Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 27. des. 2015 i Innlegg
-
4 poeng
-
I går, en liten padletur i kjent terreng – samtidig som det var nye muligheter (og delvis ukjent) på grunn av særlig stor flo. Gøy, men det er jammen ikke lange tiden man har på seg før det er mørkt igjen for tiden. (Hjelper ikke akkurat at det er overskyet.) Nå får sola kjappe seg tilbake! Full tur i bloggen HER.4 poeng
-
Tur langs sjøen (Ladestien) på bittelille julaften. Ikke mye som minner om vinter. Heldigvis har vi fått litt snø i dag, så nå ser verden straks litt lysere ut. Dog - det var vakkert ved sjøen 22. desember selv om snøen manglet. Skyfri himmel og vakkert lys på himmelen etterhvert som sola dalte på himmelen.3 poeng
-
Når man er 4 år, så er julenissen en veldig viktig ting når det er jul. Og dei som har vært snill, dei får pakke med han! Men for at julenissen skal vite kva lillemann ønsker seg, så er det vel viktig at han får et brev med ønskene hans? Dermed så planlegger mor og lillemann en liten jakt på julenissen. Og det må være mørkt ute, for et er da julenissen er ute for at ingen skal sjå han. Og det må være natt før julaften, sånn at han rekker å få ønskene. Planen er å lage grøt til han, pluss litt dessert, og så gjemme seg i gapahukteltet, være musestille, og håpe han dukker opp.... Været er elendig for tiden, det regner og blåser, stakkars julenissen må jo bli våt der ute? Så drar til gapahuken på setra Kolda, for der kan han spise og ha det godt og varmt. Og så ligg Kolda 2km langt inn i skogen også, langt ifra folk, slik at han kanskje tør å lande der. Det gjelder å gjere det ganske så koselig til han, så et juletre er vel på sin plass? Lillemann er ivrig på å pynte treet, alle kulene skal på. Korleis få julekulene høgt nok opp på treet? Ingen problem, klatre oppå bordet! Skal han ha kulene på toppen, så finn han ei løysing Glitter er også viktig, og lillemann hjelper mor med å henge dei opp over heile gapahuken. Ikkje heilt ferdig enda lillemann? Ekstra mange kuler på toppen, et heilt lass vart det! Men så blir det riktig så koselig også da. Det henger glitter og lys her, pent pyntet juletre, og når mor og lillemann har nisseluer på, så må vel julenissen skjønne at her er det litt jul? Fått fyr på bålet, for julenissen skal få litt mat også, han jobber så hardt at han kanskje glemmer å spise? Sambo hjelper til med å varme grøten, og der det er bål, der er lillemann også. Gapahuken er no ferdig pyntet, grøten er varm, bålet brenner godt, og julen har inntatt Kolda. Litt regn og vind, men du hører ingen biler her langt uti skogen, ser ingen lys, og alt er fredelig og koselig her. Lillemann koser seg, og syns at no er det fint nok til at julenissen like seg her. Viktig at det er nisser på skåla til julenissen, og så må han få veldig masse grøt, for han er sikkert kjempe sulten! Tenk han skal reise så langt! Rekke alle ungene må være utrulig slitsomt. Så lillemann lesser nedpå skåla, være sikker på at det er nok. Og så er det ei skål til lillemann også, for han er jo mini-nisse idag. Da er alt lagt klart for mat til julenissen: grøt med kanel og sukker, og viktig, masse smør! Dessert er julekaker, er ikkje sikker kva sort han liker, så legger på forskjellige. Og så er det en liten pakke, for julenissen må også få julegave. Lillemann har plukket det ut sjøl, han valgte noe han syns er veldig godt, nemlig en sjokolade nisse! Og så et julekort, med lillemann sine ønsker til jul. Mor måtte hjelpe til med å skrive det, for som han sa sjøl, er jo berre 4 år og kan ikkje skrive enda. Mor forsikra han med at julenissen skjønner når han skreiv navnet sitt sjøl. Smake litt på grøten sin, før skal gjemme seg. Mmmmmm... smakte veldig godt! Litt utenfor gapahuken har mor satt opp gapahukteltet og skal ha fronten litt lukket og kikke forsiktig ut. Der skal mor og lillemann gjemme seg, for da ser ikkje julenissen dei. Og så må dei være musestille! Mor og lillemann sitter i gapahukteltet og kikker rett inn i gapahuken. Det ser riktig så koselig ut, og lillemann er veldig spent. Det er jo juletre der, glitter hengende over alt, henger julelys, er ei lampe så julenissen kan sjå, bål og mat. Så hører lillemann noe hard banking!! Kven er det som er der? Han kikker spent ut... Dette her er nervepirrende for en liten Lillemann kviskrer høgt til mor, "Sjå, det er julenissen! Han kjem!" Ansiktet hans lyser opp, og han måtte virkelig ta seg hardt sammen for å ikkje hoppe opp og ned! Dette her vart så spennende!! Julenissen lister seg forsiktig bort til gapahuken, kikker seg litt nervøst rundt. Kanskje han er redd for at noen skal sjå han? Lillemann seier ikkje et eineste ord de han sitter, han held pusten. Kjem julenissen til å gå inn tru? Lillemann sitter heilt stille, så stille som han kan for å ikkje skremme julenissen. Og så er han så spent sjøl at mor må sjekke om han puster. Julenissen gikk faktisk inn! Og han spiser grøt! Lillemann stråler som ei sol! Mor er sikker på at om nissen hadde kikket hitover, så hadde han sett et smil som hadde lyst "Sjå, han spiser grøten! Det er julenissen der, han kom!" Lillemann er så fornøgd og glad, at han har problemer med å holde seg stille nok, og sitte stille. Tenkt at han kom! Lillemann og mor hører at julenissen smatter og småprater der borte. Koser seg med grøten. Lillemann strekker seg litt ut for å sjå kva det han gjer no, for julenissen begynte å gå rundt der inne. Finner han pakken sin tru, og kortet? "Mamma, julenissen fann pakken sin, og no spiser han julekaker...." lillemann kviskrer. Dette her er sååå spennende! Litt skummelt også, det er tross alt julenissen som er der. Tenk at julenissen er her! Kva er det han gjer no tru? Lillemann drar i mor, for dette her er så spennende at lillemann nesten ikkje holder ut! Mor også lurer på kva han gjer på, mystisk. Lillemann er så opptatt at han helt har glemt sin egen grøt. Mor måtte ta vekk skåla sånn at lillemann ikkje hoppet oppi den i rein glede. "Mamma, eg ser skjegget til julenissen! Sjå kor stort det er!" Lillemann jobber hardt med å ta seg sammen for å ikkje snakke høgt, veldig vanskelig det når det er så spennende! Dermed så lister julenissen seg ut av gapahuken. Han holdt på ei stund der inne, småprata med seg sjøl, spiste og så dreiv han på med et eller annet der inne også. Julenissen forsvant i mørkret, men ropte "Ho ho ho"og sa "God jul!" Lillemann begynte å svare, men kom så på at han skulle være stille jo! Og dermed så held han seg fort for munnen. Tenk om julenissen hadde hørt han! Lillemann satt heilt stille i påvente på om julenissen hadde hørt han. Men han kom ikkje, heldigvis. Mor sjekket at det var klar bane, og var heilt sikker på at julenissen var vekk. Dermed så var lillemann rask med å komme seg inn i gapahuken! Han setter skåla sin med grøt på bordet ilag med julenissen sin. "Sjå mamma, han har spist masse!" Lillemann peker. men han kunne ikkje heilt huske det kortet der og den nisseskoen der? Lillemann måtte sjekke ut kva det der var for noe, dette hadde ikkje han lagt der, og kven sin det er? Glemte julenissen den tru? Mor sier at ho skal lese kortet, så kanskje finner ut av det. Men det er jo til lillemann! Gleden vart stor inni gapahuken, julenissen hadde laga kort og godteri til han! En fornøgd gut som åpnet opp og smakte på sjokoladen han har fått. Tenk at julenissen vart så glad Trur julefølelsen er sikret hos lillemann no. Da er det tid for litt julekos for resten også, ikkje berre julenissen. Varm kakao, julekaker og grøt, en heilt perfekt kveld ute på julenissejakt. Sambo kjem tilbake etter vært hos onkel, og lillemann forteller ivrig om julenissen, og stapper i han også ei julekake. Måtte jo vise han bilder av julenissen for at han skulle tru lillemann. Stakkars som ikkje fekk sett julenissen! Lillemann er fremdeles oppglødd, og prater i vei. Det er en utrulig glad gutt som surrer rundt no, at julenissen faktisk kom! Han syns fremdeles at det er heilt magisk alt sammen! Lillemann tar en stille stund ved bålet, hans måte å roe seg ned på. Kva han tenker på, det kan mor berre tippe, men han er i konsentrasjon der har roter rundt med pinnen. Litt Askeladd må han få tid til i all spenningen som har vært. Det er en glad lillemann, og like fornøgd mor som no tar juleferie Så ifra mor og lillemann, nok en gang ute på tur, en riktig god jul alle sammen, og godt nyttår! Måtte julefreden senke seg, og det nye året gi masse glede og eventyr <3 GOD JUL!2 poeng
-
Tusen takk for premie! Det var veldig moro å være med, blir gjerne med neste år også2 poeng
-
2 poeng
-
En tur ut i dag, både til lands og til vanns, dog i motsatt rekkefølge på et vis. Det ble i hvert fall samlet en Ti på skjæret-post til, og dagens julemiddag ble grillet på bål, da er man vel i mål så godt det går. Hele turen ligger i bloggen HER, for de som vil se flere bilder.2 poeng
-
Etter mye julemat, og mye vått og vindfullt vær, ble det i dag endelig en mulighet for en bitteliten "topptur" igjen Dro fra familiens lune rede til Ytre Vikna for å bestige Valøytind - som er et eksempel på at man ikke trenger å anstrenge seg veldig mye for å komme til topps og få flott utsikt. Og som en forsiktig start på en litt mer aktiv forbrenning av ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt, julepølser, kveite and whatnot, er Valøytind med sine beskjedne 135 moh et ypperlig valg. Min mor som har passert 70, og nettopp har fått satt inn en ny stent i en gammel bypass-kransarterie, var enig og slo seg med - og det gikk riktig flott! Det var et par minusgrader og litt vind, men fornuftig bekledning gjorde turen behagelig. Jeg fikk testet ut en julegave, Houdini Power Houdi, som funket virkelig ypperlig med en tynn ull-t-skjorte innenfor og en tynn vindjakke utenfor. Litt pussig med vinden, den var moderat i bunnen og på toppen, men et stykke under toppen var den ganske så kraftig både på opp- og nedtur. Vi brydde oss ikke så mye med den - og brukte ca halvtimen opp, inkl 3-4 korte pustepauser, vi stresset ikke. Vel oppe fant vi en fin plass å nyte den varme termoskaffen i den lave solen : Det er satt opp en fin viserplate for at besøkende skal kunne sikte seg inn mot mer eller mindre velkjente steder - og til tross for Valøytinds småsjenerte høyde, kan utsynet en klarværsdag være ganske imponerende: På stedviserplaten ser man pilene mot Vattafjellet og Heilhornet i øst, førstnevnte er Vikna kommunes høyeste fjell med alle sine 173 moh, mens det imponerende Heilhornet er Bindal kommunes nest høyeste fjell med 1058 moh. Her ser man masten på Vattafjellet noe til høyre i bak bildet, og litt til venstre for den ser man det snøkledde Heilhornet: Med så lave fjell langt ute i havgapet, blir det jo mye vind - og det har selvfølgelig medført ønske om å utnytte energien i vinden. Det har vært uvanlig liten motstand mot utbygging av vindkraft lokalt i Vikna, vindmøllene har i større grad blitt regnet som en slags attraksjon og i liten grad som "monstermaster" - det har til og med vært vaffelkiosk og kaffesalg midt i vindmølleparkene for folk som vil gå en tur dit Jeg vet ikke om det er min ingeniørbakgrunn som gjør at jeg heller i samme retning - jeg synes faktisk ikke at vindmøllene er stygge. Visst er de tydelig menneskeskapte og delvis i kontrast til sine omgivelser, men jeg synes de har en viss eleganse? Uansett, skulle man en gang bestemme seg for at de er en skam for menneskeheten, er det ikke såå mange oljekroner som skal til for å demontere dem og kjøre dem vekk: Et blikk ut over en liten del av øyriket Vikna - mange av øyene er forresten ramsarområder:2 poeng
-
Endelig kom snøen og kulden, -10 i morges da vi vandret i stille skogen mot koia, sultne på frokost og kakao. Det var kommet juletre i koia og julestemning til tusen med glitrende tre og levende lys. Etterhvert kom flere og vi fikk løsningen på hvorfor ovnen ikke virker, det er katalysatoren i ovnen som er tett, eller hullene i den som har tettet seg. Dermed blir det lite røyk ut i pipa og desto mer inne i koia. Det kom etterhvert enda flere og vi satte oss ute og overlot koia til noen i "køen". Husbond fikk testet sokker og såler med innebygde varmetråder og batteri. Det fungerte supert, han frøs ikke på bena for en gangs skyld!2 poeng
-
2 poeng
-
Tidlig morgen og klokka har såvidt passert 7 da vi kjører mot Bymarka. Nesten fremme kommer husbond på at ..LYKTENE...jo, de ligger igjen hjemme! Seriøst?? Morgentur i kølmørk skog uten hodelykter? Jaha...dette kan jo bli festlig. Skal vi snu og kjøre hjem og hente lyktene? Næsj, rushtrafikk og gjennom byen igjen frister ikke. Rask leting i bilen resulterer i en liten håndlykt fra clas ohlson - ikke beste lykta akkurat. Men litt lys gir den, sånn ca en meter på sitt beste. Nå er ikke lykta helt på sitt beste siden batteriene ikke akkurat er nye, men optimistisk trasker vi avgårde. Vi har brodder, + ekstra brodder i sekken og det var nå et hell i uhellet. Det er is og enda litt mer is på Driftsveien. Så fort som mulig finner vi stien og det er mye bedre. Mer bløtt og sørpete, men isfritt. Myrene er vekselsvis is og sørpe. Men etter ca dobbelt så lang tid som vanlig ankommer vi Dreiers minne uten å ha ramlet en eneste gang. Der spiser vi frokost i skinnet av levende lys, vi fyrer ikke, det er noe galt med pipa på ovnen. Det går mer røyk uti koia enn opp pipa. Ser i hytteboka at flere har erfart det samme. Vi drikker kakao og nyter stillheten til det lysner av dag, vi har god tid siden det er fridag og ingenting haster. Veien tilbake er mye enklere i dagslys, bare så det er sagt2 poeng
-
20.12. Tyskland, Saxonian Sveits nasjonalpark... unik Sandstein fjell. Ta en titt på "Domwächter". "Frienstein" sti til grotte. Mer bilder: her. Veldig god for klatring og vandring Kart er målestokk 1:10.000. Veldig presis med alt stier også noen som er bare et spor. Med disse kart du vil ikke gå bort. (kart tok fra denne siden) Hvis du liker se hvor Saxonian Sveis nasjonalpark er : https://goo.gl/maps/GSk2NKvvg9o2 poeng
-
En aldri så liten førjulstur ble det tid til på en fridag fra jobben. Dro fram kartet og fant et lite tjern som lå litt bortgjemt. Omgitt av av mer eller mindre høye åser på alle kanter tror jeg ikke det er det mest besøkte tjernet i kommunen. Ingen tekst, bare noen minutter med film.1 poeng
-
Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!1 poeng
-
Jul kommer ganske snart nå...Hva skulle jeg skrive om i Julekalender??? Når jeg spørre Nordmenn om de reiste i Frankrike får jeg ofte som svar: "Ja, jeg er kjent med Paris", eller "ja, jeg er kjent med Nice området/den Franske Rivieraen" eller "ja, jeg er kjent med de Franske Alpene". Så kan jeg tenke meg kanskje å lage flere innlegger hvor du skal oppdage andre deler av Frankrike, så får du kanskje lyst til å komme der? Først kan vi kikke litt på fylket hvor jeg kommer fra, "La Champagne". Jeg lover dere at det blir også litt Julestemning på slutten av innlegget (ingen nisse smiley?) Er du litt lei å gå på bratte fjell bakker men vil du likevel ha utsikt er det det perfekte stedet til å komme. Da jeg var barn klaget jeg ganske mye at det var så kjedelig med å gå i så flatt terreng mellom sukkerbetmarker og kornmarker. Jada, vi lager ikke bare Champagne i Champagne men også sukker fra de store hvite sukkerbetene (egentlig har jeg ingen bilde til disse 3m høye åsene av beter når de høstes/plukkes og tørkes ute!). Selvfølgelig får du se også vingård! Hvis du kommer om høsten blir det fine høstfarger (alt som er oransje/rød er vingård): Og sikkert kan du besøke Champagne-kjellerne og se mer flasker enn du har aldri sett, og mer flasker enn du kan drikke i hele livet ditt: Hvis du trenger litt fersk luft etter Champagne smaking kan jeg forslå deg til å gå en tur i "Montagne de Reims" = Reims fjell...Vær så snill... ikke forvent noe som Jotunheimen selv om det kalles fjell... Høyeste punktet i området er +286 m !! Her kan du se rare trær (da blir du enda mindre sikker om du kanskje drukket for mye) som kalles "Faux de Verzy". Det er ikke så mye skog som i Oslo hvor jeg kommer fra, men eventyr kan du jo tenke på når du ser dem! Eller kan du ta deg en rolig tur langs Marne elven: Hva er det som skjer når elven går opp? Så får vi større innsjøene på markene (mellom 0 og 5 ganger i året i 1-2 uker, mest i vintersesong)!! Disse flommene er helt normale, der er ingen hus/ingen viktig vei som er bygget i flom-områdene og dette bringer naturell gjødsel til markene: Ser du plantene på venstre av bildet som vokser som baller på trær? Dette er misteltein. Det er egentlig en parasitt på trær men det er også en stor tradisjon rundt denne parasitten... Miraculix i Asterix tegneserie skjærer misteltein for å lage de magiske styrkedråpene. Men hvorfor skriver jeg om misteltein akkurat nå? Fordi man skal gi hverandre en klem under misteltein for nyttår (noen gjør det også til Jul) for å ønske seg et langt liv og lykke! Det gjør vi i familien min: først må vi finne et tre hvor misteltein er ikke alt for høy (sjelden). Så misteltein henger på døra: Til Jul får vi Julekaker, krydderkaker og kvede godteri (de siste er ikke typiske franske, det er en tradisjon i familien) som faren min lager og som holder seg godt hele året etterpå. Flere på Fjellforum kan bekrefte at det er en god energikilde på tur! Jeg skal avslutte mitt Juleinlegg med et Juletre! Vi får ikke lov til å velge Juletreet i skogen og å skjære det selv men likevel er det veldig fint med Julepynting og ekte lyser: God Jul! Joyeux Noël!!1 poeng
-
Denne turen gikk for ganske nøyaktig tre år siden, desember 2012. Jeg hadde gått mye på ski i marka, men hadde veldig begrenset erfaring med skiturer på fjellet. Det var jeg og min samboer som hadde planlagt turen, og vi hadde lagt en veldig ambisiøs plan. Slik var planlagt rute: Dag 1: Ankomme Finse stasjon med toget klokka 13:00, deretter gå til Demmevasshytta via vestsiden av Hardangerjøkulen (ca 16 km) Dag 2: Være på Demmevasshytta, evt gå til Rembesdalseter Dag 3 og 4: Her hadde vi ikke noe spikra, men hadde Hallingskeid (ca 20 km fra Demmevasshytta) som et alternativ (og derfra eventuelt gå tilbake til Finse på nordsiden av jernbanen (ca 22 km), eller bare ta toget fra Hallingskeid). Et annet alternativ vi så for oss var å følge ruta til turstien fra Rembesdalseter tilbake til Finse på vestsiden av Ramnabergnuten. Toget vårt gikk fra Finse klokka 14:00 på dag 4. Her er en røff skisse av ruta og muligheter vi så for oss: Ingen av oss hadde fjellski, så vi gikk på vanlige langrennski. Ellers hadde vi med oss én spade, normal vinterutrustning, DNTs turkart over Finse (1:50 000) og mat for de fire dagene. Vi følte oss ganske sikre på kart og kompass, og tenkte at det var store kjennetegn på turen. Vi hadde begge to tursekker, og ingen pulk. Klar til avgang fra Finse dag 1, på vei mot Demmevasshytta Vi startet i nydelig vær, dyp puddersnø og rundt -20 grader. På første halvdel av Finsevatnet gikk det ganske greit, her hadde noen gått med ski og pulk før oss. Men da pulksporet forsvant skjønte vi at det her blir tungt, langrennskiene gikk dypt ned i snøen og sekkene sørget for at balansen var en utfordring. Det ble ganske mye frustrasjon opp bakkene fra Finsevatnet mot kanten av Hardangerjøkulen. Da vi endelig kom opp på breen var det blitt mørkt, og vi begynte å innse at det kommer til å bli veldig vanskelig å nå Demmevasshytta denne kvelden. På kartet vi hadde var det merket av en nødbu som heter Ramneredet på østsiden av Ramnabergnuten, og vi begynte å speide etter denne. Etter vært ble vi helt klare over at Demmevasshytta var det bare å glemme, men vi så heller ingen tegn til Ramneredet selv om vi så hele østsiden av Ramnabergnuten (det var helt mørkt, dog stjerneklart så vi hadde litt sikt). Klokka var nå rundt 20-21, og jeg foreslo forsiktig at vi bør kanskje tenke på å grave oss ned (min svært beskjedne erfaring fra å sove i snuhule var fra første året på VGS, som begynte å bli noen år siden da). Dette var ganske uaktuelt for min samboer, og hun var klar til å finne Ramneredet. Etter en stund til uten noe tegn til Ramneredet og begge begynte å bli ganske utslitte og kalde, gikk hun med på snøhuleforslaget. Så da gravde vi på tur med den ene spaden vi hadde, der den ene gravde snø ut av hula mens den andre skuffa det videre ut med hendene. Etter hvert knakk skaftet på spaden, så vi hadde bare bladet igjen og følte at situasjonen var litt håpløs. Men etter hvert fikk vi en ganske romslig snøhule, og vi fikk til slutt varmet opp Real Turmat og sovnet kjapt i soveposene våre. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor vi gravde oss ned, men et sted på kanten av breen: Da vi våknet dagen etter var det overskyet, og fortsatt veldig kaldt. Planen nå var å komme seg til Demmevasshytta. Fra der vi sov og til Demmevasshytta var det flatt eller nedover (bortsett fra siste kneika opp til hytta), men terrenget var brattere en til nå så det var litt krevende til tider i den dype snøen, men etter litt kaving nådde vi ned til Nedre Demmevatnet. Vi viste at hytta nå var like rundt fjellknausen, men vi skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss rundt. Alternativ 1 var å gå opp på breen fra vannet, men breen hadde store og dype sprekker, så dette så utrygt ut; Alternativ 2 var å klatre opp fjellsiden sør-vest for vannet og følge høyden rundt til hytta. Vi gikk for alternativ 2, festet skia til sekken og begynte å sparke spor oppover i relativt løs snø. Vi kom ganske langt opp, men det ble brattere og vi anså at snøen ikke var hard nok, og vi ville heller ikke ta risikoen på å falle ned om vi skulle miste balansen med sekk og ski, så vi gikk ned igjen. Det gjensto da et forsøk på alternativ 1, breen. Her gikk vi i sikksakk mellom sprekkene, og etter noen nervepirrende minutter kom vi oss til fjellsiden der vi kunne klyve opp ganske greit og omsider komme frem til hytta. Jeg har seinere lest om andre som har kommet til hytta og beskrevet det som å gå inn i et museum, og akkurat den følelsen fikk vi også når vi gikk inn stua, og utsikten var virkelig fantastisk. Kvelden ble brukt til å tilberede en fiskemiddag vi hadde med oss, og til å bare slappe av. Vi bestemte oss ganske kjapt for å skrinlegge videre skiturer, og heller ta en fridag på Demmevasshytta og samme rute tilbake på siste dagen. Neste dag var det strålende sol igjen (men fortsatt bitkaldt). Vi gikk opp til Luranuten (toppen bak Demmevasshytta), bakte boller (vi kjøpte en 1-2-3 bollepose som lå der, og hytta har gassovn) og nøt av den utrolige utsikten. På kvelden leste vi i heftet som forteller historien om Demmevasshytta, der det blant annet står om katastrofene som oppsto da Rembedalskåka brast (brearmen som man kan se fra hytta, den samme vi gikk på siste biten istedenfor å klatre opp fjellsiden) og historien om de tre skigåerne som døde på vei over Hardangerjøkulen til Demmevasshytta etter å ha kommet i skikkelig uvær. Denne hytta har sjarm og en spennende historie bak seg (den originale Demmevasshytta var en anleggsbrakke for arbeidere som lagde tunell i fjellet som skulle regulere vannstanden i Nedre Demmevatnet, for å forhindre katastrofer der breearmen brast (fenomenet er kalt jøkulhlaup)). Utsikten fra hytta mot Simadalen Utsikt mot Rembedalskåka Hytta. Legg merke til stålvaierne på hver side som er slått over taket. Bollene står til heving Toget gikk fra Finse klokka 14:00 den siste dagen, vi tok derfor ingen sjanser og dro fra Demmevasshytta klokka 05:00. Det blåste opp denne natta, og vi våknet flere ganger av dunking mot taket, det var vinden som hadde fått stålvaierne som er dratt over over taket til å vibrere. Vi fulgte samme rute ned igjen til brearmen, men det var enda skumlere denne gangen da vi ikke hadde verdens sterkeste hodelykter til å geleide oss mellom bresprekkene. Det blåste og snødde en del, men ikke slik at det var vanskelig å gå, men det var dårlig sikt, vanskelig å kommunisere og sporene våre fra to dager tidligere var borte. Turen gikk greit helt til vi kom til breen der vi hadde sovet i snøhule, da ble alt hvitt, og vi forsøkte å gå på kompasskurs. Denne brearmen skråner nedover fra selve Hardangerjøkulen, så vi visste at vi bare skulle holde høyden og gå litt nedover, og i hvert fall ikke gå oppover. Etter at vi har gått en stund begynner vi å bli veldig usikre begge to, det har ikke vært noen referansepunkter på lenge og alt er bare hvitt. Ettersom vi må stå inntil hverandre og nærmest rope for å snakke sammen, så blir det til at vi kommuniserer ganske dårlig og vi blir begge litt fortvilte når vi innser at vi ikke aner hvor vi er. Plutselig ser vi noe svart i det fjærne, og det ser ut til at det er nedenfor oss, og etter å ha studert kartet nøye blir vi ganske sikre på hvor vi er. Vi har faktisk gått et stykke oppover på breen (og ikke flatt/nedover slik vi trodde). Derfra og inn letter været og da vi til slutt ankommer Finse (i god tid før toget) er det blå himmel og sol igjen. Forresten, vi så aldri noe til Ramneredet, nødhytta vi så etter første kvelden. Noen som har vært i den før? Alt i alt en veldig opplevelsesrik tur, og vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer. Før vi dro fra Finse på dag 1 snakket vi med resepsjonisten på stasjonen, og det var samme fyren som satt der når vi kom tilbake. Han bød oss på pepperkaker og kaffe mens vi ventet på toget, noe som var utrolig deilig (Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )1 poeng
-
1 poeng
-
De fleste av oss bruker vel overettmerker, ikke minst når vi har roter oss vekk og kart og terreng ikke lenger er på samme plass. Om vi da tror at det jellet i nord må være X, og i øst må det vannet være y, så kan vi trekke linjer og der hvor disse krysser hverandre, der er forhåpentligvis vi. Tror jeg. I det praktiske turlivet bruker jeg mange overettmerker, og for å markere disse punktene bruker jeg hvit korrekturlakk og/eller tusj. For meg var det ikke selvforklarende om hvordan jeg skulle kneppe Jervenduken når jeg skulle bruke den som poncho. Jog jeg gratulerte meg selv da jeg endelig fikk det til, hjemme på gutterommet, og ikke i stiv kuling på Hardangervidda. Derfor skrev jeg med tusj en stor H, for hode. På samme måte merker jeg + polene på SPOT, GPS, for ikke å snakke og hodelyktas trange batterirom med hvit korfrekturlakk. Og nå har jeg akkurat merket en han og hunknapp, for å få ermene korrekt på ponchoen, etter at jeg har brukt den som oversegl. PS Og siden jeg plundrer med høyre og venstre vurderer jeg også å merke venstre støvel rød og høyre grønn, men ett sted går det en grense for meg også.1 poeng
-
Randsonene rundt Hardangervidda har muligheter. F.eks. Dagali eller Haukeli?1 poeng
-
Til vanlige turer både sommer og vinter så bruker jeg et par strikkehansker uten fingre, men de tåler ikke så mange minusgrader. Når det blir kaldere og vi snakker om ski, så bruker jeg et par strikka og tova ullvotter med en enkel overtrekks vindvott over. Dette har fungert supert i over 30 år. Ullvottene holder i årevis, men vindvottene må skiftes noe oftere. http://pan-nor.ning.com/group/klr/forum/topics/hansker-og-votter http://www.klikk.no/helse/trening/tester/article529783.ece http://www.friluftsliv.no/images/pdf/votter.pdf Men jeg har også et par sykkelhansker av neopren. De er ikke hundre prosent vanntette, men høst og vår når du kan få en del nedbør sammen med lave temperaturer så er de veldig bra. Min erfaring med hansker er at de fleste er mye kaldere enn en ullvott med vindvott over og så tåler de ofte lite fuktighet. Gode hansker er ofte veldig dyre. Billige syntetiske hansker passer ofte best i byen eller i akebakken med barna. http://www.kristenryeng.com/Diverse/tekster/kostnadervintertopptur.html1 poeng
-
Jeg vil anbefale deg å velge speilløst kamera. Speilrefleks i denne prisklassen er mer eller mindre på vei ut. Jeg kan selv anbefale Fujifilm X-T10. Sensoren er samme størrelse som vanlige speilrefleks, du har en skikkelig god viewfinder og du har et godt utvalg av gode objektiv.1 poeng
-
Gratulerer alle som vant! Artig å lese alle bidragene, veldig bra om dette blir tradisjon. Fortsatt God Jul til alle fjellforumfolk1 poeng
-
Gratulere dokke som vann kjekke bidrag til kalenderen! Om litt skummelt å skrive til kalenderen, så var dette gøy1 poeng
-
Gratulerer til alle som vant! Dette var kjekt! Må gjøres neste jul også1 poeng
-
For et flott innlegg og så oppfinnsom du er. Tenk så spennende det må ha vært for en fire år gammel gutt. Jeg lo og koste meg mens jeg leste, og jammen kom det en rørt tåre også. Fin avslutning på julekalenderen. Min gutt er fem og han avslørte julenissen i år. Han tror fremdeles det finnes en "ekte" nisse. Men tviler på at han hadde sittet like stille og rolig som din, min hadde nok løpt rett bort og dratt ham i skjegget God jul til deg og lillemann1 poeng
-
Tusen takk for fine ord martin.m Eg håper Lillemann husker både turer og opplevelsene når han blir større, og for meg er gleden av å sjå han lyse opp meir verdt enn en lottokupong. Dele opplevelsene med han er noe eg bevarer langt inne i hjertet.1 poeng
-
Første gangen jeg møtte andre fjellforumere var på et forumtreff på Dovrefjell Mars 2013. Etter denne turen har jeg fått noen veldig flotte turkamerater som jeg fremdeles er på tur sammen med den dag i dag. Det startet med at jeg ble plukket opp i Trondheim stasjon før vi satte snuten mot Dovrefjell. Når vi kom dit vi skulle gå fra var det en annen en som kom med sørgående tog fra Oslo som jeg skulle hente på Kongsvoll stasjon. Det ble avtalt at de andre skulle gå i forveien og vi skulle forsøke å nå igjen de andre på vei inn til Reinheim. Vi kom oss i gang i skumringen, men det ble fort mørkt og kaldt, og kreftene holdt på å ebbe ut. Vi besluttet da å slå telt og legge oss i soveposene halvveis inn til Reinheim. Det ble en kald natt med rundt 20-25 minusgrader. Om morgenen pakket vi sekken og gikk siste stykke inn mot Reinheim hvor vi møtte de andre. Foto: @Kjell Iver For meg personlig er Dovrefjell mitt hjertebarn. Ikke bare fordi mitt første møte med de andre fjellforumerene var på dovrefjell, men til tross for at jeg vokste opp i gudbrandsdalen var jeg aldri på Dovrefjell før i voksen alder. Bare kjørt over med tog eller bil. Når man da kjører over dovrefjell så mange ganger ser man all den flotte naturen så langt øyet kan se. I tillegg har mine studier vært i Trondheim, og det har derfor også blitt endel togturer med dovrebanen. Det er litt vemodig her jeg nå sitter på dovrebanen over Dovrefjell når det er den 23. desember og vet at jeg ikke kan komme meg ut på tur før neste forumtreff som også skjer på Dovrefjell 22. til 24. januar 2016. Etter turen til Dovrefjell har det blitt flere turer, og jeg har blitt kjent med enda flere fjellforumere, noe som kan anbefales sterkt for nye og gamle medlemmer. De jeg har møtt gjennom Fjellforum har jeg så og si hatt utelukkende fine turer sammen med. Mange sitter inne med mye forskjellig kunnskap, og ikke minst røverhistorier. Det har blitt mye latter og flere timer med trasking i fjellet sammen med de andre fjellforumerne noe som har gitt meg veldig mye tilbake. Jeg håper også at flere ser verdien det er i å møte andre mennesker på denne måten. Om ikke nødvendigvis på fjellforum, men i fjellet uansett. En opplevelse jeg husker godt var i Rondane (naboen til Dovrefjell nasjonalpark) Der gikk jeg og en til ned på baksiden av Rondeslottet. Et par hundre meter før vi nådde elva som gikk lengre nede, var det tre personer som hadde slått leir og ropte til oss: "Kaffe?!". Hva i all verden er det som får folk til å ta av skyggelappene så fort man kommer til fjells? Jeg opplever mennesker som mer trivelige og bryr seg om andre enn det er ellers i samfunnet. I Oslo har det også vært noen pågangsdrivere til å ha treff i bynære strøk som jeg gjerne skulle ha vært med på. Jeg håper det lar seg gjøre for meg i tiden fremover å kunne ta del i disse treffene, men jeg håper også andre fra andre landsdeler starter opp med noe sånt, for her er mulighetene mange. Jeg håper flere kan se verdien av å møte andre mennesker på et slikt møtested som fjellforum og i fjellet. Det er virkelig hyggelig å være sammen med fjellforumere likevel om du har neglesprett eller er søkkvåt. Vi er der for hverandre og der hvor noen har behov for veiledning, trår andre til. Jeg håper også dette kan appellere til småbarnsforeldre som tror at det blir mye styr med å ha med de minste på tur, men jeg vet allerede at det er flere som forsøker å få til noe sånt. Å møte andre på fjellturer tror jeg kan gi veldig mye tilbake til alle parter, uten at man har noen spesifikke forveninger. Fjellforumturene har gitt meg minner for livet, og jeg ser frem til flere!1 poeng
-
@trudep Jeg lever litt av barndommen min, som jeg skulle ønske kunne ha opplevd den, gjennom innleggene dine. En barndom og oppvekst og jul jeg sjøl ikke fikk hjemme med alkohol og mishandel før jeg kasta faren min ut 17år gammal. Så synes jeg det er fantastisk artig at dere har med dere kanin på tur! Hvorfor ikke? De har sikkert bra av det de også og ikke bare være i en innhegning hele tida! Fint for barna å utvikle omsorg og empati for andre og anna liv, flotte verdier - natur og dyr! God jul til dere også!1 poeng
-
Søndagsturen også i regn. Den mørkeste søndagen i året, og det blir selvsagt tur. Desemberturer går ofte i dårlig vær og med vind. Søndag var det ikke så mye regn, og heller ikke vind, i hvert fall mindre enn på lørdagen. Men det ville liksom ikke bli lyst. Dagslyset er borte. Selv ved start hjemme i halv ellevetiden, var det fortsatt morgenlys. Det er bare å se framover mot lysere tider - solen “snur” på tirsdag. Neste uke er det alt blitt mer dagslys - med noen sekunder. Broderen hadde vært på en årlig lutefiskmiddag. Jeg har forstått det slik at det ikke så mye er fisken, som tilbehøret, spesielt det flytende… Han så ikke syn på tur søndagsmorgen. Jeg ville derfor bli alene . Nok en gang. Og med dårlig vær og dårlig tid, passet det igjen med en tur rundt Dale Li. Tuen rundt Dale Li er fin den. Passe lang - 10 kilometer og med en god del bakker. 2-300 høydemeter. Den går for det meste i skog og er derfor grei i dårlig vær. Noe som forekommer av og til… En tredjedel av turen går langs fjorden. Og noe jeg aldri helt har forstått, er hvorfor svabergene blir så fordømt glatte. Det er granitt og gneis. Selv øyegneis med svært så ruglet overflate blir skikkelig glatt i regn. Noen må kunne finne opp en såle som holder på vått føre. Selv på flate berget hender det taket glipper, og jeg går derfor alltid forsiktig her. Til nå har jeg unngått skader på grunn av fall. Det må være litt spesielt å skli på flatt berg, bare fordi det er vått. Jeg gikk uten jakke utover langs fjorden. Vinden kom bakfra, og da tar sekken av for det meste. Et lite stykke opp i bakken kom det litt yr, og det økte på. På toppen var det skikkelig regn. Selvsagt. Det var biler på Dale, men ikke folk, Jeg kunne se spor fra noen som hadde gått før meg. Det kunne se ut som om jeg tok innpå, men jeg så ikke en kjeft før helt opp ved toppen. Der satt det en kar. Han kunne fortelle at det var folk foran, men det var et stykke fram. Det var en kar som startet da jeg holdt på å skifte, nede ved bilen. Han spurte når mørket kom, og jeg mente det var om et par timer. På vei hjem kom det skikkelig regn, og lyset forsvant omtrent. Selv om klokka ikke var mer enn halv tre. Inne i skogen der karen skulle, ville det være ennå mørkere. Det går selvsagt bra. Det ble søndagstur, og det går snart mot lysere tider. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]1 poeng
-
Hvor blir årene av? Var det på denne turen jeg for første gang innrømmet for meg selv at jeg ikke lenger en noen ungdom? Rett og slett gammel? Tanken har nok slått meg noen ganger, men til nå har jeg klart å slå fra meg noe så formastelig . Tenk gammel…. Vel og merke - ikke voksen, det håper jeg aldri å bli, men gammel. Det har seg sånn at da jeg kom ned fra lørdagsturen rundt Dale Li, snakket jeg med en kar - en ung kar. Han hadde gått samme rute som meg bare lagt til Resasteinen og Dalsnuten. Og brukt ikke så veldig mye lenge tid enn meg - bare at jeg altså gikk en del kortere. Det er ikke lengre mulig å skjule fakta - det går senere med årene (og så blir det bråstopp.) Hva kan gjøres med det? Antakelig fint lite, utenom å godta det. Nå burde egentlig lørdagens tur være svært så grei. Ondagsturen ga knesmerter. Fysioterapeuten på treningssenteret mente det kunne være problemer med brusk, og at slike ting krevde ro og tid. Lang tid. Jeg burde ikke utfordre skjebnen med å presse på…. Det var derfor med en viss spenning jeg startet på turen, og kneet oppførte seg eksemplarisk. Det vil si at selvsagt kjente jeg noe - når jeg kjente etter. Men ikke “vondt” og det ble i hvert fall ikke verre. Det tok jeg som et godt tegn, og jeg fikk heller ikke noe vondt etter turen. Et stille hurra….. Det er dermed mulig at jeg kan få flere turer i fremtiden. Fortsatt er det ensomt å gå rundt Dale Li. Ikke et menneske å se, før nesten helt nede ved Dale. Det var 10-11 grader. Antakelig en grad eller to med enn i juni, men så var våren usedvanlig kald. Uten vind og med god temperatur, og muligheter for opphold burde gi gode forhold for en tur. Opphold var en overdrivelse. Det regnet. Bortsett fra helt i starten, var det nedbør hele turen. 2-3 timer i regn gir kliss våte klær fra innerst til ytterst, på tross av Gore-Tex. Skoene holdt stand mot vannmassene.. Regn er ubehagelig. Men etter en stund glemmer jeg som oftest regnet. Det blir tur som vanlig. Og som vanlig fikk jeg det verste været akkurat over toppen, uten noe som beskytter mot regn og vind. For selvsagt både blåste det og regnet skikkelig øverst. Det er heldigvis ikke langt å gå før stien detter nedover klyvene til mer behagelige områder. Problemet er at da tar den “fordømte bakken” til, en siste kraftanstrengelse før mange og lange bakker ned mot Dale. Turen ble fin den, selv om ungdommen jeg traff nede på parkeringsplassen fikk meg til å tenke på min egen fremtid og alder.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]1 poeng
-
1 poeng
-
Litt tragikomisk at mange så er opptatt av at pelsen ikke skal komme fra levende dyr, mens klærne de bruker er som regel produsert under særdeles kummerlige forhold i fattigland. Hvor mange barnefingre som er med i produksjonen av diverse lag med diverse tekniske klær er det ingen som vet. Mange produsenter skryter av minstelønn og ingen barn i produksjonen, men det er alikevel LANGT igjen til anstendige arbeidsforhold. Mange forbrukere velger seg ut en ting de tar avstand fra (f.eks. pels), men de tar ikke med hele suppa. Og den suppa er stor! Da blir det ofte alt for kostbart for mange og de andre alternativene er alt for få.1 poeng
-
Fant en stor fin (ekte?) pels på en bruktbutikk med ,knappehull. Festet den til kragen på en kjeledress. Gikk velding fort og sitter bra. Ang kjeledress: ikke spør Om du har studert på universitet i Finland/Sverige/Danmark vil du forstå1 poeng
-
1 poeng
-
Turen gikk til Nystugguhøa (1757m) på Dovre idag. Flott vær, mye is og endel overflatevann etter mildværet som tydeligvis har herjet høyt oppover igår. Varmt å fint å gå fra Kongsvold og opp til 1500m, derfra å opp ble det kaldt og endel vind. Rundt -10c på toppen. Sola står opp på Snøhetta Nystugguhøa nærmer seg Varden på Nystugguhøa Snøhetta med økende vind Rondane i sør1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00