Vinnerliste

Årets turhøydepunkt skulle bli en tur opp på hardangervidda. Når jeg så på kalenderen så fant jeg ut av at jeg faktisk hadde tid til en to ukers tur denne ganga, så da bestemte jeg meg for at det ville jeg prøve å få til. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte på Tinnhølen, men der skulle Monsen gå forbi samme dag som jeg hadde tenkt å legge ut på tur. I mitt hode betydde det at jeg ikke kom til å finne noen plass og parkere bilen, så derfor bestemte jeg meg for å ta turen inn fra Røldal og Valldalen i steden. Blir nå en tyngre inngangsport, men da visste jeg at det skulle bli greit å få parkert bilen. Sekken ble pakket 33 kg tung var den da jeg slang den på ryggen tidlig på morrgenen 13. juli. Fikk en negativ overraskelse så og si i det jeg fikk på meg sekken. Den normale inngangen (snarveien) hadde fra dette året blitt sperra noe som gjorde at jeg måtte gå en omvei opp mot middalsbu. På en så lang tur som jeg hadde planlagt så er nå ikke disse ekstra kiometerne noe å snakke om, men hadde liksom bare ikke planlagt dem i hode. Men nok om det. Nå har det seg sånn at dette året har jeg ikke fått gått så mye på tur som jeg pleier og formen med sekk på ryggen var deretter. Men jeg klarte nå å karre meg fram meter for meter i solsteiken, ikke en sky på himmelen, og heller ikke et vindpust var det denne dagen. Målet for dagen var å komme meg opp til Vassdalen, men med varmen som var så var jeg ganske så ferdig da jeg kom opp til holmavatnet at jeg valgte å sette opp teltet. Det gikk 5 liter med vann fra middalsbu til holmavatnet, så varmen var ikke min beste venn denne dagen. Fikk slengt ut noen sluker i holmavatnet men ble ikke fisk som forventet, det er jo tross alt nesten ikke fisk i vannet, men om en ikke prøver blir det aldri noe. Den perfekte turbil som gikk av med pensjon tidlig i høst Bråkafoss Teltplassen ved holmavatnet. 14. juli Våknet tidlig på morraen og fikk pakket teltet sammen før tåka kom krabbende opp fra dalen. Kort labbetur i dag, bare opp til vassdalen. så det var unnagjort på et par timer ca. fant meg en fin teltplass, satt opp teltet og pakket ut soveposen. Nå skulle fiskestanga testes litt mere aktivt her oppe. Testa flere vann i håp om å kanskje komme til et vann som ikke så mange har vært ved tidligere, men det ble mye resultatløs fisking. så når kvelden kom valgte jeg å gå ned til fotkjølo og slenge ut en spinner der, her vet jeg det er bitevillig fisk, og 3 kast senere var første ørreten på kroken, var ikke store tassen så jeg satt den ut igjen. På neste kast var det en ny prikkepetter på spinneren, denne var det litt bedre størrelse på. Nå var i hvertfall første kjenning på plass og turen hadde kommet ordentlig i gang. jeg ser liksom på turen fra valldalen opp til holmavatnet bare som en transportetappe som må bli gjennomført for å komme dit jeg ønsker. På vei inn til et vann langt oppe i høyden 15. juli Nydelig morgen nok en gang, sekken var pakket ca kl 10 og jeg begynte å gå retning Litlos, kan jo ikke gå forbi den hytta uten å få tatt en kald en, og den smakte veldig godt i varmen. Når den var konsumert var det bare å hive på seg sekken igjen, tengte meg inn til Grønndalen, men satte opp teltet ved invaldspytten. Nok en varm dag dette, så denne dagen ble det et godt forfriskende bad. var ikke spesielt varmt i vannet men det gjorde godt. Siden det var så varmt så ble jeg loiggende som ei strandrotte en liten time på utsiden av teltet og denne dagen. Fikk fiska i et par tre forskjellige vann her og det ble fisk, ikke noe å rope hurra for, men fin kondis var det på dem, og smakte godt gjorde de og. Da fiske var over for dagen satt jeg og så på kartet for å finne ut av hva jeg skulle finne på til dagen etter. Den orginale planen min var å gå mot hårteigen, men værmeldingen så ikke spesielt hyggelig ut og da fristet akkurat den delen lite, vurderte om jeg skulle ta en fridag er ved grønndalen og. Men jeg endte opp med at jeg ville gå til grotflott. Da jeg hadde tatt den avgjørelsen var det bare å skli ned i soveposen og gjøre seg klar for en god labbetur dagen etter. Morgenutsikt 16. juli Jeg gikk fra ingvaldspytten inn i grøndalen for så å gå mot stien mellom Litlos og Hadlaskard. Derifra så tok jeg egentlig bare en rett strek mot grotflott og gikk inn mot flautenuten. Ingen store problemer med navigeringen så syns egentlig at kilometerne ble tilbakelagt greit, nå var jo sekken blitt litt lettere samtidig som kroppen kanskje begynte å bli litt mere vant til å gå med sekk. Jeg hadde faktisk bare hatt en enkel helgetur dette året med sekk før denne turen, så sier seg selv at opptreninga kanskje ikke stod helt i stil til målet. Heldigvis er jeg eller i ganske så god form, så redda meg inn litt der. Men det er noe annet å være i god form, og det å være vant til å gå med storsekk. Fant meg en grei teltplass her på grotflott platået og tok det ganske med ro denne dagen, fisket litt og bare nøyt fjellet. Ble fiskemiddag på kvelden. Her fikk jeg mye fisk mellom 300 og 400g, men de smaker nå godt og gjør seg bra i steikepanna. Solnedgangen var av det finere slaget denne kvelden. Flautenuten 17. Juli Hviledag. Det var en mye gråere værtype denne dagen. Men etter frokost så heiv jeg på meg fiskevesten og tok med meg begge stengene mine, en flue og en slukstang. Jeg testa nesten enhver pytt her på platået men var ikke mye fisk som ville bite, etter endel timer så kom første regnskuren og første fisken beit, men også denne av det mindre slaget, så rett og slett ut som om det skulle bli en sånn tur hvor det var veldig vanskelig å få noe over 500g. Men de mindre fiskene smaker like godt, de er bare ikke like morsomme. Regnet økte på og jeg gikk tilbake til teltet og sov så og si vekk resten av dagen. Neste dag var planen og ta seg opp til Dimedalshøydene. 18. juli En grå morgen men det var heldigvis oppholds, så var egentlig en veldig fin dag å gå. ikke like varmt som det hadde vært de siste dagene. Selve turen gikk egentlig ganske så greit og jeg fant en fin plass oppe i høyden ved et vann hvor jeg hadde kortest mulig vei til de fleste vann her oppe. Her hadde jeg og tenkt å ta en ekstra dag, er så mange vann her som kan huse fin fisk så jeg ville ha muligheten til å finne noen av dem. Var godt med fisk i det vannet jeg satt opp teltet så matfisk var det ingen problemer med. I skumringa så jeg noe jeg aldri hadde sett før, en fjellrev, ganske morsomt egentlig. Største overraskelsen var vel egentlig hvor liten den var. 19. juli Denne dagen skulle vies masse fiske, men fisken var ikke helt i det humøret denne dagen så ble bare et par småpinner i løpet av hele dagen, så det var ganske nedtur. Men en kan jo ikke treffe på bettet hver gang en ønsker. Kom meg opp på en topp denne dagen og fikk ringt hjem og beroliget hun som bor der med at alt var fint med meg. Fikk også inn ei ny værmelding, og den så ikke dum ut. Teltplassen på dimedalshøydene 20. juli Flyttet camp litt denne dagen, var ikke lange labbeturen, men det var noen høydemeter ned. Så jeg slo vel opp teltet denne dagen i 12 tida. så med andre mye tid til å fiske, og det gjorde jeg. Fisk ble det og, faktisk den største på turen så langt, og den ble tatt på en liten mygg. Var blitt så lei av og slenge sluk ut i vannet uten og få napp, så fant jeg fram fluestanga og monterte ei mygg kasta pent ut og satt meg ned for bare å se på landskapet rundt meg. Etter kanskje en 4-5 min så kom en fin ørret og ville ha den lille saken jeg hadde lagd hjemme i stua. Fisken veide 550g, sånn som denne turen hadde vært så ble jo den et fint beist. Ble fisket endel resten av kvelden men fikk ikke noe større enn den jeg hadde fått på flua. Kaffe på tur er viktig Rund og finTjukk og fin 21. juli Ny dag ny vandring. Nå ville jeg sørover. Planen min var å gå sørover for å komme ned til kvenna og følge denne tilbake til Litlos. Denne dagen labbet jeg inn i helt ukjent terreng for min del, men kom til det vannet jeg hadde sett for meg hjemme kanskje skulle kunne huse fin fisk. Vannet var dypt og fint med noen litt grunnere områder. Alt tilsa at dette skulle være plassen. Eneste var at vinden hadde virkelig tatt seg opp endel nå, men teltet jeg hadde med på denne turen skal tåle ganske så mye (Helsport reinsfjell 2 pro). Monterte på litt våksne sluker og begynte deljinga med sluk, kaste sveive, kaste sveive, kaste sveive. Ikke et napp fikk jeg de første timene, ikke noe tegn til fisk så jeg, men jeg kunne nå se på steinene i vannkanten at det var fiskemat her, så mulighetene bør være der. Så kom hugget jeg hadde venta på, det føltes som noen virkelig røska til det de kunne på stanga, jeg var i himmelen i hele 5 sekunder så var den borte, og ikke et napp til fikk jeg her. Men vannet skal besøkes igjen, ingen tvil om det. 22. juli Denne dagen gikk turen ned til Kvenna. La meg til litt ovenfor øvsta krokavennet ved 1145. Her ble det fisk på første kast, en fin fin fisk på 450g og den gikk direkte i steikepanna. Her ble det mye fisk i løpet av dagen, største på 500g, men den var lang og tynn. så om en bare skal ha fisk er absolutt dette en fin plass. Hadde i utgangspunktet tenkt å bli her en dag til, men fant ut at jeg hadde lyst å ta turen til Litlos for litt luksus. Om en ser nøye etter så er det tre reinsdyr der 23. juli Pakka sekken tidlig på morraen og tok turen til litlos og var vel framme før 12 og fikk sikra meg ei seng. Denne dagen var tiltenkt litt komfort, så ble 3 retters middag og endel av de brune kalde gode. Det ble en ganske sen kveld. Utsikten på Litlos er det ingenting feil med 24. juli Våknet tidlig og begnyte å gå mot Vassdalen, dette var en grå dag og det var meldt enda gråere vær dagen etter. Så med tanke på at det var sånn vær som var meldt så begynte min tur å gå mot slutten, og etterhvert som jeg gikk denne dagen så ble jeg mer og mer motivert til å gå helt til bilen noe jeg også gjorde. Frista lite å bare sitte i et telt for å vente på at en dag bare skulle gå, så da fikk jeg da heller bare ta den turen helt ned til bilen. Alt i alt hadde jeg en veldig fin tur med gode temperaturer og et vær en bare kan drømme om. var to dager med regn ellers så var det så og si ikke ei dråpe. Uvant var det og å bli skikkelig sliten pga varme. Glad jeg var smart nok til å drikke masse vann. Og denne kommende sesongen kommer jeg til å få gått endel mere med sekk før langturen 2019 skal gjennomføres.

“Hey, would you be interested in doing a camping hiking tour in North Korea?” Nord-Korea. Det er ikke en telttur som er det første som slår en når en hører navnet på det lukkede landet på den andre siden av kloden. Istedet er det de lite hyggelige nyhetene om atomvåpen-trusler, arbeidsleire og en personlighetskult uten like blant annet som når oss her hjemme. Med nyhetene om den amerikanske studenten Otto Warmbier friskt i minne er det ikke uten grunn at en blir littegrann skeptisk til å besøke Nord-Korea. Warmbier ble som kjent arrestert etter sigende for å ha stjelt en propagandaposter fra hotellet han bodde på. Han døde ikke lenge etter å ha blitt sluppet fri av Nord-Korea. Hva som egentlig skjedde er det nok vanskelig å få vite. Jeg sa ja til å bli med på turen. Hva annet kunne jeg egentlig gjøre? Det virket som en opplevelse av de sjeldne. Roger Shepherd, som nå jobber som turguide i Sør-Korea, har etter flere års reiser i Nord-Korea fått såpass mye tillit at han har fått lov til å lede en gruppe med turister på telttur i høyfjellsområdet rundt Paektusan nord i landet. I Nord-Korea har han reist rundt for å fotografere fjellene og da spesielt de som befinner seg på Baekdu Daegan i nord, en god del av hans arbeider kan sees på følgende side: http://www.onekoreaphotography.com/. Shepherd, opprinnelig fra New Zealand, er også forfatteren bak guideboken til Baekdu Daegan ruten som jeg gikk høsten 2014. Ruten som hadde blitt lagt opp, skulle starte med å klatre opp til toppen av Paektusan, med et besøk til Chonji innsjøen som ligger nede i krateret til fjellet (Paektusan er en gammel vulkan), for deretter å klatre ned fra fjellet og i en seks dager gå gjennom et noenlunde uberørt område i høylandet nedenfor fjellet. Underveis skulle vi besøke hemmelige leire som partisanene ledet av Kim Il Sung brukte under den japanske okkupasjonen av landet, nesten på lik linje med Milorg-hyttene som man finner i Nordmarka utenfor Oslo (og andre steder i landet). Turen skulle gå over seks dager, med overnatting i telt fem netter. Hjemmelaget kart over området vi gikk i, laget av Roger Shepherd, hentet fra Hike Korea sin hjemmeside. På fjellturen vil vi bli ledet av lokale guider gjennom landskapet, skogene, fjellene og fjellryggene som vi vil passere over. En følgebil vil møte oss ved teltplassen på slutten dagen. I følgebilen fraktes mat til middag og frokost, samt vann, i tillegg til en del ekstra utstyr. I Pyongyang ble det bare med den første kvelden, allerede dagen etter ankomst satt vi på et fly til Samjiyon, en provins i den nordlige delen av Nord-Korea nær grensen til Kina. I Samjiyon finner man Paektusan, det høyeste fjellet i Korea med sine 2750moh. Paektusan er det hellige fjellet til koreanerne, og det er også herfra den store fjellryggen som strekker seg gjennom Korea-halvøyen begynner fra, Baektu Daegan. Å returnere hit betyr en tilbakekomst til en fjellkjede som betyr mye for meg. Foruten meg var det en annen nordmann med på turen, Jo. Og så var det to fra Australia, begge kvinner, Paula og Sinead. To australske damer og to norske menn altså, ledet av en mann fra New Zealand, en noe merkelig sammensetning egentlig. Highland Trekking Expedition of North Korea På den første dagen sto Paektusan på planen. Fra hotellet vårt i Samjiyong ble vi kjørt på en humpete grusvei til en liten parkeringsplass ved foten av fjellet, fra hvor vi klatret opp til toppen. Skyene lå tett over fjellet når vi startet, men når vi kom opp hadde det midlertidig lettet så vi fikk tatt toppen med det gamle krateret i betraktning. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig at Paektusan er et utrolig nydelig fjell, som jeg hadde blitt lovet. Fargenyansene i fjellsidene rundt vannet er vanskelig å beskrive. Vi gikk også ned til Chonji innsjøen som ligger i bunnen av kalderaen til den gamle vulkanen, klatringen ned og opp igjen gikk på en trapp som inneholder noe sånt som 261 trappetrinn. Etter å ha klatret opp fra innsjøen igjen tok vi fart på nedstigningen fra fjellet. Nede gikk vi et lite stykke før vi kom til den første teltplassen på turen, nede i et uttørket elveleie, hvor vi slo opp teltene våre og fikk servert middagen (ris og nudler). Den andre dagen lå himmelen klarere over oss, og vi startet dagens etappe med et besøk til Paektusan-fossen. Ikke en stor foss, men den betyr mye for koreanerne da vannet som renner i den stammer fra Paektusan, som jo er et hellig fjell. Etter besøket gikk vi over et grønt, frodig og rullende landskap. Underveis klatret vi opp til toppen av Soyeonjibong, på 2114moh. Toppen ligger omtrent midt ute i det alpine høyfjellslandskapet nedenfor Paektusan og med ingen andre topper rett ved siden av, får man en super 360 graders utsikt i alle retninger fra toppen. Nedenfor toppen bega vi oss inn i litt lavere terreng, gjennom en nydelig skog med lerketrær. Hvor vi gikk på en sti hvor gresset nådde oss til livet. Turen ble avsluttet med et besøk i Soyeonjibong secret camp, hvor vi får en omvisning i leiren av en lokal kvinnelig guide. Litt nedenfor den hemmelige leiren slo vi opp teltene for den andre kvelden, hvor vi spiste middag, fyrte opp et leirbål og hvor de lokale guidene sang for oss. Neste morgen våknet vi til regnvær og det regnet konstant hele dagen. Det var heldigvis en kortere tur, hovedsaklig gjennom en skog. Men vi hadde fått tillatelse til å klatre opp til toppen av Ganbaeksan (2162moh) for å kunne få litt mer ut av dagen. Turen opp var våt og sur, men samtidig en tøff og mystisk vandring gjennom et trollsk landskap. Hvordan utsikten ville ha vært, kunne vi bare gjette oss til, jeg var likevel fornøyd med turen opp. Før Ganbaeksan besøkte vi også den hemmelige leiren som ligger nedenfor fjellet. Vi slo opp teltene i enden av dalen bortenfor Ganbaeksan. Neste morgen var like trist og regnfull. Vi bestemte oss for å håpe på at neste dag ble bedre. Fra teltplassen skulle vi egentlig denne dagen ha klatret opp på et pass på fjellryggen ovenfor og utforsket ryggen på hver sin side av passet. Idag ville vi ikke fått sett noe som helst. Det ble en rolig dag ved campen, men om kvelden lettet det litt og vi fikk oss en liten tur til en annen del av disse skjulte leirene i nærheten. Gamblingen vår med været slo frukter og neste dag ble en fin tur, men vi ble da nødt til å gå lengre enn først planlagt for denne dagen. Fra teltplassen klatret vi opp til det lille passet, og så gikk vi opp til toppen av Beondaebong. Utsikten var over all forventning. Nedenfor lå enden av dalen som vi hadde tilbrakt to netter i teltet i, lengre bak lå Paektusan. Fra toppen fortsatte fjellryggen videre, dette er nevnte Baektu Daegan, og den vil gå videre over tidligere nevnte topp Ganbaeksan. En gang i fremtiden vil det kanskje være mulig for den vanlige fjellvandreren å gå hele veien fra Paektusan i Nord-Korea til Cheonwangbong i Sør-Korea, men nå vil det være en større ekspedisjon som krever mye penger, tid, tillatelser og anstrengelser. Etterpå krysser vi passet og går opp til Seonosan. Den sørlige delen av fjellet består av noen klippeformasjoner, men her oppe gikk vi ovenfor dem. Fra en av småtoppene som pekte var det en flott utsikt over landskapet nedenfor og vi kunne se Amrok-elven, som danner en naturlig grense mellom Nord Korea og Kina bukte seg gjennom dalen nedenfor. Ned fra fjellryggen var det en bratt og gjørmete sti, hadde vi gått ned dagen før hadde stien vært ekstrem sleip og forrædersk. Nede kom vi til Seonosan secret camp, som ligger godt skjult under klippene til fjellet. Reisen av dagen var ikke like spennende. Fra den hemmelige leiren fulgte vi en humpete skogsbilvei som i starten går langs Amrok elven ved grensen til Kina. Underveis besøkte vi Gomsan secret camp, og helt til slutt ankom vi den siste av teltplassene på turen. Som lå ikke så langt unna den mest kjente av de hemmelige leirene, Paektusan. På den siste dagen regnet det igjen, så vi hadde nok maks flaks med tanke på været (hvis det først skulle regne). Vi gjorde ikke stort mer enn å besøke nevnte hemmelige leir, som også er den største og mest kjente av disse campene og også den som turistene vanligvis besøker. Over de skjulte hyttene og bivuakkene troner Jongilbong, kalt opp etter Kim Jong Il, som etter sigende skal være født i en av hyttene vi får se her. En kan for øvrig si mye rart om minnesmerkene og monumentene her, men flotte er dem. Når besøket var slutt var også fjellturen vår over. Våte, men fornøyde, satte vi oss i bussen igjen og kjørte tilbake til det merkelige hotellet vårt i Samjiyon. Underveis stoppet vi i den lille landsbyen Rimyongsu som er kjent for en flott foss. Det blir en slags feiring av fullført fjelltur på hotellet. Varmtvannet på hotellet slås ikke på før klokken ni om kvelden. Neste dag fløy vi tilbake til Pyongyang for tre dager med sightseeing der. Hvordan var så opplevelsen min av å gå på telttur i Nord-Korea? Naturmessig var det en veldig fin tur. Landskapet er et flott alpint høyfjellslandskap, og på turen gikk vi gjennom frodige rullende enger, opp på fjelltopper med panoramautsikt, gjennom trivelig skog med lerketrær og grønne rygger med vennlige kanter. Det er område som er velegnet for hiking. Paektusan i seg selv er et fjell som ser fint ut, men litt ordinært ut når man står rett nedenfor det. Men når man kommer opp til kanten av krateret åpenbarer det seg et skikkelig tøft fjell, og fra lengre avstand er det et nydelig fjell. Å gå fritt rundt kan man jo som kjent ikke gjøre i Nord-Korea. Inne på hotellene vi overnattet i kunne vi få gå fritt, men skulle vi bevege oss utenfor var vi nødt til å ha med oss guider. Så også når vi var på fjelltur, så vi hadde med oss to guider fra Pyongyang som fulgte oss under hele oppholdet, samt to lokale guider fra Samjiyon for å vise vei underveis på turen. Dette kan nok føles som noe begrensende på opplevelsen, men er bare noe man må lære seg å forholde seg til. Og det gjorde seg nok mest merkbart på den ene dagen vi befant oss avgrenset til teltleiren vår. Gitt at det er militære i området som ikke nødvendigvis var klar over at vi var i området, kunne vi heller ikke gå for langt unna resten av gruppen. I tillegg til guidene var det også med to sjåfører og en hjelpemann, ett ganske så stort team igrunn for bare fem gjester. Men på den andre siden, så ble forholdet og stemningen mellom oss og guidene godt. De møtene vi hadde med Nord-Koreanere var stort sett korte møter som viste et folkeslag som var smilende og nysgjerrige på oss, spesielt de vi møtte på turen. I Pyongyang var de litt mer avmålte og nervøse på hvordan de skulle forholde seg til oss. For å komme tilbake til historien om Warmbier, så var det heller ikke det jeg var mest bekymret for med å bli med på denne turen for. Så lenge man holder seg innenfor de rammene man har, så vil det gå bra, altså ikke gjøre noe man vet de vil reagere på. Det jeg mest var bekymret for, var hvis noe skulle skje under turen. Hva var prosedyren hvis noe gikk galt, om man brakk beinet, ble veldig syk eller ble bitt av en slange feks. Det sies jo at helsetilbudet i landet er svært begrenset. Roger Shepherd ga et svar som ihvertfall sa at dette var noe han hadde tenkt på, og det skal visstnok være et Røde Kors sykehus for utlendinger i Pyongyang. En annerledes fjelltur som jeg var veldig glad for å ha fått vært med på. Jeg er godt igang med å skrive om turen på bloggen min og vil der skrive mer utfyllende om fjellturen. En finner en oversikt over turen her: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2018/08/north-korea-dprk-paektusan-highland.html (alternativt: https://tarjeinskrede.blogspot.com/search/label/North-Korea). Ps. Jeg har grunnet tid valgt å bare skrive om langturene mine på min engelske blogg, for bare å lenke til innleggene der fra min norske blogg. Fotogalleri fra fjellturen finnes her: https://photos.app.goo.gl/KQutLQT3fGr3xCJv8 Fotogalleri fra resten av turen finnes her: https://photos.app.goo.gl/fviMpTonvwygseSr5 Ps. På den første dagen ble vi fulgt av et team fra Associated Press (AP), som lagde en sak for både aviser og tv om fjellturen. Saken de lagde kan blant annet leses på deres egne sider her: https://apnews.com/4040e7e7b13a41efbe70fdc10e4b6a60 -- Frister det å gjøre det samme? Roger Shepherd, via firmaet sitt Hike Korea, planlegger flere turer og de neste vil bli arrangert neste år. Sjekk ut www.hikekorea.com for mer informasjon.

Da er en ny versjon av Topokart tilgjengelig i AppStore. Jeg er veldig fornøyd med hvordan skiløypene ble, de er hostet på min egen server. Så takket være alle som har valgt å støtte appen de siste månedene så har jeg nå kunnet få opp en egen server det vil komme mange spennende datasett fra de neste versjonene. Kom gjerne med innspill på hva dere synes om skiløypene Jeg har også gjort noen endringer på måleverktøyet, nå kan man nemlig lagre linjen som en sporing hvis man trykker på den. Tanken er å lage et eget verktøy som heter "Tegn linje" etterhvert. Takk for all støtte ❤️

Er ikke dette mot rettighetene til utlendingene iht. EØS avtalen? At man ikke kan forskjellsbehandle. I tillegg blir det helt umulig å overvåke, samt en kjempekostnad. Det eneste som virker er å fjerne motorisert ferdsel i utmark. Hele verden er overfylt av veier, vi trenger de få fristedene som finnes hvor slikt ikke tillates.

Etter tips om at MSR xgk ex er av de brennerene med minst kullosproduksjon samt bombesikker funksjon endte valget mitt på å invistere i to av disse. Prinsippet om to like brennere ble tatt til etterettning, men min svakhet for å prøve nye ting ble for stor... Vil bare si tusen takk for gode tips og råd til alle sammen som har bidratt

Fra Reve havn til Orre. Det var lørdag. Det var slutt på sol og flott vær. Det var på tide med en ny tur. Forrige lørdag satt jeg hjemme og kikket ut vinduet. Jeg ønsket ingen gjentakelse.... Det var kjekt å igjen finne fram klær og sekk. Forberedelsene til turen denne lørdagen tok litt tid. Det er ikke mange gode grunner for å komme tidlig ut på tur. Det blir ikke dagslys før langt ut på formiddagen. På sommeren er jeg ofte på vei tidligere enn 10, på vinteren utsettes starten til omtrent 11. Bestyrerinnen var usikker på hva hun skulle finne på denne lørdagen – et par uker før jul. For bestyrerinnen er det jo en del som skal ordnes før høytiden. Småkaker og annet snadder er helt nødvendig til jul, selv om ikke mange akkurat har bruk for kaloriene. Selv med mange ting som burde ordnes, så ville hun være med på tur en lørdag. Det er ikke ofte Bestyrerinnen har vært med på lørdagsturene. De har jeg som oftest gått alene. Jeg trodde at denne lørdagsturen også ville bli uten følge. Vinterforhold, lørdag midt i desember, da er det uansett ikke snakk om en heiatur. Det må bli en tur i «nærområdet». Jeg var heller ikke helt innstilt på langtur, som for eksempel fra Hå til Varhaug – nesten to mil frem og tilbake. Mindre krevende (eller noe kortere) er turen fra Reve havn til Orre – Friluftshuset – og tilbake. Den turen er en tradisjonell juletur, men det er selvsagt ikke noe i veien for å gå der utenom høytiden. Det er bare en kort kjøretur til Reve havn. Vi var ikke helt alene. Det gikk en gjeng sørover et stykke før oss. Selv om det er mye sandstrender rundt Reve, er det likevel noen plasser det er rullestein. Det kunne høres da vi startet turen. Vind og bølger får rullesteinen til å bevege seg, og det kan høres – helt hjem enkelte stille netter. Etter en stund kom vi ut på Revesanden. På onsdag var sanden fast og fin, nærmest asfalt. Denne lørdagen var det helst løs sand. Bare et lite stykke helt inne ved sand-dynene var det fortsatt frost og hard sand, men her var det til gjengjeld mye tare og sanden var langt fra slett. Det tok litt tid og krefter å komme til Orrestranden. Den var helt forlatt, ikke et menneske. Om sommeren kan det være et yrende liv her, og stranden er mye brukt som turområde utenom. Borte ved friluftshuset var det en del biler, og folk som gjorde seg klar for tur. Ikke mange, men stranden vil i hvert fall ikke ligge helt øde. Tilbaketuren gikk noe raskere enn turen sørover. Vi holdt oss inne i sandynene og markene innenfor. Her var det helt greit å gå. Yr hadde lovet oppholdvær – nesten. Og det var hva vi fikk. Det var varmegrader i lufta. Ikke mange, og ikke nok til at isen på vannpyttene tinte, men varmegrader. To antakelig. Mot Reve havn kom det flygende noe hvitt. Ikke nok til at det la seg, men nok til at snøen blåste sammen og gjorde det hvitt rundt steiner og i dumper. Vi brukt to timer på turen. Omtrent det samme som broderen og jeg brukte sist vi gikk her. En mils tur får være godt nok på en lørdag. Les hele artikkelen

Da ble denne klar til jul. Håper faren min blir fornøyd.

Ser veldig bra ut @Ivan Lé Hjelmeland Gleder meg allerede til det blir litt mere snø så jeg kan få gått noen turer.

https://berntsturer.wordpress.com/2018/12/16/blaswix-og-lav-novembersol/

@esw Om ikke din far blir fornøyd, kan jeg garantert stille som bonuspappa Strålende arbeid, igjen!

@tklami: Takker for flott kalenderbidrag Her var det mye fint og kjent. Jeg for min del gleder meg til vinter på tampen av sommer og til sommer på tampen av vinteren, veldig glad for at vi har variasjonene vi har Høsten og våren er ei heller noe å kimse av. (Uten at jeg er helt sikker på hvordan man kimser og hvilket ansiktsuttrykk som dertil hører til )

Traff litt folk når jeg var innom DNT stiene, men syns faktisk det det ikke var så mye folk. Men nå holdt jeg meg for det meste utenfor DNT stiene. Da tror jeg at jeg så totalt 3 andre mannfolk. Og alle hadde fiskestanga i hånda. Så så fort en beveger seg utenfor autostrada så får en lov til å være veldig alene. Var aldri et annet telt ved de vanna jeg hadde tenkt å sette opp telt ved. Alltid lov til å savne sommeren, er vel derfor vi gleder oss så mye til vinteren slipper taket.

.... og nett der er det at eg synes MSR, og då særskilt XGK kjem til sin rett. Enkel å diagnostisere, og enkel mekk.

Imponert:)

Ferdig jakke:

Dette var ei fin reise for min del. Flott rapport og bilder som "tar" en med på opplevelsen. Takker

Nesten alle bensinbrennere med litt lang slange vil pulsere noe, i The boatowner's mechanical and electrical manual blir det foreslått en liten struping umiddelbart før brenneren, dette blir egentlig ivaretatt av det lille filteret på Novaen, men det er en større årsak til problemer, så dermed fjerner vi det, og pulseringen blir desto større. Hurtigkoblinga til Optimus har aldri vært perfekt, cejn-koblinga som ble erstattet av bajonettkoblinga var også håpløs når den plutselig bare spruta ut bensin fordi man ikke hadde klart å gjøre helt rett med kalde fingre. Jeg er ikke spesielt komfortabel med koblingne på MSR eller Primus heller, men holder nok på primus sin 7/16" gassboksventil, ikke minst fordi du når det er sommer da faktisk kan kjøre Novaen på gass også. (selv om oppstart er litt tricky) Den eneste MSR brenneren jeg tror kan sammenlignes med Nova er Dragonfly som antagelig var det Optimus etterligna når de lagde Nova Det sitter igjen stor skepsis fra gammalt av med dårlige MSR plastikpumper, jeg tror at dagens pumper er gode nok, ihvertfall om man bytter til pumpelær. Jeg tror fortsatt at min gamle Nova av andre generasjon (første med magnetisk rensenål) forblir som min beste lettvekts vinterprimus. Som sommerprimus så er jeg "forelsket" i Coleman Apex ii, og forelskelser er jo ganske subjektive. dsk PS Noven kan godt gå på drivstoffblandinger, og parafin(ish) drivstoff og alkylatbensin er en fin blanding med minst 1/3 bensin. Så lett å bruke, og enda bedre egenskper. DS

Takk! Veldig fin turrapport.

Vintertursesongen kom og gikk, og jeg har hatt i bakhodet en stund at jeg skulle poste en tilbakemelding her om Novaen. Jeg har gjort meg en del erfaringer som jeg tenkte jeg skulle dele i et lengre revju, men har ikke fått somla meg til det enda. Om noen skulle ramle inn i denne tråden på utkikk etter ny brenner, tenkte jeg raskt nevne noen ting jeg skulle ønske jeg visste før jeg kjøpte: 1. Finishen på pumpen flaker av, og små biter havner inne i pumpesylinderen. Det samme har skjedd rundt åpningen på brenselflaska. Jeg mistenker at noe av problemene jeg har hatt med brenneren har kommet av dette. 2. Brenneren pulserer noen ganger, og jeg har ikke funnet årsaken til dette. Brenneren skal få seg en skikkelig rens i julen, så håper jeg det forsvinner (problemet er i så fall i slangen eller i justeringsventilen på brenneren). Problemet har vært der siden jeg kjøpte den. Noen mener det er for høyt trykk, eller at ventilen på pumpen bør lukkes litt. Det hjelper ikke. 3. Bajonett-koblingen fra brenselslange til pumpe er et helt greit konsept vår, sommer og høst-sesongene, men MAKAN til forferdelig løsning i felt. Jeg håper denne posten kan ydmyke meg med et eller annet enkelt triks på å få denne på og av uten å kapitulere fingertuppene og påføre seg frostskader i ansikt og sjel fra frosne tårer og tapt selvfølelse. Når bajonetten først er vridd om er det ingen tydelig måte å se at den er fullstendig inne. Kryss de frosne fingra og håp at det gikk bra (det går an å se på hvor dypt den er tror jeg, men likevel for usikkert). Jeg vurderer å selge den for en MSR for dette punktet alene. 4. Altmuligverktøyet fungerer ikke til å ta av pumpelæret. Ellers har jeg vært ganske fornøyd med brenneren. Mye av brenneren føles bunn-solid -- som selve "huset", brenneren inni, pumpa selv -- men det er for min del alvorlig svekket av de punktene over. Hadde jeg gått for MSR hadde jeg spart mye surr med å koble til og fra brenneren til pumpa i kalde forhold, men jeg hadde kanskje vært irritert over andre ting. Det er ikke lett å si selvfølgelig, men jeg tror de irritasjonene hadde vært færre og litt mindre alvorlig. Hører gjerne fra dere som har samme brenner hva deres erfaringer er angående disse punktene. Kanskje er det jeg som er problemet, eller at jeg har fått et uheldig eksemplar. Lars

Da fikk jeg bilen levert denne uka. Fin julepresang til meg sjøl!

En liten oppdatering: https://berntsturer.wordpress.com/2018/12/09/sesongens-forste-skitur/

En test-tur. Det har gått en stund – uten tur. Lenge – uten tur. Det var på tide og teste hvordan foten ville takle det å gå – på tur. En onsdags tur. Været har jo vært det aller beste. Jeg har sittet hjemme og sett ut – uten tur. Hvor lurt det var å ta ut på tur får vise seg, men det ville uansett ikke bli den lengste turen vi har tatt ut på. På forrige tur ble det et steg for langt, og det sa «spjong» i foten. I tillegg til å ha problemer med akillessenen, fikk jeg den dagen også andre idrettsskader. Idrettsskader i en alder av 70? Det viste seg at jeg hadde fått en skikkelig smell i leggmuskelen. Foten hovnet opp til det doble. Og jeg så ikke for meg å belaste muskelen på en stund. Etter to uker bør det ha ordnet seg sånn noenlunde i leggmuskelen og det var på tide og utfordre akillessenen. Hvor vi skulle gå var en annen sak. Med flott vintervær – frost og sol, så var broderen som vanlig ikke interessert i å ta mot noen topp. Det fikk klare seg med en tur på flate Jæren, eller langs en eller annen strand. Et annet spørsmål var jo hvor langt vi skulle gå. Onsdagsturene pleie ikke å være de lengste. Vi gå normalt 7-8 kilometer og bruker 80-90 minutter. Med en fot i ulage, både for broderen og meg, ønsket ingen av oss noen lengre tur enn normalt. Vi ble fort enige om å ta til Sele og gå mot Hellestø. Helt flatt og alt på enten strand eller god sti – og litt på vei.... En av fordelene med en strand tur er kjøreturen. Det er ikke mange kilometerne og vi sparer jo litt tid. Det nærmer seg vintersolverv. Den 21. desember «snur» sola, og det går igjen mot lysere tider. Endringen i daglengden og solhøyden midt på dagen, er liten fram mot 21. desember. Det kunne vi merke da vi sto ved bilen på Sele. Sola sto lavt, selv om klokka var tolv. Vi fikk sola bakfra på vei nordover, men til gjengjeld midt i fleisen på vei tilbake. Med så lav sol, er det vanskelig å ta bilder uten at det blir «solnedgangbilder». Kontrasten mellom lys og skygge er også stor. I tillegg kaster «fotografen» så pass lange skygger at de lett viser på bildene. Det er ikke lett å ta gode bilder under slike forhold. Turen mot Hellestø gikk greit. Sol og flotte forhold, lite is og hard strand (nesten som asfalt) gjorde at vi kunne holde grei fart. Med akillessene i ulage, blir det halting, men øvelse gjør også her mester. Det var vinter. Selv om sola skinte, så bet den lille trekken vi fikk fra nord. Vi hadde begge vinter klær – lang under og sikkerlig vinterlue. Med sola så pass lavt, kom også skyggen på lua til nytte. Det siste stykket mot bilen kunne jeg kjenne at bakfoten fortsatt ikke var helt på plass. Likevel var turen så pass lang at jeg ikke tror på noen videre «utsettelse» av å komme på plass. Nå håper jeg det snart er tid for en tur ut i terrenget etter hvert. Jeg tror likevel det vil bli noen strandturer først... Les hele artikkelen

Tilbragte en uke på en liten "off the grid" hytte i svinndal skogene. Mye flott natur og veldig artig å se været skifte fra grønt til hvit på under 2 dager. Fikk testet alkohol brennerne også, kjøpt vs hjemmelaget. Konklusjonen er at den kjøpte fungerte bedre i praksis, da det var lettere å fylle på sprit og antenne. Den hjemmelagde slet litt med å bli varm nok til å antenne skikkelig, men ble flotte flammer etter litt tid. Litt suppe og reinpølse var en helt innafor frokost / lunsj etter en tung gange

Det er ikke særlig lett å skrive et sammendrag av en tur som har vart i 70 dager, altfor mye å velge mellom, men her er noen høydepunkter: I år startet eventyret! Jeg og kompisen min Simon har endelig begynt reisen gjennom Norges villmark. Det å gå Norge på langs er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg var 13 år gammel og gikk i syvende klasse på barneskolen da jeg fikk ideen. Jeg planla deler av ruta allerede for tre år siden, jeg ville så inderlig gjennomføre denne ekspedisjonen. Problemet jeg støtet på var bare at jeg ikke fant andre som var like unormale som meg. Ingen ville bli med på en slik lang og ekstremt krevende ekspedisjon. Da jeg tok jegerprøven traff jeg på Simon, en hyggelig fyr som også var interessert i friluftsliv. Vi snakket mye sammen i starten og begynte raskt å dra på turer sammen. Det er egentlig rart at vi ikke har kommet i kontakt med hverandre tidligere da vi bor på samme øy (Tromøya utenfor Arendal) og i tillegg så har vi gått på samme trinn på skolen i 10 år! Under vinteren 2017/2018 spurte jeg han om ikke han tilfeldigvis ville bli med å gå Norge på langs. Uten engang å tenke seg om så svarte han ja, dette hadde han veldig lyst til! Turkompis Simon Simonsen, en skikkelig råtass! I løpet av vinteren 2017/2018 og våren 2018 har jeg og Simon vært på en rekke treningsturer sammen. VI har teltet i -25 grader, jaktet hare i Fyresdal, vært flere dager i Birtedalen og fisket mengder med ørret, Gått med pulk, ski og truger i flere dager uten dekning i Telemarksheiene, i tillegg til en rekke turer i nærområdet hvor vi bor rundt Gjerstadvannet på Tromøya med tung sekk. Alt dette har vært forberedelser til den store prøven. Norge på langs! Etter mange timer med planlegging foran PC-skjermen var endelig det meste klart. I påska startet første etappe som gikk fra Lindesnes til Evje, ca. 100 – 120 effektive kilometer. Da vi startet ekspedisjonen på Lindesnes fyr var det full storm i vindstyrke, men vi trosset været og la av gårde. For å nå frem til Evje før skolen startet måtte vi gå i overkant av 20 kilometer hver dag noe som var veldig (altfor) tøft for kroppen i starten, men ble lettere etter hvert. Samme var det med sekkene, de føltes blytunge de første dagene, men etter ca. dag 4 ble kroppene vant til vekta samt at vi hadde spist opp et halvt tonn med mat;). Vi er ungdommer og spiser som hester, særlig når vi bruker masse energi hver dag! Etter omtrent tre dagers marsj nordover, ble det snø i terrenget noe vi ikke var særlig fornøyde med da vi var rimelig lei av vinteren… Dette gjorde det vanskeligere å finne åpne bekker samt at snøen under teltet gjorde nettene kaldere. Heldigvis var vi ekstremt heldige med været denne påsken, vi hadde blå himmel og sol hver dag! Etter en fin, men slitsom tur fikk vi en veldig brå start på siste dagen. Jeg våknet av at jeg var skikkelig kvalm og kastet opp i forteltet klokken 01.00 på natten! Jeg fikk heldigvis sove igjen frem til klokken 06.00 på morgenen da jeg og Simon bestemte oss for å komme oss av gårde. Det var ikke dekning på flere kilometers avstand! Jeg hadde lite energi så Simon bar det meste av bagasjen. Etter seks kilometer sjekket vi telefonene og fant dekning. Vi ringte hjem og forklarte situasjonen samt avtalte henteplass. Etter noen kilometer med gåing i snøen var vi kommet ned til veien noen få kilometer før Evje. Her møtte pappa oss og kjørte oss de siste meterne til Evje. I slike tilfeller er helse og sikkerhet mye viktigere enn å nå mål! Dette sier noe om hvor fort ting kan skje samt snu, og hvor viktig det er å prioritere rett. Etter påskens etappe tok vi noen uker pause før vi fant ut at vi hadde flere fridager på rad i mai. Både i fridagene rundt kristihimmelfartsdag og 17. Mai dro vi av gårde for å fortsette ekspedisjonen fra der hvor vi slapp. Første dagen fra der vi stoppet i påsken jogget vi 20 kilometer til Evje sentrum i styrtregn! Vi hadde satt bagasjen ifra oss på et lager en bensinstasjon. Dette var en effektiv måte å flytte seg på men kanskje den verste starten på en etappe vi noen gang har hatt. Dagen etter var vi begge støle etter den lange joggeturen dagen før, slik skal ikke en etappe starte igjen. Vi var på denne etappen også utrolig heldige med været, vi hadde oppimot 30 grader hvor eneste dag! På en av de siste dagene fikk Simon noen flotte ørreter som ble kok til et herlig middagsmåltid! Ørret smaker alltid godt samtidig som det er veldig sunt. Etter omtrent 70 effektive kilometer på fire dager ankom vi målet for denne korte etappen som var det lille tettstedet «Dale» rett ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Etter noen dager på skolen dro vi opp den 16. Mai for å fortsette ekspedisjonen fra Dale ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Dette var en av de finere etappene i hele år. Vi gikk gjennom Årdalen naturreservat som var et vanvittig flott område! Som vanlig hadde vi supert vær hele etappen. Dekningen derimot var dårlig, på det meste gikk vi fem dager uten å dekning på telefonen. Det å passere den mektige Rjukanfossen her i Tovdal var litt av en opplevelse som absolutt kan anbefales! Det er både en fin start på en langtur og et perfekt mål for en dagstur med familie. Andre dagen på etappen var datoen 17. Mai. Vi hadde med oss flagg og feiret mens vi gikk i flott norsk natur. Vi gikk muligens i Norges korteste tog, men til gjengjeld gikk vi over to mil mens vi sang nasjonalsangen med våre vakre stemmer;) På dag 3 av denne etappen var vi faktisk på vei hjemover i en kilometer til vi fikk dekning. Jeg var muligens blitt bitt av flått og hadde fått en ring på låret som tydet på infeksjon. Vi snakket med en lege på toppen av et fjell hvor han fortalte av det gikk helt fint å fortsette etappen. Vi var glade for denne avgjørelsen da været fortsatte å holde seg supert. På dag 5 avsluttet vi etappen med å gå ned til turisthytta Torsdalsbu hvor vi ble hentet med bil. Dette var en veldig vakker etappe. Etter noen uker til på skolen var siste året på ungdomsskolen over noe som også betyr at sommerferie! Etter mange dager med intens planlegging og pakking var endelig det store eventyret i gang for fullt! Til nå har vi bare gått korte etapper på maks en uke, slik er det ikke denne gangen. Vi skulle være borte i nesten åtte uker sammenhengende! Vi startet på DNT hytta Tordalsbu hvor vi slapp sist. Aller første leir i sommer var kun et par kilometer unna demningen ved DNT hytta. Vi var helt ville denne kvelden, det hadde ikke helt gått opp for oss hvor lenge vi faktisk skulle være bortreist! I løpet av fire utrolig varme dager kom vi oss til tettstedet Dalen i Telemark. Vi hadde gått lange dagsmarsjer hver dag og var helt utslitte da vi kom frem til tettstedet. Vi hadde tenkt til å legge oss inn på en camping her, men ombestemte oss da vi så hotellet i Dalen, det så mye mer fristende ut;). Her var vi en dag og fikk ladet skikkelig opp med god mat, vi var klare for en ny etappe mot Rjukan! Dalen hotell Klokken elleve sjekket vi ut og gikk inn på en kafé i tettstedet for å fylle magene opp på nytt, denne gangen med is. Vi satt har inne i noen timer å jobbet med skriving, bilderedigering og planlegging til ettermiddagen hvor vi gikk inn på enda en restaurant hvor vi en siste gang fylte opp magene med en nydelig løvbiff. Etter dette måltidet gikk vi opp den bratte heia (600 høydemeter) fra Dalen nordover og la oss på en fin høyde ved et vann. Egentlig var det hviledag denne dagen, men vi ville gjerne ha et godt utgangspunkt for dagen etter. Etappen mellom Dalen og Rukan var generelt veldig flott, men litt overraskende mye under tregrensa. Vi har hatt over 30 grader flere dager, som gjorde det skikkelig vrient å finne vann. Nesten alt av småbekker er tørket ut. Vi måtte og passe på å legge teltet på en smart plass (bak høyde for morrasola), da vi ellers ville blitt kokt før frokost. Senere på dagen steg temperaturen ofte over 30 grader, og det er nesten litt skummelt i kombinasjon med lite vann. Vi så mye på kart og terreng og planla ruter ut i fra mulighet til å finne nok vann. Likevel måtte vi av og til drikke stillestående vann, og det er ikke optimalt. Vi fikk en liten økt med magesjau på grunn av dette tipper vi, men det gikk over kjapt. Kan og kanskje være pga varmen? Vi har fiske noe, og fått noen ørreter her og der, uten at de store har bitt på. I så sterk varme, mister en litt energi til ekstrainnsats. Man benytter sjansen til å hvile når man kan. Det samme gjør også ørreten! Etter flere dager på tur kom vi høyere opp, og fikk endelig øye på Gaustadtoppen, enda med snøflekker her og der tross høy varme i lang tid. I over 30 grader, ble det en tøff dag ned til Rjukan, der vi ankom ved Vemork midt på dagen. Familien min ventet her og vi dro sammen til en hytte hvor vi har spist i 20 timer sammenhengende siden vi ankom tettstedet, vekta har økt klart siste døgn (mer enn 3 kilo på en dag), og nå er både Simon klare for enda en ny etappe! Vi startet med altfor tunge sekker fra Rjukan den 7. Juli i håp om at etappen over Hardangervidda skulle bli enkel og lettgått. De siste to ukene har vi klatret som noen tullinger både opp og ned i bratte heier og skråninger. Dette har ført til at vi har forflyttet oss senere enn planlagt. Heldigvis var Hardangervidda mye enklere da vi ikke gikk opp og ned så mange høydemetere hver eneste dag. På to dager gikk vi på merket sti helt inn til Kalhovd hvor vi sov en natt og spiste en herlig frokost, viktig med avveksling fra havregrøt frokosten:) Etter vi hadde forlatt DNT hytta begynte det plutselig å blåse opp noe så veldig og enda mørkere skyer var på vei rett mot oss i god fart! Vi var det høyeste punktet på vidda og ville derfor helst unngå å være her oppe mens tordenværet virkelig slo til. Derfor satt vi opp tempoet og kom oss ned i Sandsetdalen, en sidedal fra Tessungdalen. Her var vi ikke det høyeste punktet lenger og følte oss mye tryggere enn oppe på vidda. Neste dag var vi heldige å treffe på en veldig hyggelig dame som serverte oss brus, sjokolade og nystekte vafler på en flott seter nede ved elva! Tusen takk:) Ulempen med å gå så langt ned i en dal er at man må opp igjen… Dalsiden vi skulle opp var så bratt at vi ikke ville klart å gå i terrenget, derfor fulgte vi hovedveien. Det å gå på asfalt “dreper” beina i lengden! Da vi var oppe på 1250 moh fant vi et flott vann et stykke vekk fra veien og biltrafikken hvor vi satt opp teltet. På kvelden i teltet snakket Simon og jeg om det å være borte så lenge fra familie og venner… Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i over en måned. Verken jeg eller Simon har noen gang vært bortreist så lenge som dette, det var en veldig ny opplevelse for oss begge. Neste dag gikk vi kun et par timer og slo leir klokken ett midt på dagen. Grunnen til dette var fordi vi ville fiske og hadde god tid til å rekke ned til Rødberg den 12. Både jeg og Simon monterte stengene og gikk i hver vår retning… Simon kom tilbake med ni flotte ørreter, mens jeg kun hadde fått fire. Til mitt forsvar hadde jeg hatt på en som trolig var langt over kiloen, men denne datt dessverre av. Dette ble en herlig middag med beinfri selvfanget fjellørret. Neste dag gikk vi i en vill fart ned til Uvdalen da vi var jaget av tordenvær. Vi kom oss et stykke ned før vi måtte søke ly under taket på en hytte da det begynte å hagle intenst. Etter å godt ned 900 høydemetere var vi nede i bunnen av dalen, men beina var rimelig slitene og såre. I Rødberg hadde vi for første gang på turen en full hviledag, noe som betydde at vi sov her i to netter noe kroppene våre trengte. Etter en litt sein morgen og en grei frokost på hotellet i Rødberg la vi i vei mot Aurdal, noe som var en lang etappe. Været var fremdeles helt suverent! Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i 37 dager! Ettapestart er alltid spennende fordi man aldri vet hva man har i vente. En ulempe derimot er at sekken et utrolig tung! Grunnen til dette er fordi vi får proviant i de tettstedene vi er innom, det vil si ny mat, myggmiddel, solkrem osv. På grunn av den tunge sekken gikk vi ikke særlig langt i luftlinje den første dagen, men steg mange høydemeter. Neste dag derimot gikk vi langt, omtrent to effektive mil helt til vi kom til en flott hytte som vi spøket med å legge oss inn på helt til vi tok en nærmere titt på kartet… Det var jo en DNT hytte! Den var låst, men vi har med nøkkelen til disse hyttene da vi begge er medlem i turistforeningen. Denne hytta “Dalabu” var en romslig hytte med god plass til meg og Simon. Litt senere på kvelden kom et gammelt ektepar som hadde gått fra Langedrag som også skulle sove her. Det ble en hyggelig kveld og ekteparet var veldig interessert i ekspedisjonen vår gjennom Norges villmark. Neste dag gikk vi over fjellet rett vest for Hallingnatten og videre ned i dalen på nordsiden. Her fikk vi plutselig så inderlig lyst til å se en film på telefonen. Strøm var heller ikke noe problem da vi hadde så godt vær og fikk derfor ladet på solcellepanelet. Vi brukte Simon sin telefon og så hele Iron Man 2 på mobildata noe som var skikkelig gøy, men kanskje ikke det aller smarteste å gjøre da man bruker hemningsløse mengder med data. Et par dager senere ankom vi Nesbyen I Hallingdal hvor vi som en natt på camping. Anne som jobber på Campingen var så grei å gi oss en gratis natt. Vi handlet Taco ingredienser og lagde oss en herlig middag. Litt senere så vi film, Iron Man 3 med store mengder snacks og brus! Etter en hviledag her i Nesbyen var vi klare til å fortsette etappen mot Aurdal. Første dag våknet tidlig i teltet av at regnet pøset ned på duken og lagde et voldsomt spetakkel! Litt senere hørte vi kraftig tordenvær og lyn som lyste opp terrenget. Vi ventet med å komme av gårde til regnet hadde gitt seg noe som tok litt tid… Vi hadde ikke kommet oss av gårde før klokken var 12 på dagen! Dag 43 våknet vi til fint vær igjen noe som helt perfekt da vi skulle over en topp, nemlig Vardefjellet! Vi brukte omtrent en time på å gå opp på den 1182 moh høye toppen. Utsikten her oppe var bare helt fantastisk! Nest siste dagen før vi ankom Aurdal møtte vi på tre hyggelige multeplukkere som spurte om vi var på langtur. Jeg svarte «vi skal bare opp til Nordkapp». De var kjempehyggelige og ga oss all snacksen de hadde med seg på sin egen tur, nemlig iskald Cola og sjokolade. Det smakte helt konge! Et par dager senere gikk vi ned i Aurdal noe vi kjente kraftig i låra da vi måtte ned 600 høydemeter på under to kilometer! Det aller første vi gjorde da vi kom ned var å bestille en stor pizza og en brus hver. Det smakte helt nydelig! Her i Aurdal hadde vi en full hviledag, første natten sov vi på camping, mens andre natten hentet familien min meg og kjørte oss til hotellet i Fagernes. Jeg hadde ikke sett familien min på nesten 20 dager. Mamma hadde kjøpt med seg nybakt brød fra bakeriet i Lom med et stort utvalg av pålegg og iskald melk, det smakte herlig! Etter en full hviledag i Aurdal var det behagelig å komme seg vekk fra all støyen i sivilisasjonen. Målet for denne etappen var å gå over fjellet til Ringebu i Gudbrandsdalen! Pappa skulle være med oss de første to dagene, noe som alltid er gøy. Dette var en lang etappe som gikk gjennom både flere naturreservater og Langsua nasjonalpark. Hverken jeg eller Simon hadde vært i denne nasjonalparken tidligere, så vi gledet oss til å se hva dette området hadde å by på. Pappa er klar for å bli med oss i noen dager! «Isak! Jeg har fisk på!». Simon hadde fått en fin Abbor på kroken! Dette var faktisk første gangen vi hadde fått abbor på hele turen! En time senere dro han opp en enda større som sammen med litt potetmos ble til et herlig måltid. Neste dag inneholdt en av de råeste opplevelsene på hele turen. Under dagsmarsjen fant vi noen utrolig flotte kulper! Vi sjekket dybden og heldigvis var de skikkelig dype. Vi tok av oss klærne, men beholdt skoene på slik at vi ikke skulle kutte oss på fjellet og hoppet først fra to meters høyde. Senere klatret vi høyere opp i fjellveggen og hoppet fra åtte meter på det høyeste! Fy søren, dette var utrolig gøy! Både jeg og Simon var helt i 100! Definitivt en av topp 10 opplevelsene i hele sommer;) Et par dager senere kom det vi lenge hadde prøvd å ignorere, nemlig drittvær! Yr.no hadde spådd 30 millimeter med nedbør på kun tre timer! Det var sent på ettermiddagen og vi måtte komme oss til en elv da vi trengte drikkevann. Vi hadde valget å gå en lang omvei rundt et fjell i tett kratt eller følge en merket sti over fjellet. Vi valgte det siste alternativet og gikk opp i skyene. Dette var kanskje ikke den lureste avgjørelsen, da det aldri er lurt å gå høyt opp i drittvær. Men vi tok sjansen og ble borte i tåka på toppen. Det regnet helt ekstremt mye og vi ble søkk bløte! Helt oppe på toppen fikk jeg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde gått inni tåken hele veien opp og hadde ikke sett hvordan området så ut rundt oss. Plutselig da vi var på det høyeste punktet lettet tåken helt og vi så hvor høyt oppe vi var, 1300moh! Bare ti meter unna stien vi gikk på var det stupbratte fjellvegger flere hundre meter ned! Utsikten fra toppen etter uværet hadde gitt seg Vi fikk helt sug i magen av denne opplevelsen og klarte heldigvis å komme oss hele ned av fjellet selv om steinene var såpeglatte! Denne natten braket et skikkelig tordenvær løs og teltet fikk virkelig testet seg i uvær! Til tross for noen timer med skikkelig uvær kan vi ikke klage på været i sommer. Totalt på hele turen hadde vi kun fire regnværsdager noe som er helt sprøtt! Neste stoppested var Ringebu. Vi var rimelig gåene etter å ha klatret ned hele Gudbrandsdalen med tunge sekker! Her la vi oss inn på et hostel (B27) hvor de ansatte var superhyggelige! Tusen takk! Her sov vi en natt før vi dro videre mot Alvdal, endelig i et litt flatere terreng! På denne etappen fikk jeg noen flotte ørreter mens Simon pratet i telefonen med kjæresten langt oppå fjellet hvor det var dekning. Det ble en nydelig ørretmiddag denne dagen, kanskje den beste på hele turen? Terrenget mot Alvdal var bare helt eventyrlig vakkert! Min mening er at denne etappen var den fineste på hele ekspedisjonen. Toppene var lavdekte og i dalene rant det nydelig iskaldt og krystallklart fjellvann. Da vi nærmet oss Alvdal fikk vi øye på Sølnkletten på 1827moh! En utrolig stilig topp som jeg har veldig lyst til å gå opp på neste gang jeg er i området. Tronfjellet på 1665moh er også et mektig fjell rett ved Alvdal sentrum. Her bodde vi på en hytte i to netter, vi hadde altså en hviledag her noe kroppene våre trengte for å bli klare for aller siste etappe for sommeren, nemlig til Røros. Det føltes litt rart å fylle sekken med ny proviant for siste gang i sommer. Etter denne etappen skal vi hjem til Tromøya! Men samtidig går denne etappen gjennom et utrolig flott området, noe vi må nyte mens vi er her. Simon studerer kartet... To dager inn i denne etappen skulle vi få et av de største problemene på hele turen, nemlig at primusen gikk i stykker! På kvelden denne dagen startet det å regne noe voldsomt en time før vi var fremme. Vi fikk på oss regntøy og fortet oss frem til der vi ville sette opp leiren. Litt senere var teltet oppe og vi var klare for å litt mat. Da vi skulle montere primusen fikk vi oss en overraskelse og et ganske så stort problem! Den var i stykker! Problemet var at etter en halv million ganger med bruk av primus var gjengene på primushodet blitt gradvis mer og mer slitt. Nå ville ikke primushodet skru seg på gassen… Både jeg og Simon er god på å fokusere på det positive, ikke problemene så vi kom raskt frem til løsninger. Vi bestemte oss for å gå en mil ekstra ned til Tynset for å kjøpe en ny dagen etter. Vi har en GPS tracker som sender punkter hjem til familien slik at de vet hvor vi er. Da vi ikke hadde mobildekning brukte vi denne enheten til å sende en melding hjem på satellitt signal hvor vi forklarte situasjonen. Det tok ikke lang tid før pappa hadde kontaktet en lokal fra Tynset som faktisk kom kjørende opp til oss klokken halv ti på kvelden med en ny primus! Fy søren for en hyggelig mann! Tusen takk! Neste dag tok vi i bruk den nye primusen og lagde nok en havregrøtfrokost, noe vi i hvert fall ikke er lei av i det hele tatt;) Det ble en fin dag med fantastisk vær! Vi holdt oss over tregrensa hele denne dagen og fikk et utrolig flott utsyn over landskapet vi befant oss i. Nest siste morgen fikk vi oss en rå opplevelse. Da jeg skulle gå ut av teltet denne morgenen for å gå på do sto jeg midt i en reinsdyrflokk! De hadde trolig ikke lagt merke til oss da vi hadde lagt helt stille inni teltet. De ble skremt når jeg gikk ut, men de få minuttene jeg fikk se flokken var utrolig kult! Vi krysset fjellovergangen mot dalen hvor DNT hytta Narjordet ligger i flott vær. Her hadde vi bestemt oss for å overnatte hvis det var plass, noe det heldigvis var. Faktisk så fikk vi hele hytta for oss selv noe som var digg siste natten på tur. Dette var helt sikkert den beste DNT hytta jeg noen gang har besøkt, og jeg har besøkt ganske mange DNT hytter… Denne anbefales! Neste dag eller siste dag på tur pakket vi sekkene for siste gang og la av gårde på den aller siste dagsmarsjen for i sommer! Både jeg og Simon sa nesten ikke et eneste ord hele denne dagen. Mens jeg gikk tenkte jeg på hele turen, fra start til slutt. Alle leirplassene vi har hatt, alle opplevelsene vi har hatt sammen, alle utfordringene vi har løst sammen. Vi hadde få stopp denne aller siste dagen, begge ville bare komme frem. Da vi hadde gått 16 effektive kilometer kom vi over høyden rett før Røros. Vi så byen! Vi så målet! Både jeg og Simon skrek så høy vi kunne, vi hadde klart det! Vi har vært ute i en hel sommer sammenhengende! Dette har vært et utrolig eventyr! Det vil komme mer innhold fra denne ekspedisjonen nå som jeg er hjemme og har dekning og tilgang til alle bilder osv. Håper dere har likt innleggene fra denne ekspedisjonen i sommer. Det har for meg og Simon vært en vanvittig reise gjennom Norges villmark! Etter en stund med hvile hjemme er det klart for nye turer igjen:) Dette ble et langt innlegg fra en lang tur… Håper dere likte det;) Ha en super dag videre folkens! Isak

Jeg skjønte ikke denne helt jeg. Hva er problemet? At det fiskes? Er ikke fisket regulert gjennom salg av fiskekort? Hvis ikke er det vel ulovlig fiske? Eller bare for mange solgte fiskekort og det må da de som forvalter systemet kunne gjøre noe med selv. Er ferdsel med ATV/snøscooter problemet? Dette er da regulert gjennom lov, og samers rett til ferdsel gjelder da for drift av dyr, ikke for fritidsformål.

Kanskje han hadde rett Høvding Seattle når han uttalte: "Jeg har sett tusenvis av bison ligge råtnende på prærien, etterlatt av den hvite mann som skjøt dem fra toget. Jeg er en villmann, og forstår ikke hvordan den rykende jernhesten kan være mer verdifull enn bisonen, som vi indianere dreper bare for å oppholde vårt eget liv." Kanskje en del av oss modærne mennesker ikke forstår verdien av en levende natur. I Høvding Seattles tale kan du lese hvordan han beskriver den hvite manns rasering av naturen. En tale som sikkert kunne vert like aktuell i dag som den gang. http://www.albanet.se/2009/04/høvding-seattle/