Søk i nettsamfunnet

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Noe så enkelt som dette og så bruke ene kjelen du har allerede: https://www.xxl.no/fire-maple-fms-300-titanium-stove-gassbrenner/p/1176367_1_Style?gad_source=1&gclid=CjwKCAjwtqmwBhBVEiwAL-WAYaLwom_UVBtIdaYAzKVKPaUf8lLaXR6vVX5w-KBsIdbGQFxh2WSARRoC-LIQAvD_BwE&gclsrc=aw.ds Jeg liker min syntetiske fra Cumulus, men det er ikke store forskjellen så kjøp noe som koster det du har lyst å bruke på en jakke. Skal jo bare ligge stappet i sekken mesteparten av tiden så trenger ikke bruke så mye penger på akkurat dette plagget med minde det skal være ultralett, og da har du mye annet som er enklere å spare noen kilo på.

Det burde ikke være noe problem å gå denne i september annet enn at du kan bli overrasket av kuldegrader og snøvær. Min sekk veide 35 kg, men er lett å komme ned i vekt hvis du baserer deg på å sove og spise på DNT hytter. Er sikkert lurt å sette av 17 dager til turen.

Hmm denne ser intressant ut. Den kan jeg også gå i september ikke sant? Siden den går relativt langt ned i Norge. Dette med når det hele kommer at skje kommer ju an litt på hva jeg får til med penger, ferie og sånt. Men det meste luter åt september. Hvor tung var pakningen din når du starta denne turen? Og hvor mange dager må man beregne om man er litt uheldig med vaer? Sånn 17 dager eller noe? Lurer også på om noen vet en fin rute som går fra Norge inn i Sverige? Vi har ju mest skog i Sverige dessverre Men tänkte om noen vet om en fin tur som begynner i Norge og slutter i Sverige eller går andre veien? Likte det med Norge på tvers nemlig. Kungsleden og Nordland på tvers må nok vente til neste år, siden jeg har litt dårligt med penger i år, og det blir noe reiser, losji og sånt om jeg skal opp dit. Er også intressert i Hardangervidda på tvers. Vil gerne høre mer om denne turen om noen kan fortelle om den. Er denne turen mye oppover gåendes i berg og sånt? Fint fiske?

God pris (227,-) på GSI Glacier kaffekjele https://www.jernia.no/hage-og-fritid/hytte%2C-camping-og-friluft/turutstyr/tursett/gsi-outdoors-turkjele-glacier-1l-rustfritt/p/58022466

Dette høres veldig spennende ut. Paddler til tider over flere dager og sete blir mer og mer ubehagelig. Har prøvd puter og oppklipt liggeunderlag, men ikke helt funnet noe som funker. Er det fortsatt mulig p prøve dette? Mvh Vebjørn Jakobsen [email protected]

Hei, Veldig artig tur, anbefales virkelig. Jeg brukte 17 dager fra Hjerkinn til Jaren på Hadeland etter å ha startet på Hjerkinn 3 januar. Var en del ymse vær og snøforhold så tidlig på året som ga litt varierende fremdrift. En del åpne bekker og elver ga også litt plunder og heft så tidlig på året, så jeg brukte langt tid på spesielt den nordligste delen av ruten. Skal få lagt ut turrapport etter hvert, men her ser du vedlagt en skisse som viser ruten jeg tok. Gleder meg til å høre mer om turen din etterpå. God tur!! Hilsen Haavard Haavard_rute.pdf

Plugge med expoxy, la epoxy tørke, og borre opp på nytt (med riktig diameter), og lime skruene med epoxy (siden det allerede er brukt epoxylim) er et alternativ. Et annet alternativ er å bruke Quiver Killer Interts, og passende maskinskruer ift binding og skuedybde: https://www.vpg.no/ski-og-utstyr/bindinger/inserts/?order=od-recommendation&p=3 Når jeg plugger gamle hull på ski så benytter jeg stort sett lim + std plugger, F.eks. denne annonsen på finn.no selger slike plugger i mindre antall (jeg har ikke handlet fra denne selgeren): https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=139279205&ci=6 Nevnte finn annonse har også noen inserts for reparasjon av ødelagte hull, jeg har ikke prøvd ut slike selv:

Fjellheimen Pro 4 Camp til 4999,- https://www.xxl.no/helsport-fjellheimen-pro-4-camp-tunneltelt-gronn/p/1150851_1_Style

https://www.xxl.no/real-turmat-tacogryte-turmat-oransje/p/1222706_1_Style Real Turmat Tacogryte, 70 kr.

Hei ! Jeg er på utkikk etter en klokke for navigering etc. En som jeg kan ha i flere flere år.. Funker denne bra ? https://www.xxl.no/garmin-instinct-solar-camo-edition-gps-watch-smartklokke-multisportklokke-unisex-gronn/p/1229814_1_Style Eller bør jeg styre unna disse typer kolkker, og gå for noe som ikke bruker strøm. En analog klokke ?

Hva med en sånn en? https://www.xxl.no/mammut-grevling-emt-soveposetrekk-brun/p/1194645_1_Style

https://www.garmin.com/nb-NO/p/837461 Safety har 10 mld per måned og sporingspunkter koster penger. Recreation har 40 mld per måned og ubegrenset med sporingspunkter. Expedition har ubegrenset antall meldinger, ubegrenset med sporingspunkter, raskere sporingspunkter og ubegrenset med værinformasjon, Men det som er litt intressant er at det er billigere å ha Safety (165 kr) og sende totalt 40 meldinger, enn å ha recreation. Fordi hver melding koster 5,5 kroner, så 165+(30*5.5)=330 kroner, mens Recreation koster 380 kroner per måned. Så den egentlig forskjellen ligger i sporingspunktene, som gir deg mulighet til å spore hvor du har gått og eventuelt også dele rutene dine slik at andre vet hvor du er.

Du får gå over det og vurdere selv er det mye rust og sånt så kan man pusse det med 1200 papir med våpenolje har Selv en IJ27E Star Baikal 1970 modell O/U god hagle i grunn

Hei, fikk dere reist på DNT hytte med hund? Jeg reiser ofte med hund på DNT hytter og det fungerer veldig fint. DNT har mange små sikringshytter som er forbeholdt de med hund. Jeg liker veldig godt disse hyttene, for en har ofte den lille hytta for seg selv, mens de andre sover i hovedhytta. Jeg er opptatt av at hunden skal sove inne når vi er på tur. Derfor er bestiller jeg alltid bur og seng så tidlig som mulig. Om jeg ser at det ene buret er opptatt eller sengene ved burene er opptatt, vurderer jeg om vi bør reise til andre hytter. Jeg har en regler for meg selv som jeg alltid følger når hunden er med. Alltid beregne god tid slik at jeg aldri kommer seinere enn 17:15 til en hytte. Da slipper en diskusjon om bur og sengeplass ved burene. Kommer du etter klokka 19.00 mister du retten til buret og senga du har bestilt. Hunder som ikke har bur, skal sove ute. Angående båndtvang, selv om jeg har en veldig lydig Border Collie som jeg kan gjete på sau med. Så har jeg alltid på langline som henger etter hunden eller et bånd som ligger oppå kløven når vi er på fjelltur. Holder alltid hunden i bånd/langlina når jeg møter andre. Mange syns det er ubehagelig å møte en hund som ikke er i bånd uansett hvor snill og lydig den ser ut. Det samme når jeg kommer til en hytte. Da binder jeg hunden fram til jeg har skrevet meg inn og har den kun løs dersom så lenge den ikke forstyrrer andre.

Takk for tips. Har forstått at enkelte mener begge disse modellene er litt myke, derfor jeg ble litt i tvil. Med "kombisko" regner du mener sko ment for både klassisk og skøyting? Dette for bedre støtte tenker du da eller? Hadde tenkt å teste Madshus' egen Fjelltech-støvel, og selv om de ikke beskriver den som en kombistøvel ser den vel ut til være noe i nærheten likevel: https://madshus.com/en-no/p/fjelltech-ski-boots-2024

Hei, familien har Åsnes Mountain Race 48 som brukes med NNN kombi- og skøytesko, både i og utenfor oppkjørte spor, samt i løssnø og det ser ut til å fungere bra. Den finnes også med integrert fell som det kan brukes kortfell utenpå for enda bedre feste: https://www.asnes.com/produkt/mountain-race-48-skin/ Madshus har også et alternativ: https://madshus.com/en-no/p/fjelltech-m50-skin-skis-2024 Slike ski er mer for raskere turer på fast underlag og spor, men ser også ut til å fungere greit i løs snø. Så kan man eventuelt kjøpe en bredere ski som Sverdrup, Ingstad eller Nato (eller tilsvarende fra andre produsenter) for å dekke turer i løsere snø og med mer svinger. Sko som passer og ikke gnager er viktig, og da virker NNN-BC og Xplore som bedre alternativer enn 75mm, spesielt på litt smalere fjellski. Jeg vil hevde at Xplore et bedre system, men spesielt bindingen, men også sko koster en god del mer. På MR48 og M50 så hadde jeg valgt NNN med kombisko, så lenge jeg også hadde løypeski i tillegg og ikke bare skulle brukt dem med andre fjellski.

Bittet er ofte dårlig de to første ukene etter isløsning. Men etter det kan det være helt fantastisk. Så igjen, Oslomarka, for der pleier isen å gå i slutten av April. Legger med et utsnitt av ssamme område på 3 forskjellige datoer i 2023. 22 April, fremdeles is på alle vann. 5. Mai, nesten full isløsning. 20. Mai, all is har vert borte i et par uker. Så hadde du vert der 15-20 Mai 2023 så hadde fiskemulighetene vert helt topp.

Stålkanten på min 15 år gamle Nansen har knekt og løsnet. Jeg har tenkt p kjøpe nye ski, og overfører BC Magnun bindingene, slik at jeg kan fortsette med Alpina Alaska BC støvlene. Jeg har lenge tenkt på Åsnes Waxless fjellski, det virker greit å kunne dra av fellen på vei nedover og fortsatt ha litt feste til flatene. Waxless feltet er kort på Åsnes, fungerer det greit? Bruksområdet mitt er en og annen tur på Hardangervidda/Skarvheimen, men mest i Bergsdalen/Voss/Kvamskogen og generelt kupert og bratt terreng på vestlandet. Har også vurdert Gamme skien, men vet ikke om dette er en bra ski til dette bruksområdet? Den kommer dessverre ikke som Waxless. Så spørsmålet: Burde jeg gå for Nansen Waxless eller Gamme? Eller har Fischer bedre smørefrie modeller med kortfellfeste?

I fjor sommer vandret jeg og min samboer fra Jotka (innenfor Alta) østover og nordover langsmed Stabbursvassdraget, helt til parkeringen ved porten til nasjonalparken nederst mot Stabbursnes. Dette brukte vi 10 døgn på. Vi hadde i alt seks leirplasser i løpet av turen, og holdt noen av dem i over to døgn. Marsjetappene varierte fra 6-7 kilometer og opp i drøyt 15 kilometer. Deler av turen benyttet vi reindriftens ATV-veier, men også betydelige deler av turen gikk utenfor vei og sti. Det er i all hovedsak lett terreng å forflytte seg i, om en er nøye på å lese kart og terreng. Vi opplevde intet forflytningsstress på de 10 døgn. Samtidig hadde vi også forflytning som et fokus, da vi ønsket å se mest mulig terreng og landskap. Men det ble også rikelig tid til fiske, leirliv og bålfyring underveis. Du kan besøke min side veidemannsblod.no og lese/se bilder fra turen her (2 deler): https://veidemannsblod.no/2023/09/17/vandring-gjennom-ovre-stabbursdal-del-1/ https://veidemannsblod.no/2023/10/02/vandring-gjennom-ovre-stabbursdal-del-2/

Hei, jeg vurderer å bestille et par Madshus Fjelltech M50 felleski. Men Madshus ser ikke ut til å ha publisert noen størrelsesguide for disse skiene, og jeg har ikke funnet noen fysisk butikk i nærheten (bor i Oslo) som selger dem. Lurer derfor på om noen her har erfaringer med disse skiene og kan si noe om spenn osv? For en mann på 179cm / 75kg på strømpelesten, ikke veldig øvet, som primært kommer til å stå i spor mens også noe utenfor, og uten tung oppakning, hvilken lengde vil dere anbefale for disse skiene? Valget står mellom lengde på 192 cm eller 202 cm. Lenke til modellen på nettsidene til Madshus: https://madshus.com/en-no/p/fjelltech-m50-skin-skis-2024 Takknemlig for alle tips eller råd!

I can understand your concerns, as I’ve been in this situation many times after landing at an airport. Phone the petrol station first, to make sure they have what you’re looking for, and ask them to put the gas aside for you, with your name on the bag/box. Circle K Økern: 0047 22 72 00 05 If you’re not familiar with Oslo’s T-Bane (subway/métro), you have to be careful with line number 5. From Jernbanetorget (which is the métro station below Oslo S – the main railway station) you have to take an Eastbound train, but DO NOT take number 5 in the direction of “Ringen via Storo”. Take instead the number 5 in the direction of Vestli. This is because line number 5 splits after Carl Berners Plass. If you find yourself in Sinsen after Carl Berners Plass, then you are on the wrong branch.

Hei Jeg så ikke denne før nå og vet ikke om det er interessant for deg lenger, men det er en del utfordringer med hensyn til merking hvis man tenker å gå helt uten kart (jeg vil på ingen måte anbefale å gå uten noen form for kart bare så det er sagt). Det er noen strekninger der merkingen er (var i 2019) gammel og falmet og enkelte steder (ikke mange) der hogstfelt hadde ødelagt deler av stien og merkingen helt. Det var også steder der skilt var falt ned og der noen var forsøkt satt opp igjen, men pekte feil vei, så man må følge med. Men har du kart (GPS eller 1:50k papir+kompass) er det vel egentlig ingen steder du ikke lett finner tilbake til stien lenger framme om du skulle miste merkingen. Går du for papirkart har DNT en egen kartpakke. Selv hadde jeg lagt inne hele ruta på forhånd på GPS-en (papirkartene lå som reserve i ryggsekken). En del av DNT-hyttene har mulighet for lading. Jeg husker ikke i farta hvilke, men det vet vel DNT tenker jeg. Antakelig finner du ut en del på ut.no også. Der pleier det å stå om den enkelte hytta har lademulighet. Jeg opplevde ikke dette som noe problem, men jeg hadde da tatt med nok batterikapasitet til at jeg kunne klare meg til de stedene der jeg visste at det skulle være lademulighet. Jeg synes det gikk veldig greit. En ting man bør studere litt nærmere er hvor man får tak i vann underveis på strekningene etter Lygna til før man nærmer seg fjellet, særlig over Kvitingen/Glåmhaugen, men også på strekningene etter dette. Ved Kjerringfred finner du vann (kokte det for sikkerhets skyld, alternativt rensetabeletter). Ut over dette med vann er det ingen særskilte vanskeligheter. Et sted det kan være krøkkete å finne overnatting hvis man som jeg satset på hytter og annet er ved Skyberg (jeg hadde ikke med annet enn en fjellduk som nødovernatting og overnattet for det meste i hytter og noen få gapahuker). Det er foreslått en gapahuk like ved kraftlinja, men det lønner seg å gå ørlite lenger (noen hundre meter) og ta av til høyre opp mot Venholhøgda. Et stykke oppe i lia er (var i 2019) en gapahuk (Tusseplassen, bilde på peakbook) med bedre ly mot vær og vind og også mye koseligere enn nede ved kraftlinja. Det er ikke mange meterne fra stien og opp, kanskje 3-400 meter. Jeg var innom og så på gapahuken, så jeg vet hvordan den ser ut og jeg ville opplagt valgt denne framfor den foreslåtte. Selv ordnet jeg meg imidlertid med ei slags campinghytte jeg leide på det som kalte seg "Drømmegården" på AirBnB. På kartet heter gården Heggerusta (Skybergvegen 469) og ligger noe øst for Venholdhøgda, ca. en km østover fra Jotunheimstien. Veldig koselig sted hos veldig hyggelige folk. Vær obs på at både Liomseterhytta og Fehytta (selvbetjeningsalternativet like ved) er stengt begge to i perioden fra og med 16. mai til og med 20. juni. Jeg leide Liumseterhytta 100 meter unna av Gausdal fjellstyre via iNatur.no siden jeg var der i akkurat denne perioden.

@Paul Baggen I see that its planed a group trip both from the south and the north of Nordlandsruta from 27.juli this year as a part of Bodø 2024 (the cultural capital of Europe), where the plan is to meet up in Sulitjelma 17.august. There will be a 13 cultural arrangements along the way. Good to know if you either want to join some of the arengements or try to avoid them.

Som jeg skrev i utgangspunktet så blir det ganske så irrelevant å diskutere det. Og grunnen til det er blant annet at vi ikke kan sammenligne norske dammer med dammer i Kina eller Afrika. Men det blir akkurat det samme som at vi ikke kan sammenlignet Atomkraftverk bygd på 60 tallet med moderne atomkraftverk med tanke på sikkerhet. Og spesielt ikke atomkraftverk som eventuelt hadde blitt satt opp i Norge, ettersom de ville ha holdt en høy sikkerhetsstandard. Det sagt så er jeg sikker på at du ikke har sett over listen over ulykker med opprydningskostnader over 1 milliard eller som involverte dødsfall finner du her: https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_and_radiation_accidents_and_incidents Det totale antallet dødsfall direkte relatert til atomkraftverk utenom Chernobyl-ulykken, er 17. Teller man med Chernobyl ulykken er man oppe i 64, og teller man med estimatene for kreftdødsfall som resultat av atomulykker kan man legge til 4500. TU skrev en artikkel om temaet i etterkant av Fukushima ulykken, som du kan lese her: https://www.tu.no/artikler/fossil-energi-tar-flest-liv/248695 Det jeg skrev var at det var tryggere og mer miljøvennelig enn alternativene, jeg siktet altså til et helhetsperspektiv. Og hvis man ser på tryggheten i seg selv så er det som sagt kun 17 dødsfall utenom Chernobyl ulykken og jeg er helt sikker på at Chernobyl-ulykken er lite representativ for hvordan vi i Norge ville ha drevet et atomkraftverk. Miljøvenneligheten kan selvfølgelig diskuteres, og det finnes store utfordringer med tanke på lagring av atomkraftavfall. Men samtidig ser vi mer og mer potensiale til gjenbruk som vil redusere hvor mye atomavfall som vil skapes i fremtiden. Og med global oppvarming i tankene mener jeg det er riktig å anse atomkraft som svært miljøvennelig per dags dato ettersom atomkraft innebærer en betydelig reduksjon i Co2 utslipp. Så ja, vannkraft er veldig trygt, norske dammer er veldig trygge. Men jeg er helt sikker på at eventuelle norske atomkraftverk hadde holdt en så høy sikkerhetsstandard at de hadde vert enda tryggere enn dammene.