Søk i nettsamfunnet

Tja. Jeg gikk denne turen på Rando i forrigårs. Ganske mye opp-ned-opp-ned det. 21 km, uant mengde høydemeter. Men det er klart, overgangen mellom «ski» og «gå» tar noe tid. I bratt terreng sparer man inn igjen tiden på mye raskere kjøring. Enkelte støvler, som Dynafit Hoji Pro tour, trenger kun å slå over slåen på baksiden for å skifte mellom «ski» og «gå». Jeg må åpne spenner og greier, da går det fort mer tid. I slakt terreng misunner jeg av og til de som har fjellski og smøring som biter godt. Da bare går man uten å stoppe.

Første prøvetur med stavene i dag. 21 kilometer, men da 5 topper, så rikelig med høydemeter 😅 De veier 240 gram stk, uten stroppene, for de tok jeg av med en gang. Jeg varierer grepet mye på toppturer med ski, så da trenger jeg ikke stroppene. Sammenlignet med Åsnes Spitsbergen Expedition virker de mye skjørere, de kan nok knekke hvis man er uheldig i ett krasj. Spitsbergen stavene er 40 gram lettere per stk, men for å knekke de må man ha hjelp av tunge maskiner 😅 Godt fornøyd med stavene ellers, fungerer fint å betjene hælløftere med og låse tåbindingen. Håndtakene gir mulighet for stor variasjon for hvor og hvordan man kan holde. Perfekt

Hei! Som flere sikkert har fått med seg så har nå Rottefella begynt å vise frem en ny binding kalt Rottefella Xplore som skal komme på markedet nå til høsten i 21/22-sesongen. Det ser ut som målet er å tette gapet mellom fjellski og randoneeski, og det var flere ting jeg likte ved første øyekast: Bredere festepunkt enn BC-binding (økt stabilitet) Lett å tråkke inn og ut av bindingen Mulighet for å endre flexplate (flat flex/free pivot, normal/BC-flex, og en stivere flex for nedkjøringer) Hælløftere Men det var også et par ting jeg stusset på. Det ene er at sålen nå er blitt mer fleksibel, samtidig som det påstås at den er mer stabil. Mulig de har klart å få til noe helt utrolig, men jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig. I demonstrasjonsvideoen under så virker skoen og sålen nokså myk, noe jeg tenker kan være positivt for komfort i flatt og kupert terreng, men negativt mtp. stabilitet i nedkjøringer, noe jeg fikk inntrykk av at bindingen var designet for. Så det jeg lurer litt på er om noen der ute vet hvor mye selve sålen (som lages av Rottefella) påvirker stivheten i skoen? Kan Alfa eller annen skoprodusent lage en langt stivere sko selv om sålen forblir uendret? Hvis stivheten i stor grad er avhengig av sålen så går vel bindingen opp i spinningen. Mine Crispi Stetind BC-støvler har en ganske vridningsstiv såle, noe jeg ser på som viktig for ha kontroll i nedoverkjøringer. BC-bindingen er også overraskende stabil og har ikke mye sideveis bevegelse selv om den ikke har noe wire til å holde hælen fast, noe som jeg tenker i stor grad er pga. en vridningsstiv støvel i tillegg til presisjonen til BC-bindingen. Et ankepunkt jeg har hørt flere steder er bekymring for at de fjærbelastede piggene i skosålen kan fryse, noe som selvsagt ville vært svært uheldig. Nå er det en metode som har vist seg å fungere med en Dynafit-binding uten problemer, så her må man rett og slett bare anta at det er grundig testet og ikke vil by på noen problemer. Et siste ankepunkt er selvsagt pris. Pris for bindingen skal visst være 2.299, og så blir man jo nødt til å kjøpe nye sko. Alfa-skoene som vises sammen med bindingen skal koste rundt 6.000 kroner (!). Alfa lanseres også to andre sko som skal ha litt forskjellige egenskaper, Skaget til 3.499 og Vista til 4.499. Man vet heller ikke når andre sko fra andre produsenter blir tilgjengelig. Noen som har noen andre tanker rundt dette nye systemet? Det er foreløpig ingen uavhengige tester av binding eller sko som jeg har kommet over, men Braasport har skrevet litt om deres første test med systemet. De skriver at sålen er "veldig vridningsstiv", men jeg får det ikke til å gå opp når jeg ser videoen under her. Jeg klarer ikke å få sålene på mine Stetind BC-sko til å flekse så mye hverken den ene eller andre veien. https://braasport.no/blogg/fjell/forste-test-av-rottefella-xplore-off-track

#nerding påslått Det er mange vurderinger som kan være relevant ift valg av spade mtp skredutstyr. De her inne som som jobber med skred som fagområde eller har skred som en relevant faktor ift sitt daglige virke (f.eks guider) evt kan nok si mye mer om en det jeg kan. Gjentar denne som jeg synes gir en grei inføring på forskjeller mellom spader har under bruk: https://www.ortovox.com/si-en/emergency-equipment/advisor/avalanche-shovel-guide Det kan også være relevant å vurdere alder og potenisel materialtrøtthet (i en skredsituasjon skal man være trygg på at utstyret fungerer 100%):: https://measuredmass.com/2014/02/03/fatigue/ Jeg har flere spader, per nå Mammut Alugator Light (nettopp innkjøpt), Mammut Alugator Ride, BD Evac 7 og BD Evac 9, som "aktive" spader per nå. Stor spade brukes tidlig vinter med mer ustabil snø eller høyere risko for skred. Lettere spade er til lange vårturer eller lavere skredrisiko. Letteste spaden er til minste barnet når hun er med på topptur samt klatreturer vinters med skredfare (Da teller totalvekten i sekken mer en på topptur for min del). BD Evac 7/9 spadene er greit om brukeren er "sterk nok" til å kunne grave med dem over tid, mens mindre sterke brukere kan bli slitt ut fortere og antagelig graver mer effektivt med en spade med mindre volum/areal på bladet. Kjekt at spaden passer i sekken også, de største spadene passer ikke i alle sekker med eget rom for skredutstyr. Har også en eldre BD Tele Lynx spade som tilsynelatende ser ut til å være 100% men som har hatt hard bruk over mange år og nå er pensjonert til å ligge i bilen. Og vi har 2 Bits Snowshovel Blue (de som kostet 99,- på XXL for litt siden) som barna har brukt siste 3 årene til lek og herjing (hvor vi også graver ned en skredsøker og de har konkurranse om å søke og grave den opp først). Disse synes jeg har så mykt metall (kan bøye bladet om jeg tar hard i med hendene) at jeg helst ikke vil ha dem med i en skredsituasjon om jeg kan unngå det. For mange år siden så hadde jeg en Ortovox Orange med Lexan blad ("The blade made from unbreakable, torsion-free Lexan , is light and exceptionally functional."), hvor bladet sprakk opp når vi øvde på skredsøk i hardpakket snø når det var ekstra kaldt. Droppa å reklamere på den og bestemte meg for at jeg aldri skal ha "plastspade" igjen på tur. Til sist; Mer viktig enn hva slags spade man har, er det å faktisk ha med spade på topptur (+ sender/søker og søkestang), samt å øve på å bruke det. (Litt som å bruke bilbelte, man tar det alltid på selv om man aldri har vært i en kollisjon.) (Bilde er screenshot fra Mammut Online Snow Safety Event.) #nerding avslått

Hei igjen godtfolk... Jeg har som noen vet, fått helt dilla på tresløyd, treskjæring og alt som hører med i denne kategorien. Jeg har 2 buesager (biltema) også har jeg en Eagle Products foldesag https://www.magasinet.no/eagle-sharp-tursag-turbocut-original Jeg savner noe i mellom 21" jeg har som buesag og 17cm foldesagen. Den er akkurat litt for kort og slitsom til å sage i mindre kubber, spesielt i tørr ved. I den forbindelse har jeg kikket på Silky sagene Silky Ultra Accel 24 https://www.fjellsport.no/silky-ultra-accel-foldesag-24.html?refSrc=636737&nosto=nosto-page-search Silky Gomboy Curve 24 https://www.fjellsport.no/silky-gomboy-curve-foldesag-24.html?refSrc=636737&nosto=nosto-page-search Er det noen som har erfaringer de vil dele? Er prisen opp verdt det, eller blir det ikke store forskjellen mellom en silky sag og Turbocut'en fra Eagle products? Hvis det er forskjell, hvilken bør man gå for? ideelt sett burde jeg kanskje gått for en sag med rett blad og ikke buet da det er lettere å få presise kutt med en rett sag? Takk for alle innspill

Har blogget noen småblogger siden sist, så det vel på tide med en lenke her https://berntsturer.wordpress.com/2021/01/24/skitur-i-nordmarka-klaebu/

RobSport Alu spade med T-håndtak. Kan deles i 3 for å pakke minimalt og måler da: 36cm. Sammenslått måler den: 65cm. fullt utslått måler den: 82cm. Selve bladet er 21 bred og 28 langt. Har brukt den noen år uten synlige skader og den veier 600g. Legger også ved et bilde av vinkelen blad/skaft.

Isfiske i fjelldalene dypt innover i indre Troms i slutten av desember kan være en frisk affære. Men det kan også gi gode opplevelser for den som trekker opp og ut på denne tiden av året. https://veidemannsblod.no/2021/01/11/langs-veidesti/

Min frosne datter på nå 11 år har sovet godt flere netter vinterstid på dette også uten celleplastunderlag under. Kaldeste natt var -21. Da med Jervenduk Hunter over soveposen som var en Warmpeace Viking 900. Tipper du vil klare deg veldig bra. Husk å sove med lue, helst balaclava. God tur og god natt.

Angående solcellepanel kan jeg anbefale anker powerport solar 21 watt, det fungerte utmerket for oss. Da slipper du å sitte og vente 10 timer på å lade opp en powerbank på 20.000 mah. Depot til hunden kan helt sikkert sendes til betjente hytter og steder langs ruta. På tverrelvnes utenfor Hattfjelldal er de veldig hyggelige og kan sikkert oppbevare depot over lengre perioder, det samme med Saraelv og Umbukta. Det finnes flere andre fjellstuer og steder som hjelper til 😀

Haloisen 😁 Skal kjøpe mine første fjellski og har vel igrunnen landet på Nansen. Blir noen turer i variert terreng, med og uten oppakking. Blir nok noen BC bindinger, mange her anbefaler BC Magnum fra tidligere tråder, forskjellen skal vist være bredden, som for bedre stabilitet. Men også låsepinnen sies å være kraftigere ? MEN: hvordan vet jeg om skoen jeg vil ha har denne tykkere låsepinnen? Er det egentlig noe forskjell? Er det disse tallene 20/21 og 18/19 som sier noe om det? Evt hva betyr disse tallene? Takk for svar om noen kan hjelpe en nybegynner på ski 🤗😁

Så lenge man klarer å unngå rust, er karbonstål stort sett å foretrekke. Personlig bruker jeg dette mest hjemme, da er det gjerne mer og hardere bruk, til snekring og ymse oppgaver rundt hus og hage, enn turknivene får oppleve. På tur synes jeg det er behagelig å slippe å tenke på rust. Når det gjelder sliping av rustfritt, har Spyderco nylig utviklet en proprietær rustfri legering sammen med CPM, som er verdens første stål spesielt utviklet med tanke på slipbarhet. Ikke mange modeller tilgjengelig foreløpig, men skal bli spennende å teste når en passelig interessant modell dukker opp Jøss. Jeg skjønner at folk har forskjellige behov og naturlig nok foretrekker ulike verktøy, men dette var en overraskende negativ dom. WM-1 er min desiderte favorittkniv, og mest brukte kniv siden jeg kjøpte den for 21 år siden. Jakt, fiske, turer, 7 år i militæret. Det meste. I lang tid hadde jeg riktig nok ikke så tullete mye annet å velge i, men det var mye fordi jeg sjelden savnet noe når jeg brukte den kniven. Selv om konkuransen i knivskuffen har hardnet til med økende interesse for emnet, så er WM-1 fortsatt favoritten til både småvilt og storviltjakt. Til fisking er det ofte andre forhold rundt turen som avgjør knivvalg, og om den ikke blir med så ofte lenger, så er WM-1 fortsatt med i vurderingen. Friluftsliv og turer med barn er noe helt annet enn det topptur- og milslukerjaget man prøvde å tilfredsstille før i tiden. Nå er det mye mer bålkos og matlaging, og der er jeg enig i at WM-1 ikke akkurat brillierer :-)

Primusen fyres og posen fra Real plukkes fram. Setter meg på en stubbe og venter på oppkok. Merker det med en gang, et lite stikk. Tramper beinet i bakken for å få vekk myggen. I shorts og bare bein er det ikke annet å forvente når skyene skygger for sola. Ett stikk til og jeg tramper beinet hardere i bakken. Det var da som bare,,,, og enda ett, før jeg mister tellinga. Jeg kikker ned på beina. Hele stubben lever og ut av stubbe og bakke velter en armada av små, røde Pissemaur. De er skikkelig forbanna og kravler oppover beina, over og under shortsen, ja helt opp til hals og nakke har jeg dem. Dette er ikke den søte kløe, for dette svir noe hinsides. Jeg hopper og spretter og vifter og klasker. At sånne små kryp kan få en så gammal mann så aktiv… Jeg flytter hele sulamitten lengre ut på den åpne plassen og fordriver ventinga med å børste vekk krypa. Og så kommer regnet. Det viser seg å ha en god og en dårlig effekt. Den gode er at det lindrer svien, den dårlige er at jeg rekker å bli våt før jeg får på meg jakka. Når lokket begynner å vippe og slå og til slutt faller ned på grusen vet jeg at vannet har kokt lenge. Føler det er helt innafor å koke vannet fra Skjeggvolltjernet lenge. Gleder meg til mat nå og fyller vann i Real´en og resten i koppen. Glovarm solbærtoddy nytes halvveis i le fra ei buske mens jeg betrakter Real´en som står og godgjør seg. Det er småkaldt i lufta og solbærtoddy´en varmer godt. Jeg får igjen varmen i bakkene opp mot Elgenes og snart etter er jeg ved Øvre Gåsvatn. Det er her god grus ender, det har jeg sett på kartet. Det har også sett ut til at den fortsetter som kjerrevei og sti. Nå står jeg her og kan ved selvsyn se at det ikke stemmer. Der grusen slutter overtar gresset. Dette ser ut som ei skiløype og den er skikkelig våt. Å snu for å komme rundt er utelukket, det vil ta mange, mange timer. Nei jeg kommer til å gi alt for å komme meg fram her. Prøver å sykle, men dekka synker såpass nedi at jeg ikke kommer av flekken. Her er det bare å ta beina fatt. Etter et par meter er jeg kliss blaut. Skoene fra Salomon er vanntette, det skal de ha. Men det hjelper lite når vannet renner over og inn. Vann har en egen evne til å samles i bånn og denne løypa er bånn, i hvert fall i dag. Bare en åpning i skauen, naturlig anlagt langs laveste punkt i terrenget og formet av myr og ryddesag. I tillegg til at jeg går i konstant rennende vann, går det jammen meg oppover også. Etter 40 minutter er jeg ikke kommet spesielt langt selv om jeg har gått lengre enn langt. Jeg prøver å unngå de våteste partier og da blir det mye fra side til side. Ikke overraskende er det bra med vegetasjon langs kanten av løypa og det tar tid å få med sykkelen. Det er som om skauen lever og strekker sine krokete fingre etter meg. Jeg slipper noen ganger lettere unna og når de skjønner det, er det sykkelen de klår etter. Etter noe som føles som en evighet flater det ut og løypetraseen blir utydelig der myra breier seg ut. Jeg er rimelig glad i myr, det skal sies. Jeg syns de er fascinerende og pene. Altså, å se på. Jeg er ikke så glad i å bevege meg på dem. Det er egentlig ganske tungt og vått og noen ganger endog skummelt. En annen ting som forekommer på myr er bær. Mange er helt ville etter dem, men jeg syns rett og slett ikke disse gule greiene er spesielt gode. Serveres de i sosiale lag prøver jeg å unngå dem vist jeg kan. Men i dag, her og nå, er neven stadig nede. Det er virkelig mengder av dem her. De fleste fortsatt litt rød, men mange nok er gule og jeg gumler meg framover. I skyggen av Nordfjellkampen ligger Opptrekkern, 555 meter over havet. Stedet har kanskje ikke så mye å skryte av, men Opptrekkern kan skilte med et løypekryss ute på myra og ei bu i kanten. Å endelig få se krysset gleder meg, for det betyr at jeg er halvveis til Oppsangen. Å se bua gleder meg også, for det betyr at jeg kan ta 5 minutter uten å bli våt i rompa. Jeg stabler meg opp trappa spent på om den er åpen. Jeg er nysgjerrig og har lyst til å sjekke hva bua på Opptrekkern kan tilby en farane fant. Jeg åpner haspa og stiger inn. Den er finere enn jeg forventet. Langbenker langs veggene som kan tjene som seng ved behov. Noen nedfellbare plater over langbenken blir bord for 2. En vedovn er sentralt plassert midt på gulvet og selvfølgelig er det en gjestebok her. Alt man trenger for en hvil og litt kos. Her skulle jeg gjerne tilbragt natta, fått tørk på bein og sko og litt varme i kroppen. I stedet blir det til at jeg vrir opp sokkene på benken ute. Tar litt vann og tar fatt på neste strekk. Det viser seg straks etter at krysset på Opptrekkern er passert, at dette blir verre enn i stad. Både skiløypa og myrene er våtere her og jo nærmere Oppsangen jeg kommer, dess verre blir det. Det eneste positive er at det nå går nedover. Men jeg må stadig lengre ut langs kanten av løypa og det er betydelig mer vegetasjon. På siste myra før oppstigningen over vollen er jeg ganske kjørt, men også oppstemt. 31 kilometer på 2 timer? Det var slitsomt, men jeg kom fram. Oppsangen ligger fint til. Tunet består av velstelte pene bygninger, men de ser ikke veldig åpne ut. Uansett, her kommer Rondanestien inn fra syd, gjennom dette flotte tunet og fortsetter mot fjellene i nord. Et skilt peker til en drikkevannskilde. Jeg trenger vann og leter ganske lenge, men finner den ikke. Jeg er iskald på beina og gjennomvåt av svette etter å ha bakset meg fram med sykkelen. Når jeg nå står stille kommer frosten i kroppen. Jeg skjelver i perioder ukontrollert og tenna klaprer. Nei nå er det bare å komme i gang. Jeg er ei pingle på stisykling, det skal sies, men jeg har syklet litt sti og husker med glede stisyklinga på flyktningeruta. Nå gleder jeg meg til å prøve meg på Rondanestien. Kommer meg på sykkelen og tar over tunet og ut gjennom grinda mot syd. Det stopper litt opp etter noen meter. Litt vel kupert her i begynnelsen, men det bedrer seg nok. Stien er smal og litt for dyp til å få pedalene rundt. Mye stein som stien snor seg rundt er det også. Det er en stund siden jeg forlot Oppsangen. Jeg kaver meg fram og er kommet til et punkt hvor det ikke er noen retur. Jeg beveger meg vestover som er på tvers av åsryggene. Det er noen steder så bratt at jeg nesten ikke greier å dytte sykkelen opp. Så ned på andre siden over myrsøkk og opp neste. Rondanestien fra Oppsangen til Malungen er 13 km lang og jeg innser at dette kommer til å bli slitsomt og ta tid. Jeg avtaler henting med kona, men aner ikke når jeg er ute skauen. Det beste jeg kan anslå er: Ikke stress og ikke kjør fort, dette tar tid. Det er ikke plass til både meg og sykkelen i den smale stien. Noen ganger bruker jeg stien, andre ganger er sykkelen der. Krysser en vei og ser skilt til Busvollsætra. Ikke fullt så mange åser å dytte opp og ned lengre, men mye blaut myr. Jeg er sliten, men er i hvertfall på rett sti. Kona og guttungen er på vei og de vil parkere ved Malungen og vente på meg der. Kommer ut på vei ved Busvollsætra og sykler en liten stubb før det er inn på ny sti og fortsette dyttinga. Kona ringer og sier de er kommet fram og at guttungen har begynt å gå meg i møte. Jeg ringer guttungen og forteller at jeg er på stien mot Busvollsætervadkoia. Ber ham holde seg på Rondanestien og ikke miste den. Vist vi begge holder oss på riktig sti vil vi møtes. Jeg gjør samtalen så kort jeg kan for jeg begynner å fryse med en gang jeg stopper. I ti-tiden begynner det å mørkne og hodelykta må på. Jeg er sulten og sliten og flere ganger vurderer jeg å legge igjen sykkelen. En helt idiotisk tanke siden det er den som frakter alt jeg trenger av mat og klær, ja alt jeg kan tenkes å få behov for. Alt unntatt vann, for det har jeg for lengst drukket opp. Tanken på at guttungen går meg i møte og ikke kan være langt unna gjør at jeg holder en viss stil. Håper virkelig vi er på samme sti. Det er skikkelig mørkt nå og jeg bakser meg videre i lyset fra lykta. Nå og da lar jeg lyskjeglen sveipe terrenget for å få litt oversikt. Syns med ett jeg hører noen rope. Jeg stopper opp og lytter, nei,,,, jo der kommer det igjen. Og så, ut av mørket og inn i lyset fra lykta kommer han. Hvordan han har funnet fram og holdt seg på riktig sti uten lys fatter jeg ikke. Klokka 23:30 møtes vi. Han har med seg 2 bananer og vann til meg. Fantastisk, det skal virkelig smake. Han overtar sykkelen og jeg ramler nesten over ende når jeg slipper den. Vel har den vært tung å dra på, men den har også vært noe å støe seg til. Den har på en måte vært med å holde meg på beina tross alt. De siste 6,5 kilometerne bakser han med sykkelen og jeg sjangler lettet etter. 01:30 er vi endelig nede til ventende kone og varm bil. 8 timer etter at jeg gikk av sykkelen der grusveien sluttet. Dagen har vært lang og hard, men nå kan jeg endelig sette meg ned, i baksetet, i en varm bil. Jeg bråvåkner av at de rusker i meg. Vi er på Essostasjonen på Skarnes. Stasjonen jeg forlot i går. Foran meg har jeg en varm bagett og en iskald cola. Og med dette avslutter jeg mitt friluftsår 2020 og ønsker alle på Fjellforum et riktig Godt Nytt (tur) år.

Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;..... INNLEDNING Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær. Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider? Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt. I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor. Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form. Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa. På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen. Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau. Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer. Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel. Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært. Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før. Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett. Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger. Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad. Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige? Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg. Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur. Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng. Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak. Senere, mye senere ……… Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå. Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå» Første dag Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres. 21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser. Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord? Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd. Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet. I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet. En liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen. I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før. Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden. Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen. Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes. Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle. Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom. Fortsettes......

Har både panne med og uten teflon fra Eagle. Begge fungerer bra. Stål med kobberbelegg leder varme godt så du må uansett være forsiktig med varme for og ikke svi maten. Den på 21 cm er er grei også på brenner den på 24cm blir litt stor hvis ikke har en stor brenner med god flammspredning. 24cm er mer praktisk størrelse for kokkelering mem er tyngre og tar mer plass. Gode håndtak på begge som kan forlenges med kvist, omtrent fingertykkelse. Har brukt de my og de holder fint. Må så klarr være mer forsiktig med teflon versjon både med varme og redskap.

Ligner litt på Eka sin Viking sag (21" og 17") <viking-combisaw-17/> i måten den slås sammen på, skjønt Eka sin er en "trekantsag". Og som du sier; trekantsager får mer begrensing i ene enden. Får sagblad til tre, slakt og metall. <produkt/reservblad-combisaw/> Har ikke slitt ut bladet (til tre tre) på min (21") enda, så har ikke prøvd med andre blad.

Mange gode sager men litt an på bruk. Har et par stykk selv. Boreal 21 er den mest effektive jeg har men og den største. Det er sammenleggbar buesag i 21 størrelse. Den er veldig effektiv og pakkes sammen så den tar lite plass. Fordel er at den bruker vanlige 21 blader så en får tak i blader mange steder og de koster ikke så mye som blader i spesiallengde på andre sager. Med utskiftbart blad varer den og lenge. Brukere denne mest høst, vinter, vår når det skal være litt størrelse på bålet. Kan lett slås opp og ned med hansker på. Kan kjøpes fra en nettbutikk i England som nærmeste. De har og begynt å lage versjoner i størrelse 15 og 24 etterhvert. https://agawagear.com/collections/boreal21/products/boreal21?variant=35621125554232 En pistolsag av merke Razorsaw. Veldig skarp og fin. Kjøpte den på Villmarksmessa for noen år siden. Dog ikke sett den noe sted her hjemme siden. DEn er en del lettere enn Boreal og det er saga jeg bruker på sommereturene. Den er vel en tidligere versjon av denne sånn ca https://www.normand.ca/en/namaki-pruning-saw-razorsaw-f7363.html. Nærmeste jeg har sett der i senere tid i Norge er denne https://eagleshop.no/produkt/ars-super-turbocut-sag/ Dog tror jeg den veier litt mer enn den jeg har. Frisportsaga. En veldig ålreit sag. SAger bra og kan ta likk dimasjon pga frikantkonstruksjon. Trekantsager får mer begrensing i ene enden. Ulemeper med denne er løse deler som monteres. Ikke så ålreit med hansker. Og fort gjort å miste noe på bakken, mistet en skrue en gang i løssnø og det tok litt tid å finne den igjen. Bruker spesialblader som koster en del. Det fine er at den er liten og lett og pakker lite,ikke så dyr som regel https://sport1.no/varemerker/frisport/frisport-saga-inkl-sagblad-10071/ Biltema campingsag. Under 100 lappen og effektiv sag. Litt teit mekanisme men holder fint etter 5-6 år som jeg har hatt min. Det er stasjonert på hytta som tursag der og brukes da ikke like ofte som de andre. Vet ikke om den er i salg lengre https://www.klikk.no/helse/trening/tester/test-av-sammenleggbar-tursag-3400677 Kjedesag, Jeg husker ikke helt merke jeg har i farten men den er lilke denne https://www.fjellsport.no/nordic-pocket-saw-orange.html?channable=01384b6964003837353233342b&gclid=Cj0KCQiAw_H-BRD-ARIsALQE_2OQ6M6gB0XdaNRQALCjPoj06osUCAcoSA-vCetQeqmb14TInFQao4oaAtSoEALw_wcB. Er motorsagkjede som sager begge veier. Fine er at den tar større dimesjoner på stokk. Saga pakker lite og er veldig lett. Veldig effektiv sag men de kan være litt tunge å jobbe med siden du bruker rygg langt mer, mer uvant bevegelse. Fin i kombo med annen sag når flere på tur.

Ang løsningen det refereres til; Goal Zero Sherpa 100 AC veier 907 g og Nomas Plus (28W, antar det er dette det refereres til) veier 1134 g, da har man 2+ kg å sjonglere på ift alternativer med strøm. (Anker Powerport 21 W veier vel 535 g, da har du fortsatt ca 1.5 kg igjen til å å bruke på andre ting for å komme opp på samme vekt som første løsning) Her er Isak sin konklusjon: https://isakfriluft.com/2019/08/25/test-av-solcellepanel-til-turbruk-anker-powerport-21w/ Poenget mitt er at finnes ikke en "One size fits all" lløsning. Man må se på behov og muligheter. F.eks. Marius E bruker nesten ikke strøm på tur (ut fra det han skriver), men andre som filmer hele tiden og redigerer/ser film underveis på turen antagelig har behov for mer kapasitet mtp strøm.

https://www.tek.no/samletest/i/lAy8EG/dette-er-de-5-beste-noedladerne-vi-har-testet Skal du på månedstur uten tilgang til 220V innimellom så ville jeg tatt med et solcellepanel for lading av powerbank og dingser i stedet for mange powerbanks, her er noen (Anker Powerport 21 W har vært populært blandt brukere her på forumet): https://www.outdoorgearlab.com/topics/camping-and-hiking/best-solar-charger/ratings?checkedid_array[]=54553

Litt info her om https://nrkbeta.no/2018/03/03/batteriet-alle-har-men-ingen-har-hort-om/ 18650 har jeg til lommelykt 3450mah vare utrolig lenge og lades med Micro usb veldig kjekt:) I forsvaret brukte jeg mye cr123 tror jeg (lommelykt)

De bruker MSR xgk 2, omtrent bombesikker brenner. Har hatt min i 21 år og den fungerer fortsatt problemfritt den dag i dag.

Da er en beslutning landet, tak for hjelp til å lufte tankene på utsiden av hodet! 🙃😅 Forøvrig interessant at CAA skriver følgende i forbindelse med kurssesongen 2020/21: Dual antenna digital transceivers aren’t obsolete, but they’re dated. The current crop of three antenna digital transceivers supercedes them and provides clear advantages over previous generations. While there are certain courses(check your course equipment list) where we accept modern dual-antenna transceivers we strongly recommend students to have 3-antenna devices. https://www.avalancheassociation.ca/page/Course_equipment/Course-Equipment---ObsoleteRecommended-.htm

Jeg planlegger en lengre tur med familien over Hardangervidda i mars. Jeg gjennomgikk lageret av soveposer og fant ut at jeg kanskje ikke har ideelt utstyr til en slik tur. I mars kan temperatur komme ned mot -25C selv om temperaturene stort sett er høyere enn dette. Jeg planlegger å ta med barna som er turvante (10 og 13 år). De har tidligere vært med på tøffe turer over flere uker, men aldri vært med på en lengre vintertur. Vi planlegger å ligge i telt. Vi har to eldre Tyin winter poser i grei stand (T.lim -20C, 2550g) som kan festes i sammen. For kona som er en frysepinne kan dette bli kaldt. Har en Fjellduken Extreme som vi kan ligge i, men dette er kanskje ikke ideelt i forhold til kondens på en tur på minst en uke. Alternativt kan jeg spe på med fleecetrekk/sommerposer. Vi har bamseunderlag + Downmat 9. For barna vurderer jeg å bruke 2stk 3 sesongersposer hver som jeg forkorter i lengden tilpasset barnas høyde. Har 2 stk Ajungilak Kompakt 3 sesongers (T.lim -5C T.Comf +1) som jeg tenkte å bruke som utvendig pose. I tillegg tenkte jeg å bruke dunposer innerst av typen Bergans Senja ICE (T.lim -7C T-Conf -1) Det er vanskelig å vurdere eksakt isolasjon for dobbelpose, men har «oversatt» tabellen jeg fant her: https://support.enlightenedequipment.com/hc/en-us/articles/115002770588-How-to-layer-quilts-for-sub-zero-camping Utregning med tabell: Utlesning av tabell (T.lim(1) = -7 T.lim(2)=-5 Ca T.lim -32C T.Conf vil da anslagsvis ligge 10 grader varmere = -22C En annen formel er: T.conf (kombinert) = T.Conf(1) – (21-T.Conf(2)/K K er her en konstant som sannsynligvis ligger mellom 0,8-2. Magefølelsen min tilsier at den ligger nærmere 1 siden man får en ekte bokskonstruksjon med to poser med ekstra luftlommer i mellom posene. K vil også avhenge av hvor mye isolasjon i soveposene blir komprimert. Utregning med formel Ajungilak Kompakt + Bergans Senja ice: T.conf= 1 – 22/1 = -21 (med K=1) (konservativt T.conf= 1- 22/2= -10, med K =2) Hva bør jeg gjøre? Nye kvalitetssoveposer med T.lim på -25C for 4 personer er en kostbar løsning. Tenkte uansett løsning å teste ut utstyr under kontrolerte forhold fram mot mars.

Jeg har ikke erfaring med Walk King Air, men jeg har hatt Alfa Orre nå i to år (ett år på Vestlandet og ett år i Lofoten) og så langt er jeg fornøyd med dem. Holder vann ute og skoen holder sammen. Utrolig behagelig sko å bruke så jeg håper jo at de varer. Men jeg har hørt at enkelte har vært misfornøyd med Alfa Bukk (omtrent samme sko med høyt skaft), der det er kommet sprekker og membranen slipper inn vann. @Bjarne H.S. skrev om dette på bloggen sin for litt siden: https://bjarnesturblogg.blogspot.com/2019/01/aldri-mer-alfa-bukk.html Jeg vet at Alfa Orre er faset ut og at Alfa skal erstatte den med en ny sko til våren. Usikker på om det er en markedsmessig avgjørelse eller om det er ting de har lært og vil implementere i en ny sko. Alfa har jo en del av disse vedlikeholdsfrie modellene nå, så jeg håper jo at de har luket ut de fleste barnesykdommene. Så tror jeg også at vi bruker skoene forskjellig og landskapet vi ferdes i kan være forskjellig, så det kan også være med på å forklare hvorfor noen er fornøyd mens andre ikke er det. Walk King Air er jo en annen sko selv om det er samme filosofi bak, så hvis andre har direkte erfaring med dem så er det kanskje et bedre utgangspunkt. Men den skoen kom vel først i 2019 så det er kanskje ikke så mye langtidserfaring å få.

Vintersovepose til jente 11-12 år, dvs vokser fortsatt, og havner i "fryser lett" kategorien. Hva bør jeg se etter? Vi sover ute hele året når vi har lyst til det, og denne vinteren så kommer det til å bli en del helgeturer i fjellet med overnatting i telt. Og da ønsker jeg litt mer margin på soveposen enn det vi har hatt til nå. Foreløpig så har jeg kikket litt på disse: Helsport Rago X-trem Lady: T.Comf = -21°C / T.Lim = -30°C / 981 g 750 dun / Vekt: 1.76 kg >> Hvordan er kvaliteten på disse? Det har væl vært noe klaging på dunforflytning osv på disse på forumet her? ME Glacier Expedition Wmns: Anbefalt bruk ned til -30°C (tilsvarer vel T.Lim grense) / 1352g 700+ dun / Vekt 1.95 kg Blir det grisekaldt så vil Halite Overbag brukes utenpå soveposen. Hvilke andre soveposer bør jeg vurdere?