Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'nasjonstopp'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

competitions

  • Dec 2019
  • Jan 2020

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 37 resultater

  1. Den naturskjønne dalen Vrata ligger like sør for den østerrikske grensa, nær Villach, hvor jeg hadde vært i bryllup for min turkamerat Håvard, som har funnet sin kjære her nede. Siden han var frekk nok til å stikke av gårde på bryllupsreise (!), måtte jeg gå alene i området, og valget falt på Triglav, høyeste fjell i Slovenia. Utstyrt med topografisk kart for anledningen, tok jeg av i byen Mojstrana, og fortsatte på vei i sørvestlig retning. Fjellene reiste seg stupbratt opp på begge sider innover dalen – reneste Romsdalen, dette! Begeistringen i bilen steg i takt med høydemeterne som ble vunnet, opptil 25 % stigning sto det på et skilt. Ingen avgift på veien, men en erketypisk gammel rynket slovener med den obligatoriske røyken i hånda krevde 2,5 euro i p-avgift inne ved Aljzajev Dom hytta. Jeg var dum nok til å si at jeg skulle overnatte oppe i fjellet, og han skjønte nok engelsk til å kreve meg for p-avgift også for morgendagen. Jeg var allerede på 1015 meter, men det skulle være nok høydemetre som ventet i varmen. En tur innom hytta brakte to ting på det rene: Ikke drikk av bekker i området – hvilket betydde vann i sekken, og mer vekt, altså mer trim! Hytta oppe på fjellet var betjent og diger, og i ukedagene trengte jeg nok ikke engang bestille seng. Flott – så var det bare å legge i vei! Triglav north wall Stien videre (sørover) innover dalen var lettgått, og etter en snau halvtime begynte det å gå oppover. Her åpenbarte nordveggen på Triglav seg, en vertikal kilometerhøy fjellvegg, tre kilometer bred – og et eldorado for klatrere. Her gikk det over hundre klatreruter oppover, forkynte et skilt ved elva. Jeg skulle gå en av de bratte turistrutene, merket Prag 1, som på imponerende måte krysset seg oppover i stupbratt terreng til venstre for storveggen. Dette skulle bli moro! Ikke før kommet over elva på restene av en svær snørenne, var det hugget ut trinn i det myke fjellet, og sikret med wire og tykke bolter langt oppover. Stien vendte så nordøstover et stykke, før den krysset seg oppover på knauser, i krattskog og opp skrenter. Alle bratte punkter var greie å forsere, og på de aller bratteste var det alltid wire for eventuell sikring. En fallende stein minte meg om at jeg faktisk hadde gått fra klatrehjelmen i bilen, men jeg følte det rimelig trygt uten. Det viste seg snart at steinen kom fra en skabbete bukk som gresset lenger oppe, og som slett ikke var så sky. Etter 3,5 timer i stor varme, og en solid rastepause, var det godt å komme opp på et steinete platå på 2200 meter, og et skilt som sa det var 1 time igjen til hytta. Nå ble det langt mer snø, og i oppsprukket fjell var det gjennom årtusener blitt dannet enkelte dype hull og sprekker på mange meter. Det hadde vært livsfarlig å ramle ned i noe slikt. Toppen av Triglav kunne nå sees tydelig, sammen med rekker av mennesker som gikk forsiktig på toppeggen. Hytta, Triglavski dom, lå flott plassert på 2515 m, på fjellets nordøstlige rygg. Hytta er av de største av sitt slag i landet, og er svært populær. Engelsk ble forstått, og jeg fikk eget rom til 22 euro, men toalettene var uten vann og i søreuropeisk standard: Oppholdene her ble heller korte. En halv liter vann kostet 2,5 euro, og veide fort opp for billig mat og seng! Kvelden ble brukt til å nyte utsikten, studere ruta for neste dag, og til å snakke med en slovener som kunne brukbart engelsk, og som fortalte at levestandarden i landet de siste årene har blitt kraftig forbedret. Topptur i morgengryDet var meldt tilskyende, så jeg var oppe samtidig med første frokostservering, dvs kl 6. Halv sju var jeg i friskt trav uten sekk på vei oppover den bratte eggen, som omtrent var sammenhengende ”klettersteig”/via ferrata. 250 hm opp til fortoppen gikk kjapt, og en ganske smal egg ledet videre opp til toppunktet på 2864 meter. Det var et lite tårn, men ingen toppbok her oppe. Et skylag var i ferd med å dannes over dalene, så det var lurt å være tidlig ute. En ung slovener hjalp meg med å ta toppbildet, men jeg burde sjekket det; for i ettertid viste det seg at han ikke hadde klart det. Ganske ergerlig i grunn. Rask retur ned til hytta, der jeg tok på sekken kl 8.00, og la i vei videre nedover. Samtidig forsvant toppen i skyer. Fra hytta brukte jeg 3 timer på de 1500 høydemeterne ned til bilen, og kjente nedstigningen i knærne helt til neste dag – jammen glad jeg tok denne toppen over to dager! Nå kom også regnet, så turen var perfekt ”timet.” Et lengre og annerledes alternativ ned kunne vært å traversere toppen, og fulgt nordveggen på Triglav mot vestnordvest ned til skaret Luknja (1758m). Dette innebærer mye ”klettersteig”, men en del av sikringswirene ned fra toppen lå fortsatt (slutten av juni) under snø og is! Lokalt regner man 10 timer på toppen. En drøy dagstur altså, med 1800 hm hver vei! Jeg anbefaler en natt på hytta nær toppen. Det er også flere hytter i nærheten der oppe, og noen flere toppturer kan gjennomføres uten å måtte gå ned igjen under 2000 meter.
  2. Den gang jeg var ung og var russ var det knuteregler for russelua. Kontakt med politiet kvalifiserte for knute i lua. Nå er russelua skiftet ut med en norsk nisselue, derav overskriften. Opptakten var at Lyngve og jeg hadde leid bil i Dubai for å gå nasjonstopper i UAE og Oman. Bilen ble levert i svært god tid før avreise til Bahrain. Leiebilen var fullforsikret, så vi antok at en steinsprutskade i frontruta ikke burde være noe vesentlig problem ved levering av bilen. Så enkelt var det ikke. Det dukket opp krav om politirapport for å slippe å betale for ruta, og etter litt diskusjon viste det seg at en politirapport kunne fremskaffes på flyplassens politistasjon. Etter over 2 timers venting fikk vi endelig fylt ut skjemaet – riktignok på arabisk, men det ordnet seg til slutt. Da vi kom til innsjekkingsskranken var den egentlig stengt, men vi slapp forbi med et nødskrik. Dette var bare opptakten til turen. Etter en kort natt på hotell i Manama bar det av gårde i drosje mot Formel-1 banen i Bahrain og vi kunne skimte toppen på avstand gjennom varmedisen. Ved topp-punktet så vi en radar, men da vi hadde andres turrapporter å støtte oss på regnet vi med at dette ikke bød på problem. Å kjøre veien opp gikk ikke, her ble vi stanset av politiet som geleidet oss til det nordvestre hjørnet av høydedraget. Området var sterkt preget av oljeinstallasjoner. Det luktet olje mange steder og flammer fra gass-fakler var det flere steder i området. Vi kom fort opp på en topp som så ut som den kunne være høyest. Denne toppen kunne passe med den på 134 meter som er beskrevet andre steder på internettet. En inngjerdet jernstake nær radaren så imidlertid noe høyere ut. Vi snek oss ned i en dal og listet oss opp mot toppen slik at vi var minst mulig synlige fra radaren. Til slutt snek vi oss opp til gjerdet rundt jerngreia på toppen, tok noen kjappe bilder og målte GPS-høyden til 140 meter på min ny-kalibrerte GPS. Selv om føttene våre var noen cm lavere, men dette var så nær at det er godkjent bestigning. Piggtråden rundt jernstaken ga vi oss ikke i vold med. Vi fortsatte tilbake omtrent samme vei, da møtte vi en politimann som beslagla mobiltelefon og kamera. Så ble vi geleidet tilbake til drosjen der 3 politibiler ventet på oss. Vi fikk snakke med sjefen og forklarte hva vi drev med. Vi smilte tappert og forsøkte å ta dette mest mulig rolig. Heldigvis skjedde det ikke verre ting enn at enkelte bilder måtte slettes fra Lyngves kamera og at vi ble stående der å diskutere med politiet en stund. Det merkelige var at drosjesjåføren måtte oppgi personalia og alt slikt, men oss fikk de ingen persondata på. Etter noen minutter med noe høy puls rakk vi flyet tilbake med god margin. Jeg vil legge til at GPS-sporet til Lyngve viser at den første toppen som vi gikk over var 118 meter, mens den siste som vi antar er høyest var 115 meter. Disse høydene passer ikke med tidligere observasjoner, Min GPS viste 140 meter på den siste toppen, målte ikke på den første. Begge apparatene oppførte seg merkelig i området, sannsynligvis pga nærhet til radaren, oljeledninger og andre installasjoner i området. De 2 topp-punktene er ikke langt fra hverandre i høyde og min magefølelse er at toppen med det inngjerdede metallmerket nær radaren er hoyest. Uansett var vi oppom de 2 høyeste punktene, så vi er i boks. Et punkt lenger øst med en tank på toppen er definitivt lavere.
  3. Etter å ha vært helt og delvis sykemeldt etter et flåttbitt i fjor høst kjennes formen nå noe bedre, og legen mente at en rolig Sydentur ikke var skadelig. Syden er som kjent et land som består av mange land, i mitt hode ferielandene rundt Middelhavet, samt Kanariøyene. En overkommelig nasjonstopp er jo greit å ta med seg på en slik tur, og valget falt på Tunisia denne gangen. En kjapp beslutning rett før påske og billigtur til Monastir nør Sousse ble bestilt. Etter en dags akklimatisering i Sousse var jeg klar for tur. Egentlig tenkte jeg å leie bil innover i landet, men slo det fra meg etter en seriøs prat med en seriøs reiseleder fra charterbyrået Detur. I dette landet var leiebilselskapene heller tvilsomme, leiebilene fikk ingen sørvis før de stoppetav seg selv, og jeg kunne fort havne ut i trøbbel. Dessuten var det en del illegale personer, blant annet fra Libya, som leide bil, så derfor ble alle leiebiler stoppet ved politikontrollpunkter, som det er mange av. Leiebiler har blå skilt i Tunisia, så de er lette å plukke ut. Generelt fikk jeg også i klartekst at i dette landet kunne man ikke stole på noen! Alternativet som ble foreslått er Louage, det vil si minibusser som starter fra faste steder og går til faste steder, og som kjører når de er fulle, dvs 8 passasjerer. Jeg startet tidlig med å ta en drosje til Station Louage i Sousse, og der ble jeg plassert i en minibuss som skulle til Sbetla, ikke langt fra Kasserine som ligger ved foten av Tunisias høyeste fjell Djebel Chambi. Etter en lang venting kom minibussen endelig av gårde, og i Sbetla sto ny minibuss klar. Et par passasjerer manglet på full buss, men her kom jeg greit videre til Kasserine, der jeg fant en drosje. Drosjesjåføren snakket mindre engelsk enn jeg kan fransk, og det er ganske lite, så konversasjonen ble litt vrien, men vi kom da oss frem til inngangen til Chambi nasjonalpark. Her kom vi ikke inn, parken var stengt i dag, og det var nødvendig med en autorisasjon fra kontoret i Kasserine, kom tilbake i morgen var beskjeden. Tilbake til Kasserine fant vi kontoret, men fikk ingen autorisasjon. Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde, men det var noe med en president. Var presidenten i Tunisia på nasjonstoppen i dag, slik at vanlig dødelige ikke kom til? Forklaringen var en annen. Det var presidenten for nasjonalparken eller skogbrukssjefen som ikke var på kontoret, så noen autorisasjon fikk jeg ikke. Men det er jo alltid en løsning. Vi kjørte hjem til presidenten, han kikket på meg og sa OK, vi fikk nummeret hans og kjørte tilbake til inngangen til nasjonalparken. Intet papir, kun en muntlig godkjenning Portvakten fikk en kort prat med presidenten da vi igjen var tilbake ved inngangen og da var alt greit. Det eneste jeg ikke likte var at portvakten beholdt passet mitt mens jeg var inne i nasjonalparken, men noen sjanser må man jo ta. Inngangen lå på ca 900 moh og det er asfaltert vei til topps. Sjåføren var redd for fjellveien, og i en sving på ca 1100 moh turte han ikke mer, men det var i grunnen helt greit. Jeg ruslet oppover veien som ikke var så bratt egentlig, og etter tre kvarters vandring langs godt merket vei var jeg oppe ved halvmånesymbolet som de tunisiske speiderne har satt opp. Her står høyden på 1544 moh, men min GPS var ikke enig, og det så betydelig høyere ut oppe ved antennemasten lenger bort. Jeg hadde lest meg opp på forhånd og fått med meg noe om militært område på toppen, men så ingen militære, skilt eller gjerder, så her var det bare å gå på og spille dum om noen skulle dukke opp. Helt oppe ved masten var en liten oppmurt firkant i betong, som definitivt er høyest. Herfra er fritt utsyn i alle retninger, bortsett fra den stygge masta da. GPS viste korrekt høyde 1544 moh, så her var ingen tvil, jeg var på toppen! Jeg fikk tatt et bilde av toppen, før 2 karer kom etter meg opp her, en av dem virket litt brysk, mens den andre gikk og plukket blomster. De var ikke uniformert og snakket stort sett fransk. Passet mitt fikk de ikke se, for det var igjen ved inngangen, men de kikket gjennom sakene mine, men uten at noe mer skjedde. Jeg bare fortet med ned igjen for å møte drosjesjåføren, men han var ikke til avtalt sted på avtalt tid. Ingen grunn til å stå der og vente, så jeg gikk videre nedover veien og traff han ved gaten, der jeg fikk passet mitt igjen. Tilbake i Kasserine fant jeg en minibuss som gikk direkte tilbake til Sousse og denne ble full og gikk etter bare 2 minutter, så avslutningen på denne dagsturen fra Sousse gikk på skinner. Tilbake på hotellet i Sousse, var jeg vel fornøyd med dagens fangst til en nasjonstopp med svært lite turrapporter å finne på nett, og så vidt jeg kan se ingen som har notert en bestigning av det aller høyeste punktet, kun noen få bilder å finne fra juksetoppen med halvmånen som er ca. 20 meter for lav. Det var godt å sette seg i baren på hotellet med et par øl og høre på vestlig musikk etter mange timer i minibuss med tunisisk musikk på full speaker. Nå skal det bli godt med noen late dager ved Middelhavet før jeg reiser hjem igjen til kalde Noreg. Egentlig er det ikke så varmt her i Tunisia nå, ca 20-25 grader ved sjøen og noe lavere i høyden, så april er en ypperlig tid her. Om sommeren er det for varmt for mange, og i perioden desember-mars kan det ligge vedvarende snø i området rundt nasjonstoppen, så det kan skape komplikasjoner. For øvrig vil jeg tilføye at toppen ble besteget med min nasjonstopp-klatresandaler kjøpt i Oman.
  4. Jeg hadde sett meg ut en tur til Etiopia en stund. Hvitserk arrangerte en pakketur dit i november 2010 som ble vurdert, men jeg gjorde først et forsøk på å få med meg noen gamle turkamerater nedover. Vi ble raskt 7 personer, og privat tur ble organisert. Vi kjøpte en pakkeløsning over nett hos Habesha Adventures, samt en overnatting i Addis Abeba og 2 netter på luksuriøse Simiens Lodge, Afrikas høyeste hotell, bar og restaurant, 3260 meter over havet. Litt sommerfugler i magen hadde jeg da vi dro av gårde 7 stykker fra 4 flyplasser i Norge til et land vi ikke kjente og en turoperatør vi ikke kjente. Det ble litt fallhøyde om noe skulle feile med såpass mange i følget, alle solide turfolk, men noen uten høydeerfaring. Heldigvis gikk alt knirkefritt underveis, alle kom til topps på Ras Dejen og vel hjem igjen. Jeg vil skryte av den lokale arrangøren som hadde lagt opp alt veldig bra og med en del luksus underveis. Vi var en reisevant gjeng på tur som hadde vært med på mye i alle verdenshjørner, men sørvisen, matserveringen og det hele overgikk på flere punkter hva vi har sett på sammenlignbare ekspedisjoner. Habesha Adventures kan trygt anbefales til andre. Til tross for en del ekstra luksus kom vi ut med en pris under halvparten av Hvitserks. Vi hadde med oss anslagsvis 60 kilo med avlagte turklær, sko og annet utstyr fra oss selv og våre barn som ble gitt bort til folk innover i fjellene, men det meste gikk til vårt lokale støtteapparat på 11 personer, fjellfører, geværmann, kokk, 3 kokkeassistenter og 5 muldyrdrivere. Dette kom godt med, det var svært fattige folk som bodde innover her. Å gå innover i Simiens-fjellene var som å komme tilbake til bibelsk tid med hyrdene på marken som gikk med gjeterstavene sine. Det er store forskjeller innad i landet også. På nasjonalmuseet i Addis Abeba der vi gikk for å besøke den berømte Lucy fra 3,2 millioner år siden fant vi også landbruksredskaper av samme type som var for salg på markedet i Debark to dager før. Vi besøkte følgende topper under vår vandring: Gogo 3926 moh – det fineste utsiktspunktet i Simiens-fjellene Enatye – 4070 moh, flat topp med en liten knatt øverst, her var det fint å sparke fotball Ras Dejen østtopp målt til 4557 moh med GPS, Etiopias høyeste punkt Ras Dejen vesttopp, 4551 moh, et finere utsiktspunkt i enkelte retninger 500 meter vest for høyeste punkt Bwahit 4430 moh – Etiopias nest høyeste fjell For øvrig henvises til utfyllende turrapport med bilder på http://www.wwv.no/foreign.asp?subpage=6&CountryId=156
  5. Her er ein link til rapport for den turen eg hadde til Mt. Catherine i desember 2011. Eg var samstundes på Mt. Sinai som sikker dei fleste turistar som skal til fjells vitjar. Forskjellen i terreng er ikkje så stor men opplevinga av turen varierte enormt. Mt. Sinai : Sikkert i lag med 300+ andre personar pluss kamelar og beduinar. Mt. Catherine : Aleine i fjellet heile dagen! Sidan eg likar best å gå aleine i fjellet var dette ein enorm forskjell for meg. http://www.zbambus.info/_mountains/_MtStCatherine/MtStCatherine.html -no-
  6. I leiebil fra Emiratene til Oman Det gikk overaskende mange timer å kjøre fra nasjonstoppen nordvest i United Arab Emirates (UAE) og til byen Bahla i Oman, ikke så langt fra Jabal Shams. For det første kjørte vi en del feil rundt byen Al Ain i det sydlige UAE, p.g.a omkjøringer ifm veiarbeider. Vi kjørte derfor litt på "gefuhlen" en stund uten GPS, men vi kom oss heldigvis tilbake til hovedveien, da vi lot GPS'en kalkulere en ny rute mot grensen. Det var litt kø ut av UAE, men det som tok tid var at funksjonæren la passene våre til side, mens han fortsatte å ekspedere turister fra gulf-området. Mulig at våre pass måtte ligge der og modnes litt på bordet, før han omsider kunne stemple oss ut. Eller så var det våre skitne klær og lange skjeggstubber som var årsaken, og det faktum at Lars (snilen) i sine kortbukser viste knær i et muslimsk land (fy-fy Lars!). Dessuten måtte vi overraskende nok betale oss ut av UAE, en såkalt departure tax på 35 AED (56 NOK) per snute. Det bar etterhvert videre til immigrasjonen i Oman, men også her følte vi at vi ble nedprioritert. Våre pass ble lagt til side, mens turister fra gulf-området fikk sine stempel umiddelbart. I tillegg måtte vi fylle ut et arrival-skjema og grensevakten tok 20 OMR (300 NOK) fra hver av oss i visum. Papirene på leiebilen gikk derimot raskt igjennom systemet. Jeg tror vi brukte bortimot to timer bare på grensen. Vi fortsatte deretter kjøringen sydover i Oman, det var motorvei også her, men ikke helt på nivå med UAE. Blant annet var det en del sand og stein i veibanen. Dette fikk vi virkelig erfare da en bil som passerte oss i stor fart, sendte avgårde en liten stein mot vindusruten vår, noe som avga et høyt smell. Vi oppdaget en stjerne i frontruta, ca 2 cm i diameter. Vi ankom Bahla lenge etter at det hadde blitt mørkt. Der fikk vi øye på et hotell langs veien, og bestemte oss for å sjekke inn der, istedet for å kjøre videre. Det fristet ikke å sove under åpen himmel en natt til, dessuten var det uttrykk for regn. Men Lars hadde rotet bort passet sitt, så vi hadde innledningsvis litt problemer med å sjekke inn på hotellet. De vil vel ikke ha en papirløs flyktning boende på et slikt hotell. Det ble til at vi brukte nesten en time på å endevende hele bilen og all bagasje både to og tre ganger før Lars omsider fant passet i bunnen av storsekken sin. Hvordan passet har havnet der, etter hyppig fremvisning i dagens grensekontroll, er rett og slett et lite mysterium. Vi delte i allefall et rom med 2 senger, og fikk oss både middag og frokost på hotellet til den totale sum av ca 40 OMR (600 NOK). Den hyggelige damen i resepsjonen påstod dessuten at vi kunne kjøre helt til topps på Jabal Shams. En veldig overraskende nyhet, ettersom vi trodde at veien bare kunne kjøres opp til ca 2200m. Der kommer man visstnok ikke videre p.g.a en militær sperring, hadde vi lest. Vel, vi tok ikke akkurat hennes ord for god fisk, ettersom folk som ikke har tindebestigning som interesse, mangler en del forståelse for hva som er en topp og hva som ikke er det. Vi bestemte oss derfor, helt i tråd med vår opprinnelige plan, å dra opp grytidlig neste morgen i tilfelle vi likevel måtte gå opp på Jabal Shams. Til topps på Jabal Shams Vi fikk oss en tidlig frokost kl. 05:30, før vi sjekket ut av hotellet og satte oss ut i bilen. Da oppdaget vi at skaden fra gårsdagens steinsprut, bare over natten hadde laget en 20 cm lang sprekk i frontruta. Ja vel, vi var nå fullforsikret (CDW uten egenandeler) og tenkte ikke så mye mer over det. I alle fall var det ingen av oss som tenkte på at vi måtte innhente politirapport på skaden for at forsikringen skulle gjelde, ihverfall ikke når det gjaldt en steinsprut. Det fikk vi først erfare da vi skulle returnere bilen i Dubai. Men mer om det senere. Det var ikke noe problem å finne avkjørselen på riksvei 21 litt sør for Bahla, for her var det godt skiltet til Al Hamra (i tillegg til Jabal Shams om jeg ikke husker feil). Dessuten hadde vi gps'en min i bakhånd. Det var overraskende gode veier med asfalt, både forbi Al Hamra og videre oppover. Da de bratteste bakkene tok til var det vekselvis asfalt og grus. Vi tok ikke av på sideveien til Jabal Shams Basecamp, fordi vi først ville sjekke ut om veien faktisk var åpen helt til topps. Men litt lenger oppe, der det finnes en avkjørsel og vei helt opp til Jabal Shams, fant vi ut at denne var sperret med en høy port og piggtråd rundt. Jeg snakket med vakta, og han bekreftet ganske raskt at veien kun er for militært personell. Jeg spurte om vi kunne sette bilen utenfor, og heller gå opp veien, men da sa han at hele Jabal Shams var "restricted area". Da jeg spurte om vi kunne kjøre ned til Jabal Shams Base Camp, og gå fra der, gjentok han litt bryskt at hele Jabal Shams var "restricted area" og at vi ikke hadde noe der å gjøre. Javel, knute på tråden. Jeg gikk tilbake til bilen og diskuterte med Lars hva vi skulle gjøre. Lars ville parkere bilen litt nedenfor porten, og snike seg rundt sperringene og inn på veien til fots. Men denne ideen likte jeg ikke, det var for stor fare for å bli observert. Vi ble heller enige om å kjøre tilbake til Jabal Shams BC, godt ute av syne, men vi ville tape nesten 300 høydemetre på dette. Det viste seg at BC var en slags campingplass med flere hytter. Rett i nærheten fant vi også en merket tursti oppover mot Jabal Shams. Vi parkerte bilen (1920 m.o.h) og begynte å gå langs stien. Stien var stort sett usynlig men den var godt merket med maling hver 10-20 meter, så ruta var enkel å følge. Stien dreide bort mot ryggen, og fulgte deretter stort sett kanten av det gedigne stupet. Stien oppover her hadde kjempegod utsikt, nesten som Grand Canyon. Da vi passerte 2600 m.o.h, skjønte vi at stien ikke ledet til det høyeste punktet av Jabal Shams, men heller dreide bortover mot syd-toppen som ligger langt fra hovedtoppen. Vi skjønner godt at militæret ikke ønsker å ha en merket tursti i nærheten av deres installasjoner. Vi bestemte oss likevel for å ta av fra turstien, og heller snike oss direkte oppover mot hovedtoppen. Vi tok en liten pause før vi begynte på et strekke der vi var godt synlige fra installasjonen på toppen, slik at vi kunne spurte forbi og dermed minimere tiden for eksponering. Man blir litt paranoid i slike omgivelser, så derfor var jeg helt sikker på at jeg så en stor og stygg vakthund luske rundt, men i ettertid viste det seg å være ei ufarlig geit. Etterhvert kom vi opp til veien og en helikopter plattform, ikke langt fra kuppelen (radaren) og bygningen på toppen. Her stoppet plutselig gps-tracket, som jeg hadde lastet ned fra en annen fotturist som hadde vært veldig nærme toppen. Men dette var absolutt ikke høyeste punkt. Ettersom vi likevel hadde nådd så langt kunne vi likegodt prøve å spasere de siste metrene opp veien i retning av den grønne kuppelen. Like før vi nådde denne, kom vi til et høyt gjerde og en port, samt et stort skilt hvor det med store bokstaver var skrevet "Restricted area, keep away". Vi fikk øye på en mann innenfor porten, så Lars var ikke mindre freidig at han gikk inn den åpne porten og begynte å snakke med mannen. Men i motsetning til vakten vi hadde møtt tidligere på dagen, var denne karen ikke uniformert og han møtte oss med et stort smil. Vi var velkommen til både å gå videre mot kuppelen, og ta kontakt med de som var inne i bygningen. For der var det visstnok to amerikanere som jobbet og de kunne sikkert både servere oss vann og kaffi, samt ta oss opp i toppen av kuppelen. Men istedetfor å gå inn i bygningen bestemte vi oss først for å sjekke ut området rundt, for å finne det høyeste punktet. Vi fant to aktuelle kandidater, ikke mer enn et steinkast fra hverandre. Vi målte den første til å være 3011 meter og den som lå like inn til kuppelen til å være 3012 meter. På sistnevnte knaus var der også bygget en liten varde. Nå var det ikke lenger noe tvil, vi hadde besteget det høyeste punktet av Jabal Shams. Det var nesten litt uvirkelig å stå der, ettersom vi begge hadde forventet å måtte nøye oss med et lavere toppunkt som ligger utenfor "restricted area". Derfor smakte denne bestigningen særdeles godt! Mens vi lusket rundt på det militære området, var det ingen som tok kontakt med oss. Veldig merkelig, ettersom vi tidligere på dagen hadde fått et bestemt inntrykk av at dette var et vel bevoktet område. Vi åpnet døren for å se om det var noen inne i bygningen, men vi turde ikke å begynne å luske rundt inne i radaren. Vi hverken hørte eller så noen der vi stod litt forfjamset i døra, så vi bestemte oss for å snu i døra. Vi var mer enn nok fornøyd med dagen likevel, over all forventning egentlig. Vi gikk derfor ut av porten og oppsøkte et nordligere punkt på kanten av Jabal Shams med god utsikt over stupet og kuppelen/radaren. Her tok vi oss en lunsj og slappet av i den behagelige temparaturen. Vi ble liggende og nyte solen i bortimot to timer, før vi tok til på returen. Vel nede i bilen, kjørte vi tilbake til Bahla og deretter rett til Ibri før det ble mørkt. Her tok vi inn på et hotell et godt stykke utenfor byen. For å feire dagens uvirkelige bestigning, spiste vi biff og kjøpte oss et par øl. Deretter var vi begge klar for litt søvn, etter noen lange og harde dager med forholdsvis lite søvn. Tilbake til Emiratene og Dubai Neste morgen dro vi inn til sentrum av Ibri for å kjøpe nye sandaler til Lars. Hans gamle sandaler var nemlig begynt å i oppløsning, ifølge Lars pågrunn av mange år med barske turer og store elvekrysninger. Vi fant et par billige sandaler på et lokalt kjøpesenter, sannsynligvis ikke noe av bra kvalitet, men helt sikkert godt nok for de to sandal-toppene i Bahrain og Qatar. Deretter fortsatte vi kjøringen mot grensen. Heldigvis var det omtrent ingen kø på grensen, det gikk svinfort både å komme seg ut av Oman (ingen departure tax) og deretter komme seg inn i UAE (ingen visum gebyr). Lars hadde behov for å veksle penger, så vi stoppet på et stort kjøpesenter ikke langt fra grensen. Der spiste vi også en iransk lunsj. Det gikk raskt tilbake til Dubai på fine motorveier (120 km/t), og vi hadde såpass godt med tid, at vi bestemte oss for å se litt nærmere på Burj Dubai, verdens høyeste skyskraper (828m) midt i sentrum av Dubai. Siden det var lørdag var det mindre trafikk enn normalt, så derfor våget vi oss helt inn i bykjernen med bil. Lars kjørte, mens jeg stod for gps-navigasjon. Men med et 4-5 år gammelt kjørekart på min gps, viste dette seg ganske unyttig, ihvertfall i nærheten av Burj Dubai der det har skjedd store forandringer i veisystemet. Så derfor slo vi etterhvert av gps'en og brukte den nesten 1 km høye skyskraperen å navigere etter. Etter en del plunder kom vi oss helt inn i nabolaget til skyskraperen, og fikk parkert bilen i Dubai Mall (gratis). Billetter til topps av Burj Dubai koster 100 AED (160 NOK), men det var ikke noe ledig før neste dag. Ekpress billetter ble solgt for svimlende 400 AED (640 NOK), men heller ikke disse kunne vi ta, ettersom neste avgang var kl. 20, dvs for sent til å rekke flyet. Så derfor kjørte vi likegodt direkte til flyplassen, slik at vi hadde godt med tid. Men der tok vi feil. Så snart bilen var levert og inspisert, fikk vi beskjed om at vi hadde en skade (steinsprut), og at vi manglet en politirapport. Derfor måtte vi bekoste utskifting av frontruta ble vi fortalt. Ja vel, hvis man skal ringe politiet hver gang man får en steinsprut i trafikken, ja så får politiet hektiske dager. Dette var helt urimelig følte vi, ettersom vi hadde betalt for fullforsikring. Men det hjelper ikke med en fullforsikring, når man ikke har en politirapport å vise til. Heldigvis fant vi frem til et politikontor på flyplassen. Men politimannen som hadde ansvaret for å utstede skaderapporter var visstnok ikke inne. Det tok ihverfall et par timer med mye frem og tilbake mellom Budget og politistasjonen før politirapporten endelig var på plass. Da hadde vi brukt så pass lang tid på dette, at vi nesten mistet flyet vårt til Bahrain. Men det hele endte godt til slutt, slik at vi kunne fortsette å sanke flere nasjonstopper i Bahrain og Qatar. Eksterne Lenker: -Alle bilder fra Oman -GPS-track fra kjøringen Bahla til Jabal Shams Base Camp -GPS-track fra fotturen
  7. Omsider er også rapporten fra denne minneverdige turen endelig klar! Rapport med mange bilder ligger her: http://peakbook.org/tour/79/Kilimanjaro.html It's Kili time! Make the most of it. I månedsskifte januar/februar 2010 dro jeg og en kompis til Kenya og Tanzania for å bestige Kilimanjaro. I tillegg ble det safari både før og etter fjellet, i Amboseli, Ngorongoro og Serengeti. Turen var organisert privat via en tanzaniansk lokal eiet og drevet operatør, www.ahsantetours.com, som holder til i Moshi. De har bl.a. fast ansatte bærere og overbeviste for øvrig på alle måter både før og under turen. Turen til dette fjellet var oppfyllelsen av en årelang drøm for min del og kanskje mitt livs fjelleventyr. Etter å ha lest mye om Kilimanjaro, både på nettet og i bøker (turrapporter fra folk over hele verden og først og fremst Henry Stedman’s ”Kilimanjaro – a trekking guide to Africa’s highest mountain”, samt Audrey Salkeld’s ”Kilimanjaro: Mountain at the crossroads”, begge anbefales på det sterkeste for alle som ønsker å ta turen), hadde valget falt på Lemosho-ruten med overnatting i krateret. Helt fra begynnelsen, da jeg leste i ovennevnte turguide at det var lov og mulig å både gå i krateret og overnatte der, visste jeg at det var det jeg ville. Så da var dette faktisk også utslagsgivende for oss da vi valgte operatør (ikke alle tilbyr denne unike og helt fantastiske muligheten). Utover det var argumentene for rutevalget gode akklimatiseringsmuligheter (med andre ord god tid på fjellet samt en del opp og ned, siden vi ikke dro på annen akklimatiseringstur på forhånd), vakkert landskap og lite folk, så fremt det lot seg gjøre. Nettopp derfor ble også Campene Simba Cave og Millenium valgt framfor de vanlig brukte campene på denne ruta. Og av åtte dagsetapper var det faktisk bare to der vi gikk ”i kø”. De andre 6 var vi enten helt alene eller møtte svært lite folk (til tross for at Lemosho ruten i mellomtiden har utviklet seg til å bli ganske populær, samt at den fra dag 3 forløper sammen med den mest gåtte ruta, Machame). Og det er godt gjort på det fjellet! Og slik så turprogrammet ut: Dag 1: Fly Oslo-Amsterdam-Nairobi Dag 2: Transfer til Amboseli, evening game drive Dag 3: Amboseli, morning game drive, bird walk, evening game drive Dag 4: Transfer til Namanga (grensen til Tanzania) og videre med shuttlebuss via Arusha til Moshi Dag 5: Kilimanjaro (1. dag på fjellet) Lemosho Glades (2250 moh) - Mti Mkubwa/Big Tree Camp (2780 moh) Dag 6: Kilimanjaro (2. dag på fjellet) Big Tree Camp - Simba Cave Camp (3640 moh) Dag 7: Kilimanjaro (3. dag på fjellet) Simba Cave Camp - Barranco Camp (3960 mh) via Lava Tower (4640 moh) Dag 8: Kilimanjaro (4. dag på fjellet) Barranco Camp - Karanga Camp (4035 moh) Dag 9: Kilimanjaro (5. dag på fjellet) Karanga Camp - Barafu Camp (4640 moh) Dag 10: Kilimanjaro (6. dag på fjellet) Barafu Camp - Crater Camp (5730 moh) via Reusch Krater (5850 moh) Dag 11: Kilimanjaro (7. dag på fjellet) Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) Dag 12: Kilimanjaro (8. dag på fjellet) Millenium Camp - Mweka gate (1630 moh) - Moshi Dag 13: Ngorongoro CA Dag 14: Serengeti NP Dag 15: Serengeti, Transfer til Arusha og KIA, Fly på kvelden via Amsterdal til Oslo Dag 16: Ankomst Oslo Medikamenter: Doxycyclin (Malaria), Diamox (fordi turen skulle være gøy, vi ikke trengte å bevise noe og ville nå opp i krateret – dessuten er kompisen min høydelege, og jeg var liksom under medisinsk oppsyn hele tiden), noe magestabiliserende bakteriekulturer (Idoform) og i krateret en liten tablett mot kvalme som jeg ikke vet hva var samt to paracet. Fasit: Det var bokstavelig talt en herlig spasertur, i hvert fall til ca. 5000 moh. Derfra var det en litt mer slitsom spasertur opp til kraterkanten ved Stella Point (5730 moh). Den eneste biten jeg virkelig slet, var halvparten av oppstigningen fra krateret til toppen. Den morsomste etappen var fra Barranco til Karanga, der det var klyving og litt mer krevende terreng). Ellers var ruta utrolig variert (man runder jo halve fjellet og ser toppen fra en annen vinkel hver dag), terrenget lettgått og stien for norske forhold en motorvei. Bare i andre del av toppruta fra krateret var terrenget slik at jeg var glad for fjellerfaring i Jotunheimen, med delvis frossen snø og bratt lende. Intro Vi fløy med KLM via Amsterdam til Nairobi og fra Kilimanjaro International tilbake. Begge turene var nattfly på langdistansen, returen gikk via Daressalam (mellomlanding). Før fjellturen hadde vi booket en todagers safari i Amboseli Nasjonalpark, som ligger rett ved nordfoten av Kilimanjaro, på kenyansk side, og er spesielt kjent for sine store elefantbestand (ved siden av Chobe National Park i Botswana skal dette være beste stedet på hele kontinentet for å se afrikanske elefanter). "Fjellet" (det er ikke noe annet fjell der - Kilimanjaro dominerer alt) som bakteppet setter en ytterligere dimensjon på kulissen. Amboseli er en slette, og Kilimanjaro reiser seg imponerende høyt fra lavlandet til nesten 6000 meters høyde. Et lite opphold her er en fantastisk måte å begynne veien til toppen på! Endelig på tur 24.01.2011 Nairobi-Amboseli-Moshi Vi ankommer Nairobi Apt kl. 6 om morgenen og får visumet vårt ved immigrations. Den lange køen beveger seg utrolig raskt, og det hele er fort unnagjort på meget uspektakulært vis. Etter noe venting (pga. punktert dekk) blir vi hentet på Nairobi Airport av safaribilen vår fra lodgen i Amboseli (Ol Tukai), og turen ut dit tar ca. 4 timer. Vi sitter tause ved hver vårt bilvindu og tar den afrikanske morgenen med inntrykkene langs veien innover oss. Først bærer det langs hovedveien mot Mombasa, før vi tar av på grusvei til Amboseli. Kun en halv time etter avreise Nairobi ser vi de første sjiraffene. Senere, på støvveien mot parken, ser jeg på høyre hånd mot skyene som danner et bånd av store bommullsballer på himmelen. Lenge ser jeg mot skyene og tenker at den ene skyen har et merkelig mønster, ikke rund og bommullaktig, men skråstripet (men dog i samme hvitfarge). Jeg ser på mens den stripete skyen forsvinner mellom de andre, før den dukker opp igjen. Ikke før jeg er helt sikker, sier jeg fra til kompisen min: "Du, se på den stripete skyen der oppe..." "Det er et fjell", kommer det som svar, som jeg allerede vet. Det er vårt fjell, og det er høyt! Og det er snø på toppen, masse snø. Senere når vi fram til lodgen, sjekker inn og får en te. Etterpå drar vi på vår første game drive. Det blir tre til, samt en guided fugletittevandring i lodgens nærområde, med synet av mange hundre elefanter, løver, flodhest, bøfler og utallige hundre storker, ender og gjess av forskjellige slag samt mange andre fugler, før vi på tredje dagen om morgenen setter kursen mot Namanga, grense"byen" mot Tanzania. Her skal vi møte shuttle bussen vår (Impala Shuttle) til Moshi som vi har forhåndsbestilt (veldig lurt, som det viser seg, for den er helt fullbooket), mens vår bil returnerer til Nairobi. Vi får en halvliter flaskevann som er inkludert i kjøreprisen, og så følger grenseformalitetene og visumprosedyrene til Tanzania. Litt fram og tilbakeløping mellom immigrations og banken blir det, men også her er ting utrolig ukompliserte. I Arusha blir det bussbytte, og kl. 5 om ettermiddagen sjekker vi inn på Leopard hotell midt i sentrum. Her møter vi guiden vår, Godbless, og ansvarlig kontakt fra operatøren, som sjekker utstyret vårt og briefer oss nøye om ruta dag for dag samt evakueringsplan om noen av oss skulle bli høydesyk eller annet uhell skulle inntreffe. 27.01.2010: Moshi - Lemosho trail head (2385 moh) - Mti Mkubwa (2780 moh) ca. 6 km, 395 høydemeter opp Bare en uke for vi skulle dra, kom det noen tilbake som meldte upasserbar vei til stistart ved Lemosho Glades pga mye regn og gjørme, som betydde gåstart en god del lengre nede. Så vi er nok ganske spente om vi vil kunne kjøre hele veien inn. Det kan vi. Så vidt det er. Kjøreturen blir i overkant spennende, vi kjører oss fast gjentatte ganger og må etter hvert kaste ut bærerne for å få lettere bil og høyere bakkeklaring. Bærerne må jogge derfra til stistart. Også ellers er siste biten av kjøreturen inn kanskje den mest spennende og nervepirrende delen av hele fjellturen, med en styggbratt regnskogsskråning på høyre side... Og så er vi endelig i gang! Regnskogen omslutter oss med sin mette grønnfarge og lyder av aper og fugler. Stien er lettgått og tørr(!), og både stigningen og tempoet er meget behagelig. Været er strålende og temperaturen grei for å gå: Vi har på oss lette lange bukser og t-skjorte. Overraskende fort (etter 2,5 timer) når vi fram til leiren. Vi sjekker inn hos rangeren, flytter inn i teltet, får varmt vann til å vaske ansikt og hender med, og blir snart ropt til teen. Og etterpå blir det middag. 28.01.2010: Mti Mkubwa - Simba Cave Camp (3640 moh) ca. 14 km, 860 høydemeter opp Lemosho ruta, normalt uten overnatting i krateret, er egentlig på 8 dager. Vanligvis (uten kraternatt) går de fleste på 7 dager (som vi også gjør, pluss at vi har en ekstra natt i krateret, slik at vår tur er på 8 dager). Shira 1 er den leiren de fleste dropper. Noen dropper enda en dag (da blir Karangaleiren sløyfet i tillegg), men det gjorde ikke vi, pga akklimatiseringen. Neste leir etter Mti Mkubwa er for de fleste altså Shira 2, noe som gir en meget lang andre etappe. Vi derimot gjør en liten vri her og velger den lille og svært lite brukte leiren Simba Cave mellom Shira 1 og Shira 2, nydelig beliggende på en litten gresslette (en sjeldenhet på dette fjellet) på Shira platået, med flott utsikt til toppen. For oss betyr dette i dag 10 timer anslått gåtid og 860 høydemeter. Turen fører først gjennom den øvre biten av regnskogen, som blir mer og mer glissen, med herlige trær med kjempeskjegglav på grenene, og så kommer vi inn i kjempelyngsonen. Her ser vi en flokk sunbirds og to bittesmå kameleoner. Med det rolige tempoet stiger vi nesten umerkelig, og når snart Shiraplatået. Dette er den eldste delen av Kilimanjaromassivet, og i sine velmaktsdager var Shira høyere enn Kibo (vulkankjeglen som Uhuru Peak, den høyeste toppen på fjellet, ligger på) er i dag. Nå er Shira nederodert til ca. 3600–3800 moh, og de vestlige rutene (Lemosho og Shira) krysser platået. På Shira 1 blir det lunsj (et svært idyllisk sted med en liten bekk, egentlig synd at nesten ingen overnatter her – jeg likte meg svært godt her). Nå er vi allerede i det alpine myrlandskapet, og vegetasjonen blir lavere. Det vokser mange evighetsblomster her. Etter lunsjen krysser vi Shira platået og har nå unnagjort nesten hele stigningen. Så blir resten av etappen en fin rusletur i et meget spesielt og fint landskap. Vi bruker 7,5 timer på denne nydelige etappen og er godt fornøyd med det. Været har en fast rytme hver dag: Om natten og tidlig på morgen er det klart, så trekker det inn skyer (lengre oppe tåkeskyer) ved lunsjtider, mens det ikke faller en dråpe regn, og i 4-5 tida klarner det opp igjen til kveldssol og en ny stjerneklar og månelys natt. 29.01.2010: Simba Cave - Barranco Camp (3960 moh) via Lava Tower (4640 moh) ca. 19 km, 1000 høydemeter opp, 680 høydemeter ned Etappen i dag blir den hittil mest krevende, og i tillegg kommer jeg til å slå høyderekorden min i dag. Til å begynne med går det nesten ikke nevneverdig oppover mot Shira 2. Til tross for den fine utsikten herfra til Shiras kraterkant og ned mot slettelandet ved foten av fjellet er dette i mine øyne ikke noen fin leir, og vi er i etterkant meget fornøyd med vårt valg av Simba Cave. Nå bærer det videre oppover, først i solskinn og så etter hvert i tåke og et nesten nifst og goldt lavalandskap (som minner meg om Mordor i Ringenes Herre-filmene), til Lava Tower, der vi skal nå dagens høyeste punkt. Når vi omsider overskrider 4027 moh (min daværende høyderekord) blir dette høytidelig kommentert av de to andre i følget vårt på tre (kompisen min og guiden vår), og jeg får gratulasjoner. Vi har det virkelig bra, ikke spor etter hodepine eller lignende. Ved Lava Tower Camp, der vi har lunsjpausen vår, må vi for første gang finne fram en varm genser og goretexjakka. Her lever fire-stripe-mus og hvitnakkeravn på smulene som fjellturistene etterlater seg. Det er kaldt og klamt, og jeg er virkelig glad for at vi midlertidig skal ned til vegetasjonen igjen, isteden for å fortsette oppover mot Western Breach inni grushengene og den klamme tåka (vi vurderte den ruta et sted i planleggingen, men slo den fra oss igjen). Nå bærer det bortimot 700 høydemeter nedover igjen. Det kan virke demotiverende å gi fra seg igjen tre fjerdedeler av dagens dyrebare vunnede høyde, men vi vet at det er godt for akklimatiseringen. Dessuten gleder jeg meg veldig til den meget spesielle vegetasjonen i Barrancoleiren med sine seneciotrær som er endemiske på det fjellet, så i hvert fall jeg gir fra meg høydemetrene med glede, i det minste i dag. Det er enda mye å oppleve, før vi skal stå på toppen. Barrancoleiren er tross sin størrelse den utvilsomt fineste på hele ruta, og før vi spiser middag klarner det opp igjen, og vi får nyte fjellet i kveldssola. Og nå har det faktisk kommet ganske så nært allerede! Bærerne våre er veldig flinke til å fine fine steder for den lille teltleiren vår, bestående av fire telt (tre sove- og et spisetelt), spesielt i de store leirene. De velger litt avsidesliggende, fine steder, passe store og veldig fine og jevne, ikke for nære toalettskurene og ikke for langt fra de heller (det er viktig når man må ut om natten). De er raske til å pakke sammen etter at vi har dratt, småspringer forbi oss et sted underveis på etappene, og når vi kommer fram, er alle telt satt opp igjen og varmt vann står klar, mens vi blir hilst og heiet på med en gang vi kommer i synsvidde. 30.01.2010 Barranco - Karanga (4035 moh) ca. 5 km, ca. 240 høydemeter opp, ca. 170 høydemeter ned Vi har planlagt reisetidspunktet etter mange kriterier, men månen har vi ikke tenkt på i det hele tatt. Mange koordinerer sine toppstøt med fullmånen, siden den lyser opp på natta når man skal gå. Men ved siden av blinkskuddet med det fantastiske været treffer vi helt utilsiktet også blink med månen. Snakk om helmaks. I natt er det fullmåne. Det er riktignok to dager før vi skal opp på toppen, men det gjør ingenting. For det første går ikke vi mot toppen om natta, for vi skal inn i krateret først. Og for det andre er også nettene før og etter, med tilnærmet full måne så fantastiske, for fjellet med sine breer ser simpelten eventyraktig ut i måneskinn. Siden vi bruker Diamox må vi passe på å drikke ekstra mye. 5–6 liter væske klarer vi hver dag, inkl. te til frokost og på ettermiddagen, suppe på morgenen og kvelden og det vi drikker av vann underveis. Det betyr også flere nattlige dobesøk (eller i hvert fall flere ganger ut av teltet). Normalt ville man kanskje irritert seg over det, men med synet av det fjellet i månenatta er enhver tur ut av teltet en sann opplevelse. I hvert fall jeg kan ikke se meg mett på dette! Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt. I dag er det for første gang en kort etappe, som vi har tenkt å bruke 4 bedagelige timer på. Det betyr at vi har ikke noe hastverk med å komme i gang denne morgenen og kan somle og nyte morgensola i den flotte Barrancoen til fulle, før også vi omsider kommer oss av sted. Alle som skal droppe Karanga har for lengst forlatt leiren, og vi kan se den lange køen i den bratte Barrancoveggen, også kalt for Breakfast Wall. På dette stedet må jeg bare berømme Ahsante for den fortreffelige maten vi får her på fjellet - utrolig hva kokken Rama tryller fram på det lille gasskjøkkene sitt. Nydelige supper (hver dag en ny variant), havregryn, toast og pannekaker er det til frokost. Underveis får vi alltid fersk frukt (mangoer, ananas, maracuja – hvordan får de dette til her oppe på fjellet?). Om kvelden varierer menyen fra internasjonal med pommes frites eller spagetti til indisk med deilige curryer og afrikansk, med fisk eller kjøtt. Også om kvelden får vi alltid en herlig suppe som forrett. Og te med popcorn etter ankomst i campene. Og det beste er at vi – så langt – ikke har mistet matlysten og kan nye det til fulle. Vår guide forteller at mange allerede på gårsdagens etappe får problemer med høyden, mens vi merker ikke noe til den i det hele tatt (enda). Vi nyter altså en deilig frokost i deilig solskinn i deilige omgivelser, før vi omsider, et sted mellom ni og ti, begynner å rusle bort til den to hundre høydemeter høye klyveflanken Barranco Wall. Dette er teknisk sett den mest krevende biten på hele den vanlige Lemosho ruta, og vi er spente. Vi finner fort ut at dette er veldig gøy. Endelig litt fjellfølelse, litt klyving, litt bratte og kontante høydemeter. Vi går ganske radig og passerer mange. Selv blir vi bare forbigått av noen bærere. Vel oppe er vi samstemte om at dette kan vi godt tenke oss å gjøre en gang til. I stedet tar vi oss en god pause og smugtitter på hvordan de andre gruppene av de forskjelligste nasjonaliteter tar seg ut i dette lende samt på klyvetekknikk, fysisk forfatning og utstyr. Det er mange amerikanere og mange tyskere, vi "nordmenn" (jeg regner meg som en for anledningen) er tydelig i mindretall. Det er en veldig salig blanding! Og det finnes åpenlyst en god del som denne etappen krevde betydelig mer av enn oss. Vi hører en amerikansk dame si til sin (ikke helt veltrente) mann: "Don't complain! YOU wanted this! You PAID for this, so DON'T complain!!" Vi derimot har det helt topp og nyter tilværelsen til det fulle. Nå har vi nådd det høyeste punktet på dagens etappe på 4200 moh, og til Karanga må vi mer enn dette ned igjen (for så å enda en gang stige litt). Godt for akklimatiseringen. Stien videre er i første omgang samlignbar med en motorvei. Her blir vi etter hvert tatt igjen av våre egne bærere som tydelig gleder seg over at det går så bra med oss. Ellers er det ingen som går forbi oss her, tvert imot, vi klarer delvis til og med å henge oss på andres bærere. Nede i dalen når vi "Last Water Point". Lenger oppe på fjellet er det ikke mer rennende vann, så herfra må bærerne bære med seg alt vann hele gruppen trenger for de neste to dagene. Vi får først tilgang til vann igjen når det kan smeltes snø i krateret, ellers er neste vannkilde ved Milleniumleiren på vei ned. Samtidig forlater vi nå vegetasjonen for godt. Videre oppover er det bare stein, grus og lavaaske. Fra dalbunnen er det 150 temmelig bratte høydemeter opp igjen til Karangaleiren. Her møter vi flere av våre egne bærere som har satt opp leiren og nå går flere turer etter mer vann. Noen er rett og slett bare snille og vil lette oss for dagstursekkene våre (spesielt min, siden jeg er en sånn liten kvinne). Men jeg gir ikke fra meg noe oppakning. Jeg har bare godt av å bære litt, jeg og. Dette her er kjempegod trim. Dessuten er jeg stolt. Jeg bærer uansett ikke mye, samlignet med dem, så det lille jeg har klarer jeg selv, det skulle bare mangle. Dette høster ikke ubetydelig beundring blant bærerne som heier oss oppover. Sterk er jeg, sier de. Sterk som en løvinne... Jaja, tenker jeg, bare vent og se. Enda så er jeg ikke oppe!! Halv to ankommer vi leiren og får en varm lunsj. Etterpå legger vi to fjellbestigere ut på en rusletur videre oppover mot Barafuleiren for akklimatiseringen sin skyld. Til slutt setter vi oss på en stein og skuer ned til campen og utover de østafrikanske slettene. Vi har det fortsatt uforskammet bra. 31.01.2010 Karanga - Barafu (4640 moh) ca. 4 km, 600 høydemeter opp Dagen i dag byr igjen på en kort etappe. Det går riktignok betydelig flere høydemeter opp enn dagen før, men til gjengjeld er de mindre bratte og merkbart mer bed(/h)agelige. Morgenstemningen i leiren er travel og munter. Igjen skinner sola fra en blå himmel. Riktignok merker jeg at jeg ikke har fullt så mye matlyst lenger. Jeg har ikke vondt i hodet og er ikke kvalm, men begynner å få litt løsere mage, men heller ikke direkte løs mage. Jeg spiser mindre, men prøver å drikke desto mer. Drikke, drikke, drikke, drikke. Bare 600 slake høydemeter opp i dag. 3 timer senere, i Barafuleiren, får vi igjen varm lunsj. Men denne gangen hviler vi oss bare resten av dagen. Det blir noen doturer, ellers rusler vi litt i den langstrakte leiren. Kveldsstemningen her oppe er spektakulær, ikke minst fordi vi nå for første gang får øye på Mawenzi, vulkan nr. 3 på massivet, og utvilsomt den flotteste å se på. For et syn! Og Kibo med sine gjenværende drøye 1000 høydemeter til toppen minner herfra om en litt overdimensjonert Besshøe i Jotunheimen hjemme, Med andre ord, den ser faktisk ganske overkommelig ut. Men – forholdene for øvrig er ikke samlignbare, og det begynner å bli alvor med høyden nå. Likevel er det på en måte beroligende å ha kommet så nær. Hvis vi sover godt den natten og har det brukbart neste morgenen, er vi sikre på at vi kommer til å klare krateroppholdet. Når vi kommer opp til Stella Point, har vi fortsatt muligheten å ta Uhuru Peak direkte og gå nedover igjen, dersom det skulle føles mer riktig. Når vi kryper til køys denne kvelden er vi veldig spente. Det er først nå eventyret begynner for alvor. 01.02.2010 Barafu - Crater Camp (5730 moh) ca. 6 km, 1100 høydemeter opp + 150 høydemeter fra kraterbunnen til Reusch krater og ned igjen I dag står vi opp tidlig, men starter forsinket likevel, siden bærerne somler med å filtrere drikkevann. Det gjør imidlertid ikke noe, fordi soloppgangsstemningen tar pusten fra oss, og pga. ventingen kan vi nyte den til fulle. I leiren er det folketomt og stille, siden alle vanlige toppturister har dratt ved midtnattstider. Vi er eneste gruppe på vei til krateret. Ikke lenge etter skinner sola allerede intenst fra den stålblå himmelen. Og den blir der nå hele dagen, fordi vi har kommet oss over skyene. Vi er over skyene! Vi er klare til å gå og veldig, veldig spente. Foran oss ligger 1100 høydemeter opp til kraterkanten ved Stella Point, som vi forserer meget "pole pole" og rikelig med pauser. Først måler vi fremgangen mot Barafu Camp som stadig ligger lenger under oss, så mot toppen Mawenzi (5149 moh), så mot et snøfelt like under kraterkanten. Men når vi når dit, er det likevel lengre opp til kanten enn det så ut. Men vi nærmer oss stadig mer. Nå har vi utsikt over hele den 6 km brede sadelen mellom Kibo og Mawenzi som Marangu ruta fører over, og ned til Kibo Hut. Først nå, like under kraterkanten, møter vi de første på vei ned igjen. Noen ser lykkelig ut, andre slitne, men nedover går det fort med alle sammen. Jeg gleder meg til å kunne springe ned denne askebakken like fort i morgen! Oppe ved Stella Point sitter jubelen løst, men utsikten innover krateret gjør meg raskt edru igjen. Det ser veldig langt ut helt bort til Furtwanglerbreen, der leiren ligger. Og det tar også en hel time, først litt ned til kraterbunnen og så flatt bortover på fin og lettgått sti. Men nå begynner jeg å få lett hodepine og kjenner at jeg ikke er helt på topp lenger, selv om jeg heller ikke føler meg direkte uvel. Jeg kjenner høyden i kroppen min, men takler den fortsatt forholdsvis bra. Når vi ankommer leiren er jeg sjokkert over all søpla. Jeg visste om at den var der, og snøen har smeltet den fram i dagen, men likevel er jeg rystet. Søppelfjell! Mennesker er griser, jeg fatter det ikke. Her oppe brytes ikke noe ned, selv "naturavfall" ligger for alltid. Hvorfor tar ingen engang bryderiet med å grave den ned??? Vi skal i hvert fall ikke bidra med en enste fillebit, og når det gjelder doen, har vi med oss et bærbart kjemisk toilett til denne leiren. Ahsante sana, den kommer jeg til å sette pris på! Vi rydder tingene inn i teltet og spiser lunsjen ute på en stein. 5 bærere og to guider (en til hver av oss) har blitt med opp hit, resten av troppen flytter i mellomtiden resten av campen ned til Millenium Camp. Vi hviler oss en time og drar så opp til Reuschkrateret (den indre kraterkanten). Jeg kan se stien på skrå opp grushenget veldig tydelig. Nå begynner jeg å bli litt uvel. To paracet, og så drar vi av sted. Her aksepteres ingen unnskyldninger, for denne utflukten er grunnen til at vi har kommet inn hit og skal overnatte her oppe. Og det var min ide, min betingelse for denne turen. For meg er dette likeverdig med toppen, så da så! Og vi kommer opp, og vi er målløs av begeistring. Vi føler oss som på månen. For en eiendommelig, godt og avsidesliggende verden! Og for en triumf for oss, for her er vi på 5850 moh, bare 50 høydemeter under toppen. Og den skal bli vår i morgen tidlig! Tilbake i leiren begynner jeg å bli ubehagelig uvel. Matlysten er helt borte, og jeg spiser bare suppe til middag og noen munnfull med grønnsaker. Så drikker jeg to store kopper te (drikke, drikke, drikke, drikke) og får en liten tablett mot kvalmen (kjekt å ha med høydelege!). Ahsante Tours har faktisk høydeleger til leie for fjellturen, men den jeg har med er helt gratis . Så smått begynner jeg å grue meg for den lange natten her oppe på "månen". Men den skal vise seg å bli langt bedre enn fryktet. Ved nitiden om kvelden må jeg en tur ut på doen vår, og da jeg kommer ut av teltet, blir jeg stående og måpe. På nesten 6000 m høyde, halvveis oppe i atmosfæren liksom, virker himmelen så nær at den nesten er til å ta på. Månen har ikke kommet opp (enda), det er bekmørkt og stjerneklart. Jeg har aldri før i mitt liv sett så mange stjerner, så nære og klare. Jeg står der nesten andektig – det er en utenomjordisk følelse. Jeg lar glidelåsen i døra til toiletteletet stå åpen og sitter på do i minst et kvarter og ser på stjernene mens jeg gjør det jeg må gjøre. Med tom mage og i den friske luften føler jeg meg raskt mye bedre. Etterpå blir det noen timers ordentlig søvn (med opphøyd overkropp for bedre pusting), og når vi blir vekket klokka fire har jeg det mye bedre enn kvelden før. 02.02.2010 Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh) ca. 9 km, 150 høydemeter opp og 2100 høydemeter ned Frokosten derimot har jeg ikke lyst på, og pannekaken svulmer opp i munnen. Jeg klarer ikke å få ned mer enn 2–3 munnfuller. Men jeg klarer en porsjon suppe og en kopp te. Det er mye bedre enn ingenting. Pakkingen av sovepose og dagstursekken er veldig slitsom og tar en evighet. Klokka fem er vi klare, og på de resterende 150 bratte høydemeterne skal vi anslagsvis bruke en time. Det er -6 grader og vindstille. Jeg tror jeg skal gå meg varm (idiotisk tanke), så jeg tar bare tynne votter. Resultatet er snart iskalde og kjempevonde fingre, og jeg tar på på meg varme votter, uten at det hjelper noe som helst. Et kvarter oppe i fjellsiden blir jeg svimmel. Dvs hodet mitt kribler (ikke Diamoxkribling), kiler og summer, som om hodet mitt skulle sovne inn. Det er vel blodomløpet som ikke klarer å tilføre nok oksygen. Kanskje det ble for tøft for kroppen å starte fra hvilemodus til bratt oppoverbakke med en gang uten å gå seg inn, her i den høyden. Nå er jeg på det stadiet at jeg klarer å gå 10-20 skritt (til neste sving i sikksakken) og må ha pause (og sette meg ned - jeg kan ikke besvime her nå!). Og så til neste sving. Og til neste. Dette går sakte! Godbless leder an og stopper tålmodig opp hver gang jeg ber ham om det. Halvveis oppe kommer vi inn på snøen, som er hard og isete. Det er et spor her fra før, men trinnene er dårlige og glatte. Bratt er det også. Nå er jeg svært takknemlig for gåstavene mine samt det lille jeg har av erfaring fra lignende forhold i Norge. Jeg prøver å ikke tenke på kraterkanten der oppe, men konsentrere meg om et steg om gangen. Det går framover, tross alt! Godbless vil ta sekken min, men han har selv en (større en) fra før, samt at han går med bare hender i lommene. Mine hender er så kalde og vonde at jeg nesten er på gråten, så det er helt uaktuelt at han tar sine ut av lommene. Gi meg bare den tiden jeg trenger, så skal jeg klare det her! Han spør om jeg er ok, og jeg sier ja og prøver å smile. Jeg mistenker ham for å ikke la seg lure, men han sier ingenting. Jeg skal klare det her, og min sekk skal jeg bære selv. Hele veien opp og ned. Endelig går sola opp og gir meg masse ny energi og krefter. Plutselig er heller ikke kraterkanten langt unna lenger, og de siste 30 høydemeterne opp til kanten går lettere og lettere for hvert steg. Nå trenger jeg ingen pauser lenger, jeg har kommet meg. Oppe på kraterkanten går de siste meterne bort til toppen som en lek. Stemningen tar pusten fra meg. Kibo kaster sin 15 minutter unge skygge ved siden av toppen til Mt. Meru, som så vidt rekker over disen. De ser ut som tvillinger. Ikke langt borte fra hører vi glade stemmer. Vi er ikke de første på toppen, men til tross for mine kav har ikke vi brukt mer enn litt over en time opp, så vi er i rute! Vi klemmer hverandre, deler ut gratulasjoner og tar toppbildene. Her oppe fra kan vi faktisk se jordkrymmingen. Synd at slettelandet er gjemt under morgendisen. Vi nyter det fantastiske været (fortsatt ikke et vindpust) og den uvirkelige morgenstemningen på Afrikas tak i en halv time, før vi begynner å rusle bortover tilbake til Stella Point. Dette er stort! Og jeg, helt gjennomsnittlige, vanlige meg har klart det! Nå gjenstår det drøyt 2000 høydemeter nedover, og i morgen ytterlige 2000+. Jeg vet allerede nå at knærne mine kommer til å hyle, men jeg gleder meg til å komme ned. Kvalmen er ikke sterk (jeg var aldri nær ved å kaste opp noen gang på denne turen), men den er likevel ubehagelig, og jeg vil gjerne bli kvitt den nå. Fire timer trenger vi for nedstigningen til Millenium Camp. I Barafu blir det en kort pause, og så bærer det videre, nå på ny og ukjent sti. Lemoshoruta bruker Mwekaruta som nedstigningsrute. Etter Barafu er det betydelig mindre bratt, men helningsvinkelen er tilsvarende mer ubehagelig for knærne. Jeg bruker stavene mine for alt de er verdt – det er jeg nå jeg virkelig trenger dem. På vei ned får vi vite hvor den friske frukten hele tiden kommer fra. Mweka ruta er for oss turister en kun-nedover-rute, men for arbeiderne på fjellet fungerer den som forsyningsvei opp. Her blir det stadig båret opp ferske matvarer og utstyr til gruppene på fjellet. Jeg er kjempeglad for at vi blir i Millennium i natt og ikke skal ned ytterligere 1000 høydemeter til Mweka, som de fleste gjør. Når vi ankommer leiren er vi støvete og skitne og temmelig slitne, men du verden så stolte og fornøyde også! Vi får varmt vaskevann, knærne blir smurt med leddolje, og så blir horisontalen inntatt for resten av dagen og natta. 03.02.2010 Millenium Camp - Mweka Gate (1630 moh) ca. 14 km, 2150 høydemeter ned Den siste frokosten på fjellet, siste gangen å pakke sammen tingene våre. I kveld skal vi sove på hotell, etter en god og varm dusj. Men før vi går, blir det avskjedsseremoni. Bærer- og guideteamet synger KIlimanjarosangen for oss, og vi overrekker høytidelig tipsen. Og hvordan de synger! Med hele kroppen, foran fjellet i strålende morgensol. Vi kan den sangen, vi har lært den hjemme. Men de synger med en selvdiktet tekst her, de synger om hele vår rute opp og ned fjellet, så mye skjønner vi. Så gjenstårt de siste drøye 2000 høydemeterne ned til Mweka gate. Når vi drar, er ikke knærne vonde, og jeg er ikke støl heller. Men førstnevnte tilstand er raskt forbi. Vi dukker ned igjen i kjempelyngvegetasjonen, og ved Mweka camp blir det toalett- og drikkestopp. Så når vi ned til regnskogen igjen, som for anledningen heller kan kalles tørrskog. Ikke en dråpe fikk vi på hele turen! Ved Mweka gate får vi sertifikatene våre, så nå har jeg det skriftlig at jeg var oppe, med dato og klokkeslett, i tilfelle jeg noen gang kommer til å glemme det. På hotellet legger vi opp føttene og vrenger oss ut av de støvete klærne. Dusjen er himmelsk... Vi inviterer Godbless ut på middag, men før det blir han med på en shoppingtur og viser oss de beste butikkene. Kjekt med en lokalkjent shopping guide... Maten er deilig (og som den smaker – matlysten er tilbake!), og vi skåler med en Kilimanjaro Lager på turen. Bak oss stråler fjellet i kveldssola. Det virker helt uvirkelig at vi var helt der oppe så sent som i går. Epilog: Det følger tre avslappede og late dager i Ngorongoro og Serengeti. Vi er kjemepheldige og får se alle Big Five - til og med alle med unger! Gresset er grønt, antilopene, gnuene og sebraene føder ungene sine, og i tillegg får jeg min andre personlige dyredrøm oppfylt, etter elefantene: Geparder. Med unger!!! Vi så ikke fjellet noe mer. Da vi kom tilbake fra safarien, var det mørke og regntunge skyer over hele området, og siden vi fløy på natta, ble det heller ikke noen fjell å se fra lufta. Bildene vi har i minnet fra Reuschkrateret vil være våre "flybilder" fra fjellet. I etterkant virker det nesten som om det var den egentlige toppen, siden vi der var midt oppe på fjellet og kunne se ned i "vulkanens øye". Dette utsynet har man ikke fra Uhuru Peak, siden Reuschkrateret sperrer for utsikten. Takk til hele den tanzanianske gjengen, forresten en fantastisk gjeng, kjempehyggelige og kjempehjelpsomme, for denne turen!
  8. Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17256/Til+topps+p%C3%A5+Vest-Europas+tak.html Så til slutt, etter å ha måttet droppe alternativ (1) Mont Blanc via en tredagerstravers om Gonella refugi og (2) via Three Monts Traverse fra Aiguille du Midi ble jeg og Øyvind til slutt stående igjen med siste mulighet; Mont Blanc via Goûter ridge (normalruta). På kvelden den 25. juli tok vi tramwayen fra Saint-Gervais-les-Bains og opp til Le Nid d`Aigle. Vi følte at det var et eller annet som ikke stemte siden vi ikke så spor av folkemengden som skulle til Mont Blanc i St.-Gervais. I ettertid ser jeg at de fleste tar heisen opp fra Les Houches fremfor å starte i St-Gervais som vi gjorde. Turen opp med tramwayen tar en snau time. Vel framme fulgte vi stien opp mot Refuge de la Tête Rousse. Møtte en del folk som var på vei ned igjen, kjedelig for enkelte som hørte togfløyta gikk av like før de var framme på stasjonen. Vi gikk ganske raskt oppover og møtte etter hvert på nysnøen som gjorde stien temmelig glatt, på kanten til at det var bedre å gå med stegjern her. På hytta hadde vi håpet at det skulle være mulig å fylle på camelbakene, men der tok vi feil. Ingen kraner å finne så vi kjøpte en 5 literskanne til 15 euro, var jo verd det fremfor å smelte snø med brenneren syntes vi. På flaten like bak hytta la vi oss til rette i våre to bivuakker sammen med en mengde andre telt. Plutselig gikk det av et enormt snøskred i nordflanken på Aiguille de Bionnassay. Det er det største skredet jeg noensinne har sett! En påminnelse om at skredfaren nok hadde vært stor om vi skulle gått traversen fra Col du Midi. Etter litt kveldsmat la vi oss til å sove og klokka ble stilt til 01.00, blir nok ikke mye søvn dette... Da klokka ringte var det både stjerner og måne på himmelen. Perfekt vær! Ingen lys var å se i bakken opp mot Goûter-hytta, skulle vi bli de første startende da? Vi fikk på oss stegjern, sele, isøks og sekk og la i vei oppover. Idet vi startet kom en armada av andre hodelykter etter oss, vi lot dem gå foran og i starten, men etter hvert ble vi utålmodige og sprang forbi i tilfelle de utløste noen steiner på oss. Etter noen hundre meter måtte vi over den beryktede Grand Colouir, en objektiv farlig renne der det stadig vekk kommer steinsprang ovenfra. Det finnes ikke tall på hvor mange dødsulykker som har forekommet her... Heldigvis var vi heldige med at det var temmelig kaldt og en del snø i renna, så vi følte oss ikke særlig utrygge. Jeg gruet meg heller til turen ned denne skråningen på vei tilbake da folkemengdene lenger oppe kunne finne på å løse ut stein... Etter å ha krysset renna går resten av ruta opp langs en rygg. Flere partier bød på tildels eksponerte klyvepassasjer, men her var det montert vaiere man kunne hekte seg innpå om man ville. 700 høydemeter lenger oppe var vi omsider framme ved Aiguille du Midi, og her fikk vi konstatert at vi IKKE var første lag på vei mot toppen. Foran oss så vi et fakkeltog av hodelykter på vei opp mot Dôme du Goûter, et spesielt syn! Gåstaven min begynte å fuske etter at jeg hadde tatt den sammen, så jeg valgte til slutt å legge den igjen ved Goûter-hytta. Øyvind var solidarisk og lånte bort den ene staven sin til meg, noe knærne mine satte pris på! Nå var det egentlig bare å gå i jevn fart oppover. Vi valgte å ikke ta på tauet, men oss om det... Oppe på Dôme du Goûter fikk vi øye på majesteten selv; Mont Blanc! Nå kriblet det etter å komme til topps. Dessverre kom det inn flere skysystemer etter hvert som det begynte å lysne, og vips hadde Mont Blanc tatt på seg hatten. Irriterende å ikke få se den sagnomsuste utsikten på vei opp langs Bosses ridge. Bakken opp fra Vallot-bivuakken føltes endeløs i den tåka som var. Enkelte partier var så bratte og smale at isøks hadde vært kjekt. Bena føltes blytunge ut, vannet frøs og vinden var isnende kald. Viktig å dekke til ansiktet for å unngå frostskader! Vi gikk og gikk og omsider, etter 5t 15min fra Tête Rousse nådde vi toppen kl. 07.00. Herlig! Planen var å få med seg den italienske nasjonstoppen på Mont Blanc de Courmayeur, men grunnet tunge bein og kjipt vær droppet vi det og gikk heller ned igjen. Det gikk fort ned til Vallot-bivuakken og vi så mange slitne fjes på vei opp. Jeg tok en tur på toalettet på Vallot-bivuakken, og det er det verste stedet jeg har gjort fra meg på! Dritt, søppel og dopapir florerte overalt. Dog stod det et skilt utenfor at dette toalettet er det ingen som har ansvar for å rengjøre... Vi fortsatte ned mot Gôuter-hytta, og nå var været noe bedre. Fikk fin utsikt herfra! I bakken ned mot Tête Rousse gikk vi bare så fort vi kunne ned for å unngå armadaen som kom etter oss. Stor forsiktighet ble vist samtidig som at effektiviteten var høy. Da jeg til slutt skulle krysse Grand Colouir kom det fra intet tre steiner rasende ned som prosjektiler ovenfra. Jeg skvatt til, stoppet, så opp og sprang over. Puh, det gikk bra! Kan tenke meg at det er skummelt her i varme seinsomre. Sommeren 2003 var faktisk Mont Blanc så og si ubestigelig fra alle kanter på grunn av enorm rasfare i Grand Colouir og uforserlige bresprekker langs de andre rutene. Vi tok over en times pause ved bivuakken, nå hadde vi brukt 8t 30min etter at vi startet i natt. Så spiste vi og drakk litt før vi orket å pakke sammen utstyret og rusle ned igjen til tramwayen. Sov som en stein på togturen ned til bilen, vel vitende om at denne alpeturen hadde blitt en stor suksess! Turdata (innmarsj): 1t 40min 775 hm Turdata (toppdagen): 10t 25min (8t 30min t/r Tête Rousse) 2000 hm
  9. Toubkal, 4167 moh Denne er tatt rett utifra bloggen min, der er bilder fra turen og meir fra Marokko. www.toskehove.com Fly oslo - Marrakesh, deretter taxi til Imlil Imlil ligger på rundt 1700 moh, på 3200 moh er der et par hytter som alle kan benytte før ett eventuelt støt mot toppen. Stien fra Imlil er ganske folksom, og ved gjevne mellomrom har lokale rigget til små pit-stops. Det er bra stigning, og store deler av turen går i sikksakk oppover fjellsiden. Eg bruker konkurranse instinktet mitt for det det er verdt, og går på. Tilfredsstillelsen over å ta igjen og passere vandrere både med og uten pakning er stor. Enn så lenge det varer, de siste 400 høydemeterene blir overraskende tunge. Men med den utsikten så er det heilt greit å måtte ta litt ekstra pauser. Heile veien er det sol, blå himmel og vindstille. Det er bra spor i snøen, og stemningen er konge. Etter middag på hytten trykker folk seg inn i stuen der det er vedovn, ein samling av turglade folk fra vidt forskjellige land, med og uten guider, snakker om dagen og planene for morgendagen. Eg blir sittende med ei fra cannada og to tyskere som snakker bra engelsk, Tyskerne er også uten guide og inviterer meg med på laget for toppforsøket. Vi våkner til nærmest perfekte forhold, lite vind og ett greit spor å følge. All honnør til første gruppen som trakka spor. Utsikten tar pusten fra meg på nytt og nytt for kver gang eg løfter hodet og ser. Luften er merkbart tynnere, det går omtrent i museskritt oppover, og pulsen raser avgårde om eg prøver å få opp farten. På toppen blir vi sittende ein stund å nyte livet, det er overraskende nok helt vindstille, og utsikten gir eg opp å beskrive med ord. Veien ned blir ein fryd. Å bruke isbrodder nedover kunne ikkje falt meg inn, og eg suser nedover med tre skritt i ett langs sporet. Etter det bratteste partiet tar eg ut jervenduken, legger sekken oppå, og sitter meg oppå der igjen. Mitt improviserte akebrett fungerer bedre enn ventet, og eg er nede til hytten på no-time. Inkludert ett par små uhell, og medførende fjerning av snø. Vi går ned til Imlil samme kveld. Eg føler for ein dusj, og Ibrahim sier han kan fikse ein med varmt vatn. Det varme vatnet varer til eg er våt, resten blir ein kjølig opplevelse, men han disker opp med kuskus til middag og eg sover bedre enn på lenge. Min foerste topp over 1500 moh dette, og det gav meirsmak, men eg hadde ikkje trodd at eg skulle kjenne hoyden saa godt allerede fra 3000 og opp.. Fra Imlil til shelteret tok det ca 5 timer, derfra til toppen tok det ca 4 timer..
  10. En utvidelse av pinsen med en dag og en rimelig flyrute til Thessaloniki gjorde dette at denne pinsen ble feiret i Hellas. Vi hadde bestilt hotell på Halkidiki-siden av Egeer-havet, så det ble en tidlig morgentur med leiebil gjennom byen, forbi Katerini og opp til den lille byen Litochoro under Olympus-fjellet. Herfra er det snaue 2 mil på bakkete og krokete veier. Tror dette er eneste gangen at jeg har blitt småkvalm av å kjøre bil selv, selv om tempoet var moderat. Fra parkeringen (Ca 1050 m) opp til Refugio A(ca 2050 m), en stor fjellhytte der mange overnatter. Jeg tok denne fjellturen som en dagstur og det går egentlig greit om man er vant med lange motbakker. Total er det over 2000 høydemeter opp og ned til toppen, om man tar med noen få nedoverbakker opp til hytta, samt nedklyvingen fra Skala. Mye folk ute og gikk, og jeg spurte meg frem da jeg ikke hadde noe ordentlig kart. Fin sti hele veien opp til Skala på 2866 moh. Herfra blir det litt mer kronglete terreng videre. Først klyver man ned endel meter fra Skala, litt bortover ryggen og lang klyving opp til fortoppen. Her var det litt skummelt pga mye folk, bratt terreng med svaberg og løs stein, men det går helst greit. Fra fortoppen er det litt bratt ned, her kan man holde seg i en wire, ned til en luftig kløft. Siste stykkemytikast opp er helt greit. På ingen måte vanskelig å ta seg frem her, men folk med utpreget høydeskrekk stopper nok gjerne på Skala. Klyveruten mellom Skala og Mytikas er godt merket med bolter på utsatte steder for vinterklatring. Endel går tydeligvis her vinterstid også, mye striper etter stegjern oppetter. På vei oppetter passerte jeg et par bratte snøfonner og var litt engstelig for at tilsvarende fonner kunne stoppe meg på de mer bratte partiene øverst, men her var det helt bart og tørt. Det kom også folk opp en mere direkte rute fra Refugio A. Dette var en organisert tur der alle hadde hjelm, men ingen hadde klatreutstyr det jeg kunne se. Muligens er denne ruten kjappere, men ikke så godt egnet for de store horder med tanke på fare fpr steinsprang. 3,5 timer fra bilen og opp, 3 kvarter på toppen, 2,5 timer ned + 2 timers kjøring hver vei mellom Halkidiki og P-plassen. Resten av den lille ferien ble tilbragt med damene mine på stranden, god samvittighet for å dra seg litt etter en slik dagstur. Dagens reisetips: IKKE lei bil av National eller Alamo i Thessaloniki. De har ikke bilutlevering på flyplassen. Vi ble møtt av en fyr som kom en halv time etter avtalt tid, han kjørte oss til kontoret som var flere kilometer unna og vi ble sittende fast lenge i kø tilbake igjen i bygater vi ikke hadde tenkt å besøke. Det ble en litt gretten start på ferien, men ellers var det flott i Syden.
  11. Lei vinter og kulde fant jeg ut at jeg ville ta en tur sydover. Første stopp på reisen var Rimini, et gammelt badested ved Adriaterhavet. Herfra ble det busstur opp til verdens eldste republikk, San Marino, med besøk på Titanofjellet (749 moh) Jeg gikk opp i tårnet på de 2 borgene, men hvor det høyeste naturlige punktet befinner seg er litt uklart, ettersom begge disse borgene er bygget på de 2 høyeste punktene. Det ble en liten runde i souvernirsjappene, og mye rart var å se, både norske troll og et systembolag fant jeg. Hele dette lilleputtlandet er en samling med souvenirsjapper, men fine fjell var det her i alle fall. Mellom borg nr 2 og 3(egentlig bare et tårn) var det mer natur å se, og jeg slanget meg litt der i godværet. Fra San Marino gikk turen vestover med tog til grensebyen Ventimiglia, som ble benyttet som basecamp for Monaco, da jeg regnet med at overnatting inne i fyrstedømmet ikke var for alminnelige lommebøker. Monaco er litt vrien å navigere i, her ligger gatene bare noen få meter fra hverandre, men det kan være flere titalls meter høydeforskjell, skulle hatt et 3d-kart over landet. Etter litt bom-orientering fant jeg til slutt Cemin des Revoires og navigerte meg frem til toppen av en offentlig heis 162 meter over havet og passende med kartet. Ikke akkurat den fineste fjellturen, men jeg fortsatte videre opp nordvestover, først gjennom terrenget til klippen rett opp, ca 530 moh. Her var det høye gjerder rundt noe telefonmaster, så topp-punktet var ikke innen rekkevidde, men jeg var oppe på platået. Deretter traverserte jeg på oversiden av Monaco, opp gjennom terrenget igjen mot Monte Carlo golfklubb og videre oppover en smal vei mot Mont Agel (1148 moh) Her så jeg noen installasjoner på toppen, men fortsatte oppover helt til jeg møtte en polibil. Denne stoppet, de studerte passet mitt vel og lenge, ikke bare bare å ha så mange rare stempel i passet sitt. Deretter var det marsj-ordre ned igjen, litt synd for det var ikke mer enn ca 100 høydemeter igjen til toppen. Militære veier skulle man ikke gå på nei! Det ble en seig nedoverbakke ned til jernbanestasjonen i Monaco, litt knapp tid til toget, derfra videre til Pisa for å fikse et tårn. Pisa er en grei basecamp for Maltas høyeste fjell, ettersom Ryanair har billige flybilletter derfra til Malta. Før avgang ble det en tur til et berømt tårn, som jeg endelig fikk retta opp, flyplassen var i gangavstand fra byen. På Malta ventet en leiebil som tok meg opp til Dingli-klippene på gærne siden av veien. Toppen var fort unnagjort, så jeg tok en liten runde rundt på øya, før jeg tok fergen over til Gozo, der jeg ble et par dager. Gozo er en mye mindre turistifisert øy en Malta og ligger en halvtimes fergetur unna. På Gozo fikk jeg også med meg det høyeste fjellet, Ta' Dbiegi, som ligger litt vest for hovedstaden Victoria, fulgte veien til landsbyen Santa Lucija, gjennom byen og svakt opp mot høyre til veien stoppet på en høyde på ca 176 m. Herfra travers ned over jordbruksland og opp på toppen på 190 moh. Fra toppen fikk jeg en flott utsikt over et stormfullt hav, med en nydelig regnbue over. Helt vest på Gozo ligger Asur-vinduet, en klippe med en ca 20 meter høyt hull i, der man kan svømme eller seile under i godt vær. Jeg tok sjansen og gikk opp på toppen av vinduet, selv om det skulle være farlig. En spenstig plass som må oppleves om man er på Gozo! Deretter gikk turen tilbake til Malta og med Air Malta til Rom. Godt å komme litt på avstand fra Libya, litt mye støy der for tiden. Siste stopp på småstatsturen gikk til Verdens minste stat med Europas laveste nasjonstopp, 78,501 moh. Denne tinden har jeg forsøkt meg på tidligere, da etter akklimatisering på Etna og Vesuv. Denne gangen var akklimatiseringen mer moderat, og jeg nådde toppen, først og fremst fordi jeg hadde bestilt guidet tur i Vatikanhaven, den eneste muligheten for vanlig dødelige til å nå Vatikanstatens høyeste fjell. Det var faktisk noen høydemeter opp hit! Det er 2 viktige ting når det gjelder denne toppen, det ene er å bestille guidet omvisning på http://biglietteriamusei.vatican.va/musei/tickets/do?weblang=en&do , det andre er å møte opp i tide ved inngangen til Vatikanmuseet. Med en forhåndsbestilling i lomma, kan man gå forbi den vanvittig lange køen og komme rett inn. En tur i Vatikanhaven er egentlig en litt eksklusiv opplevelse. Vatikanet har 16000 besøkende per dag. Vandringene i Vatikanhaven foregår de fleste ukedager, og har typisk 20-30 deltagere, det var litt deilig å rusle omkring her, mens det vrimlet i Vatikanmuseet. Vatikanet har 2 topper. Klatregruppa gikk først opp til radiomasten, som er bygget på toppen av et vakttårn. Jeg trodde dette var høyest, men tok feil der. Det ble en travers over til det andre vakttårnet som ligger like ved heliporten. Her er skrevet på muren 78,501, som jeg antar er høyden på stedet, uten at det er finmålt fra min side. Etter denne lange turen var det godt å slappe av i solen og lufte slitne tær i en av Romas store parker.
  12. Jeg forstår at i Gamlelandet er det fortsatt kaldt og vinterlig, så her kommer en rapport fra varmere strøk. Arbeidet brakte meg på ny på jobb i Vietnam, og jeg benyttet anledningen til en liten svipptur innom Kambodsja i forkant av opphold i Hanoi. Jeg var i kontakt med Cambodia Expeditions, som er det eneste selskapet som tar ansvaret for turister som ønsker å besøke Kambodsjas høyeste fjell, Phnom Aural, en temmelig bortgjemt jungelkledd topp på 1813 meter over havet. Selskapet arrangerte alt fra avhenting på flyplassen til jeg var tilbake igjen. Innreise i Kambodsja er litt spesielt. Man søker om visum ved ankomst, og må ha med USD20 + et passbilde for å få visum. Litt dumt å stå på flyplassen og mangle dette. Man må også passe på å ha USD25 igjen i avreiseskatt på flyplassen. Dag 1:Jeg kom rett fra Norge og kom meg gjennom regimet på flyplassen sånn nogenlunde greit, og noen minutter etter 0900 møtte Yok meg på utsiden. Det bar av gårde i bil med 2-hjulstrekk, dette var litt i minste laget, men vi kom da frem dit vi skulle etter noen timer momp og dump, kun noen mindre skader på bilen da han slo nedi noen ganger. Da det ikke var kjørbart lenger kom det 2 motorsykler og møtte oss, og etter en drøy time med motorsykkel gjennom jungelen var vi fremme ved landsbyen. Her var det temmelig primitive forhold, men hyggelige mennesker og god mat. Litt søvn ble det også etter et døgns reise fra Norge. Natten ble tilbrakt hos den lokale kjentmannen som ble med videre innover i jungelen til fots dagen etter. Dag 2: Vandring fra landsbyen (160 moh) over et flatt landskap med et par uproblematiske elvekryssinger, deretter noe stigning til den første leiren på ca 550 moh som lå ved det siste punktet før toppen der det var rennende vann i umiddelbar nærhet. En lat dag med overnatting i hengekøye til dagen etter. En del skogsdrift på regnskogtømmer inni her, men ikke snauhogst. De var mest ute etter spesielle tresorter som var godt betalt, siden transporten frem til mer siviliserte strøk var lang og komplisert med oksekjerre eller tohjulstraktor, og delvis med ren menneskekraft de øverste stedene. Dag 3: Fra den laveste leiren var det bratt opp med innhugde trinn i bratt bambusskog i starten, deretter mindre bratt, men til dels svært liten sti i den tette jungelen. Let å gå seg bort oppi her om man ikke er kjent. Vi slo leir på 12oo meters høyde der det var en vannpytt med stillestående vann, ikke anbefalt uten koking. Så fortsatte vi oppover til toppen der det er et lite buddhisttempel. Flagget fra http://www.waae.de/ ble tatt frem og avfotografert. Dette er et prosjekt som har som må å ta med flagget til det høyeste punktet i alle land og avfotografere det. Sikkert bare å melde seg på om man ønsker å ta med et slikt flagg på en nasjonstopp for å støtte kampen mot aids. På kvelden ble det mørkt, veldig mørkt. Det begynte å regne og en plastikduk måtte opp over hengekøya. Mange skumle lyder i natten, og Yok var 100 % sikker på at vi hørte tiger. Han hadde selv vært med på tigerjakt og skutt tiger og visste hvilke lokkelyder som skulle til for at tigeren skulle komme. Disse lydene brukte han ikke, men satt i stedet oppe hele natten og fyrte bål for å skremme vekk tigre og andre villdyr. I toppområdet var det også masse spor etter villsvin som hadde rotet opp jorden en hel masse. Dag4: Vandring tilbake til landsbyen, nyslaktet kylling og øl til kvelds Dag 5: Retur med motorsykkeltaxi og bil til Phnom Penh. Her ble det en tur på det russiske markedet, til kongepalasset og en tur langs elven som kan renne både oppover og nedover, avhengig av den større Mekongelvens vannføring. Under regntiden renner vannet fra Mekong opp elven og inn i den store sjøen lenger opp i Kambodsja. Jeg fikk også hilse på lederen av Cambodia Expeditions, Zeman McCreadie. Så var det bare å komme seg på flyplassen og reise videre til arbeid i Hanoi. Synd at ekspedisjonen nå var slutt, men deilig å komme til kjølige Hanoi med kun 21 grader. I Kambodsja lå temperaturen rundt 27 om natten og opp mot 35 om dagen, noe kjøligere i høyden. På flyet kunne jeg også gå på do for første gang på 5 dager. I Kambodsja så jeg ikke en eneste dass av noe slag, verken vannklosett eller utedo i noen form. Det var bare å finne seg et tre å gjødsle. Selv ikke i landsbyen hadde de noen slags do-anordning.
  13. En venninne og meg selv besteg Elbrus i begynnelsen av juli i år. Det finnes mange og gode turbeskrivelser fra området, så jeg nøyer meg med å poste noen utvalgte bilder fra turen. I motsetning til hva jeg fryktet og trodde før vi dro ned (etter å ha sett utallige bilder av brakker, gamle skianlegg og beltebiler), så sitter jeg igjen med en utrolig naturopplevelse fra ett fantastisk fint område! Selv om toppen er ganske befolket (men også her ble jeg positivt overrasket, færre "turister" enn fryktet), så er området rundt utrolig fint! Noe jeg håper bildene viser.. Motivasjonen for nye, høyere fjell er på topp (og da gjerne litt mindre besøkte)! Edit: bildene ble såklart i feil rekkefølge, jeg husker aldri at forhåndsvisningen er motsatt av hvordan innlegget faktisk blir (burde kanskje vært gjort noe med).
  14. Akklimatisering Jeg deltok på en gruppetur med Jarle Trå til Elbrus, dette som akklimatisering til russiske temperaturer og språk, samt høyde. Turer til Elbrus er beskrevet flere ganger før på dette forum, så jeg kommer ikke med noen lengre utredning om den turen. Dagboken finnes her: http://jarle.objo.net/default.aspx?id=343 Toppstøtet Startet dagen i Terskol klokken 04, en filleby ved foten av Elbrus. Herfra buss noen timer til flyplassen Mineralnye Vody med sine kronglete innsjekkingsrutiner, fly til Moskva, bytte av flyplass i Moskva, farvel med Elbrus-gjengen og videre med fly til Minsk der forhåndsbestilt visum ble hentet. Fant så en sjåfør som påtok seg å bringe meg mot toppen, og alt gikk bra. Toppen ble inntatt med stegjern, isøks og norsk nisselue, til den fotograferende sjåførens store interesse. Da hadde jeg brukt 14,5 timer fra Terskol, som kanskje ikke var den best egnede basecamp for denne svimlende toppen. Tok så en byvandring i Munsk før jeg reiste hjem neste morgen. Minsk var en fin by, med mye flott arkitektur for den som interesserer seg for slikt. Ikke særlig mye turister å se her, ikke stedet der man treffer naboen!
  15. Med forrige dags tur (se turrapport fra Alpspitze) friskt i minne og ikke minst i beina, var planen for i dag å rekognosere med tanke på Jubileumseggen fra Zugspitze. Altså ingen lang og tung tur i dag. Vi kjørte noen kilometer til Eibsee, som ligger på rundt 1000 m. Herfra går det både tog (tannhjulsbane) og taubane til toppen av Zugspitze. Det vil si toget går opp til Bahnhof Zugspitzplatt på 2550m, og herfra går det en taubane opp til toppen (som er inkludert i billetten, men det visste ikke vi denne dagen.) Siden toget var billigst, falt valget på dette. Vi fant også ut at man måtte betale en liten p-avgift i Eibsee. Det måtte vi ikke ved parkeringa på Alpspitz-banen, og siden togbillettene ikke var dyrere derfra, kunne vi like gjerne spart oss kjøringa til Eibsee. Togturen gikk forbi stasjon Riffelriss, hvor jeg også hadde en tur i kikkerten. Herfra gikk det i tunnel et kvarters tid, før vi var framme på 2500 m. Herfra gikk en taubane til topps, men for å spare de pengene ville vi heller gå. (Visste ikke at denne taubanen var inkludert i billetten!) Det ble først et kvarter baksing i løs og bratt grus, før det ble noe bedre; klippe med wire og trinn på enkelte steder. Under tørre forhold og i fint vær opplevde vi dette som ganske unødvendig. (Ruta er merket 1 på vedlagt kartskisse.) Med taubanen i skytteltrafikk over oss kom vi opp på en artig egg nær toppen, med imponerende utsikt ned til Østerrike. Utsikten opp til toppen var ganske uvant; et digert anlegg er bygd her, med alle rettigheter bokstavelig talt. Snart avløste metalltrapper klippe, og vi entret et støyende, folksomt og matluktende toppalass. 45 minutter totalt opp denne veien. Kø på toppen Om stemningen var uvant på denne toppen, var utsikten fenomenal. Vi søkte snart etter selve toppunktet, og etter kø, trapper, korridorer og mer kø fant vi det. Store skilt med advarsel om at vi beveget oss ut i farlig terreng omkranset stålporten, og utenfor gjerdet gikk guttene i køen opp stigen mot selve toppen. Det tok sin tid, for mange uøvede hender og føtter var nok preget av den store utsikten, selv om klyvingen på rundt 10 høydemeter var svært så grei, og wire og trinn gjorde det hele såre enkelt. Etterpå var det min tur, og jeg tok med kameraet, for nå skulle det også rekognoseres bortover mot Jubileumseggen, som vi tenkte å gå neste dag. Det så såre greit ut så langt jeg kunne se… Schnefernerkopf – en stille søster Vi ruslet snart nedover mot togstasjonen igjen og nøt det gode været. Gradvis ble det mer stille også, ettersom vi fjernet oss fra hordene på toppen. Vi søkte litt utover eggen som løp vestover mot Zugspitzeck, men her var det løst, bratt og uforutsigelig – neppe noe å prøve på uten tau. Vel nede i den løs grusen svingte vi rett vestover ved en bygning, og kom snart inn på breen – eller restene av breen i bassenget sørøst for Zugspitze. Breen var svært møkkete og søppel lå overalt. Her var det tydelig stor alpinaktivitet vinterstid. Oppe i Schneefernerscharte på 2699m var det flott utsikt ned til Østerrike – og pussig hvor steilt, løst og loddrett det egentlig var nedover. (Ruta merket 2 på kartet lagt ved.) Snart var vi på eggen opp mot Schneefernerkopf, som gjerne kalles Zugspitzes stille søster. Helt alene gikk vi opp langs wire og enkelte trappetrinn, greitt opp til toppen på 2874m. Vi nøt utsikten og litt mat, før jeg selvsagt måtte søke litt videre bortover eggen mot sør. Det var nesten som et under at den ”grushaugen” vi sto på kunne danne en så loddrett klippe på nær 2000 meter ned mot Østerrike. Søreggen var først bred, men ble så – typisk for området – brått smal og forreven, og min lille utflukt stoppet før den egentlig hadde begynt. Et merkelig terreng! Vi returnerte og småløp snart nedover breen til stasjonen, en snau time fra toppen og ned til denne. Nå var det om å gjøre å samle krefter til morgendagens store ryggtravers; Jubileumseggen fra Zugspitze og østover.
  16. For en del år siden satte jeg meg et mål, jeg skulle stå på toppen av Mont Blanc det året jeg fylte 40 år, og for to år siden gjorde jeg et forsøk. Da måtte vi snu på ca 4362 meter, drøye 400 høydemeter fra toppen pga meget sterk vind. Da vi snudde, var vi alle enige om at det skulle gjøres et nytt forsøk om ikke alt for lenge. To år senere, nærmere bestemt torsdag 13 august kl 0950, tok vi flyet til Genève igjen og var fremme i Chamonix på ettermiddagen. Vi tok en rask tur opp til Aiguelle du Midi for å “sparke i gang” kroppen i forhold til høyden, egentlig en alt for kort akklimatisering, men det var det vi hadde tid til. Etter en god natts søvn (viktig, for den neste natten ville det antagelig bli svært lite søvn) ble det en rolig dag i Chamonix før vi møtte guidene ved heisen opp til Aguille du Midi. De tok umiddelbart en sjekk av våre sekker og sa bare “too heavy”, så her var det bare å tømme sekken og legge tilside en god del av det ekstra tøyet vi hadde pakket med oss. Vi trodde virkelig vi hadde vært strenge med oss selv, men den gang ei. Etter hvert bar det av gårde opp til Aguille de Midi (3775 moh), på med breutstyr og tau og ut på den smale ryggen ned på breen. Fra første skritt får man følelsen av hvor mektige disse høye fjellene er, de ruver mot deg og tar pusten fra deg ikke bare på grunn av høyden, de er fantastisk flotte å se på. På vei ned den smale ryggen var de første skrittene litt nølende, det er ganske luftig og man møter folk på vei opp. Men ganske raskt følte jeg meg trygg og så meg rundt, ned til Chamonix nesten 3000 m lengre ned og bort på fjellene vi skulle opp neste dag. Så var det en kort tur over breen bort til Cosmiques hut (3616 moh) hvor vi skulle ha en meget kort natt. Det er en flott hytte som er utgangspunktet for de fleste som går The Three Monts Route til Mont Blanc (en del ligger i telt nede på breen). Lørdag kl 0200 var det på med breutstyr og hodelykt og klar for tur. Et fantastisk vær, akkurat slik værmeldingen sa, stjerneklart og omtrent vindstille. Vi så en lang rekke av lys foran oss på vei oppover mot platået rett til høyre for Mont Blanc du Tacul (4120 moh). Vi gikk ned på breen og til laveste punkt på vei til toppen, Col du Midi (3532 moh), så startet det tunge arbeidet. Rolig fart, oppover og oppover. Vi hadde startet omtrent sist av de som skulle av gårde rundt kl 0200, men guidene våre ville helst litt lengre frem i køen, så det ble litt forsering i feltet på vei oppover. Kanskje litt unødvendig, men vi måtte jo bare henge med. Etter utallige svinger oppover den relativt bratte bakken passerte vi en artig breformasjon, hvor breen hang utover. Et punkt hvor våre guider ville ha oss raskt forbi, for denne vil før eller siden brekke og da bør man ikke være der. Litt etter var vi opp første av tre tunge partier, og gikk ned til Col Maudit før vi skulle ta fatt på turens mest krevende og risikable parti. Etter en kort pause (guidene ville fortsatt komme seg foran flest mulig), startet vi på den bratte stigningen opp til Col du mont Maudit (4345 moh). Det gikk fra bratt til brattere og vi gikk sikksakk oppover og oppover. Etter en drøy times tid ble det full stopp, vi var kommet til “brattbakken”, 50-60 meter med 50 grader helling og mer eller mindre is hele veien. Her var det kø, og vi skjønte nå hvorfor guidene ville ha oss lengst mulig frem i køen. Det raste stadig små isklumper og noen traff hjelmene våre. Guidene våre holdt seg unna “massen” til det var vår tur. Da var det bare å starte klatringen oppover, først over en liten sprekk og så oppover langs et tau som var satt ut. Men det raste stadig isklumper, og det likte ikke guidene spesielt godt, så etter kun noen få meter oppover klatret vi ut til siden og rett oppover på siden av alle de andre. Fordelen var at vi ikke risikerte at noe kom i hodet på oss og skapte farlige situasjoner. Det var ikke spesielt vanskelig, isøksen og stegjernene satt godt i isen og vi var ganske raskt oppe. Når man kommer over kanten ser man rett opp på Mont Blanc, vi kunne skimte toppen i mørket og så at de første nærmet seg toppen. Et fantastisk vakkert syn. Relativt raskt gikk vi videre til Col de la Brenva (4303 moh). Vi stoppet så den rødglødende solen komme opp, først en lang rød stripe og en stor tumulus-sky et stykke unna, så sakte men sikkert steg solen opp. Nok et utrolig vakkert syn. Det var fortsatt 500 høydemeter igjen, og jeg begynte å bli ganske sliten. Må innrømme at jeg gru-geldet meg litt til den siste etappen opp, for det ville bli tungt samtidig som jeg nå var sikker på at vi ville nå toppen denne gangen. Første del av siste stigningen er ganske bratt, opp til Mur de la Côte, så er det litt slakere opp de siste drøye 300 høydemeterne. Så endelig, kl 0730 var vi oppe. Sliten, men veldig godt fornøyd. Og hvilken fantastiske dag (morgen) å komme opp på Mont Blanc. Bedre kan det ikke være. Omtrent vindstille, knallblå himmel og temperatur rundt 0 (kanskje en minusgrad eller to). Noen spratt champisen, men det fristet ikke meg. Jeg var rett og slett for sliten, men en cola, det var virkelig godt. Vi var på toppen kanskje en halv time, så startet turen ned. Vi skulle gå videre til Goûter, og første del var ned dit vi snudde for to år siden, Vallot Shelter (4362 moh). Det er en lang smal rygg, men under slike forhold som vi hadde opplevde jeg den som en bred og god. Litt luftig de få gangene vi måtte ut på siden for å slippe andre som var på vei opp forbi. Turen videre nedover til Goûter hut (3817 moh) gikk veldig greit, og der var det på tide med en lengre pause, samt at breutstyret ble tatt av. Nå skulle vi 600 m bratt ned, egentlig ikke noe annerledes enn å gå ned bratte fjellsider i Norge. Forskjellen var at her var det vaiere å holde seg i og guider som fortsatt ville ha oss i tau. Siste parti av denne nedstigningen skal man krysse en renne som kan være skummel, her raser det ofte stein. Det raste flere ganger mens vi var på vei ned. Selve kryssningspunktet er på 40-50 meter, og rask gange samtidig som man ser og hører godt etter er nødvendig. Vi kom greit over og det var “bare” 900 høydemeter igjen nedover. Jeg fikk det skikkelig i bena den siste timen, ble utrolig stiv, så bremsemusklene var tydeligvis for dårlig trent. Men så var vi endelig nede, ca 11 ½ time etter at vi startet. En fantastisk tur, et minne for livet. Er det noen som tenker på å ta denne turen eller andre turer i området og trenger guide, så har jeg noen som kan anbefales.
  17. Hei! Dette innlegget er en rapport fra Røverreisers tur til Oseanias høyeste fjell Carstensz Pyramid (4884 moh). Her har jeg tatt med den viktigste informasjonen som skal til for at andre kan nå toppen på samme vis som oss. Vi har bare tatt turen en gang, og da gikk vi Illaga-ruten, og i tillegg tør jeg ikke å garantere for at alt det de lokale sier stemmer. Røverhistoriene fra turen handler også litt om kannibaler, kjempeanakondaer og ukjente tropesykdommer. Da jeg for et års tid siden begynte å planlegge en tur til Carstensz Pyramid (flere steder kalt Puncak Jaya), oppdaget jeg at det var vanskelig å finne god informasjon om fjellet på nett. I motsetning til for eksempel Kilimanjaro og Aconcagua, så er det ikke så mange som har vært på Oseanias høyeste fjell, og det finnes veldig få reiseberetninger derfra. I tillegg er nesten all informasjon fra folk som til syvende og sist ønsker å selge deg et opplegg. Røverreiser ”selger” bare gode historier. Her har jeg samlet alt det som jeg tror er greit å vite om fjellet, og våre tips etter å ha brukt Illaga-ruten inn til fjellet. Her er oppskriften på Carstensz. Innhold Om Carstensz Pyramid Hva som trengs Tid og planleggingen Måten vi gjorde det på Avtalen vi gjorde Budsjett Betaling Utstyrsliste Helse Drikkevann Været Klatringen GPS-posisjoner Turen dag for dag Generelt om turen Guidene Lokal kultur og bærerne Lokale myndigheter Vind, vær og fly Det viktigste av alt Om Carstensz Pyramid Carstensz Pyramid (CP) 4884 moh, er det høyeste fjellet i Oseania, og en av ”The Seven Summits”. Fjellet ligger i Indonesia, omgitt av New Guineas dype jungler. Heinrich Harrer var den første til å bestige fjellet, og det skjedde i 1962. I lange perioder har det av flere grunner vært umulig å nå fjellet. Først og fremst pga at myndighetene ikke har tillatt turisme i området. Nærmeste nabo til fjellet er den gigantiske Grasberggruven http://en.wikipedia.org/wiki/Grasberg_mine. Gruven er verdens største gullgruve, og en av de største kobbergruvene. Gruven er svært lønnsom, og viktig for Indonesias økonomi. Den har et frynsete rykte på miljøsiden, og eierne ønsker minst mulig innblanding fra ”fremmede”. Vaktholdet er derfor strengt, og Indonesias hær inngår i det. Gruveselskapet har kun sporadisk latt utenforstående ferdes på deres eiendom og veier. Randi Skaug fikk bruke denne (snar)veien til fjellet, men fikk ikke lov til å fotografere eller skrive noen om gruven. http://www.randiskaug.no/randiimedia/1185268485 De innfødte i området er i hovedsak Danifolket, de er et naturfolk som lever i stammer og små landsbyer. Disse stammene krever inn ”bompenger” fra de fremmede som er på tur i området, prisen fastsetter høvdingene, og den varierer. Det kan være flere stammer som skal ha sitt, og får de det ikke slik de vil, så kan de blokkerer veien. I området har også geriljaen Free Papua Movement sitt tilholdssted. De ønsker løsrivelse, og ligger i strid med Indonesias myndigheter, som betegner gruppen som en terroristgruppe. De har flere ganger gjennomført angrep på gruven, tatt gisler og også likvidert klatrere. Alt dette har ført til at mange klatrere unngår fjellet, og man heller velger å klatre Mt. Kosciuszko i Australia på beskjedne 2228 moh. Myndighetene tillater nå ferdsel i området, men det kreves tillatelse fra en rekke instanser, som politi, militære og lokal administrasjon. Den politiske situasjonen er også roligere enn på lenge, og det er kanskje nå et gunstig tidspunkt på å komme seg på toppen. Gruveselskapet har imidlertid fortsatt stengt muligheten for oss vanlige dødelige til å nå fjellet via deres område. Man kan velge å leie helikopter i Timika eller Nabire å fly over alle problemene og lande i BC (Base Camp). Prisen for det er ca 13 000 dollar, pr pers, og ikke en særlig heroisk måte å gjøre det på. Eneste eventyrlige alternativ er en fottur på ca 5 dagsmarsjer, fra flystripene enten i Sugapa eller Illaga, opp gjennom jungelen, ut på åpne myrer og inn til fjellet. Som de fleste skjønner er det en utfordring bare å nå foten av fjellet. Dette er hovedgrunnen til at det er flere som har vært på toppen av Mt. Everest, enn Carstensz. Fjellet er det laveste av de "Seven summits", men det regnes for å være det klatreteknisk vanskeligste, uten at klatringen av den grunn er spesielt vanskelig. Hva som trengs Du trenger litt turutstyr, lett er bra, og du må ha brukt sånt før, minimumsliste følger. Noen gode venner, 50 000 kr, 20 dager, litt vilje og godt humør . Noen av dere bør ha litt peiling på klatring, og kanskje viktigst, dere må kunne ta vare på dere selv andre steder enn på sofaen hjemme i Norge Tid og planleggingen Begynn planleggingen flere måneder i forveien. Det er ikke noe sesong for CP, det ligger nært ekvator, det regner mye, og du kan dra året rundt. Har hørt at geriljaen har en periode senhøstes da de feirer og er ekstra aktiv, men vet ikke om det er fakta. Vi dro i april, da er det en overgangstid i regnsyklusen, og været følger ikke mønsteret med regn morgen og kveld. Vi bestemte oss for å fly inn til Bali (Denpasar), det er også mulig å fly inn til Jakarta. Om du får ledig tid, kan Bali by på sol og strand mens Jakarta er en storby. Vi hadde 20 dager fra vi forlot Norge til vi var tilbake i Norge igjen. Det forsvinner noen dager i reising i begge ender, så du skal ikke beregne noe særlig mye mindre på en lignende tur. Planen vår var kun å ha 1 guide som tok oss med gjennom jungelen, og til fjellet. Vi skulle ikke ha bærere eller leie noe utstyr. Det skulle gjøres billig, vi skulle være raske, lette og fleksible og derfor ville vi ikke være en del av en hvilken som helst større gruppe. Måten vi gjorde det på Skal du gjøre det på samme måte som oss, må du ha en lokal kjentmann. Han må være god i engelsk, for du skal skrive og prate mye med han. Han må også ha kontaktene som skal til for at offisielle og uoffisielle betalinger og tillatelser blir så billige og bra som mulig. Jeg var i kontakt med ca 15 ”turfiksere", dvs omtrent alle du finner når du Googler CP. Da vi skulle følge vårt, Røverreisers, turkonsept, ble mange fort eliminert. Det finnes sikkert mange dyktige turfiksere, en er Bob Sumoked http://climbcarstenszpyramid.com/. Trass i en kritisk post spredt på noen nettfora, valgte vi han, og han gjorde en god jobb for oss. Han er en tidligere guide, som nå driver eget selskap, og han kjente mange av nøkkelpersonene i Illaga og Pinapa. Avtalen vi gjorde. Vi ble tilslutt 6 personer på turen, jo flere, jo billigere blir det pr person, og tilslutt ble det 4500 USD. Det er ganske billig, men jeg tror også at om du er tidlig ute, og kanskje jobber en del med flere turfiksere, kan du få det noen hundre dollar billigere. Men det er jo en sjanse å ta. Plutselig møter du på en billig superamatør. Avtalen med Bob var at han for den prisen skulle fikse følgende: - Hjelp med å fikse alt av nødvendige ”avtaler” med lokale stammer, gerilja, politi, militære, lokal administrasjon. - Reisetillatelse for Indonesia. - Bob skulle hjelpe oss i alle evt. oppdukkende forhandlinger med lokalbefolkninga. - Flybilletter fra Bali til Nabire. - En Overnatting i Nabire - Fly fra Nabire til Ilaga eller Sugapa. Det flyet var chartret til oss. - Stille med 1 guide. Ingen tipsing til guide. - Ordne med FLEKSIBLE flybilletter tilbake til Bali, slik at vi kunne dra til Bali og nyte livet straks vi var ferdig med fjellet. Inn til fjellet reiste vi via Nabire, ut reiste vi via Timika. - Vi skulle være effektive hele veien. Uten at det var avtalt på forhånd, sørget også Bob for sikkert oppbevaring av bagasjen vår mens vi var på fjellet, samt at vi hadde egne sjåfører hele tiden i Nabire. Budsjett Slik så hovedtrekkene budsjettet ut; Flybilletter Norge – Bali – Norge 8 – 10 000 kr. Betaling til ”turfikser” Bob 4500 USD = 30 000kr Betaling til stammer & gerilja = 3000 kr Så kommer de vanlige mindre utgiftene, eks. hotell på Bali, mat osv. Så må man jo hele veien være forberedt på de uforutsette utgiftene, for vår del ble det betalingen til gerilja og stammene i Pinapa. Betaling 3 måneder før avreise betalte vi første 30 % av summen til Bob. Vi betalte 40 % i underkant av en måned før turen, og fikk da samtidig oversendt tillatelsene pr e-post. Til disse tillatelsene trenger myndighetene en kopi av passet, (sjekk derfor tidlig at du har ett gyldig pass for turen) og passbilde mot RØD bakgrunn. De siste 30 % betalte vi når var tilbake i Illaga etter å ha vært på fjellet. Utstyrsliste Skal du bære alt selv, kan du ikke pakke med deg alt. ”Travel light, freeze at night”. Jo mindre du sliter, jo lettere avklimatiseres du også til høyden. Basert på de erfaringer vi gjorde på fjellet, mener jeg dette er en passende liste. - 1 sett undertøy, bokser, lang longs og underskjorte. Eks Brynje||. - Lette, allround fjellstøvler. Det er ikke behov for støvler, joggesko, klatresko etc. Da du kommer til å bli søkk våt, er det fint om fottøyet ikke blir 1 kilo tyngre. Vi diskuterte en hel del, og ble enige om at fottøy lik forsvarets vanlige marsstøvel er et godt valgt, den er lett selv om den er våt og tørker fort. - Skallbekledning jakke og bukse, bør være vind og vanntett. Har buksa GODE lufte-muligheter er dette den eneste buksa du trenger for turen. - Lett, komprimerbar og varm jakke til kveldstid og toppstøt dag. Noen gikk for en fleecejakke. Jeg gikk for en liten og komprimerbar dunjakke, og det var en vinner hele turen. - Hansker, hvor lett du fryser på fingrene får avgjøre hvor tykke de er. Du skal klatre og rappellere i dem, så de bør være tynne og slitesterke. Fjellet på toppdagen er skarpt. - 1 par ullsokker, som bør holdes tørre til toppdagen - 1 par tynne sokker - Solbriller - Caps/hatt - Lue (og evt buff, skjerf el) - Hodelykt - Sovepose, ett sted mellom minus 5 og pluss 5 er nok bra. Jeg hadde med meg en til pluss 5, frøs aldri, men lå med dunjakken på. Om teltet er lite, dere ligger tett osv, så klarer du deg med en pluss 10 pose. - Liggeunderlag - Telt - Sekk, 80-90 liter er stort nok. - Plastposer eller vanntettbager - Om du ikke har mulighet for det i lommene på jakken, eller å henge en flaske på klatreselen, trenger du en liten sekk for vann (camelback), kamera og sjokkis til toppdagen, evt du kan bruke topplokket på storsekken. - Klatresele - 1 8er, taubrems eller lignende. - 1 ropeman (anbefales), jumar eller tilsvarende. - 2 Slynger - 1 Skrukarabin - 2 Karabiner - Hjelm, og det trenger du, for det er en del løs småstein. - Måltider, frokost, lunch middag/kvelds for 10 dager. - Mat "underveis". Sjokolade, nøtter/rosiner/mandler/tørket frukt, energi barer, osv... - Energidrikk, noen som kan sette litt god smak på myrvann med vannrense tabletter. - Krydder, vitaminer, tranpiller, det kosttilskuddet du ikke klarer deg uten. - Mulitbrenner, du kan IKKE regne med å få kjøpt gass på New Guinea. Vi fyrte med bensin. - Vanntettpakket fyrsaker - Ca 1 liter fuel - Skje - Kokekar - Pisseflakse / evt backup til cammelback. - Plastposer, kan brukes i skoene, fjerner friksjon, kan forbygge gnagsår, holder deg tørr i en time. - Liten kartmappe, det finnes ikke brukbare kart over området, men den holder penger, pass og nødvendige papirer tørre. - Lite kompass - Klokke - Sprit servietter el. Noen for å holde god hånd hygiene - Vannrense tabletter - Ymse fot og fuktighets kremer eller talkum pudder om du har behov for det. - Solkrem, høy faktor og liten tube. - Tannkrem og børste - Dopapir - Myggspray (ikke et must) - Personlige medisiner, eks Malarone. - Nok Rupies og USD. Ting vi hadde i felleskap - Elastisk bandasje (støtte bandasje) - 4x4 kompresser - Plaster - Silketape eller sportstape - Compeed - Liten pinsett - Barberhøvel - Steristrips - Allergimedisin - Smertestillende og febernedsettende, eks Pinex - Kraftig smertestillende, eks Paralgin Forte - Betennelsedempende, Brexidol, Celebra osv. - Mot diare, Loperamid/Imodium - Anitbiotika, for infeksjoner i sår, i lunger, i tannkjøtt, osv. - Fucidin salve/krem - Strips - Elektrikertape - Nål & trå - Snøre - Multitool - GPS - MP3 - Kamera - SPOT - Satellitt telefon - Ekstra batterier til alt. - 30 meter klatretau - Diverse kamkiler, vanlige kiler etc. - Såpe, det finnes flere innsjøer og elver man kan vaske seg i. - Campsko på deling i teltet, du finner sandaler til 10 kroner som veier 25 gram i Nabire. Dette er tilstrekkelig, luksusen kan være å bære en lett sekk. Men dette er også minimum, tror ikke man kan kutte så mye på denne lista. Du blir kanskje fortalt før turen, slik vi ble av våre guider, at joggesko og støvler er tingen. Det er bare tull. Det som ikke er like tull, er poncho eller paraply. Ponchoen kan du også sette tau i hjørnene på å spenne opp, paraplyen er en vinner når det brått begynner å regne, og du jobber med noen som må holdes tørt. Begge delene kan du samle regnvann i. Helse Det var mye regn. Selv om det flere formiddager var sterk sol, var man mye fuktig. Er man våt, vasser i gjørme og myr, kanskje litt kald, og man bruker kroppen mye, i tillegg til at man er i høyden, er det lett å få infeksjoner og bli syk. Enten under eller etter turen var det flere som fikk noe ”rusk” i lungene. I tillegg hadde vi noen tilfeller av vanskelige infeksjoner i små sår. En fikk behandling på Bali, og to av oss etter en stund i Norge. Undertegnede hadde etter turen betahemolytiske streptokokker og gule stafylokokker (MRSA), som er resistente mot vanlig antibiotika i infiserte sår. Hygiene blir ekstra viktig, og bruk alle muligheter til å få tørket klær og kropp. Ved å gå inn til CP slik vi gjorde, får man en god avklimatisering til høyden. Selvsagt kan man allikevel noen av dagene føle seg redusert, men høyden er ikke en stor utfordring. Har ingen vært i høyden før, bør flere lese seg opp på høydemedisin før turen. Det er mulig å dø av HACE eller HAPE, også på ”lave” CP. Som alltid, sjekk hvilke vaksiner og evt. påfyllinger man trenger for turen. Hvilke vaksiner som er anbefalt finner man her: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?MainArea_5661=5631:0:15,2386:1:0:0:::0:0&pid=233&trg=MainArea_5661 Det er anbefalt og spise malaria profylakse (forebyggende). Når det gjelder forsikring dekker de fleste forsikringer en slik tur, men dobbel sjekk også det. En kan også lese på UD sine hjemmesider om reiseråd http://www.landsider.no/traveladvice/. Drikkevann Å finne vann blir ikke noe problem. Har du mulighet til å fylle opp noen liter klarer du deg fint gjennom dagen. På vår Camp 3 som lå på en åsrygg samlet vi regn og myrvann, i BC mente den indonesiske ekspedisjonen at vannet i en av innsjøene var ”bra nok”. Ellers finner man klart rennende vann med noen timers mellomrom hele turen. De fleste av oss brukte vannrensetabletter, i tillegg kokte vi en del vann, spesielt det vi ikke hadde en god magefølelse med, eks i BC. Ingen fikk mageproblemer, heller ikke dem som ikke brukte vannrensetabletter. Men jeg vil anbefale å gjøre noe med vannet før man drikker det, da mange andre har hatt problemer med magen på turen. Været CP er ikke stedet for å oppleve ekstremvær. I starten var det riktignok varmt og fuktig, midt på 30-tallet. Vi hadde frostnetter i Camp 4 (vanlige camp 5) og i BC. På toppen kan det sikkert bli kaldere, men det lå rundt 0 når vi var der. Solen er sterk rett under ekvator, og blir enda sterkere i høyden. Været skiftet mange ganger hver dag. Det var aldri noe vind å snakke om. Tåke/lavt skydekke er vanlig, spesielt i høyden. Det lysner før kl 0600, og ble mørkt rundt kl 1800. Klatringen Klatringen er enkel, og det er mer snakk om klyving enn klatring, på vår norske skala er det vanskeligste gradering 3-, og det er topptau. Et sted på toppryggen skal man over en Tyrollertravers. Det er en fordel om alle kjenner utstyret man skal bruke, og jo mer tid man har hatt med utstyret, jo bedre vil det gå. Vår beste klatrer klatret først, fant ruten og sjekket sikringene. OBS! fjellet spiser tau, og de fleste tauene var nokså slitte når vi var der… Gjør de grep som må til for at du skal være trygg. På turen ned må man på noen partier rappellere, men man kan gjøre det enkelt og bare kroppsrappellere. GPS Posisjoner Vi tok fix flere ganger dagen underveis. Da vi ikke hadde kart, fordi det ikke finnes, var det vår forsikring om at vi skulle finne veien hjem på egenhånd. Garanterer ikke for at posisjonene er nøyaktig der vi lunchet eller campet, men det ligger i området, enten på veien vi gikk inn eller ut av området. Om du kopierer posisjonen inn i Google Map, http://maps.google.no , ser du hvor det er. Når det gjelder høydene, er det slik at det krever bedre GPS-signal for å få helt riktig. Turen dag for dag Vi fløy fra Norge mandag 5. april. Landet på Bali den 6., reiste fra Bali kvelden den 7., reiste via Jakarta og Ambon og landet i Nabire på formiddagen den 8.. Det var en uhensiktmessig og lang flyreise som var bestilt av vår venn Bob. 8. Torsdag. Vi lander i Nabire på formiddagen. Vi flyr til byen Nabire. På flyplassen møter vi de 3 guidene til Bob, henholdsvis Josh, Brian og Hatta. Vi skulle bare ha 1 guide, men det var nå blitt 3. Josh er sjefen, og snakker best engelsk, Brian kan språket til Danifolket. Hatta kan ikke noen av delene, og det viser seg vel senere at han ikke er guide, men sjåfør. Vi kjører til 1 av de 2 hotellene i byen, og møter Bob. Siden vi hadde reist natten gjennom, blir det en rolig dag. Da man hadde folketelling i Nabire var det 2000 som ble talt, resterende boikottet tellingen. Vi tipper det bor ca 10-12 000 i byen. 9. Fredag. Utstyrsdag i Nabire Vi ordner med betaling og prøver klatreutstyret sammen med guidene i noen trær på en strand utenfor Nabire. Minibankene i Nabire fungerer sporadisk, og man bør ikke baserer seg utelukkende på dem. Det er to internettkafeer, men linjene er trege, og vi kom oss ikke på nettbank fra dem. 10. Lørdag. Planlagt avreise til Illaga Vi drar til flyplassen i Nabire i 0730-tida. Flyet som Bob har chartret for oss, flyr først turer som det måtte kansellere tidligere i uken. Vi venter. Så blir været for dårlig til å lande i Illaga, og dagens flyving for vår del kanselleres. Laber stemning, og vi drar tilbake på hotellet. Resten av dagen leier vi Nabires "beste" båt med mannskap og drar til en idyllisk øy som en nederlender har gjort til ferieparadis for dem som kan betale. Da de for tiden driver med oppussing, har vi ettermiddagen på øya omtrent for oss selv. BESØK ANBEFALES. Nabires beste båt får ikke overraskende motorstopp på vei tilbake, men vi blir tilslutt berget av noen fiskere i en motorisert kano. Når vi kommer tilbake til hotellet, får vi høre at flyet vi skal fly med neste dag, ikke kom til Nabire som planlagt i går, avreisen neste morgen blir utsatt noen timer. 11. Søndag. Vi flyr til Illaga! Vi drar igjen til flyplassen, og etter litt er vi på flyet vårt til Illaga. Pilotene er to briter, som kan fortelle at de jobber med to norske piloter her nede. På turen til Illaga er det spesielt klart, og pilotene legger turen over den beryktede Graseberg gruven og langsmed Carstensz Ryggen. Pilotene hadde aldri tidligere flydd slik og fått sett gruven og toppen da det stort sett er tåke og skyer. Gruven er kolossalt svær, men det er jo jungelen også. Bob viser oss fra flyvinduet det han tror er veien inn til fjellet, men det viser seg å være feil vei når vi begynner å gå. Vi lander på flystripa i Illaga. Det er oppstandelse, og vi blir fulgt av sikkert 100 personer den halvtimen det tok å gå ned til selve Illaga og politistasjonen der. Illaga Pos: S3 58.439 E137 38.532 Høyde 2296m. Bob møter noen av sine lokale kontakter, og vi må innom politi, militære og den lokal administrasjonen før vi kan fortsette. Dette går nok ikke like glatt om du ikke har en som kjenner forholdene og som snakker språket. Det tar tre timer før vi kan fortsette. Bagasjen vi ikke skal ha med oss på fjellturen, blir oppbevart på politistasjonen. Vi går opp til Pinapa, det er ikke langt, 1t og 15 min. Pinapa Pos: S3 59.794 E137 36.672 Høyde 2417 I Pinapa blir vi invitert inn på overnatting til landsbyhøvdingen Luter, og vi skjønner at det er et obligatorisk stopp. Er ikke noe å si verken på gjestfriheten eller interessen rundt oss 6 hvite. Det blir landsbymøte på utsiden av huset til Luter, det er mye som må diskuteres, blant annet så liker ikke de lokale at vi nordmennene skal gå uten bærer. ”Bærerlaget" til guidene blir plukket ut, hvor sjefen for laget visstnok har en sentral rolle i geriljaen. Reglene blir gjennomgått. Det skal gås fra klokken 0700 til 1700, og det skal ikke stjeles. Det var annonsert at geriljasjefen selv i løpet av kvelden skulle komme, og vi skulle gjøre de nødvendige betalingene til han. Han dukker ikke opp, og vi overnatter i huset til landsbyhøvdingen. 12. Mandag. Inn i jungelen. På morgenen dukker i stedet det som angivelig skal være 2 representanter fra geriljaen opp. Med mansjeter og bryskt blikk går de gjennom utstyret vårt på jakt etter våpen. Utsendingene hadde fått i ordre å kreve mer enn de 20 000 millioner rupies Bob tidligere hadde antydet, mens vi hadde tenkt å prute prisen ned. Vi har ikke så mye å forhandle med, og dårlig tid, så prisen blir 20 millioner rupies for alle oss 6 (i underkant av 20 000 NOK). Andre ekspedisjoner har måtte betale 20 mill per person. Tross alt ikke så galt da. Med betalingen følger også en garanti på at vi skal kunne ferdes trygt. Under hele seansen med myndigheter, stammer og gerilja i Illaga og Pinapa tror vi Bob gjorde en god jobb for oss. Det virker som han har gode kontakter, samt også en viss respekt blant de "riktige" lokale personene. Etter betalingen forlater vi Pinapa litt over klokken 9 på morgenen, og begynner på den "ekte" gåturen. Det er et ganske stort følge, vi er 6 nordmenn, 3 guider som har 6 bærere, de 6 bærene har et hjelpelag med en mengde unger som flyr foran og bak, noen bærer litt, andre fekter med mansjetter og fyrer bål. Mens vi går oppover i jungelen blir det klart at ”guidene” våre ikke kan veien. Etter noen timer tar vi lunsj i det første åpne området vi kommer til. Lunch1 Pos S4 01.406 E137 34.674 Høyde 3082 Dette er også første mulige campested etter Pinapa. Turen fortsetter oppover, langs med en rygg, men så vil ikke bærerne mer når vi klokken 1500 kommer til et mulig campsted. Vi overtaler dem til å fortsette, men vi går ikke mer enn i 40 minutter før de setter seg igjen, og påstår at det er siste camp sted på mange timer. Vi etablerer camp. Camp 1 Pos: S4 01.942 E137 34.115 Høyde: 3275 Med tanke på at vi nå har passert 3000 høydemeter, var det greit å ikke sove høyere den første natten. Det er minst 13 fra landsbyen som følger oss hit. 13. Tirsdag. Ut av jungelen. Vi hadde avtalt at vi skulle dra klokken 0700, men det tar litt tid før guider og bærere er klare. Turen fortsetter oppover, jungelen blir tynnere og det er flere lysninger. Vi passerer noen greie telt/camp steder i løpet av de første timene, alle ligger litt høyere enn stedet vi sov på. Det er til tider ganske bratt og gjørmete, og det blir enda tyngre pga høyden. Men etter noen timers gange, begynner vi å komme ut av regnskogen. Vi ser over dalen, og til flyplassen i Illaga og konstaterer at vi ikke har gått særlig langt i luftlinje. I det vi går opp og ut av dalen, og ”opp” på fjellet, er det en bekk på venstre siden, her kan det være greit å fylle vann, da det er en stund til neste sted med rennende vann. Fra nå av flater det mer ut, og alle ungene sendes hjemover. Bærerne tar pause hvert kvarter og det blir en lang og god lunsjpause. Lunch2 Pos S4 02.081 E137 31.055OG Høyde 3687. Vi fortsetter en drøy time til vi kommer til området hvor Camp 2 på denne ruten vanligvis er. I stedet for å ta den "vanlige veien" rundt fjellpartiet, knekker vi her opp venstre, og begynner på en snarvei gjennom fjellpartiet. Det er mange ganske bratt bakker, og det går ikke så fort. Bærerne vil på ny ha camp lenge før klokken 17, det blir nye forhandlinger, og vi fortsetter til ca 1600. De leter da opp en hule hvor vi slår leir. Ved å overnatte her taper du ca 100 høydemeter til stien, men du kan ligge tørt. Camp2 (Hule) Pos: S4 02.341 E137 28.496 Høyde 3650. Det er kun plass til 1 telt under berget, og vi sover under åpen himmel sammen med bærene. Sosialt, rundt bålet spanderer vi det vi har med av luksus, tørrfisk, sjokolade og tobakk. Det finnes en vannkilde tett ved hulen. 14. Onsdag. Eventyret om regnskogfolket som ikke tålte regn. Morgenen starter med at bærene er missfornøyde med at de bare får låne klær av ”americanos” (oss) når de fryser på kveldene, de vil EIE, ikke låne, våre 5000-kronersjakker :S. Dårlig stemning og irritasjon i begge leirer. Vi fortsetter turen gjennom fjellene. Det tar en liten time før landskapet flater ut, og litt senere går stien bratt ned i en dal. Her er det en elv som etter kraftig regnvær sikkert kan være utfordrende å krysse. Vi krysser elven minst 5 ganger i løpet av den første timen, slikt tar tid. MEN; det finnes en nokså åpenbar, raskere, alternativ rute over en liten rygg først til venstre nede i dalen, da sparer man også noen krysninger. I dalen er det flere mulige teltplasser, og her ligger også angivelig den vanlige Camp 3. Vi fortsetter opp en ganske bratt bakke, noe ulendt terreng før vi tar lunsj. Lunch3 Pos S4 02.074 E137 26.133 Høyde 3745 Her har vi utsikt over dalen vi nettopp har forsert. Foran oss ligger et myrområde. I slutten av lunsjen begynner det å regne, og bærene setter seg under den blå pressenningen de bærer med seg, og vil ikke gå videre. Kort fortalt går det nå flere timer av dagen til flere runder med forhandlinger og diskusjoner med bærerne. Hver gang det starter å regne, stopper de, fyrer bål og vil etablere camp. Det diskuteres blant oss, mellom de 3 ”guidene” og bærerne. Noe før 1600 stopper de for tredje gang, og situasjonen virker fastlås. Vi er frustrert fordi vi nesten ikke har forflyttet oss siden lunsjen. Stedet de har stoppet på er elendig for oss som bor i telt. Vi får tilslutt bærerne til å fortsette en time til. De sterkeste av dem setter av gårde i bra tempo, ruten går over en tung myr, uten en eneste pause. Klokken går, og kl 1715 er vi oppe på en rygg i enden av myren og har brått nådd det området som vanligvis er Camp4!, vår camp nr 3. Endelig god stemning! Camp 3 Pos: S4 01.431 E137 20.254 Høyde 3809. Resten av feltet med guider og bærere er spredt langt bak. Vi hjelper de første bærerne med å samle ved til bål før det blir mørkt. Endelig campsted er det sjefen for bærerne, Papa, som bestemmer. Han er godt kjent, og finner som regel de beste stedene. Selv om det har regnet mye, er det ikke noe rennende vann nært campen. Det blir mørkt, og er vanskelig å lete. Det blir regnvann og myrvann til kvelds. 15. Torsdag. Vi nærmer oss fjellet. Det tar tid før guidene og bærerne er klare, vi avtaler at vi fortsetter ned fra ryggen og krysser en elv ca 15 min fra campen. Der fyller vi vann mens vi venter på guidene og bærerne deres. Elven er ganske stri, og var den heftigste krysningen vi gjorde på turen. En av guidene klarer å kaste sekken sin i elven, i stedet for over elven, til hans lykke klarer vi akkurat å berge den. Turen fortsetter opp over noen rygger og mindre myrer, før vi kommer til en rygg der vi får utsikt over en innsjø. Her blir vi fortalt at om det blir sagt så mye som ett ord så lenge vi kan se den innsjøen, vil det bryte ut regnvær, innsjøen vil fylles, og elven fra sjøen vil bli UMULIG å krysse. Etter innsjøen er det mange nye rygger. Bærerne løper omtrent opp bakkene, før de stopper og tar lang pause på toppen. Frustrerende og drive med bakkeintervaller på en slik fjelltur. Vi spiser lunsj på toppen av en rygg med god utsikt og sur vind. Lunch 4 Pos S4 01.495 E137 17.810 Høyde 3714 m Kort tid etter lunchen vil bærerne etablere camp, selv om klokken ikke i dag heller er i nærheten av 1700. Diskusjoner og forhandlinger IGJEN. Vi går litt, og så forhandler vi litt. Så låser alt seg, og vi spiller ut siste kort som fungerte dagen før: "Ok, la gå, vi gir oss, vi etablerer camp, men vi går en time først da?" Det fungerer og bærerne er med, og setter igjen av gårde som dagen i forveien i bra driv. De har bestemt seg for å nå det som er Camp 5. Der er vi 1715. Vi går nå samme sti som på Sugapa-ruten, og området er brukt som Camp 5 for begge rutene. Camp 4 Pos: S4 01.817 E137 12.018 Høyde 3671 (dette ligger under en bergheller i ly for regn) Camp 4 Pos: S4 01.687 E137 11.760 Ligger noen hundre meter bortenfor overnevnte og er nok det området som hyppigst blir brukt. Begge stedene er det frustrerende å se hvor mye søppel som flyter. Det har vært en lang dag, noen av oss er slitne, bærer og guider er slitne, og alle får ros for bra innsats. Vi planlegger turen til BC. Vi presenterer vår plan, om at Hatta, den svakeste guiden, blir igjen med bærerne for å passe på utstyret vårt. Men alle guidene skal være med til Base Camp, + 1 av bærerne, selveste han som heter CHUCK NORRIS . Guidene lurer på om vi kan bære dems utstyr også, noe vi av prinsipp sier nei til. 16. Fredag. BC (Base Camp) Siden siste del av torsdagen ble lengre en ventet, utsettes starten til 0730. Guidene er ikke i nærheten av å bli klar til tidspunktet, og det er strålende sol, og en kjærkommen mulighet til å få tørket klær og utstyr, så vi drøyer enda en halv time. Vi lar alt overflødig utstyr ligge igjen i Camp 4 og setter kursen mot BC. Chuck Norris og Josh setter avgårde i ett kjent hodeløst tempo i starten. Fra innsjøen og opp bakken (se bilde) er det greit driv, vi styrer nå pauser og går i vårt eget tempo. Etter "motbakken" og over flatene, begynner det å bli langt bak til guidene Hatta og Brian. Vi irriterer oss over å måtte vente på dem i dag igjen. Før New Zealand-passet, blir vi enige med Josh (og Chuck) om at vi på egenhånd kan gå i for veien til BC, mens guidene og Chuck kommer etter. Vi bestemmer oss for ikke ta lunsj før vi er i BC. Veien mellom camp 4 og BC er overraskende krevende, det går opp og ned, og over flere pass. Vi vandrer rundt i tåkeheimen i fjellet, en noe upresis veiangivelse fra Josh gjorde det slik at vi var litt forsiktige slik at vi ikke havnet inn på gruveområdet. Men så letter tåken noen sekunder, og vi ser ned på BC med 10-12 telt. To punkter på veien til BC. Punkt1 Pos: S4 02.439 E137 11.511 Høyde 4004 Punkt2 Pos: S4 03.556 E137 09.939 Høyde 4476 Ikke ta noen av stiene som knekker av til høyre, de går til gruven. Hold venstre, BC ligger ved den øverste av to innsjøer. I BC møter vi en indonesisk 7summits-ekspedisjon. De er 6 klatrere som skal på alle toppene, og har med seg et stort team med blant annet kamerafolk og kokker. Siden de er indonesiske, blir støttet av regjeringen, og har fått brukt veien via gruven. Mange av dem skal på toppen av CP. I alt har de med seg 1,5 tonn med utstyr, i skarp kontrast til oss. De er hyggelige, og byr oss på te. Vi bytter mat med dem, og de tilbereder et kjærkomment måltid med ny smak til oss. Etter en time eller to kommer guidene og Chuck Norris til BC. Vi prøver igjen å overtale Hatta, og kanskje også Brian til å vente i BC mens vi gjør toppstøtet, men Hatta SKAL på toppen, og vi blir enige om at de skal starte med en times forsprang. Jeg tror Hatta og Brian er lett høydesyke. Alt vel med oss, og vi legger oss tidlig på kvelden. 17. Fredag. Toppdagen Vi står opp 0200, gjør oss klare, og oppdager at Hatta og Brian ikke er kommet seg avgårde enda. Guidene tipper stormkjøkkenet i forteltet, og teltet deres er nær ved å ta fyr. Vi hiver oss på, og får slokket flammene. Klokken 0300 går vi alle 9 fra BC, og over en rygg og ned i Yellow valley, etter en liten time er vi ved innsteget til fjellet, og Hatta og Brian kjører sitt eget løp og ligger alt et stykke bak. Vi starter klatringen, og det går greit oppover. Josh, den siste guiden, skulle klatre som sistemann sammen med oss, han blir også hengende bak og snur etter hvert ned. Vi bestemmer oss for å klatre til toppen alene. Klatringen er rimelig enkel og vi både hører støy og ser lys fra gruven. Det ligger litt snø de siste hundre meterne før toppen. Toppen bestiges rundt klokken 0700. Toppen Pos S4 04.736 E137 09.563 Høyde 4861 (Toppen er 4884 moh). Vi snur ned, og møter ved Tyrollertraversen av alle Hatta, alene, og fast bestemt på å nå toppen, Han er ikke ordentlig utstyrt, vi bruker lang tid på å prøve å få han med oss ned, men han er nekter å snu. Fra toppen og ned til innsteget bruker vi rundt en time. Klokken 0915 går vi 6 samlet inn i BC og får en varm mottakelse av de Indonesiske klatrerne og de to andre guidene. Vi spiser lunsj, river leir og setter i retning av vår Camp 4 med Brian. Josh og Chuck skal være igjen å vente på Hatta. Det går igjen sent med Brian, og vi prøver å motiverer han hele veien til campen. Når vi ankommer camp 4 ca 1600 har de resterende bærerne flyttet litt på campen. Resten av kvelden sitter vi rundt bålet til bærerne og planlegger returen til Illaga. Vi har enda ikke klart å komme i kontakt med Bob på satellittelefon for få gitt beskjed om at vi er nede, slik at han skal kunne ordne med flybilletter. Etter at vi hadde lagt oss, klokken 2300, kommer de to siste guidene til Campen. 18. Lørdag. Vi begynner å gå som egen gruppe Det er Brians bursdag, og vi vekker han (tidlig ) med bursdagssang og varm frokost. Det blir mer planlegging med guidene og bærerne under frokosten, og vi blir tilslutt enige om at vi skal få en av de sterkeste bærerne som vår egen guide på returen, og at vi med han, kan fortsette i vårt eget tempo på veien hjem. Vi skal holde han med mat, nødvendig utstyr, og telt. Men vi må først i fellesskap komme oss trygt over en kryssende sti til en rivaliserende stamme til bærerne Vi begynner å gå rundt klokken 9, og en drøy time etter, mye tidligere enn hva sagt under frokosten, slipper sjefen for bærerne oss 6 nordmennene samt Iriam (bærer). Fra nå av gjør vi turen som en egen gruppe, mens guidene og de resterende bærerne deres går i sitt eget tempo. Stemningen er god og tempoet er bra. For første gang møter vi andre på stien, det er to lokale fyrer som er kjenninger av Iriam. Det er mindre vann i elven ved vår camp 3 (se torsdag) og vi går over camp 3 ryggen ca 1530. Det regner og myrene er fulle av vann, og tunge å gå på. Når det blir mørkt er vi på en av de store referanseløse myrområdene, der stien er vanskelig å følge. Vi går en liten time i mørket, før vi finner en plass som er tørr nok til å slå opp camp, 2 km før stedet vi spiste lunch på onsdag den 14. Iriam sover med oss i ett tomannstelt, trangt, men god stemning når MP3 spilleren og Trygve Hoff kommer på. 19. Søndag. Tilbake i Pinapa Vi står opp klokken 0500, river camp i lysningen, og er i gang med å gå 0540. Vi går etter noen km ned i dalen der vi må krysse elven flere ganger, men Iriam viser oss en lettere vei (se onsdag 14.) Etter at vi har krysset elven for siste gang, tar vi frokost. Iriam prøver å fyre bål. Etter frokost går vi opp bakken ut av dalen, og prøver som avtalt klokken 0900 igjen å ringe ut med satellittelefon uten å nå gjennom til verken Josh eller Bob. Vi fortsetter gjennom det kuperte landskapet der vi overnattet i hulen (vår Camp nr 2) og ut på det mer duvende "savanne"-landskapet. Tempoet er bra, men det begynner å røyne på og vi tar pause i 12tida samme sted som vi spiste lunsj tirsdag den 13. Vi fortsetter gjennom det lett kuperte landskapet. Etter hvert begynner det å regne. Iriam gjennomfører et rituale for å få været til å bli bedre, dansing og bønnesang og været blir bedre for en kort periode Da vi begynner å gå ned mot regnskogen begynner det å regne mer og mer, når vi passerer stedet som var vår første overnatting i telt, bestemmer vi oss for å knuse på til Pinapa og kanskje Illaga uten å ta lunsjpause. Turen gjennom jungelen går i bra tempo, men det er langt, gjørmete, glatt og veldig vått. Når vi nærmer oss Pinapa tar Iriam hyppige pauser, der han skifter klær, endrer på oppakkningen sin flere ganger, og kaster søppelet han har båret på de siste dagene i elva! Vi er framme i Pinapa 1700. Siden vi ikke har med oss noen som kan fungere som tolk, blir kommunikasjonen på tegnspråk. Bob får vi ikke tak i, og vi blir invitert, som sist, til å bo hjemme til landsbyhøvdingen Luter. Stemningen og kontakten vi får utover kvelden er topp. Vi får servert middag, og det blir både kort triks og ”vri åtter” før vi legger oss. 20. Mandag, og vi flyr ut Vi står opp klokken 0500 for å rekke så tidlig som mulig ned til Illaga, og kanskje ha sjansen på å rekke et tilfeldig fly derfra på morgenen. Landsbyhøvdingen er ikke hjemme, men kona hans følger oss ned til Illaga. Det viser seg nå at høvdingen selv sto opp 0300 for å dra til stedet Bob er, og få han til å møte oss i Illaga. Etter litt leting møter vi Bob ved politistasjonen. Fra nå av går ting veldig fort, vi kommer oss til flyplassen med all bagasjen, og får fly derfra ca 0900 til Timika. Vi må betale litt ekstra for det, men god stemning å komme seg til Bali. På flyplassen i Timika står to sjåfører som Bob har skaffet og venter på oss. Da vi ikke ser ut etter mange dager i jungelen, tar vi ett rom på et hotell for å dusje og skifte klær. Etter litt sightseeing i Timika tar vi fly til Bali utpå dagen. De resterende dagene. Da vi hadde gjort returen en del raskere enn hva man kan forvente, + at alt klaffet usedvanlig bra med flyet fra Illaga til Bali, så fikk vi nå noen dager i solen på Bali. Noen av oss dro også en tur til Jakarta, og hadde en overnatting der. Flybilletten får du tur-retur for rundt tusenlappen. Jakarta har kanskje ikke så ekstremt mye å by på, men det er sørøst Asias største by, er kjent for trafikk kork, en moské, en katedral og en svær fornøyelsespark. Golden Crown er etter norsk målestokk, er stort diskotek, der det spilles syretrance og happy hardcore til morgenen. På storskjerm viste de tysk bundesliga når vi var der, og i sterk kontrast til Bali, kan du være eneste vestlige på utestedet. Sykt og bør oppleves. Generelt om turen Vi var hele veien redd for at det skulle ta mange dager i Illaga før flyet kunne dra og at vi som en følge av det skulle komme til å miste flyet fra Bali til Norge. I vår plan da vi reiste fra Norge så skulle vi bare ha 1 overnatting i Nabire før vi fløy til Illaga, det ble 3, og disse dagene ville vi ta igjen i løpet av turen. I tillegg så mente guidene våre at ruten fra Illaga er lengre en fra Sugapa. Derfor pushet vil hele tiden på for å nå lengre hver dag. Det skal noen til for å gjøre returen raskere enn det vi gjorde, beregn for sikkerhetsskyld mer enn to dager på den. Guidene Guidene fungerte ikke som guider, men som tolker. Josh ledet mange timer med forhandlinger mellom oss og bærerne og var en tålmodig sjel. Vi møtte ellers bare en person i Illaga og Pinapa som kunne engelsk, det var nestsjefen på politistasjonen i Illaga, så der hadde guidene en nøkkelrolle. Ellers hadde de aldri gått Illaga-ruten før, de viste ikke veien, men uttalte seg villig vekk (helt feil) om avstander og tid, spesielt Brian. Og egentlig var jo det meste av det de sa helt fullstendig på viddene. Men de var hyggelige folk, og i ettertid så kan man jo le av alt. Lokal kultur og bærerne Det er jo mye artigere å reise på tur når man lever tett sammen med lokalbefolkningen. Å dele tørrfisk dratt på Trænabanken med en landsbyhøvding i New Guinea kun i ført penisfuteral, skjer ikke hver dag. Med norske øyne tar de ganske lett på avtaler, eks om hvor lenge man skal gå hver dag. Nå kan nok noen sitasjoner tilskrives misforståelser som oppsto pga at det i gruppen vår ble snakket 4 forskjellige språk. Nå er det også slik at de fleste som går på Carstensz bruker Sugapa-ruten, og derfor finnes det der bærere som har en viss erfaring. Det kan tenkes at bærerne på Illaga-ruten etter hvert også blir mer ”proffe”. I Pinapa opplevde vi en kjempe gjestfrihet til landsbyhøvdingen Luter og den mye yngre, smartere og vakrere kona hans. Det er nok vanlig at fremmede blir Luters gjester og at betaling til stammene og geriljaen skjer her. Vi betalte litt for oppholdet morgenen etter. Lokale myndigheter For vår del gikk det som smurt i Illaga, men jeg er ikke i tvil om at det kan by på store problemer om ikke ting skjer slik de ønsker. Noe er nok skuespill og noe demonstrasjon av makt. Når det gjelder gruveselskapet er de heller ikke til å kimse med, vaktene er bevæpnet for å kunne skyte terrorister og andre ”inntrengere”. De kjører en tøff linje ovenfor slitne bortkommende turgåere som prøver seg på en snarvei til sivilisasjonen. Ikke prøv på noen superlure løsninger. Vind, vær og fly. En dag forsinkelse er ikke noe å snakke om. Vi fikk inntrykk av at det var litt "hips som happ" når det gikk fly, men det var vanligvis flere ganger i uken fly til Illaga fra både Nabire og Timika. Derfor er det greit å være forberedt på at det kan bli venting. Jeg tror vi hadde griseflaks når vi på returen kom på flystripa i Illaga morgenen den 20 og at det gikk fly med en gang, som vi fikk plass på! Jeg ser ikke bort fra at Bob ordnet det slik at vi fikk plassen til noen av lokalbefolkningen. Alternativet er jo at vi fikk de seks siste plassene av de fjorten på flyet, noe som virker rart. Viktigs av alt De lokale er naturfolk, men det betyr ikke at de nødvendigvis skjøter alt i naturen på en bra måte, SPESIELT når det gjelder FORSØPLING. De er nok vant med at ting råtner og blir til jord om litt, men det gjelder jo ikke plast, brusbokser, paraplyer, sko osv. I Camp 5 (vår camp 4) som er felles for både Sugapa og Illaga ruten ser det alt nå ikke ut. DERFOR HAR ALLE SOM FERDES TIL CARSTENSZ ET ANSVAR FOR Å SNU DENNE TRENDEN. I tillegg skjønner flere at det er mulig å tigge penger fra oss ”turister”. Dersom CP etter hvert blir ett fjell mange drar til, kan det bli en lang søppelsti inn til fjellet, og langs den følger det tiggere. Ikke gi penger til folk som ikke fortjener det! Så skulle det jo handle som kannibaler. Ryktene om at det er utbredt kannibalisme blant de lokale er noe overdrevet. Det ble bare sporadisk under turen grillet snadderkjøtt… VI HADDE EN KJEMPE TUR! Alle de problemene vi støtte på var vi forberedt på å møte! Turen var en suksess, unike opplevelser, alle på toppen, alle vell hjem til riktig tid reis i vei, god stemning . Nyttige linker: http://www.latitude.no/Dagbok/dagbok-carstensz-pyramid-jan-2010 PS Helt håpløst at man ikke kan sette opp bildene i den rekkefølgen man selv vil
  18. Noen bilder fra Piggen i dag. Hunden vår er på toppen for første gang! Bildene er tatt av faren min.
  19. Da setter jeg snart kursen for Elbrus og forhåpentligvis mange fine opplevelser. Er det av interesse så blir det en blogg fra turen. Oppdateres i den grad det er praktisk mulig. http://www.gamme.no/blogg/default.asp?fkBloggId=113
  20. Hei! Dette blir vel min første virkelige post her på forumet, så hva passer vel bedre enn å fortelle litt om turen jeg og to venner hadde opp til Jebel Toubkal i Marokko? Først litt om reiserute. Skal ikke fortelle så mye om det som skjedde ellers, men litt info om hvor vi reiste osv er likevel med. Jeg reiste til London for å treffe vennene mine som er fra Estland, men jobber i London. Tok Norwegian fra Gardermoen til Stansted. Derfra tok vi Easyjet fra Gatwick til Marrakech. Tror vel at hele flyreisen fra Oslo, ned dit og tilbake kom på rundt 2200NOK. Vi bestillte da 2 måneder i forveien. Marrakech Vi landet i Marrakech den 20. feb. om kvelden, fikk oss taxi til sentrum og ble "hijacked" av en kar som guidet oss til en Riad (hotel) som var veldig billig. Vi var ikke ute etter å bruke mye penger i byen, så endte opp med ca 70NOK per person per natt. Imlil. ca 1800 moh (dagtemp ca 20 grader, natten ca 10 grader) Vi reiste så den 22. feb. til Imlil. Vi fant oss en taxi som vi hadde helt alene, noe som er uvanlig der nede. Man skal gjerne være både 7 og 8 personer der, 4 stk bak og 4 stk fremme inkludert sjåfør . Prisen var 400 Dirham som tilsvarer 320 NOK. Distansen er vel ca 75 km tror jeg. Vi nøt naturen og utsikten på veien og vi stoppet ca 20 km før Imlil i byen som heter Asni. Her ble vi på nytt "hijacked" av noen lokale berbere som insisterte på at vi skulle bo hjemme hos dem i Imlil. De ble med oss i Taxien og vi fulgte med dem hjem til familien deres. Vi var i utgangspunktet ikke på jakt etter guide, da man ikke er på skikkelig guttetur om man ikke greier seg selv osv, men vi inngikk en avtale med Ahmed og Hassan på følgende opplegg: Ahmed skulle være vår kokk disse dagene og skulle bære all maten vår opp til hytten i fjellet. Maten de lager der er enkel spaghetti med noe kjøtt. Mens vi fikk 3 måltider om dagen med skikkelig marrokansk mat (tajine) med mye grønnsaker osv. Han skulle i tillegg være guide opp til Ounakrim dagen etter Toubkal turen, da Ounakrim er litt mer tricky og ikke nødvendigvis merket om vinteren. 23. feb. - Overnatting hos familien inkludert to måltider den samme dagen. 24. feb. - Frokost. Sekkene våre ble bært av muldyr opp til snøgrensen (ca 2 timer) da jeg var ganske syk den dagen. Ved snøgrensen (ca 2300moh) tok vi over og gikk de resterende timene opp til hytten som ligger på 3200moh. Dette var en tur på ca 6 timer og ca 10 km i distanse. Denne turen var værre enn toppturen dagen etterpå faktisk. Vi ble passert av mange lokale menn som går denne turen opp og ned flere ganger i uken for gruppeturer. De bærer ofte opp til 50 kg, og da ikke nødvendigis i ryggsekker, men i bagger eller annet. Selv hadde vi vel rundt 12-14 kg vil jeg tro. Vi fikk så lunch når vi kom opp og middag litt senere. Tror de andre på hytten missundte oss en del der.. Den nye hytten der er veldig bra. Ikke noe varme der bortsett fra en peis som nok er alt for lite for den store hytten, men man har jo klær for det meste på en slik tur. Det er vel soveplasser for 150-200 stk der tror jeg. Vi snakket med en del, og om kvelden viste det seg at en kar fra Irland hadde egen guide og ville gå opp veldig tidlig neste morgen. Han ville starte 0400 og nå soloppgangen på toppen rundt 0700. Vi tenkte vi skulle slå følge med han da han hadde guide. Ingen av oss fikk sove mye den natten. 5-6 av ca 20 på rommet lå og snorket og høyden spillte oss nok et puss. 25. feb. - Etter kanskje 2 timers søvn var vi klar klokken 0400 og begynte å gå 0430 med hodelykt og det hele. Temperaturen var ca -10 grader da vi startet. Der var vel rundt 8-10 m/s vind og hardpakket snø. Solen står på veldig om dagen og smelter snøen som igjen fryser på om natten. Turen oppover gikk fint, men mine crampons (vet ikke hva det heter på norsk, men det er de piggene du setter på skoene når man går på is ol.) var leid og av en gammel og dårlig patent. I allefall endte det med at jeg måtte pakke mine ned og gå uten. Turen kan gåes uten Crampons og isøks, men det kan være greit å ha med. Det var bratt noen steder, men ikke slik at man måtte krabbe eller ta seg for. Fjellene minner vel mye om Norge bortsett fra at fjellene ikke er så bratte som på vestlandet. Heller ikke mye steinur der vil jeg tro. Ca klokken 0830 var vi på toppen. Godt etter planen, men vi var først opp og det var nesten vindstille der oppe faktisk. Etter en liten pause gikk vi ned igjen. Vel nede på hytten var vi ganske skutt i beina og kunne ikke forestille oss en like tøff tur dagen etterpå, så vi bestemte oss får å gå ned til Imlil igjen samme dag. Den turen nedover sugde saften ut av beina helt vanvittig og 16 timers gange på to dager i høyden og med en del oppakkning var vi ikke klar for noe mer gåing resten av ferien. 26. feb. - Vi begynte dagen faktisk med en tur opp til et fjellpass på ca 2300 moh, og gikk ned igjen for lunch. Så bar turen til Asni igjen med Hassan og Ahmed og vi skulle overnatte hos en bekjent av dem. Først fikk vi en tur inn om Hammam (lignende tyrkisk bad) og massasje der. Det ble en stor happening der vi fikk lære å lage tajine og hadde en fin kveld med lokale berbere. Alle disse 4 dagene inkludert leie av crampons og isøks for to av oss og all mat og overnatting på hytten i fjellet betalte vi 3600 Dirham eller i underkant av 3000 NOK. 27. feb. Reiser med taxi til Marrakech der en del av "sommerklærne" våre ligger. Taxi-turen var bare 250 Dirham nå (mot 400 Dirham til Imlil). Turen gikk helt til busstasjonen, derfra tok vi bussen til Essaouira som ligger ved kysten. Turen tok ca 3,5-4 timer med en av de billige alternativene. Ca 50 Dirham per pers. Vi fikk oss en leilighet midt i byen med normalt toalett (som ikke er en selvfølge der nede), to soverrom og kjøkken til 300 Dirham per natt for all oss. Altså ca 240 NOK. Dette er en gammel "hippieby" der Bob Marley skal ha bodd en god del av sitt liv, og vi fikk vår etterlengtede tid til å bare sitte i ro ved stranden. Vi var der til 01. mars og tok bussen til Marrakech og flyet til London. Hele turen inkludert reise, souvenirer mat og det hele kom vel på ca 7000 NOK. Da gikk sikkert 1500-2000 til ting som souvenirer, krydder og så videre. Er ikke erfaren med å skrive slikke logger, men har nå fått med en del som kan væe interessant for andre. Vi fikk også addressene og kontaktinfo for Ahmed og Hassan som vi skulle gi til vennene våre i Europa hehe, og det er ingenting annet en positivt å si om hele oppholdet med dem og turen på fjellet. Jeg kan anbefale å ta kontakt med dem om noen vil oppleve litt ekstra enn bare selve turen på fjellet. Kontakt med lokalbefolkningen gir en helt ny dimensjon på turen faktisk. Vi gikk som sagt i februar, som er regnet som den kaldeste måneden der nede sammen med mars måned. Det er også nå det er mest snø, men etter norske forhold er det lite å bekymre seg for. Trenger ikke truger eller lignende. Skulle jeg reist igjen ville jeg reist på samme tid eller kanskje i april da snøen bør være helt borte, men at det ikke er så varmt at man svimer av. Skal love det er varmt nok i februar i solen Om noen er interessert kan jeg laste opp noen bilder også. Spør gjerne om mer informasjon om dere føler det mangler noe. Espen EDIT: Rettet skrivefeil og datoer
  21. Kebnekaise, også med snøeggen/traversen til Nordtoppen, er en lekkerbisken selv for en garvet Jotunheimen-vandrer. Vi hadde kjørt fra Valdres om Sverige til Kiruna – 18 timer effektiv kjøretid, med en kort natt i telt underveis. Deretter 60 km til Nikkaluokta. Underveis til Nikkaloukta så vi helt klart toppen på Sveriges høyeste fjell i godværet, og stanset for å ta bilde av den flotte utsikten. Vel framme på p-plassen 19.juli var det åpenbart at dette var et populært område for fjellvandring i Sverige, for det var mange biler. Avgift 20 kr per døgn – kan jo tåles med svenskekurs på snaut 85. Gps-koordinater for p-plassen: 34W 0416390 7527540 høyde 480 meter. Vi la i vei på turstien innover i bjørkeskogen, og så til tider egentlig ikke så veldig mye annet enn bjørk og mygg. Litt ”Off myggspray” dempet angrepene markant – til vår store lettelse. Stien er lettgått; flatt terreng og utstrakt bruk av impregnerte sviller, men også en del stein. Etter en time og 10 min frisk gange hadde vi alt gått 5,5 km, og kom fram til en innsjø. Her gikk det en båt, og siden det var avgang akkurat når vi var der, slang vi oss med. 160 kr per voksen, 80 kr for barn under 15 år (per 2009). Båtturen var et fint avbrekk fra ruslinga i tett bjørkeskog, og ikke minst fikk vi flott utsikt til toppen vi skulle på neste dag. Båten snirklet seg etter hvert opp en elv som gikk i slyng, fram til en brygge med gps-koordinat: 34W 0407006 7528150 på høyde 525 m. Vi hadde spart 1,5 times gange i bjørkeskogen, og kunne ta fatt på de siste 8 km fram til hytta. Å gå denne stien var en likeartet opplevelse som før vannet, men med noe stigning mot slutten opp til Kebnekaise Fjellstasjon. Vi brukte 2 timer fram, igjen etter rask gange. Fjellstasjonen (gps 34W 0400235 7529990) består av en rekke bygg, og kan sammenliknes med Spiterstulen på mange måter i størrelse og funksjon. Vi betalte 450 kr for far og sønn, medlemmer i DNT, for en seng hver på et 6-mannsrom for en natt, uten mat. Det er egentlig nok, synes jeg. ”Middagen” på rommet ble spartansk; knekkebrød med jordbærsyltetøy på flaske. 20.juliVi kom i gang kl 06.10, etter et par knekkebrød og litt vann utenfor hytta. Været var eventyrlig bra, så her gjaldt det å utnytte dagen! Etter en halvtime uten særlig stigning, kom vi til stiskillet (tydelig skilt) (34W 0398557 7530485 høyde 772m) mellom Vestra og Østra leden. Her tok også krattskogen slutt. Vi ville gå Østra opp, og Vestra ned. Den Østra lot det til at svenskene hadde voldsom respekt for, og var noe de mente ikke burde gås uten fører…Det sto også et forbudsskilt mot å gå denne veien uten sikringsutstyr. (Det hadde vi ikke med, men ingen så oss, og ingen anmeldte oss…) Vi gikk bratt opp nordvestover, oppover en liten dal, på høyre (østre) side av bekken/elva. Etter hvert forsvant all sti, det var ingen merking, men vi så her og der noen tråkk. Vi krysset elva på et stort snøfelt, gikk vestover og etter hvert sørover til vi igjen kom inn på en tydelig sti på ryggen (nordvestover) oppover mot Bjørlings glacier. (En liten varde ved denne stien står på 34W 0397718 7531541 høyde 1317 m) Nå hadde vi flott utsikt både opp til toppen av Kebnekaise og tilbake over hele dalen med Fjellstasjonen. Kebnekaise så meget krevende ut fra denne siden, men vi visste bedre! Vel oppe på drøyt 1500 meter så vi breen på nært hold, og kunne konstatere at den så veldig grei ut: Noen få hundre meter på et tydelig tråkk, stort sett på en rygg av snø – ingen antydning til sprekker, og fortsatt tidlig morgen (akkurat kl 09.00) og hard skare! Vi gikk usikret og følte oss likevel svært trygge. Innsteget har denne gps-referansen 34W 0396980 7532380 høyde 1576m). Man kan lett gå inn på breen flere steder her. Ryggen bratnet til opp mot fjellveggen, men godt tråkk gjorde det ikke nødvendig med stegjern. Klatreruta er sikret med wire (Via Ferrata) omtrent hele veien. Uten dette ville det blitt noe 2-er klatring på et par punkter. Vi gikk usikret også her, og følte oss komfortable med det. Jeg savnet imidlertid en hjelm, siden det var en viss fare for steinsprang, men denne risikoen var minimal nå når vi var de første opp her denne dagen. Vi holdt oss i wiren her og der, og koste oss i klyvinga oppover. Klatreruta, som starter ved gps 34W 0395778 753810 høyde 1751m), traverserer først veggen om lag hundre meter til høyre, før den skrår oppover mot venstre. Utsteget er på 34W 0395725 7532893 høyde 1851m). Vi hadde brukt 3t og 40 min hit, og tok oss en lunsjpause i sola like ved den gamle hytta som står like ved her oppe. (Gps: 34 W 395620 7532978 høyde 1884m, men det er en nyere ”toppstuga” noen hundre meter mot vest. Her er det visst bok til å skrive seg inn i. Vi besøkte aldri den nye hytta.) Lars-Petter satte igjen sekken, og vi gikk ivrige løs på den siste kneika i ur, over på snø (på rundt 1900 meter) og så dukket toppeggen opp – den så lekker ut! Tydelige spor opp på snøkammen gjorde at vi nok ikke fikk bruk for stegjerna her heller. Det så ikke så utsatt ut – i alle fall ikke for å komme opp til høyeste punktet (Sørtoppen). Men hva med videre? Vi var spente på eggen over til den litt lavere Nordtoppen… De siste 5 meterne var spennende og ganske luftige, og minnet ikke så lite om Breithorn i Sveits, ja, for den saks skyld Everest, slik vi hadde sett det på tv! 2117 moh og hele Sverige var under våre føtter – min 10.ende nasjonstopp, og første arktiske totusenmeter. Særlig var det den elegante og smale eggen videre mot Nordtoppen som fanget oppmerksomheten, og enda bedre: Tydelige og dype spor i snøen bortover! En elegant og smal egg av snø Etter fotograferinga ville vi straks forsøke oss, skjønt det så ut til å være helt på kanten uten tau! Sporene var utmerket, og hadde de ikke vært der ville vi nok ikke forsøkt oss, selv med stegjern. Snøkammen ble så smal som det går an å balansere på, men var heldigvis relativ horisontal der den var som aller smalest. Med hjertet i halsen, ikke minst med tanke på Lars-Petter (14) uten tau som fulgte etter, listet vi oss ned i skaret mellom de to toppene, og så lett opp til Nordtoppen. (Gps 34W 0396274 7534308 høyde 2105 m.) Hvis snøsmeltinga fortsetter på Kebnekaise i slik fart som den gjør for tiden, vil Nordtoppen visstnok bli høyest en gang. Da vi så oss tilbake, skjønte vi at vi hadde vært dumme som hadde gått denne snøeggen usikret, men du av meg for en opplevelse! Dessuten; hvordan sikre seg effektivt på en slik egg av snø? Vi gikk så samme vei tilbake, med topp konsentrasjon til vi var på Sydtoppen igjen. Så kjørte vi på nedover til den gamle toppstugan, fant stien til Vestra leden, som nesten går rett vestover, før den svinger sørvest ned i et skar på rundt 1500 meter. Steinrøys hele veien, og mye løst. Nå møtte vi mange på vei opp, som lurte på hva som fikk oss nordmenn til å reise helt til Nord-Sverige for å gå i fjell. De uttrykte også en dyp respekt for Østra leden, som vi hadde gått opp, og en dame lurte på om vi egentlig hadde lov til det uten fører?! Det bar så oppover 200 hm igjen, opp til 1720 meter, før det igjen gikk nedover (sørover) i steinur. Dette tok hardt på føttene til Lars-Petter, som ble kraftig sårbeint med tiden. Nede i skaret på rundt 1500 meter var flere i ferd med å gå opp på den karakteristiske toppen i sørøst; Tuolpagorni. Vi fortsatte nå i østlig retning, og fant en snørenne vi kunne løpe ned til 1300 meter omtrent. Da vi krysset Kittelbekken plumpa junior, og beina hans ble etter dette ikke akkurat mindre såre – og det gikk noe tungt den siste timen tilbake til Fjellstasjonen. Helikopter tilbake! Jeg ville derfor overaske ham og muntre ham opp; og spanderte like gjerne helikopter tilbake til Nikkaluokta kl 17.00! 700SEK per person var virkelig vel anvendte penger, og ga en opplevelse vi aldri vil glemme! Piloten kunne fortelle at det er flere og flere som nytter helikopter, og at noen går sammen 5-6 stykker og kjøper tur rett opp til toppen av Kebnekaise også (totalt 5000 kr for dette.) Selv om vår flytur var en veldig flott opplevelse, tror vi ikke vi noensinne ville valgt å fly rett til topps, og er glade for at dette ikke er lett å få til i Norge! Kebnekaise anbefales helt klart opp Østra Leden (for den som ikke har høydeskrekk, og er vant med litt klyving. Sele og slynge med karabinkrok kan selvsagt nyttes som sikring opp.) Vestra Leden opplevde vi som kjedelig vandring vesentlig i ur. Ta med tau (og stegjern) om du vil ta med deg Nordtoppen også – det var et høydepunkt på turen, synes vi! Man regner 10 timer på Kebnekaise fra Fjellstasjonen + en drøy time (i alle fall dersom en skal sikre grundig) med besøk til Nordtoppen. Vi gikk hele turen på 9 t inkludert pauser, men brukte altså ikke noe sikringsutstyr…(Bar stegjerna i sekken hele tiden.) En god side med info om Kebnekaise: http://www.svenskaturistforeningen.se/kebnekaise Info om helikopteret: http://www.kallaxflyg.se/turlista05.html
  22. Hadde fått grei beskjed at jeg nå også måtte ta en familietur til fjells. Familie på Møre ønsket å bestige norges høyeste fjell og kona ønsket at jeg skulle være med på det... Det kunne jo være artig å se hvordan en tur fra Juvasshytta var...med masse folk....for DET ble det. Værmeldingene var ganske gode og vi var ikke alene da vi kjørte opp de bratte bakkene mot Juvass. Køer av biler...og trangt om parkering ved Juvasshytta. Det er nå bedre å tusle alene på tur blant toppene, men denne gangen måtte jeg pent finne meg i at det var mye folk til fjells. Utrolig mange hadde funnet veien til Juvasshytta for å komme til topps denne dagen. Været var ikke det beste, men greit turvær. Det gikk rykter om at det var sol på toppen! Vi betalte kr 160,- pr. person og alle fikk grei informasjon om turen til topps og mht tau, sikkerhet osv. Tror nok de håvet inn bra med penger denne dagen. Det var som en maurtue av folk.... På toppen fikk vi ikke den utsikten vi hadde håpet da tåken lå rundt toppen, men på veien ned lettet det noe. Artig å se så mange folk som vil til topps...flere nasjonaliteter...ung som gammel. Lite søppel å se,- så informasjon fra guidene hjelper nok. Et lite problem kan vel kanskje være at toalettbesøk er vanskelig her oppe. Turen tok 5t45m totalt og det var mange fornøyde fjes å se! Noe over 650 høydemetre er jo ikke all verden så det er ikke den fysiske prøvelsen da tempoet er overkommelig for alle. Dagen før hadde det vært uvær og folk hadde måttet snu allerede ved brekanten. Nå er nå denne turen gjort og atter lengter man til fjells....til tindene med et litt mindre turfølge..
  23. På jobb i en bråkete storby som Hanoi er det godt å komme vekk i helgen. Gode kolleger inviterte på båttur i Ha Long bukten, men jeg ville heller en tur opp i høyden. Det var lite tid for planlegging, men jeg fant en pakkeløsning som var forholdsvis kostbar etter vietnamesisk standard, men grei å hoppe på. Turen startet fredag kveld på hotellet i Hanoi, der jeg ble plukket opp og kjørt til toget som fraktet meg opp til Lao Cai i løpet av natten. Ny sjåfør kjørte meg opp til Sapa, der jeg fikk frokost og gikk en runde i byen. Videre med bil oppover til starten på ruta som ligger på ca 1900 moh. Her startet ferden med meg, en guide og 2 bærere. Med målet bare ca 1250 meter høyere opp, virket ikke dette umulig. Hele ruta er bare 8 km. Det var imidlertid ganske mange nedoverbakker på veien opp, så brutto høydemeter er nok adskillig høyere. En smule kronglete er det også, bratt terreng hele veien med stiger på de vanskeligste plassene, uten at man akkurat kan kalle det klatring. På vei oppover holdt vi på å tråkke på en farlig giftslange på 1,5 meter, men det går helst bra. Vi hadde en god lunchpause oppi bakkene, og var fremme ved campen på 2800 moh etter snaue 4 timer. Været var godt, usedvanlig godt til å være her oppe i regntiden, så jeg besluttet å gå for toppen hanske på direkten. Oppe på ca 3000 meter tenkte jeg at det er vel ikke så langt igjen nå, men flere bratte nedoverbakker gjorde at det hele tok tid. 5 timer etter at jeg forlot veien var jeg på toppen. Det er med andre ord fullt mulig for en nogenlunde sprek nordmann å gå denne toppen som en dagstur fra vei, man må bare overbevise de lokale om at man ikke er en typisk feit amerikaner. Standardopplegget er å stoppe i campen og gå på toppen neste morgen, men jeg angrer ikke på at jeg tok den på ettermiddagen og fikk sol på toppen, noe som slettes ikke er noen selvfølge på slike regnskogstopper i regntiden. Bæreren som fulgte meg det siste stykket mot toppen jobbet flittig langs stien med å plukke bambus-skudd. Han hadde stor familie og bar bambusen hjem til sin store familie på 20 personer, en kone, 11 barn i alderen 3 til 27 år og 7 barnebarn. Han tilhørte det sortkledde folket som er den største minoritetsgruppen i Sapa. Litt av bambusen ble servert til det store middagsbordet, og litt havnet i suppen som ble kokt over bål til lunch neste dag. Dagen etter var det en lat morgen siden vi ikke skulle på toppen, og vi gikk rolig nedover. I stedet for å gå raskeste rute til veien, valgte vi den lange ruten som ender i en dal nedenfor Sapa på ca 1200 moh. Her var det veiløs bebyggelse, rismarker som ble pløyd av oksene, badende unger i gjørma og voksne folksom jobbet på markene, fint å se litt landsbygd her og ikke bare denne bråkete byen. Det ble noen km vandring langs noen vanningskanaler før vi var fremme ved veien. Med denne avslutningen på turen regnes runden som en 3-dagerstur, men jeg syntes det var helt OK å ta det på 2 dager. Terrenget her er preget av delvis dyp regnskog, meget bratte skrenter, samt et større onråde der det er bare døde trestammer og lave busker, etter en større skogbrann i 1979 som enda preger området. Den øvre delen er det bambus-skog, med mulighet for å se panda om man er heldig. Bambusen vokser helt opp til toppen der det er et lite snaut parti men rhododendron-busker omkring. I Sapa sto et hotellrom og ventet på meg så jeg fikk meg en dusj, før sjåføren kjørte de svingete veiene ned til Lao Cai i ettermiddagssolen. Etter en kjapp tur over broen for å besøke Kina noen minutter, bar det av gårde til Ga Lao Cai, stasjonen i Lao Cai. Her spiste jeg middag 2 ganger før jeg la meg på nattoget tilbake til Hanoi. Litt hardt å gå rett på jobb etter en sånn reise, men jeg sov faktisk ganske godt både på togene og oppe i høyden. Reisen var bestilt hos http://www.activetravelvietnam.com/ , grei sørvis der. Hele pakkereisen kostet meg i overkant av USD 350, som inkluderte sovekupe t/r, tilbringertjenester i Hanoi og Lao Cai/Sapa, guide og 2 bærere i 2 dager, særdeles god mat og drikke hele veien, hotellrom på dagtid i Sapa, parkavgift og ikke minst flotte opplevelser og en fin natur. Er man flere i følget, blir det betydelig billigere. Har man god tid til å ordne alt selv, kan man få det hele mye rimeligere.
  24. Galdhøpiggen onsdag 15.04.09.
  25. pb

    Pico Duarte

    Hei, Denne toppen, som er høyest i Karibien, lar seg fint kombinere med "sydentur". Flere norske reiseoperatører arrangerer charterturer til Den Dominikanske Republikk. Turen er omlag 46 kilometer lang med omlag 2400 høydemeter. Jeg legger ved noen bilder, en mer utførlig rapport kan leses på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/3000mtn/duarte.html Hilsen Petter
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.