Søk i nettsamfunnet

15 april reiser jeg til Spania for å gå veie til Santiago, "Den franske veien" - 780 km. Dette blir mitt tredje forsøk. Første gang ble jeg syk, og havnet på et sykehus i Bilbao i tre uker.... andre gang; ringte Erna Solberg og sa jeg måtte reiste hjem pga Covid 12 mars 2021, etter at jeg var halvveis. Begge gangen har jeg pakket sekken så amatørmessig som du kan tenke deg. Vi snakker helt vanlige bomullsklær, alt for store crocks kjøpt på en kina-sjappe på veien, og noen litt får små slitte joggesko og en 24 liters sekk.... samt noen hullete sokker fra H&M. Med bittelitt bedre økonomi, har jeg denne gang oppgradert utstyrslista betraktelig. Men; det skal gå gjøres å ikke se ut som en svær reklameplakat der man loffer rundt på stien. Siden jeg reiser superlett, så er vaskemulighetene nokså begrensa. Så da er det en fordel med ting som ikke lukter svett tåfis og tre dager gammel deo etter 10 km. Jeg har vett nok til å forstå at ull er tingen..... kanskje sammen med en syntetblanding eller noe slikt fancy. Men jeg og polyester & co er ikke bestevenner. Jeg syns det er et særdeles ubehagelig "stoff" (ehhh, plast...) å ha på kroppen. Da føles det langt bedre ut med deilig 100% bomull. Også var det denne ulla da..... varmt? Er jo nesten sommer, eller i alle fall norsk sommer. Landskapet er veldig variert. Begynner å gå kl 6 på morgenen, og da er det en passe kjøling norsk vår.... et par plussgrader, før gradestokken kryper opp i rekordfart rundt 12-tia.... helt til det blir uholdbart å gå rundt kl 14-15. Sist jeg gikk hadde jeg dager med snø også. Men nå skal jeg gå litt senere; så regner med det er forbigående... En annen ting er prisen... fancy t-skjorter koster jo en halv tusenlapp, minst. Etter litt research - skal dette angivelig være en bra greie: https://www.fjellrevenshop.no/produkt/fjellreven-abisko-wool-classic-ss-herre/ Men 899 kr,- for en t-skjorte? Ryggsekken min koster jo mindre... Dessuten ser det ut som jeg jobber for Fjellreven dersom jeg går med denne. De skulle i grunn betalt meg for å reklamere på denne reisen... hvor er mitt honorar for å være reklameplakat ??? Også trenger jeg shorts.... helst ikke noe som napper klistrer seg på de små legghåra mine... og gjerne noe som faktisk er behagelig å gå med. Gutten på 38 år er 80 kg lett, og 185 cm.... dersom det skulle bety noe. Bredskuldra, så det som er irriterende med tskjorter i medium (som egentlig er min størrelse, i alt annet) er at de strammer som faen rundt skulder/arm-partiet. Så da foretrekker jeg XL. Men da ser jeg ut som en hip-hopper med gulltenner. Selv om det er det mest behagelige å gå med. Får vel satse på en mellomting,,,, large... Satser på å klare meg med 7 kg totalt, inkl sekk og vannflaske. Denne gangen SKAL jeg fullføre. Så..... tips om tskjorter/shorts? Samt hvor dette kan bestilles? ^^ Takk takk

En flott tur med flott følge. For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen. Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta. Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen. Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass. Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores. Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter... Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig. Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden. Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann. Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein. Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne. Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass. Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park. Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer. Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

Man trenger færre fluer enn de ca 20 boksene jeg har :-). Som kjent står ikke trær stille, men strekker seg etter fluene, så noe svinn blir det. Slitestyke avhenger veldig av type mænstre. Forslag under er svært slitesterke. Dersom du vil forsøke å imitere det som klekker forselår jeg å starte med noen få mønstre for ørret/røye/harr. Valg er også personlige, så andre vil velge anneledes , og i det øyeblikket noen forslår noe vil andre si at noe mangler. Tørr: Stor vårflue: Streaking caddis. Også god som streamer, og som generell atraktor. Kan stripes. Liten vårflue: Rakkelhanen. Døgnflue dun (voksen insekt på vannet): The Usual # 10 - 18. https://flyalfscreek.wordpress.com/2021/02/03/24/ Mygg tørr: Griffits gnat med snøharefot i løkke i stedet for hackle. Våt: Pheasan tail nymfe: #12 - 18 Hareøre: #8-16 Etter hvert vil mange oppdage spesielle fiskesituasjoner som krever andre mønstre. For meg: Airhead tidlig på seseongen, svømmende myggpuppe, døgnis klekker og en egen boks for Bornholm, egen boks for NZ, etc.

Hei, Vi har cocker spaniel. Det er den perfekte turhund. Stor kapasitet og hun stikker aldri av. Stort sett alltid 20 til maks 50 meter unna om hun får gå fritt. En ganske tøff hund som krever sitt av sin eier. Vi har vært svært heldig med vår som har hatt få problemer. Hun kan være alene hjemme om dagene når familien er på jobb/skole. Det har jeg skjønt ikke er helt vanlig. Tror man skal ha litt flaks med hund også da de har ganske ulik personlighet disse hundene. Vår er blitt 4 år gammel og vi kunne ikke hatt bedre hund. Hun har brutt seg ut av teltet noen ganger på natta men holder seg i nærheten har jeg funnet ut når jeg har våknet. Men teltlivet med hunden har gått seg litt til. Har 9 hull i innerteltet som rekord etter en natt. Vår er ikke aggressiv men rolig og trygg. Det er iallefall det jeg liker å tro men n=1 her så det kan godt være at andre mener noe helt annet. Hun var ganske vill første året. Og besøk kunne i den tiden ble litt vanskelig da hun kunne være masete. Det har gått over. Mine gutter var 12 og 14 når vi fikk henne så jeg har ikke erfaring med små barn. Tore

En grei langtur, med kjekk lunch. Det ble omsider til at vi satset på Miljøløypa. I ganske mange år var turen fra Norskeplassen og ned til Arguineguin på Miljøløypa den første turen vi gikk, Søndagsmorgen har Norskeklubben en tur som går enten fra Norskeplassen og til Puerto Rico eller Arguineguin. For oss passet det slik at i noen år gikk vi sammen med Norskeklubben til Arguineguin og tok i tillegg strandpromenaden og opp Balitobakken. De siste årene har vi gått samme løype på første søndag, men da på egenhånd. Dette året ble den tradisjonsrike turen først satt på programmet på torsdagen. I tillegg var det bare oss «gutta» som stillet til start ved Natural Park på morgenen. I tillegg skilte vi lag i starten. Edvin ville opp den lange bakken, mens vi tok opp den vanlige veien, opp den bratte bakken. Edvin sto og ventet på oss oppe på flaten innover mot Norskeplassen . Vi var ikke alene som var på vei innover. Det var langt flere på tur enn dagen før. Dette var en dag helt uten Calima. Vi hadde god sikt bakover på vei innover, og sola fortsatte å skinne da vi gikk nedover mot Arguineguin. En liten vind gjorde det ganske behagelig, og varmen var bare plagsom i sol, i le for vinden, Det er ikke helt lett å finne Miljøløypa, om du står på Norskeplassen og kikker gjennom porten, så begynner Miljøløypa helt øverst oppe i mot himmelen. Det går en vei der opp, men den skal bare passeres, i likhet med et vannrør på andre siden av veien. Stien gå så nedover i kanten av gjerdet. Det første stykket går stien mellom gjerdet og kanten ned mot dalen. Det er egentlig flott utsikt mot Arguineguindalen. Lengre ned går stien på toppen av åsryggen og med havet – og Arguineguin rett fram. Denne dagen måtte vi stige over to små – og søte – kattepuser. De var ikke gamle, og mjauet for oppmerksomhet – eller mat. Tydeligvis forlatt av mora ganske nylig. Vi forlot også dyra – uten å gi noe. Miljøløypa er enkel å gå, og det er ikke mulig å ta feil av veien, når du først finner stien på andre siden av åsen og gjerdet- Det tok oss omtrent en og en halvtime å gå fra Norskeplassen og ned til Arguineguin. Det er ikke mange vanskelige partier underveis, selv om det er litt bratt ned på venstre siden. Helt nede ved Arguineguin er det mulig å ta forskjellige stier, men alle ender ut på en stor slette ved siden av kanalen, hvor vi tar sykkelstien nedover langs kanalen. Det var fortsatt mye igjen av dagen, og denne gangen ble det et besøk på Norskeklubben, for rekesmørbrød og øl. Det ble en hyggelig lunch, der også den kvinnelige delen av gjengen dukket opp. For en del av oss, ble det den vanlige turen langs sjøen mot Balito og Balitobakken opp til Natural Park. Det er nesten 6 kilometer, og denne dagen ble det varmt i sola. Heldigvis forsvant sola etterhvert bak noen mørke skyer, og det gjorde antakelig at bakken opp gikk lettere enn den ellers ville ha gjort. Det ble omtrent 15-16 kilometer totalt denne dagen. På tross av en litt kjedelig tur langs sjøen, hadde det vært en virkelig flott turdag.

Setter kommer i minst 4 versjoner som jeg kan tenke på, men tar utgangspunkt i Engelsk Setter som har en høyde på ca 65 cm og vekt på ca 30 kg. Det finnes mange svært spreke hunder i mindre størrelse enn det. Det først som slår meg er Breton, Breton har en høyde på ca 50 cm og vekt på ca 16 kg. Det er en absolutt løpemaskin som kan springe avgårde over fjelltoppene mens du går i dalføret. Krever veldig mye aktivitet og stimuli, veldig oppegående hunder som lærer mye og raskt. Dette er min absolutte favorittrase, men aktivitetsnivået de krever er ingen spøk. Det er en hund som virkelig må få lov til å ta en springetur hver dag. Støtter også forslaget om Cocker Spaniel, eventuelt Engelsk Springer Spaniel som er litt større. Begger raser er veldig energiske, ikke helt på samme nivå som Breton men de klarer så absolutt å holde følge. Dette er noen av de mest familievennelige hundene jeg vet om, og det er også hunder som har en tendens til å holde seg i nærheten av deg selv hvis du slipper båndet. Det kan være en viktig egenskap når man er på tur. En annen rase i samme størrelse og med bra aktivitetsnivå er Nova Scotia Duck Trolling Retriever eller Toller på norsk. Veldig behagelige hunder som er fine på tur og som bærer bra. Og Pippi som er med i videoen under må man jo bare forelske seg i. Det er sikkert et år siden jeg så den videoen og jeg husket fremdeles den fantastiske turvennen han hadde med seg.

Er tom for rensa bensin og prøve å få tak i Primus eller Coleman som jeg kun har brukt til fyring med min Nova brenner. Men disse to er svært vanskelig å få tak, er jeg heldig for jeg tak i flaske eller to. Tenkte å teste biltema sin, men den var utsolgt og det tar noen timer å kjøre frem og tilbake til nærmeste biltema. Har ubegrena tilgang til Alkylatbensin 4T fra Aspen. Den selges på 3 forskjellige steder her jeg bor. Er denne god nok for dere som har studert og testa Alkylatbensin 4T fra biltema etc? Skal på langtur og må ha 5-6 liter med bensin. Funker dette, så gidder jeg ikke å stresse med å få tak i Primus eller Coleman sin rensa bensin. https://www.westsystem.no/produkt/aspen-alkylatbensin-4takt-5-liter/?gad_source=1&gclid=EAIaIQobChMI1IaC-qaqhAMV5gqiAx0KlgBWEAQYAiABEgJRYfD_BwE https://www.aspen.se/siteassets/produktblad/se/204000se---produktblad_aspen_2_aspen_4_2020-02.pdf

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Dette var området rundt Tyin 4 Juni i 2023. Samme område 17 Juni. Galdhøpiggen 17. Juni, finnes ikke noe bilde fra tidlig Juni. Som du ser så skjer det gjerne veldig mye i tidlig Juni, dette pleier å være perioden da ting virkelig slår om på fjellet. Vann kan være totalt islagte med masse snø i området rundt 1. Juni og så er all snø og is borte 2 uker senere. Og avhengig av sesongen så kan sommerføret komme både tidligere, eller senere enn hva det gjorde i fjor. Isløsning og sommer i fjellet kom litt senere enn hva jeg vil anse som normalt. Vinteren 2023/2024 har også vert ganske så kald i Norge, så jeg er redd for at det kan medføre sen sommer. Anbefaler å sjekke ut Copernicus for å få satelittbilder fra spesifikke tidspunkt. Da kan du få ett intrykk av hvordan forholdene ligger an det året, bildene legges vanligvis ut 1-3 dager etter at de er tatt noe som gjør det mulig å følge med på forholdene i et område. Med litt flaks legges det ut et bilde av områdene du ønsker å gå tur i noen dager før du skal dit. https://dataspace.copernicus.eu/browser/?zoom=12&lat=61.63699&lng=8.34474&themeId=DEFAULT-THEME&visualizationUrl=https%3A%2F%2Fsh.dataspace.copernicus.eu%2Fogc%2Fwms%2Fa91f72b5-f393-4320-bc0f-990129bd9e63&datasetId=S2_L2A_CDAS&fromTime=2023-09-17T00%3A00%3A00.000Z&toTime=2023-09-17T23%3A59%3A59.999Z&layerId=1_TRUE_COLOR&demSource3D="MAPZEN"&cloudCoverage=15&dateMode=SINGLE

Hehe nei jeg insinuerte ikke at du hadde forvillet deg ut i kulda tilfeldig, mere et lite hint om at det ikke er så trygt å stole på elektronikk med batteri som har oppnådd omgivelses temperatur i såpass streng kulde. Det hjelper jo lite om den har fullt batteri, men har blitt så kald at batteriene konker og den ikke vil slå seg på. Dog, om den elektroniske duppeditten får 15-15 min innenfor jakken eller i skrevet på innsiden av buksa, så løftes temperaturen fort og greit slik at man får slått den på og brukt den. I så måte tenker jeg det ikke er så stor avsporing siden bla TS nevner sin Inreach, og tråden er om en elektronisk duppeditt hovedsakelig tenkt for vinterbruk (der det som regel er kaldt og minusgrader). Det er jo tross alt ikke bare du som leser innlegget Men for å holde litt bedre til tema: Siden du allerede har en Inreach Mini, så synes jeg det beste forslaget så langt kom her: Flott GPS sak som har riktig 'utstyr' for vinterbruk (kaldt og/eller vått), nemlig knapper istedenfor touchskjerm. Etter flere tilfeller der skjermen på mine mobiler (iPhone 12 pro Max og Samsung S20+ & S23) har blitt ikke-responsive, der fellesnevneren er at skjermen har blitt fra litt, til veldig fuktig, og derpå 'ikke virket', så har jeg nå lagt jeg ifra meg bruken av disse som dedikert navigasjonsmiddel og kamera på turer av litt lengre karakter. Hadde også en Garmin Oregon 600 (rein touchskjerm GPS) som fort ble byttet ut etter at jeg opplevde noenlunde det samme med den, pluss at man må ta av hansker eller votter for å betjene den på ett fornuftig vis. (Stylus tipset fra @Marius Engelsen er flott å teste ut for de som har slike touch-enheter og går med tanker på å bytte til knappe-GPS) En dagstur i marka eller enkel overnattingstur der man ikke er helt av henging av duppeditten går helt fint, men det er ikke noe moro når man står midt innpå fjellet eller vidda (og for så vidt i marka også) i striregn eller bitende kulde og må prøve å tørke av skjermen med våte klær eller våt mikrofiberklut eller lignende for å prøve å få duppeditten til å virke. I tillegg er tipset en billig inngang. Jeg vet ikke erfaringsnivået ditt, men ved å kjøpe en velprøvd og bra GPS billig, gir deg muligheten til å kanskje prøve GPS og mobil om hverandre på tur, og så kan du gjøre deg egne erfaringer med hva som funker best for deg. Den Garmin'en får du med stor sannsynlighet solgt igjen til samme pris om du skulle finne at du foretrekker å bruke mobilen. Selv har jeg landet på følgende selv, en Garmin 66i (kombinert GPS og Inreach) som backup, og Garmin Fenix 7X, papirkart og kompass som primære navigasjonsmidler. Og så gikk jeg for bildekvalitet over vanntetthet når jeg fikk kjøpt ett Sony RX100 VII til en forholdsvis rimelig penge.

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Ser bra ut! Jeg har latt meg inspirere av denne: https://www.fjellfedre.no/2018/02/guide-diy-paris-expedition-pulk-fjellfedre-edition/ ..og endt opp ca som dette, med franske karabinere festet i strikken på ene siden: Utfordringen med dette blir at jo flere karabinere man har festet, jo verre blir det å feste gjenværende karabinere siden strikken sklir gjennom de små løkkene. Med din løsning unngår du dette 👌

Om det ikke er et must at det må være Stanley, så finnes det 1,9 liters Hydro Flask i Norge, selv om disse kanskje ikke holder like godt på varmen, ettersom fokus later til å være å holde øl kaldt (de oppgir 24 timer på kaldt, 12 timer varmt). Blant annet tilgjengelig her: https://www.outnorth.com/no/varemerker/hydro-flask/hydro-flask-growler-f16-black-64oz Eventuelt kan man ta sjansen på Amazon, selv om prisen kanskje blir i høyeste laget (jeg har 1,2 liters-utgaven av denne, og er veldig fornøyd med den): https://www.amazon.com/Thermos-Stainless-Vacuum-Insulated-Beverage/dp/B08JWGP2J1?th=1

Ferdig fortommer er ok selv om jeg knyter mine egne :;-) . Selv lager jeg løkke i enden mot fluesnøre (for enket å bytte) og kapper av spissen og knyter på en 1,5mm ring i enden. Da kan jeg bytte spissen uten å kappe fortom stadig kortere. For mer avansert, lage egen fortom: https://flyalfscreek.wordpress.com/2021/02/23/take-me-to-your-leader-2/

på ferdige fortomer står det ofte lengde på 9 eller 12 fot. Og et tall med x bak, som er tykkelsen på spissen. Jeg kjøper ofte en 9 fot 3x fortom og en rull med 25 meter i 4x og en rull 5x. Da knyter jeg på ca en meter med 4x eller 5x på fortomen som har 3 x tykkelse. Jeg skifter spiss ganske ofte og en rull på 25 m varer en sesong. Kjøper pakker a 2 ferdige fortomer. Da har jeg lenge. Ved vase/floke kan det hende at du må skifte og det er greit å ha en i reserve. å feste fortomen til fluesnøre gjøres med løkke til løkke eller en knute avhengig av hva som følger med fluesnøre. Noen snører har en løkke fremme. Finnes mange varianter av knuter på YouTube . tore

Bare hyggelig. Som en av dem fra den eldre garde, så har man vært gjennom en rekke ulike telt løsninger gjennom +30år, men det er etter min mening først de siste 12-15 årene utviklingen av telt har skutt fart. Før denne utviklingen fant sted hadde vi et fjelltelt til alle turer. Hva som har vært det foretrukne telt alene på lengre turer (2-4 uker) har derfor variert. Det henger sammen med nevnte utvikling, men også økonomisk. I mange år var Golite Shangri-La den foretrukne boligen på tur. Et utmerket pyramide telt/mini lavvu, en klassiker i dag. Status; Utslitt. Så ble det overgang til amerikanske Tarptent Scarp 2. Fornøyd i starten, spesielt det å for første gang ha to innganger. Likevel ble det for knotete oppsett, og teltet endte opp som konfirmasjonsgave til en nevø. Så tok vekt hysteriet meg (+Youtube) og kjøpte mitt første budsjett telt, Lanshan. Egentlig ingenting å utsette på dette teltet, og selv om det er lavere, så var jeg igjen tilbake til pyramide formen. Samtidig krøp stadig følelsen nærmere av at jeg hadde mistet noe man hadde mye av før, plass, et mer praktisk telt. Etter mange timer "telt nerding" (noen som kjenner seg igjen?) så fant jeg et Koreansk telt med to innganger på under 2kg til en gunstig pris. Det beholder jeg nok (Eller gir bort til Bua). Svarte, altså dette "men" sniker seg på. Kroppen spør pent om det er mulig å kjøpe et "siste" telt med en levelig høyde. Kroppen er lei av type C moment fra turn inn og ut, av -og påkledning. Så nå skiftet fokus fra Big Sky telt, til et nytt pyramide telt med to innganger og god høyde. Mange års erfaring med Shangri La gjør at jeg fult og helt stoler på lavvu formen i alt av vær langturer byr på sommerstid. lv_0_20240205234332.mp4

Jeg har alltid sovet med åpen sovepose for å få mer plass, gikk over til quilt i fjor og ser ikke for meg at jeg noen sinne kommer tilbake. Gjengangeren her på Forumet er at man prøver Thermarest Corus først, så får man den i posten og finner ut at den er elendig. Den har så tynt dun at man bokstavlig talt ser tvers i gjennom den. Og så kjøper man seg en Enlightened Equipment Revelation i stedet. https://backpackinglight.no/products/revelation-regular-wide-12-unisex-dunquilt?_pos=6&_sid=9f1b35e38&_ss=r 4500 for -12 versjonen, men backpackinglight har alltid rabattkode. Så den faktiske prisen ender på 4050 kroner. Finnes i mange ulike versjoner.

Sjekket Prisjakt, i løpet av det siste året har den kun vert billigere en enkelt gang da kostet den 2507 hos Outdoorexperten. Utenom det (korte) tilbudet så er dette billigste pris siste 12 måneder. Ligger også høyere i utlandet, som tilsier at det faktisk er et reelt tilbud.

Ny kløv til minstepelsen. Togo frå Seleverkstedet. No er det ei stund til ho skal Kløve kilo, men tilvenning med tom kløv, kanskje med eit par tomflasker i, er planen. Ikkje kløvsesong no, men med 30% rabatt var det berre å slå til, då dei i utgangspunktet har ein utriveleg pris. Om nokon har ein gammal komte dei ikkje lenger nyttar, som kan høve ei Grønlandshundtispe kjøper eg gjerne. Tippar kanskje omkrins 42-46 cm på halsringen når utvekst, 11-12 cm dia alt etter fasong på ringen.

Ikke en god sekk hvis du skal handle litt mer enn bare melk og brød. God sekk til det meste hvor man ikke skal ha med alt for mye. Sekken er vel på 16 liter, da begrenser den seg på hvor mye man kan ha med. Også er det en pen sekk.

Vinteren har sluppet taket. Endelig kunne det se ut som det igjen ville være mulig å komme på en skikkelig fjelltur. Midt i Sandnes, og ingen av toppen jeg tenkte på er over 400 moh, men likevel en fjelltur. Nå er toppen rundt Gramstad ganske populære. Jeg ville antakelig ikke bli alene på tur denne dagen. En dag der YR lovet bra vær og ikke frost. Det var restene av frost og sne som bekymret meg. Det er en stund siden jeg beveget meg lettbent og med eleganse på glatt og iset føre. Det er noen dager siden været slo om og vinteren trakk seg tilbake. Det tar likevel en stund før is og snø forsvinner. Etter et par dager med regn og vind og 7 grader, var jeg så avgjort klar for en tur med bakker og topper. Tanken var å starte fra parkeringsplassen ved Gramstad å gå mot Mattirudlå via Bjørndalsmyra og så til Bjørndalsfjellet og videre ned og over Fjogstadnuten. Skulle formen være bra og beina greie, så kunne jeg jo ta med Dalsnuten i tillegg – håpet jeg. Det hadde vært en lang vinter uten skikkelige bakker. Det var enkelt å sjekke tilbake. Faktisk hadde jeg ikke vært på tur fra Gramstad siden starten av november. Det virket utrolig at vinteren hadde vært så lang. Det var virkelig tid for en tur fra Gramstad. Jeg er ikke veldig opptatt av å gå for meg selv,men en del av turen jeg planla går utenom merket sti, helt uten skikkelig sti, og for meg er det en kjekk del av rundturen. Det var kjekt å gå innover Bjørndalsmyra denne dagen. Myra var fortsatt frosset, og selv om det var vann, så gikk jeg ikke nedi. Det ble en liten smak av «villmark» der jeg nesten klatret oppover mot stien mot Mattirudlå. En kjekk del av turen. Oppe ved Mattirudlå ble det tid til å beundre utsikten som for det meste var skjult av dis denne dagen. Bortover mot toppen av Bjørndalsfjellet, tittet sola gjennom og landskapet badet i sollys. Det var lenge siden jeg hadde fått oppleve naturen i slikt lys – uten is og snø. Det var noen andre oppe ved toppen, men på vei nedover bakkene og videre oppover mot Fjogstadnuten traff jeg få mennesker. Selvsagt kom det ei jente løpende forbi – i godt tempo. Heldigvis kom det folk bak – som jeg ikke så. På en eller annen måte flagret en pose med noe medisinstoff ut av lommen på buksa . Medisiner som så avgjort ikke er i bruk daglig , men om er grei å ha med ved behov. Jeg fikk en melding litt senere på dagen, og kunne plukke opp «greiene». Det hadde ikke vært helt kjekt å finne ut at jeg manglet denne posen, dagen før jeg skulle reise sydover. Jenta som for forbi oppe i heia etter Fjogstadnuten sa hun ville oppom Dalsnuten. Jeg kunne jo ikke være dårligere, og tok en umerket sti mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei oppover mot toppen, men de fleste jeg kunne se, var på vei nedover. Helt oppe, var det ingen andre. Jeg var helt alene på toppen- Det er ikke så ofte det skjer. Jeg fikk med meg fire flotte topper på denne rundturen fra Gramstad denne dagen. Det gikk nok ikke fullt så lett som en del av turene på høsten, men det blir vel forhåpentligvis bedre ut over våren. I alle tilfeller så ble det en god treningsrunde på omtrent 12 kilometer og jeg brukte omtrent tre timer på turen.

En rundtur hjemmefra på 12 kilometer. Jo, det er mulig å trosse varsel om oversvømmelser, sterk vind og snøskred, uten å sette hverken liv eller helse i fare. Denne dagen vartet YR opp med skikkelig dårlige nyheter. Det var snakk om storm i kastene, snøskredfare, og oversvømmelse. Alt på en gang. Mange gule farevarsel med andre ord. Nå er vel snøskredfaren ikke særlig stor uansett snømengder på flate Jæren, men med grønne marker og bare noen spredde flekker av snø, så virker det helt feil å melde noe slikt. Vind og nedbør, er noe annet, og denne dagen skulle det blåse skikkelig – i følge YR. Jeg har jo gått tur i vind tidligere, og vind over 17-18 m/sek, er ikke å kimse av. Det kan være skikkelig tungt å gå med så sterk vind i mot, og med slik vind bakfra, kan det være vanskelig å holde balansen. Først kom snøen og laget det utrivelig å gå tur. En skitur ble løsningen,. Så kom det mildvær og regn. Det var omtrent umulig å holde seg på beina, og det ble et par inne dager, bare avløst av et besøk på treningsstudio. Jeg så fram til vanlig vinter, med litt regn og ikke tegn til is og snø. Selv med 7 grader og regn tar det likevel tid før snøen forsvinner. Søndagen gikk uten tur. Mandagsmorgen blåste det fortsatt, men vinden minket litt ut over morgenen. Det lå igjen en og annen snøflekk, og det var fortsatt litt is enkelte plasser. Med sterk vind var det ikke snakk om en tur langs stranden. Det måtte bli en helt vanlig treningstur rundt Gruda til Øksnevad, om Klepp og hjem. På vei nedover mot Bore, kunne jeg kjenne vinden, men den var langt fra så sterk som meldt. Den laget i hvert fall ingen problemer. Nå kom det noen dråper flygende. Ikke mange, men nok til at det ble litt surt – en kort stund. Selvsagt var nedbøren ikke med i varselet. YR mente det ville være opphold. Nede på Bore er det noen som har elva i bunnen av hagen om sommeren og hagen i bunnen av elva om vinteren. Alt var som vanlig, men slikt kalles ikke flom. På nordsiden av Borevarden, på vei mot Gruda, var det is i veien. Turveien hadde ikke blitt brøytet og den nedtråkkede snøen forvandlet til is. Fortsatt gikk det greit å komme fram. Først oppe på Grudavarden, hele 75 moh, og over de åpne jordene, kunne jeg kjenne vinden. Øverst, uten le, var nok vindkastene opp mot 20 m/sek et kort øyeblikk. Litt til min overraskelse, tittet sola fram, og det ble sikt utover mot havet. Videre over mot Øksnevad, var det denne dagen helt uproblematisk å gå. Jeg kunne se at det hadde flommet vann i ganske store mengder enkelte plasser. Vannet hadde skyllet vekk sand og grus og laget dype løp. Det er jo litt rart å se grønne marker og bare veier når YR mener det er fare for snøskred, men nettopp grønne marker og bare veier er det jeg egentlig er vant med på denne tiden av året. Det er ikke lenge til snøklokkene og andre vårblomster titter frem. Det vil antakelig være hestehov i blomst etter bare noen få soldager. Fra Øksnevad tilbake til kjøkkenet er en litt kjedelig del av turen. Det blir et par kilometer langs vei og en siste kilometer inne i byggefeltene. tilsammen blir det likevel 12 kilometer i god fart og med en bakke som i hvert fall gir litt trening.

Han nevner jo nøyaktig det samme som jeg har sagt, to ganger til nå i denne tråden, som første punkt. Kjøp ryggsekk sist, kjøp alt annet først, så ryggsekken når du vet akkurat hva som skal være med i den. Og forøvrig er jeg helt enig med det han sier, men det er et viktig punkt han ikke nevner. Og det er at UL sekker fungerer godt sammen med UL utstyr. Hvis jeg tar med meg lettvekts-utstyr kan jeg fint ha telt, sovepose, luftmadrass, pute, toalettsaker, hodelykt, brennersett, gass, vann, 6 pakker real turmat, en halv liter vann, og fremdeles komme under 4 kg. Da trenger man ikke en sekk beregnet på å bære tungt og en UL sekk som veier under en kilo passer utmerket. Og gir en veldig god vandreopplevelse pga lett utrustning. Samtidig så har jeg så absolutt den samme filosofien som han snakker om, at det er bedre med en komfortabel og stabil sekk enn en lett en. Jeg valgte selv den mest komfortable sekken som jeg noensinne har vert borti og normalutrustningen ligger da på 14-16 kg inklusive fiskeutstyr, sekk og mye annet. Og med en sekk som veier såpass så syntes jeg komfort og stabilitet gir mye mer mening enn å spare litt vekt på sekken i seg selv. Det viktigste er å ha en helhetlig tankegang med utrustningen, at man har en lett sekk hvis man har lett utrustning, og en stabil sekk hvis man pakker tyngre.

Etter flere iterasjoner har jeg kommet frem til et tarpdesign jeg liker godt. Det er en nærmest kvadratisk tarp med målene 3x2,9 meter. Kantene har en catenary cut med dybde 5 cm for å sørge for at tarpen kan få et stramt oppsett [1]. Tarpen har totalt 23 festepunkter for barduner, hvorav 16 er plassert langs kantene, 3 er langs ridgelinen og 4 er fordelt midt på panelene. Er du tarpnerd ser du kanskje likhetene til Slingfins NFT tarp [2]. Med seks barduner veier tarpen i posen 570 g på min kjøkkenvekt. Materialer: Tarpen er sydd i 15D ripstop silnylon, hvor oversiden er ren silikon og undersiden er en blanding av PU og silikon. Dette gir høy vannsøyle og god rivestyrke. Festepunktene er forsterket med 40D silnylon som er orientert etter ripstopmønsteret til hovedmaterialet. Selve festepunktet er 25 mm grosgrain (kantebånd) som er sydd med boks-x-sting, festet til seks Helsport-barduner (1,8 mm, 4 m). Konstruksjon: Jeg har brukt en polyestertråd med et ytre av bomull (Amann Rasant 75) som trutner når den blir våt, slik sømmene blir "vanntette" [3]. Stinglengden er relativt høy slik at det totalt er færre hull i stoffet. Ridgelinen er sydd med en toppsydd fransk søm som blant annet er anbefalt av Yama Mountain Gear [4]. Jeg fant ut at en teflonfot ga minimalt med forskyvning av de to panelene når de skulle sys sammen. Jeg brukte en 90/14-nål. Kantsømmen er foldet dobbelt for å skjule råkanter. Ved flere festepunkter er det løkker orientert utover for feste av barduner, og en løkke innover for feste av bivy bag eller liknende. I tillegg er det ekstra fester langs kantene som er sydd inn i selve kantsømmen (og forsterket med sikksakksøm), i tillegg til forsterkede festepunkter langs ridgelinen og midt på panelene. 1. https://dutchwaregear.com/2017/07/21/diyers-guide-to-cat-cuts/ 2. https://www.slingfin.com/products/nft 3. https://www.nortent.no/blog/trd-og-sm 4. https://yamamountaingear.com/pages/french-seam Illustrasjon med mål og festepunkter. Stiplede linjer viser catenary cut. Pakket pakkposen som er romslig og kan komprimeres til halv størrelse. Festepunktene i hjørnene og på halvveis langs kantene har løkker som vender utover for feste av bardun, og innover for feste av bivy bag og liknende.

Dersom du velger en mindre sekk blir du tvunget til å prioritere hardere, og får en lettere sekk. Jeg ville ha startet med en 65 l sekk. For meg er lettvekt gitt en mye større turglede, men dette er jo opp til hver enkelt. Mine 4 store (sekk + sovepose + underlag + telt) veier 2,1 kg, og det er ikke ultralett. En normal sekk til 3-5 dager uten vadere men med fiskeutstyr + klærne jeg har på veier til sammen ca 16 kg. Her et eksempel på høyfjell: https://flyalfscreek.wordpress.com/2022/08/02/lightweight-hiking-outfit-lettpakke-fjelltur/