Vinnerliste

Litt kjapt å legge skylden på ungdommen. Men hvis du som Nakstad referer til de under 65 så er jeg enig. Rundvann i Østmarka/Oslo er det nærmeste vannet fra der jeg bor, og er en kort 20 min gåtur fra Grønmo parkering. Det merkes... Selv om jeg skjønner at det er koronatider og folk skal holde avstand så skjønner jeg ikke hvorfor hver og en familie skal lage seg ny bålplass, med dertil halvbrente ferske Bjørketrær. Finnes jo snart ikke en plass å sitte uten man får sot i ræva rundt lille rundvann. Har sett gammel som ung komme drassende med en nyfelt tre og kappe seg 2 kubber for å grille seg pølser. Eller grille å grille, lettere varmrøkt i røyken/dampen kan man vel heller si.. Trist er det. Men man kan fort skjønne at det kommer innspill som oppfordrer til innskrenkelser når man ser hvordan folk flest / nordmenn oppfører seg når de skal på friluftstur.

Norrøna bommulsjakke fra veit ikke når. Kjøpte denne på loppemarked i 2001, da var den allerede ganske velbrukt. Hyttenøkkelen til tidligere eier lå i lomma. Tror den må være kanskje 30 år gammel, basert på logoen. Kanskje noen som veit? Fungerer fortsatt fint selvom jeg har sydd litt her og der. Kom over en moderne variant av denne men den blir ofte hengenede igjen hjemme.

Hei. Jeg har i flere år laget tørket turmat selv og har nå beskrevet mine erfaringer på en webside til nytte for dere. Vær så god: http://lindasturmat.simplesite.com Moderator edit, ny side: https://lindasturmat.wordpress.com/ Kom gjerne med innspill i denne tråden om det er noe som mangler. Websiden er på ingen måte kommersiell og derfor håper jeg at det greit å lage litt reklame for den her.

Nå trives jeg best med en Garmin 401 i topplokket på sekken, og kart i jakkelomma. Tror vi har forskjellige preferanser på tekniske dippedutter

Er det en slik corona bieffekt vi ser? At siden pubene og nattklubber er stengt , fester de utendørs? Jeg aner jo ikke, men det hadde vært en hyggelig tanke å håpe på at når utelivet åpner igjen, begynner disse å grise til sentrumsgatene igjen ...

Om det er kaffekjele med heletut du skal ha tak i, så passer det med liten gassboks og brenner oppi denne fra Biltema. Flott aluminiumskjele med stort lokk/åpning. https://www.biltema.no/fritid/friluftsliv-og-camping/tallerkener-og-bestikk/kaffekjel-2000034581

Er nok helt sant som du sier. De er langt ifra de dummeste hundene, men lydigheten er gjerne begrenset til de tilfeller hvor hundens interesser sammenfaller med mine. Kommandoer dom et gøy å utføre eller ender i at dyret fåt mat går fint. Kjedelige kommandoer "forstår" han ikke særlig godt. Høyre/venstre går flott, for han vil bare løpe og retningen er ikke så viktig. "Gå rundt" går fint hvis han har godt feil rundt et tre og hvis han begynner å gå feil vei rundt treet og jeg sier "nei, gå andre veien" så skjønner han som regel det også. "Rolig" skjønner han, men bryr seg ikke. "Gå bak" er den mest håpløse av alle kommandoene, for det har han overhodet ikke lyst til. Joda, han går bak men hvert 10-20 s prøver han å snike seg sakte forbi og veksler gjerne side i håp om at han ikke skal merke det. Og på smale stier går han gjerne med snuten inni knehasene mine. Tramper på ham og sparker ham ved uhell gang på gang, men det har ikke noe å si for ham. Så konklusjonen er altså at polarhunder/alaska huskyer kan være litt jobb, og det er ikke hundene som er mest lydige. Men til gjengjeld får man trekkvillige, evig optimistiske, menneskekjære dyr som tåler bra med vær i norsk natur. Vær dog obs på at Alaskan Huskyene ikke er renrasede polarhunder og at mengden "polart" i dem varierer en del. Langt fra alle AH sover i snø i all slags vær, som f.eks. grønlandshunden, og for mange kan f.eks. dekken være nødvendig kaldeste delene av året.

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Hei, har tenkt meg en tur til Høgkollen i Østmarka. Noen som har tips til eventuelle stier til topps når man kommer fra østfra med start Bysetermåsan? Går gjerne langt... Ser bratt ut fra vestsiden av Høgkollen på kartet, så jeg antar at sti kanskje går opp sørover fra Tappenbergvann og/eller nordover fra Søndre Krokvann? Trenger ikke være sti heller forsåvidt, men gjerne en rute som ikke ender i bratte stup eller dype, våte myrer På forhånd takk!

Det er Garmin 66i og dette er etter min mening den beste GPSen på markedet om du ønsker alt (inkludert høy pris). Jeg har akkurat laget en gjennomgang av den her om du ønsker å høre mer av mine tanker rundt den

Ser grei ut. Vet ikke om snella er med ekstra spole. I tilfelle så ta gjerne en tynn sene på en og en tykkere hvis fiske i sjøen. Jeg synes 0.18 er litt tynn, ville gått ett knepp opp. Det du må lese om er hvordan dette er i forhold til saltvann, spesielt snelle. Er ikke alle som er like glade i saltvann.

Har du prøvd? Det har jeg. Skjermen vil virke uansett temperatur. Den virker til og med under vann (jeg har testet). Når det gjelder votter vil jeg nevne at jeg bruker Garmin GPS med trykkskjerm på MC med tykke, forede vanntette MC-hansker. Jeg vil gå så langt som å si at knapper ville vært umulig å bruke. Montana blir av en del brukt på MC. Den virker i høljregn med våte av MC-hansker av skinn. Skjermene på disse GPS-ene er på ingen måte sammenlignbare med skjermer på notepadder og mobiltelefoner. Som du skjønner er vi uenige. 😁

8' 7-20 g stang er nok veldig allsidig mtp. forskjellig fiske. En del foretrekker litt lengre til sjø- og fjellfiske, men 8' er flott om du skal innom skogsvann og elver. 7-20 g er flott til fjellfiske, men litt lite til en del sjøfiske. Men til å fiske makrell og småsei fra svaberg duger det nok fint. 3000-snelle gir nok riktig balanse mtp. stanga. Kjenner ikke til denne snella men god erfaring med andre Daiwa-sneller. Dette er nok delen du definitivt får mest igjen for å evt. gå opp i pris på. Snøret der er greit, brukt mye sjæl. Mange liker multifilamentsnøre bedre men jeg foretrekker mono som Sufix XL. Multi er uansett flere ganger så dyrt og det er tullete å legge nesten like mye penger i snøre som på snella, så jeg mener du har valgt riktig. Snøre er forbruksvare uansett. Men hadde definitivt valgt hakket tykkere. 0.18 er veldig tynt. 0.23 er bra til fjellfiske.

Ja, har gått gjennom Tonekolldalen 6-7 ganger bare i år, og det var mye bedre i vinter med sne enn nå som man synker til kness i myr og gjørme. Er nok over snittet sta, så har bestemt meg for at samtlige turer skal gå fra vest, samtlige stier og vann i Østmarka skal besøkes, og får meg vel ca en 2-milstur i uken. Men akkurat forbi Tonekollen har jeg rett og slett ikke klart å finne en eneste alternativ vei som funker med tung sekk uten å enten bli gjennomvåt før overnatting eller risikere liv og lemmer ved å falle ned på veien (eller begge deler). Grusvei er ikke tema (juks), og bil til Losby blir dessverre også litt juks. Det er som du helt riktig sier, helt vidunderlig med steder som dette hvor man selv en helg midt på sommeren nesten ikke ser folk. Ganske så fornøyd med at det ikke er mer tilgjengelig

Jeg har brukt Garmin Montana omternt siden første modellen kom (rundt 2012), først Montana 650 (som er utgått) og nå Montana 680. Det er lenge siden jeg har brukt kart og kompass til vanlig navigasjon på fottur. Av kart bruker jeg stort sett kart fra frikart.no som kan lastes rett inn på enheten. Hvis du kun skal ha GPSen som backup, altså at du fremdeles vil bruke kart og kompass, men vil ha muligheten til å finne ut nøyaktig hvor du er hvis du er usikker, så ville jeg velge en liten enhet som er lett, for exsempel en av Garmin eTrex-modellene. Disse veier godt under 200 gram og er fullverdige GPS-er med kart, men små skjermer.

En ny og flott topptur. Etter at broderen og jeg hadde tatt en liten avstikker oppover mot Ristøl og Ristølnuten på vår runde over Blåfjell og Bjødnali, var planen å ta turen helt opp. Gjerne så snart som mulig. Med bare en hviledag i mellom var jeg klar for turen. Bestyrerinnen er vanligvis ikke så interessert i «langturer», men da hun hørte om mine planer, fant hun ut at dette ville hun være med på. Vi satte kursen mot Sælandsskogen, og ville ta opp om Blåfjell før vi gikk ned til Bjødnali. Fra toppen av Blåfjell viser Ristølnuten ganske godt, og det virker ikke spesielt langt bort. Bestyrerinnen sin app mente det var bare noe over en kilometer - i luftlinje. Ristølnuten har vært lettest å komme opp på fra Snorestad. Her er parkeringsplassen stengt. For mange biler og noen som ikke helt parkerte på rett plass. Nå er det muligens enklest å gå fra Sælandsskogen.(kortere fra Sjelset, men der er det ikke parkeringsplass. Til Bjødnali og starten av bakken opp mot toppen, er det mulig å komme både over Blåfjell og opp Urdådalen. Blåfjell gir utsikt og bakketrening, Urdådalen er en perle i seg selv med den flotte veien oppover. Vel og merke glatt og sleip i vått vær. Da er turen over Blåfjell bedre. Vi for vår del tok over Blåfjell og ned til Bjødnali. Ved Bjødnali er det vei fram til bygningen. Et lite stykke oppover går det en avstikker opp mot en eng. Denne avstikkeren - en gammel vei, er starten på turen mot toppen. Oppe på enga har jeg lagt opp et par varder som viser vei mot stien, som går i skog opp en skrent. Inne i skogen viser stien så vidt, men nødlingene er lette å se. Så følger en liten myr med tydelig far etter den gamle stien. Jeg hadde ikke problemer med å følge stien opp omtrent til toppen. Vi la også opp noen nye varder på veien oppover. Det skulle være greit å følge disse. Ett stykke opp, ovenfor de bratteste bakkene, er det en åpen slak skråning. For å komme videre gikk vi over et gammelt steingjerde. (som viser på kartet.) Etter en liten pause ved gjerdet, bestemte vi oss for å gå opp på høyden og følge denne mot selve toppen. Jeg så en mann gå mot gjerdeklyveren og stien mot Ristøl, og var sikker på at han hadde vært på toppen. Vi kom greit ut til selve toppen, som bare hadde en liten varde. Utsikten var skikkelig bra, og denne dagen var det god sikt. Vi ble ikke lenge på toppen. Det ble kaldt i trekken. Det er to topper, og den andre ,som er to meter lavere, ligger mot sørvest på andre siden av gjerdet. Vi var på den nordligste. Nedover tok vi første skar mot nord og etter litt frem og tilbake fikk vi se gjerdet og den slake oversiktlige bakken. Vi fulgte et tråkk nedover, men det var en del myr, og jeg tror det vil være bedre å gå opp mot gjerde øverst og følge det bort til toppen – 2-300 meter om det er vått. Videre nedover var det enkelt å følge de nødlingene jeg laget på vei opp. Det tok adskillig kortere tid å komme ned enn å gå opp. Vi brukte omtrent 45 minutter opp. Ned ved Bjødnali, bestemt vi oss for å gå Urdådalen tilbake. En flott tur nedover, mye varmere enn opp i høyden. Vi traff forbausende få folk på denne turen, men det var mye bil på parkeringsplassen. Bestyrerinnen målte turen til en mil, og vi brukte god tid. Dette var virkelig en ny topptur, og et turmål som fortjener mer oppmerksomhet. Flott tur opp og ned og virkelig fin utsikt øverst.

Det går også en stedvis noe utydelig sti fra sydøstvika i Tappenbergvann til Høgkolltjerna (fint å gå uansett). Jeg vil bli litt overrasket om det ikke også går sti fra sti-strekket mellom Tappenbergvann og Midtre Krokvann bort til denne, men det vet jeg altså ikke.

Litt kjapt ja, men på alle de siste turene jeg har vært på i nærmarka, så er det ungdoms"festing" i marka som legger fra seg mest spor hva gjelder søppel og hodeløs hogst av trær. Som du sier så merkes det veldig godt at de mest tilgjengelige plassene fra byen blir unødvendig nedslitt. Jeg hørte en konstant hogging flere steder ved Grefsenkollen i helgen til sent på kveld... Jeg må nok bare innse at sånn vil det alltid være, og får heller fortsette å gå dit ingen andre går : )

Der gikk jeg ned, så der er det greit å gå.

Ja, man skulle jo tro det da var enklere å bruke en eksisterende bålplass enn å leite med lys og lykte til man finner en plass som ikke er brukt til bål fra før. Jeg bor sammen med ei lærerinne, og hun sier at allemannretten, inkludert allemannpliktene, er tema i barneskolen, så man kan jo håpe på at dette blir bedre med årene. Jeg tror nok også at det er de litt eldre ungene som er største problemet, mest de som har vært guttunger i 30-40-50-60 år og nok for en stor del vil forbli det resten av livet sitt.

Det er en del skrenter der. Sist jeg gikk opp der gikk jeg opp litt nordafor Midtre Høgkolltjern og opp mot der den røde streken din slutter (det blir omtrent ØSØ. Det er et slags skar der. Hvis jeg skulle gå opp fra syd ville jeg satset på å gå opp ryggen på sydsiden av sydtoppen i stedet for på skrå opp langs vestsida, men jeg har ikke gått noen av alternativene, så det er bare en ren gjetning (ryggene er veldig ofte bedre enn sidene). Ikke spesielt god utsikt (men noe er det), men veldig fin natur. God tur!

Det er mulig vi må belage oss på at dette vil skje i større grad framover, men det er et glassklart brudd med §11 i friluftsloven som lyder: Man kan med andre ord bortvises av grunneier eller bruker (med bruker den som er bruker av eiendommen, ikke den som er der på tur). I praksis betyr det at man ikke lenger kan påberope seg allemannsretten lenger hvis man ikke etterlever §11. Det vil alltid være en skjønnsmessig grense for når man kan sies å være til skade eller ulempe, men når det støyes så mye at man velger å dra hjem er det helt klart et brudd med denne paragrafen. Faktisk er støyende musikk spesifikt nevnt i et rundskriv fra regjeringen om friluftsloven (min understrekning): Så i den grad det er til ulempe (som altså er en skjønnsmessig vurdering) så er støyende musikk altså rett og slett forbudt ved lov (med mindre man finner en annen lov/forskrift som sier at akkurat i dette området er det tillatt). Og legg merke til at det gjelder "enhver", altså også grunneier/bruker selv. (her gikk det litt fort i svingene, og da kjører man lett ut, det står tross alt enhver "på annen manns grunn". Grunneier kan også gi andre tillatelse til aktiviteter som normalt faller utenfor allemannsretten. Men når det er sagt vil jeg nok tippe at det vil ansees som sjikane og antakelig derfor rammes av §13 hvis poenget til grunneier er å hindre folk å benytte seg av lovlig allemannsrett)

Jepp, det var en slik rute jeg også lurte på. Har også lest i annen tråd her på fjellforum om en sti sørover fra Tappenbergvann, så tok en tur dit i for noen uker siden, men fant ganske naturlig ikke noe under sneen der jeg surra rundt til fots 🙂

Bygevær er fortsatt fotovær, det ble en flott tur forrige søndag også, ikke så veldig langt fra fredagsturen. Da er det ikke krise at temperaturen er litt lavere enn ønskelig, det blir fin tur likevel. I hvert fall hvis man kler nok på seg. Flott tur med et par padlevenner, denne gangen også. HER i bloggen nå.

Følger! Har selv planer om å ta turen opp på denne toppen etter at jeg stod over å gå innom i påsken pga. mye snø. Da var planen å gå opp fra vestsiden, kun basert på å ha sett på kartet. Det virker ikke å være problematisk bratt der. Noe sånt her?

Databladet er tilgjengelig for alle , så du får gjøre deg opp den meningen selv om hvir giftig det er . Så lenge du mener at du skal skylle i det vassdraget du skal padle i etterpå så er jo det en mulighet ja .

Losbyvassdraget er mer eller mindre fullstendig isfritt inn til midtre krokvann. Nydelig innover! Pittelitt is i sydvendte viker, men ingen problem å manøvrere seg frem med packraft nå i helgen.

Optimus 00 leverer hver gang den er med på tur. Ingen slanger og få koblinger. God effekt leverer den også....

Hei Det er jo faktisk skrevet en bok om hundes intelligens: https://en.wikipedia.org/wiki/The_Intelligence_of_Dogs. Den lå ute på nett en periode, men er nå borte, men kan da kjøpes. Huskyer og polarhunde er plassert et stykke nede på listen, MEN forfatteren operer altså også med et lydighetsindeks! Jeg syns ikke, at huskier er dummere enn så mange andre hunder for de lærer ganske raskt høyre, venstre, stå, langsom - alle sledekommandoer, men spørsmålet er, når de vil adlyde. Ikke hvis noe annet er mer spennende, som f.x alt jaktbart. Så låser de fullstendig på det, som målsøkende missiler. Ganske hensiktsmessigt - sådan for villhunder. Jeg har forsøkt å telle og mine huskier på 8-9 år forstår ca. 20-30 ord og vendinger fx "hen til bilen" på en P-plass. Selv "bæsj-bæsj" forstår de. Ikke at de gjør det på kommando, men blir minnet om det og gjør det kort etter. " Nåh , ja det var vel det, vi går tur for". Mht hastighet har jeg opplevt å ta igjen trening-esser i slake oppoverbakker med mine 2 huskyer foran, hvis de ellers blir motivert. - til stor frustrasjon for langrenns essene, som kort før har forbigått meg og konstatert min dårlige skiteknikk og -kondisjon. Elgen

Tror ikke det er utypiske trekk hos AH-er i alle fall. Jeg har stort ønske om en til, når livssituasjon tillater det.

Om væromslag og storrøyehogg i Troms.

Laksefiskere er trolig den del av befolkningen som vet mest om desinfisering av utstyr...

Høres ut som brutter'n til AH tispa min! 😜 Elgen

Bruker gamasjer fra Oslo gamasjfabrikk. Fadern kjøpte de før OL i 1952. Kun bytta strikk på de 😊

Jeg har telt på knappene om jeg skulle fortelle denne historien, men kom til at jeg skulle gjøre det. For den kan være til nytte. Og fordi det dreier som ett tema som i alle fall jeg synes er vanskelig. Risikoen med alkoholen, mot kosen så mange av oss her forbinder med den. Jeg i alle fall. Vi er to gode venner som i noen tiår har hatt som tradisjon å ha en vinterhelg ute under åpen himmel. Vi pleier å vente til ut i februar, for da er det litt lengre og lysere kvelder enn i januar. Noen få ganger har vi hatt med andre. Denne gangen hadde vi med en som vi begge har kjent siden han var en guttunge, og som var mye yngre enn oss. En særdeles trivelig kar som vi visste var en dreven friluftentusiast. Han er i slutten av tyveårene mens vi gamlingene snart er nærmere 70 enn 60 for å si det slik. Og vi var litt smigret over at ungdommen ville henge med oss en helg. Vi visste hvor vi skulle, hadde vært der før og visste at vi ville ha tilgang på rikelig med ved. En ekstra gunstig faktor denne vinteren var at det hadde vært langvarig kulde, så vannene var islagte med trygg is, noe som gjorde at turen gikk mye lettere. Vi kunne bruke 2 vann som motorvei fram, og gikk «på land» mindre enn en tredjedel del av turen. Turen på ski over vannene gikk som en røyk og ungdommen var selvfølgelig i mye bedre form enn i alle fall jeg var og mye bedre på skiene. Da vi kom til reisens mål hadde vi god tid før dagslyset forsvant til å rigge opp en tarp som gapahuk, lage til liggeplassene og begynne å få fram ved. Det er mye vissen tørrgran i område, og ungdommen og min kamerat begynte å få fram ved, mens jeg fyrte opp bålet og hengte en gryte over som skulle gi oss en sodd av rester fra hjortejakten. Noen vaner legger man seg til gjennom livet og både min kamerat og jeg liker god whisky. Og har alltid med oss en lerke hver. Jeg var nok først ute og foreslo en sperreskål nå som tarpen var oppe og det ble en liten skvett opp i koppen til oss alle tre mens vi lå rundt bålet og ventet på middagen. Så var gryten klar og vi spiste oss godt mette og syntes vi hadde det fortreffelig der vi lå tett opp i bålet. Etter måltidet dro kameraten fram lerken sin og foreslo dessert. Alle var fornøyd med desserten. Alt var perfekt. Været, vinden og temperaturen. Skyfri himmel og stjerneklart. Temperaturen hadde tidligere i måneden ligget ned mot 15 minus og vi hadde vært enige om at det var for drøyt for uteligging. For kaldt. Vi er ikke Monsen materiale og vi ville ikke fryse. Denne helgen var det meldt mer beskjedne 6 minus om natten, og det mente vi at vi kunne håndtere. Som vi ligger der og skravler og løser verdensproblemer spør ungdommen plutselig: «Liker dere Rom & Cola?» Jeg stusset litt. Alle liker jo det, men mixing av drinker er noe jeg forbinder med festing og ikke det vi holdt på med. Det burde ringt en advarselsbjelle der. Ungdommen trakk fram en 0,5L colaflaske og en annen plastbrusflaske som jeg jo skjønte det var rom i. Jeg hadde enda noe i koppen min, og sa derfor «senere kanskje». Kameraten takk ja. Det gikk ett par timer mens vi lå der med bålet, det hadde blitt mørkt og jeg merket jo at ungdommen strevde litt med konsonantene når vi skravlet. Flere alarmbjeller skulle ringt. Kameraten reiser seg og tar buesagen vi har med og sier han skal sage opp litt mer ved av det de har dratt fram. Jeg ligger igjen med bålet sammen med ungdommen og vi hører sagen jobbe en 20 meter fra oss i mørket. Jeg vet ikke hvorfor ungdommen bestemte seg for å reise seg opp, men da han gjorde det ramlet han så lang han var inn i bålet. Jeg skrek opp og for fram for å hjelpe han, men han kom seg raskt opp . «Ok, det gikk bra. Alt i orden. Det går helt fint» sa han. Jeg spurte om han brant seg, tente hodelykten min og ba om å få se hendene. Alt annet var jo godt pakket inn. «Må bare, må bare...» han snakket meningsløse ord mens han gikk ett stykke fra bålet. Jeg trodde kanskje han måtte pisse, men så ramlet han igjen og ble liggende i snøen på ryggen. «Må bare hvile litt» hørte jeg og min kamerat som ikke hadde fått med seg noe av dramaet med bålet kom springende. «Hva har skjedd?» Vi slet med å få kontakt og enda mer med å få han opp. Han var fullstendig sørpe og vi hadde ikke skjønt bæret. Det var 6 minus, mørkt, mer enn en time fra bilen og han kunne ikke gå. Huston, we have a problem. Vi ble enige om å bare køye og prøve å få han i posen. Har noen prøvd å tre en voksen mann som ikke er i stand til å gjøre noe for å hjelpe til, inn i en sovepose? Nå har i alle fall vi prøvd. Det var ikke lett. Det var i grunn umulig. Vi tok av støvlene og parkasen han hadde på. Og så begynte vi. Vi prøvde å be han hjelpe, «løft beina, løft baken, strekk ut beina, ikke løft knærne»... Vi kjeftet, maste og fikk dratt posen opp forbi brystet. Så nytte det ikke mer. Det fikk holde. Vi diskuterte faktisk litt om vi skulle ringe 113, det var god dekning på telefonen, men fikk oss ikke til det. Jeg hadde heldigvis rullet sammen ett godt tykt ullteppe som jeg hadde surret utpå sekken min. Jeg er litt frostmakk og planla å ha dette over soveposen min, men nå kunne vi trekke det over han. Vi tredde en lue på han. Så la vi oss også. Det ble ikke mye soving. Husker jeg våknet av det jeg trodde var kameraten min som var ute og pisset, men da jeg tente lykten så jeg at det var ungdommen som virret rundt i mørket på strømpelesten helt forvirret. Vi ropte på han, og han kom springende og ramlet rett ved siden av oss, mellom oss og bålet. «Er litt kald» mumlet han der han lå i snøen. Så var det på han igjen, prøve å børste snøen av og tre han i posen igjen. Det ble en lang natt. Da de begynte å lysne så jeg at han hadde trukket posen helt over hodet og dratt glidelåsen helt opp. Jeg slappet litt av da jeg nå skjønte at han hadde blitt så pass edru at han kunne hjelpe seg selv. Så jeg sovnet igjen og våknet ikke før kameraten var oppe og hadde tent på bålet og satt kaffekjelen over. Jeg fikk på meg klærne og stod opp. Kaffen smakte godt, men ungdommen sov. Vi skjønte vel etter hvert at han ikke sov noe særlig, men bare grudde seg for å møte oss og utsatte det så lenge som mulig. Vi hadde vondt av han og kameraten fant koppen hans, fylte den med kaffe og ba han strekke ut en hånd, så skulle han få kaffe på sengen. Han strekte ut en hånd og fikk koppen. Han var sønderknust og hadde selvfølgelig en alvorlig hangover. Det var ingen ende på beklagelsene og vi hadde vondt av han begge to. Han er ingen drukkenbolt, hvis han hadde hatt slike talenter hadde vi visst det. Vi kjente han godt, og også mange av vennene hans. Det kom fram etter hvert. «Jeg er ikke særlig vant med alkohol» sa han. Han sa også at han hadde tenkt en stund at han kanskje ikke tålte alkohol noe særlig. Alkohol er i grunn skumle saker. Jeg visste jo det fra før fordi jeg hadde lest det en plass. Men alkoholen har slik en veletablert rolle i livet mitt og har aldri skapt bekymringer for meg, før nå. Jeg har lært noe. Jeg blir ikke avholdsmann av dette, men jeg kommer aldri til å introdusere alkohol på en tur en annen gang, til personer som jeg aldri har drukket alkohol med før. Typisk nok sa han at han aldri pleide å ha med alkohol på turene sine, men siden vi hadde snakket om at vi likte en singlemalt rundt bålet, tenkte han at han måtte ta med noe. Det ble rom & cola for det hadde han smakt i ett bryllup. Food for thought...