Søk i nettsamfunnet

Sesong 4 er i gang på lokalTV-kanalen TV-Haugaland. Jeg tror gutta er ganske beskjedne siden de ikke allerede har lagt inn lenke her på FF Dette er severdig og bra TV! Suldalsheiene/Ryfylkeheiene/Stranddalshytta

Hei alle! Er forholdsvis ny i teltkarrieren min, og trenger litt råd fra noen som har mer erfaring i utstyrsjungelen. Etter en forholdsvis kald natt på fjellet for en uke siden, har jeg bestemt meg for å gå til innkjøp av en dunpose for å forhindre forfrysning. Det er dog en jungel av poser der ute og generelt litt vanskelig å få styr på hva man skal se etter. Jeg trenger en pose som kan funke på fjellet i tre årstider, jeg er også en frossenpinn og liker ikke å sove med alt for mange lag ullgensere. Videre bør det ikke være av disse helt klistrede soveposene, da jeg trenger litt "tumleplass" (liker å sove på siden, hvilket også er grunnen til at jeg starter en ny tråd fremfor å bruke den som nettopp var postet rundt emnet). Det er selvfølgelig hyggelig hvis prisen er av det overkommelige slaget, men jeg regner med at dette er den soveposen jeg skal ha de neste mange årene, så jeg betaler heller det det koster for det jeg vil ha, heller enn å gå på kompromiss med en sovepose jeg bare er halvfornøyd med. Videre lurer jeg spesielt på dette med komforttemperatur. Siden jeg har årevis med erfaring med frysing, tenker jeg at det er flott med lav komforttemperatur og tenker at man i sommermånedene kanskje bare kan trekke ned glidelåsen, men det blir kanskje for varmt om man for eksempel har en sovepose med -5? Er mest snakk om overnatting på fjellet, men det blir også en og annen tur i marka.

Hei Vurderer å kjøpe en skikkelig dunsovepose til kona. Det er tenkt i bruk i telt vår, sommer og høst. Hun er litt frysen av seg og er bestandig kald i den gamle syntetposen med komfort på +5. Selv på sommer. Vekt er ikke så veldig viktig her, mer komfort og at den er god og skikkelig varm. Får heller lufte litt på sommeren. Tenker ikke å gå løs på de aller råeste variantene, men vet at dun koster litt. Ser for meg en type best-buy/mest for pengene-variant. Men legger heller litt ekstra i det for å få en kvalitetpose, enn en midt på treet-løsning. Er det mulig å få dette oppfylt for ca 2000 - 2500 kr?

Noen som har erfaring med Helsport Dovrefjell 3 Camp? Faktisk et mulig telt, selv om det gikk ut av Helsport sin lineup i 2016. Teltet har mange funksjoner som tiltaler meg. I tillegg liker jeg konstruksjonen. 4 kg komplett i følge Helsport. Det blir brukt mest mai til november, men også en og annen vintertur. Ser at Helsport skriver at det er et 3-sesongs telt, men kan ikke se at det skal by på problemer å bruke teltet i desember og mars/april på fjellet. Det skal ikke bæres langt da det er et telt som skal brukes når jeg ligger i nærheten av bilen, dvs. maks 1 mil unna. Fototurer og fisketurer med 2-7 netter er det fint med et romslig telt, med god lufting. Står noe her

Hei, jeg ønsker å kjøpe meg en sovepose til kalde sommernetter og vår/høst. Har fra før en veldig tynn sommerpose fra Helsport og en skikkelig vintersovepose (Helsport Austfjorden). Jeg skulle da gjerne hatt en mellomting som ikke tar opp hele sekken (som vintersoveposen gjør) og som holder meg varm (noe sommersoveposen ikke gjør). Jeg er 160 cm og vurderer å kjøpe damemodell pga. annen passform (eller er ikke damemodell noe å gå etter?) Kan gjerne være litt romslig pose, så den ikke blir trang. I tillegg vil jeg kjøpe et liggunderlag som er komfortabelt, men som og hjelper på med varmen, da jeg tidligere kun har brukt et sånt tynt svart som du ruller sammen. Jeg har også et billig Bergans tunneltelt (Trysil tror jeg?) 3-manns, men føler det blir mye å bære alene. I tillegg til at jeg har veldig lyst på kuppeltelt med mulighet for litt utsikt fra soveposen. Tenker 2-manns kan være greit for å kunne dra på tur alene med stor sekk og en hund? Turene blir for det meste på fjellet ved myr og vann og ved foten av fjell feks, så kjekt med mulighet for å sette det opp selv ved hardt underlag. Noen som har noen tips? Jeg har liksom noe utstyr fra før, men på grunn av pakkvolum/dårlig varme i den minste soveposen gjør det at jeg vegrer meg mot å dra på tur. Derfor har jeg lyst på ordentlig utstyr som holder meg varm og som jeg makter å bære (og som det er plass til i sekken). :- )

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Jeg har for det meste vært vant til billige soveposer og telt på tilbud fra clas ohlson og lignende uten noe spesiell tanke på kvalitet og vekt. Men jeg tenker jeg har lyst til å for en gangs skyld investere i noe ordentlig utstyr som jeg kan ha glede av i mange år, og prøve meg litt på tur og overnatting. Jeg har ikke så veldig mye turerfaring fra før, men utstyret skal brukes vår, sommer og høst, mest tiltenkt helgeturer på fjellet. Det jeg legger vekt på er at utstyret ikke bør veie for mye, da det ikke er kjekt å bære på en blytung sekk. Men det bør likevel være ting som tåler litt, og ikke gå for mye utover komforten. Det gjør ikke noe om jeg må opp et hakk eller to i pris for å få lettvekt og god kvalitet, men vil heller ikke betale unødvendig mye. Tenker å handle på XXL da de har en grei butikk i nærheten, og jeg får rabatt der. Telt: Tenker et litt romslig telt til 2 personer, men som ikke er for stort til at det også kan brukes alene (Tenker da at et lettvekt 3-mannstelt kan være greit?). Kommer ikke til å ta turen ut når det er meldt orkan akkurat, men det bør likevel tåle litt uventet uvær. Sovepose og liggeunderlag: Jeg er ca 185 høy. Jeg er usikker på hvilken type liggeunderlag jeg bør velge, og om jeg skal gå for oppblåsbart eller skumgummi, eller kanskje en kombinasjon av begge deler. Hva foretrekker dere? Jeg har vært på overnattinger (innendørs hos venner) på oppblåsbare madrasser med dyne, og synes da det blir veldig kaldt under kroppen da det ikke er isolasjon der, og all varmen forsvinner inn i hulrommet i madrassen. Men man har vel gjerne ikke samme problemet når man ligger i sovepose? Jeg er også litt usikker på hvilken komforttemperatur jeg bør velge på soveposen, men tviler på det blir mye overnatting i minusgrader, selv om det kanskje kan rime litt på de kaldeste vårnettene. Pleier den oppgitte komforttemperaturen vanligvis å stemme greit med virkeligheten, eller bør man velge en sovepose med litt margin?

er et klikk i fra og handle Bergans Helium Dome 3, eneste jeg lurer på er, hvor godt tåler det regn? står vannsøyle på 3000mm på ytterduk, vil dette være helt vanntett om det skulle regne over flere dager? Takker for alle svar

Hvor kan jeg finne info om Helsport sine telt som er utgått? Har kjøpt et Snota 3+ Camp, men finner ikke noe info om det på nettet? linker som ligger på nettet er bare blinde Er det 3 eller fire sesongs? Luftesystem ser ut som 4 men stengene ser mere ut som 3 sesongs. Noen som vet?

Tror jeg har greid å legge igjen en isøks på parkeringsplassen til Leirvassbu da jeg skulle hjem 4.mai. Den dukket ikke opp da jeg pakket ut av bilen... Er det noen som har sett den?

Drømmer er gratis Jeg kunne godt tenke meg å reist 4 uker i den canadiske villmarken. Kombinert gå/padle/fiske tur med packraften. Start/slutt med Yelloknife. Andre som tenker i samme baner? Swiss

Hei! Har tidligere hatt Fjällräven Everest 2 fra 70-tallet. Det hadde noen svakheter, først og fremst at de store rektangulære teltsidene sagget. Men jeg likte godt at det hadde innganger på begge sidene. Nå vurderer jeg å kjøpe noe mer moderne, gjerne et kuppeltelt for å få god plass og inngang på begge sider. Jeg er klar over ulempen med slike telt at det ikke er noe stort fortelt til matlaging etc. Teltet skal brukes til korte overnattingsturer 3 sesonger, ikke ekspedisjoner. Har sett litt på Fjällräven Akka Dome 3 som er på tilbud hos GMax til kr 3700 eller noe slikt. Men jeg liker ikke at det veier over 4 kg. Jeg vil helst at det ikke skal veie stort over 3 kg. Andre - og lettere - kandidater er MSR Elixir 3 og Exped Gemini III. Black Diamond Mari og North Face Talus 3 er også av denne typen. Er også fristende å spare endel kr med det billige Marmot Limelight 3p. Takknemlig for innspill!

17. mai tog på 18. mai. Bynuten i finvær, men ikke alene. Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet. På denne turen var vi ikke alene. Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det. Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss. Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter. Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen. Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert. Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen. På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen. Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen. Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog. Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band. På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo. Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hei. Har en arbeidskamerat som skal kjøpe seg telt. Han er 188cm, har kone og et lite barn. Han ser etter telt, da primært 3 sesongsbruk. 3mannstelt skal vel være nok. Anbefalte han å se etter telt med 2 fortelt, for å få rette vegger siden han er lang. Noen tips? Prisklasse 2-5000kr. På forhånd takk.

http://fjelltopper.no/tour/1101/Trongedalsnuten.html

Jeg er på utkikk etter noen fine fine turtips til et par som ikke er altfor fjellvandte, men vært med på kortere turer med andre tidligere. - Kjøreavstand fra Oslo-området - Overnatting i fjelltelt - 2-3 dager - Ikke superlangt å gå, men gjerne en liten topptur der man evt kan legge fra seg telt, stor sekk, osv i bunnen. - Ok merkede stier, ikke breer el l - Fin natur og ikke altfor traffikert Tidligere har jeg vært på et par veldig bra helgeturer i Jotunheimen, men er også åpen for andre forslag. Tenker meg en tur i sommer, kanskje i august!

Trur verken far eller Irene er enige med meg i denne påstanden, men det får bare stå til. Rondane hadde tatt på seg den absolutte finstasen som besto av snøtopper og knallvær og gjorde hva de kunne for å gi to førstegangsvandrere i området et perfekt førsteinntrykk. Snakk om flaks, denne turen var jo på mange måter avtalt et år i forveien, far skulle feire overgangen til pensjonistenes rekker med å bli kjent i området han mener har landets kanskje fineste navn. Det starta jo på en måte heller labert på fredagen med ustabilt vær på kjøreturen oppover. Var det ikke nå det skulle bli så fint da? Her var kun ørsmå blå flekker, truende skyer og regn å spore. Dette bedret seg heller ikke på Straumbu, så det var bare å legge trøstig i vei og håpe at knallværet var en smule utsatt. Bjørnhollia var akkurat like koselig som jeg husket fra påska i fjor. Her kunne vi se at yr spådde kjempevær for morradagen, og sjøl om jeg har blitt litt påvirket av andre forummedlemmer og er skeptisk til yr så var jo dette langt å foretrekke framfor et fælt varsel om grå sky med nedbør. Og etter at mørket falt på åpenbarte en fantastisk stjernehimmel seg... Lørdagen opprant med så bra vær at jeg for min del hadde vært villig til å droppe frokosten. Men vi dro omsider av gårde. I rolig loffetempo kom vi langt om lenge til Langglupdalen, og spesielt ved brua over bekken (ja det står faktisk bekken og ikke åi på kartet) er jo synet av snødekte Rondslottet i bakgrunnen med all vegetasjonen og vassføringa i forgrunnen en klassiker. Det var bare å ta av seg hatten og si det rett ut at dette er norsk natur på sitt beste og vakreste :) Vi skulle prøve oss på Høgronden. Det ble til at jeg lot far rusle i forveien mens jeg sjøl holdt meg sammen med Irene for å gi henne mest mulig støtte. Inni meg var jeg ekstremt skjelven for at vi ikke skulle rekke til topps, for ting tok tid. Med oppmuntrende ord som ”detta klarer du!” gikk det iallfall oppover. Men hvordan ville det bli når snøen overtok? Der traff vi til alt overmål to damer som hadde snudd fordi de hadde hørt at det gjensto 2,5 time til toppen. Irene lot seg heldigvis ikke skremme, og jeg helte bensin på bålet hennes ved å si at det var umulig å bruke så lang tid herfra. Heldigvis var ikke underlaget av samme kategori som på vei til Eggi et drøyt døgn seinere, så det gikk forholdsvis greit sjøl om enkelte pauser måtte til. Etter noen små mishagsytringer kom vi omsider til topps, og der sto allerede far og gliste fornøyd. Flere andre folk var der også, så det var ikke noen vanlig topptur etter mitt regnskap, men man kunne jo ikke vente annet. Rondane er populære, og i knallvær som detta da gitt! Egentlig burde man selvsagt blitt i evigheter på toppen, men trivialiteter som siste bordsetning gjorde sitt til at vi måtte tenke på klokka. En halvtime ble det tross alt der oppe, og panoramaet mot Rondslottet, Vinjeronden og Storronden var helt fantastisk! Storronden er jo bare kjempealpin og elegant fra denne siden! Merkelig fjell dette, fra Mysuseter-Rondvassbuområdet er den jo bare ei diger og rund hø. Fra Vinjeronden blir hø-preget vanna ut med det gedigne stupet mot Storbotn på en slik måte at man føler man blir stirra på av et digert troll uten ansikt. Et klønete og fascinerende fjell Storronden, men sett fra Høgronden kan til og med vestlendinger og nordlendinger som foretrekker tindespir og alpine rygger bli imponert, trur jeg. Ellers var jo selvsagt Rondslottet blikkfang nummer en, og en gedigen koloss! Ja dette var en digresjon, og jeg bør jo nevne utsikten mot S-formede Atnasjøen langt der nede, det var jo en fryd for øyet å se den og det grønne lavlandet ellers. Spesielt far lot seg begeistre. Nedturen startet litt trøblete, som det nesten måtte bli for Irene som bortsett fra to turer til Rambera knapt er vant til steinur, og denne var jo attpåtil snødekt. Godt det var rondeur og ikke jotunur i det minste. Nok en gang sendte vi far i forveien, og etter hvert fortonte nedturen seg som en lek for Irene også. At den var slitsom for henne er en annen sak. Syntes iallfall at hun var tapper jeg! Vel nede viste det seg at vi faktisk hadde brukt omtrent det samme som står i tidsangivelsen på kartet. Strålende fornøyde var det bare å benke seg foran en herlig middag. Sliten eller ikke sliten, alle var enige om at denne dagen hadde vært flott tross alt. Far hadde bevist at manglende trening de siste to tiåra kunne kompenseres med manglende søthunger og inntak av purre, paprika og hvitløk så å si hver dag gjennom et helt arbeidsliv, og det hadde han høstet fruktene av i dag. Søndagen ble det en virkelig bedagelig rusletur tilbake til Straumbu. All reinlaven og furuskogen med Rondane i bakgrunnen var et vakkert syn som fulgte oss så å si helt tilbake til bilen. Vemodig var det å vinke Rondane farvel. Men vi kommer igjen! Spesielt far har blitt hekta på Rondane og har begynt å tenke på selveste Slottet ved neste anledning…

Jeg skal på 14 dagers safari i Kenya og Uganda til sommeren, og trenger i den forbindelse blant annet en sekk. Jeg har ikke noe erfaring med sekk av denne typen, men den skal være behagelig å romme alt jeg må ha med meg på turen, inkludert sovepose. Er det noen som har forslag til sekk? Den vil maks ha 20 kg i seg, siden det er alt vi får lov til å ha med av våre kjære flyselskap

Hei, har lyst til å gå på en tur med ca 4 overnattinger i vinter. vil gå skeikampenområdet, og i preppeteløyper eller kvistete løyper. vi er en med mye ski erfaring og en med helt grei ski erfaring, dagsetapper på 25-30 km er grei lengde. vi skal dra pulk, sove i telt og bære med det vi trenger. noen som har forslag til rute eller ruter?

http://fjelltopper.no/tour/1489/Svellnosbrean+rundt.html Denne turen går glatt inn på topp 5 lista av slitsomme og farlige turer jeg har gjennomført. For Øyvind som hadde feber var det enda verre! Den første snøen er skummel... Men været var upåklagelig.

Hei, Har forsøkt å finne reviews på nett, men har ikke lykkes.

Etter å ha sett bilder av Trollfossen på Google Maps, bestemte jeg meg for å ta en tur og se det med egne øyne i dag. Trollfossen er en liten foss som ligger langs blåmerka sti fra Buvasskoia (DNT). Vi pakket sekken og satte kursen mot Sokna og Strømsoddbygda. Etter Strømsoddbygda er det bomvei hvor man må betale med mynter (kr 50). Vi parkerte ved Buvatnet, og labba langs vannet til Buvasskoia (DNT). Buvatnet er faktisk veldig idyllisk, med steinstrand og fine bademuligheter. Derfra gikk det gjennom skogen, og på et hogstfelt traff vi på en stor rådyrbukk som sto og stirret på oss kanskje 100 meter unna. Den får være i fred til bukkejakta begynner. Så begynte oppturen, relativt bratt, langs blåmerka sti mot Bukollen. I krysset Bukollen/Buvasskollen tok vi til venstre, og fortsatte forbi Fjellandvollen. 500 meter lenger bort kom vi til et skilt med "Trollfossen" på, og derfra var det bare noen få meter inn til dette vakre vannsystemet. Uheldigvis er sålene til La Sportiva Elk ikke til å stole på når det kommer til litt vått fjell, og det endte selvfølgelig med en flygetur ned mellom steinene hvor jeg forstua skulderen. Gjorde vondt der og da, og innbiller meg at jeg hørte noen knekkelyder, men etter en stund gikk det relativt greit. Vi hadde sol hele veien, men en skikkelig regnskur meldte sin ankomst da vi satte oss ned. En boks snurring og en banan ble kameratslig delt mellom meg og Thomas (bikkja, altså), før vi begynte på turen ned igjen. Vi stoppet ved Buvatnet og slukket tørsten (23 grader er tross alt i varmeste laget når man går på tur) før vi tuslet rundt vannet og til bilen igjen. Hjemme igjen kjenner jeg at den skulderen blir verre, får håpe det går over innen neste helg. Speider etter ørret ... Buvatnet Bambi - du vil ikke se meg igjen når bukkejakta begynner. Trollfossen. Trollfossen. Trollfossen. Å gå på tur i 23 varmegrader gjør at man trenger mye væske. Vi beklager dersom vannstanden i Buvatnet er uvanlig lav de neste dagene. Sporlogg. Totalt ble det 12 kilometer.

Søndag 11.juli Folarskardnuten. Lettskya, men litt skodde på toppane ved start frå Raggsteindalen. Oppe ved Folarskardtjørnan kom regnet, ganske lett først, men meir etter kvart. Gjekk innom Lordehytta, og vurderte å snu, men det gjekk jo ikkje når ein har reist så langt. Fekk litt problem opp frå vatnet i skodda, men heldigvis hadde eg isøksa i sekken. Ei bratt og hard snøfonn måtte passerast. Etterpå fann eg merkinga, og det var berre å spasere til topps. Null utsikt, så det var berre å gå vidare. Valgte retur via Veslebotnen til Raggsteindalen, men fekk problem i skodda så det vart ein lang tur tilbake. Nesten nede i Raggsteindalen møtte eg ei flomstor elv, som ikkje lot seg passere der stien gjekk. Måtte følge den nedover eit stykke, der det var mulig å vasse over. Mandag 12.juli Gaustatoppen. Låg skodde rundet toppen då eg køyrde oppover til Stavstø. Tok rett opp lia og gjekk i retning toppunktet for Hjartdal kommune. Vart mykje stein oppe på ryggen, men kom etterkvart inn på "motorveien" mot toppen. Skodda var vekk, og det var berre å spasere bortetter egga, og ei fantastisk utsikt. Ikkje mange som tok turen bort frå hytta, men nokre utenlandske turistar koste seg i sola. Berre ei katastrofe: kameraet låg igjen i bilen. Tysdag 13.juli Vassdalsegga. Frå Gaustatoppen bar det rett til Haukelisæter. Starta med å gå stien mot Holmvassbu, men tok av etter første brua. Holdt så langt opp under fjellet som mulig, og gjekk på dyretrakk innover lia mot Lisledalen. Måtte vasse elva ved utløpet av det små vatnet. Runda vatnet, og tok så oppover mot egga, som eg nådde på ca 1500 m. Lang egg innover mot toppen. Skodde denne dagen òg, men den letta etterkvart, uten at det vart skikkeleg utsikt. Etter toppen fortsatte eg på andre sida, for så å runde vestover igjen. Kom etterkvart tilbake til stien frå Holmevasshytta, som eg følgde tilbake til Haukelisæter. Det vart ein dryg tur viste det seg, så totalt ca 9 timar på tur, men godt tilfreds med tre fylkestoppar på tre dagar.

Hei! Vurderer å kjøpe Bergans Compact Light 3 telt. Er det noen som har erfaring med dette teltet. Går det an å bruke det om vinteren.

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !! Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357 Dag 1 Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen. Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK). Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her. Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter. Dag 2 Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis. Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten. Dag 3 Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte. Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på. Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss. Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.