Vinnerliste

Etter et par strålende overnattinger på vårparten i fjor så bestemte jeg meg - mer av dette. Det neste året skulle jeg sove ute én gang i måneden, og jeg skulle lage meg noe god mat samtidig. Formålet var å tvinge meg ut de månedene av året jeg ikke tidligere har overnattet i naturen. Og det klarte jeg. For en tidligere go'værs-telter så har det vært utrolig mye mestringsfølelse å hente fra netter med heftig regn, kraftige vindkast og mange minusgrader. Selv om bildene kan gi uttrykk for at det alltid var sol, så husk - bilder lyver. Stort sett dro jeg ut tidlig på ettermiddagen på hverdager og tilbake på jobb dagen etter. Tanken var å senke terskelen, gjøre det til en del av dagliglivet. Ikke se på det som noe tungvint å komme seg ut. For dere forum-folk så er vel det kanskje selvsagt allerede. Det er nesten først når jeg ser alle turene samlet som her, at det går opp for meg hvor mange fine opplevelser jeg har hatt det siste året. Og hvor mye god mat jeg har spist på tur. Og selv om prosjektet som ble etablert i fjor nå er fullført, så skal jeg fortsette å sove ute. Hver måned. Hele året. (grunnet sykdom, vinterferie og livet generelt kom jeg aldri ut i februar, men later som det ble 12 netter uansett) - Juni 2024 - Toast med nduja og gruyere Juli 2024 - Tagliatelle med chorizo og pinjekjerner August 2024 - Quesadillas med bønner, oliven, avokado og salsa September 2024 - Risotto med kantarell og parmesan Oktober 2024 - Lammeburger med yoghurtdressing November 2024 - Lapskaus med pinnekjøtt og vossakorv Desember 2024 - Landbrød med eggerøre og sprøstekt spekeskinke Januar 2025 - Shakshuka med posjerte egg og merguez Mars 2025 - Ravioli med oksekjake og gremolata April 2025 - Ceviche med villkveite og srirachamajones Mai 2025 - Kanelsnurr med drøye mengder smør og sukker

Og her har det blitt kjøpt hytte i dag 😁

10 dager inn i turen nå (inkl. hviledag) og 265 km tilbakelagt. En god del på vei, men også en del i fjellene. Vi er "endelig" ute av Agder og inne i Telemark. Frem til første hviledag har jeg vært litt småskeptisk til å få til ~30 km hver dag i senere etapper med tanke på hvor vonde kropper og sinn blir etter en sånn etappe, men i går klarte vi jaggu 41 km (13 av de i fjellet) for å både spise noen kilometer av neste dag men også sikre oss bedre teltplass på en campingplass (det ble hytte uansett 😅). Føttene er selvfølgelig skikkelig møre, men egentlig ikke mer enn det en 30 km etappe har føltes som før turen. Jeg tror og håper kroppene faktisk har begynt tilvendingen. Målet er at 30 km skal føles "lett". Angående pakkingen er det lite jeg har følt at jeg ville gjort annerledes så langt. Sekken, Lundhags Padje Light 60 har vokst på meg. Spesielt mesh-løsningene er veldig praktiske for pakkingen. Likevel ligger min Kajka 65 fremdeles på Geilo om jeg ønsker å bytte den ut med noe bedre når vi kommer oss dit. Så lenge vekten holdes under 16-17 kg føles den ganske bra. Det er bare én etappe i nord som kommer til å overstige dette (oppe på 20 kg). Teltet, Abisko Lite 3 er vi fornøyde med når vi finner flat nok teltplass. Dette er ikke alltid lett, og de første dagene hadde vi noen grusomme teltplasser med dårlig pitch som gjorde at innerteltet bke veldig klaustrofobisk. Vi har et Abisko View 2 også liggende i backup om vi ønsker å bytte ut underveis på turen. Selv om det er et 2-mannstelt har det en mye bedre romfølelse for 2 personer, og man får hver sin inngang og fortelt. Kompromisset er litt høyere vekt og sannsynligvis ikke like motstandsdyktig i høy vind. Det siste er nok ikke så viktig/utslagsgivende.

Ei lita veke med nordisk slede i Rondane på meg og @Sig Man, som første litt lengre tur for to unghundar på 7mnd og vel halvanna år. Start Måndag vart forskyvd til Tysdag grunna matmors behov for litt kiropraktisk assistanse før ei veke med kjørebeltet på. Med ein hund mindre i hushaldninga enn ved inngangen til vinteren, og to skiløparar på ein slede, var målet kos og hygge, god tid til samvær og innarbeiding av langtursrutinar hjå dei unge. Planen var Høvringen - Vetåbua - Øksendalen. @Hammer hadde ein dag mindre til disp, og gjekk oss i møte frå Venabygdsfjellet Med ein binding som rett og slett losna heilt frå skia, og medførte ein kveldstur med snørekjøring til Venabu for å leige eit par ski, tapte vi endå ein halv dag. Vi enda difor opp med Høvringen - Jammerdalsbu - Øksendalen. Ein veldig flott tur med mykje god tid og godt samvær. Vi har hatt alle sortar føre, og eg har sjeldan vore så glad for xplorebinding og stive Lundhagsstøvlar som eg har vore denne veka, i skarpe unnarenn med sterke bikkjer framfor sleden. Liten stemningsrapport under. 20250327_130056.mp4

Det kan jo meldes tilbake her at vi fullførte Norge på Langs-turen vår 15. august etter 98 dager fra 9. mai! Vel, 99 dager om vi teller med "dag 0" hvor vi bare gikk en veldig kort distanse fra Lindesnes fyr. Totalt 2587,4 km! Jeg er veldig fornøyd med gjennomføringen av turen, selv om det ble firing på noen av prinsippene som var lagt fra start. Vi skulle egentlig kun gå i Norge, men innså at det ville blitt en rimelig tung etappe å dra seg fra Sulitjelma til Bjørnfjell/Narvik igjennom Rago og nærliggende fjellrekker som strekker seg øst-vest (altså veldig mye opp og ned), spesielt når vi hadde regnet med ca. 30 km /dagen. I tillegg var det mye snø liggende i fjellene i Nord i år mye lenger ut i sommeren enn de siste foregående år. Vi sendte dermed hunden hjem og gikk den "klassiske" svingen innom Sverige og Padjelanta nasjonalpark som er veldig lettgått. Samtidig med dette prinsippbruddet tok vi i et litt svakt øyeblikk båten over Akkajaure fra Vaisaluokta til Ritsem i Sverige, og derfra gikk vi nordover over riksgrensen igjen til Gautelis-området. Et lite grep som gjorde turen minst 3 dager kortere - Dager vi brukte til å gjøre dagsdistanser på etapper videre litt kortere og behageligere. Utstyrsmessig, som denne tråden i hovedsak dreier seg om: Sekk: På Geilo (etter dag 14 på turen) byttet jeg ut Lundhags Padje Light 60-sekken med min trofaste Fjällräven Kajka 65. Med over 2 kg høyere egenvekt enn Padje Light-sekken var det ikke så logisk valg, men etter å ha vurdert de to side om side på ryggen "fulle" reproviantering falt jeg på Kajka-sekken som er mye bedre å bære når det blir litt tyngre bør. Dette valget skulle vise seg å være lurt, for senere på turen på den lengste etappen på 15 dager uten etterforsyninger fra Narvik, Bjørnfjell til Alta var sekken på det tyngste for hele turen(et stedt rundt 25-26 kg). Samboeren sin Padje Light 60 lå på det tidspunktet kanskje rundt 18-20 kg, og sømmene i skulderreimene der de er festet til ryggplaten begynte å ryke opp. Vi gjorde noen tiltak for å lette sekken i tillegg til å støtte innfestingen av sømmene litt med sportstape, og det holdt seg fint resten av turen. Likevel litt skuffende. Telt: Abisko Lite 3 teltet ble med oss hele turen, og vi tilbrakte totalt 64 netter i det. Fornøyde med å ikke ha byttet det med noe tyngre og større. Noen krigsskader ble det her også. En liten gassbrennervelt (ups :)) lagde et lite hull i innertelt-døra. Ikke noe store greier som ikke kunne fikses med en liten sportstape-bit. Jeg presterte også å revne ripstop-materialet i ytterdøra da jeg lente meg inn for å hente ut utstyr fra innerteltet og glidelåsdrageren i siden på buksa hektet seg fast noe veldig... Liten rift som jeg ikke gjorde noe med de siste ukene av turen - Her må det nok syes en lapp over. Kanskje jeg prøver meg selv, eller så blir det sendt inn til noen mer kompetente. Sko: Jeg klarte å gjennomføre turen som planlagt med de 4 Altra-skoparene, miks mellom Lone Peak 8 og Olympus 5. Begge skomodellene har vært veldig gode å gå med. Lone Peak troner for den minimalistiske følelsen og at de tørker FORT. Olympus-skoene har en ekstremt god såle som griper godt selv etter mange hundre kilometer. Det er også mer demping i Olympus-skoene, i tillegg til å generelt være "mer" sko enn Lone Peak. Altra Olympus 5 (etappe 1 og 2 - 449 km) - Holdt ganske greit. En del vei i starten skånet disse for den verste slitasjen. Altra Lone Peak 8 (brukt etappe 3, 4 og 5 - 834 km) - Fikk skvist hver dråpe ut av disse. De var litt trange over vristen, noe jeg ikke har lagt merke til ved bruk av samme modell tidligere. En enkel fiks ble å skjære et snitt i oversiden av skoen der den trykket mest. Det løste problemet fullstendig. Måtte etter hvert sy yttersidene av skoene fordi det slites hull der, spesielt ved litt bushing og gåing i kratt-terreng. Disse stingene holdt lenge, men ble til slutt slitt av de også . Altra Lone Peak 8 (brukt etappe 6, 7 og 8 - 664 km - Holdt like godt som forrige Lone Peak par. Måtte på de også gjøre litt kirurgi for at skoen ikke skulle bli for trang over vristen, og måtte til slutt sy litt i de også. Altra Olympus 5 (brukt etappe 9 og 10 - 639 km - Skoene som skulle gi meg "rekkeviddeangst". Samboeren som kun brukte Olympus 5-modellen hele turen slet med at yttersidene på skoen ble fort slitt og det ble langsgående hull mellom overside og såle, altså med fare for at hele siden på skoen åpnet seg til slutt, uten at de kunne sys på noen god måte. På det siste skoparet mitt fikk jeg det samme problemet. Der Lone Peak-skoene også fikk hull i yttersidene var hullene/riftene i de mye mindre kritisk for at skoen generelt holder seg sammen. En ganske OK fiks jeg var litt sent ute med å implementere var å "line" innsiden av sidevegg og bunn av skoen med sportstape sånn at det er *noe* som holder de to delene sammen hvis det blir hull på utsiden. Dette så ut til å gjøre susen inn mot mål, og hadde jeg visst det tidligere ville jeg tapet skoene på den måten fra de var helt nye. Dette er visst en kjent greie med Olympus 5-skoene. De nyere Olympus 6 skal ha vesentlig mer robust ytterside hvor dette ikke er noe problem har jeg hørt. Til tross for disse slitasjeproblemene ville jeg fremdeles valgt skoene på nytt, men kanskje ideelt sett Olympus 6 og ikke 5. Jakke Jeg må trekke frem vindjakken som den uforventede favoritten i sekken. Med hetebølgen i nord og ville mengder mygg har den reddet meg mange ganger. Myggen stikker lett igjennom en tynn ulltrøye, men denne kjempetynne jakka klarer de visst ikke å stikke igjennom. Fint å slippe å ta på Gore-Tex-en! Apropos Gore-Tex, så har jeg ikke brukt Norrøna Falketind Gore-Tex Paclite-jakka _kjempemye_ på turen, vi har sånn sett vært heldige. De siste ukene da det kom større regnskurer merket jeg dog at jakka absolutt ikke holdt vannet ute lenger. Jeg regnet heller egentlig ikke med det fra en så tynn og lett jakke. Så lenge man ikke er kald gjør det ikke så mye å være våt heller. Jeg får se om den får tilbake litt vanntette egenskaper etter en etterlengtet vask og reimpregnering. Ellers ble det ikke gjort noen andre endringer i utstyret, utenom at vi krøyp til korset og kjøpte en Thermacell-enhet i Narvik for å kunne nyte litt mer på tur i den flere ukers lange hetebølgen i nord 🥵 Jeg fikk også sendt opp Jervenduken (orginal) litt sent ute for den verste varmeperioden. Den gjorde underverker for et mer behagelig teltliv på morgenen ved at vi la den over teltet. Sendte denne hjem igjen før siste etappe og innspurt da været hadde snudd til mer levelige temperaturer igjen. Mat Som nevnt i en annen tråd her nylig var dette dagsrasjonene mine på hele turen: - 2x Axa Havregrøt ekspress porsjonspakker (kjempe traust, men jeg fant ut VELDIG sent at dette var mye bedre å spise med kaldt vann! Da blir det mer som en frokostblanding og går lett ned) - 1x Real Turmat med ekstra olivenolje i (lunsj #1) - 2x Knekkebrød med tubeost og spekepølse (lunsj #2) - 1x Big 100 proteinbar e.l (snack for pauser utenom lunsjene) - 1x Real Turmat med ekstra olivenolje i (middag/kveldsmat i leir). - 2x Real OnTheGo Energy Drink pulver i vannflaska. Utover dette handlet vi selvfølgelig ekstra godteri, potetgull, bakst osv. der vi kunne og spiste annen mat der vi kunne i tillegg. Kroppsvekt før tur: 83,4 kg - Godt oppspist for turen. Kroppsvekt etter tur (3 dager etter målgang): 73,1 kg. Jeg trodde det skulle bli et større vekttap med tanke på kaloriene i dagsrasjonene, men er veldig fornøyd med at det ikke ble mer. Nå er det bare å komme til tilbake på trening å få tilbake litt muskler som kroppen har fortært på denne vandreturen.

På lørdag 30. august så gikk jeg fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. Først Botnkrona i øst og deretter Grytfoten, Skjerdingen og Tvillingan. Startet litt sent, kl. 14.00, så jeg måtte gå ned siden det begynte å bli mørkt. Lengde ca. 13 km, brukte 8 timer. Det blir nok en tur senere for å ta de to som jeg mangler. De syv Søstre, her representert ved tre av dem. Fra venstre Botnkrona, Grytfoten og Skjerdingen: Botnkrona 1072 moh. sett fra Grytfoten: Grytfoten (1019 moh.) og Skjerdingen (1037 moh.) sett fra Botnkrona: Skjerdingen sett fra Tvillingan: På tur ned fra Tvillingan:

Ble en liten overnattingstur på Kjerringøy, nord for Bodø, i favorittområdet Sjunkhatten nasjonalpark. Fikk testet ut packraft for første gang. Veldig moro!

Vært lite posting her inne siste halve året, selv om det har blitt en del dagsturer til kjente områder. Har savnet overnattingsturer, og kom meg endelig til Lifjell en tur forrige helg, med utgangspunkt fra Grimås. Det har vært mye dårlig vær de siste helgene, og ukene før denne turen, men denne helgen meldte Yr lett overskyet og sol, så da var det bare å pakke sekken! Men Yr tok feil fant jeg ut av på vei opp fra Grimås. Ble 2t gange i regn. Men var heldig og det ble både oppholds og sol når jeg nærmet meg planlagt teltplass ved Store Holmetjønn. Og glad jeg tok valget med å gå med høye fjellsko, og ikke lave Salomon Speedcross, denne gang, for de fleste som har vært på Lifjell vet det er vått, men denne gangen var det ekstra vått, og mange stier var blitt til små bekker og søledammer. Kun mobilbilder denne gang, selv om det lille turkameraet var med. Men pga fuktig vær, så ble det igjen i sekken. Dag 1 - Lørdag: Startet i greit vær nede på Grimås, men det var lite vind og høy luftfuktighet. Sekken veide 19,5kg. Regn oppe ved Øvre Tvitjønnan - Hadde tidlige søkt ly under et grantre i håp om at det skulle gå fort over. Men det gjorde det ikke, så da ble det å få på seg regnponchoen. Regnponchoen ble nesten like vått på innsiden av ponchoen som på utsiden... Det er slike opplevelser man kan få når man får "dårlig vær" på tur, og det er jaggu verdt det. Og passende at det var her jeg skulle telte også, ved Store Holmetjønn. Brukte ca 2,5t opp hit fra Grimås, med et par pauser og prat med andre turfolk. Teltet er oppe - fikk testet Hilleberg Soulo for første gang. Var det eneste fornuftige teltvalget mitt denne helgen, da jeg vet det kan bli fort værskifte på Lifjell (og Yr ofte tar feil...) Veier kanskje litt mye for noen som solo-telt(2,4kg) men jaggu så enkel og kjapt å sette opp og ta ned, til og med i forhold til Unna, som jeg også har. Mye fisk som vaket, prøvde å fiske, men ikke et eneste tegn til at de var interesert i slukene jeg prøvde utover kvelden... Så litt insekter, men ikke mye - men tok ingen sjanse med tanke på lite vind og at det hadde regnet mye... de få som var der ble ganske innpåslitne. Sen og enkel middag i solnedgangen... Soulo i solnedgang Litt kveldskos Dag 2 - Søndag: Våknet rett før soloppgang, men la meg til å sove litt til, hadde ikke noe planer om å haste noen vei i dag.. slik jeg ofte gjør på tur. Bilen og turen hjem får vente, denne søndagen skulle nytes på Lifjell til det fulle! Morgen fra teltet. Selv om sola skinte på teltet, ble det ikke så varmt innvendig som Unna har blitt tidligere. Kanskje pga kortveggen sto mot sola..?! Men vått, ja ytterduken var våt av kondens både på innsiden og utsiden, men kanskje ikke så rart, så vått det var på bakken. Skotørking i sola, NRK P1 på radio, forsiktig lyd av småbølger som traff land og varm kakao... fjellkos! På vei til bilen, men i feil retning. Gikk fra Store Holmetjønn og opp til Blomtjønneggin og ned eggen man ser rett fram, for å dreie mot venstre og mot Store Tjorbu. Gikk til de mindre vannene mellom Blomtjønneggin og Vesle og Store Tjorbuvatn. Prøvde å fiske, men det var ikke tegn til noe som helst... null fisk! Været skiftet til mørke skyer, så fant meg en fin plass for å ta sen frokost/lunch mens det enda var oppholdsvær. Men heldigvis, selv med mye mørke skyer som passerte rett over, kom det ikke en eneste regndråpe resten av dagen! Ikke noe fisk å få her heller... helt dødt overalt. Hytta ved Vesle Tjorbuvatn: Etter å ha brukt 5 timer på turen tilbake, var det nesten litt kjipt å komme til bilen - Krysser fingrene for at man kunne fått en fin høsttur i telt her igjen snart før sesongen er helt over!

(Fortsettelse av turen min på den italienske siden av Pennine-Alpene) Onsdag 17. september Alpenglow om morgenen, fra Rifugio Andolla. En rev hoppet opp i vinduskarmen og kikket inn på meg mens jeg spiste frokost – dessverre var mobiltelefonen avslått, så ingen bilder: Få håndverkere i dag har ferdighetene til å gjøre dette. Se hvordan taksteinene legges. Dette er den renoverte gamle hytta, som jeg bodde i for mange år siden. Den nåværende rifugioen var ennå ikke bygget: Farvel til Rifugio Andolla: Tilbakeblikk fra Passo delle Coronette 2697 moh mot Rifugio Andolla: Disse små brerestene var mye større da jeg passerte her før. Om mindre enn 10 år vil de være helt borte. Jeg sitter her på 2700 moh og har ikke satt foten på snø i løpet av hele denne turen – ikke engang den minste snøflekk! Hvis noen ikke er overbevist om klimaendringer, kan de komme hit og ta en titt: Ser ned fra passet til Lago Camposecco: Den svært bratte nedstigningen fra Passo delle Coronette. En 70 meter lang kløft hvor du slipper deg ned i en kjetting: Ruten videre fra Lago Camposecco. Rett over den lille bygningen på konturstien er inngangen til en 2 km lang hydro-tunnel som går gjennom fjellet: Tunnelinngangen: Ikke for de med klaustrofobi: Endelig ute (etter 35 min.): Tunnelutgangen er bare en kort avstand fra dagens destinasjon, Lago Cingino og den nærliggende bivuakkhytta – men jeg hadde en annen spesiell grunn til å besøke Cingino, og jeg ble ikke skuffet. De tre brune prikkene høyt oppe på Cingino-demningsveggen er steinbukker (du må zoome inn for å se dem): Som alle drøvtyggere trenger de salt, så de klatrer opp på demningsveggene for å slikke saltene som siver gjennom murverket: Enda mer imponerende er deres evne til å klatre ned trygt: For mer informasjon, se denne videoen (på italiensk). Fra 1:47 til 2:23 vises den lille bivuakkhytta der jeg overnattet: https://www.youtube.com/watch?v=U22W_PEXXxU Flere videoer ved å søke på YouTube etter «Stambecchi Cingino» (Stambecchi = steinbukker). Denne besøkte meg tidlig neste morgen, rett utenfor bivuakken:

I dag så har jeg vært i Rago Nasjonalpark i Sørfold kommune. Oppstart fra Litsjsand i Nordfjord. Lengde ca.11 km t/r, det tok 4-5 timer i delvis kupert og fuktig terreng. En noe krevende tur. Litlverivatnet på bildet under: Litlverivassforsen på bildet under. Den har et fall på ca. 223 m og er en av Nord Norges høyeste fosser: Her fra hengebrua over fossens høyeste punkt:

Det ble ei langhelg i Rago. Jeg har vært noen runder i Sørfoldfjell før, men selve nasjonalparken var ny for meg. Mye snø igjen i fjellene. Utsikt fra det vestre Sølvskarvatnet. Fossen nedenfor Storskogvatnet. I nasjonalparker er kvistbrenner ekstra fint. Her er den jeg fikk av @Tom42 for en del år siden. Utsikt fra Nordskaret. Godt turselskap. Godt med en strekk i lyngen etter å ha klatret opp og ned steinur i Ragos lettgåtte landskap. Gråvær.

Noen bilder fra 10 netter innover Saltfjellet i påska. Behagelig folketomt, kurant fiske og flere dager med strålende vær (og noen dager med den andre typen vær).

Hardangerjøkulen rundt søndag-onsdag. Strålende vær, strålende tur.

Blåsyna er et navn på Østmarka-kartet som jeg synes høres forlokkende ut. Det er et høydedrag som ligger litt øst for Sør-Elvåga og Eriksvannet. Det har en bratt vestvendt skråning. Her må det vel være gode teltplasser? Nakne svaberg, åpen lys furuskog og utsikt med blåne på blåne bakover? Tursekken pakkes med telt og pølser og jeg dra opp bekken som renner ned nord i Eriksvannet. Stien går raskt over til ingenting og jeg kommer inn i tett urskog. Det er bratt klyving oppover og uvanlig tett vegetasjon. Jeg drar med meg halve skauen med kvist og kvast hengende fast i hår, klær og ryggsekk. "Det bør jammen ligge en bra leirplass her oppe", tenker jeg og angrer et lite øyeblikk på at jeg ikke tok den fine odden ved Eriksvannet. Vel oppe ser det ikke uten videre særlig lovende ut. Tett fuktig skog. Utrolig nok dukker det opp et lite område med flatt berg akkurat ved toppen. Ikke tidenes beste leirplass akkurat, men terrenget jeg akkurat har beveget meg gjennom gjør at jeg slår til på denne. Og antydning til blåsyn kan også skimtes mellom trærne. Det er deilig å ligge med åpen teltdør og høre myggen summe på den andre siden av nettingdøren. Halvt i søvne tror jeg også at jeg kan høre ulven ule denne natta i Østmarka...

Med ETA påske for barnebarn nummer tre, og dei to andre framleis så små at dei må ha barnevakt når mor og far dreg på føden, vart det dagsturar og korte overnattingsturar i påska. Alt som innebar god dekning og kjapp utrykning, saman med @Sig Manog @graham. Det vart likevel både fjellski og randoski, tur med og utan bikkjer, slake turar og bratte turar, både til fots men også med isøksa framme. Eit lite biletedryss fylgjer. Floke nyt hytteliv og barflekk i Trøndelag. Ettermiddagstur på Sognefjellet, mot Skogadalsbøen. Slapp oss ikkje ned dit dog. Tur frå vinterparkeringa i Leirdalen og inn til Leirvassbu. Vaffel og kake til bursdagsbarn. Tur vidare inn i Gravdalen. Topptur til Rundhøe i Leirdalen, med påfylgjande telt og bål. Finfin dag på Leirbrean og Sokse. Bere føter i Bjørneskaret i strålande sol. Fottur for variasjon. Snøggtur "Tronoberget rundt" frå Tronoddbrue til Grjotheim. Skitur på Skaihøe. Ikkje nok snø til å ta strake råsa, men framleis mogleg å gå på ski nesten heile vegen frå Liasætre. Ein topp som ikkje gir spektakulær utsikt, men desto viare utsikt. Ein ser Rondane avd. nord og sør. Dovrefjellplatået med Snøhetta, Larstind og Storstygge. Jotunheimen avdeling aust og vest, Breheimen og Reinheimen "sør". Godkjent pluss.

Barmarksesongen er i gang, og på søndag 6. April gikk turen fra Heiland (Gjerstad/Agder), opp til Solhomfjell, ned til Uvdalen, opp til Kvenntjønnane og bort til Mjeltenatten, for så å gå tilbake til Uvdalen og over og tilbake til Heiland. Kun snø i de kaldeste skyggepartiene, som nede i Uvdalen. Ellers var det veldig lite til ingen snø på stien og rundt. 23km og 6,5t Hadde en "oppvarmingstur" til Havrefjell på Lørdagen (7,7km/3t), og når det var bart og fint der, så var det bare å kjøre på på Søndag Til helga blir det kanskje tur til Gautefall for å sjekke ruta fra Felehovet Sør, bort til Stolsvassnuten og rundt Austre Breidvatnet. På vei oppover fra Marishei, og kikker tilbake ned på Marishei: Mot Havrefjell og Ormfjell: Kvenntjønnane: Lifjell i det fjerne: Nesten nede i Uvdalen: Uvdalen: Kvenntjønnane: Stolsvatn, og Reinvassnuten i bakgrunnen: Stolsvassnuten: Hellersvann: Kvenntjønnane: Fra Kvenntjønnane og ned til Uvdalen. Stien til Heiland går over laveste punkt på fjellet på andre siden, ca midt i bildet, der det er sol: Fra Karibu og Karitjønna:

En tur til Tåkeheimen fra tirsdag 06 mai til Onsdag 07 mai Værmeldingen hadde vært så som så uka og dagene før tirsdagen, men det ble nydelig vær på tirsdagen, og hadde håpet på at det skulle bli bra nok til å ta seg en tur opp på Helgelandsbukken på onsdag, men våknet til snøfall og tåke, så da ble det heller retur til Holmvassdemningen i whiteout.. Nok en gang der man sikksakker seg ned i sneglefart fra tretten-null-to / 1259 høgda siden man hverken ser om det går opp eller ned eller bortover eller tilbake. 😣 Føret var bra tirsdagen med 8 minus som kaldeste underveis, mens onsdagen var det plussgrader og under 7-800 meter var nysnøen blitt veldig kram og nedenfor holmvassdemningen så var den blitt litt råtten her og der, så ble ett par saltoer (les: Svalestup med trynet først ned i snøen) når snøen gav etter i nedkjøringene 😂 Møtte en person, og så enda en til på avstand som også var på tur, begge på tirsdag i finværet, tilfeldighetene gjorde at vi kom opp samtidig på 1259 høgda som ei jente på randotur, kom fra hver sin side da hun hadde vært ute på Botntinden. Hun ble kanskje lettere skremt av to tullinger som kom vasene opp på toppen ullundertøy/ brynje netting på over og underkropp, men viste det ikke 😅 Uansett vær, bra tur, og med tredje året på rad med en skiovernattingstur i mai opp på Svartisen med Brorsan så kan det vel snart kalles tradisjon. På vei opp. Like overraskende digg å kjøre inn i første tunnelen der det er bart og påbegynnende grønt før man kjører inn, og hvitt og vinter når man kommer ut av tunnelen 😍 Bilen parkert og skiene på. ECF23294-C9AC-484E-80BA-C5C1ECF01FDF.mov Fulgte veien opp til holmvassdemningen Oppe på demningen Flotte forhold 🙌 Vi fulgte renna som går opp mot breen så og si fra demningen. Bretunga strekker seg litt nedover renna, men man må helt opp for man kommer 'på' breen. 1259 høgda kan skimtes Litt zooming hjelper på Hadde sett frem til snadder nedkjøringen her, men det får bli neste gang (når man ser noe 😶‍🌫️) Toppen av Middagstuva. Hun vi møtte på 1259 høgda hadde allerede vært oppe på middagstuva, og hadde nok akkurat kjørt ned da vi så sporene. Skjelåtinden stiger majestetisk opp i det fjerne. Helgelandsbukken likeså Og selvfølgelig tretten-null-to høgda 🥳 Skylaget dekket seg til etterhvert som vi nærmet oss Tåkeheimen og innhyllet helgelandsbukken i så måte. Ankomst Tåkeheimen ! Måtte grave litt før vi kom oss inn i hyttene (sikrigshytta har do) Lukene skalkes før avgang. Sporene våre var delvis snødd igjen, og knapt synlige flere strekk, men det gikk greit å følge de tilbake. Men lite å ta bilde av da vi to på tur stort sett bare så hverandre.. 🫥 Digg med skitur ass!

1. mai-turen var årets første kløvtur, til Blikufjell i Åmot kommune. Vekas søndagstur gjekk frå Krossbu til Veslbreatinden

Vangsåsa Innlandet. Mildvær i januar. Telting i skogen, og skitur på noen myrer. De var omkranset av vindblåste morenerygger med krokete furuer. Vakkert lys med la tåke og sol.

Tur til Høgevarde i dag 1460 moh. Fra Høgevard på en klar dag er det utsyn over et område på ca. 40 000 km², mer enn Galdhøpiggens ca. 35 000 km², og bare slått av Gaustatoppens ca. 60 000 km². Opp hit var målet, startet på 877 moh. knallvær Men frostnatt, så startet seint. Dette er kl 12.33. Fikk høre i helgen at disse røde «T»ene stod for Tempelseter som ikke ligger lang unna 😂 Gammelt skilt Tydligvis mye dyr i nærheten 🙈 Høgevarde hyttene, den ene er DNT. Flere som var på kosetur og tok artige bilder! Skiva på toppen viser alle toppene.

Søndag 14. september Startstedet for denne turen var Fjellshotel Bord 1358 moh i Zwischbergen i Simplon-området, tilgjengelig med bil/kollektivtransport fra landsbyen Gondo. Bortsett fra meg var det bare to andre turgåere som overnattet, men en stor gruppe jegere, ettersom jaktsesongen nå er i gang: Man. 15. september Tilbakeblikk nedover dalen fra hotellet: Oppstigning av det ville og avsidesliggende Zwischbergental: Dagens destinasjon er Rifugio Andello 2061 moh, som ligger i Italia på den andre siden av denne åskammen. For å komme dit må jeg krysse Passo d’Andello 2418 moh: Nok et bilde av det ville Zwischbergental. Den grå stripen er ikke en vei – det er elveleiet: Nærmer meg passet: Tilbakeblikk ned Zwischbergental: Nesten fremme! Gjorde det! Passo d’Andolla 2418 moh. Venstre fot er i Sveits, høyre fot er (for det meste) i Italia. Den lille runde metallpinnen i steinen er selve grensepunktet: Nærmer Rifugio Andolla: Nesten fremme!

Startet måneden med 10 dager i Sulisfjellene (Junkerdal Nasjonalpark). Mye snø igjen i fjellet. Så ikke ett eneste vak. Folk var heller ikke å se.

Camping på Lifjell sin onde tvillingbror; Mælefjell. Mye spennende stein her oppe. Heldigvis en hyggelig teltplass ved Flisetjønnene.

Fikk med meg en kompis på en telttur i helgen som var til Lifjell(Bø) Dagen startet med bra temperatur og fikk nytet sol og fjellet godt frem til 1915(?) Begynte å små regne, så gikk inn i hvert vårt telt, halv sov en stund(deilig😂), sola dukket opp rundt 2200 og for ble litt sånn, men plutselig startet det sjukeste regnet. Klarte ikke å høre hva man tenkte engang når man lå inne i teltet, god stemning uansett! Våknet opp rundt 0730-0745, da merket man godt at man ikke vandt til å ligge i telt såpass lenge, vond rygg… Alt i alt, veldig fin tur! IMG_0190.mov

Holder fremdeles på med Norge på Langs, og landet i går på Geilo for en hviledag. De siste tre dagene brukte vi over hele Hardangervidda, fra Skinnarbu til Geilo med noen litt grusomt lange dager på hhv. 36,9, 36,2 og 41,2 km! Vi hadde kortet ned noen dager tidligere i etappen for å la asfaltblemmer heles litt bedre og måtte dermed ta igjen litt i fjellet og heller spare eventuell hviledag til neste etappe på turen. Ruten gikk fra Skinnarbu til Nystaul for dermed å "bushe" (ingen sti) nordover til Listaul. Videre opp til det definitive platået fra Fantehaug-hytteområdet og derfra på sti helt til Langesjåporten før vi bushet rundt Austre Langesjåhovda og til vannene Grysle og Grotttrjørnan. Inne på sti og tidvis grusvei/traktorvei igjen gikk det helt til Kalhovd, Mårbu og fra Mårbu et større stykke bushing (ca 8-10 km) til Ulvelilægret. Det tar tid å bushe, men heldigvis hadde denne strekningen en god del åpne mosesletter, men vi måtte også tråkke oss igjennom x antall myrer. Hit drar jeg gjerne tilbake igjen med god tid. Stor villmarksfølelse! Fra Ulvelilægret hvor vi tok natten til Geilo innebar det bare et lite stykke bushing helt i starten før vi kom inn på DNT-sti ved Fagerskard. Derfra ble det motorvei-fart, med unntak av kratt-helvetet der stien er nedom dalen og litt over og langs elva Lågen. Liten rant om Kalhovd turisthytte: Vi gikk kun forbi selve hytta på den ene morgenen. Da var det noen som jobbet på hytta (bestyrer?), sikkert for klargjøring for sesongåpning - Men bikkja til den personen løp selvfølgelig helt fritt på tunet. Litt ironisk når DNT har stengt flere av hyttene frem til 10. juni i år på grunn av villreinkalving. Hunden var det selvfølgelig ikke kontroll på og den kom løpende helt til oss for å hilse før eier fikk ropt den inn. Det er også litt betenkelig at turisthytten er stengt, men at det er et massivt byggeprosjekt med gravmaskiner og lastebiler som holder på langs grusveien til demningen rett ved samtidig.

Jeg har satt meg som mål å komme meg for egen maskin, kneippmotor, fra Lindesnes til Kirkenes - en slags Norge på langs i etapper. I fjor høst syklet jeg fra Lindesnes til Haukeliseter. I vinterferien skulle jeg og min bror gå neste etappe, fra Haukeliseter til Finse. Denne turen ble dessverre avbrutt etter én natt da jeg følte meg dårlig. Vi gikk derfor tilbake til Haukeliseter og tok bussen hjem til Oslo. Det viste seg å være et klokt valg. Jeg fikk feber dagen etter. Den neste luken i kalenderen min var fra 4-13. april. Siden min bror ikke hadde mulighet til å bli med tok jeg turen alene. En ulempe med å gå alene er selvfølgelig at utstyr som man ellers kan dele må man nå frakte solo. En fordel med at turen ble utsatt var at jeg hadde fått tid til å trene opp kroppen litt mer. Det var også mer dagslys og varmere i været. Det gjorde at polarstøvlene og ytterposen ble liggende hjemme som sparte meg for et par kilo. Fredag den 4. avspaserte jeg noen timer fra jobb og tok bussen fra Oslo til Haukeliseter. Vel fremme tok jeg inn på et tomannsrom. Morgenen etter spiste jeg frokost, pakket pulken og hadde avgang Haukeliseter kl 9. Jeg tok toget hjem fra Finse kl 18:15 på onsdag, 5 dager etter jeg forlot Haukeliseter. Nedenfor har jeg skriblet ned noen notater som kanskje er av interesse for andre som vil prøve seg på en lignende tur. Vær, føre og rute Jeg kunne vel knapt vært heldigere med været. Det var frost om natten, rundt -10, og et par plussgrader og sol om dagen med hard føre som resultat. Det var generelt lite vind med unntak av den siste dagen hvor jeg hadde 10-15ms midt i mot størsteparten av dagen. Ruta jeg tok var stort sett "hytte til hytte" Den første dagen gikk jeg 25km, de andre dagene ble det 20-22km. Total distanse var ca 110km. Godt vær og føre gjorde at jeg brukte 5 dager på turen. Jeg hadde sett for meg å bruke 7. Dagen etter jeg tok toget hjem fra Finse var det stiv kuling og sludd, noe jeg er glad jeg slapp unna. Mat og drikke Jeg var veldig usikker på hvor lang tid jeg ville bruke og hadde pakket mat til 8 dager. Det viste seg å være alt for mye. Frokost bestod av 150g lettkokte havregryn, 50g kokosmelkpulver og 20g blåbærsuppe jeg hadde pakket i porsjonsposer. Dette ble tømt i en plastbolle som jeg har isolert med deler av et tynt liggeunderlag. Jeg helte på kokende vann, rørte rundt, satte på lokket og lot det trekke i noen minutter. Jeg tilsatte et smørøye de gangene jeg husket det. Til middag spiste jeg "posepotetmos" med smør og ost og spekepølse jeg hadde kuttet i terninger og pakket i porsjonsposer. På toppen strødde jeg litt sprøstekt løk. Det gikk med ca en halv pose potetmos per middag. Mat i løpet av dagen var div nøtter og tørket frukt jeg hadde en i rumpetaske på magen som ble fortært underveis. Drikke var vann av varierende temperatur. Parispulk med taudrag. Hjemmesnekret stroppesystem. Dette fungerer greit. Jeg skulle gjerne hatt en større pulk for å kunne pakke "lavere", men jeg synes ikke jeg kan forsvare å bruke mange tusen på en pulk som kanskje blir brukt 1-2 ganger i året. Skiene mine på turen var Åsnes Amundsen Fram smørefri. Jeg hadde med både lange (mix) og korte feller (mohair). De lange fellene brukte jeg ikke. Føret var så hardt at i de lengste og bratteste bakkene tok jeg av skiene og gikk på føttene. Den smørefrie sonen fungerte dårlig på det harde føret med pulk så det gikk i kortfeller. Da turen var over så jeg at kortfellene var delvis utslitt. Jeg burde nok ha gått for syntetfeller for slitestyrkens skyld. Teltet jeg brukte er et Tarptent Arc Dome 2 Ultra. Det fungerte fint til 1 person. Jeg hadde null erfaring med teltet fra før og det var en medvirkende årsak til at jeg valgte å holde meg nær DNT-hyttene. Mitt alternative vintertelt, som jeg har erfaring med, er et Hilleberg Keron 3 GT. Dette er litt for stort til 1 person, litt for lite for 2 og veier flere kilo mer. Hadde det blitt meldt dårlig vær ville jeg definitivt brukt det teltet. Jeg brukte 30cm MSR-snøplugger som jeg gravde ned på tvers. En ulempe med Arc Dome vs tunneltelt er de forholdsvis små forteltene. De er ikke et sted jeg ville forvarmet en bensinbrenner. Jeg brukte brenneren utelukkende utendørs, i en grop for å beskytte mot det lille det var av vind. Det var heller ikke snøforhold for å grave noe særlig kuldegrop så det gjorde jeg ikke. Litt mer om teltet finnes her. Sovepose og liggeunderlag var Western Mountaineering Kodiak (-11c comfort) og Exped Ultra 5R wide med et Mammut bamse skumunderlag på toppen. Det holdt meg god og varm alle nettene. Det ble tidvis veldig varmt siden jeg sov i Brynje Arctic ullundertøy med mesh og en fleeceliner til posen. Jeg var spesielt fornøyd med valg av liggeunderlag. Jeg har tidligere brukt et Thermarest Xtherm LW på vinterturer og det synes jeg er ubehagelig å ligge på i forhold til Exped Ultra. Kokeapparatene var MSR whisperlite og XGK II. Det var whisperliten som ble brukt da det andre hadde litt dårlig effekt. Jeg mistenker at det trenger en veldig god rens etter at jeg forsøkte å brenne brukt frityrolje i den. Bytte av dyse og staking med wire var ikke nok. Jeg hadde med drøyt 3L bensin som igjen var mer enn nok siden turen varte kortere enn planlagt.

Ein fin fottur på Svalbard er over. Unge hundar har fått testa seg i fly og open hurtiggåande båt, ned bratte sider med lausmasse og ur med kløv på og langs jernbaneskinner så utvaska under at det eigentleg er ein balansekunst. Dei har lært engelsk av turfølgjet vårt frå Australia, og dei har fått lære å ta livet fullstendig med ro uavhengig av kven som går på og av bjørnevakt. Ei fin forlenging av læringa dei fekk under deira første vekestur vinteren som var. Alder teke i betraktning, så overgår båe hundane våre forventingar, og teiknar til å bli fantastiske turhundar. Eg foretrekk dog områder med rein som faktisk er sky når eg har med polarhund med jaktinstinkt. Tidvis krevjande for kne å henge i andre enden av lina. Foto under syner bikkjer, utsikt, og eit par hundeførarar som har slurva med veskeinntaket (særleg synleg ved nitidig zooming).

En uke på Hardangervidda, rundtur fra Mogen. Strålende vær.

Fikk prøvd nye teltet + første turen alene. Alltid vært på tur med fattern eller andre, så var på tide å ta steget! Lifjell igjen, ikke langt å kjøre når man bor i Sandefjord:) Gikk fra bilen på Jønnbu rundt 1045, allerede da var det rundt 18 grader. Merket svetta rant godt når gikk oppover bakkene, men deilig å være på tur igjen. Brukte rundt 2t opp til hvor jeg satt opp teltet, greit å bruke noe mere tid mtp varmen for bikkja. Mot kvelden så begynte vinden å ta seg opp, spesielt på natta. Merket det røska godt til i duken, bare herlig å høre lyden. Naturlig sovemedisin(?) Så nå er det bare å finne ut hvor neste tur går hen! På vei oppover Varmt for Bitten, deilig å kunne unnslippe sola inne i teltet Magisk stemning på himmelen rundt 0345 Blåser godt IMG_0716.mov

Lavterskeltur med ei teltnatt. Behagelig å rusle i fjæra med lett sekk på ryggen. Noen snøfnugg i ny og ne som siste hilsen fra vinteren som har vært.

Bikepacking Halden/Oslo med 2 overnattinger denne helgen. Jeg tok toget fra Oslo til Halden på lørdagen og syklet stort sett langs Nasjonal sykkelrute 1 og Fredrikshaldske kongevei. Turen gikk via Sarpsborg over Glomma med byferga til Fredrikstad, opp til Moss og videre til hovedstaden. Nydelig overnatting på Geitøya ved Mærrapanna utenfor Fredrikstad. Mange fine partier og behagelig sykling opp til Moss: Det var ingen tvil at jeg nærmet meg Moss, med ferga uti fjorden: Nytt oppsett er styreveske til teltet og plass til stor Nalgeneflaske på gaffelen. Denne gangen var jeg selvforsynt og hadde pakket mat til nesten 3 dager. Den andre natten hadde jeg planlagt i gapahuk ved Årungen i Ås, men den var selvsagt opptatt. Da ble det på østsiden av Kinnåsen i stedet. Fin sykling den siste dagen langs den Fredrikshaldske kongeveien. Ikke den raskeste, men absolutt den koseligste veien.

Nok en helg på Hardangervidda. Med turmakker uten særlig ski/pulk-erfaring ble det en bra rundtur for det meste i kvistet løype fra Halne og ned til Stigstuv, oppover mot Dyranut igjen før vi skjærte av for å rette oss mot Halne igjen. Ca. 31 km. Jeg ble første besøkende på Stigstuv i år! Lever lenge på den 😁 De åpnet vel bare noen timer før vi ankom for en kaffe og lunsj. Turmakker brukte sitt Sydvang Skaring 2p UL-telt, og dette fikk testet seg godt. Natt til lørdag var værmeldingen oppe og nikket på 19 m/s i vindkastene. Det blafret nok litt, men teltet stod helt fint. Det er bare å gjenta at Sydvang Skaring UL er et veldig godt kjøp om man ikke har lyst å brenne av store summer på et lett og godt telt. Jeg brukte Fjällräven Keb Endurance 3 som jeg i det siste har fått dårlig samvittighet for å ikke ha brukt nok. Spitsbergen-teltet er blitt prioritert for ekstra plass når det ikke bare er jeg som skal sove i det. Godt å være tilbake til et telt som ved en del vind "uten å prøve" kun lager litt rolig durelyd istedenfor blafring Snømelding: Det er et veldig tydelig skille fra typ. Øst for Halne på Hardangervidda som er vesentlig mer snøfattig enn vestover. Snøen fredag og lørdag var helt panser i de fleste områder etter sol, regn, vind og minusgrader som har herjet om hverandre i det siste. Ikke det kuleste føret å gå i, men helt perfekt for god teltstrekk. Graver man hardt nok igjennom de harde lagene kommer man omsider langt nok ned til å kunne stå oppreist i forteltet. Natt til søndag kom det et snøfall på 1-2 cm som gjorde seg godt for hjemturen, selv om det ikke tok lang tid før det ble klabbeføre i solsidene. "Ser østover" til et mye mer flekkete landskap: Stigstudalen: Parkert på Stigstuv Snøfall natt til søndag:

Blitt mange skiturer i det siste, i nærområdene i Froland og Gjerstad (Agder). Min mest brukte app har blitt "Skisporet" Men i går må vært den fineste. Dro rett fra jobb og opp til Kleivvatn i Gjerstad og gikk opp til Drivheia. Det er ikke så langt fra Solhomfjell og Havrefjell som jeg går mye til i barmarkssesongen. Det å gå opp til toppen mens solen gikk ned og lite folk gjorde det hele mye flottere, enn midt på dagen i skarp sol og mye folk. 12km og 2t 15min.

Helgetur i nærområdet. Behagelig turliv med trekkhunder. Samme leir to netter på rad og dagstur med sekk lørdag. Ingen skam med dekken når gradestokken kryper lavt og man har dårlig pels. En annen luksus med pulk og trekkhund er at man kan ha litt mer inspirerende kosthold.

Jeg må bare kommentere dette. Jeg skjønner at det brukes mye energi på å lete etter noe å kritisere, når man trekker fram at filmingen er for god, som ett negativt trekk. Opptakene er "proffe" , for man må bare se det i øynene: Monsen er en profesjonell. Når man setter seg ned med "Canada på tvers" serien, som jeg gjør av og til, kan jeg ikke unngå å merke meg at kvaliteten på filmingen har hevet seg flere hakk. Men selv der, med det utstyret Monsen hadde med seg da, er filmingen imponerende. Og på Monsen, Monsen og Mattis turene, hadde de definitivt ikke med seg en ekstra fotograf, og også der er filmingen imponerende. Det er kanskje vanskelig å akseptere, men han er ikke amatør. Akkurat som Sverre M. Fjellstad ikke var det. Og forresten, han er fortsatt alene og loffer. Men han legger ikke skjul på at når han har gjester med seg i programmet, så har han en fotograf med. Det hadde vært umulig å lage noen brukende severdig film ellers. Men en ting har du rett i: smaken er som baken. For de som heller liker mer action TV er alltid Bear Grylls der...

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Gikk rundt Snøhettamassivet 7./8.september. Tog til Hjerkinn, og gikk et par kilometer innover fra Snøheim for å finne en teltplass. Neste dag gjennom skaret ved Larstinden. Nydelig natur, men mye ur og måtte bære hunden den siste delen av ura før Langvatnet. Campet foran Drugshøi. Neste dag videre forbi Åmotdalshytta, over Leirpullskaret og camp i nærheten av Reinheim. Så en liten slutt-etappe tilbake til Snøheim. Behagelige dagsetapper, men sekken var pakket alt for tungt. Hadde også med 3-manns Fjellreven-telt på 4,2 kg. IMG_0444.mov IMG_0453.mov

Min tur nummer 30 på toppen av Torghatten i år. Noen av turene med planker på ryggen- vi blir ikke enig med oss selv om vi burde gjøre mer tilrettelegging. Det er en hårfin balansegang. Staten har investert 110millioner på stien gjennom hullet og den formidable trafikken som da kom, gjenspeiles også på toppen- mye slitasje og all slags tungemål:) Vi lokale går opp der uansett årstid og tid på døgnet - og går kanskje litt andre veier men skjønner jo at de som ikke er kjent roter. Blir aldri lei av utsikten uansett.

Dro rett fra Hardangervidda( dårlig fiske, mye folk og mye sauemøkk) til ett av mine favoritt områder på svensk side inn for Femundsmarka. Ikke knott, ikke mygg, ikke fålk ( med å), bare fisk, kos, stillhet, friluftsliv på sitt beste. Kjenne på godfølelsen av at jeg har jerv og bjørn i området, noe som gir friluftslivet en ekstra dimensjon for meg.

Med ny valp i hus får man litt begrensninger på hvor langt man kan gå, men kan ikke tenke meg triveligere måte å bli kjent på enn å være på tur i lag. Så det ble noen netter bilcamping i området rundt Femunden, og fire netter med vandretur (med korte etapper) innover skogen. Valpen storkoste seg med å utforske rundt leir og å springe mellom de voksne hundene og eieren for kos og lek der det var mulig å få. Enn så lenge har hun fått sove i teltet i fotenden.

Ble en helgetur i flott vær til Sætervatn. Vatnet ligger i Sjunkhatten nasjonalpark, men på motsatt side av det området jeg ferdes mest i. Det er likevel den mest traffikerte delen av nasjonalparken. Ca. 3 km gåing og 2,5 km padling hver vei. Fant meg en flott liten øy i innerenden av vatnet.

I dag så var jeg på Litltinden i Bodø, 717 m.o.h. Turen tok 3 timer i pent vær, lengde 7 km t/r i lett terreng. Dagens turmål med kort anmasj fra veg: God utsikt og langt ned utenfor kanten: Retning øst: Mot nordøst under. Bak til venstre er Strandåtinden, litt til høyre for midten er den hvite toppen Sjunkhatten. Begge to er kjent i klatremiljøet.

Nok en telttur med utgangspunkt i Maridalen. Pakket sekk etter jobb fredag, spiste middag og syklet hjemmefra sju. Framme etter litt under to timer. Hjemme igjen i går til dusj og sen lunsj. Gammel, naturlig skog er flott!

Jeg fortsetter prosjektet "på umerka sti i Østmarka". Målet er å oppdage nye spennende steder og lure teltplasser. Midt i et hav av blåbærlyng fant jeg en tørr fin øy. Langt unna trengselen rundt vannene denne godværs helgen.

Ny runde i Østmarka denne helgen. Jeg hadde veldig lyst å prøve det nykjøpte mesh-innerteltet til Unnaen. Temperatur under 10 og sur sønnavind gjorde at jeg vurderte vanlig innertelt, men jeg var altfor nysgjerrig. Umerket sti opp Deledalen og etterhvert umerkelig sti (jeg fant ingen..) inn til Musehogget er for spesielt interesserte. Jeg fikk i alle fall testet den nye sovekabinen. Heldigvis har Unna duk ned til bakken og det gjorde sitt til at det ikke ble for kjølig. Klokka 23 viste Yr 7, føles som 4. Med litt varmere vær tror jeg det blir helt sjef å ligge i Unnaen med åpen ytterdør og se landskapet og myggen utenfor.

Var nylig på hengekøyetur. Godt å rusle med fjellstøvler på beina, lett sekk og se våren på vei i fjellskogen. Trivelig å se fuglene i full aktivitet med sitt. Kaffeoppkok har man alltid tid til. Første overnattingstur med kløv for unghunden. Ca. 2,5-3 kg totalvekt på den. Det holder for nå. Og "gamlefar" fant veien oppi hengekøya.

Jeg vet ikke om dette kvalifiserer til "tur"? I kveld har vi i alle fall byttet ut soverommene med åpen himmel. De siste tre nettene har orrhanene laget spetakkel utenfor soveromsvinduet, og forhåpentligvis får vi oppleve det litt nærmere med å sove ute. Her holder de på i hagen utenfor det grå/blå huset i bakgrunnen. Den største jaget den minste over gårdsplassen. Ved "stabburet" hadde han fått nok, og røyk inn i den lille orrhanen. Klar for hva enn denne natten måtte bringe. Allerede er det flere heiloer nede på åkeren. Hadde vært ekstra bonus om denne karen dukket opp igjen. Denne skulle se etter noe godt i fuglemateren om kvelden 16. mai. . EDIT: For de som lurer på hvordan det gikk, fikk vi se to orrhaner! Leiken gikk ganske fort over, da den ene presterte å flakse seg opp på plena 5 meter unna der vi lå. Guttungen synes det var en kul opplevelse, mens minstejenta ikke skjønte helt greia. Omtrent som forventa.

Årets første tur til Lifjell og Øysteinnatten i går på 17. mai.

Ikkje i dag men førre helg og i går. Hhv. rasesamling for Grønlandshund på Johnsgård, og nærtur etter jobb ein stad i Lom. Johnsgård (Engerdal) byd på fantastisk natur og skiløyper. Berre synd at eg driv og gløymer å ta bilde. Det er jo veldig flotte fjellområder der. Tur i Lom byd på utsikt same kor "nærtur" han er, då nærtur stort sett inneber høgdemeter. Perfekt for ein sunnmøring i eksil.

Rask overnatting i Østmarka. Første gang vi overnatter 2 i Hilleberg Unna... Og kanskje siste gang? Liggeflaten er på grensen, men i og med at alle veggene i teltet er ganske skrå blir det rett og slett for liten effektiv plass. Deilig med overnatting i skogen likevel.