Søk i nettsamfunnet

Hei alle sammen Jeg skriver en litt forsinket turrapport fra forrige helg. Er dessverre ikke så heldig at jeg har sommerferie enda, så det har vært en travel uke på jobb uten tid til å skrive. Tok en helgetur til Veitastrond siste helgen i juni. Første natten ble innendørs siden vi kom seint frem, og pga. dårlig vær denne natten. Lørdagen ventet vi med å gå til regnet ga seg og kom ganske sent i gang, men turen inn til den planlagte leirplassen i Langedalen var ikke lang. Vi satte opp telt og fikk i oss litt mat, før vi gikk videre innover dalen på en liten tur. Vi hadde egentlig planlagt å gå opp til Midtnovi til Opptaksbreen, men siden vi var så sent i gang tok vi heller en rolig tur innover dalen. De første kilometerne av Langedalen var latterlig lettgått, men lenger inne møtte vi tett skog og uendelig mange bekker og elveløp som måtte krysses. Vi fant oss en fin plass med litt utsikt under Opptaksnovi og spiste matpakken der. Tilbake i leiren ventet en god biffmiddag, og god kald drikke fra "kjøleskapet" vårt i restene av et snøras ved teltene. Litt fisking ble det og, uten noe nevneverdig fangst Sauer foran breen. Langedalselven. Langedalselven og Langedalsbreen i bakgrunnen. Langedalsbreen. Bjørnakyrkjebreen sniker seg over kanten. Fossen over leirplassen. Store lettgåtte breelvsletter i Langedalen. Langedalselven. Primusen Biffen klar til å spises. Den ble saftig og god! Kjøleskapet Jeg tenner bål med ved snøraset har tatt med seg. Var ikke så mye skog i nærheten av teltet, men bål må vi ha! Teltene våre, og uvanlig fine skyer på himmelen. Endelig kom solen frem!

Egentlig ikke tenkt å skrive så mye tekst, Øyvind kan supplere om han føler for det. Jeg hadde planlagt en toppovernatting i høst, men av ymse grunner, først og fremst værmeldinger, drøyde det helt til månedsskiftet oktober / november før det klaffet. I mellomtiden var Stølsnostind / Falketind blitt byttet ut med Gravdalstinden, og fremkostmiddelet skulle være ski, sesongens første skitur. På vei over Valdresflya fredag morgen meldte de kuling i fjellet. Fasit: Frisk bris fredag morgen, avtakende utover dagen, natt til lørdag vekselvis flau vind og VINDSTILLE. Lørdag morgen tiltakende bris. Fredag kveld, en god del, dog ikke plagsomme, skyer rundt en del topper, lørdag morgen skyfritt(!). Fra ca. 11 lørdag formiddag tilskyende fra vest og etter hvert jevnt grått. Fantastisk skiføre. Over Smørstabbreen i 15-30 cm. lett nysnø. I henget opp mot Gravdalstinden opp til en god halvmeter med hvitt dun. Legger ut en liten smakebit av bilder med mye farger i (november er en fargerik tid i fjellet). Litt fler bilder enn jeg pleier, så jeg deler det i to tråder. Takk til Øyvind for en kjempefin tur, og til den ene trøndern som føler seg truffet: Synd det ikke klaffet, jeg tror du kunne levd noen dager på det, men det kommer jo nye muligheter. (Bildene kommer litt etter litt, tar litt tid å laste dem opp). Vi gjorde litt målinger bl.a. med laser, men det var ingen interessante funn på turen. Bildene fra dag II ligger her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14167

Var på helgebesøk hos venner i Årdal, og som trønder nytter det ikke å dra dit uten å ta for seg naturen i området. Selv om naturen der kan nytes i store drag fra terassen til mine venner, helst med en kald øl i handa, så synes vi værmeldingen lovet såpass godt for helgen at vi planla en liten bretur. Verten har ikke breerfaring og jeg liker å instruere andre, så det passet bra med en tur til Austerdalsbreen. Planen var veldig enkel: 1) Rekk 09:20-ferja fra Fodnes, 2) kjør til Tungestølen, 3) rusle inn til breen, 4) leke litt i brefallet, 5) rusle tilbake til bilen, 6) kjør tilbake til Årdal, 7) Spise fårikål og drikke vin sammen med vertskapet og svigerinnen min som også var på besøk (svigerinnen og vertinnen forbarmet seg over barna og skulle rive de løs fra playstation'en med en rusletur til Avdal). Vel, vi rakk 09:40-ferja og kjøreturen tok noe lengre enn jeg hadde estimert. Imponerende smal vei langs Veitastrondsvatnet, men god asfalt. Det tok også noe lengre tid å rusle inn til breen enn planlagt, så vi var ikke ved innsteget før ca 13:00. Tåka lå lavt og det var yr i luften (hvor ble det av "delvis skyet" nå da?), men Austerdalen var fascinerende og vakker med flate gressletter og rarygger og den typisk unge vegetasjonen du finner på steder det var isbre for 100 år siden. Jeg har ikke vært her før, og du ser ikke breen før du runder den siste haugen noen 100m før innsteget, så vi var jo litt spent på hvordan breen var. Like før breen fant vi en støttet til minne Slingsby som "oppdaget" breen i 1894. Akkurat, brekanten rundt 1900 lå 2km fra Tungestølen og det var sikkert ingen andre som hadde anstrengt seg såpass at de hadde funnet denne brearmen før Slingsby . Breen var flott den. Enkelt innsteg og fine formasjoner for opplæring av en nybegynner. Hadde tenkt å krysse breen opp til Odin/Tors-breen for å leke litt i mere tøffe formasjoner nederst i brefallene, men tiden gikk fra oss og klokka tillot ikke det i og med dagens middagsavtale, så hit skal jeg tilbake ved en annen anledning. Tror ikke dette er den mest befolkede breen heller, så det er jo et pluss (hordene besøker nok heller breene i nabodalførene). Flere bilder på http://picasaweb.google.co.uk/berntm/Austerdalsbreen2008

Etter vel en måneds overveielse, har jeg valgt å legge ut denne rapporten fra en tur jeg tok til Molden (1118) i Luster kommune. Først noen innledende ord om hva man kan forvente seg av turen, som er vel så mye en skogstur som fjelltur. Fra naturens side er Molden et flott utsiktspunkt ovenfor Sognefjorden. Dessverre er stedet hardt markedsført av kommunen, merket og tilrettelagt så det holder. Her kan tyske bobilturister m/ plastsandaler finne frem uten problemer, så sant de ikke pådrar seg hjerteinfarkt først. Jeg har selvfølgelig en innebygd skepsis til slik tilrettelegging, ettersom det ideelle turmålet bare er kjent av meg selv. Men uavhengig av dette, gir det så liten mening å spre utenforstående turister landet rundt, når man like gjerne kunne dumpet hele røkla på Prekestolen så de falt ut i Lysefjorden. Man starter fortrinnsvis fra utedoen på parkeringsplassen, og etter å ha gått et stykke oppover i skogen, kommer man til stølen Svarthiller. Her får utsikten mot Bleia (1717) en til å miste den pusten som evt. måtte være igjen. Deretter bærer det opp på snaufjellet. Molden har to topper, og varden står på den laveste av dem (lasermåleren ble lagt igjen i butikken, så primærfaktoren er foreløpig ukjent). Det er imidlertid den høyeste toppen som gir det beste utsynet. Det betinger at man neglisjerer de installasjonene som noen fant det for godt å skjende toppen med. Terningkast? På den tiden hvor det stort sett var folk i distriktet som kjente til fjellet, ville det sikkert kvalifisert til 6. I dag blir det 4. Nei, forresten: 1. Ikke dra dit!

Fredag morgen bestemte Henrik (Parbat) og jeg oss for å legge storbyens fristelser tilside for noen dager og istedet rusle litt på noen topper rundt Leirvassbu. Leirvassbuområdet har flere fordeler. Man starter relativt høyt (1400 meter) og mange av toppene er såvidt over 2000 meter høye. I tillegg er anmarsjene korte. Litt klyving er det her og der, men særlig vanskelige er det få av toppene som er. Etter en litt lang kjøretur i godværet hadde vi veldig lyst på en topp allerede fredag ettermiddag. Valget falt på Stetinden som er en grei og morsom tur fra Leirvassbu. Vi valgte ruten som begynner langs veien inn Gravdalen og opp lia i retning sørtoppen. Etterhvert passerte vi i overkanten av det svære snøfeltet man ser fra Leirvassbu. Her er det ikke bare løse blokker og store blokker, de er både løse og store på en gang, så det er greit å være litt forsiktig. Hovedtoppen ser mørk og fullstendig ubestigelig ut herfra. Toppeggen på Stetinden er kort og grei og krever egentlig ikke klyving under gode forhold. Men stupet på venstre side og skrenten mot høyre gjør at det i hvertfall føles litt luftig et par steder (bilde). En litt stor stein på eggen valgte vi å passere på en liten hylle på venstre side. Her er man vel nesten på utsiden av selve stupet, i hvert fall føltes det sånn. På veien ned så jeg forøvrig at steinen kunne omgås på den andre siden, eller at man faktisk kunne gå rett over toppen på den, men det var jo ikke noe moro det da. Toppen (som er overraskende diger) ble nådd halv åtte om kvelden. To timer og ti minutter tok det, men så er det jo bare snakk om 600 høydemeter. Det var fortsatt behagelig temperatur og veldig fint å sitte å kikke på toppene rundt. Jeg ruslet en tur ned mot nordsiden av toppen hvor jeg hadde hørt at det skulle finnes en passasje ned. Det er vanskelig å bedømme slikt ovenfra, men det så jo overkommelig ut med unntak av et kort bratt parti som det sikkert er lurt å sikre. Noen som har gått her og vet noe mer ? Med et lett regnskyll som motivasjon gikk turen ned igjen overraskende fort, og allerede ved ni tiden var kaffekannen i peisestua på Leirvassbu innen rekkevidde. ... Dagen etter våknet vi av et strålende vær (bilde) og av en masse bittesmå mygg. Dagens mål var Høgvagletindene. Gårsdagens formtopp var tydeligvis et blaff for mitt vedkommende for det gikk ualminnelig tregt innover. Kan det ha vært varmen ? Heldigvis hadde jeg med kamera slik at jeg kunne bruke fotografering som en unnskyldning for litt vel mange pustepauser.... Etterhvert passerte vi et vann (Øvre Høgvagltjern) og forlot stien mot høyre i retning av den første tinden (1916). Elva her var litt tricky, men lot seg etterhvert passere med et noe dristig kvantesprang. Opp lia mot 1916 har man en bre på hver side. Terrenget er rimelig sva-ete men ikke særlig vanskelig. Litt løst er det riktignok enkelte steder. Den fineste ruta følger et markert galleri (eller dal) på skrå langt ut til venstre for deretter å følge et nytt et på skrå mot høyre. Disse hyllene er svære, man ser dem helt fra spisesalen på Leirvassbu. Ruten vi valgte gikk noe mer mot høyre, og bød på en fin utsikt over Høgvaglebreen. Det må være VELDIG morsomt å kjøre ned den breen på ski om vinteren. Fra 1916 gikk det flatt noen hundre meter over en liten haug (1925) og bort dit toppeggen på hovedtoppen begynner. I det enkle terrenget fikk jeg nesten igjen pusten. Herfra er det omtrent 100 høydemeter med enkel klyving mellom svære steinblokker. Det blir egentlig aldri vanskelig eller luftig opp her. Tvert imot er det en av de fineste ryggene jeg har gått på tror jeg. Ble nesten skuffet da toppvarden omsider dukket opp. Fra toppen kan man enten returnere samme vei eller fotsette mot Vestre Høgvagletind som er en spiss og fin nut som ligger litt for seg selv. Vi var litt usikre på om det gikk an å gå fra denne og videre ned til Leirvassbu. Dersom det ikke gikk måtte vi jo gå hele greia tilbake igjen og det ville bli fryktelig langt. Nedover mot Simledalen så det imidlertid slakt og fint ut så det kunne nok brukes som en nødløsning (Simledalen ligger på feil side av fjellet, så konsekvensen av å gå ned her ville nok være en svært sen middag...). Vi la i vei og håpet på det beste. Skaret mellom Høgvagletindene viste seg å være dypere enn planlagt. Terrenget her er lett og behagelig, men bakkene opp mot Vestre tok på uansett. Litt duskregn gjorde heller ikke ønsket om å finne en nedgang noe mindre. Utsikten fra toppen var skuffende. En bred rygg strakte seg vestover med en lang snøskavl hengende utover til høyre. Bratt var det og. Intet tydet på at det fantes noen grei vei ned her. Langt der nede lå Leirvassbu og gliste, men hvordan komme seg dit ? Heldigvis hadde vi passert noe som kunne se ut som en nedgang like før toppen. Jeg mente å ha lest et sted at Vestre Høgvagltind skulle ha en nordøstrygg som muligens var farbar. Det var i hvert fall verdt et forsøk. De første metrene gikk på noen sva med litt mose, men med gode tak på den ene siden, deretter noen meter med ordinær klyving ned mot en kant. Men hva befant seg under kanten ? Det kunne jo f.eks være et digert stup, eller det kunne være helt greit. Dette var spennende! Det viste seg å være en mellomting, nærmere “greit” enn “stup”. Heldigvis. Noen meter til med klyving (eller kanskje “kløning” er et bedre ord), og terrenget ble greiere igjen. I bunnen av ryggen dukket det igjen opp et brattere parti. Det passet usedvanlig dårlig. Dessuten begynte det å regne på ordentlig slik at svaene ikke lenger var gøyale å gå på. Vi valgte litt forskjellige ruter ut ifra preferanse for underlag. Mitt valg var neppe det beste for jeg måtte litt opp og ned flere ganger, og ved en anledning var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle komme meg videre overhodet. Men tanken på middagen på Leirvassbu ble for sterk så jeg klarte da omsider å finne et sted å snike meg ned. Det morsomme med å passere slike steder er når man har kommet helt ned og kan snu seg og tenke “dæven, har jeg virkelig gått ned DER??”. Som ego-massasje fungerer det glimrende! Men ryggen er gøyal nok den, og jeg kommer gjerne tilbake hit, men da fortrinnsvis i nogenlunde tørt vær. ... og et par timer senere viste det seg at reinsdyrsteken på Leirvassbu smakte helt greit, etterfulgt av noen særdeles velplasserte pilsnerøl i solnedgangen. mvh Bjørn Revil

Jeg var i Sogn i jobbsammenheng. Satt på hytta i Luster og forberedte mandagens oppgaver på laptop'en. Været var sånn passe; litt kaldt, snø og tåke på toppene. Litt utpå dagen ble det litt lettere, og fristelsen ble for stor. Molden lå der i synsfeltet og lokket... Jeg rasket sammen litt klær, lommelykt, en kjekspakke (Safari cookies) og en flaske saft, satte meg i bilen med kurs mot Mollandsmarki. Jeg hadde vært på Molden før, men da var jeg ikke gamle karen. Derfor var jeg litt usikker på veien. Men all tvil forsvant da jeg kom opp til parkeringsplassen; her er det merket så godt at enhver turist kan finne frem... Jeg tok på fjellskoene og labbet i vei gjennom barskogen. Ble ganske straks minnet på hvorfor jeg trives bedre på fjellet enn i skogen; her fikk jeg trynet fullt av spindelvev etter få meter. Rensket bort det meste, og etter tre meter gikk jeg rett inn i et nytt. Ett eller annet kravlet rundt i håret... Æsj! Litt febrilsk børsting med nevene før turen fortsatte. Jaja, disse småkrypene gjør jo ingen skade, og de hører hjemme her i skogen. Litt senere ble det en lysning i skogen; et aldri så lite hogstfelt. Er det ikke nok skog i Oslomarka til å forsyne landet med tømmer? Trenger vel ikke å hugge ned disse småskogene i Sogn..? Greit nok egentlig. Dette er jo plantet skog, i nærheten av bilvei, så denne må bøndene få lov til å utnytte. Jeg labbet rett gjennom hogstfeltet, i sporene etter den store hogstmaskina som stod parkert nede på parkeringsplassen. Et lite stykke på vei før stien gikk inn i skogen igjen. Tydelig skiltet, så her skal ingen få gå seg vill. Ut av skogen og inn på en ny vei. Her så det ut som om hogstmaskina hadde gått amok; trær lå veltet og jorda var harvet opp. Fortsatt nær vei, så her må de få lov til å jobbe. Litt sti, ny vei, og deretter sti. Også her var bakken harvet opp; jord, røtter og stein om hverandre. Hva i all verden skulle hogstmaskina opp hit å gjøre..? Det fantes jo ikke drivverdig skog i denne høyden, bare løvtrær og enkelte vindskjeve furuer... Hadde de kjørt oppover fjellsiden for moro skyld? Merkelige greier. Sporene fortsatte oppover lia, over myr og fjell. Riktig nok et stykke utenfor stien etterhvert, men skjemmende likevel. Så oppdaget jeg noe annet; en tom kabeltrommel et stykke borti marka. Var det energiverket som var synderen? Dette måtte undersøkes på returen, disse tromlene har som regel en merkelapp med eierens navn. Jeg fortsatte til topps, etterhvert på snøføre i tåke og snøbyger. Ikke noen kjempeutsikt akkurat, alt var bare hvitt. Kaldt var det også, så det ble en kort visitt. Retur samme vei, med stø kurs mot kabeltrommelen. Denne lå like ved ei "omrørt" myr. Ingen synlig merkelapp. Jeg bestemte meg for å snu den rundt og kikke på undersiden. Der var den; en tydelig merkelapp der det stod "Luster Energiverk, Gaupnegrandane, 6868 Gaupne". Så det var en kabel som var årsaken til vandalismen. De har altså benyttet en middels stor gravemaskin i sårbart fjellterreng for å grave ned en liten kabel..? Vanvittig! Hvorfor ikke heller sende opp noen ungdommer med hakke og spade en sommer? Trenger jo bare en 10cm bred grøft for å dekke en kabel, og inngrepet ville vært nærmest usynlig etter en uke. Slikt arbeid har jeg selv vært med på, og når man legger torva tilbake på plass er terrenget like fint som før. Her har de heller brukt gravemaskin, med en tre meter bred "potetåker" som resultat. Jord, røtter og stein om hverandre, og noen veltede trær i tillegg. Hærverk i et svært trafikkert turområde! Skulle tro jeg var på tur i et av forsvarets øvingsområder i Nord-Troms... Dette vil være synlig i minst 20 år fremover. Jeg ruslet videre nedover, og det begynte å mørkne. Hadde lommelykt i sekken, men brukte den ikke. En fin mulighet til å teste mørkesynet. Jeg kom meg helskinnet tilbake til bilen, og da var det stokk mørkt. Retur til hytta, og på jobbtur til Leikanger dagen etter. Har senere fått vite at kabelen går opp til Radio Luster sin sender på toppen av Molden. Greit nok det, men måten kabelen er lagt på er hærverk av verste sort. Noen bilder fra turen (klikk på bilder for å se kjempestor utgave): Molden fra Lustrafjorden. Første del av stien. Hogst i skogen. Oppharvet jord ved hogstfelt. Kabelgrøft i stien. Kabelgrøft nær stien. "Utsikten" på toppen. Merkelapp på trommel.