Søk i nettsamfunnet

Noen som har ferske førerapporter fra Hunnedalen? Vurderer en tur innover fra Lortabu i helga. Er det noe snø innover mot Sandvatn, Langevatn og kanskje ned mot Blåfjell? Og, er Strålaus en fin tur på denne tida av året?

Fjorårets tråd om Hardangervidda ble en populær tråd og jeg drister meg derfor til å starte en ny tråd med samme emne.. Selv planlegger jeg (i den grad det trengs) å dra tilbake til Vikbekkfjellet m/omegn samt en tur fra Trondsbu og innover mot Dimmedalshøgda igjen.. Så folkens; Fyr løs!!

Noen andre som skal? Vil ha en egen tråd for å få litt tips og råd langs veien, og for å bli kjent med noen andre som har gått/ skal gå Jeg har lest mye i flere år, og har gått ett par 20 mils turer før alene uten sti f.eks rundt sjølandet Femund. og Norge på Tvers sist høst spontant. Nå har det seg sånn at jeg er sabla lei tung sekk og våte fjellsko og jeg har dårlig erfaring med det. Er 33 år gammel og godt vant i fjellene rundt Røros-region Den store trenden i USA nå som sakte kommer mot norge det er jo nettop ultra lett sekk og jogge sko med vandrestav.. Tenker å prøve å starte denne turen med kun jogge-sko fra Hoka ( Speedgoat 2-3) som skal være lagd for slike oppdrag.. Tips ang dette eller diskusjon om dette eller lettvekts sekk langs NPL er det jeg er ute etter. Og litt om navigering langs ruta.. Skjønner folk vil prøve å fraråde meg å gå i jogge sko men jeg er en sta geit og jeg vil prøve noe nytt! Planen er å bruke en Osprey Exos 58 sekk på 1.2kg, en sovepose Helium 400 fra mountain equipment 850 gram ( hvis dere tror dette holder) Litt usikker på om jeg skal ha luft madrass Neoair eller om jeg skal starte med en Sol Z-lite som veier litt mindre og er billigere.. ca 500g for disse.. Skal gå turen i to etapper. Starter 18 mai i år fra sør og har satt av 2.5 mnd for dette og skal gå hjem til Røros reginonen i år. Neste år starter jeg i April Mars og tenker da pakke litt anderledes ut av erfaring fra i år, samt starte turen på ski og sette av ca 3.5 eller 4mnd.. Så totalt vil jeg bruke ca 6 mnd på turen fordi jeg vil lære meg å nyte den og ikke stresse noe.. Er også interessert i geologi så jeg kommer til å stoppe i mye sten røyser og evn ta noen fjell topp turer hvis det føles rett! Ble litt spontan post dette her, men håper den blir tolket rett hehe.. Jeg gleder meg til turen!

Mitt mål er og greie alle de 50 forskjellige turene som er i opplegget. Disse posten står i 3 år. 2018-2021. Bronse kravet er 15 forskjellige turer Sølv Kravet er 25 forskjellige turer Gull er 40 forskjellige turer. Postene ligger stort sett i markene rundt Oslo.

I mi jakt etter eit par smørbare ski utan stålkant, med spenn, og gjerne kortfellesystem, ringte eg til slutt til Åsnes for å klage mi naud Dette etter å ha tråla både bruktmarknad og marknaden elles. Der kunne ei blid dame opplyse meg om to ting; Breidablikk kan ikkje heilt samanliknast med Ingstad, som eg ser vert gjort innimellom, den skal ha hakket meir spenn. Det kjem ei ny ski til neste år, utan stålkant, med meir spenn enn Breidablikk, og noko slankare, om ikkja akkurat ein "kilometerslukar" ala E99 eller Amundsen så i alle fall betre eigna til "kilometer-turar". På spm om spesifikasjonar ville ho ikkje seie for mykje då skia framleis er under utvikling, men i mål ville den kanskje vere noko ala Nansen. Då måtte eg berre skrinlegge heile "klagetalen" min, og seie halleluja i staden. Endeleg ei god allround fjellski utan stålkant, med kortfellesystem. Håpar eg!

Jeg har vært så heldig å få arve en Radius 21 etter min samboers bestefar. Den har stått i en kasse på låven og vansmektes i sikkert 30 år. Jeg snublet nærmest over den ved en tilfeldighet i sommer, på leting etter noe helt annet. Den har vært hardt brukt og så begredelig ut ved første øyekast. Den var både rusten og møkkete, men jeg ble raskt overbevist om at jeg sto med en liten perle i hånden. Etter noen runder med rustfjerning, gnikking og gnuing, så sto den opp igjen som en liten fugl føniks og brenner atter en gang med kraftig blå flamme og hveser som et lite jettfly. Den har bestått både prøvebrenning og felttest med glans. Den blir et absolutt fint supplement på brennersiden og ligger an til å bli en liten favoritt til fotturer i sommerhalvåret der jeg ønsker en litt større brenner en Svea 123’en. Akkurat min Radius 21 med forniklet tank, ble trolig produsert omkring 1962. Radius AB la ned produksjonen i 1963. Det er vel snakk om renovering fremfor restaurering med denne primusen, men kjekt å ha den skinnende og blank igjen. Her er uansett bilder fra før og etter, samt noen bilder fra felt. Vann til kakao og sånn på kvelden. Pannekaker til frokost.

Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish

Relevante lenker for podkasten uteliv: Hør på Spotify Hør I iTunes Følg Uteliv på Facebook Følg meg på Instagram Podkasten Uteliv på nett Relevante linker for episoden Følg Tonje på: Instagram Facebook Nett Intromusikk: "Palatine Light" av 1099 Brukt med tillatelse fra opphavsperson. Gå til Podcasten

Da var det på tide med en ny tur og som junior sa "vi har aldri tid til telt tur lengre!" noen dager før. Helgen var som vanlig fylt opp med andre "unødvendige" ting som DÅP på søndag og diverse på lørdag (alltid noe greier som skjer) Nok fikk være nok i helga skulle vi på tur uansett,tok noen timer fri fra jobb og henta junior i barnehagen rundt 14. Tenkte og ta bussen fra Hagan til Nittedal stasjon får og slippe de verste oppover bakkene sto og venta på bussen men ingen buss kom,viste seg vi sto på feil stopp og neste stopp var 1 time,da fikk vi handlet litt snop før vi tok neste buss. Kom oss til Nittedal stasjon og starta og sykkle,kom til en skole/barnehage og da vill jo så klart junior leke litt før vi sykklet videre såg på klokka og det starta alt og bli mørkt,tenkte ja ja det er jo bare oss på tur så han får da hele leke og kommer vi ikke til movatn får vi eller slå opp telte før det,etter 20 min leking var han klar til og sykkle videre. da var det mørkt og måtte finne frem lykta spurte en "luring" om det her var veien til movatn jada det var det sa han,sykklet noen min og så tenkte jeg det var da rart mente vi skulle sykle på en vei og ikke lys løype,vist seg vi sykklet feil vei og måtte tilbake,fikk da en smart kommentar "pappa kunne ikke du sjekket det her mens jeg lekte da?" joda sant nok. syklet oppover skogen og plutselig så skvat vi begge 2 da var det toget som tuta og da var vi på riktig vei,etter noen timer i mørke og en sti som ikke var egnet og sykkel på kom vi til en bedre vei og plutselig var vi fremme med movatn,junior var veldig sliten og skjønte att her var det bare og få opp telte det gikk veldig fort da jeg hadde med BD first light som kun er 210*120cm så får slått det opp over alt,var glad får det får her var det ikke mye plass. Han ville selve orde luft i liggunderlaget (synmate 7 UL) Junior var og kald ga han den nye dunjakka hans og fikk da til svar "pappa hvorfor er ikke alle jakker slik her,og hvorfor kjøpte du ikke bukse til meg" prøvde så og få varmt vann til Gass brenneren (toppmontert) den kom bare flytende ut av,etter 5 min med varme den på innside av jakka fikk jeg liv i den,spiste til kveldsmat og pusse tenne ut av telt åpning så var det natt både på far og sønn klokka var da rundt 8 bare,jeg våknet i 3 tida att jeg frøys tok på meg dunjakka og sov videre til halv 8 og junior våknet 8. han hadde og fått frosten i seg og var kald,brukte gass brenneren til og varme opp telte,det her streder vel med alt av HMS og det meste men følte ikke hadde så veldig mye valg i virkligheten bortset fra og lage en HV bål,etter 15 min var vi gode og varme begge 2 (junior sa når vi gikk ut av telte "pappa du vet det ikke er lov og fyre i telt det står her og pekte på lapp som sto "no fire" og bilde av brann osv) Viste seg att de nye vinter sko vi hadde kjøpt til han sist helg var får små,så må kjøpe nye vinter skoe,har vel lært att kjøpe sko til små barn når dem er slitne og har dårlig tid ikke var noe smart.....så må ha nye vintersko,sleit med og få dem på med ekstra stor sokker som er kjekt og på vinteren. ikke akuratt HMS Fikk og se neste dag att det var ikke plass til noe mere her enn lite 2 mans telt. Videre gikk tur mot Sinober hadde lest her http://terrengsykkel.no/Stiguider/Oslo/Kjelsaas-Movann-Sinober-Kjelsaas og det virket jo som en ok oppgave,traff noen som gikk tur og sa hvor vi skulle,dem mente att veien nok ikke var opptimal får junior men hadde ikke så mye valg eller,vi ble fort varme begge 2 her var det nok av oppover bakker og må si meg enig i det,men gikk nå greit siden junior har godt en del før heldighvis Etter noen timer så kom vi frem til Sinober og fikk oss gode vafler og kako,så ringte foreldrene mine som var på vei til oss og lurte på hvor vi var og hvor dama og minste mann på 2 år er,forklarte att jeg ikke viste hvor dem var og vi var fremdeles på telt tur som vi hadde sagt i fra tidligere i uka om,skjønte hvor landet var og var nok best og komme seg hjemm igjen,hadde egetlig tenkt og sykkle vi sørskogen hjemm igjen men da ble det raskest vei ned igjen,fikk noe stygge blik på veinedover Sinober da sikker var noe som mente junior på 14 tommer sykkel sykklet litt fort hadde ikke med action kamera ville vært moro og filmet turen nedover,ble hentet av Dama og foreldren mine på Kjul Da var junior veldig kald på fingrene og fikk den "ja du skulle aldri tatt han med på telt tur når det er så kaldt blikket" hadde lyst til og svare "hadde jo hjelpe hvis vi ikke måtte skyde oss hjemm og ikke måtte sykklet nedover bakken fra sinober som krever kun bremsing ikke rart han er kald,ville blitt fort varm hvis han hadde sykklet videre" men noen ganger er det best og holde munn. La junior tidligere i dag og han sa det hadde vært en fin tur,men ville ha en annen sovepose neste gang og sove sammen. var fint og se Sinober. Og vafler var godt,med sukker! ting som må i orden til neste tur/erfaringer *ny vinter sko *ny votter til junior som er varme *ta med bensinbrenner gass på tur i - er risiko sport. *sy dunbukse til han *3 mans tunnel telt, BD first light telt er ikke spesielt egnet til og fyre i og ikke spesielt enkelt og oppbevaring uten fortelt. *vintersove pose -4 sovepose,eller "helsport" -4 sovepose som er 5 år gammel er ikke egnet når det blir -4 var min erfaring har en som er -14 isbjorn som passer til oss begge

Hei Har fått innvilget kjøpetillatelse for 30-06 og venter på denne. Har drevet med jakt i over 40 år, men brukt hagle, .22 og .222 Altså kun småviltjakt. Vurdere disse rifler: Antonio Zoli 1900 Pris ca. 5500,- kr + montasjer og eventuell gjenging /kjøp av demper. BRNO/CZ 550 standard Pris ca. 6000,- kr + det andre listet opp. Zastava mod 70 Norway Pris 5500,- kr I tillegg vurderes rimeligere brukte våpen som f.eks. Mauser m98, med/uten kunststoffskjefte/demper/montasjer. Har BRNO som førstevalg med Antonio Zoli på andre. Både min .22 og .222 er BRNO, og er ganske fornøyd med disse. .222 har jeg hatt siden tidlig 80-tall. Er jo en del andre på markedet, men greier ikke helt å bestemme meg for om jeg trenger demper? bedding? To sett montasjer trenger jeg, vil bruke samme type kikkert på alle tre rifler og disse har 30mm rør. Foruten dette har jeg vel ett 20-talls - om ikke flere kikkertsikter med 1" rør liggende, de fleste ubrukte.

En ensom førjulstur. Hvor er det best å gå en lørdag før jul, med 8-9 varmegrader . Værmeldingen var også på min side, med lite nedbør og mulighet for et og annet solgløtt.Men ensomt ville det bli. Ikke mange tar på tur tett opp mot jul og i hvert fall ikke i høyden. Men det var fristende å gjenta suksessen fra forrige uke. Jeg valgte Bynuten . Men morgenen vil liksom ikke helt komme. Det er lenge mørkt og sola (det var klar himmel ute ved kysten) kom ikke over åsen i sørøst før over 10. Det ble en litt senere start en vanlig, men også rundt 11 var det fortsatt morgenlys- På parkeringsplassen var det ingen andre. Men det blåste. Regnet den natten hadde fått bekken til å svulme opp, det var bare så vidt det ikke gikk over skoene.Og det var selvsagt skikkelig vått videre oppover. Det lå litt snø/haggel i søkkene oppover, men mesteparten av snøen fra forrige uke var vekk. Nå er det ikke uvanlig å gå stien oppover mot Bynyten med mye vann i vann og bekker. Det er det vanlige. Og med vinden bakfra, var det faktisk mulig å gå i bare skjortearmene – 21 . desember… Det var ført i det jeg kom over kanten og skulle starte opp skarene mot brinken at jeg virkelig fikk kjenne vinden. Det hender vinden tar tak i overflatevannet og løfter det opp i lufta. Og det var nettopp det som skjedde på det øverste vannet. Jeg mener det må en vind på opp mot 20 meter i sekundet for at dette skal skje. Videre oppover fikk jeg vinden i ryggen, og ble regelrett blåst i bakken et par ganger. Jeg trodde det ville roe seg litt lenger opp, og at det bare var i skaret det blåste skikkelig.I det jeg stakk hodet opp kanten og skulle ta fatt på de siste 600 – 800 metrene mot toppen, ble jeg fort overbevist om noe annet. Det blåste. Jeg snudde, fant litt livd, hev på jakken og fortsatte nedover. Det ville ikke bli en skikkelig topptur denne gangen. Og straks jeg kom ned i skogen kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg snudde. Her var det jo nesten ikke vind i det hele tatt. Jeg så spor, mine egne. Ellers var det ikke mye liv å se. Det var fortsatt sauer på markene helt nede, men det teller liksom ikke helt. Det er litt spesielt å gå slik helt alene. Ikke det at det blir ensomt, men det burde være andre som også så syn på en tur i oppholdsvær og mange varmegrader.Det ble en litt kort tur denne gangen, trøsten får være at det ikke er så mange årene det har vært mulig å gå ut mot toppen så pass sent på året i det hele tatt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

TR eller CR som vi på Olsendriver kaller det. Legger ut en video fra turen ila uka på: www.olsendriver.blogspot.com Vi kjører på så lenge Sognefjellet er åpent. På: Meg, I, R og T. Andre: Verdens beste joikas; Martin og Endre støta på Skagastølsrisset S&D: Heftyes Rute i skyene. Her følger CR med bilder. Tar med rapellbeta til slutt. En liten CR-film kommer senere. Fredag ettermiddag i Drontheim, klokka er 16:30. På vei til Turtagrø. Køen står. Ikke akkurat optimalt når vi skal gå opp til NTK-hytten i kveld. Men føkk det. Livet er ikke optimalt. Klokken ett på natten ankommer vi hytta. Rune møter oss og vi setter alarmen på seks. Morgen i Skagadalen. Føles som om alarmen tuter etter fem minutter søvn. Sover litt til. Hodepine og sår hals. Ting er ikke akkurat optimalt. Men føkk det. Går oppover alle fire. Bedre forhold enn sist på anmarsjen. Bandet og Midtmaradalen. Storen er i skyene, men på Bandet klarner det opp en liten stund. Under hjørnet må R o T snu. T har forfrosne hender som ikke funker. Dem firer seg ned og lover oss varm hytte ved hjemkomst. To fargeklatter i en sort-hvitt-verden. En ravn holder oss med selskap. Galleriet er dekt i hvitt. Det føles eksponert selv om vi er midt i skyene. Sort-hvitt-verdenen blir stadig hvitere. Galleriet sett fra stand under Heftyes Renne. Heftyes renne er plastret, spesielt der det lissom skal bli lettere. Jeg pirker, graver, regner vektorer, fryser og svetter. Føles som om jeg har hengt her i Heftyes Renne hele livet. Femten meter opp er det hvitt kaos. Et horn åpenbarer seg etter febrilsk graving. Jeg slynger hornet….og henger. Ting er ikke akkurat optimalt, men pumpa skal jeg ikke bli i dag. Og gode sikringer skal vi ha. Med to hender til graving finner jeg til slutt en bombekam. Føles trygt og jeg går videre med margin. Sikringsarbeidet skal være optimalt. Stand over Heftyes Renne. I toppen av lengden møter jeg en gammel venn; et riss som tar en bombe wallnut nummer syv. Første mai for fjorten år siden gikk jeg og broærn en variant av Sydvestvegen. Jeg endte i en helt ræva hengende stand. Broærn støta videre opp på slakere, men veldig ustabilt snøterreng av massive snøblokker på varm klippe. Fra toppen av en snøblokk fant han bomben; Holdepunktet som ga oss trygghet. Og nå fjorten år etterpå bruker jeg samme kilelommen. Her setter jeg stand i tre kiler. Ine kommer etter med ukontrollerbare skjelvinger. Hun har stått til kjøling i en evighet på stand. Resten er trivielt til topps. Fra toppen. Fra toppen ser vi bare hvitt. Vi retter umiddelbart fokus på returen for å komme i lyset. Ned kjente ankre går det raskere enn sist. Vi står på trygg grunn når hodelyktene slåes på. Rappell ned Andrews. Bunnen av Andrews. Matpause på Bandet. Ny energi. Selv om dagen har vært et slit føler jeg meg i bedre form nå en i morges. Et lys blinker til oss fra hytta. Prøver de å kommunisere med oss? Har det skjedd en ulykke? Eneste morse jeg kan er SOS, jeg avstår fra å blinke tilbake. Endelig ved hytta tar Rune og Trine imot oss. Blinkingen var bare Rune som lurte på hvordan vi ville ha biffene våre stekt. Jeg skulle ha blinket følgende:.-. .- .-. . / -- . -.. / -.-. .... --- .-. .. --.. --- (rare med chorizo) R og T har middagen klar. Det føles som om temperaturen der inne er femti grader, men termometeret viser nitten… Mat og lang søvn. Så søndagsfrokosten (dvs turens egentlige mål) <CR Slutt> Joika. ANBEFALING AV VINTERTUR PÅ STOREN MED RAPELLBETA FOR ASPIRERENDE JOIKAS Vi returnerte ned Andrews på lørdagen. Der var det perfekte klatreforhold med eksponerte riss, vannis som tar skruer og hard snø på hyllene. Er du gira på Andrews om vinteren, så ere bare å komme seg til fjells nå. Det føles trygt med litt beta for åssen man skal komme seg ned fra denne tind av første rang. Sommerstid bruker de fleste helikopterslynga på sydvestvegen. Det blir en rappell ned til slynga, og gjerne to videre om vintern. Det blir fire totalt. Et alternativ er å rappellere Andrews Renne sånn som vi gjorde med 5 rappeller helt ned til gåingen. Det føltes veldig trygt. Og man havner direkte ned anmarsjen. BETA FOR RETUR NED ANDREWS RENNE OG ANMARSJSVAENE0. Fra toppen og ned til starten av Andrews renne er det oftest greit å gå. Dvs man sikrer hverandre ned og sistemann kommer baklengs på led. 1. Vi etablerte et anker i nordsiden av renna. Dvs venstre siden av renna når du har ryggen vendt utover. Ankeret ligger rett før en blokk på kanten (som kanskje snør ned utover sesongen), der det er naturlig å starte rappell. Her må du kanskje grave. Vi satte tre gode kiler her. Rappellen videre fra dette ankeret er bare 15-20 meter. 2. Dette ankeret er en samling slynger rundt diverse blokker. Det ligger til venstre, litt på siden av selve renna. Pass derfor på å ikke rappellere forbi. Herfra rappellerer man en 50-55 meter. (Ca halvveis mellom anker 2 og 3 er det et slakere parti der man finner et gammelt slyngeanker) 3. Slynge rundt karakteristisk blokk. Blokka befinner seg under et litt brattere parti. Rappellen herfra er 50+ meter til bunnen av renna. (NB: På sommeren er det veldig løst den nedre delen av Andrews. Denne delen er ikke vanlig å klatre opp lenger) 4. Anker til venstre for renna på en litt sva del ca der renna slaker ut / tar slutt. En gammel bankebolt og en ny kile. Rappeller herfra og så langt tauet rekker. Da står du på litt slakere grunn og drar ned tauet. Her finner du kanskje ikke noe sikring. Men det er greit å gå herfra og ned til eventuelle rappeller på anmarsjdelen. 5. Anmarsjdelen har to ok alternativer. For begge går du ned mot hjørneformasjonen man gjerne klatrer opp. Alt 5A: Litt ned i hjørneformasjonen kan man også sette anker om man vil. Vi observerte ingen etablerte rapellfester, men sikret her på vei opp så vi vet det er bra kileplasseringer her. (Forrige tur var det mer snø her og vi fant ikke disse). Alt 5B: Traverser diagonalt ned en rampe retning vestveggen. Gå nedover snøbakker/sva langs hjørneformasjon. I denne hjørneformasjonene vil man kunne finne kileplasseringer om man leter. Nederst i hjørneformasjonen satte vi et anker bestående av en blokk og en kile. Dette er der det begynner å bli mer eksponert og klippe nedenfor. Dette ankeret må man nok vite hvor er for å finne, da det fort snør ned. Men som sagt finner man også andre plasseringer her. Fra ankeret er det mindre enn 50 meter ned til gåtereng. Returbeta for vinter. TIL SLUTT· På Storen vil man finne bra kiler om man leter. · Ikke nøl med å sette igjen kiler. · En blokk faller til slutt ned. Bruk ekstra back up til førstemann som man eventuelt tar med dersom ting virker trygt. · Sett nye bånd på ankerne. Kutt av utslitte bånd og ta med. Men det er selvfølgelig ok å la noen gamle slynger bli igjen som back up til din nye dersom du synes fjellet er skarpt. · Sikre hverandre på alle seksjoner der du føler deg uttrygg. Seksjoner kan være trivielle snøbakker en dag og kjipe sva uten festelag andre ganger. Se an og sikre etter forholdene. · Ta med 60 meter tau, så har du alltid litt tau til overs. · Ekstra hodelykt så blir du ikke føkka i mørket. · Blir du føkka alikevel; tenk som Olsen > WWOD (What Would Olsen Do?). Så løser det seg nok. · Dersom WWOD ikke funker > Funk Bailefunken. Bat out of hell og ta vare på livet. Alpinisme er gøy. Selv når man ikke får det til. Sa brura

Jeg begynte å legge inn litt dyrebilder i tråden dagens bilde, men fant fort ut at jeg ikke klarte å styre meg og at det derfor passer bedre med en egen tråd selv om den ikke er så norsk-fjell-relatert, men det er kanskje noe som har lyst til å reise til Australia og får litt inspirasjon eller noen andre som har vært der og liker å mimre litt. Dessuten er det vel litt spennende med ting du ikke ser her hjemme hver dag ? Jeg reiste rundt hele kontinentet på motorsykkel i 2005/06. 8 måneder (14/7-05 til 1/3-06) 26.000km. Bodde i telt det aller meste av tiden. Brukte faktisk opp et nytt telt på de første måneden fra ankomst til nyttår. Sol fra skyfri himmel 99% av tiden dreper teltduker (og alt annet stoff) og sand/ støv tar efektivt livet av bl a glidelåser. Da vi kom tilbake til Melbourne hvor vi hadde "base" var begge inngangene reparert (sydd igjen) med nål og tanntråd og det var hull i taket som var reparert med Biltema duct tape/ gaffa tape Dette er meg. Selvportrett. Ved "Balconies" i Grampians national park, VIC (Hele Grampians ble herjet av voldsomme skogbranner ca 1 måned etter vi var der) Avataren min er fra samme sted og er grunnen til at det heter "Balconies" Kartet med ruta tegnet inn med grønn highlight penn. Reiste mot klokka. (Melbourne-Brisbane-Cairns-Darwin-Broome-Perth-Adelaide-Melbourne-Canberra-Sydney-Dargo-Melbourne) Alle bildene mine er tatt med det samme gamle Fuji kompakt kamerat som de andre bildene jeg lagt ut fra Australia i dagens bilde tråden. Så vi kan jo begynne med dyr og om det er interess kan jeg spe på med natur, arkitektur, solnedganger osv Dette var på en flott grusvei langs Snowy River i Victoria alpene i VIC, Australia og jeg kom rundt en sving i fint driv (70-80km/t). Rett foran meg sto en Emu mamma med sine 10-12 barn. De fylte hele veien så det var bare å prøve å få stoppet 200kg motorsykkel med fullt campingutstyr og få opp kameraet. Mora tenkte mest på seg sjøl og spratt opp grøftekanten med barna på slep. De kastet opp en del støv så de bakerste så nok ikke helt hvor veien sluttet og grøfta begynte (det er brattere rett til høyre for bildekanten) så de tok sats på feil sted og lignet litt på fulle-menn-med-henda-i-lomma-på-vei-hjem-fra-byen-på-glattisen. Fordi de tryna og sklei ned igjen på veien rakk jeg å få knipset dette bildet av dem. Disse tre barna er ca 1m høye, mora var ca 2m. Det er kjøtt på de lårene der.... locust (gresshoppe) lengde ca 7-8cm. Det var et område vi kjørte i et par dager hvor disse svermet.... lit hyggelig å tørke gult gørr av absolutt alt mulig, klær, hjelm, motorsykkel, bagasje... Pinnedyr, lengde ca 20cm Golden orb spider, lengde ca 12cm En skink (type firfisle) Stubby tailed lizard Også så sinna a gitt Skorpion under Yngves telt (MSR - det var bare han som hadde skorpioner under teltet så om du ikke liker dem bør du kjøpe Hilleberg, Black Wolf eller Sea To Summit telt da disse ikke hadde det samme skorpion problemet ) Den er ikke så stor da når du sammenligner med sandkornene, hehe.

Vassdalseggi med sine 1658 moh er Rogalands høgste topp og ligg heilt nord i Ryfylkeheiane, på grensa mellom Rogaland og Telemark fylker. Både toppen og naturen i området er verkeleg verdt turen. Tidleg laurdag morgon bar det innover Ryfylke. Vi kom oss med første ferje over Høgsfjorden og parkerte ved Sandvatnet, inn av Nesflaten i Suldal kommune. Sola stod høgt på himmelen og det var varmt oppover mot Holmavatn. Etter snaue to timar var vi ved turisthytta Holmavassbu og her vart det meste i sekkane lagt igjen. Planen var å gå til Vassdalseggi og deretter returnere til hytta om kvelden. Å finna informasjon om ei grei rute opp frå sør var ikkje så lett, då dei aller fleste tar denne toppen frå nordsida. I ei av Stavanger turistforenings årbøker var det nevnt ein umerka sti frå Holmavatn mot Kvanndalen og denne passa det greit å følge eit stykke. Vi starta rett opp bakken frå hytta og såg aldri noko til denne stien, men vi fann likevel ein temmeleg grei rute mot toppen. Etter å ha runda vestsida av Fitjanuten, haldt vi høgda forbi Djupe tjørnane og Isvatnet. Deretter gjekk vi vest for vatn 1364 og aust for vatn 1352 før vi satte kursen rett mot toppen. Terrenget var småkuppert heile tida og det bar nesten konstant opp eller ned, slik det ofte er i Ryfylkeheiane! Og fint var det iallefall i desse traktene. På avstand var det ikkje så lett å sjå kva for rute opp til toppen som var best. Det løyste seg imiddlertid veldig greit, siste stykke mot toppen var det enkelt å ta seg opp på ein liten rygg, rett aust for fylkesgrensa. På toppen Den store varden på toppen hadde vi gått å sett på lenge og utsikten derfrå var ganske fin. Vi kom til toppen omtrent klokka 18, etter litt under fire timar frå Holmavassbu. Litt skyer kom sigande og ein liten bris var det også der oppe. Nødlinga/vardinga mot Haukeliseter var godt synleg, men ruta frå den kanten er vel bare delvis merka etter det eg forstår. Mot Kvanndalen var det også varder som gjekk nedover, så eg reknar med at det er fint å gå opp sør-vest flanken også. Etter nokre brødskiver, samt litt sjokolade og tørka aprikoser var det klart for returen. Sidan ruta rundt Fitjanuten var relativt småkuppert, fekk vi lyst til å heller gå ned litt sør for Turistskaret og ta den t-merka stien tilbake til hytta. Rett ved punkt 1410 tok vi sør-austover og her var det også nokre vardar. Det var enkelt å ta seg ned, men vi kunne nok med fordel ha gått utanom det einaste bratte partiet nedover, spesielt sidan det var godt synleg på kartet. Heile dagen hadde det vore relativt varmt og utpå kvelden forsvann også skyene. T-skjorte og shorts var absolutt å fortrekka denne dagen! Holmavassbu På turisthytta til Stavanger turistforening var det kome oppe eit par frå Sandefjord som var på sin første reale fjelltur. Dei hadde tatt turen opp frå Haukeliseter og syntes det hadde vore langt inn, men også opplevingsrikt i det fine vèret. I turistskaret var det fortsatt ein del snø og eit par småelver måtte vadast fortalte dei. Etter ein fin kveld på hytta, vakna vi opp til nok ein fin dag. Utpå formiddagen kom eit sveitsisk par forbi hytta. Dei hadde vore på 14 dagars tur opp frå Lysebotn! Vi satt alle utpå trappa beundra utsikten; Frå dei grøne grasslettene rundt hytta til det store Holmavatnet og resten av den store fjellheimen. Flott vandretur frå Holmavasshytta til Bamsebu Bamsebu er eit lita steinbu som vart bygd av nokre av tungtvassabotørane under i 1943. Den dag i dag står steinbua der fortsatt, omlag 6km frå Holmavasshytta heilt nord i Ryfylkeheiane Frå Holmavassbu la vi kursen ned mot eit par hytter som er avmerka på kartet. Her vada vi over elva og fortsatte sør om Dyrskarnuten og punkt 1187. Vi holdt stort sett høgda, då det var vanskelgare å gå nede lags vatnet. Til tider var det nokre vardar og ein svak sti, men det var lett å finne vegen. Då vi stod nede ved vatnet ikkje langt frå bua ifølge kartet, tok vi til å speide etter hytta. Den var ikkje så lett å få auge på med ein gong. Hytta er fortsatt i god stand, men den er i privat eige og det var ikkje mogleg å gå inn. Inn vinduet kunne vi skimte eit par senger og ein ovn, rikitg kosleg virka det til. Ved å besøke hytta får ein eit visst inntrykk om korleis det var å gøyme seg langt til fjells. Fleire bilde, kart og meir om turane på breogfjellsport.no: Turen til Vassdalseggi Bamsebu

Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Årets siste offisielle sommerdag er passert og høsten er i anmarsj. Skardsfjella øst for Stugudal i Sør-Trøndelag ble turmål for denne første helgen i september. Skardsfjella er en rekke med fjelltopper rundt 1500 moh som ligger litt sørvest for Sylan. Høyden pluss det flate terrenget rundt toppene gjør at man får en vidstrakt utsikt fra toppen. Vi gikk en hesteskoformet rygg over de to høyeste av Skardsfjelltoppene. Det var en god stund siden at disse sørøstlige områdene av Trøndelag var blitt besøkt. For å være nøyaktig var det 342 dager siden jeg gikk Syltraversen. Bilturen fra Trondheim stoppet denne gangen ved Vektarstugu i Stugudal. Startpunktet for turen var ikke helt bestemt så veien inn til Møsjøen ble først utforsket. Resultatet ble at vi pent måtte snu ved hyttefeltets veibom. Klokken var 2115 når vi la i vei oppover den slake lia langs Pilgrimsleden mot Vektarhaugan. Mørket skapte litt problemer med å følge merkingen langs stien. Stien ble plutselig sporløst borte. Ledelinjen ble derfor en telefonløype som gikk i riktig retning. Etter 45 min gange slo vi opp teltet ikke langt fra elva Vestre Rotåa og parkeringsplassen for hyttefeltet i kanten av Vektarhaugan. Lørdag morgen var været strålende. Vi spiste frokost og drakk noen kopper kaffe før vi kom av gårde litt før klokken 1100. Vi gikk i en time før vi igjen slo opp teltet ved Vestre Rotåa. De to Skardsfjell-toppene skulle bestiges som en dagstur med denne teltplassen som base. Like ved teltplassen var det tre store steiner. Uheldigvis hadde disse steinene et stort ”buldre-potensiale” så frustrasjonen av å ikke ha klatresko, kalk og stålbørste i sekken bredte seg. Vi slo opp teltet og gjorde klar noen små dagstursekker før vi tok fatt på stigningen opp ryggen til dagens første topp. Skardsfjell merket 1543 moh på kartet. Den tørre sommeren i Trøndelag har tært hardt på småbekkene. Vi fant heldigvis en liten sildrende bekk på vei opp mot toppryggen. Drikkeflaskene ble fylt opp. Topprygger er som regel ganske fri for bekker og vann så det er best å sikre seg før man har gått for langt. Oppover ryggen begynte utsikten å vide seg ut. Det ble observert til sammen 8 ryper fordelt på et kull på 5 og 2 stykk av det fortsatt uredde slaget. Ryggen bortover mot 1543 ble etter hvert mer steinete, og den var ikke så lettgått som jeg hadde forventet. Toppen med en solid toppvarde ble nådd i solskinn og litt vind. Utsikten mot Sylmassivet og Helagsfjellet i øst var fantastisk. Helagsfjellet er den høyeste toppen i området med sine 1797 moh. Toppen er med dette Sveriges 7. høyeste topp og har Sveriges sørligste isbre ved foten i øst. Ved toppvarden var det tid for lunsj. På grunn av vinden krabbet vi ned i vindsekken mens vi spiste noen skiver med luksuriøst pålegg. Både brunost, nøkkelost og pastrami var å finne i sekken. Ryggen ned til skaret mellom topp 1543 og høyeste på 1546 var relativt lettgått. Terrenget forandret seg noe når vi var på vei oppover mot topp 1546 fra skaret. Underlaget ble mer lettgått og det var merkbart mindre stein på denne siden av dalen mellom de to toppene. På toppen ble det en kort pause for å nyte utsikten. Ryggen tilbake i retning teltplassen var lettgått og nedstigningen til Rotåsjøen. Vel tilbake ved teltet ble det en rask dukkert før middagslagingen startet. Denne gangen var det en litt ”gourmet” preget versjon av den vanlige Toro-gryta som stod på menyen. Rondane gryte med Reinskav, sopp, brokkoli og ris. På kvelden kom det noen spredte regnbyger som gjorde matlagingen i teltåpningen litt frustrerende. Søndag morgen våknet vi opp til lavt skydekke, regn og en del vind. Det var absolutt ikke dagen for de store turplanene, så vi tok oss god tid før vi satte kursen tilbake mot Stugudal. Turhilsen

Atter en nydelig tur i sommervarme Trøndelag! Startet i 9 tida like oppom Medholten på ca 147 moh og fulgte en skogs/traktorvei oppover langs Kulibekken, i fantastisk hefitg fuglesang, nyspirt bjørk, grønt gras, geniun sommerange og vårsøg i alle bekker! Trugene var under sekkelokket, målet i øst var rimelig kvitt, oppå heia der veien slutta var det helt bare myrer og flott å gå oppover videre langs bekken. Oppi fjellet ved 600 moh møtte jeg snøen etter 2 timers gange og ca 4 km. Fløt fint og vakkert oppå snøen innover og lunsja i ett tida ved trig. punktet 800 moh rett øst for Gråfjellet i steksol og vindstilt. Her lurte jeg lenge på om jeg skulle krysse tvert over dalen og prøve meg på den smale ryggen opp fra Kårøyfjellet rett opp på Ruten. Men da en "kaill" kom ned fra Kårøyfjellet og strøk innover like under meg, slo jeg fra meg tanken og fulgte i hans spor videre. Hans spor dro rundt helt ut mot Rutsvaen, jeg dro istedet bratt opp øst oppå 900 m koten og gikk så bent sør til topps. Oppå Ruten 1039 moh i 1500 tida, en sval fjellvind var kjærkommen, det var steksol og en svett opplevelse å labbe oppover på snøen i vindstilla! Ved varden var det 14 pluss, og 5 personer hadde notert seg inn i boka, av disse lå ialfall 2 strødd omkring og stekte seg i solen ved toppen. Utsikten til Storhavet i vest, 5 fjorder, Kopparn, Sylane, det meste av Trollheimen og Sunnmørsalper var svært begrenst, det var så disig at en knapt så ned til Vinjefjorden! Godt å hvile og raste oppå her, lå å duppa ei tid jeg også, men med nesten 9 km og 6 timers forbruk til topps, kom stunden for nedtur. Fra toppen, rundt mot Rutsvaen og ned til trig pkt 800 moh var det brukbart skiføre, men sola hadde tært hardt, og det var antydning til gjennomslag. Videre ned til 600 moh og oppå bruna ved Kulibekken var det ganske klesse og stundom heftig gjennomslag, så det var riktig deilig å slippe trugene. Fra 600 moh og ned ble det riktig stemningsfullt med sola lavt i vest, en riktig varm aften, fugesang, vårkåte ringduer og skirgrønn nyspirt bjørk i motlys! Kom så ned til Jeepen og veien og folkefaret i 21 tida, da hadde sola duppa ned over Flya i vest og kvelden ble ganske raskt kald, ja det droppa ned til 10 C før jeg fikk skramla sammen utstyret og gitt meg i vei heimover. Ca. 2 mil, 8-9 timers tur, jeg brukte 12 timer akkurat, herfra blir altså Ruten en riktig langtur.

Da var våren kommet til fjells og jeg måtte oppå Trollheim taket for handfast å se og lukte den nye sommer ! Første tegn, etter en heftig og berusende kjøretur oppover Rennebu i strålende sommersolmorgen med absolutt all hegg i sin mest fantastiske blomstring med en usedvanlig rikt utslått løvetanneng omkring også på sitt beste, med hvitveis ennå flekkvis i store driver oppover Holsbakkan ovom Ramsan nesten til Kreklingen, var sau på fjellbeite oppi Skardalen !! Jeg stoppa ved bommen ved Håkkårsetra oppi Skaret og så med engang motivet "Sau i motlys med Nonshøa attom". Nærmet meg de ullkledde, da kom hele gjengen brækende mot meg, lamma i full sprett og tiksene mer sedat luntene, og alle samlet de rundt meg i en stor flokk -- de ville vel ha salt må vite. Alt jeg hadde var en dvask Pepsi. Da den værste ståhei var over gikk lamma tilbake til patting på mor og jeg kunne fotografere hjorden i fred, bilde 1. Kjørte så veien videre oppi Grønadalen, riktig vakkert fjellvær, blå himmel og steksol og musører på all bjørk å snøfritt i dalen. Parkerte som jeg pleier ved den låste bommen oppund Svahø ved bruddet, snørte fjellstøvlene og gtx gamasjene og gikk på skrå ned til og kryssa Grøna der ho er som smalest like øst for Grøntjønna og dermed bilde 2. Videre på skrå opp i fjellbjørkeskogen og opp mot salen mellom Grønhø og Høghøa. Heroppover ventet jeg i lengsel på å se fjellnøkleblom i vakker blomst som siste år i siste mai, men de sto bare i sped knopp å nesten ikke stilk ennå. Så da ble det fotografering av praktfullt blomstrende gullmyrklegg i myra oppunder salen, bilde 3, også den kun i fåtall, noe som bar bud om sen vår her i fjelle. Nå var jeg kommet til tregrensa, og dermed mindre løsavsetninger oppå berget og nærmere skiferen og nå kom rødsildra for fullt!! Den blomstra overalt i fete, vakre tuer, prøvde litt forskjellige vinkler og bilde 4 er med litt Grønhø i bakgrunnen. Under all denne heftige blomstringen fortsatte jeg oppå skaret, tok bilde av hele Høghø foran meg i vest, bilde 5, rødsildra farget alle knatter bortetter skarlagen, så da var magen også klar, egg, brunost og 2 skiver med fårepølse ble således inntatt ved 1180 moh med nydelig utsikt til Svahø, Snøhetta og Storhornet - bilde 6 -- oppå en del fine rødsildre turer ! Med mat og en aldri så liten dupp i det vakre fjellværet, luntet jeg videre oppover. Dryas octopetala, reinrosa, var overalt meg nå, store fine busker med fullt utsprotte blad og fete blomsterknopper, men akk ingen utslåtte blomster, og fremdeles ingen fjellnøkleblom, jo det er sent i år! Alltid moro å komme på toppen av Høghøa og få den mektige stortopp utsikten vestover mot Blåhøa og Gjevillvasskammen -- bilde 7, nedover Gjørdøldalen og Gjevilvatnet med Kamman, Okla og Kråkvasstind -- bilde 8, og Svarthetta i nord med den digre Trollhetta attom -- bilde 9. Satt lenge ved varden -- bilde 10 - og kikte lenge og vel på sola på Sylan, Ruten og Fongen, Vassfjellet og Gråkallen, Ilfjelle, Grefstadfjelle og Resfjellet, Omnsfjelle og Ruten og Blåøret og Brattskarven og Innerdalsfjella. Luffet så ned til framtoppen -- bilde 11 - og så enda nærmere på det storslåtte panoramaet over Svarthetta, Kjølen og Minnildalsmyren, Sørøyåsen, Granasjøen og Nerskogen med Ramsfjella, Nørdstfjelle, litjBrattskarven og Kinna rundt omkring med Ilfjelle som mektig bakgrunn for det hele -- bilde 12. Dagen var på hell, og fra oven trakk nordvesten sterk og bunnsvart over, så det ble nå nedtur, med rødsildre i vakker blom hvorhen jeg trødde -- bilde 13, og greplyngen nå allesteds -- bilde 14. Var nå kommet nedigjen på salen mellom Grønhøa og Høghøa, og skrellet meg en diger banan og en brunostskive med te varmet godt i den nå kalde vestatrekken, heldigvis ble de aldri vått utfall av det. Rundet over kanten mot Grønadalen og trakk ned samme lei ned mot skogen som jeg kom opp. Myrulla sto i vakker blom, litt ugreit motiv for et puslete Canon kompaktkamera, men etter en del knips så ble det da bilde - bilde 15. Ved Grøna og kryssingen ble det påtenkt aftensbilde med aftenssol, men den trakk seg bort igjen, istedet minnet jeg dagens sol som nå var for alltid historie med en deilig gul og stor appelsin, spansk, den var riktig saftig og stor og gjorde godt i skrotten, før jeg lusket videre ned mot Grøna, freste over den og gikk opptil Jeepen som var blitt stående parkert ved ei lita fonn ved bommen til Steinbruddet punn Svahøa. 4t tur, forbruk 8 timer, ca ei mil http://www.krovoll.net/Hoghoa/2006b/

Det har etter hvert blitt tradisjon å ta toget opp til en vårskitur i Skarvheimen. Dette er 6 året. Jeg og Rødtopp fikk med oss 4 andre turglade folk. Etter å ha kontaktet Finsehytta skremte de oss bort med at Skarverennet skulle gå samme helg vi skulle dit. Dermed ble det Hallingskeid og Geiterygghytta som fikk besøk i år. Steder vi enda ikke har vært på, men det er også fine og trivelige hytter. Lørdag 22.04 Våknet til stålende vær på Hallingskeid og bra skiføre. Gledet meg til å sette i gang under hele frokosten. Jeg hadde som mål å komme opp på Såta (1558 moh) - en markant topp midt i Såtedalen. Det ble bare meg som kom til topps, det viste seg å være vrient å finne vei opp vinterstid. Østsiden er den slakeste, men den var det mye fokksnø i og dermed vurdert som rasfarlig. Østsiden og nordflanken ble vurdert til å være for bratte. Dermed var det sørflanken toppstøtet måtte gå opp. Det var tynt snødekke og greit å komme til ca 10-15 høydemeter under toppen. Der var det ett usatt punkt som krevde klyving, men jeg klarte å svinge meg rundt. Det var flott utsikt som toppet dagen. På ettermiddagen begynte det å blåse opp og det var ganske frisk vind når vi kom frem til Geiterygghytta. Søndag 23.04 Ble veldig preget av sterk motvind, snødrev, dårlig sikt og ett par varmegrader. Vi valgte å gå Kyrkjedøra alikevel. Det ble stående lunsjbuffé på Kyrkjedørsvannet. Vinden begynte å løye og snøværet roe seg ned når vi nærmet oss Finse, dermed stoppet vi i lia 500 m unna stasjonen, koste oss og drakk kakao.

Ellingården på Hemnkjølen ble dagens startpunkt, skiføret var godt og sola varmet. Skituren fram til Hogsgåsa ble over 2 mil lang og dryg med kryssing av flere dalføre og bekker, og på fjelltoppen regjerte skodda. Dog en super tur, alltid moro å se typiske kyst/sommerfjell vinterstid under gode ski og snøforhold! Bilder: http://www.krovoll.net/Hogsgasa/2006/index.htm

Ble litt rastløs på torsdagen, og oppdaget at det var slutt på finværet f.o.m. fredagen, så det ble å ta seg en kjapp tur opp på Høgsvora, en av grense toppene mellom Vestnes og Ørskog kommune. Fine temperaturer og lite vind, men ble desverre overskyet før vi kom oss opp. Startet rundt 1700 og tok oss meget god tid på toppen for å nyte utsikten og temperaturene, så vi var ikke nede før midnatt Har noen bilder her: http://www.jhpf.net/phpAlbum/main.php?cmd=album&var1=Other+albums%2FH%F8gsvora+og+Steingardstind++++21-06-2007/

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19039/%C3%98stegga+p%C3%A5+Bispen.html Dette ble den siste turen på mitt og Bjørn-Even sitt lille Vestlandsraid i august. Vi hadde egentlig planer om Vengetind-traversen med Drømmediederet, men siden vi måtte hjem samme dag passet det bedre med en kortere klatretur – Østryggen / østegga direktevarianten på Bispen (5-). Kjørte opp Trollstigen til Stigrøra dagen før og sov i bilen. Neste morgen var det pent vær og morgensola flammet over Bispen som ses fint fra Stigrøra. Pakket sekkene med det nødvendige utstyr og la i vei opp bakkene på stien langs elva fra Bispevatnet. Vi knotet litt med å passere elva i starten og rotet oss på amatørmessig vis bort i noen sleipe hammere, etterpå så vi at det var et bedre krysningssted lenger nede. Varmen kom fort i oss opp bakkene. Bjørn-Even ventet så lenge som mulig med å fylle på flaskene, men idet vi skulle dreie til høyre vekk fra stien måtte han gå et stykke ned for å komme til elva. Videre gikk innmarsjen rundt hjørnet ved foten av sørøstegga på Bispen og klyving bort langs svaberg til foten av østegga. Østryggen har flere mulige innsteg. Vi hadde ikke lest noen førere på forhånd, kun tittet på noen sporadiske bilder på nettet. Men vi skjønte at vi måtte sette standplass like under et dieder og klatre opp her. Jeg ledet første taulengde, klatret på høyresiden av diederet, over en kant og bratt opp langs ryggen til taudraget ble så stort at jeg måtte sette standplass. Graden lå vel rundt 3 og 4. Det var nærmest umulig å kommunisere fra standplass så vi fikk god bruk for walkie-talkies. Av og til ble kanalen vår forstyrret av et annet taulag som klatret sørøstegga med walkies. Bjørn-Even kom greit etter meg. Etter noen klatreturer de siste dagene begynner han å finne tilbake den gode gamle klatreformen fra i fjor. Han ledet andre taulengde som stort sett var klyving/trasking opp langs egga til man kommer til et punkt der egga reiser seg dramatisk opp med et par lyse stup. Han satte standplass på venstre side av eggen der det går en rampe diagonalt opp mot høyre. Tredje taulengde var nok den teknisk mest vanskelige. Ifølge føreren er det 7 taulengder opp østryggen, vi tok den på 5. Jeg klatret opp rampen, deretter mot venstre rundt et hjørnet. Etter hjørnet var det såkalte cruxet, et svakt overhengende punkt gradert til 5-. Forserte punktet greit og kløv meg videre opp egga, litt ut til venstre, så til høyre og sette standplass. Nå begynte vi å få greit med luft under vingene, herlig! Fjerde taulengde var også ganske grei, litt vertikal klatring i starten, så enklere klyving oppover, følge litt på høyresiden av egga, og så til venstre. Siste taulengde gikk ganske rett opp til man når fortoppen på Bispen. Noen punkter rundt 4-tallet tenker jeg. Vi pakket sammen utstyret på fortoppen og kløv oss uproblematisk bort til toppvarden der vi tok en god lunsjpause. Møtte en sprek tysker som hadde syklet fra Åndalsnes, opp Trollstigen og sprunget opp til Bispen. Deretter møtte vi på klatrelaget som hadde trent på løpende sikringer opp sørøstegga, en mann og to damer. Fikk ta en titt i Romsdalsføreren som hun ene hadde med seg, moro å kjenne seg igjen fra topoen opp østryggen. Må få tak i den føreren snart! Romsdalen er jo et paradis for dem som liker luft og spenning. Slo av en hyggelig prat med dem før vi besluttet å komme oss ned i en fart. En truende regnbyge nærmet seg med stormskritt. Returen gikk ned nordvestryggen. Regnet hadde allerede startet så fjellet ble såpeglatt med all den sorte laven. Et par klyvepunkter måtte forseres, men ellers var det god og tydelig sti. Fulgte det ene klatrelaget sitt råd om å ikke forsøke på noen snarveier ned mot vannet før vi var kommet til skaret mot Kongen. Det er flere som har gått på noen bommerter der... Mistet stien like før vannet, men traff på den igjen litt senere. Resten av turen ble en passelig opplevelse, våte klær er ganske nitrist. Men desto bedre er kontrasten når man får på seg tørre klær ved bilen! Nå var det bare å begynne å kjøre hjemover og spise en god burgermiddag på 24-timerskroa sør for Dombås. Deilig at Bjørn-Even har fått lappen nylig slik at jeg kunne ta meg en blund når det måtte passe.

Etter at jeg og Benny har overveid flere turalternativer, så er vi enig om at årets første tur blir opp til Korphaug og Årliåsen sitt fantastiske landskap og natur. Med ville lier og mye snø så blir det en knallhard tur vi begir vårs ut på. Premien er å komme frem å tenne bål etter en god porsjon melkesyre og flere timer med truger på beina. Trøtte og slitne Avstanden vi skal gå med truger og pulk er ikke avskrekkende på sommerføre, men landskapet gjør sitt til at dette uansett blir en utfordring. Det er omtrent 300 meter høydeforskjell på 4 km og landskapet er skogskledd uten stier å gå etter og er veldig kuppert. Med mye snø så blir det krevende nok for to turkamerater som har inntatt nok av julemat i høytiden. Heddersvatn Vi har satt oss som mål i 2011 og være lengre på tur enn det som har vært tilfelle til nå. Det ser derfor ut til at vi koster på oss en ekstra dag, å blir fire dager på tur fra 21 til 24 januar. Det er stor sansynlighet for at vi kommer til å gå helt til Heddersvatn og til gapahuken som vi lagde på våren i fjor og kommer ikke til å ta med oss noe annen bolig på denne turen. Det er nesten ikke nødvendig å nevne det for det er vel ganske opplagt at vi kommer til å ta med oss pilkeutstyr på denne turen. Følg oss gjerne på - http://www.villmarkslivet.com

Fredag 21.mai Gikk fra Krossbu og nordvestover opp Storflyi. Her måtte jeg skifte til shorts, og passet på å smøre beina godt med solkrem! Etter to timer, og nesten rett øst for Loftet svingte jeg opp og øst, og inn i den lille dalen ved Brangsbrean. Her var det gått noen store skred i nordsida til Veslefjelltinden. Jeg ville opp i skaret (1967m) mellom Veslefjelltinden og Loftet. Det så bratt ut, og etter hvert vågde jeg ikke lenger på ski (det var hard skare), men spente disse på sekken, og tok på stegjern. Det føltes langt tryggere, men det ble faktisk en del gjennomslag og pes, så jeg skiftet taktikk, og fulgte den avsmeltede løse steinura et lite stykke til brattheten avtok, og jeg igjen kunne ta skiene fatt igjen. Oppe i skaret gikk jeg greit opp (noen korte bare partier med stein kunne ikke unngås) med ski på beina til Loftet. 4 timer hit. Så ned i skaret igjen, der jeg tok beina fatt opp den omtrent snøfrie eggen til Veslefjelltinden – dette ble turens høydepunkt for min del: Fin småklying på til dels luftig egg, på varmt og deilig sommerfjell! Fra Veslefjelltinden, som jeg hadde vært på om natta i mai 1998, ned og opp på Hurrbreatinden. Så langt utpå dagen begynte snøen å bli veldig løs selv i 2000 meters høyde, så jeg plukket kun med meg Veslebreatinden også, før jeg startet på returen til Krossbu. Av erfaring visste jeg dette kunne ta tid - selv om det bare var nedover - med så råtten snø – og jeg fikk rett. Plutselige gjennomslag øker sannsynligheten for fall, stavknekk og verre skader, så jeg tok det med ro hele veien ned, og opplevde ingen problemer. Det var tydelige spor mange steder etter ”slush”-skred, særlig rundt noen bekkefar, så jeg holdt avstand til særlige våte områder. Slengt med noen få bilder fra turen:

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen. Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der. Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel. For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør. I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig! Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der Etterhvert var det bare å ta kvelden... Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken. Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre! Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk. Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier... Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen. Ja dette var en skikkelig godtur

Pene været på søndag måtte nyttes til en utsiktstur og siden Store Trolltind hadde stått på ønskelisten en stund, så vart det tatt en sjefsavgjørelse at ditt skulle jeg. Det er mye folk på Trollstigen når jeg kommer dit. Også innover fjellsiden ser jeg en del folk. Stort sett bare turister viser det seg etterhvert som jeg tar de igjen. Sier hei på vanlig fjellvis, får noen hei tilbake eller bare noe grynt som kan tolkes som hei... Mye folk foran og bak, men alle tar sikte rett frem på laveste skaret mellom Stabben og Breitind. Utover mot Brureskaret ser jeg bare 3 personer som går. 3 voksne karer viser det seg. Eldste mann som tydeligvis er kjentmann, imponerer med sin sprettenhet. Snørennene som ligger under Trollryggen viser seg å være knallharde og siden en aketur nedover siden ikke frister, så går vi nedom den ene, mens den andre krysses på sitt smaleste. Noen stener stikker opp og gir fast feste. Oppe ved Heen's Highway blir seg sittende å vente på de andre, siden det er mer spennende å ha folk med på bildene. Bare fjell og sten blir ikke det samme. Dessverre blir det for luftig for en deltager, så de snur. Jeg rusler derfor alene bort til Brureskaret uten å få de motivene jeg ventet på. Etter en liten matpause og x antall bilder (10 sek på selvutløseren er ikke lang tid når en "springer" på kanten av trollveggen) så fortsettes ferden mot Store Trolltind. Er litt spent om jeg finner rette oppgangen. Frykten viser seg å være grunnløs siden noen har laget røde merker. Har merket meg at her er en del motstand mot merking, men for å si det slik, uten merkene her så hadde jeg helt sikkert bommet på riktig renne. Halvveis i første renne, så krysser en en rygg mot venstre og skifter renne mot toppen. Rennene skifter mellom fast fjell og mye løst. Er uheldig og kommer borti en stein som ligger på vippen. Mye bråk nedetter før den legger seg til ro... Like greitt at jeg var aleine. Bortsett fra at der er mye løst, så er rennene greie å klyve. Der var også en bratt snøskavl like etter Brureskaret som tilsynelatende låg i veien, men visste seg at den hadde sklidd ifra fjellveggen slik at en kunne passere på baksiden. Oppe på toppen blir jeg sittende i sol og koser meg mens jeg får beskjed om tett havtåke i ytre strøk.. Egentlig ganske utrulig at jeg er helt aleine på Store Trolltind og Brureskaret på en så fin dag. Legger ved noen bilder