Søk i nettsamfunnet

Jeg har meldt meg på nybegynner kurs i elvekajakk i Oslo \ Hønefoss området, som går neste uke. De mangler to deltakere på det kurset, derfor så sender jeg ut info i tilfelle noen her har har lyst til å være ) Kurset går over 3 kvelder + en helg. Dette koster 1600,- For mer informasjon sjekk : http://www.oslopadleklubb.org For å melde seg på så ta kontakt med Eivind Henriksen på 40 24 48 98.

Værmeldingen for helgen så ikke så bra ut men etter litt dekoding syntes det å kunne bli et værvindu i den sydøstlige delen av Jotunheimen lørdag morgen . Det gjaldt naturligvis å få en tidlig start på dagen. Løsningen ble å kjøre opp fredag kveld, legge seg i posen på Valdresflya og venter på soloppgangen med derpåfølgende foto- og turmuligheter. Det var sinnsykt fullmåne natt til lørdag. Trengte nesten ikke hodelykt. Været på lørdag ble imidlertid adskillig bedre enn ventet. Det ble en ukomplisert tur til Rasletind m/sekundærtopper. Det var først i 13-tiden på toppen av Rasletind at det kom litt trekk i luften. Det var noen skyer over andre deler av Jotunheimen, men ikke der jeg var. Bortsett fra jegere var det overraskende få folk i fjellet. Første bilde ble tatt mellom kl. 7 og 7.30 fra soveposen. De to neste bildene ble tatt i 8-9 tiden. Artig hvordan fargene endrer seg. Siste bilde er fra Ø. Rasletind mot Ø.Leirungstind og Skarvflyløyfttind.

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

En noe kortfattet rapport og foreløpig uten bilder. Kjørte ned til Chamonix torsdag 19.07 på kvelden. Fredag ettermiddag var vi fremme i Les Houches, hvor vi overnattet. Hadde en akklimatiseringstur til Aiguille Du Midi på lørdagen, med overnatting til søndag. Været var ganske elendig på lørdagen, men til gjengjeld utrolig flott på søndag. Mandag morgen startet vi på Gouter-ruta. Toget fra Bellevue til Nid d'aigle står fortsatt - så turen oppover startet på 1750 moh. Mens vi beveget oss oppover ble været gradvis dårligere. Like før vi nådde Tete Rousse på 3160 moh var det gått over til snø, torden, sterk vind(80kmt) og null sikt. I løpet av kvelden ble det hektisk stemning og flere guider ble sendt av gårde opp mot Gouter-hytta for å delta i en redningsaksjon etter savnede klatrere. Etter noen timer kom de tilbake og kunne fortelle at forholdene var så dårlige lenger opp at det var håpløst å fortsette. I ettertid fikk vi høre at klatrerne, i strid med advarsler, hadde gitt seg i kast med Arrete d'Bionassay, og enten gått seg vill eller rett og slett vært så utmattet at de ikke klarte å nå ned igjen i det elendige været. Alle fire ble senere funnet ihjelfrosset. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1903533.ece Dagen etter var forholdene fortsatt marginale med mye vind og snøfall. Ut på ettermiddagen så det ut til at forholdene bedret seg noe og derfor startet vi som noen av de første opp "veggen" mot Gouter-hytta. Bortsett fra noe vind og litt snø gikk det egentlig greit og det lysnet stadig mer. På Gouter-hytta sprakk skydekket og sola tittet fram samtidig som vinden løyet helt. Det var mye folk på hytta, men de store mengdene var fortsatt lenger ned på fjellet. Klokka 02 startet vi mot toppen. Stjerneklart og rundt -10. Gikk greit i starten, men når vi nådde over Dome du Gouter ble vi møtt av en iskald vind. Da vi kom til Vallothytta ble det klart at de to jeg var sammen med ville snu fordi de ikke klarte å holde varmen. Jeg fortsatte da videre sammen med to nederlendere vi hadde møtt lenger ned på fjellet. Ruta videre var stort sett grei, enkelte partier er dog ganske vindutsatt. Når sola tittet opp over horisonten ble det også en del varmere. 08 var vi på toppen. Det gikk fort ned igjen og ved Gouterhytta møtte jeg igjen de andre. Her var det fullstendig kaos med masse klatrere som strømmet på. Fullstendig kaos førte til at jeg først ikke fant igjen hjelmen min, og mens jeg lette etter den forsvant også stegjernene(!) Begge deler er kjekt å ha på vei ned "veggen" fra Gouter. Betjeningen på hytta hadde følgende forslag til løsning; "You just take some other crampons, maybe you find some that are better". Jeg synes denne løsningen var ganske dårlig, og omsider dukket mine stegjern på magisk vis opp igjen. Nedover fra Gouter var det fullstendig kaos. Vanvittige mengder folk som var på vei opp og nærmest krabbet på ryggen til hverandre. Blant annet så vi noen Øst-europeere som rigget rappelltau(!). Når dette beveget på seg løste det ut en masse stein som falt på folk under. Mye kjefting og smelling fra franske guider og en kvinne som faktisk falt og traff noen andre(som heldigvis bremset fallet hennes uten at de selv ble revet med). Lenger ned ble en slovak truffet av en stein i Grand Couloir. Etter hva vi hørte hadde han heldigvis bare brukket beinet i fallet. Rimelig lettet kom vi oss til slutt ned... Herfra og ned var bare fryd - varmt og sol hele veien til Bellevue. Jeg har forsøkt Mont Blanc 2 ganger tidligere og blitt stoppet av mangel på tid og dårlig vær, så det føltes spesielt godt å endelig nå toppen.

Påsken 2007 la vi til Femundsmarka. I fire dager, fra mandag til torsdag, skulle vi – tre gutter, én jente og én Alaska malamut – loffe rundt. Og loffing ble det, ca. 10 km hver dag, med bål hver kveld og morgen. Start- og returpunkt var Elgå. Vi gikk nordover og snudde på høyde med Haugen (som er et kjent sted ved Femundens østbredd). Vi så dyreliv: hare, tiur og reinsdyr. Gjess fløy over og meddelte at våren er kommet. Det var lite snø på vidda. I skogen var det omtrent halvmeter’n, men under trærne i sørhellingene fantes det bare flekker som vi kunne slenge oss ned på – en skikkelig smak av årstiden vi alle venter på. Onsdagen gav oss appelsinvær. Humoren var som alltid ufattelig bra. Bildene forteller det som gjenstår å si:

"Fjell & Vidde" slo for ikke så lenge siden fast at en tur på fjellet, tro det eller ei faktisk er bedre enn sex.. Det hadde gått over en måned siden siste besøk i fjellheimen, og det var nok en gang på høy tid for en tur ut i et ubesøkt område. Denne gangen falt valget på et fjellområde sørøst for Røros; Viglen. Utgangspunktet for turen var Vauldalen like ved svenskegrensa. Det ble en flott marshelg i et vårlig vær. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Fant denne testen på nett akkurat nå. Lenker til den så noen kan få bruk for infoen. http://www.tek.no/artikler/samletest-store-nodladere/426110

Værvarselet var kjempebra og Mayhassen og jeg MÅTTE bare til fjells. Målet denne gangen var Geite...men ting ble ikke helt som vi hadde tenkt. http://fjelltopper.no/tour/2881/Geite+2002moh.html

http://stiansturer.blogspot.com/2010/10/arets-frste-skitur-bilder-og-film.html

Fredag: Skruven, 1584 moh. Jeg og Harald hadde lyst å få til en tur i lag mens han var på Sunnmøre. Valget falt på Skruven, 1584 moh, en topp ingen av oss hadde vært på tidligere. Vi kjørte opp Strandamoldskreddalen, og parkerte innerst ved Innstesætra. Her ble vi først omringet av en flokk nysgjerrige geiter, og i forsøket på å kvitte oss med de endte vi opp midt i et område med tett kratt. Vi burde gått helt nede ved elva, der det faktisk var en sti. Vi kom oss etter hvert opp gjennom Svartdalskjeften og til Russadalen. Her begynte stigninga for alvor. Vi gikk rett mot toppen, og tenkte å holde oss til høyre for breen. Det var tørt og fint å gå her, og vi kom oss enkelt til topps. Utsikten var upåklagelig, og vi ble sittende og nyte den en stund før vi gikk mot Litle-Skruven. Denne er absolutt verdt å få med seg! Returen gikk samme veg som vi kom opp. Fredag ettermiddag hadde vi og noen andre venner planlagt å starte på en tur som skulle ende opp på Skårene, 1829 moh, i Eidsdal. Vi møtte gjengen i 19-tida, og vi kjørte innover til Norddal og parkerte like nedenfor Rellingsætra. Vi hadde fått tilbud om overnatting på ei hytte ved Storvatnet, 920 moh, nesten innerst i Dyrdalen. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Dette er et svært idyllisk sted, som er omkranset av bratte fjell som strekker seg nesten 1000 meter over dalbunnen. Vi innlosjerte oss på hytta og rundt midnatt fikk vi servert en veldig god betasuppe med pølser. Etter en lang dag smakte dette veldig godt Lørdag: Skårene, 1829 moh. Vi våknet til like fint vær, og det var en nytelse å spise frokost utenfor hytta i 9-tida. Helene kunne selvsagt ikke dy seg, og tok seg et morgenbad i det kalde vannet Rundt kl.11.30 var vi klar til avmarsj. En stor takk til Eli for at vi fikk overnatte på hytta! Dessverre kunne ikke alle fortsette, pga en hund som trengte assistanse, men vi var 4 stk som trasket i veg i retning Litleøvstdalen. Etter en tung oppstigning opp til vannet som ligger der fikk vi nå se veien videre. Vi skulle altså fortsette på nordsida av vannet og ende opp i skaret mellom Tverrfjellet og ryggen opp mot Skårene. Det såg veldig bratt ut, og vi ble en smule betenkt. Men vi måtte jo prøve, turen er jo tross alt beskrevet i Opptur-boka for Geirangerfjorden. Vi tok det rolig oppover, og alle mulige utfordringer løste seg helt greit, og vips satt vi i skaret og såg tilbake på hvor vi hadde gått. Egga videre opp mot Skårene såg en smule utfordrende ut, derfor valgte vi å gå på vestsida av egga. Der hadde vi Gråsteindalen 600 meter under oss. Her var det greit å gå, og etter hvert kunne vi begynne å skråe mer og mer oppover mot toppen. Harald hadde ikke tenkt å overnatte på toppen, og hadde derfor mye lettere sekk enn oss andre, og han fikk gå i sitt eget tempo mot toppen. Etter en lang marsj var det utrolig godt å komme til topps i 16.30-tida! Nå skulle livet virkelig nytes Vi kokte oss middag og slappet av i varmen. Fra toppen kan en se RETT ned på Eide og Eidsvatnet, der Tore kommer fra. Ellers hadde vi utsikt mot Sunnmørsalpene, Tafjordfjella, Trolltindane, Lodalskåpa og Hurrungane, for å nevne noen. Vi kjente også igjen noen topper helt ute ved kysten, og kunne se havet. Solnedgangen var veldig flott, og samtidig oppdaget vi at det var fullmåne i motsatt retning. Natta ble litt kjølig, og det rimet litt på soveposene, men vi sov likevel ganske godt. Klokka 4.35 våknet jeg akkurat samtidig som sola stod opp rett øst for Trolltindane. Jeg låg i posen og nøt synet av at Sunnmørsalpane og resten av fjella fikk mer og mer sol på seg. Etter et par timer til med søvn var det bare å komme seg opp til nok en flott dag på toppen av Eidsdal. Turen ned gikk via Gråsteindalen, og vi endte opp på Korsmyra der vi hadde parkert en bil. Jeg vil takke for to veldig flotte og vellykka turer!

Etter vel en måneds overveielse, har jeg valgt å legge ut denne rapporten fra en tur jeg tok til Molden (1118) i Luster kommune. Først noen innledende ord om hva man kan forvente seg av turen, som er vel så mye en skogstur som fjelltur. Fra naturens side er Molden et flott utsiktspunkt ovenfor Sognefjorden. Dessverre er stedet hardt markedsført av kommunen, merket og tilrettelagt så det holder. Her kan tyske bobilturister m/ plastsandaler finne frem uten problemer, så sant de ikke pådrar seg hjerteinfarkt først. Jeg har selvfølgelig en innebygd skepsis til slik tilrettelegging, ettersom det ideelle turmålet bare er kjent av meg selv. Men uavhengig av dette, gir det så liten mening å spre utenforstående turister landet rundt, når man like gjerne kunne dumpet hele røkla på Prekestolen så de falt ut i Lysefjorden. Man starter fortrinnsvis fra utedoen på parkeringsplassen, og etter å ha gått et stykke oppover i skogen, kommer man til stølen Svarthiller. Her får utsikten mot Bleia (1717) en til å miste den pusten som evt. måtte være igjen. Deretter bærer det opp på snaufjellet. Molden har to topper, og varden står på den laveste av dem (lasermåleren ble lagt igjen i butikken, så primærfaktoren er foreløpig ukjent). Det er imidlertid den høyeste toppen som gir det beste utsynet. Det betinger at man neglisjerer de installasjonene som noen fant det for godt å skjende toppen med. Terningkast? På den tiden hvor det stort sett var folk i distriktet som kjente til fjellet, ville det sikkert kvalifisert til 6. I dag blir det 4. Nei, forresten: 1. Ikke dra dit!

23.juni: Ikke så verst å kunne gå fottur til denne toppen på St.Hans? Snøsmeltinga er kommet langt i år, men på selve eggen var det stort sett snø hele veien. Parkerte på stor fin plass like sør for Haukeliseter, en kilometer SØ for E134, på 974 moh og gps-ref: 32V 398978 6631680. Velg den nordligste av de to mulige avkjøringene for å komme hit, om du har det travelt og er glad i bilen din. Fulgte stier og broer i nydelig vær sørover, etter hvert også over Kisteelvi på liten bro. Med planer om et noe bratt veivalg opp på eggen, kan man utmerket godt ta av fra t-stien allerede når en er noenlunde øst for høyde 1326. Da er det lett terreng (slake skråninger med grass) oppover i sørvestlig retning. (T-stien videre er ganske steinete, en del slyng og opp og ned.) Sett kurs mot et tydelig nordøst-vendt skar, 500 meter rett sør for østenden av et lite vann på ca 1150 meter på kartet. En bekk er tegnet inn her på kartet. Gikk opp vesentlig på snø her, men antar det også er lett på sommeren. Fordelen med veivalget er en direkte linje opp på eggen, og digre snøfonner som gjorde det lett å komme over elva fra nevnte vann. Tror de snøfonnene holder langt ut i juli! Så var det stort sett labbing på snø innover og oppover egga; litt tungt ettersom sola fikk mer og mer makt, og jeg sank noe nedi. Rundt 3,5 timer opp. Tok tre kvarter pause og koste meg i varmen. Vindstille og flott utsikt alle veier! Samme vei tilbake, og brukte bare 2 timer fra toppvarden til bilen! Det var mange fine snøbakker å løpe ned, og en enkel glissade på det bratteste partiet. Fant forresten en nyttårsrakett i snøen ikke langt fra toppen, som må ha blitt skutt opp i vinter! 19 km og 6t og et kvarter totalt.

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen. Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis. I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men..... Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden. Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen. Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert. Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter. Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten. Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot.... På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite». Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa. Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag. For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019. Les hele artikkelen

Mike Horn er en av verdens mest erfarne og meritterte nålevende eventyreren. Han har krysset jorden langs ekvator og langs polarsirkelen uten motorkraft, svømt ned Amazonas, krysset Antarktis alene og i det hele tatt. Etter et opplevelsesrikt liv har han utviklet noen interessante filosofier.. Mike mener det er lite grunn til å bekymre seg. -If you worry, you die. If you dont worry, you die anyway. So why worry!? Hvor ligger hemmeligheten i de mentale forberedelsene? Foretrekker han egentlig jungel eller isen? Hvordan var det å gi seg i kast med polhavet, etter å ha snudd for tredje gang på K2 bare uker før avreise? Hva skjedde når han falt i råka og befant seg famlende i isvannet? Og hva savnet han mest på slutten av ekspedisjonen? Vi gjør et lite dypdykk i Mikes filosofi rundt å lære seg nye felt, å overleve i nye elementer og hvordan leve et rikt og lykkelig liv. View the full article

Den store utfordringen for meg i 2019 kommer allerede i januar - da er det Kilimanjaro som er målet Jeg aner ikke hvordan jeg vil reagere på høyden, så jeg er forberedt på at jeg kan være blant dem som ikke kommer meg til topps - men forsøke skal jeg virkelig. Går det bra, kan det bli andre turer i høyden før jeg blir gammel og skrøpelig... Så må jeg ha noe som får meg ut av sofaen etter januar også : Minst 1 stk 2000-meter i Jotunheimen, forhåpentligvis en fin høsttur Minst 6 stk kommunetopper, fint fordelt utover året 7-fjellsturen i Bergen i slutten av mai må jo vandres enda en gang Minst 10 stk topper i RIL-fjelltrimmen, det meste på sommeren (10 er grensen for kaffekrus). Minst 12 stk uteovernattinger (foreløpig er Kilimanjaro-nettene lov å inkludere i tallet, mulig jeg blir striktere ). Bør være overkommelig - jeg skal skrive litt etterhvert hvordan det går

Hei Er det noen som har dagsferske bilder fra Lofoten området? Er det snø ned til sjøen, og evt. mulig å gå topptur på ski eller har det meste smeltet vekk?

Hallo Har en måneds tid til disposisjon i juli-august, har noen tips til en god langtur? Aller helst i Sør-Norge

Fredag 1.2.2019: Da var tiden kommer for helgetur. Det spøker veldig for turen, det er meldt 12m/s med vind -12 grader og det er kolonnekjøring på rv7. Jaja, vi kjører fra Bergen og tar kjangsen. Veien er heldigvis åpen, men det kan innføres kolonnekjøring på kort varsel. Ved ankomst Dyranut var været ganske heftig. Det blåser minst like mye som det var meldt, og det er mye kaldere enn meldt. Vi legger i vei ut i mørket ca. kl 18-19 med kun skibrillene og hodelyktene stikkende utenfor dunjakken. De som er på treningsleir for Expedition Amundsen er i full gang, kanskje 20-40 personer ute i terrenget. De skal jo normalt ligge ute denne natten, men det ser ut til at de trekker tilbake til Dyranut, det ble kanskje litt for heftig å sove ute i det været? Vi tar ikke hintet, og fortsetter ett par kilometer og slår opp leir. Vi treffer kun èn person resten av helgen, på scooter... Jeg lar videoen fortelle resten, den ble ikke så veldig lang. Med kulig og temperaturer ned mot 30 minus var ikke fingre og kamera alltid på lag. Men ett GoPro hero lar seg faktisk betjene fint med tykke votter Kos dere:

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Noen som har ferske førerapporter fra Hunnedalen? Vurderer en tur innover fra Lortabu i helga. Er det noe snø innover mot Sandvatn, Langevatn og kanskje ned mot Blåfjell? Og, er Strålaus en fin tur på denne tida av året?

Fjorårets tråd om Hardangervidda ble en populær tråd og jeg drister meg derfor til å starte en ny tråd med samme emne.. Selv planlegger jeg (i den grad det trengs) å dra tilbake til Vikbekkfjellet m/omegn samt en tur fra Trondsbu og innover mot Dimmedalshøgda igjen.. Så folkens; Fyr løs!!

Noen andre som skal? Vil ha en egen tråd for å få litt tips og råd langs veien, og for å bli kjent med noen andre som har gått/ skal gå Jeg har lest mye i flere år, og har gått ett par 20 mils turer før alene uten sti f.eks rundt sjølandet Femund. og Norge på Tvers sist høst spontant. Nå har det seg sånn at jeg er sabla lei tung sekk og våte fjellsko og jeg har dårlig erfaring med det. Er 33 år gammel og godt vant i fjellene rundt Røros-region Den store trenden i USA nå som sakte kommer mot norge det er jo nettop ultra lett sekk og jogge sko med vandrestav.. Tenker å prøve å starte denne turen med kun jogge-sko fra Hoka ( Speedgoat 2-3) som skal være lagd for slike oppdrag.. Tips ang dette eller diskusjon om dette eller lettvekts sekk langs NPL er det jeg er ute etter. Og litt om navigering langs ruta.. Skjønner folk vil prøve å fraråde meg å gå i jogge sko men jeg er en sta geit og jeg vil prøve noe nytt! Planen er å bruke en Osprey Exos 58 sekk på 1.2kg, en sovepose Helium 400 fra mountain equipment 850 gram ( hvis dere tror dette holder) Litt usikker på om jeg skal ha luft madrass Neoair eller om jeg skal starte med en Sol Z-lite som veier litt mindre og er billigere.. ca 500g for disse.. Skal gå turen i to etapper. Starter 18 mai i år fra sør og har satt av 2.5 mnd for dette og skal gå hjem til Røros reginonen i år. Neste år starter jeg i April Mars og tenker da pakke litt anderledes ut av erfaring fra i år, samt starte turen på ski og sette av ca 3.5 eller 4mnd.. Så totalt vil jeg bruke ca 6 mnd på turen fordi jeg vil lære meg å nyte den og ikke stresse noe.. Er også interessert i geologi så jeg kommer til å stoppe i mye sten røyser og evn ta noen fjell topp turer hvis det føles rett! Ble litt spontan post dette her, men håper den blir tolket rett hehe.. Jeg gleder meg til turen!