Søk i nettsamfunnet

Etter mye driftstrøbbel med Optimus har jeg nå kjøpt Kovea Booster +. Handlet på messa i Vikingskipet, fra importøren. Messepris 1390,- Optimusproblemene har vært beskrevet av mange, selv om ikke alle opplever dem likt. For meg var det verst at koblingene ikke tettet i kulda. Jeg ønsker ikke å dra i gang en ny tråd om dette her, etter som det meste er sagt før. For ordens skyld: All erfaring, både gammel og ny, er med miljøbensin. Satte opp begge apparatene i kjelleren, romtemperatur ved teststart ca 10 grader, ved avslutning ca 15. Optimusen ble testet sist, så man kan si at den hadde marginalt bedre forhold. Jeg brukte den største Trangia kjelen, og kokte opp 0,75 liter vann 4 ganger med hvert apparat. Målte med digitalt termometer og tok tida fra tempen passerte 20 grader til opnådde 90 grader. Flammen ble redusert til minimum under vannskift, og kjelen kjølt ned. Jeg hadde i utgangspunktet likt volum bensin (300g) på begge flaskene. Dette skulle gi lik mengde drivgass, men etter som det er forskjellig stempeldiameter i pumpene vil ikke et gitt antall pump gi likt trykk i begge. Jeg har ikke mulighet for å måle trykk. Pumpet nesten dobbelt så mye med Optimusen, men pumpet begge så mye at det virket som det ikke ga ekstra effekt å pumpe mer. Jeg veide bensinforbruket. Koketid Totaltid for 4 oppkok på til sammen tre liter vann ble for Koveaen 9' 24'', for Optimusen 19' 23''. Riktig, ni versus nitten minutter. Sagt på en annen måte: Kovea: 3'8'' min/liter, Optimus 6'28''/liter. Brenselforbruk Kovea total: 63 gram, eller 21 g/liter. Optimus total: 70 g eller 23,33 g/liter. Brenselforbruk pr. tidsenhet Kovea: 6,7 g/min, Optimus 3,6 g/min. Lydtrykk Uten kjele og med full effekt, av praktiske årsaker målt med 70 cm avstand - Kovea: 83 dB, Optimus: 75 dB. Diskusjon Kovea skiller seg umiddelbart fra Optimus ved at det ikke finnes hurtigkobling, men skrukobling. Denne lekker også en dråpe bensin dersom man skrur fra med trykk på flaska, men den får ikke låst seg i åpen stilling og den er dønn tett i bruk. Ikke testet i felt, derfor heller ikke i kulde enda, så jeg vil ikke mene noe om brukervennlighet eller sikkerhet i praktisk bruk. Apparatet virker solid, og mer stabilt enn Optimus. Det er lett å sette sammen og håndtere. Fordeleren (det lille lokket med tre "klør" på toppen) ramler ikke av slik det gjør på Optimus. Veken er mye bedre, og det er lett å kontrollere forvarmingen. Pumpa virker solid, og det er lett å kjenne når trykket bygges opp. Stempelet virker mer holdbart enn læret til Optimus. Det har vært snakket om støy her på forumet. Jeg syntes jo at selv Optimusen forstyrret morgenkaffen, men Kovea støyer noe grønnforj.....!!! fra 75 til 83 dB er ikke så mye i numerisk verdi, men en økning på 10 dB regnes som en dobling i opplevd lydtrykk. Tro meg - det høres. Jeg har tenkt å ringe importøren og spørre om dette er den siste, "stille" utgaven, og hvis det ikke er det, har vi en forhandlingsoppgave foran oss. Man har som regel sitt å stelle med mens vannet koker, derfor er brenselforbruk like viktig for meg som koketid. Kovea brukte nesten dobbelt så mye pr minutt som Optimus, noe som gjør at man må bære nesten like mye fuel. Den enorme effekten er altså ikke bare et resultat av forvarmingsprinsippet slik leverandøren hevder. Forvarmingen gjør nok noe med antennelighet og sånn, men den reduserer også viskositeten sånn at det kommer ut mer gjennom en gitt åpning. Jeg er ikke realist og dette er litt utenfor mitt kompetanseområde, men du får ikke ut mer energi enn det du bærer med deg på bensinflaska! Jeg gleder meg til neste ukes tur til Femundsmarka. Kunne tenkt meg en tilbakemelding om noen syntes dette var nyttig, kommer i så fall tilbake med en feltrapport. Mvh Stein PS: ser av forhåndsvisningen at funksjonen for fet skrift har rotet seg til, men pytt, pytt.

Det de mener er at andelen oksygen i lufta er den samme, men at luften er tynnere (lavere trykk). Du puster altså inn færre ml oksygen (eller oksygenmolekyler om du vil), selv om andelen er den samme (ca. 21 %).

Det er ikkje det som var poenget. I ditt fyrste innlegg slakta du rapporten på grunnlag av at Himalaya veks på grunn av kontinentalplater som krasjer, noko rapporten også omtaler. Ergo slakta på feil grunnlag. Skal ikkje uttale meg om teorien er dårleg eller ikkje da mine geologikunnskaper er mildt sagt tynne. Men sjølv om teorien har vært lansert tidlegare som enkelte her seier så kan rapporten likevel være nybrottsarbeid da den bekrefter ein tidlegare teori. Om rapporten stemmer vil Gunnbjørnfjeld og andre fjell som har feil høgde i forhold til beliggenhet få hard medfart dei komande millioner år. Og til kritikken mot alt det rare dei forsker på: http://www.dagbladet.no/2009/03/05/magasinet/vitenskap/helse/forskning/5150666/

Det ser greit ut å kjøpe lørdag 26.desember ifølge http://7summits.com/aconcagua/tips.php Permits Park Permits: To climb or hike in Aconcagua park you need to buy a permit. IMPORTANT: Permits to access the park's premises are no longer issued at the office in the center of the city, but need to be bought at the Dirección de Recursos Naturales Renovables, (located in the main Park: Parque San Martín). The San Martin Parque is located on the left side of the map (actually the office is just north of the soccer stadium that's shown). The park is worth a day's visit anyway, join the Sunday morning workout! Office hours are: 8:00 am to 18:00 pm, weekdays and 9:00 am to 13:00 pm Saturdays and Sundays. 25 December and Januari 1 the offfice is closed. IMPORTANT: Starting with the 1999/2000 season, the Dirección de Recursos Naturales Renovables, will require that all permits be petitioned in person. Filing will be done by expeditions members in Mendoza Permit Prices: depending on season and activity: These are the 2005/2006 prices; the cost of permits might probably go up more next season UPDATE: due to robbery, the permit can be paid in the permit office but only during the afternoon and on weekends. From Monday to Friday, from 8 am to 1 pm, the passengers must go to the bank to pay it there, then with the invoice that the bank will give you, go to the permit office and ask for the permit, showing the receipt. The bank is at Olegario V. Andrade and Paso de Los Andes streets. Nacion Bank (Banco Nacion) Argentinean citizens pay only 50% of the fees shown below. Visitors under 18 must have a legally certified parental authorization and enter the Park under the supervision of an older tutor Validity (#days) starts when entering the park, not when it is bought. Children under 14 are not allowed in the parc, between 14 & 21 years, you need 'special documentation', though the park does not explain what this is, it is likely a signed letter from the legal guardians. Note that the rices below are for all routes except for the Guanacos route, that one costs $500 in high season and $400 otherwise! On a trekking permit you cannot go any higher than the basecamps: 4300m There are no trekking permits for the Guanacos route. Updated park permit prices, season 2008/2009 in Argentinean Peso (AR$):

For en ufattelig legendarisk tur ja!! Står respekt av denne. Veldig modig gjort alt sammen! Ja jeg tenkte litt på parallellen til min Falke- og Stølsnostindtur, men da var iallfall årstida enklere. Turen deres har inspirert meg enormt! Før jeg sovna i natt hadde jeg bestemt meg for å prøve nesten det samme som dere et eller annet år rundt juletider, bare det at Store Midtmaradalstind byttes ut med Stølsmaradalstind. Tenk så herlig å kombinere disse tindene med god gammeldags hyttekos på Stølsmaradalsbu! Den bua kan gi samme følelsen som hytta i marka hjemme. Ja jeg var mye rundt i området mens jeg studerte i Sogndal, men 21 må jo tross alt deles på 5, så ekstremt mye var det ikke, men det er fordi jeg ikke hadde verken bil eller lapp. Hadde nok fråtsa ellers. Det er et fantastisk område, kanskje kan jeg slå meg med på en tur med deg / dere i sommer hvis den ikke er altfor krevende. Jeg er ikke ram nok til å være fast turkompis med ranglere i deres kategori, men blir gjerne med på et par-tre turer i året. I mellomtida får dere ha en riktig god jul med herlige Stølsmaradals- og Midtmaradalsminner!

Nåja... Vil da så absolutt mene at akkurat det der er personlig! Har kjørt telemark ei stund før jeg gikk over til alpint. Jeg bytta fordi det å gå ned i knestående i hver sving ikke var like morsomt som det å dra på der det er litt ekstra bratt og vanskelig. For min del byttet jeg nettopp fordi nedturen var det viktigeste. Tele kjører jeg nå stort sett bare når jeg skal gå litt slakere og det er turen som er poenget, altså når jeg bare skal "kosekjøre" og ikke kjøre på "ordentlig". Og for andre vil det være annerledes... Det er ei personlig greie. Men om man kommer seg opp med telemarksbindinger eller randobindinger spiller pent liten rolle. Velg etter hvordan du vil komme deg ned. På oppturen blir forskjellen virkelig lik null hvis man sammenligner ei telebinding med friksjonsfri gåfunksjon (Black Diamond 01, G3 Targa Ascent). Jeg har hørt at folk som er vant til å gå opp med Rottefella R8 og så går over til telebinding med gåfunksjon sier at belastningen blir annerledes på veien opp. Det tar mer helt øverst på framsiden av låret. Dette er nå likevel noe man fort blir vant til og gevinsten i at fjærene ikke jobber deg i mot er stor =)

Mount Erciyes (Høyde 3916m) er en vulkan i Cappadocia (Tyrkia), og ruver majestetisk over millionbyen Kayseri og resten av landskapet (PF 2420m). I motsetning til de mer turistifiserte stedene i Cappadocia (eksempelsvis Göreme som nærmest renner over av vestlig turisme), er det svært lite turister å se i Kayseri. Om dette har sammenheng med at Kayseri er regnet som den mest islamske og konservative byen i Tyrkia etter Konya vites ikke. Det tok meg vel en time med buss fra Göreme til Kayseri (10 lire). På buss-stasjonen utenfor Kayseri krysser man bare hovedveien og flagger ned en Otobus i retning sentrum (1.25 lire). Gi sjåføren beskjed om å stoppe der det går minibusser videre til Erciyes. Jeg fant fort frem til disse hvite minibussene, som går så snart de fylles opp. Her er det ikke lange ventetiden, for bussene fylles raskt opp. Jeg anslår at de går minst hvert 15.minutt på høylys dag. Prislappen for å sitte på de ca 25 km opp til Erciyes i 2200 meters høyde er også svært beskjeden (5 lire). Jeg hadde ikke handlet inn proviant i Kayseri. Det var ren gambling, men heldigvis viste det seg at skistedet Erciyes hadde flere åpne kafeer også i sommersesongen. Et par hoteller var også åpne (bl.a det helårs-åpne Otel Bülent med en rompris på 50 lire). Og det beste av alt, både hoteller og kafeer hadde Wifi. Man kan også sette opp teltet nærmest hvor som helst her, spesielt på andre siden av elven finnes det mange flotte (men litt forsøplete) plasser. Det første man bør gjøre når man har sjekket inn i Erciyes er å ta turen innom Forsvaret (Gendarme), hvor man får utstedt en klatretillatelse og servert en kopp med te, begge deler helt gratis. Svært så hyggelige offiserer der, jeg satt og pratet i en god halvtime med dem. Passet må legges igjen, og kan først hentes når man er vel nede igjen fra fjellet. Gendarme stasjonen har også en svært billig kiosk som er åpen til kl 21. Jeg handlet brus, sjokalade og masse kjeks til en latterlig pris av 5 lire. Denne kiosken var nok mest myntet på de utstasjonerte soldatene, og derfor nettopriser uten fortjeneste. Forøvrig spiste jeg mest på den kafeen like ved stolheisen, som serverte kebab til 7 lire og en god frokost med omelett til 6 lire. Etter en natt på Bülent, hvor jeg omtrent var eneste gjest, vandret jeg bort til stolheisen. Der spiste jeg en god frokost på kafeen og ventet helt til kl.10 før stolheisen begynte å gå. Dessverre viste det seg at den øverste stolheisen var defekt og derfor ikke gikk idag. Litt irriterende å vite at jeg hadde ventet helt til kl. 10 bare for å bli fraktet stusselige 250 høydemetere fra 2200 meters høyde til 2450 meter. Denne etappen kostet 12 lire retur. Jeg hadde derfor en lang dag i vente, 1500 høydemetere og uaklimmatisert. Så jeg tok det helt med ro. Jeg gikk direkte oppover traseen langs stolheis nr 2 helt til jeg kom til endepunktet. Herfra var det 20 minutters gange til Highcamp, et område godt egnet for telting. Men det var ikke vann eller snø her (som Summitpost.org hevder finnes året rundt). Nærmeste snøklatt var minst 20-30 minutter unna og opp en bratt kneik, bortimot 200 høydemetere vil jeg anslå. Og den snøklatten var langt fra hvit, bare som en liten advarsel. Fra Highcamp kan man enten gå i retning av østryggen, alternativt velge en mer direkte rute opp en av flere av snørenner. Men disse snørennene var avsmeltet i nedre deler, og det så ut til å være masse løsgods i dem. Ikke så fristende terreng så sent på sommeren. Så jeg valgte østryggen. Ryggen følges enkelt, men det er langt oppover, og på ett punkt mister man også 60 meters høyde. Først i ca 3700 meters høyde, blir ryggen avbrutt av et svært tårn med det slående navnet Camel Hump Rock. Dette kan klatres direkte (III) eller omgås på høyresiden i en helning som ofte er dekket av snø. Jeg tok veien over snøen, og så sent på dagen hadde snøen myknet og det gikk helt greit uten stegjern. Tilbake på ryggen var det kort vei igjen til Østtoppen. Da hadde jeg brukt nesten 4 timer. Det siste stykket hadde jeg følge av en lærer og en doktor fra Kayseri. De måtte ha brukt enormt med tid for jeg så dem langt foran meg tidligere på dagen. Forøvrig var vi de eneste på fjellet. Vi signerte logg-boken, som viste at denne toppen var ganske flittig besøkt, deretter satte vi kursen mot den noe høyere Vesttoppen (true summit). Det siste stykket opp denne er en krevende pinnakkel på 17 meter med loddrette stup på alle kanter, og det meget råtne fjellet gjør dette til en risikabel affære. Den tyrkiske læreren beveget seg ut på en eksponert hylle og klatret usikret opp passasjen på IV-. Han sendte ned både tau og taustige til doktoren, som måtte ha en betenkningspause etter å ha studert det eksponerte opptaket i flere minutter. Jeg var rask til å melde meg frivillig, og med en løkke rundt brystkassen klatret jeg enkelt opp. Men aldri om jeg hadde gjort dette usikret som denne tyrkiske apekatten, uten et snev av høydefølelse. Doktoren ble sittende igjen ved foten av tårnet, han hadde bestemt seg for å gi opp. Loggboken på Vesttoppen hadde ikke vært signert på mer enn ett år. Så det var tydelig at dette var en svært så eksklusiv topp, i motsetning til Østtoppen. Jeg ble sikret ned pinnakkelen, før jeg tok farvel med de to tyrkerne i vel forvisning om at de kom til å sinke meg betraktelig hvis vi skulle holde følge helt ned igjen. Med unntak av de 60 høydemetrene jeg måtte opp igjen, var det grei skuring nedover langs samme rute. Den øverste stolheisen var nå åpnet, så jeg avtalte en pris på 6 lire for å sitte på ned igjen. Jeg var nede igjen 17:30, såpass sent at jeg valgte å bli en natt til i Erciyes, men nå i telt for å spare litt penger. Jeg fikk også hentet passet mitt, og ble sittende nok en halvtime og prate med offiserene over en varm kopp med te. Sjefen hadde tydelig en sko-fetisj, for han noterte ned skomerke på alle som klatret Mount Erciyes. Garmont hadde han ikke i listen sin.... (1 tyrkisk lire er ca 4 norske kroner per august 2009) Noen utvalgte bilder nedenfor. Se alle bilder her: http://picasaweb.google.com/lyngve/0395Cappadocia http://picasaweb.google.com/lyngve/0397MountErciyes

Ja, stemmer det. Får stoffprøver av Eta-proof snart Mulig jeg prøver meg på en modifisert utgave av denne: http://www.shelby.fi/catalog/product_info.php?cPath=21&products_id=165. Eta-proof er forøvrig dobbelt så dyrt som gore-tex. Blir vel ofte slikt med ting som er økologisk, og atpåtil produsert i Sveits...

I hjertet av Telemark ligger et fantastisk, passe høyt og lite kjent fjellmassiv kalt Brokefjell. Siden jeg er oppvokst med familie og hytte i Seljord har det vært et naturlig mål for meg å bestige flere av «kjempene» i dette området. Da snakker jeg om blant annet Skorve, Mælefjell, Lifjell, Brattefjell-Vindeggen og nå gjenstod Brokefjell. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg på trugetur hit i desember, og ligge i telt på toppen mens jeg nøt det unike desemberlyset legge seg over Telemarks heier og nuter. Men når yr.no melder om en solskinnsdag på en lørdag, og siden jeg ikke har vært på fjelltur på år og dag ble fristelsen for stor til å dra. Avgjørelsen ble tatt rundt kl. 15.00 fredag mens jeg tittet på værmeldingen i friminuttet på skolen. Da var det bare å sykle hjem, gjøre lekser, pakke sekken, hive med meg bikkja og råflå veiene vestover i nattemørket. Men pass på å ikke kjør for fort selv på den tiden! Mellom Kongsberg og Notodden lå «onkel» og lurte på en avkjørsel, heldigvis ble jeg ikke stoppet. Kjøpte boller i Bø før jeg fortsatte videre på sørsiden av Seljordsvatnet. Her holdt jeg på å kjøre over en grevling som tasset over veien, første gang jeg har sett en sånn skapning. Neste morgen skulle jeg stå opp kl. 05.00, og så skulle jeg delvis sykle og vandre i mørket oppover mot Mannslagarnuten (1074). Planen var å stå på toppen ved soloppgang! Slik ble det ikke... Påfølgende natt ble ikke den beste oppladningen. Rundt 03.30 bråvåknet jeg av en forferdelig kvalme og mageknip, og det var bare å hive seg ut av bilen, ned i grøfta og møkke i nærmest en halvtime før det var over. Forresten var det stjerneklart ute, den klareste nattehimmelen jeg har sett på lenge. I Asker ødelegger Oslogrytas lys mye av opplevelsen. Neste gang ble jeg ikke vekket av klokka, men av soloppgangen!! Planen om soloppgangstur til Brokefjell gikk dermed i vasken, klokka var over 09.00, og jeg hadde forsovet meg fire timer. Dette var ørlite grann krise siden jeg til kvelden skulle på en ny tur med Bjørn-Even & co på Krokskogen, og ønsket å ikke komme for sent. Men tur skulle det bli, okke som. Frigg og jeg syklet fra bilen som stod parkert på Fiskhøl (ca. 300 moh) og oppover den 6 km lange bomveien mot Mørkvasstaulen. Jeg hadde håpet at denne skulle være snøfri, men der tok jeg feil. Allerede etter et par kilometer møtte jeg den første snøen (gjennomslagsskare) og isen som gjorde syklingen til et helvete. Det ble mer trilling enn beregnet. I snøen observerte jeg noen merkelige dyrespor. Kanskje noen kan kommentere på hva slags dyr som har gått her (se bilder)? Jeg tror ikke det er elg, det lignet store bjørnespor! En kilometer før Mørvasstaulen la jeg fra meg sykkelen og vandret i vei. Undervegs tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre dersom det dukket opp en aggressiv bjørn. Kanskje jeg skulle løpe ut på tjernet til venstre for meg, og satse på at isen holdt meg og ikke bjørnen? Hmm... la det bli et hypotetisk spørsmål. Så sluttet veien, og terrenget stod for dør. Jeg merket i bakkene oppover skogen mot Einangsnut at det var lenge siden sist fjelltur. Merkelig, for jeg har da trent mye styrke, rulleski, spenst og intervaller de siste ukene. Som jeg har påstått før, for å bli god til å gå fjelltur så må man gå mye fjelltur, punktum finale! Etter hvert som jeg forlot skoggrensa ble terrenget mer preget av sva, noe som kjennetegner flere av heiene i Telemark. Heldigvis lå snøen relativt fast på svaene slik at den kunne bli brukt til «trappetrinn». På rundt 700 moh fikk jeg telefondekning og ringte hjem for å si at jeg var i live, dårlig telefondekning er et «godt» tegn på villmark. Snøen ble bare dypere og dypere jo høyere opp jeg kom. Jeg rundet Einangsnut på vestsiden, og nå fikk jeg se hvor uendelig langt det var til toppen av Brokefjell, Mannslagarnuten (1074). Snøen var preget av skare som akkurat ikke klarte å bære meg, slik at jeg sank til knærne og skar meg for hvert steg. Dette var skikkelig pyton å gå i, og jeg tror ikke at truger ville hjulpet på betydelig. Tankene surret rundt i hodet; jeg hadde forsovet meg, jeg hadde overskridet tidsskjemaet, jeg kan risikere å mørkne ute, snøforholdene gjør turen til et helvete og terrenget er skikkelig kupert. Nei, det var ikke verd å nå høyeste punkt bare for toppens og mestringens skyld. Den får vente til en annen gang med annerledes turforhold! Men jeg dro ikke hjem uten en topp i sekken, derfor stakk jeg opp på Einangsnut (927), tok fram vindsekken, dunjakka og maten og koste meg med bikkja. Her var det jo uansett en uforglemmelig utsikt mot Bandak, Gaustatoppen og Grenland+++. Absolutt verd turen selv om ikke målet ble nådd! Etter hvert måtte jeg forlate dette vakre stedet og rusle ned igjen mot sykkelen. Snøen gjorde returen lett ved «snøsurfing», ikke så galt at den ikke er godt for noe. Så var det bare å kjøre ned bakkene til bilen, og sette kursen mot Krokskogen (egen rapport kommer senere). Dette var en fantastisk tur! Høyden over havet har ingen ting å si for hvor sterk turopplevelse en sitter igjen med. Turdata: 4 timer 18 km 980 høydemeter Flere bilder finnes her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html

Artig sak dette, og et must for kommunetoppsamlerne. Bilde 01.jpg var ekstremt stemningsfullt.

Takk for svar fra deg også, Øyvind Det kan tilføyes at mesteparten av denne marsjen ble gjort midt på natten. Det var temmelig mørkt fra ca kl 24 og frem til kl 03 på morgenen. Vi hadde kun noen små lommelykter med oss, som var litt til hjelp, men det var likevel rimelig vanskelig å gå med noe særlig tempo. Noen kan kanskje mene at det er uansvarlig, men vi kom da frem til slutt. Det var imidlertid mer enn en gang jeg holdt på å gå på trynet. Vanskelig å se hvor man setter ned foten, når det er mørkt, og det var flere partier med råtne trestammer og sleip bakke og bratte stigninger. Det var deilig å komme frem til målet til slutt:-)

I uke 34 va æ uvanlig opptatt av værmeldingan. Fellestur med gamle kollegaer va planlagt kommende helg, og mens de andran skull gå "Trekanten"(Jøladalshytta, Trollheimshytta, Gjevilvannshytta og retur Jøldalen), mått æ bergens mæ te to daga og start fra Gjevilvatnet for å ha en bil der slik at en del kunn avslutt der. Men værmeldingan va itj my å skryt av; regn opp og regn i mente Men det va i det minste itj meldt vind i fjellet, sjøl om det va meldt sterk kuling ut på kysten. Lørdagen opprandt med vekkerklokka stilt på 03:10 og avgang 04:00 - hvorfor må bestandig senga vær så my varmar enn ellers når klokka ringe tidlig? Men makta å slit kroppen ut av senga og kom avgårde som planlagt. Og været va over all forventning; klar himmel og bare noen tåkedotta oppover i retning Oppdal. Og finværet va der enno da æ kom te parkeringa ved stistart like ved Raudøra nedafor Gjevilvasshytta. Men idyllen vart itj så læng! Æ fulgt stien mot Trollheimshytta opp dit stien krysse Gravbekken og tar retning innover mot Kamtjønnin og Riarskardet. Plan A va no en tur over Blåhø og plan B en tur om Blåsalen/Speilsalen. Det vart plan B. I stedet for å kryss Gravbekken, fortsatt æ innover dalen langs bekken mens skyan dro fort over og vinden økt på. Innmed Blåhøtjønna blas det skikkelig, vinden piska vannet te skum som dreiv innover vatnet. Litt bratt oppover langs Svarttjønnbekken, men greit å gå, sjøl om vinden peip rundt øran og vindsuset dura fra Falkfangerhøa. Vel opp på toppen vart det litt lunar og snart va æ fram ved tjønna foran issalen Blåsalen. Allerede fra den avstanden vistes det at åpningen va klappa sammen og æ gikk rundt tjønna og frem te åpningen der æ fann litt ly bak en stor stein og inntok det første måltidet. Va godt med varm te og nån brødskiva ja! Tok nå bilda og gikk over te Speilsalen som e motsatt ende av istunnellen og der va det fallt sammen enno mer. Det e itj stort igjen av den tunnellen lenger, og taket e tynt. Videre fulgt æ vinterløypa forbi resten av Svarttjønnin frem dit den gikk ned mot Slettådalen og svingt deretter mot Svarthamran og tok sikte mot Finnskardet. Vinden bare økt på, og no kom regnet. Den delen av værmeldinga stemt, men den brisen som va meldt økt på te kuling Det blåst så sterkt at da regnet kom, klart æ itj å få på mæ ponchoen, og med nød å neppe hetta på fjelljakka. Sto bak en stor stein og mått ta av jakka for å tre på glidelåsen te hetta - ei kald fornøyels. Og fotografering va itj te å tenk på for regnet piska. Takk og pris for Dermisax i jakke og bukse Kom mæ over Svarthamran med nå hviletak når kastan va som sterkest, men fikk problem da æ skull kom mæ ned te Finnskardet. Kom så langt ned at det va bare 5 - 10 meter te det flata ut, men tenkt på manglende mobildekning og lite brukt rute på sommerføre selv om fallet maks kunn blitt ca 5 meter - og feiga ut. Med følge eller mobildekning hadd æ vel klatra ned uten å tenk mæ om Hadd allerede slått fra mæ planan om å gå opp på Geithetta på grunn av vinden, og te tross for vinden lå skodda tett over toppen så det vart te å sett kursen for Trollheimshytta direkte. Fra Finnskardet og ned te Trollheimshytta e det ei vinterrute som itj e merka, men det e lett å finn frem. Men siden det itj va nå sti vart det vassing i vierkratt og litt glatt grønske. Det va godt å kom ned te stien ned fra Geithetta. Den e bratt nok for slitne knær, men det vare heldigvis itj så læng. Va frem på Trollheimshytta etter 23 km på gpsloggen og vel 8 tima underveis. Vart itj mang rasta, men matpakka va tom Lang om læng kom turfølget på 14 personer dinglende inn på tunet, men da va æ allerede ferdigdusja og klar for en pils. De andre hadd trossa været og gått over Geithetta, men det hadd vært nedblåste trær og båt som va slengt på land ved Jøldalen. Men etter en bedre middag og et glass rødvin - litt kos må det vær på tur - vart det bysselalle før generatoern ble stengt. E itj helt sikker på om hodet nådd puta før æ sov Neste dag va det tidlig frokost og avmasj, men været så itj nå likar ut. Under flommen i fjor tok Slettåa nytt løp ved Trollheimshytta, og no e det bygd ei ny og flott bru over nyelva. Fantastisk flott konstruksjon. Og etter brupassering va det tid for regnklær, med litt hjelp kom ponchoen på og vart væran på resten av turen. Nån av oss hadd gått opp de "7 skuffelser" te Mellomfjellet før, og dermed virka turen opp lettar enn forrige gang(for 9 år siden ). Været svingt, men i dag va det mer regn enn vind. Vi kom oss over toppen og tok en liten rast, men været invitert itj te å ligg læng i lyngen. Ved stidelet fortsatt vi rett frem mot Riarskaret og tok en rask rast på toppen i sluddbygan. Vart itj nå lang rast nei! Turen ned te Gjevilvatnet va relativt smertefritt selv om enkelte sleit litt med passeringa av Gravbekken og undertegnede etter hvert ble litt skeiv i ryggen. Trudd det va sekken som hang skjeivt, men hadd gått og holdt i kameraet under ponchoen og fikk både problem med handa og ryggen. Ska aldri gå så lang med ny og uprøvd sekk - den holdt itj mål så no e det tebake te den gamle gode Berganssekken. Sammen med 4 passasjera gikk turen tebake te bommen opp te Jølhaugen slik at de andre kunn hent bilen sin der og så heim te en god varm dusj De 10 andran lå over på Gjevilvasshytta og vart vekt av brannalarmen kl 06:00, men det va itj brann, men det regna sånn at det vart vannlekkasje og dermed alarm. Og på turen over te Jøldalshytta og Jølhaugen vassa dæm i snø te opp på anklan Vintern kom tidlig i år Veit itj om det e bra eller itj æ - har visst itj tatt av påskeklisteret enno Men, det e rart med det, samme om det regna og blåst så va det en fin tur. Ryggen e på plass igjen og formen e upåklagelig, men no ska de 8 år gamle Besseggenskoan byttes i nye. På snøturen i dag va det bare to som kom fra tørr på beina - begge i nye Crispi Besseggen. Bli vel nødt te å gå inn nyskoan med en tur te før skian ska finnes frem.

I år hadde jeg lyst på en annen sommerferie enn fjelltur i Norge. Etter fjoråret knall ferie i Jotunheimen trodde jeg ikke på at værgudene ville være med oss ett år til – og hvor rett fikk jeg ikke i den antagelsen For første gang kjøpte vi oss inn på en tur. Valget falt på Hvitserks tur til Peak Lenin, Kirgisistan. Peak Lenin er på hele 7.134 moh. Hjemme i sofaen rundt juletider virket dette som en annerledes og fin sommerferie. Etter hvert som turen nærmet seg og vi fikk pakkeliste begynte vi å skjønne at dette kunne bli slitsomt og kaldt! Treningsturen ble intensivert og diverse varmt utstyr ble innkjøpt. Her kan dere lese den offisielle dagboken fra turen http://www.hvitserk.no/turer/Hoye_fjell/5915/Dagboker/13356 . Jeg vil her skrive noen tilleggsbetraktninger som jeg gjorde meg underveis og i etterkant av turen. Før fjellturen Det er mange timer på fly og i lastebilbuss før vi kom til fjellene. Først var vi i Biskek før vi tok fly til Osh. Er du i Osh anbefaler jeg noen timer i Osh Bazar – det var en stor opplevelse. Kjøreturen til fjellet var lang, men det ga oss mulighet til å se hvordan landskapet endret seg fra byen på sletten og opp via to pass før vi fikk utsyn til Pamirfjellene. Ikke bare var det landskapet som endret seg, men også hvordan menneskene levde. Jo lenger fra byen vi kom jo hyppigere bodde folkene i tradisjonelle yourter (runde telt med reisverk av tre og tovet ull som vegger, tak og gulv). På fjellet I tillegg til Basecamp (3.700 moh) benyttet vi oss av Camp 1 (ABC) 4.450 moh, Camp 2 5.400 moh og Camp 3 6.100 moh. I BC og C1 bodde vi i fastetelt og det var kokker som laget maten til oss. Jeg er positivt overasket over variasjonen og hvor god maten kokkene laget til oss. Høyere opp på fjellet måtte vi fikse maten selv. I C2 laget guidene kraft-middager til oss (smør med gryterett eller var det gryterett med ekstra smør??), mens i C3 gikk det i Real. Frokost var hjemmelaget norsk havregrøt med noen godsaker og lunch var kjeks med sjokolade. Må innrømme at kjeks og sjokolade ikke er blant det jeg definerer som lunch – det var kamp om de få knekkebrødpakkene. Det å skulle på høyt i fjellet krever en egen teknikk, her er det ikke bare å begynne å gå. Vi lærte om pusting, drikking og hvordan vi skulle gå. Det var viktig å gå sakte og vi kjørte en turnus med 50 minutter gangen og 10 minutter hvile. 10 minutter hvile er lite når man skal ha av seg tøy og sele for å tisse, drikke og kanskje spise litt, men etter hvert fikk jeg rutine på både gange og pausene. Sakte men sikker arbeidet vi oss oppover fjellet. Det var mye snø og mer snø kom mens vi var i fjellet. Det gjorde det veldig tungt å bevege seg. Selv om vi fikk bærehjelp til en del av bagasjen var det tungt å komme seg oppover. Mellom C1 og C2 gikk vi i tau, og det meste av turen gikk vi med stegjern. Mine stegjern er uten kladdeplater og det angrer jeg på. I utgangspunktet var det tungt å gå, men med svære kladder med snø under stegjernene ble det ikke lettere. Fredag gikk vi opp til C3 og lørdagen skulle vi støte mot toppen. Når vi kom opp til C3 var det telt som måtte settes opp og utdeling av diverse fellesutstyr. Det var kaotisk aktivitet før vi alle kom oss inn i teltene. Vel inne i teltene var det å koke vann til middag og til toppstøtet. Vi var ferdige rundt kl 21. Fikk noen få timers søvn før vi våknet kl 00:00. Da var det mer koking av vann og kle på oss alt tøyet og utstyret til toppstøtet. Når vi krabbet ut av teltet rett før kl 02 var det kaotisk stemning utenfor. Det haglet med beskjeder og meldinger. Etter hvert fant vi ut at vi var alle og begynte på toppstøtet. Til min overraskelse hadde vi nå gått bort fra 50-10 mønstret vårt og det rolige tempoet var borte – nå hadde de russiske guidene tatt kontrollene og kjørte sitt eget løp. Etter en timestid i mørket med meget høy puls (hadde hvilepuls opp mot 130 på kvelden før), en lei hoste, hodepine og overivrige russeres som hylte at vi måtte gå fortere tok skrekken overhånd og jeg måtte ta en pause. Pusten gikk i hissige-hiv og jeg følte med redd og usikker. Ultimatumet om at jeg måtte bli med videre men dersom jeg måtte snu måtte trolig flere av mine venner avbryte toppforsøket sammen med meg eller å gå ned alene gjorde at jeg valgte å gå ned alene. Min form ville ikke klare noen topp den dagen og da var motivasjonen til å fortsette borte. Jeg følte meg utrolig liten og usikker der jeg gikk tilbake alene i lyset fra hodelykta mi, men tøff som jeg er så kom jeg med vel tilbake til C3. Etter mitt mislykkede toppforsøk sov jeg litt i teltet før returen ned fra fjellet begynte. Vi hadde trossalt tre dagers marsj før vi var nede fra fjellet. Det var mye utstyr som skulle ned og sekkene var tunge nedover fjellsiden. Slitne og trøtte kom vi til C1 hvor vi ble møtt med deilig øl. Etter noen timers hvile og en god lunch så var noe av slitet ute av kroppen. Hjemme igjen Vel hjemme igjen trodde jeg at kroppen var bra, men den gang ei. De siste 4-5 dagene har jeg slitt med diare og hosten har kommet igjen, dog i mye mindre grad enn på fjellet. Når jeg trener er det fortsatt sårt i brystet når jeg trekker pusten dypt inn. Men tiden leger alle sår… Dette har vært en lærerik tur hvor jeg har satt to rekordmed 2,5 uke sammenhenge teltliv og ny høyderekord! Jeg er fornøyd med årets ferie!

Siste dagen, Lørdag 21. juli

Dama, ei venninne og jeg har nylig tilbrakt én velgjørende uke i Femundsmarka. Dagen før vi kom hadde det lavet ned med snø og dekket terrenget med 15 cm. Mye hadde smeltet da vi ankom, men de høyeste partiene var vinterlige og nesten deilig hvite. Etter et sånt snøfall ville kanskje ingen trodd at alle våre syv dager der oppe skulle gi oss sol fra blå himmel og masse varme. Da vi dro, mørknet det derimot i vest, torden rullet inn over Femunden og lyn flerret himmelen. Farvel! Vi kom med buss til Elgå fredag 15. juni og dro tilbake til Oslo torsdagen etter. I løpet av uken hadde vi kjølige netter med frost, dager med tusen fluer og mange mygg, lammende varme og et velgjørende bad på en hvit strand i Nedre Roasten. Vi møtte vennlige mennesker nesten hver dag, men marka var likevel relativt tom, ’relativt’ fordi ruten vår gikk fra Elgå til Grøtådalen over Svuku, så ned til Krokåthåen, Roasten og langs Røa til båten – altså det området som er absolutt mest besøkt. De som lå på Grøtåsætra bød oss en dag på pannekaker. Og de var feite (altså pannekakene)! De to jentene jeg dro sammen med hadde gitt uttrykk for sitt savn etter søtt da vi møtte på dem, en skikkelig hyggelig gjeng med fluefiskere (takk til alle dere: Glenn, Tor-Egil, Thomas og ’Melbu’!). De lærte oss også en del fisketriks og fikk meg (selvsagt ikke damene... men hvorfor?) interessert i deres store lidenskap (som ihvertfall var stor den uken de tilbrakte på Grøtåsætra...) – fluefiske. På Røvollen ble vi kjent med en som har vandret i Femundsmarka i 30 år, en nå pensjonert journalist ved navn Roald, men som ikke var mer pensjonert enn at han var der for å skrive artikler, noe som kom oss til gode i og med at han gjorde oss til tema for en. Dessuten testet han ut Forsvarets nye feltrasjoner (et velassortert produkt fordelt på frokost, lunsj og middag, de bestod alle av en del tørket fôr og søtsaker, til og med kaffe, produsert av Drytech, som vi vet også står bak Real turmat), og siden han ikke var spesielt glad i sjokolade, fikk vi dem, hvilket jentene var veldig glade for (jeg var bare litt glad...). Typisk, under hele turen var deres største glede å spise, særlig søtsaker. Vel, en halv sannhet, for i tillegg til å dytte i seg, satte de stor, stor pris på naturen. Og tenk det, etter én uke i telt var de ikke lei! Med unntak av myggen, da. 'Hadde det ikke vært for den, kunne jeg blitt en uke til!' sa den ene da vi ventet på båten. Med pent vær hver dag og ekstradoser med søtsaker gitt av gavmilde mennesker, var det jo også den beste introduksjonen de kunne ha fått. Det må dog nevnes at de har vært på tur før og ikke er nevneverdig pripne.

Planlegger på en liten travers rundt 21 juni jeg, men får se hva som skjer mtp været, har ikke lyst til å gå den på vått fjell. De fleste fly er mekaniske, og det var en C-172 jeg fløy i går. Mye av den følelsen man får på fjellturer får man også i flymaskinen, kanskje vanskelig å tro, men bare vent til den dagen du sitter bak spakene selv Skal nok prøve å stave riktig heretter, eaa. Tindebestigning. Hvorfor skal man bestige topper? Det finnes like mange grunner til å bestige en topp som det finnes mennesker. Enkelte lar seg fascinere av utsikten man ellers bare får se fra en cockpit, andre lar seg fascinere av dyrelivet og enkelte lar seg fasinere av utfordringen det gir. Det finnes mange andre grunner til å gjøre det, og å ikke gjøre det, men det er til sist du som sitter med svaret. En liten kommentar da jeg prøvde å rekrutere til en topptur på Larstinden, men dessverre ingen påmeldte på den heller..... Vi var ikke så dyktige fotografer som vi håpte på i går når vi fløy, så bildene jeg fikk tatt i romsdalen ble vi for uheldig med lysmessig, men over Aursjøen er de ok.

Tidlig på’n. ”Morn du! ” sa vi til hverandre, der vi møttes i nattemørket. For det er vel det man sier når man treffes, og det fortsatt er morgen? For morra var det til gagns da en blid Nils ankom Biri v/ Mjøsa etter 2,5t kjøring, og klokka var ennå bare 01:00! Vi hadde bestemt oss for tidlig avgang, med de to store fordelene dette gir, nemlig opplevelsen av gry og soloppgang over fjellene, samt en tidligere retur og kveld. Opp langs Bøverdalen formelig krydde det av hjort på bøene langs vegen, vi så vel en 15-16 stykker, og blant bena på dem pilte og skvatt gråhvite harer i yr og kåt vårlek i skumringstimen. ”Sjå - Heh he! ” sa vi fornøyde, og pekte opp på kvitryggene på Kjelhøe og Storgrovhøe, som allerede nå hvitnet ovstore mot himmelranda, mens Jupiter som eneste ”stjerne” ennå hang igjen blek og fjern, lavt på himmelkvelven mot vest. Våre mål var Jotnene innover fra Juvasshytta, nemlig Kjelhøe/2223, Galdhøe/2283, Vesle Galdhøpiggen/2369 og Portpiggen/2250. Vegen til Juvass var ikke åpnet ennå, så utgangspunktet måtte bli Raubergstulen/1010. Snøforholdene så bra ut oppover lia derfra, mens vegen som skulle åpnes kommende helg slynget seg bar og svart videre fra bommen, der en diger traktor sto skråparkert tversover vegbanen. Lirypesteggene skjerret og steilet på buede vinger langsmed vegkanten, orrhanene hveste og sjoet i furuskogen nedunder oss, og et tungt sus av smeltevann lød gjennom dalrommet mens vi pakket ski og sekker ut av bilen. Nils kikket på klokka idet vi gikk fra bilen, og sa: ”Ja - 04:34, ikke gæli det gitt! ” Så tok vi fatt på høydemetrene på beinhard skare opp bjørkelia mot sør, mens høgdene på motsatt side av Bøverdalen stadig ble lysere og lysere i vårmorgenen. Da vi var vel oppe på snaua nådde sola Høgset/2105 ute i Hestbrepiggene, der breene hvilte jamne og snøfulle mellom bergbrattene. Etter hvert krysset vi Juvassvegen øst for høyde 1547, og dreide så litt vestlig og gikk på oversiden av vegen i retning Kjelhøe/2223. Videre i den retningen lå det svært lite snø. I nordvest derimot, på motsatt side av Bøverdalen, glødet storskavlene som lysende gullbuer i den gulbleke solrenningen over Breheimen. Østafor ruget Glittertind/2465 skapelig helhvit, mens Ryggjehø/2142 like ved siden av, var nesten helsvart og bar! Vi krysset imellom stenraene bortetter, men måtte til slutt ta av skia, og valgte så å gå vegen til fots til den dreier venstre og sørover rundt Juvasshøe/1894 i retning Juvasshytta. Der trådte vi av vegkanten, og tok en fem-minutter for en liten matbit. Foran oss lå nå hovedstigningen opp til Kjelhøe/2223, ei overveiende helkvit fjellflanke på gode 420 hm til dagens første 2k-varde… To verdener Vi vant jamt høgde opp snøbratta mot Kjelhøe, og det samme gjorde sola østafor oss. Da hørte vi et par biler som kom malende opp bakkene mot Juvasshytta, med skibokser på taket. Vi kikket på hverandre og sa: ”Ja, de åpner ratt vegen nå, når vi endelig har tygd alle høydemetrene til Kjelhøe!” Men det kom ikke flere, så det var nok folk i embeds medfør til Juvass dette. Litt om litt åpenbarte flere jotner seg i sørøst, og endelig begynte det å flate ut mot toppunktet på Kjelhøe. Samtidig forsvant snøen. Fra varden der framme og videre langs ruta mot Galdhøe/2283 og Veslepiggen/2369, så vi nå at det i praksis var sommerføre! På selve Kjelhøe var det ikke et snøfnugg, og den nesten svarte stenflata sto i grell kontrast til Breheimens lysende silkelandskap bakenfor. ”Jøss” sa vi høgt, ”det her er jo som to forskjellige verdener!” Idet vi topper ut ved varden, tikker en sms inn fra Morten, som med ønske om god tur også bekrefter fin tur til Veotinder dagene forut. Jeg forsøker å svare, men mobilen sier bare ”Sending mislyktes” gjentatte ganger, så jeg gir opp. Noen andre som har registrert dette også? At man med sterkt antennesignal og innkommende meldinger likevel ikke får sendt ut? Har sett dette mange ganger. Men akkurat denne gangen så fikk Morten svaret likevel! Litt rart, men mobil som sikkerhet er vel ikke akkurat noen garantiløsning i høgfjellet, er jeg redd… En kald sno stryker inn fra nord her oppe, så vi tar pausen i ly av varden. Der kjennes solvarmen allerede godt, enda klokka ikke er mer enn 09:00. Vi går så svartura videre mot Galdhøe, mens vi bærer skia. Stortoppene Galdhøpiggen og Veslepiggen steiler opp over høene foran oss, og vi trekker ut på brekket mot Styggbreen for å sjekke ut høydepunktet 2238 på kartet. Kun en unnselig kul dette, uten PF av noen betydning. Snart når vi også Galdhøe/2283, og skuer tilbake på stenørkenen på Kjelhøes vestside. Nesten underlig hvor snøløs og asfaltsvart den er, i forhold til de omliggende fjell som lyser illkvite i solskinnet. Herfra ser vi også et menneske på veg opp stadandardruta mot Galdhøpiggen, og en annen nede på snøflatene retning Juvasshytta. Men på ”vår” side finnes bare oss. Vi ser samtidig an veivelget for returen herfra, idet vi vil unngå de snøfattige partiene som omgir Juvasshytta, samt områdene nord- og vestover fra denne. Vi konkluderer med at vi skal kjøre ut Styggebreen, så sør for Juvasshytta retning dalbrekket mot Visdalen, og satse på å finne snøleier i de østvendte hellingene derfra og tilbake til Raubergstulen. Donaldklyving og luguber sikring Veslepiggen frister mer og mer der fremme, så vi strener raskt videre mot denne. Like før Løyfte, lavbandet mellom Galdhøe og Veslepiggen, tar vi av fra Galdhøe, og ned ura på harde snøleier til Styggebreen. Her er det på igjen med skia, og vi rusler langs morene- og skavlekanter mot innsteget på egga opp til Veslepiggens nordlige skulder. Her passerer vi høyde 2194 på kartet, toppen på en liten morenerygg langs brekanten innunder Galdhøe. Innenfor moreneryggen ligger et lite tjenn, høyde ca. 2190. Ingen flomdam dette, men et permanent lite istjern, som nok må være et av landets høyest beliggende vann overhodet? Vi vagler så på en skavlerygg så langt denne går opp i fjellsida, og tar igjen av skia. I den lune solveggen der oppe legger vi fra oss sekkene og tar en god rast. Foran oss stiger nå et 60-70 meters parti med enkel "Donaldklyving" opp ei lita egg til toppryggen mot Veslepiggen/2369. Bak oss ser vi den brutale vestlige avslutningen på Galdhøe, en diger svart bergvegg over hengetunga på Storgjuvbrean, som danner starten på det som laaangt der nede blir elvejuvet til Storgjuva. Pokkerivold nede i dalbunnen skimter vi Sognefjellsvegen som snirkler seg fram opp Bøverdalen. Vi trår utpå eggkanten mot nord, og skuer vestover mot Storgjuvbrean, langsmed et skyggelagt råskinn av en stupvegg, som er Veslepiggens kampedigre nordside. Uten den lille egga opp fra Løyfte, hadde Veslepiggen virkelig vært en seriøs utfordring, uansett fra hvilken retning man måtte komme! Men egga er enkel, lett klyving med gode tak og fotisett. Vel oppe, er det bare å rusle de siste 130 hm til topps på Norges 6. høyeste fjell. Vel, er den ikke 7. da, idet Styggedalstindene har PF25 og er begge høgere? Eller teller kun PF30 i den lista? Underveis mot Veslepiggen imponerer Skardstind/2373 med sine enorme øststup over Storgjuvbrean. Nåla står som en svart knyttneve ute på sørskuldra, og bak denne rager tinde på tinde, helt til Hurrunganes massive profiler langt der ute i den tynne blåslørede landdisen. Foran oss blokkerer etter hvert Galdhøpiggens nordvegg det meste, men gjennom Porten, bandet mellom Galdhøpiggen og Veslepiggen, sees Urdanostind sin hvite nakke i det fjerne over slagskyggene. Innunder Veslepiggens østside lyser brebratta illkvit og isblank i motlyset, har tydeligvis vært godt med mildvær eller regn på breflatene inni her. Og djupt der nede på bunnen av verden, i skyggenes dal under Galdhøkjempen, ligger den unnselige Portpiggen/2250, som er vårt siste mål for dagen. Toppen på Veslepiggen er kul. En liten egg ender ute på et punkt litt nedenfor varden, omgitt av storstup på alle kanter. Her får man virkelig følelsen av overhøyde, der man står midt i smørøyet blant landets høgeste fjell. Det auler av stortopper over 2200 og 2300 moh omkring én, og de kaster alle sine takkede slagskygger langt utover de massive bregulvene imellom dem. I sannhet et storslagent skue! Vi peker og prater, fotograferer og verifiserer, til det meste er både registrert og dokumentert. Vi nyter stunden i lange drag, og har det slett ikke travelt, for klokka er ennå ikke mer enn 12, og kun en liten topp gjenstår før returen ned Styggebreen. Nedatt til sekkene følger vi døgngamle fotspor etter… tja - Yeti kanskje? Fotefarene var i hvert fall 10 cm lengre enn mine ! Men heldigvis hadde de ikke klør, men avtrykk av Vibram-såle i stedet. Og nedatt egga til Løyfte finner vi et par gamle slynge- og taurester. Og den ene besto av en slags lampeledning ! En 2,5 m lang mager kabelstump påslått ei kjerringknute eller to. Ikke akkurat sikring da, idet et rykk langs en slik kun vil dra strømpa rett av kabelkjernen. Men glisende konkluderte vi med at én formildende omstendighet skulle dog anføres til eiers forsvar; ledningen var da i det minste jordet! Nedfart alá creme Fra Løyfte traverserte vi så det isblanke bratte brehenget under Veslepiggen, for å unngå å tape høyde. Måtte nesten hogge stålkantene inn i underlaget for ikke å rutsje iveg ned hellinga her. Men vi tok oss greit over, og nærmere porten var snøen mer solvendt, så det ble mjukt og fint etter hvert. Og det var klapp vindstille her nede, og så varmt at det ble nesten lummert. Her nede med kjempeveggene både foran og bak oss, tuslet vi så opp på Portpiggen/2250, en liten PF13 nær bunnen av Porten. Særlig Velsepiggen er imponerende herfra, med et vanvittig stup i delvis overheng sørvest mot Storgjuvbrean. Og den rått tilhugde egga utover mot Storgjuvtind/2344 ser nesten avskrekkende ut. Videre mot vest svartner den digre veggen under Nørdre Bukkehø/2100, og langt bakenfor kryr det av Smørstabber foran de fjernblå Hurrungane, som avslutter det hele ved horisonten. Og Skardstind må ikke glemmes. Så lekkert, så vakkert, så kjært – Mission accomplished ! Endelig kan vi plukke av fellene, og som to tomflasker skyter vi fart utover isskaren på Styggebreen. Denne er relativt hard selv såpass utpå dagen, men totalt jamn og skavlefri. Vi skrenser oss i vide buer ned flatene, og er nesten øyeblikkelig nede ved breavslutningen. Vi sikter oss så inn på det planlagte vegvalget vi stakk ut oppe fra Galdhøe, og over de snøfattige flatene retning Visdalen klarer vi oss faktisk med å krysse et enkelt 15 m bredt steinra, før vi i et eneste langt renn koser oss på solmjuk snø helt nedatt til Raubergstulen (med unntak av en vegkryssing da)! Ca. 10 t 45 min etter avgang er vi tilbake ved bilen, en solblank maidag og fire 2k rikere. I dalvarmen og med sola i fanget kjører vi så stadig trøttere hjemover. Jeg tar over kjøringa på Frya omtrent, så Nils får en dupp før vi skiller lag på Biri, hvorfra vi haster videre mot atter en hverdag og hver til vårt. Men minnene har vi felles, og våre spor står tilbake side om side over fjellflyene…

Starten av årets påske ble tilbrakt på Hardangervidda. En flott 3-dagerstur fra Halne til Imingfjell: Halne til Imingfjell (01-04.04.07) Heldigvis kom vi oss ned før uværet satte inn skjærtorsdag, men langfredag var vi oppe igjen for en kort topptur: Borgsjåbrotet (1485 moh) (06.04.07) Turhilsen

Har jeg hevet meg over noen? Ting er ikke svart-hvitt, er de vel? Vi har det godt her i landet, og før slet folk seg i hjel. Levealderen blant alle i den vestlige verden går jo opp - også i Norge. Gjennomsnitts forventet levealder peker rett til værs og det er jo det som betyr noe. Jeg stoler altså ikke på hva en lokal pressemann på Hamar sier om dette. Tok en kjapp sjekk på Statistisk sentralbyrå om saken: http://www.ssb.no/emner/03/01/helseforhold/

Her er bildeserien: http://www.krovoll.net/Svarthetta/2007a/index.htm og her er beskrivelsen. http://www.krovoll.net/wordpress/2007/03/31/svarthetta-1548-moh-28-mars-2007/ ---------- edit: har sletta test greia:)

Doktoravhandling? Vet jeg er pratsom innimellom , men noen slik har jeg ikke hørt om? Please explain... Ellers har jeg sett på bildene dine Coni, i full størrelse på min 21" widescreen (1600x1050). Og det gir sannelig trøkk med motiver som dette! Spesielt "Fløta5" er et kongebilde, og "Fløta6" gir følelse av flukt og høyde så det holder! Sol, løs tørrsnø, lett snødrev, kaldt og blå himmel - kan det bli bedre? Sukk - gjett om jeg ble skisjuk nå'a Apropos "Fløta5" - er "sprekkene" i snødekket kryssende gamle skispor, eller er de vitterlig brister i snødekket? Ellers brukes vel ikke gromskia så mye på street'en som navnet tilsier, skulle jeg mene..! Takk for stor inspirasjon! Vi har allerede en turplan for vårvinteren til dette Svein og "gi" sitt rike... Det blir en ny erfaring som vi gleder oss til. Men jeg aner låra surne alt nå, bare ved tanken alene – Og til slutt: Du har en tydelig mørk flekk i bildene mot høyre bildekant, ca. 40% ned fra øverkanten, og ca. 10% inn fra høyre bildekant. Særlig synlig mot lys bakgrunn i bildene "Fløta2,6,7" (men den er der på alle). Muligens noe skitt på optikken (så korte faktiske brennvidder som dette er følsomt for slikt), eller i verste fall noe bøss på bildebrikka (dog mindre sannsynlig grunnet ikke utbyttbar optikk).

Hei igjen Jacobsen, Du skriver at du startet med å rapellere på egen hånd, og det kan man nesten se av det du skriver.... Det kan virke litt rart, men de fleste klatre ulykker skjer på veien ned, ikke på veien opp. Å kunne trygg rapellering er derfor en vesentlig del av det å klatre, og læring av dette bør derfor tas alvorlig. En ulempe med å gi og motta råd om et så viktig område på nett, er at den som gir råd, ikke vet så mye om den som spør, og den som spør ikke vet så mye om den som svarer. Du etterlyser hvilke feil du gir i dine svar. Jeg har allerede pekt på en: Du sier at dette er noe som ikke er så farlig og som man kan lære seg på egenhånd. En annen feil er at du sier at prusik ikke er nødvendig, en tredje at man skal feste karabinen i alle hempene på selen (og en fjerde at man må kunne åttetallsknute for å rapellere...). Dette med at prusik er unødvendig mener jeg er en alvorlig feil av flere grunner: 1. Er man uerfaren er prusiken en veldig fin måte å stanse rapellen på. Det kan skje om man blir redd eller om man får et illebefinnende. Og om du er usikker og ønsker finne ut hva som skjer om du slipper taket f eks om du skulle bli truffet av en stein? Har du prusik kan du henge trygt og kjenne trygghet i at sikringen fungerer - og at man kan fortsette rapelleringen i sitt eget tempo. 2. Siden du er en erfaren klatrer (?) vet du at det er et sentralt punkt i metodelære for klatring at man alltid søker å ha to uvhengige sikringer. Dersom hempen på selen skulle ryke eller karabinen åpne seg eller gå til h....... så henger du på prusiken. 3. Om uhellet skullet være ute og tauet er for kort slik at du må klatre opp igjen, da henger du på prusiken mens du monterer slynger for å klatre opp igjen på tauet. Det hadde du visst om du hadde startet karrieren din med et kurs. Jeg ser med glede at han som startet denne tråden - bernt 21 - har bestemt seg for å starte med litt instruksjon og inneklatring, han bor i Stavanger og da bør det være god råd å få på Apeberget klatresenter.

Hei sjekk ut www.jarletraa.no for info ang toppturer. DEt planlegges tur til Elbrus den 09.juni til 21.juni. Påmeldingen er allerede i gang.

Har fleire Høvik 41, meir enn 10 Optimus 111, nokre Radius 21 og Optimus 10. Er heller ikkje tom for Optimus 00. Primus 210 og så pass variert utvalg elles at eg skulle greie meg resten av livet

Her kjem statistikken Peder K spør etter. Som det er spesifisert under, så har desse tala ei rekke avgrensningar og visar ikkje nødvendigvis eit reelt "bilde". Trådar med flest innlegg Her kan det vera verdt å merke seg at det bare er antall innlegg som er talt. Lengden på tekst i innlegga er ikkje tatt med, noko som fører til at ein del trådar med mykje tekst, men med færre postingar, kjem lågare rangert. Motsatt, trådar med mange innlegg og lite tekst kjem høgt rangert. Det er også slik at ein del tema er diskutert over fleire "parallelle" trådar, medan dette ikkje er tilfelle for ein del andre. Dette vil sjølvsagt også påverke resultatet. 1. Fjell-quiz (posts: 1854 views: 71446) 2. snøscooter (posts: 605 views: 29276) 3. Innvandrer på Fjelltur ? (posts: 592 views: 20546) 4. Vestlands-fjellquiz (posts: 370 views: 21849) 5. Toppturer, et utdebatert tema (posts: 282 views: 14910) 6. Blokkleiligheter på Tyin (posts: 206 views: 5836) 7. Nerde-fjellquiz De Luxe #1 (posts: 177 views: 5667) 8. Savnet person (Sist sett på Spiterstulen) / missing person in Jotunheimen (posts: 175 views: 19721) 9. Nå vil de merke ruta over Knutshøe med røde T-er (posts: 167 views: 8103) 10. Lengde mellom synlige fjelltopper (posts: 164 views: 22066) 11. Privatisering av vann på Hardangervidda (posts: 160 views: 16575) 12. "Bedre på Besseggen" (posts: 157 views: 9569) 13. Fjell-quiz UTLAND (posts: 151 views: 9240) 14. Ti-meter-topper over 2000m (posts: 123 views: 3695) 15. Hund på DNT-hytter (posts: 115 views: 9795) 16. Teltforbudsona ved Spiterstulen (del av Bompengar i fjellet) (posts: 110 views: 4249) 17. Vertskapet på Leirvassbu oppsagt (posts: 110 views: 12439) 18. Hvorfor er ikke Jotunheimen nasjonalpark større??? (posts: 108 views: 3592) 19. Kjært barn, mange navn (posts: 107 views: 6326) 20. Digitale kameraer (posts: 105 views: 7892) 21. Vil tvinge flere fosser i rør / energipolitikk (posts: 103 views: 3793) 22. Når fjellet er det beste du vet...er du kanskje fra Oslo... (posts: 102 views: 3959) 23. Vindmøller langs norskekysten (posts: 102 views: 4496) 24. Boikotting av "breA"-navn (posts: 101 views: 5737) 25. Føring til Storen / Diskusjon rundt føring og betaling (posts: 99 views: 6354) 26. Olabukse på tur (utskilt) (posts: 96 views: 5094) 27. Det uberørte Norge (posts: 95 views: 3736) 28. Dobbeltmoral ? (posts: 93 views: 4758) 29. OT: Kvinnesyn - Debatt (posts: 92 views: 3714) 30. Husk kart og kompass! (posts: 90 views: 6078) Trådar med flest visninger (views) Imidlertid inkluderer dette visninger frå robotar/indekseringsdatamaskinar. Antall treff frå slike stig veldig om det postes mange lenkjer på eksterne sider, men det kan også vera meir eller mindre tilfeldig kor ofte ein tråd har blitt indeksert. Samme brukar vil også kunne generere mange visninger innanfor kort tid ved fleire sidelastingar (cache-innstillinger kan påvirke dette i begge retninger). Tala oppgitt her vil difor ikkje nødvendigvis vise kor mange personar som har lest tråden. 1. Fjell-quiz (posts: 1854 views: 71446) 2. snøscooter (posts: 605 views: 29276) 3. Lengde mellom synlige fjelltopper (posts: 164 views: 22066) 4. Vestlands-fjellquiz (posts: 370 views: 21849) 5. Innvandrer på Fjelltur ? (posts: 592 views: 20546) 6. Savnet person (Sist sett på Spiterstulen) / missing person in Jotunheimen (posts: 175 views: 19721) 7. Privatisering av vann på Hardangervidda (posts: 160 views: 16575) 8. Toppturer, et utdebatert tema (posts: 282 views: 14910) 9. Turmat!! (posts: 86 views: 14879) 10. 2000 meterssamlere - Presentasjonsrunde (posts: 47 views: 12704) 11. "Dagbok" - Bok om 2000 m topper (posts: 67 views: 12586) 12. Vertskapet på Leirvassbu oppsagt (posts: 110 views: 12439) 13. Hund på DNT-hytter (posts: 115 views: 9795) 14. proviant på fjelltur (posts: 66 views: 9783) 15. "Bedre på Besseggen" (posts: 157 views: 9569) 16. Fjell-quiz UTLAND (posts: 151 views: 9240) 17. Hva har du på beina på tur? (posts: 55 views: 8681) 18. Innbinding i klatresele (posts: 54 views: 8657) 19. Nå vil de merke ruta over Knutshøe med røde T-er (posts: 167 views: 8103) 20. Digitale kameraer (posts: 105 views: 7892) 21. Fotokonkurranse m/ premie (posts: 56 views: 7806) 22. Kjøp av ny tursekk. (posts: 36 views: 6916) 23. Fjellforum.net, en introduksjon og netikette (posts: 1 views: 6819) 24. Julia og Morten - Gratulerer med en fantastisk bok. (posts: 69 views: 6737) 25. Kilimanjaro (posts: 53 views: 6728) 26. Galdhøpiggen: Vertikalhøyde blir 2475 meter fra oktober (posts: 68 views: 6715) 27. aleneklatring (posts: 39 views: 6712) 28. Feil i Fjellforums navn (bør rettes opp) (posts: 71 views: 6457) 29. Jerven fjellduk til overnatting? (posts: 31 views: 6451) 30. Føring til Storen / Diskusjon rundt føring og betaling (posts: 99 views: 6354) Mvh, Ragnar fjellforum.net