Søk i nettsamfunnet

De forrige 3 årene har jeg hatt en septembertur til Hurrungane for å få litt luftige opplevelser (jeg er dog en tauløs klyver, ingen klatrer), og håper å få til det i år også . Sånn som det ser ut på værvarslene nå, så peker helgen i uke 36 seg ut som en lovende kandidat for min del, med varsel om sol og maxtemperaturer i området 12-15°C ved Berdalsbandet (Tindevegen)(https://www.storm.no/134028546/2018-09-08). Ser for meg ut som snø ikke vil være et problem da. Holder varselet seg, blir det å komme seg dit til fredagskvelden og deretter ta en eller to teltovernattinger og en eller to 2K-topper

Ny ti på topp tur i ettermiddag, min tur nr 17 av 20 forskjellige. Regnet var ikke langt unna i starten. Mange høner, men bare en Hane -Artig med dyr så tett inntil veien. På grunn av regnet og at jeg har vært på resten av sykkelruta tok jeg en for meg en ny vei. Var veldig usikker på om broa faktisk var der, da den var veldig dårlig for noen år siden. Sørgefoss som grenda og stedet heter var en fin plass ikke langt unna og i «middel of noware» En liten lokal perle😀 Her må det være fint å fiske! Og brua var restaurert! Fra andre siden må du være temmelig lokalkjent for å finne den. Rakk å komme i bilen uten å bli våt i dag også, men hadde ikke kjørt langt før det bøtta ned. 10 på topp - Det er fint å finne nye steder selv om en tror en er lokalkjent🤗 @tonymakkaroni, @kokken81, @TillaCharlotte hit må dere ta turen!

Jeg syns personlig det er best å bruke garnpinne. Da slipper man vase i garnet. Det er for øvrig også viktig å ha kontroll på antall garn. Leste i en hyttebok en plass at de hadde tatt dit 20 garn som kunne benyttes av gjestene. Men når sesongen var over var det bare 12 garn der. Så måtte oppsynet ut å sokne etter garnene, og de fant noen av dem, men det var en vanskelig jobb. Et slikt garn kan altså fiske i mange år.

1. Medisinering ihht lege etter utredning. 2. Auke generelt 02-opptak. Altså the dreaded kondisjonstrening. 3. Slow start. Med astma brukar ein lenger tid på å auke oksygenopptak ved aktivitet. Det vil seie at du med fordel kan tenke oppvarming i trappetrinn og over lenger tid. Har eg dårlige perioder, må mitt turfølge leve med at eg brukar litt tid på å gå meg opp. 4. Det siste kan avhjelpast/betrast ved intervalltrening/anaerob trening under kontrollerte forhold heime, med god medisinstrategi. 5. Ta forbehold ved sterk kulde, og start opptrapping av medisin i god tid før slike turar. Eg er symptom- og medisinfri i kvardagen no, med unntak av periode på haust. Likevel starta eg medisinering før skitur på Grønland i fjor i god tid, mtp kulde og høgde. Folk som aldri har hatt astma får astma der borte, så var det ingen grunn til å tru at eg skulle sleppe unna. Heldigvis begrensa det seg til ein dårleg dag, som eg fekk henta inn med god medisinering og ein påfølgande prednisolonkur for å ligge i forkant på evt infeksjon. Det siste her er litt spesielt og ikkje "generell tilråding". Berre ynskjer å seie at astma ikkje betyr slutt på turliv.

I denne saken finnes det en fasit i form av rundskriv fra Politidirektoratet, her fremkommer det helt klart hvordan søknader om tillatelse til å arve våpen skal behandles: https://www.politiet.no/globalassets/02-tjenester-admin/vapen/politiets-behandling-av-vapensaker.pdf. Se side 33 og 34 😀

Vanskelig å si med så mange fiskestenger å velge mellom og så mange ulike områder å fiske i. Så for å være litt generell er mitt tips å starte med en "alroundstang" med passende snelle og snøre som vil fungere de fleste steder. Så når du får mersmak på fiske kjenner du litt mer til hva du skal se etter. En stang som fungerer bra til sluker, spinnere og duppfiske er gjerne beregnet på sluker 5-20 gram (Stenger oppgis i lengde og vekt på sluker de kaster best). Kjenner best til Shimano sine stenger, og der vil jeg si en stang med slukvekt 7-21 gram. Med en slik stang kaster du greit med sluker ned til 6-7 gram, de er gode med sluker på 12 gram som kanskje er det som fungerer best de fleste steder, og du kan kaste både dupp og tyngre sluker uten at stanga blir for spinkel. Lengden er litt smak og behag og avhengig av hvor du vil fiske. For små vann og der det er skog rundt vannet er kortere stenger best, og på store åpne vann der du gjerne vil kaste lenger er lengre stenger best. En god alrounder vil være 9 fot. Gjerne 8 om du ofte ferdes i skog og fisker i små vann, eller opp til 10 fot i høyfjellet og store vann. PS: Kortere stenger er ofte lettere å kaste med for den som ikke er så erfaren, og er litt mer presis på kortere kast. For en 8-10 fot stang som kaster sluker opp til 20-25 gram passer det best med en snelle i størrelse 2500. Noen bruker andre tall, så for f.eks. abu 30 snelle kan være passende. Angående vekt og styrke, så er gjerne en rimelig og tung stang mer robust enn en dyrere og lettere stang. Samtidig er det gjerne slik at lette, og kostbare, stenger gir en bedre følelse under fisket og ikke minst så er de mye mer behagelig å fiske lenge med om gangen. En god kombinasjon av lett vekt og styrke er Shimano sine Beastmaster stenger. Speedmaster er lettere og bedre å fiske med, men ikke like robust om den behandles litt røft. Så min anbefaling er en stang på 9 fot med kastevekt 7-21 gram og 2500 snelle. Tre ulike alternativ avhengig av pris kan være (Bruker Shimano alternativer, men tilsvarende stenger fra andre merker kan være like bra): 1. Forcemaster BX 270 ML 9 fot 7-21g, Sahara/Nasci 2500 snelle - rimelig og god kombinasjon. 2. Beastmaster CX S.T.C 270/300 ML 7-21g, Ultegra 2500 snelle - Transportvenlig, robust og meget god kombinasjon på tur. 3. Speedmaster BX 270 ML 7-21g, Stradic 2500 snelle - Lett og en drøm å fiske med for den som fisker mye og ofte. NB: Speedmaster og Forcemaster er mer robust. Alternativt om du vet du ferdes mest under skogen, og vil fiske i små vann er en stang 8 fot 2-15g kastevekt og 1000 snelle. Ta gjerne en kikk på ulike fiskesett, og se om du finner noe som frister. Om du ikke fisker ofte kan jeg nevne at det er overaskende hvor bra mange billige sett kan være.

Dag 5 er ferdigflesket. https://www.hengut.no/2018/08/02/feit-fyr-i-femundsmarka-dag-5/

Enkel klokke med barometer og lang batteritid er Suunto Core: https://www.suunto.com/nb-NO/Products/sports-watches/Suunto-Core/Suunto-Core-Regular-Black/ Eller den litt penere (imho) Suunto Essential: https://www.suunto.com/nb-NO/Products/Watches/Suunto-Essential/Suunto-Essential-Slate/ Samme 'innmat', bare det utvendige som skiller. Med Essential på tilbud nå er 'for meg' valget lett hvis en skal kjøpe nytt... Flere brukte Core på finn også. Ellers bruker jeg Suunto Traverse Alpha selv. Hvis du ikke er så opptatt av GPS kan den settes på å logge GPS hvert minutt (eventuelt helt av) og med GPS på den innstillingen har jeg brukt den med sporing ca 12 timer hver dag i en uke uten å måtte lade. Ellers er klokkebatteriene små, så det er ikke store batteribanken du trenger for å holde liv i den ei uke med lading hver dag heller. GPS på klokka er for min del hovedsaklig til å geotagge bilder, men bruker den også til å enten forhåndslaste spor som følges eller finne tilbake i dårlig vær eller tett skog. Håndholdt GPS gjør jo samme nytten og en får kart i tillegg så det blir litt personlig preferanse her hva en går for.

Med maling i sekken. Det er alt slått fast at jeg omtrent ukentlig tar en tur til Blåfjellenden. Søndag til mandag i denne uka, men da broderen ville innover på fredagen sammen med Sondre (barnebarn . 17 år...), valgte jeg å slå følge. Det er kjekt å dra på overnattingstur med broderen. Det er hyggelig, når vi får både kveld og morgen i sammen. Barnebarn er også kjekke folk, og når jeg ikke har noen som foreløpig er gamle nok, er det helt greit å være med å "dele" broderens barnebarn. Det vedvarende finværet har gjort det enkelt å dra på tur. Sekken er omtrent pakket. Det blir brukt lite klær, og "sikkerhetsutstyret" får ligge i ro. Maten for et døgn på Blåfjellenden, er kjapt å kjøpe inn. Jeg trenger ikke en handleliste. Det er de samme tingene fra gang til gang. Denne gangen glemte jeg bare VG.... Jeg var klar for tur. Det ble litt endringer i det faste opplegget. STF mente hytta trengte maling, og den hadde ikke kommet inn med scooteren i vinter. Hans hadde meldt seg frivillig til å bære malingen inn til hytta. Men trengte transport opp til Hunnedalen. Det var ikke noe problem å plukke opp hans og frue ved Eikeskog og ta de med opp til Høgaleitet. Her ventet broderen og Ådne. Vi lastet opp. Det betød at Hans fikk 20 liter maling i sekken. Jeg tok en tre-liter og de andre utsyr. Jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke på noe viss ville være med på å bære inn maling. Så mye hastet det ikke med å få malt bygningene. Det koster nesten ikke krefter å sende maling med snøscooter. Sekken min ble noe tyngre enn vanlig. Jeg kjenner normalt ikke at jeg har sekk på ryggen. Denne gangen sank skuldrene etter hvert. Det gikk likevel greit innover. Vi hold en fin fart, og det var lite å stoppe for. Det var bare så vidt det rant i fossebekken, og de andre småbekkene oppover var tørre. Jeg har aldri i mine mer enn 30 år i heia sett slik tørke. Noen bjørker er alt brune. Moltene modner etter hvert, og de som var røde i forrige uke, er borte... Det ble en litt travel kveld. Det var mange gjester på hytta. Vi ble nesten 40 tilsammen. Selv om mange er vant med selvbetjeningssystemet, er det alltid noen som har spørsmål, og det er nesten alltid noen som ønsker mer informasjon om stien og neste turmål. Selv om det var mange folk på hyttene, ble det en tidlig kveld, rolig natt og frokost rundt 8. Det var ikke mer enn 12-13 grader på morgenen og det blåste friskt opp dalen. Vi hadde på vindfleec - til bakken. Som i hele sommer ble det varmt opp bakken. Vi tok det rolig. det vil si i et tempo som gjør at pulsen ikke kommer helt på topp. Rolig, jevnt tempo er det som skal til for å ha pust igjen på toppen. Vi kom opp og fortsatte mot Hunnedalen. Etter en stund følte jeg det gikk omtrent i "vanlig" tempo. Både broderen og Ådne holdt følge, og da var det bare å fortsette. Vi tok en vannpause ved Fossebekken som var blitt "mindre" i løpet av et døgn. Nede ved bilen kunne vi se at det hadde gått greit unna. Vi brukte omtrent to timer og femten minutter. Og alle mente de hadde hatt en fin tur. Les hele artikkelen

Klokket inn på 5:47 lørdag kveld fra Valldalen til Litlos via Holmavatn (23-24 km). Startet 17:00. Fikk litt ekstra høydemeter da taxisjåføren ledes oss inn på en litt lenger løype. Gikk langs Holmavatn. Brukte 4.5 timer til Hellevassbu(16 km) og nå på veg mot Haukeli😊, klokka inn på 6:10(21 km) Ble rundt 200 bilder på siste etappe.

Har Atmos 65 og har vurdert å prøve Exos 58. Exos mangler lommer på hoftebeltet, og lommene på baksiden av sekken (som det viser seg at jeg bruker en del). Glidelåsen nede bruker jeg nesten aldri. Noen som har forsøkt begge, på vekt rundt 12-15 kg?

NRK hadde foresten en Ut i Naturen episode fra survivalkurset til oppklaring på Setermoen i 1996. https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DTRF75008096/19-12-1996 Advarsel: Inneholder kapping av trær, sanking av mose, bål, slakting, komatøse østlendinger og Flesvik.

Som vanlig til Blåfjellenden på fredag. En liten kikk på værmeldingen for helga, ga klar beskjed om at det er høst. Regn, vind og temperatur ned mot 5-6 grader. I Hunnedalen var det fortsatt blader på bjørka, men det var dype brunrøde farger som dominerte på bakken. Og det regnet. Det kunne se ut som om turen innover heia ville bli våt. Regn og mer regn var det jeg så fram til. som så mange ganger før - som oftest - var jeg alt for pesimistisk. Oppe i bakken lettet regnet, og det ble mulig å hive hetta av hodet. Det ble ikke akkuratt finvær, men bra turvær. Høsten er en fin tid for fotografering. Det er flotte farger. Lufta er klar og selv om kontrasten mellom sol og skygge er stor, så kan det gjøre seg på bilder. Høsten er likevel tid for å se tilbake på sommersesongen og innse at alle vidunderlige planer på våren nok ikke er gjennomført, og at det minker på de gode mulighetene. Likevel har høsten vært den "store" sesongen for turer inn til de selvbetjente hyttene. Det var tidliger både 60 og 70 gjester på Blåfjellenden en fin høsthelg. Ofte var det gjenger av arbeidskoleger, og når to tre slike gjenger kom samtidig kunne det bli trangt. Stinn brakke var ikke bare et uttrykk - det beskrev tilstanden. Ikke slik nå lenger, det er ofte litt mindre folk - flere familier og mange færre voksne (over 50) med flasker i sekken, fordelt på to hytter i stede for en. For egen del gikk jeg innover heia og lurte på hvor sommeren var blitt av. Vi har hatt et kjempevær i omtrent to måneder. Og dette flotte været hadde jeg brukt til sydentur og en uke på Nilsebu... Det har blitt alt for få skikkelige turer dette året. Noe jeg antakelig må se på som en "naturlig" utvikling etter som haugen av gamle kalendere bare blir større og større. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke er like "morsomt" å legge ut på en langtur - 6 timer eller mer. Både på grunn av et tregere tempo, ting tar tid, og at bein og rygg ikke helt er like villige til å holde koken så lenge. I tillegg har skader gjort det litt mer vondt å gå lengre enn langt. To-tre timer inn til Blåfjellenden er fortsatt godt innenfor rekkevidde - heldigvis. Jeg kom fram i god form og så fram til å få noen timer for meg selv på hytta. Det tok ikke lang tid før det kom en kar opp dalen fra Mån. Nå er det å snakke med nye gjester også helt greit. Vi fikk en hyggelig prat. Og en god latter - ikke lenge etter at vi hadde kommet inn, fått fyr i ovnen, varmet vann til te, og satt oss godt tilrette, dundret det i taket. Det regnet bøttevis, skikkelig slagregn. Og vi var inne i varmen med tørre klær.... Det tok tid før jeg startet opp bakken mot Hunnedalen på lørdagsmorgen. Nærmere 12. Årsaken var selvsagt været. Det var på morgenen mye regen med noen gode perioder inne i mellom. Det så en stund ut til å klare opp og bli bra vær, men ikke lenge etter datt det ned – regn i bøtter og spann. Jeg ventet. Selv om jeg startet i lett regn, ble det opphold bare et lite stykke oppe i bakken. Og turen tilbake over heia, gikk en god stund i bra vær med sol inne i mellom. Det varte likevel ikke mer en litt over halvveis, da kom regnet tilbake. Og nesten nede i Hunnedalen, gikk jeg på en hel flikk med unger og voksne som skulle til hytta. 22 stykker tilsammen. De fikk noen våte timer innover. Les hele artikkelen

Jeg har en del fra Zpacks, både tarp, pakkposer, telt og sekk. Førsteklasses produkter, Zpacks setter high end standarden på en del superlette produkter. God grunnmatrialer, bra utførelse og gjennomtestet. Men en relativt høy pris. Bruk dette søket så ser du at den har vært mye i bruk, blant annet på turen rundt Tyrifjorden. Du har mye å gå på ang vekt, sekken min veier 650 gram, quilten til -12 grader veier 650 gram og ligge underlaget 350 gram, og telt ca 800 gram litt om hva du regner inn. Så de 3 store og et liggeunderlag er nede i 2,45 kg uten å miste noe komfort. Kjøp fra USA har fungert veldig greit for min del. Ofte er totalprisen skrevet noe ned, for at det ikke skal bli så mye krøll i tollen. Har også en pose til å sette på magebelte, men syns de er i veien. Har ikke prøvd posen på magen. Sekken funker til 15-16 kg.

Jeg er ny på forumet, har sett gjennom det meste av innhold som angår min forespørsel, men det meste ligger for langt tilbake i tid. Jeg blir nødt til å begrense vekten på mitt utstyr så mye som overhodet mulig, da beina begynner å svikte, og jeg ikke ønsker å oppgi villmarkslivet. Jeg går alltid utenom stier og vanlige ferdselsveier. Har aldri overnattet i turisthytte, og har ingen planer om å begynne nå. Mitt område er Midt-Troms. Her er fisk i overflod, og jeg behøver ikke dra på så mye mat. Jeg har tidligere skåret ned vekten på sovepose, underlag og soveposetrekk til 2,5 kg, omtrent det samme som min ryggsekk veier. Jeg snakker nå sommerutstyr. Da står ny ryggsekk for tur: Har prøvd Ospreys nye Levity 60l, og den er behagelig på min rygg, opp til 12-14 kg. Har lest om amerikanske Zpacks, og New Zealands Aarn, men har ikke hatt anledning til å prøve. Konseptet med vekt på brystet virker fornuftig, men totalvekten virker litt høy. Det går sikkert an å tilpasse konseptet til andre sekketyper også. Har noen prøvd? Zpacks sekker må tydeligvis spesialbestilles fra USA. ( de har tydeligvis også en slags brystsekk i sit sortiment). Jeg har ingen erfaring med netthandel med USA. Går det greit, eller er det plundrete? Takknemlig for konstruktiv hjelp og råd

Hei! Skal gå en liten tur i 2019, fra Lindesnes til nordkapp, så avslutte turen ved Grense Jakobselv. Satser på å fullføre turen etter en 5 månders tid?... Er fra nord i Norge, så det område er greit. Men da lite kunnskap om alt sør for Trondheim. Mulig noen her har litt og fortelle da Hvordan er Hardangervidda? starter siste uken i mai fra Lindesnes å er på vidda i Juni en gang da, har veldig lyst å ta turen til trolltunga før jeg vandrer videre nord og mot Galdhøpiggen. Regner med det er MYE snø som smelter i den tiden men er det mulig og gå den veien uten ski/truger? eller er det snø som dekker deg opp til brystet i retning trolltunga? Galdhøpiggen i Juni? hvordan er turen? Planen er å gå fra og til Spiterstulen. Finland? Noen som vet om en side der jeg kan skrive ut kart, som kartutskrift sin side? gå over finskegrensa er vel smertefritt? som i sverige? Har aldri tatt turen der før. Tusen takk 😃

Fin joggetur Trekanten. Gjøres på 10-12 timer. Stort mer kan du vel ikke bruke heller, om du ønsker fullt dagslys. Lett (og lite) utstyr -> høy fart. Tenker å ta turen i løpet av september selv, bare jeg kommer meg ut før snøen.

Tips til alle barnefamilier. Ser ut til å være 12-13 unger i alderen fra 6 mnd til 12/13 år som melder sin ankomst i år. Plass til flere. Stort sett bare hyggelig foreldre også.

Tja, kollektivt fra Oslo kan jo være så mangt Tok tog fra Oslo S til Lønsdal i Saltfjellet. Meget hyggelig turterreng. Men togturen inkl bytte i tronnheim tok 17 timer Vi endte med å gå til nordsiden av Saltfjellet og haike til Bodø. Masse dagsturfolk rundt Lurfjelltinden som man får sitte på med. Tok riktig nok fly hjem

Virkelig kult å lese, @Bendikb - hjertelig takk skal du ha! Håper du gir oss et og annet ord/bilde om hvordan det går i 2019, det vil i hvert fall jeg gladelig følge interessert med på - og lykke til

Det vrenger seg hos meg når jeg leser slikt. Men jenta slutta jo skolen som 17-åring for å leve ute i naturen. Det går jo på bekostning av noe. Så får man heller bære over med skriveferdighetene. Viktigste her er jo budskapet hun ønsker å formidle. At noen tydeligvis føler seg trua av en ung jente, får gå på deres kappe. Ikke hennes. Denne jenta her er tøffere enn de fleste hardbarka mannfolk 👊🏻💪🏻

Nå er vel faktisk Tonje en av de som faktisk startet denne trenden. Hun var bare 17 år når hun startet sin friluftskarriere og det hele ble filmet. Samtidig begynte hun å legge ut turer på sosiale nettverk. Det var før det hele tok av. Men fra hun var 17 år har hun levd av og for friluftsliv. Det var ganske så unikt da at en så ung, og pen, jente mer eller mindre flytta ut i bushen alene.

Jeg har brukt feltseng en del i telt og Lavvo. Som tidligere påpekt, så kan det bli litt kjølig mot ryggen.Jeg pleier å legge et exped liggeunderlag med rverdi 4,9 oppå, og sover nesten bedre enn i senga hjemme når jeg ligger på dette. Feltsenger tar jo som nevnt en del plass. Selv om Den største lavvoen vår skal huse 12-14 personer, så går godt over halvparten av plassen bort med 4 feltsenger inni den. Ellers veier jo gjerne en feltseng litt, men du tenker kanskje å bruke pulk? En seng type Helinox kan kanskje være et alternativ, siden man kommer litt opp fra bakken, selv om jeg kanskje hadde sett etter rimeligere produsenter med senger bygd etter samme prinsipp...

Tur med broderen. Søndagstur? Det var et meget godt spørsmål – på søndagsmorgen. Planen var å ta med Thor på tur. Thor er minste barnebarn, og 7 år. Begge barnebarna var på overnatting hos bestyrerinnen, med litt assistanse av meg... Jeg skulle altså ta med minstemann på en tur, og hadde tenkt at Dalsnuten måtte være et godt valg. Thor var ikke lysten på en tur. Hva skulle jeg da finne på? Broderen ringte og spurte om det ville bli søndagstur. Bestyrerinnen mente at jeg godt kunne ta en kjapp tur. Det ville antakelig være bedre enn å sitte hjemme – mørk i hu og med en sur mine. Det ble tur. Etter uker med dårlig vær var det helt greit vær på søndagsmorgen. Til og med værmeldingen var så pass god at det kunne passe med en tur. Værmeldingen lød på overskyet, lite vind, og ikke nedbør. Egentlig perfekt gå-vær. Broderen mente at det fikk holde med en litt lengre tur enn den vi vanligvis tar på Høgjæren. Onsdagsturen går normalt fra Holmavatn mot Steinkjerringa og videre til Synesvarden og tilbake. På gode dager, en tur på en time og et kvarter. Det var farten for lenge siden – noen år... I dag er vi glade om turen går unna på under halv annen time. Som sagt, var planen å ta en litt lengre tur denne dagen. Fra parkeringsplassen på Toppdal opp til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Broderen lunne tenke seg å gå i terreng, mer enn å gå på god sti. Han savner litt det å gå utenom god sti. Ankler og bein burde ha godt av litt trening i nettopp det. De siste gangene har vi vært omtrent alene på Høgæren. Været har holdt folk hjemme. Denne søndagen var det flere enn oss som ville på tur. Det kom en bil samtidig med oss på parkeringsplassen. Det var folk på Synesvarden da vi kom til toppen, og vi kunne se folk både ned mot Holmavatn og mot Steinkjerringå. Ikke så mye folk av det ble folksomt. Langt fra noe 17. mai tog, men mer enn det vi har truffet på en stund. Nede ved Steinkjerringå satt det en hel familie, og en jentunge satt – ikke med familien, men på fanget til Steinkjerringå. For vår del ble det et kort opphold ved statuen. Vi tok tilbake samme vei som vi hadde kommet. Hjemme hadde det regnet om natten. På høgjæren så det ikke ut som om det hadde kommet sørlig mye nedbør. Det var helst tørt i stien. Selv myrene var greie å komme over. Selv om det heter Høgjæren, så er det ikke så mange meter over havflaten. Bare så vidt over 350. Her går sauene ute nesten hele året – om vinteren er mild. I heia er sauene tatt ned. På Høgjæren lyder det fortsatt sauebjeller. Det gir en liten smak av sommer. Turen ble tilsammen omtrent 9 kilometer. Vi brukte nok så nøyaktig to timer. Til sammen var det også 350 høydemeter. Alt i alt en søndagstur som fortjener å bli tatt med i loggen. Les hele artikkelen

"Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..