Vinnerliste

Trenger ikke ha med tarp for å få skygge

Drøyet litt utpå ettermiddagen i håp om at vinden løynet litt før vi la i vei mot Strøvikøyane og benytter tiden til litt oppdagelsesferd på Trolløya, 5 rundturer rundt "gården" som lå gjemt inni skogen rett bak campen vår, "topptur" til øyas høyeste punkt, 189,6 m. Litt kjedelig å se at folk har gått løs på ferske trær når det er så mye nedfall at man kunne brent bål i ukesvis på det som ligger på bakken allerede. Ølbokser, ølflasker og søppel liggende her og der ved bålplassene som var etableet. Sto til og med en portabel grill henslengt på berget. Så at det ene hengslet var idelagt, så da var kanskje veien kort til å bare la den stå igjen Men desto hyggeligere å se at det ikke var ørtogførti bålplasser etablert, men at de samme plassene så ut til å bli gjenbrukt. Nå ligger jo Trolløya forholdsvis i kort padleavstand fra parkeringsplassen, så tenker det nok er en av de mest besøkte øyene, sammen med Hversvøya. Med motvind og kvapsbølger var det kjempe morsomt for 5 åringen på turen bort til Strøvikøyane, litt mindre morsomt for far som måtte holde fin frekvens på åra for å holde packraften på rett kjøl.. Jeg var litt skeptisk til å slå kamp på den lengste/største av Strøvikøyane pga vinden, men prinsessa var bastant på vi skulle overnatte der. Så med det i betraktning, samt at det var meldt om at vinden skulle løye i løpet av tidlig kveld så slo vi leir. Innen vi inntok hver vår køye rundt kl 2000 så var det knapt bladring i tarpene, og innen midnatt var det helt vindstille. Våknet til dette været Yr hadde meldt lik vindretning i daf, dog skulle det egentlig være litt mindre vind, men det tror jeg ikke var mye, så turen tilbake til Tangevika ble gjort i en fei med vinden i ryggen og bølgene på låringen. Ikke mange meterne man trenger å gå fra bilen til vannet Parkeringsplassen Parkeringsplass Tangenvika https://goo.gl/maps/dJufGWJKAS2EE1rT7

Ja hadde en flott tur. Spesielt prinsessa var begeistret for øy hoppingen. (Så da lukter det tur til Fjorda også) Blir en tur tilbake før isen kommer, da forhåpentligvis med kano istedenfor packraft. Hadde jeg hatt bedre plass i packraften hadde jeg tatt med noe av søppelet som lå der. Om det blir kano neste gang tar jeg med dedikert pose. Nå får jeg det kanskje til å høre verre ut enn det faktisk var med søppel. Men etter å ha padlet rundt i Losby vassdraget, som jeg vil tro er betraktelig mere besøkt, men med mindre søppel liggende, så ble jeg bare litt overrasket. Med små telt som feks HB Unna eller lignende går det fint å finne seg plass å sette opp teltet på, for litt større telt på man belage seg på å lete litt. Men så flere plasser på Trolloya der jeg skulle fått opp Kiva teltet mitt (lavvu lignende) uten problem. Flott padlested, og mtp størrelsen så gjør det seg fint med både kajakk, kano og packraft her. Dog, skal jeg med packraft neste gang, velger jeg heller sydenden av Setten eller Mjermen siden jeg synes den er noe utfordrende å padle alene med når det er endel vind (>4 m/s ) Ikke for det, prinsessa fikk prøve seg på litt padling hun også

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene. Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur. Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget. Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner ble det heller ikke mulighet for minstebroren min å bli med. Så da dagen endelig kom var det meg, fattern og Kristian (storebror) som var klar for ekspedisjon Reinheimen. P.s. Det er lov å kalle en firedagers tur for ekspedisjon når alle deltagerne har passert 40. Storfisk i Reinheimen Det er begrenset med gode innfallsporter til nasjonalparken på vinterstid, flere bratte områder som er utsatt for skred gjør at alternativene er få. Vi valgte å starte på Billingen, gå til Torsbu, og videre til de mer uberørte områdene derfra. Det er merket vinterløype opp til Torsbu, om du skikkelig heldig kan du følge et scooterspor som kjøres opp av fjellstyret. Som seg hør og bør starta turen på roligst mulig måte på Billingen seterpensjonat, der vi fikk servert "kjøttkaker og tyte" av lokalslakta storfe, og en herlig frokost som virkelig la grunnlaget for resten av turen. På grunn av koronarestriksjoner fikk vi ikke servert mjødere, men kanskje like greit siden vi satset på tidlig avgang neste morgen. Billingen seterpensjonat.Kvalitetsfrokost. Første dagen var målet å gå hele distansen fra Billingen til Torsbu, men det skulle vise seg å bli rimelig tungt. Det gjorde ikke så mye, vi hadde blå himmel og strålende sol hele dagen, og det var virkelig flott å gå oppover langs Torsdalen. Vi hadde på forhånd forhørt oss ang snøskredfare, men fikk beskjed om at det sjelden var stor skredfare her. Likevel måtte vi ta hensyn på de mest utsatte partiene. Da vi ankom Tverråhytta så vi det som etter alt å dømme er spor av en jerv som hadde bykset forbi hytta, alltid kjekt å se spor etter rovdyr. Fra Tverråhytta er det et bratt parti som ble rimelig seigt, og ut på kvelden måtte vi kapitulere og slå opp telta bare et par små kilometer før Torsvatnet. Må ærlig innrømme at det var meg som var mest sliten. Fattern og brosjan kunne nok gått et stykke til, men jeg hadde ikke mer å gi. Det gjorde virkelig godt å endelig kunne ta det piano. Kvelden ble avsluttet på strålende vis med Real turmat, smågodt og en kald pils. Det tok ikke lang tid før alle tre gikk rett i koma. Fattern klar for tur. Brosjan klar for tur. Vi er i gang. Tok ikke lang tid før det første gnagsåret var et faktum. Ser ut som det skal være trygt å krysse her. Det var ren luksus å kunne følge scootersporet oppover mot Torsvatnet. Tung bakke mot Tverråhytta. For en dag! Tverråhytta, kan lånes via inatur for den som måtte ønske det. Energipåfyll! Tror alle var enig om at det gjorde godt å endelig kunne slå leir. Neste dag fortsatte vi mot Torsbu, og da vi ankom hytta satte vi kursen østover. Her ligger flere spennende vatn og dette er indrefileten i disse områdene spør du meg. Nå ble det slutt på scootersporet og vi måtte tråkke våre egne spor. Men det gjorde ingenting. På grunn de kjølige nettene hadde vi godt føre stort sett hele dagen, og det var ingen problem å dra pulkene her. Det er virkelig vakkert her på sommertid, men å være her på vinterstid var om mulig enda flottere. Med stekende sol hele dagen, og for så vidt resten av turen, kunne det ikke bli bedre. Flere ganger måtte jeg bare stoppe opp, ta en godt magadrag fjelluft og se rundt meg. Ta inn alle inntrykkene, den ville naturen og de spektakulære fjellene. Her var det ikke et spor å se, snøen lå helt uberørt. Det føltes på en møte som vi var de første menneskene i historien som tråkket her. Det ble skikkelig varmt i solsteiken og dagens etappe ble deretter. Vi slo like godt opp leir der vi spiste lunsj, ingen grunn til å stresse her i gården. Første leirplass. Kaffeslabberas Pulken ferdig pakket og klar for avgang. Torsbu i det fjerne, og snart var det slutt på scootersporene. Greit å holde seg unna disse skavlene, her hadde det nylig gått ras. Ingen andre spor å se enn våre egne. Her spiste vi lunsj, og endte like godt opp med å slå leir. Solen er i ferd med å gå ned og snart tar skyggen telta våre. Telt, solnedgang og utedass. Blir ikke bedre enn det. Det ble fast rutine å sette opp et par ståsnører når vi etablerte leir. Isboret med to forlengere kom akkurat gjennom med minst mulig margin. Jeg hadde ikke veldig trua på at det skulle bli noe fisk her oppe midtvinters, men det skulle vise seg at jeg tok feil. Vanlig prosedyre på morgen var gå ut, slå lens, så sjekke pilkestikkene. Å jaggu kunne jeg ikke se noen forsiktige rykk på den ene pilkestikka. Jeg dro den forsiktig opp og kjente umiddelbart at dette var fin fisk. Fasit ble 1 stk sprek fjellørret på 0,7 kg. Perfekt! Den tok på pilkestikke med lysblink og makk, så vet du det. Her oppe finnes det betraktelig større fisk, det har jeg opplevd selv. En ørret på 1,4 kg er min rekord. Første gang jeg isfisker i Reinheimen nasjonalpark. Gøy! Ferdig rigget. Det gikk akkurat, ca to meter tykkelse på isen. Bingo! 0,7 kg. Lunsj. Fire dager går fort i slike omgivelser og det helt fantastiske været. Vi kunne faktisk ikke ha truffet bedre. Dagene gikk med på, tja hva skal man si, egentlig ganske lite. Fatteren slumret i sola og nippet på en litt for sterk kokmalt kaffi. Jeg loffa rolig frem og tilbake for å sjekke pilkestikkene. Mens broderen, ingeniøren i familien, la ned mye arbeid i å bygge høgteknologisk utedass av snøblokker, og sittealkover av snø som kunne måle seg meg godsofaen hjemme. Det eneste som manglet var flatskjermen. Så her skjedde det en hel del som du sikkert skjønner. Vi leker ikke utedass her i gården. Vi hadde en lang diskusjon om hvilken topp dette er, fortsatt uavklart. Liten stopp for å drikke og kjøle seg ned. Liten topptur, du kan se telta våre der nede. En av mange solnedganger. Siste leir. Siste kveld før hjemreise. Turen ned gikk betraktelig lettere enn opp. Alle er solbrent og fornøyd. Å farte i dette området på vinteren ga virkelig mersmak, for en natur. Veldig artig at det faktisk ble fisk. Jeg har ikke hørt om noen som har fisket her på vinteren før, så det tror jeg ikke skjer ofte. I 2014 gikk jeg og Kathrine en 10 dagers tur i samme område på sensommeren, den turen kan du lese om her. Mens jeg sitter å skriver nå er allerede planleggingen i gang for en ny sommertur, fortsatt mange spennende vann der oppe som jeg har lyst å prøve. Om du har lyst å oppleve spektakulær og uberørt natur, spennende fiske og en skikkelig følelse av villmark så anbefales dette. Både på sommer og vinter. Men husk, spesielt på vinteren kan det bli ganske værhardt, selv om vi ikke opplevde det denne gangen. Så vær forberedt og ha skikkelig utstyr som tåler en trøkk, dessuten er det dårlig med mobildekning, så dette er ikke plassen om du ønsker å mose bilder rett ut på Instagram der og da. Heldigvis for det, hilsen gammel grinebiter, eller tre gamle grinebitere når jeg tenker meg om.Se hele artikkelen

Jeg har lest mange ninja-triks her inne om hvordan man kan bruke gass i kaldt vær. Også trikset med å sette gassboksen oppå kjelen, så blir det litt lunk i den. Det går bra, inntil det ikke går bra: https://www.facebook.com/groups/543184319153241/permalink/2226791370792519/ Innlegget er offentlig, og delt på facebook, så jeg deler skjermbilde av det her. Etterfylling av gassbokser er også forbundet med risiko. Dersom det er vanskelig å bruke opp en gassboks før man kobler på en ny (unngå etterfylling av engangsbokser), og dersom «godkjente» triks ikke gjør gass brukbart i kaldt vær, så vurder noe annet enn gass. Veldig glad for at det gikk bra her. Det kunne skjedd alle, vi gjør alle ting som virker lurt og trygt - men som kanskje ikke var det allikevel. Bra sånne opplevelser deles.

Jeg som jobber daglig med tilsyn kjenner dette ordtaket hardt på kroppen: «Jo mindre man vet, jo mer tror man at man vet»

Ikke hørt noe om når veien åpner inn der.. Skal sende en e-post til DNT-Kalhovd og hør om de vet noe..

Da sitter jeg og ser på kart over området Vikbekkfjellet igjen.. Denne gangen planlegger jeg å ta båten inn til Mårbu for deretter å traske på måfå tilbake til Synken.

Gjør samme. Tidligere varmet jeg bare boksen mot kroppen eller i soveposen før tenning og med hendene etter. En annen fare med håndtering av gassbokser, foruten eksperimentering/triks som nevnt her, at man setter en vindskjerm tett rundt en toppmontert brenner. Fra MSR Pocket Rocket Userguide: Fra Optimus Crux manualen:

Så ut til at dere hadde en fin tur på Setten og ikke feil å våkne til bølgeskvulp og blå himmel. Angående søppel i og rundt bålplasser så finner man det her som de fleste andre steder som blir mye brukt. Setten og Mjermen er ikke bare et eldorado for padlere, her er også mye båttrafikk og de beste plassene får mye besøk. Om de ikke er så mange, vandalene og dustene, er sporene etter dem godt synlig. Anbefaler en oval helg på Setten og Mjermen og kan man parkere en bil på Tangen og den andre langs veien i sydenden av Mjermen har man løst logistikken. Blåser det sønnavind start i Mjermen og Nordavind start på Setten. Det er drøssevis av trær å henge i, men litt færre teltplasser.

Hvis vi måtte utruste en ekspedisjon for å lete etter slapt språk, da hadde vi ikke hatt daglige påminnelser om hvor fulle av feil vi er. Med på at ordet "ekspedisjon" blir utvannet når en tur i Femundsmarka skal være nok. Men dersom den turen omfattet f.eks oljemaling av scener fra Femundsmarka og deltakerne måtte ha med seg maling, staffeli og lignende, da lukter det fugl. Ekspedisjon = lang tur + formål/utstyr utover det man trenger for transport. Så om det kan være noen trøst for mange av dagens "ekspedisjoner", så gikk Lars Monsen en tur i Alaska. Er heller ikke nødvendig å slenge om seg med fjonge ord. "Tur" inneholder så mye at man er i godt selskap.

Jeg har gjort litt research på terrengsko, som jeg fikk lyst til å dele med forumet. Lista er overhodet ikke komplett ettersom markedet virker endeløst for denne type sko. Men jeg har valgt noen favorittmerker og har lest meg litt opp på de fleste. Fokus er vandring i terrenget og på fjellet med sekk på opp til 10-14 kg. I et par tilfeller tyngre sekk (Hoka Kaha). Noen av skoene har innslag av støvelfølelse, mens andre er rene løpe- og lette vandresko. Etter nylig å ha gått over til fastpacking prøver jeg å finne den beste skoa, noe som egentlig er et helt umulig prosjekt. Ingen har vel tid eller ork til å prøve såpass mange modeller, men om noen har erfaring med noen av modellene, legg gjerne inn en kommentar. Denne lista er like mye ment som en liten veileder slik at man kan orientere seg i jungelen av lette fjellsko. Vekt er stort sett oppgitt i størrelse 42. Ekstra utfordring: Jeg har litt problemer med å skille alle Hoka-modellene utenom Speedgoat og Challenger. Kommenter gjerne. -Adidas Terrex Free Hiker GTX, dropp ukjent (200g/sko) - Lett, rask og myk urban terrengsko, men ikke helt vanntett. Primeknit overdel og boost-såle. -Adidas Terrex Skychaser GTX 2.0, dropp ukjent (278g/sko) - Lett, solid og stabil. Best til vandring, men kan løpes i. Mid-versjon mer støvelaktig. -Adidas 4x4 mid GTX - Reklameres som stabil, inspirert av fjellstøvel og demping som i terrengløpesko -Altra Lone Peak A-W Mid, 0 dropp (428g/sko). Legendarisk løpesko omgjort til lett støvel som kan løpes med. God plass i forfoten. Mulig litt "sloppy". Ikke mye støtte. -Arc’teryx Aerios FL Mid GTX, dropp ukjent (370g) -Skoen er designet med inspirasjon fra løpesko - gjør at skoen sitter tett på foten og minimerer friksjon. Laget for hurtig forflytning med lite oppakning. Myk fleks i sålens flekspunkt, men stivere bakover, og god vridningsstivhet. En av de letteste. -Hoka Anacapa Mid GTX, 6 mm dropp ( 450g/sko) - "Urban hiking". Solid, mer som en støvel, men lett. God rocker. -Hoka Challenger mid GTX, 5 mm dropp (415g) - "Urban hikingsko". Terrengversjonen av populære Hoka Clifton. Passer til både løping og vandring, men ikke like solid som Speedgoat. -Hoka Kaha, Dropp 6 mm, (508 g/sko) - Gode kritikker for å være utrolig lette og komfortable med ankel støtte. Tviler på at de er gode til løping. -Hoka Sky Toa GTX, dropp ukjent (500g/sko) - Lett, myk og mer komfortabel enn de fleste med god demping. Gir noe ankelstøtte, løpeskofølelse men best til vandring. Sammenlignes med: Arc’teryx Aerios FL Mid, Altra Lone Peak 4 Mid og Vasque Breeze LT Mid GTX -Hoka Speedgoat Mid GTX, 4 mm dropp (320 g) - Klassiker med legendarisk god demping - populær blant både fjellvandrere og terrengløpere. -Hoka Tennine, 4 mm dropp (504 g/sko) - Nytt påfunn fra Hoka med utstikkende baksåle ment for rask nedstigning og lange turer, god demping, kostbar. Kan være krevende i teknisk terreng pga den store sålen. -Inov8 Roclite 345 GTX, 8 mm dropp (345g/sko) - Populær løpe- og vandresko. Vanntett og godt feste. Litt stiv. En favoritt. -Inov8 Roclite Pro G 400 GT, 8 mm dropp (400g/sko). Oppdatert versjon av den over. Keramisk beskyttet overdel. Kan løpe, men regnes som litt tung. Bygget for beskyttelse mot elementene. 345 er nok et bedre valg. -La Sportiva Spire GTX Hiking Shoes (bra rocker, mellomting boots og sko) -La Sportiva TX4 Approach shoes, 4 mm dropp (365g/sko) - Såkalte "approach shoes" ment for steinete og bratt terreng. Gode kritikker, stivhet gjør at de også passer til klatring. Læroverdel, men likevel vanntette. Litt "clunky" siden de også er beregnet til klatring. -La Sportiva Ultra Raptor Mid GTX, 9 mm dropp (940 g/par) - Finnes også med lavt skaft. Solid vandresko. Kan løpes i, men litt tung. -Salomon X Ultra 3 GTX (365g/sko) - Regnes som en av de beste for fastpacking/hiking. Mulig bruk til terrengløping (?). Lett, solid og med godt grep. Ikke god nok demping for de lengste turene. -Salomon X Ultra 4 Mid, (450 g/sko). Litt støvelaktig med god rocker. Klassiker. Regnes som en av de beste. Klokker inn som vanntett, lett og med supert grep. Ikke like god demping som Hoka, som også er mer "springy". -Salomon X Ultra 4 Low, 11 mm dropp (390g/sko) - samme som over, men med lavt skaft. -Salomon Cross Hike Mid GTX (340 g/sko) - Lett, smidig og rask. Mindre stabil og ikke like godt grep som andre. Ideell for lett fastpacking/løping pga lav vekt. -Salomon X Raise Low GTX, 11 mm dropp (390g/sko) - Inspirert av terrengløpesko. Komfortabel, lett, "springy" og med god demping. Beregnet for vandring. -Salomon X Raise Mid GTX - Samme som over, med høyt skaft. -Salomon Predict Hike Mid GTX (376g/sko) - Annerledes sko uten at jeg vet hva det betyr. Lett og god for speed hiking, sies det. -Saucony Peregrine 12 ST, 4 mm dropp (272 g/sko). Legendarisk terrengløpesko. Vanntett, sitter tett og godt. Hard i sålen kan ble ubehagelig i lengden. -Scarpa Rapid, 6 mm dropp (295g/sko). Lett terrengløpesko for bratt terreng, gode kritikker, holdbare, smal passform. Men kjøp Hoka om du vil ha mer demping. -Vasque Breeze LT (377g/sko) - God vandresko med noe ankelstøtte, kan brukes til løping. Lett.

En litt krevende tur. Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene. Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring. Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i. Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først. Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg. Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund. Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg. Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden. Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir. Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket. Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening. Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå. Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt. Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.

Kjøpte meg et kuppeltelt for noen timer siden som nå er på vei i posten. Debuterte som telter i marka for noen uker siden og det har blitt noen turer siden da. Kjøpte først et tunneltelt som jeg er veldig fornøyd med, men misunnet turkammeraten min kuppelteltet (og utsikten) hans. Var noe trist og døll over å måtte ute av hele teltet om morgenen for å nyte utsikten, mens han lå der med kaffen på kjelen og så utover landskapet. Altså forstå meg rett, tunneltelt og stort fortelt er absolutt nyttig utstyr å ha når det er meldt ruskevær, men for alle de andre dagene ønsker jeg et kuppeltelt Investerte også i Nalgene flasker og ei ny skallbukse for få dager siden. Nå har jeg lovet meg selv at jeg har det som trengs. Pengene forblir i lommeboka såfremt ikke noe av utstyret ryker eller lignende. Tenkte å selge mye isfiskeutstyr også for slik sett å frigjøre kapital for eventuelle fremtidige kjøp. Fisker aldri på isen allikevel. Hater den kulda der... Har mange sykler jeg også ønsker å legge ut på finn etter en mislykket sykkeldilla for noen år tilbake. Sykkelsete langt oppi ræva er for spesielt interesserte har jeg funnet ut...

Lenge siden det har vært aktivitet fra meg, håper alle tar en tur innom bloggen også. www.turhistorier.no

Før irriterte jeg meg ofte over at jeg ikke fant en noenlunde stødig måte å plassere gassboksen opp ned på tur. Jeg har prøvd forskjellige stativer, satt den i kopper og kar, stablet med steiner eller kvistet, men det blir som regel ikke særlig optimalt. Gass-slangen kommer i veien, eller ventilen. Og hver gang jeg skulle justere ventilen falt alt sammen. Å legge den på siden går jo, men bare til væsken i boksen har sunket ned til ventilen. Men etter å ha tenkt litt (noe jeg til stadighet glemmer å gjøre), fant jeg en veldig bra løsning på problemet. Og et pluss er at djeg nå lett kan velge om gassbvoksen skal stå den ene eller den andre veien. Det er bare å snu den. Ikke koster det noe siden du jo uansett må kjøpe gass, og da følger boksen med på kjøpet. Penger spart er masse påskemarsipan spist, så dette er vinn-vinn. Og den tar ikke særlig mye plass i sekken heller. Altså vinn-vinn-vinn, minst. Det eneste du trenger er litt mot, en gammel gassboks av 400-grams typen (kan godt hende en 200 grams også duger) noe å kutte med, ei fil (kantene blir skarpe) og ti tommeltotter på hver hånd. Du tar da gassboksen og kutter til som vist på bildet - omtrent. Så filer du til kantene og setter plaster på alle sårene på tommeltottene og simsalabim, du er ferdig. Under transport kan boksen stå oppi, så det blir ikke rare greiene ekstra. Denne funker for gassbokser med samme diameter som en 400 grams boks, altså 200 grams og 400 grams boks. Skal du ha en for 100 gram må denne lages av en 100 grams boks. Happy mekking! Hvor mye den veier? Akkurat denne veier 157 gram, men det er godt mulig å lage den mye lavere, så jeg tipper du kan komme ned mot 100 gram, kanskje langt under også om du kutter vekk bunnen. Men er du gramjeger bruker du vel ikke gass? Da bruker du vel en penny can stove, ølboksovn eller lignende??? Alt over 8 gram blir jo alt for mye for en gramjeger. det var det kolaboksovnen @Tom42 sendte med en av ovnene sine (11 gram inklusive 1 centen han la ved, den er vel omtrent like tung som en penny?) Det blir utrolig god kaffe når du koker med gassboksen opp ned!

Nå i påsken lærte jeg guttungen på 9 år å skrape never og tenne opp med tennstålet med hans egen Bear Grylls kniv. Snakk om stolthet og mestringsfølelse! Han skrapte never og tente opp 15 ganger alene uten hjelp etter det og følte seg som Lars Monsen jr. Sitat fra min sønn "Jeg elsker denne kniven!". For han er Gerber Bear Grylls den ultimate turkniv. (Igjen takk til Kristian J. Vabø for handelen)

Jeg fikk testet SOS-knappen på min Inreach Mini i sommer på fjellet, og gjorde en oppdagelse andre kanskje også vil vite om. Jeg brukte ikke knappen på enheten, men Earthmate-app'en på mobilen koblet til den. Jeg utløste ikke alarmen på mine vegne, men for en annen som hadde skadet foten sin langt fra vei (7 timer gange til nærmeste bilvei). Når alarmen løses ut må man skrive en melding om hva det gjelder. Jeg spesifiserte at jeg utløste alarmen på vegne av noen andre, og at jeg trengte bistand til å vurdere skaden og eventuell evaukuering ut av den skadde. På tross av at jeg utløste alarmen på vegne av noen andre ble begge mine nødkontakter oppringt. Anropet kom fra Garmin / Inreach sitt alarmsenter i Texas. Dette var jeg ikke klar over, ellers skulle jeg ha varslet mine nødkontakter (mamma og pappa) før jeg trykket på knappen. I stedet fikk min far (som satt og koste seg med et glass rødvin en lørdagskveld) en telefon fra Texas om at hans sønn hadde trykt på alarmknappen. Litt lengre ut i samtalen kom det heldigvis frem at jeg hadde utløst alarmen på vegne av noen andre. Etter litt meldinger frem og tilbake med Garmin ble den skadde til slutt hentet ut med helikopter, så systemet fungerer godt. Jeg var godt utenfor mobildekning, og måtte gått 30-60 min opp på nærmeste fjelltopp for å fått dekning. Etter at den skadde var flydd ut og jeg hadde avsluttet alarmen fikk min far en telefon fra Garmin om status og at situasjonen nå var løst. Når jeg kjøpte enheten rynket jeg litt på nesa av prisen, men sommerens erfaring har definitivt veid opp for det.

Fikk ikke testet det denne gangen, heldigvis 🥶