Søk i nettsamfunnet

Tenkte jeg bare skulle si at det fortsatt er flotte muligheter for å komme seg på fjellet ved hjelp av ski! Vi var på Snota i Trollheimen på 17.mai. Gikk bare i shorts i starten, men måtte fram med en korterma super etterhvert. Kanonvær, og helt topp føre. Måtte gå på beina inn fra demningen ved Gråsjøen, men kunne ta på oss skia 2-300 meter ovenfor enden av veien. Derfra gikk vi på ski til toppen. Ikke ille med tanke på den vinteren vi har hatt i Trøndelag! Så; Ut på tur!

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Kjøpt en slik akkurat, http://www.padlespesialisten.no/main.php?group=511∏=2908 Noen som har kommentarer til den? Litt seint, vet det. Men nysjerrig likevel.. Erfaringer?

En hel del bilder upplagda från en vacker tur! Kom hem för ett par veckor sedan, och nu börjar fjellabstinensen sätta in på allvar. Förhoppningsvis kan det bli en liten tur i september igen, pallar inte att vänta ett helt år till nästa gång! Inklippt från min hemsida: "Turen gick från de spetsiga Romsdalsfjällen vid Isfjorden (en mil öster om Åndalsnes) och vidare nordost upp till samhället Eresfjord, vilket (som antyds av namnet) ligger vid Eresfjorden. Fin campingplats vid älven! Lift och buss till Øksendal (med camping och vätskekontroll i Eidsvåg på vägen), och sedan vandring söderut. I Bismo i Skjåk slutade färden, då hade mina sju år gamla Lundhags Luffar börjat ge upp. Likaså jag, utmattad men oerhört nöjd och tacksam för att jag hade fått en så fin tur." En mängd bilder från turen finns på www.denhoganord.se

Denne turen starta fredag ettermiddag med buss til Øverbygd, og minibuss derifra så langt en kommer på grusveien inn Rostadalen. Derifra gikk vi ca 1,5 time innover i skumringen til Rostahytta. Vi hadde et nydelig nordlys mens vi gikk innover. For å utnytte dagslyset maksimalt stod vi opp i sju-tida på lørdag morgen, temperaturen var ca minus fem. Vi kom oss avgårde litt før ni. Vi fulgte den merka ruta fra Rostahytt til Gappohytta, som er ca 20 km. Denne ruta har ca 500 høydemeter stigning, og var forholdsvis grei å gå. Det var snø overalt, men ikke mer en kanskje 10 cm i gjennomsnitt. Den øverste delen av ruta er på ca 1000 moh, men det var ikke noe problem med snøen, kanskje 20 cm her på det meste. Ruta går også ca 4 km inne i Sverige. Her er det en større elv det var litt problem å komme seg over. Den var frossen nesten overalt, men veldig tynn is. Men det gikk greit etter mye leting etter et godt kryssingspunkt med tykk nok is. Vi var framme på Gappohytta i fem tida rett før det begynte å mørkne. Søndag hadde vi god tid og var ikke ute av hytta før kl tolv. Dagens ettappe var de 12 km det er ned til parkeringsplassen i Signaldalen. Veldig lettgått terreng, med nydelig utsikt mot fjellet Paras (1419 moh). I Parasdalen er det en firhjulingsvei (skuterspor om vinteren) som følges nedover. Ved parkeringsplassen er det en gapahuk til bruk under venting på transport. Vi tok minibuss til Nordkjosbotn og buss videre derifra tilbake til Tromsø. Før vi la ut på turen frykta vi at det skulle være mye mer snø i fjella enn det det var. Været var ikke det beste, men helt greit. Lite vind og noen fine perioder veier opp. Temperaturen lå på rundt minus fem hele helga. Når vi kom hjem til Tromsø igjen var det faktisk mer snø der (det snødde i Tromsø denne helga) enn hva vi hadde i fjella i Indre Troms.

Kom til Jølhaugen i 10 tia nasjonaldagen, med sekken full av appelsin og varm drikke, med preppa ski, langfella og et utrolig vakkert og vindstille vær, med dagens mål Trollhetta rett fram i vest, drivende blank og kvit. Utfra gårsdagens mars tur på super silkeføre i Resfjellet like ved i nord, gledet jeg meg stort til å ta fatt på dagens langtur til Hetta !! Men, Jøla var gått opp og rant frisk og sterkt, Jølvatnet var også gått opp og alle myrer nedpå Jøldalen og langt oppi dalsidene var snøfrie og vårbrune! Så enten så ble det å bære skia mesteparten av veien inn til Jøldalshytte, eller å legge de igjen og i føre seg en mer sommerlig habitt med fjellsko. Jeg er glad det ble det siste og fikk en flott fottur oppå Gråfjellet 1243 moh. Skal veve en serie herfra etterhvert. legger ved et vår/sommer bilde fra Jøldalen tatt igår 17. mai! Så er da serien utvevd: http://www.krovoll.net/GrafjellTrollheimen/2006b/index.htm

etter februars skuffande værpuss på snøhetta har eg gått og sikla etter å vippe skåren over i min favør igjen... og forsåvidt om storskrymten, men det er ei anna sak! iallfall har det vore bankers rimeleg lenge å slenge seg med på ntnui ski- og fjell' sin tradisjonelle 17. mai-tur til denne toppen som mobba meg så stygt den gongen! vermeldingana hinta om minusgrader, og skyer, men lite vind, så eg hadde mine håp. ein må tross alt vere optimist! difor vart eg bekreftande nøgd då eg vakna grytidlig om morgonen og slengte meg på sykkelen ned mot gløshaugen, sjølvsagt etter to turar opp alle trappene, først for å hente solbriller, så flagg... så var det den lange kjedelige bilturen, før 'hetta endeleg dukka opp på horisonten! omgidd av ei diger skyfri sirkelflate! dette såg ut til å bli dagen for å gjere opp for nullsikt og storm ved forrige forsøk det er ikkje mykje snø att nede på platået, så vi måtte bere skia over ei og anna ur, men det var det verd... etterkvart gjekk buksa i sekken, og ulltrøya var skifta ut med ull-t-skjorte, herleg! dermed tok eg fatt på motbakken i stilongs og t-skjorte, og i kjent, dog litt tvilsomt moralsk stil, vart eg liggande først i sporet, saman med ein til... men sånn er livet vi er forskjellige! på toppen var det å plante flagget på varden, og så gjekk me litt bortover ryggen, der eg ikkje hadde teke sjansen på å gå tidligare i vinter. det vart ikkje midt-toppen, men vi var bortpå kanten og kika,,, nedkjøringa til åmotsdalen såg herlig ut, og midt-toppen får vente til traversen! vest-toppen ser jo rett og slett fantastisk ut, hadde det vore opp til meg hadde eg nok gått dit igår, ryggen såg ut til å ha det beste skiføret! tilbake ved varden var det dukka opp fleire, og vi koste oss på toppen i to timar, med kake, sang, fløytespel, og generelt tant og fjas. planane om stenging av vegen kom sjølvsagt og opp... mitt forslag var å endre avreise frå trondheim til kl 0200, hadde vorte ein bra tur skiføret var strålande, iallfall heilt øverst, så eg drog på nokre telemarksvingar som gjekk overraskande bra, med tanke på at eg mistenker at eine skoen syng på siste såleverset, og begge bindingane tok litt skade av scarpa t4 i påsken ifjor,,, men mine fischer e109 kan eg visst alltid stole på! var utruleg freistande å køyre ned på breen nord for ryggen, der to av jentene på tyngre utstyr kjørte, men det såg frykteleg bratt ut oppanfrå... neste år, med nye bindingar... vel nede ved bilane byrja det så smått å snø, og snøhetta forsvann i noko kvitt, men kva gjorde vel det? vi hadde jo fått to timar på toppen, stort sett i berre stilongs og t-skjorte... og skillet er på overarmen...

Lurer på å kjøpe fjellski av god kvalitet og tenkte å høre om noen tips her... Skal gå mest i fjellet o 1000m og blir mest gåing med feller.... og viktig at det er norske ski , som åsnes feks.... om de fortsatt er norske da.... og at det er gode svingegenskaper på turen ned igjen... og tip om feller om det er kommet noe nytt der..... takknemlig for alle tips mvh stig m

På tide at jeg bidrar med en turrapport. Impulstur til Bjøråskaret en kald desemberdag. Bjøråskaret ligger mellom Skjerdingfjellet og Snøfjellet i Trollheimen med utsikt til norges vakreste(?) dal Innerdalen. Bor i Todalen så kjørte opp til Innerdalsmerket som vi kaller det, der turiststien fra Kårvatn til Innerdalen går. Temperaturen var ca10 minus mer eller mindre hele turen ifølge min upålitelige gradstokk. Flott temperatur for å holde pausene på et minimum . Var hardt føre hele veien med et lite snølag oppå her og der, var fint å gå men mer enn hardt nok for turen ned (kan ha noe med skiferdighetene mine å gjøre..). En flott tur som ga mersmak, men kanskje sørsiden av Todalen neste gang så man får sett sola! Edit: tok en liten resize på bildene og fikset rekkefølgen.

leste en test i UTE hvor nova+ ikke kom så godt ut. stod noe i testen om at når du regulerer varmen, så må du vri på hele slangen. stemmer dette? det blir vel litt vanskelig hvis det er bøy på slangen. Eller skal jeg bare bøye meg for presset og kjøpe en primus omnifuel? kjenner til gammel novaen og er fornøyd med den, men mye deler, er kanskje omnifuelen bedre hvis noe går gale?

Snøen er dyp. Minnene går tilbake til sist sommer da man kunne gå på gress og tørt fjell. I anledning av en lune (jeg trakk meg fra en tur som ble for luftig for meg) fikk jeg fire dager for meg selv i området rundt Innerdalen. Heldigvis hadde noen et telt å låne bort, et ti år gammelt Stetind. Sikkert ikke helt vanntett, men... Jeg startet fra Innerdalshytta – hvor det faktisk lukter kloakk hvis du ligger på feil sted på teltplassen – en skjønn formiddag og begav meg sørover gjennom Giklingdalen. Jeg gikk forbi Storvatnet og slo en tidlig leir et par kilometer nedenfor ved Langvatnet. Der lå jeg i to netter og gjorde ingenting. Mye sommerjobbing måtte hviles ut av systemet. Dette fungerer utmerket i naturen, dårligere hjemme. Deilig å være alene, og i slikt vær, da. Strålende sol og sterk varme. For å slå ihjel tid tok jeg mange bilder av fluer (se bilde nedenfor for å se et resultat). Etter to dager gikk jeg videre i solskinnet, sørover mot Sunndalen, så et stykke langs den i vestlig retning, for deretter å gå mot Innerdalen igjen via Tverråvatnet og skaret mellom Storsalen og Storsomrungnebba, hvor jeg noen kilometere senere fant en ypperlig teltplass ved det enslige vannet som ligger rett vest for 1720-toppen til Storsalen (se siste bilde). Derfra hadde jeg utsikt over deler av Innerdalen og mot fjellene i nord og nordøst. Jeg husker at jeg neste morgen våknet ved 10-tiden, spiste frokost rundt 11, sov så frokost en times tid og fikk endelig fart på primusen etter at behovet for kaffe hadde vekket meg. Jeg drakk min typisk sterke kaffe og strakk meg så lang jeg var. Det gjorde jeg i et par timer, hvilket forøvrig ikke var en eneste time for lite. Jeg samlet omsider mitt pikk og pakk og kom meg avsted ved 15-tiden. I høyt tempo, vel og merke, for kreftene hadde for alvor kommet tilbake. Personlig synes jeg at selve Innerdalen er overvurdert (for mye grønt buskas og for smal), men jeg liker området rundt – ihvertfall det jeg gikk i – ganske godt.

planlegger skitur 17.mai i jotunheimen med teltovernatting. hvordan er snøforholdene ved valdresflya - noen som har erfaring fra de siste dagene ? kanskje det er andre steder med bedre skiføre ?

Er det noen som kan hjelpe meg? Jeg hadde en fantastisk tur forrige uke (knallvær) hvor jeg bl.a. var på Hardangerjøkelen. Til den turen hadde jeg med meg mine Scarpa T3 telemarkstøvler. Til videre tur sydover brukte jeg mine lærstøvler og satte de igjen på Finsehytta, og meningen var at en venn av meg skulle ta de med hjem. Men det glemte han, så nå står de der oppe. Der vil jeg ikke ha dem... Og Finsehytta sender ikke. Er det noen som skal til Finse neste helg som kan ta de med (f.eks. til Oslo) for meg? Da blir jeg glad, da, for sesongen er ennå ikke slutt!

Kommer en liten forsinket og kort rapport fra min andre fjelltur i Spania, dette var vel den eneste turen med skyfri himmel gjennom hele dagen. Takk til bla. "Tingeling" for linker ang. denne turen. Gikk denne på denne toppen dagen etter turen til Pic de Peguera mfl. ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13134&highlight=peguera ) og måtte nesten like tidlig opp i dag grunnet biltur mot middelhavskysten. Viser bare bilder og tekst, er det noen som lurer på noe ang turen. Bare spør! Glemmer ikke disse fine dagene, men to slike turer på rad og 4 timer søvn hver natt ble til oppkastsyke siste kvelden Facts: Tid: 7 timer (lengre tid pga. omvei fram ). Signing: 1640

Med bestyrerinnen på utenlandstur, ble det endelig tid for den første skikkelige fjellturen i 2008. Sekken ble pakket, og denne gangen prøvde jeg å pakke lett. Som vanlig går den første turen opp Fidjadalen til Blåfjellenden. Jeg hadde håpet å kunne ta turen tidligere, men forrige uke ble det en kort lavotur, med tung sekk, i samme området. Været 17. mai var bra, men kaldt. Det trakk litt, men det var mulig å gå i bare blusen. Og når sola kom fram, ble det skikkelig vårstemning. Opp mot Månafossen, var det en del tilreisende turister som kikket overrasket på en enslig turgåer. Halvveis opp dalen går stien ned fra Gjertrudjuvet. Det fortelles at navnet kommer av at sønnen på Fed giftet seg med ei hulder med dette navnet, og at huldrene bodde her opp i fjellet. Jeg tror de bor der fortsatt. Og de liker ikke besøk. De siste 6-8 årene, har det rast ned store steiner, som har sperret stien. For 3-4 år siden, oppe i dalen, og da slik at to store steiner havnet mitt i stien. Du må bokstavlig gå rundt steinene. I de senere årene, har rasene kommet i Gjertrudjuvet, slik at stien må legges om. I år var det ikke noen nye ras her. Hadde de gitt opp å skremme meg ut av dalen? Det var da det drønnet opp i fjellet, og bare noen hundre meter lenger inne kom raset. Siden det var spor oppover, gikk jeg videre, men ikke uten å kikke nøye etter nye ras. Jeg hadde gått bak et par, som da jeg traff de på hytta, kunne fortelle at raset hadde gått mellom oss. Turen ned til Mån dagen etter ble ikke så begivenhetsrik, men gikk til gjengjeld i perfekt turvær med sol og forholdsvis kald. Det ble en lett og fin tur nedover. På vei hjem, gjennom Oltedal, kom uværet med sludd og hagel. Det la seg hvitt på markene, og temperaturen var ned mot 1 grad.

Ja, jeg vet at det er lang tekst, men man kan jo bare lese overskriftene? I alle fall var det ikke noe annet enn et lite under, det som skjedde langt inni Valle-heiene lørdag 23.mai, da jeg hadde gitt opp målet for turen! Fjorårets bestemmelse om at fylkestoppene skal kompletteres, hadde brakt meg denne maihelgen til den nybrøyta veien Suleskard-Brokke, med kurs for Urddalsnuten, høyest i vest-Agder, og i kommunene Sirdal og Valle. Jeg parkerte på en ørliten lomme, der DNT-stien krysser veien. Gps-en sa 992 moh og ref: 32 V 399287 6544743. Skiene i bilen så jeg ikke ut til å trenge, så jeg la i vei til fots innover mot DNT-hytta Svartenut fredag 22.mai kl 15.30. Det var ikke det beste været, men jeg visste at det neste dag skulle slå til med knall sol og varme! 5 timer er det regnet inn til hytta, men å gå på beina så tidlig på året er visst høyst unormalt i disse traktene – den rekordtidlige snøsmeltinga er årsak til at det gikk an. 1 time omvei Smeltinga var imidlertid ikke over, og det var svært vått overalt, og ikke minst flomstore bekker og elver. Så langt hadde jeg ikke tenkt, ennå… Det ble svært mye labbing i snø, tidvis råtten, som ga noen gjennomslag i våte hull i blant. (At man går annerledes på snø, ble åpenbart neste dag, da jeg var ualminnelig sliten i leggene.) Om været var middels, så var det i alle fall friskt og vilt, og et helt ukjent område for meg. Det gikk ok nordover i rundt 2,5 time, til det dukket opp en bekk som het Skrubbsåni. T-stien viste et greit nok punkt å komme over vanligvis, men ikke nå. Jeg søkte litt nedover og oppover, men skjønte det bare var å stålsette seg; av med støvler og sokker, og vade den lille elva. Det var iskaldt, men også noe forfriskende over det hele – og lenge siden sist gang, mange år faktisk! Straks lærte jeg noe nyttig: 1) Stavene gjorde det hele ganske enkelt, og uten disse ville det vært langt vanskeligere å holde balansen i den strie strømmen, selv om vannet bare nådde knærne. 2) Å nøye seg med å bare brette opp buksa, er ikke smart. Midt ute i elva begynte bretten å gå opp, og med staver i hendene, støvler rundt halsen, og strøm rundt beina, er det ikke bare bare å brette opp igjen. Neste gang tok jeg buksa helt av! 3) Støvlene legges i sekken neste gang! Håpløst i veien når de henger rundt halsen, og en er helt avhengig av å se bunnforholdene når en balanserer seg over. Jeg følte jeg hadde bra fart innover, til tross for mye labbing i våt snø, og regnet med å være framme en time før tiden, men 150 meter før hytta var det brått stopp! Her var bare rester av et brofundament, og en vill flomstor elv sperret framdriften. Hvordan i alle dager skulle jeg passere dette monsteret? Så kort over til hytta, men likevel så uoppnåelig! Jeg fulgte elva oppover til et vann, og gikk nesten helt rundt dette; 2 km. Her var vannet ikke bredt, og forholdsvis grunt og rolig. Ny vading, denne gang i underbuksa, og mellom noen isflak, som jeg skjøv vekk med stavene. Iskaldt igjen, 45 min omvei, men nå ventet hytta! Ingenting er som å fyre opp og bli varm igjen, og få tørket støvlene. Leste i hytteboka om folk som hadde gått på ski fram til litt ut i juni i tidligere år. Så ingen som hadde vært der så tidlig som jeg på føttene. Lørdag, la-a-angtur! Nydelig vær neste morgen, og kl 06.30 var det avmarsj. Alt etter 3 minutter (!) kom første vadingen. Det var i tidligste laget, for jeg hadde jo ikke gått meg varm en gang. Jeg tok igjen etterpå, og kvistet på i vestlig retning, på tvers av snøflekker, lyng og buskas. Det var en vågal variant jeg gikk for; snareste vei til topps. Vågal fordi jeg hadde lest om en elv som kunne være vanskelig å krysse (Gjuvvassåni), og som selv på kartet så ganske stor ut. Etter 3 kilometer nådde jeg elva, og jammen var den stor og bred! Men det var også flere lovende muligheter for passasje, og jeg kastet bukse, sko og sokker, og gikk på i godværet. Halvveis ut måtte jeg snu; det ble altfor dypt den siste delen. Jeg måtte visst regne med vann opp til livet, og vel så det, og med litt strøm i tillegg, kunne det ikke gå. Søkte lenger nedover elva, og fant et nytt lovende sted. Denne gangen kastet jeg også trusa, for det var neppe mulighet for å treffe på folk her på denne tida, selv om det var noen gamle hyttebygninger på andre sida av elva. Med stavene som støtte vågde jeg meg uti til godt opp på låra, men da var det godt drag i vannet også! Og enda ble det dypere. Iskaldt vann gjør at du gjerne vil handle så raskt som mulig, men dybden og behovet for balanse krever rolige bevegelser. Jeg måtte snu, og i det øyeblikket jeg endret bevegelsesretning, holdt jeg på å bli tatt av strømmen. Her var det bare å komme seg tilbake igjen, for å bli tatt av elva ville virkelig være kritisk, mutters alene var jeg også, med sekken på ryggen. La-a-ang omvei Elva ble bare bredere og større, så jeg snudde og gikk oppover i stedet, og måtte nok velge den varianten som var nevnt et sted; om Gjuvvatnet. Det betydde å bevege seg rett vekk fra toppen for hvert steg man tok; ikke så motiverende i grunnen, men jeg la i vei over råtten snø og våtmark, langs sørøstsiden av dette ganske store vannet. Etter hvert nordover, på østsida. Jeg så til min forskrekkelse at det enorme Botnsvatnet så ut til å renne ned i Gjuvvatnets nordøstlige del. Kanskje den elva også ble for stor å krysse nå? Jeg undertrykte tanken, og gikk på. Etter 3 km i godværet var jeg framme ved denne elva, som var like ille som den forrige. Jeg søkte oppover, meter for meter, stadig i motsatt retning av dit jeg aller helst ville. Elva var jo kul umulig å komme over! Etter nye 2 km delte den seg i to, så kanskje var det håp? Neida, også her var det skummende hvitt og grønt, og helt umulig. Til slutt var jeg helt oppe ved Botnsvatnet, som minst var 1 mil å gå rundt, pluss flere nye elver og en labyrint av nye vann. Slaget var tapt! Jeg var sikker på det. Klokka var 11, og jeg hadde alt vært på tur i 4,5 time, uten andre pauser enn når jeg tok av og på meg. Jeg burde jo stått på toppen nå! Jeg planla skuffet returen, og gikk 100 meter opp til en stor stein for å spise lunsj. En dag kjøring fra Valdres, 5 timer inn til hytta, drøyt 4 timer til i dag, 3 elvevadinger, og så kom jeg ikke engang til topps! Det var fortærende og nesten til å grine av. Fata morgana – eller tidenes under? Jeg avsluttet lunsjen og var klar for hjemveien. Den skulle skje over Kolsvassfjellet, for der var det ikke snø på ryggen, og det kortet kraftig ned på turen tilbake til hytta. Jeg kunne fortsatt rekke bilen før det ble kveld, og gå en annen tur i morgen. Jeg fant fram sjokoladen også, som var smeltet, og endret litt på sittestillingen, da jeg var litt stiv. Så, med ett, som et synsbedrag i ørkenen, så jeg noe blankt som glinset i sola, delvis skjult bak en kjempestein. Var det ikke et skrog i aluminium? Jeg trodde knapt mine øyne. Jeg, som ved sørbredden av Gjuvvatnet hadde inspisert et lite båthus nøye, for å se om det var skruer i døra, slik at jeg kunne skru av døra, derved omgå låsen, og ”låne” båten som nok lå der inne. Det hadde vært grove spikre, og jeg ville da ikke gjøre noe kriminelt heller, for å nå en fylkestopp – det får være grenser! Men nå, oppe på fjellet her, 100 meter fra land, lå det en robåt med bunnen i været – ulåst! Under lå bensinkanne og påhengsmotor – det trengte jeg ikke. Heldigvis lå det årer der også. Men var båten for tung til å slepes ned til vannet? Det var en sammenhengende snøflate hellende nedover hele tiden…Jeg tok sjansen, og halte og dro båten helt ned, og rodde over på 1 minutt. Snakk om flaks! Opptur – bokstavelig talt Ruta var blitt endret litt, men nå skulle det være plankekjøring videre. Vassa i snø opp på Tangevadsheii på 1190 moh, og fortsatte innover den snøfrie ryggen. Etter rundt 3,5 km (målt fra båten) ble det oppoverbakker og bare snø, så jeg satte igjen sekken, og tok bare med stavene og kameraet videre. Det er tungt nok å labbe i våt snø oppover, om en ikke skal bære sekk også, og dette punktet måtte jeg jo tilbake til. Gps og kart lå også igjen i sekken… Været var fortsatt fantastisk, men en del skyer dukket opp i nord og øst. Jeg rundet et bratt parti, og ble tvunget litt lenger vest enn jeg hadde regnet med. Flere topper så nå ganske like ut, men bare en hadde en tydelig varde. Den som hadde tatt med seg gps-en, hadde visst helt sikkert… Jeg gikk for varden, og fikk heldigvis rett. Kl 13.25 var jeg oppe, og fylkestopp nummer 12 var i boks. Utsikten var storslagen i alle retninger, og det var omtrent vindstille. Tviler på at særlig mange har hatt fottur opp hit i mai måned! Nedtur – bokstavelig talt Kanskje det var beruselsen over å ha kommet opp, eller mangel på vann, men jeg var litt usikker på retningen ned igjen? Dette liknet ikke meg. Best å følge fotsporene slavisk tilbake. Som sagt så gjort, men nå kom tilløp til hodepine også. Helt klart dehydrering! Jeg spiste litt snø, for det rant ingenting her – måtte lavere. Snart var jeg tilbake på den snøfrie ryggen igjen, og fant vann, men ingen sekk! Hvor i alle dager hadde den gjort av seg? Jeg søkte meter for meter tilbake, og kunne ikke riktig huske hvor og når jeg hadde satt sekken fra meg. Nesten helt tilbake på Tangevadsheii, skjønte jeg at jeg måtte ha passert sekken uten å se den. Jeg snudde på tilbaketuren, og fulgte sporene igjen, slik jeg hadde gått ryggen første gangen. En snikende følelse av panikk begynte å melde seg: Helt alene så langt fra folk, og uten sekk. Jeg kunne bare ikke returnere uten sekken. Den måtte være her et sted, om jeg så skulle lete til natta kom! Aldri om jeg gikk fra kart, kompass og gps igjen. Helt unødvendig var det også, da du kan merke av på gps-en punktet du setter sekken fra deg. Så, endelig, etter om lag 1,5 km tilbaketur, så jeg det deiligste synet denne dagen; min grønne ryggsekk sto der den sto, og jeg hadde gått ned et bratt parti 10 meter unna den. Snakk om surrehue! Minst en time var rota bort på dette. Lettet snudde jeg igjen, og gikk tilbake over ryggen, Tangevadsheii, og ned til båten. Hvem eier båten? Klokka var alt 16.30 nå, og 10 timer på tur uten de store pausene begynte å merkes. Jeg tok derfor en solid pause i båten, og spiste absolutt alt som fantes av mat i sekken (1 bagett, 2 boller og 2 energitabletter.) Drakk også masse vann. Det gav krefter. Rodde så over, men klarte aldeles ikke å dra båten oppover snøbakken igjen! Tenkte å skrive lapp til eieren, men hadde ingenting å skrive med, ei heller på. Så jeg la båten pent til rette ved en berghylle litt over elva, tok bilde av registreringsnummeret, og håper å klare å spore opp eieren, og forklare saken – kanskje også sende ham en liten gave? (Men i ettertid finner jeg ikke noe register over småbåter. KAS 424 er kanskje navnet på båten? Ikke vet jeg!) Så bar det oppover igjen, og jeg fulgte den bare ryggen mot hytta – som tidligere planlagt. Avslutningen, med vading rett før hytta, var bare rutine – ja, nesten moro nå, som målet likevel var nådd. Kl 19.30 var jeg tilbake, etter 13 timer, og godt kjørt i beina. Da smakte lapskausen himmelsk! Neste dag var det igjen gråvær, og bare å labbe tilbake 4,5 timer til bilen, men klarte ved å legge om ruta, å unngå elvevadinga ved Skrubbsåni. Følte meg nesten smart! Ingen kommunetopp under 2000 meter har kostet meg så mye tid og svette. 12-14 timer i bil og 22,5 timer fottur og diverse vadinger av iskalde elver. Likevel; det er disse turene man husker best! Og synet av båten der oppe på fjellet, når jeg hadde gitt opp målet for turen, kommer jeg aldri til å glemme.

Gratulerer med dagen folkens!!

Første vintertur rundt Lifjell denne vinteren. Hvem inne i granskauen – nei, mer korrekt inne fåreskogen, fant på å la det ligge is og litt haggel igjen inne i skogen? Vintersesongen er i gang.Planen var en kjapp tur på lørdagen. Jeg vurderte selvsagt også lengre turer, men fant ut at det nok fortsatt ville passe med en kort. Og på vei inn mot Sandnes , var det is langs veien og fortsatt litt snø/haggel i hagenene langs veien. Det var sikkert ennå mer oppe i høyden. Godt at jeg bestemte meg for en tur nede i lavlandet. Inne i skogen var det bra forholde – et stykke. Lenger ute langs sjøen var det is i stien og glatt enkelte plasser. Det ble å gå forsiktig. Det var selvsagt ikke andre på tur utover, selv om det var spor i sorpa, jog tror helst sporene var fra fredagen. Da var det bra vær. Denne dagen var det helst overskyet og litt yr i lufta. Ikke så mye at det var neødvendig med jakke, men såpass at det lå som et lag utenpå skjorta. Det var rundt 3-4 grader nede ved sjøen og det kan ikke ha vært langt fra null øverst. Jeg var litt på vakt om det skulle begynne å fryse på. Litt underlig å se sol inne i byen, mens det omtrent samtidig var tett tåke oppe på toppen. En dag med skiftende vær. Det var en blanding av is og sorpe i stien. Glatt var det uansett. Det ble litt forsiktig klatring enkelte plasser. Jeg synes det gikk greit opp bakken. Pulsen kom nok opp mot syregrensen, det vil antgakelig kjennes senere. Men det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer av og til. Og dette takket være noen små gule greier jeg fikk av en bekjent innen helsevesenet. Fabelaktig hva slike små greie gjør med det som kjennes vondt, og fører til forsiktige bevegelser.Og best av alt, det ble ikke verre utover dagen og kvelden……. Utover fra toppen sprang det forbi en kar. Jeg så det var folk ute på toppen, men jeg tok bare en kort saftpause før jeg fortasse nedover . I ”den fordømte bakken” (opp av Øksendal til skaret over Dalevann) var det for første gang i år, is på pytene. Jeg håper det blir lite is og snø denne vinter sesongen.Nedover bakkenene inne skogen var forholdene sikkelig bra, tørr sti, ikke nedbør og adskillig varmere enn på snaue fjellet. En fin avslutning på en vanlig vintertur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Så var det tid for den årlige turen til Nes kirkeruiner. Denne turen lokker mange padlere hvert år, så også i år 11 padleentusiaster møtte på Årnes brygge for en kveldstur til Nes kirkeruiner. Blikk stille vann og 20+ grader i sola Turen oppover Glomma gikk i behagelig tempo mens vi snakket om løst og fast. Hilde som hadde tatt turen fra Oslo ble nok litt overrasket over hvor fint det er å padle i dette området Det var bare å nyte turen opp til bryggeanlegget ved kirkeruinene. Fra bryggeanlegget går det en flott sti videre opp til Nes kirkeruiner. På veien er det fine sitteplasser hvor man kan nyte stillheten og utsikten. Vel fremme ved kirkeruinene ble det tid til en liten rundtur og litt fotografering før vi satte oss i sola og nøt medbrakt kaffe og matpakke Etter en lang og god pause med mye hyggelig snakk og latter bestemte vi oss for å padle et lite stykke oppover Vorma. Vi kunne jo ikke gå glipp av solnedgangen Og for en solnedgang vi fikk ! Sjelden er den så vakker som denne kvelden Men mørket kommer fort når det nærmer seg september, så vi snudde i det sola forsvant bak åskammen og padlet tilbake mot Årnes. På veien fikk vi også se beveren, noe som alltid er like morsomt og spennende. Takk til alle for en hyggelig tur, og jeg håper vi sees på vannet igjen neste torsdag. Da er det tur til Uåa, og da er det bevergaranti På denne siden finner du opplysninger om HERO sine turer: HERO Du er hjertelig velkommen Alle bildene fra turen ser du her: http://galleri2013.padleines.com/#!album-212 î î î Trykk firkant for visning i fullskjerm Vis ekstern blogg

Hei, jeg har en Primus Easy Fuel || -brenner. Med den har jeg brukt en Cooleman-gassboks, men nå er den tom, så jeg kjøpte en "Primus Power Gas 4 Season Mix 2207 Propane Isobutane Butane 230g". Når jeg skrur denne på, så er det er parti når den er halvveis påskrudd hvor det lekker gass ut, betyr dette at det er feil type ett-eller-annet? Det skjedde nemlig ikke men Cooleman-boksen..

Isfisketur i varierende vær dag 1 Tidlig morgen 17.mai la jeg og Runar Danielsen ut på det som ble en flott, men strabasiøs tur. Vi skulle gå til Bukkvatnet/Geitvatnet i Ballangen kommune, og løypevalg og vær gjorde turen til ei tøff utfordring. Det er flere ruter man kan velge opp til Bukkevatnet og etter mye fram og tilbake valgte vi å ta den korteste ruta som er fra Råndalen. Minuset med å velge denne løypa er at starten på turen er veldig tøff og man stiger nesten 700 meter rett opp. Vi hadde tunge sekker og en del utstyr i pulkene og visste at det kom til å bli hardt, men tok det som ei fin utfordring. Turkameratene klare for nye utfordringer Starten på turen ble særdeles tung i og med at det ikke var snø de første 200-300 høydemetrene. Dette gjorde at vi måtte dra pulkene i gress og grus underlag. Det var så tungt at vi måtte ha oss pauser hver 20-30 meter. Det var nok ei stund hvor vi vurderte om vi egentlig hadde valgt feil rute. Et slit med tung sekk og pulk Etter at vi hadde slitt ei god stund og var kommet opp til ca 200 meters høyde tok vi en skikkelig pause og laget bål. Vi fikk i oss et godt måltid og tok oss en kopp kaffe. Det hjalp godt på 2 slitne kropper. Gutten i røyken:) Etter pausen satte vi kursen videre oppover og nå var det heldigvis snø på bakken slik at pulkene gled litt bedre. Problemet etterhvert var at det ble så mye snø at vi gikk til knees i snøen og det var for bratt til å ta på skiene. Uansett var dette bedre enn å dra pulkene i gress og grus. Bratte partier i djupsnøen Da vi hadde passert tregrensen tok vi en ny pause og gjorde klar skiene. Det var fortsatt bratt og vi var avhengig av å ha godt feste. Runar tok på klikkfellene, mens jeg brukte det gamle trikset med sportstape under skiene. Selv om det fortsatt var bratt var det en befrielse å få på skiene slik at man slapp å traske i djupsnøen. Nå hadde vi i tillegg en flott utsikt å nyte på veien opp. Flott utsikt utover Råndalen Etters 5 timer med blodslit var vi endelig oppe på toppen. Vi valgte da å gå et stykke til og slå leir ved et lite vann. Vi var slitne og bestemte oss for å feire nasjonaldagen og ta første natten der. Vi var veldig klar for fersk fiskemiddag på nasjonaldagen, så det første vi gjorde var å gå ned på isen og borre noen hull slik at vi fikk ut isfiskestengene. Været var flott, det var et lite slør på himmelen, men sola varmet godt likevel. Været var flott og vi kunne fiske i bar overkropp på vannet. Vannet viste seg å være et godt fiskevann for det gikk ikke lang tid før middagen var berget. I løpet av en halvtime hadde vi fått fem flotte ørretter. Fine ørretter Vi valgte å koke ørretten til middag og det smakte helt fantastisk. Vi hadde mer enn nok med mat og spiste oss stappmette begge to. Etter middagen var det duket for dessert av ypperste klasse. XO cognac, kaffe og tørket reinkjøtt:) Nasjonaldagen feires med flagg og edle dråper:) Resten av dagen slappet vi bare av med cognac og kaffe, mens vi fortalte gode røverhistorier:). Vi satt ute så lenge det var oppholdsvær, men utpå kvelden da regnet kom trakk vi innendørs i teltet. 17. mai boligen Vi var begge trøtte og slitne etter en strabasiøs marsj opp fjellet så det gikk ikke lang tid før vi lå vannrett i soveposen. Allerede halv 11 var vi i drømmeland og hvilte ut... Resten av turen og flere bilder og turer finner du på http://turopplevelser.blogg.no/

En fantastisk 17 mai helg Krossbu med tilhørende topp turer. Lørdag 16 var Store Bjørn målet. Godt fjell vær, noe varierende, alt i fra blå himmel & sol til "white-out" tilbake til sol/sky. Etter ca 4,5 time (u)rolig stabbing fra Krossbu var vi jammen på toppen Flott der opp får`n si. Været var da sef på sitt mest vekslende... For å ikke misse helt etterlengtet nedkjøringen pga 0 sikt, var det bare å komme seg ned igjen. Ved tilbakekomst til Bjørneskaret klarnet det helt til blå himmel & sol. Kjapp tur opp på Bjørnungen. Må si at det er en flott "gratis" topp ikke selve toppen men utsikten mot Store Bjørn og eggen mot Vesle Bjørn er fantastisk. Etter litt soling, sjokolade og et par skiver, var følget gira på Saksa. Som sagt så var det bare å klyve til topps. Så endelig ski kjøring igjen fin crusing all the way til Krossbu. Ble en laaang dag så litt forsinket middag & øl gjorde seg. 17 mai og gratulerer med dagen å det der. Fint vær med frisk bris. Var litt tungt å komme i gang etter lørdagen. Men kom fort i gange med Kalven som mål. Mye motvind over breen til selve stigningen opp til Kalven. Da løyet det så si til vindstille. Så totalt vindstille at lunsjen ble inntatt på topp punktet av Kalven. Helt fantastisk! Da var det dags for etterlengtet skikjøring igjen, startet i løs & fin pudder så over til litt skavler og fokk snø. En helt kanoen nedkjøring, endelig betaling for drassing på tungt men skikkelig ski utstyr... Dett var min med 17 mai helg.

Har et sett med utfordringer til meg selv for 2019, og der inngår en tur på toppen av et eller annet fjell over 2000 moh i Jotunheimen. Trodde egentlig det løpet var kjørt nå, men værvarselet for helga ser jo veldig lovende ut (Yr) Steindalsnosi (2025 moh) er visstnok av de aller enkleste 2k-toppene i Jotunheimen, og jeg tenker på å kjøre opp på lørdag, finne en parkering mellom Hervavatnet og Galgeberghytta, overnatte i teltet ved oppgangen derfra, og ha dagslyset tilgjengelig hele søndagen. MEN: Jeg har ikke ski. Jeg har ikke truger. Jeg har ikke stegjern. Jeg har ikke isøks. Av det kan man vel også se at jeg heller ikke har overvettes erfaring med høyfjell under vinterlige forhold Og det ser jo ut som det er vinterlige forhold der nå... Jeg tusler jo rundt i byfjellene rundt Bergen også på vinteren, og har grove brodder, både lave og høye gamasjer, ullundertøy og dunplagg herfra til evigheten, ja til og med en liten sammenleggbar snøspade. Så ser for meg at det verste som kan skje, er at jeg gir opp å nå toppen pga for mye tung basking i snøen og returnerer med uforrettet sak - og det er jo for så vidt ikke så ille Eller? Hva mener dere - fottur i snøen til Steindalsnosi - HOT or NOT? Noen lure tips eller fersk føreinfo?

Hei alle sammen. Vet at det enda er tidlig, men jeg håper jo på at denne posten skal før til mange gode idéer for 2017. Tidligere i år gikk jeg denne turen https://www.fjellforum.no/forums/topic/40678-finse-vassbygdi/ alene. Det ga veldig mersmak og jeg kan absolutt tenke meg å gjenta det til sommeren. Jeg trenger tips til nye turer på omtrent samme lengde +/- . Jeg tenker primært området sør for Trondheim, minus Jotunheimen, men er selvfølgelig åpen for alle forslag. Har tenkte på områder som Vassfaret, Rondane, Trollheimen, Innerdalen. Forslag og nyttige linker og generelle tips mottas med takk. Carl

Legger ut bilder og et lite referat fra en tur med packraft ned Kirjasjåkka (Girjasjohka), Vuoktajåkka, Tertojåkka og Kaitumälven. Flere bilder kan finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/MedPackraftFraNikkaluoktaTilKaitum02# Jeg parkerte i Kaitum, tok toget til Kiruna og korresponderende buss til Nikkaluokta. Bussen var nesten full av folk, men alle satte kursen motsatt av meg, mot Kebnekaise og Kungsleden, og jeg så ikke et menneske igjen før et par kilometer fra Kaitum. Været var strålende, stort sett sol og temperaturer rundt 25 grader. De to første elvene er små, og faller i lange strekninger med sammenhengende stryk rundt 10 meter per kilometer. Jeg prøvde derfor å prikke inn vårflommen for å få nok vann i strykene. Etter snøforholdene i Tromsø og Narvik da jeg kjørte over til Sverige, fryktet jeg lenge at jeg var for tidlig ute, og regnet med at jeg måtte grynne i snø på de høyeste partiene (900 moh). Frykten viste seg å være grunnløs, vårløsningen var for lengst ferdig, og vannstanden i elvene var heller foruroligende lav. Det som jeg hadde håpet skulle bli frisk og utfordrende padling i rask elv, ble i stedet en roligere og intens jakt etter å finne de djupeste rennene mellom steinene slik at jeg slapp å gå ut av båten for å fløte. Dette er jo også en utfordring, og jeg følte etter hvert at jeg behersket teknikken som Roman Dial i boka ”Packrafting” betegner som ”Sjøstjerna” eller ”Tubing” til fulle. Denne går ut på å legge bein, albuer og rygg på luftkammeret slik at båten stikker minst mulig djupt, og så vifte litt med åra for å få litt framdrift. Opprinnelig hadde jeg tenkt å padle ned Kirjasjåkka til møtet med Vuoktajåkka, og så ta en gåtur oppover langs Vuoktajåkka og padle ned igjen. Pga den lave vannstanden, og etter hvert flere og flere turer ut av båten for å fløte, valgte jeg å avbryte padlingen i Kirjasjåkka halveis ned og bære over til Vuoktajåkka, som har litt mindre fall. Her slapp jeg unna fløtingen frem til de siste 3 kilometerene før sammenløpet med Kirjasjåkka, der jeg til sammen måtte fløte ca 1 kilometer. Etter sammenløpet mellom disse to elvene heter elva Tertojåkka. Herfra og helt ned til Kaitum var vannstanden høy nok til at padlingen ble slik jeg hadde sett for meg; fartsfyllt og artig. I Kaitumelva var det høy vannstand, og den steig mens jeg var der. Elva drenerer store og høytliggende områder vest for Kebnekaise, og varmen satte fart i snøsmeltinga. Partiet av Kaitumelva fra der Tertojåkka renner ut og ca 12 km oppover, er den delen som faller mest på strekningen fra Kaitumsjøene og ned til Kaitum. Her er det meste av elva klassifisert i klasse 2 og 3, et par stryk i klasse 4, og et par fosser i klasse 5 og 6. For å teste ut min nye packraft med spruttrekk, tok jeg en dagstur oppover denne strekningen, for så å padle ned. Båten svarte virkelig til forventningene. Jeg padlet hele strekningen untatt de to fossene og ett av klasse 4 strykene. Gjennomsnitthastigheten på elva var 8 km/t, toppfart var 15 km/t. Den siste dagen padlet jeg på den store Kaitumälven ned til Kaitum, i alt 32 km. Snittfart var 4,5 km i timen inkludert mange fiskepauser og en god matpause. Da jeg kom fram til Kaitum, følte jeg at jeg gjerne kunne ha fortsatt nye 32 km. Med andre ord en ideell dag med packrafting. Bæringen fra Paittasjärvi til Kirjasjåkka var på 9 km med 400 meters stigning. Fra Kirjasjåkka til Vuoktasjåkka bar jeg ca 4 km. Bæring ellers var noen få meter forbi et lite drop i Vuoktasjåkka, 200 m forbi et stryk et par km før Tertojåkka renner ut i Kaitumälven og de siste 500 m Tertojåkka. Jeg valgte også å bære første 2/3 av Pattokuoika, et av to klasse 3 stryk mellom Tertojåkka og Kaitum, delvis fordi det er et langt stryk på nesten 2 km, slik at et uhell ville kunne resultere i en lang svømmetur, og delvis for å fiske. I tillegg kom bæringen på dagsturen opp Kaitumelven. Jeg fikk mer en nok fisk til mat. Det meste av Tertojåkka er kvotert; dvs at bare et begrenset antall fiskekort selges pr år etter søknad og loddtrekning. Også Kaitumälven fra Lietek og til utløpet av Tertojåkka er kvotert. Her fisket jeg i sideelvene med godt resultat. Et variant av denne turen er å gå forbi Kirjasjåkka og til Tjuonajåkk, evt. å gå og padle via Seidejavri, Gorijavri og Tjuoltajaure til Voulep Kaitumjaure, og padle ned Kaitumelva herfra. Harald