Søk i nettsamfunnet

Jeg og Nicolas fikk med oss Kevin (som jeg traff tidligere i sommer i Huaraz, Peru) på en opplevelsesrik reise og klatretur til det tredje og fjerde høyeste fjellet i Bolivia, nemlig Ancohuma (6427m) og Illampu (6368m). Alt forløp ikke helt som planlagt, som dere vil se om dere leser videre. Eksterne Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0499Ancohuma?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1267663 Shit, I forgot my plastic boots! (Dag 1) Kevin glemmer å ta med seg plastikkstøvlene idet vi går av minibussen. I ren fortvilelse ser vi minibussen forsvinne oppover en av La Paz sine mange gater. Vi ser ingen drosjer å praie i nærheten, så Kevin legger på sprang oppover gaten, men han innser fort håpløsheten i dette. Det finnes tusenvis av slike "collectivios" i La Paz sine gater, og å gjenfinne den vi satt på med, vil være som å lete etter nåla i høystakken. Vi beveger oss etterhvert bortover til Cementerio og gaten hvor det går hyppig offentlig transport til Sorata. Vi har nemlig avtalt å møtes Nicolas der kl. 08, for å ta en minibuss til Sorata, hvor vi sammen skal klatre Ancohuma og Illampu. Men uten plastikkstøvlene til Kevin ser det nå litt håpløst ut, i allefall for Kevin sitt vedkommende. Kevin bestemmer seg for å stå gatelangs en stund for å se om minibussen kommer tilbake samme rute som den gikk opp, med et ørlite håp om at han vil gjenkjenne minibussen/sjåføren og få tilbake sine dyre plastikkstøvler. Men etter 1 time gir vi opp dette, og jeg og Kevin bestemmer oss for å dra ned til Andean Basecamp hvor de har plastikkstøvler for utleie. Heldigvis har Andean Basecamp åpnet butikken for dagen, så vi finner fort frem til et par støvler som passer til Kevin, og drar oppover igjen til Cementerio og gaten hvor minibussene til Sorata holder til. Vi kommer oss etterhvert avgårde med en minibuss før kl. 11. Det tar 3-4 timer å komme seg til Sorata i en Toyota Hiace fullstappet med lokale indianere. Vi betaler 17 bolivianos (13 NOK) hver for denne minibussen. Vel fremme i Sorata, oppsøker vi Casa de Guias. Men det viser seg dessverre å være en grådig kar som styrer denne monopol foreningen av guider og portere i Sorata. Han skal nemlig ha 200 bolivianos (150 NOK) for å arrangere 4x4 transport oppover fjellet, og 150 bolivianos (115 NOK) per dag for porter. Dette er nesten dobbelt så dyrt som i Pinaya, ved foten av Illimani. I ren nysgjerrighet spør vi en taxi på gaten hvor mye han forlanger for kjøreturen fra Sorata (2700m) og så langt veien går oppover mot Laguna Chillata. Taxi'ens utropspris er kun 100 bolivianos (75 NOK), og i motsetning til fyren hos Casa de Guias, sier taxi sjåføren at veien er fullt kjørbar uten 4x4 opp til 3500m. Vi går umiddelbart tilbake til Casa de Guias og ber fyren om å annullere transporten, men da blir han sint og sier at enten er det deal eller no-deal på hele pakken med transport og portere. Usikre på om vi klarer å skaffe portere på annet vis, har vi ikke noe annet valg enn å akseptere avtalen. Ettersom prisen på portere er så vanvittig høy i Sorata, bestemmer vi oss for å begrense bruken av portere, og heller bære alt selv det korte stykket fra veien og opp til Laguna Chillata. Vi leier derfor portere kun for den andre dagen, da vi skal bevege oss fra Laguna Chillata (4200m) og opp til Laguna Glacier (5040m). Idiotisk nok inngår vi ingen avtale om portere for den lange dagen i ukjent terreng (og uten sti) mellom Ancohuma BC og Illampu BC. Den tabben skal senere vise seg å bli en effektiv "show-stopper" for Illampu. Det viser seg at sjåføren til Casa de Guias har en komfortabel Toyota 4runner, så kanskje prisen er verdt det likevel. Vi kjører forbi flere små landsbyer på veien oppover. I ca 3500m høyde ankommer vi et større beiteområde. Her er veien blokkert med flere steiner, sannsynligvis for å hindre normale biler (uten 4x4) å kjøre høyere. Sjåføren fjerner steinene og vi kjører videre oppover på en betraktelig dårligere vei. Han tar oss etterhvert helt opp til 3900m, på en stengt gruvevei, for et tilleggsgebyr på 30 bolivianos (23 NOK). Herfra er det bare en liten gåtur til Laguna Chillata (4200m), men med tunge bører på våre rygger, bruker vi nesten en time på dette. Det finnes mange egnede plasser å sette opp telt rundt dette flotte vannet, men i den tette og kjølige tåka velger vi det første og beste stedet vi ankommer. Trøbbel med portere (Dag 2) Våre to portere ankommer som avtalt litt før kl. 09. I Sorata hadde vi fått streng instruks om at hver porter kunne bære max 18 kg, i motsetning til Pinaya (Illimani), hvor vår porter hadde mellom 25-30 kg uten å klage. Den ene porteren rynker litt på nesen da han tester vekten på den ene sekken. Kanskje er den et par kilo for mye, men han godtar den likevel til slutt. Stien opp til neste leir, Laguna Glaciar (5040m), viser seg å være langt lettere å følge enn det vi har lest/hørt om på forhånd. Vi bruker ikke mer enn ca 3 timer og vi kunne godt klart oss uten portere som veivisere. Vi møter på to tyske jenter med guide og portere, som alle er på vei nedover. De forteller oss at de ikke nådde toppen av Ancohuma p.g.a høydesyke. Ved Laguna Glaciar holder også tre tyske gutter til, et par av dem har litt høydesyke, men de planlegger likevel å bestige både Pico Schulze (5934m) og Ancohuma (6427m) de neste dagene. I motsetning til oss har de en porter som hele tiden vokter deres utstyr i leiren, bl.a. for å forhindre tyveri. Før vi sender ned igjen våre to portere, prøver vi å avtale at en av dem skal komme opp igjen om 3 dager for å bære utstyr fra Ancohuma BC til Illampu BC, i tillegg til å være veiviser på denne vanskelige traversen. Men vi kommer ikke til enighet, pga prisen og alle tilleggskravene han stiller. Så derfor sender vi dem ned igjen uten tips, og det betyr at vi må klare oss på egenhånd fra nå av. Tyskerne ser ikke ut til å være veldig godt forberedt. En av dem må ligge under åpen himmel, fordi deres Hilleberg telt ikke er stort nok for 3 personer. Sikkert helt greit på en slik flott kveld og natt, men hva gjør de hvis det blir dårlig ver? Oppover til High Camp (Dag 3) Vi våkner opp til nok en strålende dag. Litt overraskende ligger tyskerne fremdeles og sover. Vi skjønner umiddelbart at det ikke ble noe av Pic Schulze for dem allikevel. Vi derimot er sunne og friske, så vi gjør oss klare for avgang til High Camp på Ancohuma. Etter hva vi har lest kan vi enten velge mellom 5400m, 5600m eller 5800m. Vi finner en merket rute (og stedvis en sti) oppover fra Laguna Glaciar. Med tunge bører tar det oss nesten 2 timer til innsteget på breen, og vi passerer flere mulige teltplasser langs en morene (5400m). Men det er altfor tidlig på dagen å slå leir her, så vi tar på oss breutstyr og fortsetter over den meget oppsprukne breen, stedvis med betydelige innslag av penitentes. Etter en drøy time på breen, ankommer vi et flatt parti med et godt snølag og bestemmer oss for å telte her (5600m). Uten sol blir det for kaldt å sitte ute i den kjølige brisen, så vi benytter mesteparten av ettermiddagen inne i teltet. Men solen titter frem igjen senere mot kvelden, og vi får boltret oss ute i vel en time, høyt over Lake Titicaca, før solen etterhvert forsvinner ned i horisonten. Til topps på Ancohuma (Dag 4) Alarmen går kl. 02:30, og vi bruker en knapp time på å spise snacks og gjøre oss klare. Det er en stjerneklar himmel ute, men likevel helt bekmørkt fordi månen mangler. Jeg tar føringen over breen, innledningsvis ganske enkelt fordi vi finner et spor fra en tidligere ekspedisjon. Men sporene forsvinner etterhvert, og vi blir nødt til å finne vår egen vei gjennom en labyrint av enorme bresprekker. Vi har litt flaks med oss ettersom det fremdeles finnes noen gunstig plasserte snøbroer over de største sprekkene. Dermed slipper vi å legge ut på lange omveier rundt sprekkene. På de mest suspekte snøbroene aker jeg meg fremover på magen, for å visuelt undersøke tykkelsen på undersiden. Andre steder er det nok å bare føle seg frem med isøksen. Denne grundige testingen hindrer likevel ikke at andremann i tauet (Nicolas) går igjennom en sprekk helt opp til livet ved en anledning. Men både jeg og Kevin har stramt tau i hver ende, så Nicolas kommer seg enkelt ut av hullet og kan krabbe over til tryggere grunn. Forbi de store bresprekkene, kommer vi til et stort flatt parti, og kan skimte konturene av Ancohuma i mørket. Vi tar sikte på en direkte rute opp vestsiden av fjellet som etterhvert leder opp til sørvestryggen. Denne ruta er gradert alt fra PD+ til D avhengig av forholdene i den øvre delen. Det er bratt oppover, men gode og trygge snøforhold. I den øverste delen som leder opp til en vanvittig overhengende skavl, må vi krysse en meget suspekt snøbro, samt fortsette oppover et 55 grader parti like under skavlen. Jeg føler meg ikke særlig trygg der jeg står under denne enorme utoverhengende skavlen og venter på at de andre skal komme etter. Vi beveger oss langs skavlen i ca 50 meter før den etterhvert blir mindre, slik at vi enkelt kommer oss på toppen av skavlen og dermed sørvestryggen. Derfra er det enkelt videre til toppen av Ancohuma (6427m), som vi ankommer etter 4.5 t, dvs mye raskere enn normaltiden på 6-7 timer. Vi tar oss god tid til å nyte utsikten og ta mange bilder på toppen før vi begynner på turen nedover. Litt på impuls tar vi en annen rute nedover, nordvestryggen (gradert AD), ettersom vi ser noen spor som leder nedover der. Veldig enkelt innledningsvis, men så må vi ned en meget eksponert snørygg som i nederste del både er isete og opp mot 60 grader bratt. Men med to isøkser hver og snuten vendt innover, klatrer vi oss trygt nedover dette lumske partiet. Deretter går det ganske lett nedover, før vi igjen må ned et brattere parti, som ender i en bresprekk. Denne bresprekken, dekket med penitentes på hver side, kommer vi oss ikke så lett over. Kevin går halvveis igjennom sprekken på første forsøk, og vi bestemmer oss for å gjøre retrett. Vi søker lenger mot høyre og finner ut at bresprekken etterhvert forsvinner, men til gjengjeld blir erstattet av et område dekket av større penitentes. Det siste er å foretrekke, og vi kommer oss ganske enkelt forbi. Vel nede fra nordvestryggen, krysser vi over et stort flatt parti, før vi er tilbake på samme spor som vi hadde på vei oppover. Men nå har vi mye bedre oversikt ettersom det er lyst, og vi finner en mer direkte rute over breen og unngår derfor et par av de større bresprekkene. Det går i stor fart nedover breen og vi ankommer High Camp ca 2.5 time etter at vi startet fra toppen. I High Camp er det sommerskiføre, så vi soler oss ute en god stund før vi begynner å pakke sammen leiren. Det tar oss drøye 2 timer å gå fra High Camp og tilbake til Laguna Glaciar. Her er det ingen tilstede, så tyskerne må ha forlatt uten engang å ha prøvd seg på Ancohuma. Vi finner ikke ruta til Illampu Base Camp (Dag 5) Vi bevilger oss 12 timer med søvn etter en strabasiøs toppdag, så vi er temmelig uthvilte om morgenen. Vi er spente på hvordan ruta mellom Ancohuma BC og Illampu BC fortoner seg. Vi har ingen portere til å lede oss og vi har ingen kart over området, så dette kan bli en utfordring. Vi har lest at vi skal traversere høyt oppe i vestsiden av Pico Schulze i ca 5000 meters høyde. I begynnelsen går dette greit, men etterhvert som terrenget blir vanskeligere med bratte klipper og såpeglatte sva, blir vi tvunget lavere og lavere. Vi befinner oss på ca 4800m og ganske langt bortover vestsiden av Pica Schulze, da tåken kommer sigende inn. Etterhvert ser vi ingenting rundt oss i det ytterst kompliserte terrenget. Vi innser at dette blir en nærmest umulig oppgave, og gir etterhvert opp. På vei nedover til Laguna Chillata, begynner det å lyne, tordne og hagle. De største haglene er like store som M&M's, og jeg får skikkelig vondt i hodet hver gang de treffer blink. Så derfor tar vi på oss hjelmene !! Nede ved Laguna Chillata (4200m) er det fremdeles mørke skyer oppe i fjellene. Uten kart og veivisere (portere) innser vi at vi sannsynligvis vil ha store problemer med å finne ruta til Illampu BC påfølgende dag også. Så derfor bestemmer vi oss for å kansellere Illampu, og forsette fotturen helt ned til Sorata. Uheldigvis finnes det ingen taxi'er å se langs veien, så vi ender opp med å gå hele 15 km tilbake til Sorata, ikke akkurat veldig behagelig for min del som har plaststøvler. Vi ankommer Sorata ved mørkets frembrudd, etter en meget lang dag (9-10 timer) til fots. Dyktig slitne oppsøker vi den første og beste restauranten, og får i oss kylling, french fries og litervis med cola. Deretter finner vi oss et hostell, hvor vi får et 3-manns rom og betaler 30 bolivianos (23 NOK) hver. Vi går rett til sengs uten dusj. Tilbake til La Paz (Dag 6) Vi spiser en bedre omelett til frokost i Sorata, før vi slenger oss med en minibuss tilbake til La Paz (17 bolivianos). Ettersom dette var vår siste fjelltur i Bolivia, så feirer vi kvelden i La Paz med saftige biffer og øl på en forholdsvis dyr argentinsk restaurant. En velfortjent avslutning på et vellykket opphold i Bolivia, hvor vi har besteget de 3 høyeste fjellene i Bolivia (Sajama, Illimani, Ancohuma) samt en lavere 6000m topp (Huayna Potosi). Så vi har derfor all grunn til å være storfornøyde!

Før jul var jeg en tur i Venezuela. Roraima(2723 moh), høyeste fjell i Guyana ble besøkt. Lang reise hit og lang fottur inn til fjellet. Stedet er kjent fra boken "The lost world", og det eneste som manglet var å se noen dinosaurer oppe på dett merkelige platået. Roraima er en lang gå-tur fra Venezuela. Fra Guyana og Brasil er fjellet en klatretur. Inne på platået ligger trerilsrøysa mellom Brasil, Guyana og Brasil. Neste stopp var Pico Bolivar(5007 moh), som er en klatretur. Klatringen er ikke vanskelig, og kan gjøres usikret om man er god og kjenner ruta. Vi hadde en lokal fjellfører og sikringsutstyr. Største faren er en kløft man må opp der det raser mye stein, spesielt fra folk som befinner seg høyere opp i terrenget. I regntiden er kløften en bratt snøbakke som forseres med isøks og stegjern. Øverst oppe på topp-eggen er det klatringen noe enklere, men mer luftig. Planen var å fortsette til Equador og gå på Chimborazo, men jeg hoppet av turen ettersom Air France hadde rotet bort utstyret mitt, dessuten var ikke lokaltransporten der borte helt grei, håpløst å få seg flybilletter like før jul, noe vi ikke hadde kalkulert med da vi dro fra Norge. Dag, Sigbjørn, Petter og Runar fortsatte til Equador med buss via Colombia. Petter kom seg også opp på Chimborazo. Nå er gjengen igang med toppstøt på Aconcagua. Se mer utfyllende turrapporter på www.wwv.no

Lurer på om det er noen her som har erfaring med frysetørket turmat på reiser i utlandet, gjerne mer spesifikt Sør-Amerika, Brasil, Argentina og Chile. Har hørt det er vanskelig å anskaffe turmat lignende real turmat i Sør-Amerika så vil gjerne ta det med meg, men skal innom Brasil først, før jeg flyr til Argentina.

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !! Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357 Dag 1 Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen. Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK). Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her. Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter. Dag 2 Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis. Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten. Dag 3 Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte. Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på. Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss. Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.

På tremannsekspedisjonens sekstende dag (1. nyttårsdag 2008) sto vi på toppen av Aconcagua. Tre dager senere var vi ute av fjellet. Vi synes selv turen var en planleggingsmessig suksess: Nok mat, god hygiene (vannrenser), riktig utstyr, og en ganske realistisk mental innstilling. Det handlet om å ikke stige mye mer enn 350 høydemeter i døgnet og motstå fristelsen (brakkesyke) til å hoppe over aklimatiseringstrinn. Og så handler det om å drikke nok. Vi var heldige med været. Det er bare været som bør overlates til tilfeldighetene. Vi gjorde Aconcagua som travers - opp gjennom Vacasdalen (2400 moh.), via Camp Lenas (2800 moh.), Camp Piedras (3200 moh.), Camp Argentina/Base Camp (4200 moh.), Camp 1 (5000 moh.), Guanacos Camp 3 (5475 moh.), og Camp Colera (ca. 6000 moh.) til topps (6962 moh.). Deretter ned normalveien til Camp Mulas (4300 moh.) og ut den ørkenvarme Horconesdalen til Pointe Inca/sivilisasjonen (2800 moh.). Vi brukte muldyr gjennom Fernando Grajales til transport av deler av bagasjen, men var forøvrig selvforsynt. Vi møtte hele fire norske grupper på vei opp normalveien på vår vei ut av fjellet - bl.a. en fjellmedisinsk ekspedisjon og Håkon Hesselberg sin fortropp. Bilderapport fra turen finner du på min nyopprettede webside: http://gunnarfermann.zenfolio.com/ Gunnar