke med annet enn en fjellduk som nødovernatting og overnattet for det meste i hytter og noen få gapahuker). Det er foreslått en gapahuk like ved kraftlinja, men det lønner seg å gå ørlite lenger (noen hundre meter) og ta av til høyre opp mot Venholhøgda. Et stykke oppe i lia er (var i 2019) en gapahuk (Tusseplassen, bilde på peakbook) med bedre ly mot vær og vind og også mye koseligere enn nede ved kraftlinja. Det er ikke mange meterne fra stien og opp, kanskje 3-400 meter. Jeg var innom og så på gapahuken, så jeg vet hvordan den ser ut og jeg ville opplagt valgt denne framfor den foreslåtte. Selv ordnet jeg meg imidlertid med ei slags campinghytte jeg leide på det som kalte seg "Drømmegården" på AirBnB. På kartet heter gården Heggerusta (Skybergvegen 469) og ligger noe øst for Venholdhøgda, ca. en km østover fra Jotunheimstien. Veldig koselig sted hos veldig hyggelige folk. Vær obs på at både Liomseterhytta og Fehytta (selvbetjeningsalternativet like ved) er stengt begge to i perioden fra og med 16. mai til og med 20. juni. Jeg leide Liumseterhytta 100 meter unna av Gausdal fjellstyre via iNatur.no siden jeg var der i akkurat denne perioden.

Jeg har altså kjøpt meg "ny" sekk gjennom Finn. Bakgrunnen for sekkekjøpet finnes her. Sekken er flott, og dekker absolutt de behovene jeg hadde. MEN (sukk): Selgeren har av ymse grunner spraylakkert sekken med PARFYMERT tekstilrens. Det er sikkert gjort i beste mening, men nå går jeg rundt med en sekk som lukter parfymebutikk på 12 mils avstand! Familien har lagt ned veto om at sekken skal i innerste boden når den ikke brukes, og jeg vurderer sterkt å investere i røykeri hagen slik at sekken kan få trekke i skikkelig luft. Hva gjør dere når dere skal selge brukt turutstyr? En ting er vask, men seigpining av andre uskyldige tredjepartsfolk ved bruk av parfymert tekstilrens, det er da som slag under beltestedet å regne? Eller?

Vet ikke, men i følge miljøvedtaksregisteret (søk Vestland fylke, Eidfjord kommune) ser det ut som det blir gitt endel løyver, eller .. det blir gitt løyver til mange forskjellige søkere. Så det er nok ikke umulig at man kan treffe på en skuter eller to der inne, ser ut som de fleste har tillatelse til et sted mellom 4-12 turer i sesongen. Det kan hende du blir lei av å vente (tar som forbehold at jeg aldri har gått over Hardangervidda på ski, for alt jeg vet kan det vrimle av skutere der inne .. selv om lovverket tilsier at det ikke burde)

For å være helt presis: Ja, har en akilles som tidvis krangler. Lenge siden jeg har fått testen den på "langtur", så derfor spent på om den vil tåle 12 mil. Forhåpentligvis går det greit, men hvis jeg halvveis har store smerter er det kjipt å tyne seg igjennom, for så å ha flere uker/måneder med trøbbel i vente. Fram til Haugastøl er det jo greit, men da er jeg jo bare et par-tre mil på vei. Avtale med noen på forhånd er fint. Inreachen er også en god trygghet, men redd for å stresse livet av mine nødkontakter om jeg trykker på SOS-knappen. En annen mulighet kan jo være å sende vanlig melding til nødkontakten via inreach, forklare situasjonen og be de forhøre seg om bistand til uttransport.

I had my partner send the depot boxes when I walked the Nordlandsruta as part of an NPL in 2019. Is it possible for your wife to do the same? I sent one to Coop in Sulitjelma. I think that you could try and call them to extend the time the package lies with them, if you go that route. You could try the hotell in Lönsdal. Otherwise, you could also have the package sent to Rognan and take the train back and forth from Lönsdal. I think the terrain is "normal" mountain terrain, while Kungsleden is very easy. There are some climbs of 3-450 meters along the route. It depends on your shape and how heavy your backpack is. My feeling is that it should be no problem for you with 20-25 km per day.