All aktivitet

Del 1: Besettelsen!En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra. Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit. Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under. Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord: Vi Menn-vannet. Vi menn-vannet. Bildet er AI generert.Del 2: Rekrutten! Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte jeg Guttorm – evig optimist og akkurat passe naiv. Han ble straks gira på opplegget og sverget at han aldri skulle røpe beliggenheten til Vi Menn-vannet. Vi avtalte å møtes 27. september klokka 08.00 sharp. Da vi endelig var klare til å gå, dro Guttorm fram en caps med påskriften «I ❤️ Latinas». I alle dager. Han forklarte fortvilet at det ikke var et bevisst valg – «nei asså, berre nåke gammalt eg fann i boda – skulle kastast. Fann ikkje turcapsen, så eg tok den her.» Når jeg så på de uskyldige dådyrøynene til Guttorm, kombinert med den milde Lepsøya-dialekten, skjønte jeg at han snakket sant. Den kombinasjonen var umulig å stå imot, og knakk til og med en kynisk jævel som meg – jeg bare måtte tro på ham. Likevel… en caps med «I ❤️ Latinas» – blodharry, ja. Men med tanke på turens Vi Menn-tema? Innafor. Så vidt. På vei opp fjellet traff vi en barnefamilie på søndagstur. Jeg har aldri sett Guttorm så rask på labben; før jeg rakk å si «Latinas», var capsen borte fra hodet og plassert trygt i sekken. Der ble den værende resten av turen. Bildet er ikke AI generert, dessverre. Del 3: Kan det være her? Fire timer senere sto vi og speidet ned mot et mørkt vann som lå som ei gryte tett inntil en bratt fjellvegg. Her var det bare skygge – sola slapp ikke til. Et kaldt gufs krøp nedover ryggen. Vannet lå der – mørkt, stille, bunnløst. Et sted som ikke akkurat inviterte til besøk. «Kan det virkelig være her?» sa jeg til Guttorm idet jeg trykket en dobbelposesnus under leppa. Guttorm så skeptisk ut. Plutselig skvatt vi til av en lyd som brøt stillheten brutalt. «I helv…?!» ropte jeg.«Hjort i brunst!» svarte Guttorm kjapt – og det var mange. Fra høyden vi sto på kunne vi se minst fire hjortedyr i bjørkeskogen på andre siden av dalen, og det hørtes ikke ut som hjorten var spesielt begeistret for besøk av mennesker. Men det var ingen vei tilbake nå. Vi snek oss ned mot vannet – og håpet på det beste. Fotograf Guttorm KjærstadDel 4: Fiasko!Det er ingen overdrivelse å si at tenningsnivået var skyhøyt da det første kastet skulle tas. Tankene raste gjennom hodet: Har jeg endelig funnet Vi Menn-vannet? Skal flere års lidelse endelig ta slutt? Nå gjelder det! Sluken lander med et tilfredsstillende plask, og det tar ikke lang tid før det strammer i sena. «Fisk!» roper jeg til Guttorm. Kan det virkelig skje nå? Men så … «Dette er den slappeste kilosørreten jeg har kjent noen gang.» Og det stemmer. Når jeg får den opp, viser «kilosfisken» seg å veie 200 gram, være tynn som ei flis og generelt usjarmerende. Vi prøver noen kast til. Ingenting. Fadesen er et faktum. Vi går slukøret tilbake til teltene. Nå må det drikkes hardt for å komme over skuffelsen. Fiasko! Del 5: Kanelsnurrmysteriet!Da vi kom tilbake til teltene, så vi – til vår store forskrekkelse – at det lå én kanelsnurr oppå duken på hvert vårt telt. Noen hadde vært der. Var det en advarsel? En hilsen? Ikke godt å si. Guttorm tok naturligvis på seg oppgaven med å smake først. Han tygde lenge. «Neiss, den smakte heilt vanlig,» sa han. Ingen tegn til forgiftning heller – i hvert fall ikke umiddelbart. Jeg likte det ikke. Var dette et tegn på at vi var på riktig sted? Eller et tegn på at noen fulgte med? Uansett fikk jeg en dårlig magefølelse. Guttorm fikk spise min snurr også, hvis det skulle være lov å si. Jeg tok ikke sjansen. Aldri hadde jeg vært så skeptisk på grunn av en kanelsnurr. Men én ting var sikkert: Vi er ikke alene… Guttorm går slukøret tilbake til leirplassen.Del 6: Når alt stemmer!Natta ble lang. Jeg sov dårlig. Hver gang jeg duppet av, våknet jeg brått av at jeg ropte «Kanelsnurr!» Jeg holdt på å tørne. Neste dag dro vi tilbake til det angivelige Vi Menn-vannet. Vi måtte gi det et siste forsøk. Det ble mange resultatløse kast, igjen. Tvilen meldte seg. Hadde vi blitt lurt? Hvem sendte egentlig den meldinga? Og sist, men ikke minst – burde Guttorm ta på capsen igjen? Men så skjer det noe. Vinden stilner. Et svakt trekk kommer fra sør, som en varm eim av sigaretter og alkohol. Stillheten legger seg tett over oss – til og med hjorten er stille. Så bryter sola gjennom skylaget. Skyggene trekker seg tilbake. Alt som var grått og kjølig får plutselig farge. Det som nettopp virket kaldt og uvelkomment, blir varmt og vennlig. Det er som om noe klikker på plass; forbannelsen som har ligget som et tungt slør over oss, slipper endelig taket. Magien treffer oss. De neste minuttene kommer vi aldri til å glemme. Ørret på seks hekto. Sju hekto. Åtte hekto. Ni hekto! Alt i løpet av tjue minutter. Og til slutt – en helt nydelig ørret på 1,1 kilo. Tatt av meg, selvsagt. Idet skylaget legger seg igjen og sola forsvinner bak fjellveggen, er det kalde trekket tilbake. Fargene forsvinner. Som om ingenting har skjedd – mørkt, kaldt og uvelkomment. Ikke en lyd. Ørretbonanzaen er over. Vi er stille. Ingen sier et ord – helt til Guttorm klarer å stavre fram noen få, velvalgte setninger: «Ka i helsikkens skjedde der?» Vi fant Vi Menn-vannet. 1,1 kg. Fotograf Guttorm Kjærstad 9 hekto! For en K-faktor! Fotograf Guttorm Kjærstad 8 hekto, prakteksemplar. Fotograf Guttorm KjærstadDel 7: Over og ut!For en opplevelse dette har vært – på tide å vende hjemover. Da vi kom fram til bilen, stoppet vi brått. Midt på panseret lå det en kanelsnurr. I helsikke… noen hadde vært her. Hva prøvde han (eller ho) å fortelle? En advarsel? Likbleike så vi på hverandre. Vi ble enige om at Vi Menn-vannet aldri skal besøkes igjen. Det fikk bli med den ene gangen. Kartet brennes. Alle spor på mobilen slettes. Vi fant Vi Menn-vannet, men det hadde sin pris. Etter flere års slit og besettelse satt jeg igjen med en tomhetsfølelse – som et arr i sjela. Alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg hadde neglisjert på grunn av denne forbanna fiskedrømmen – barna, fruen, venner, huslånet, jobben – alt kom plutselig tilbake til meg som en bølge av dårlig samvittighet. Guttorm hadde skjemt seg ut med den helsikkens capsen, og vi hadde nesten blitt overfalt av en hjort i brunst. Sist, men ikke minst: kanelsnurren. Hvem den syke kanelsnurrjævelen er, forblir et mysterium. Over og ut. Se hele artikkelen

Vil klisteret på fellene ha vanskelig for å feste seg om jeg glider festesonen? Bruker sjeldent festevoks.

Aner ikke, men synes det var et snodig valg for å spise av. Virker jo som det er noe alle har fått så må jo være en tanke bak dette? Hvorfor ikke vanlige turtallerkener?

Ser ut som helt vanlige plastbokser for mat, ja. Ikke helt ulike disse jeg kjøpte nylig med formål om å brukes som en litt lettere "mattermos" i pulken https://www.bakerenogkokken.no/p/oxo-twist-stack-beholder-2-pakning-592-ml_69415/

Vet ikke merke/modell, men det er vell bare en vanlig plastboks med skrulokk?

Det viktigste du trenger etterpå er sikling (plastskrape) for å fjerne glideren du har smeltet inn. En flat skrape og en rund for sporet i midten. En børste er også okei for å få bort det siste.

Jeg har den som ikke er light, og har hatt atom tidligere. Rab er fin om du er lang i overkroppen. Arcteryx en er kort i livet. Rab har toveis glidelås, det har ikke arcteryx. Arcteryx var hakket varmere. Men nå er Rab fra 2025 også blitt tykkere. Jeg ville valgt basert på passform. Begge er bra.

Ikke ofte jeg har tid til bilder lenger (3-åring), men i dag når vi var ute på tur og lagde mat på bål, kom denne rakkeren ut av intet og tok en ostebit når jeg satt med kameraet. At dette ble tatt med manuell fokus på en makro-linse må nevnes. 😅 SOOC- rett ut av kamera jpg dette.

https://admin.speiding.no/sites/default/files/Dokumenter/Lær ledelse/Generelle dokumenter/Sikkerhet på tur_veiledningshefte2014 lr.pdf

Hva er de rare gjennomsiktige plastboksene de spiser av?

Kjøpte hard voks og et sånn "strykejern". Men glemte det man skal polere med etterpå. Kan man bruke noe annet?

Jeg er sikker på en ting. For å komme økonomisk ansvar for egne handlinger, så må du ha oppført deg mer enn alminnelig dumt. Det er ikke nok å ha gjort ett eller annet feil. (I dette tilfellet, ifølge det jeg har fått med meg, er grensen for «ansvar» ikke overskredet, Jeg kan for eksempel ikke tenke meg at turleder har «forbudt» deltakerne å ha med brodder – noen brukte jo egen vurdering...) Høyesterett er veldig klar på at vi ikke skal endre (la grensene gli) for «erstatning». At noen advokater likevel velger å «ta slike saker» (til 6000 pr time) forundrer meg ikke i det hele tatt. Mange som ønsker rettferdighet, er ikke klar over at de får en dom...Saksøker vurderer i hvert fall ikke ansvaret for saksomkostninger som de lett blir pålagt. Jeg er sikker på at advokaten i dette tilfellet har skriftlig (i en bisetning) sagt noe om prosessrisiko...

Hvordan er dette organisert i speiderlag? Jeg husker da vi var unge (30år+ siden), da dro patruljeførerne i 14-15 års alderen på helgetur med yngre unger uten andre eldre med. Er det slik fortsatt? For hvordan er det med ansvar og fredaråd om det skulle skje noe på en slik tur?

Har opplevd det samme, på venne-/venners venner-turer. Folk som ikke vil bære «tungt» og derfor vil diskutere at vi sier vi skal ha med underlag, vindsekk og sovepose på vintertur fra hytte til hytte i fjellet. Selv gidder de ikke å dra på det. Folk som blir veldig glade for den spaden jeg har når det skal lages sitteplass i matpausen. Er veldig spent på rettssaken. Politiet henla jo saken etter ulykken. Merker at jeg får litt mindre lyst til å vie mine krefter til turleding i DNT-regi før utfallet av rettssaken er klart.

Et kjølig døgn på vakre Liervatnet i Sveio, Vestland fylke gjør godt for helsa!

Skjønner hva du mener, men amerikanske tilstander får vi neppe, uansett utfall av den saken. I norsk erstatningsrett får man i utgangspunktet bare ertattet "lidt tap", og den grad man får noe for "tort og svie" så er det i så fall veldig begrenset. Så advokater som jager ambulanser og tilbyr "no cure no pay" avtaler, som gjør dem rike om de vinner saken, vil vi neppe se her. Ihvertfall ikke som "over there".

Prøv glider, så skal du se det blir bedre. Sprayglider er bedre enn ingenting.

Smurte på festesmøring i fjor en gang men den varte ikke lenge. Bruker heller feller. Men kanskje det er noe fra den som sitter på enda. Det var ca på 0 og kram snø når jeg var ute nå.

Flytende glider funker men varer ikke så lenge. Jeg har ofte med en boks i pulken på overnattingsturer. Har du smurt med festesmøring? Er det der skiene klabber? Eller klabber de overalt? Uansett hva du gjør, om det er puddersnø i terrenget og du går gjennom vann en plass, så blir det klabbing. Så pass på myrer om det ikke er tæle, og pass på overvann på isen.

Bumper denne litt, var ute med fjellski i dag. Kjøpte dem i fjor og har ikke preparert dem på noen måte. Men i dag merka jeg at de klabba såpass at jeg bare dro hjem igjen. Hjelper det med glider her? og noen som har prøvd flytende glider som ikke på "smeltes"?

Den förolyckade saknade hjälm,vana och troligen även övning i att anv isyxa för att stoppa fall sk "self arrest"kommer ej ihåg om inknuten på replag eller ej. Jag hade inga föräldrar som tog ut mig på vandring men deras bekanta hade 5-10 år äldre barn som hade lite vana från tidigare turer och som jag träffade på något kalas och kände lite. Man fick packlistor och diskuterade utrustning i god tid före turer i Sarek och runt Kebnekaise. Vi gick över strida älvar men med långa kraftiga vandringsstavar och den mest erfarne gick först och hade med sig ett rep som man sedan kunde fästa karbin i.

Turutlysingen, sammen med ferdaråd er viktig. Det skjer mye på en tur fra risikoanalysen ble gjort til turen starter. Og samkjøring av utstyr er viktig. DNT og en del organisasjoner har et omfattende HMS skjema i forkant, men opplever at dette er mer for og overføre informasjon fra erfarne til mindre erfarne. Mange av disse kan du velge å få inn data fra en lignende tur. Da er det raskt for erfarne å lage skjema. Men er redd for at mindre erfarne blir mer usikre og synes det dreper noe av gleden ved å «lede» en tur. Vi leder jo i prinsippet ei gruppe, men gruppa/enkeltpersoner har minst et like stort ansvar. Tror det er i denne «generasjonens-kløfta» at det glipper. Veldig mange tror at de er helt ansvarsløse og at all informasjon skal komme fra den som leder. Det er jo snart skilt og merking på alt mulig som er god gammeldags sunn fornuft! Mange DNT miljøer er på god vei, men det er mange eldre i systemet som ikke er så lette å snu…. Blir spennende å se utfallet på denne saken, og den havnet trolig i høyesterett.

Støttar denne 100 %. Både eg, som har leia grupper på hobbynivå, og andre som eg kjenner som arbeider meir profesjonelt med guiding, held ferdaråd på "automatikk". Så varierer det litt korleis eit slikt ser ut, i ulike grupper og avhengig av ansvar. Men ferdaråd, absolutt i bruk! Og veldig fornuftig, på så mange plan. Men, eg har også fleire gonger opplevd å ta initiativ til ferdaråd der eg har fått rare blikk. Dette har vore i grupper utan ein særskilt person med ansvar, då eg synes det kanskje spesielt då er viktig. Og enno viktigare om ein ikkje kjenner kvarandre. Både for å vurderer forholda saman, og ikkje minst samordne utstyr. Treng ein verkeleg 10 førstehjelpskrin? Eller, korleis går det utan eit einaste skrin? Kor mange spader har ein? Osv. To gonger har eg opplevd å vere på tur der nettopp den gjennomgangen, og vurderingane vi gjorde saman, har berga oss, om ikkje frå noko så dramatisk som døden så i alle fall frå stort ubehag 😅. Og ein gong har ein person med klaprande tenner og glukogentomme lager takka for nettopp den gjennomgangen som førte til at vi hadde med nok og rett utstyr og mat til å greie oss gjennom Ragnarok (ein tur for venners venner der ingen hadde særskilt ansvar). Tilbake til temaet om formelt ansvar. For ein del år sidan så tok eg turleiarkurs både sommar og vinter gjennom Dnt, og har leia nokre turar for dei. Har også fått stifte kjennskap til dei særleg omfattande HMS skjema som vert brukt. I FORKANT av turen. Som forsovidt er greie for å bevisstgjere og fremje scenariotenking. Eg meiner likevel at deling av vurderingar og kommunikasjon undervegs er noko av det viktigaste tryggleiksarbeidet ein gjer på tur, og at det er menneska som utgjer det viktigaste leddet i tryggleikskjeden. Den kjeden krev løpande vurderingar. Dette krev ferdigheiter og erfaring. Og det er vel kanskje der utfordringa ligg. Kor strenge krav skal ein stille til ein organisasjon med friviljuge turleiarar? Skal det bli umogleg for ein organisasjon å invitere til fellestur utan ein skolert og utdanna fjellførar med ørten års erfaring? Eg synes ikkje det skal vere slik. På eit eller anna tidspunkt må folk ta ansvar for seg sjølve. Det får vere grenser for "pampering", for å bruke eit godt norsk uttrykk. Men, eg meiner også at Dnt sitt utdanningsløp for turleiarar har litt å gå på (hadde i alle fall, mogleg det er endra no). Hugsar at eg den gong då tenkte at eg synes den turleiarrolla med ein "stolt gangar" i front eller bak eller begge deler, var meget utdatert. Og sakna at Dnt vektla meir den turleiarrolla der kommunikasjon og informasjonsdeling er ein naturleg løpande prosess. Eg veit at ein del turlag som gjennomfører tøffe turar i krevjande/alpint terreng har rutine for å ringe til kvar deltakar i forkant for å bli betre kjent og prøve å danne seg eit bilde av om vedkomande er tilstrekkeleg rusta for turen. Slik kan ein kanskje unngå dei største blemmene. Det minkar dog ikkje behovet for ferdaråd og løpande kommunikasjon, med deling av informasjon, observasjonar og vurderingar.

Har bytta inn på reklamasjon fleire par Åsnes Nansen pga det samme. Det er dog nokre år sidan, mogleg dei har kome seg no. Eg har elles nokre Amundsen som har fått vanvittig ned juling, og framleis heng saman. Med juling meiner eg at eg stort sett labbar overalt med ski på beina. Eg gidd ikkje nødvendigvis ta av ski i steinete terreng, eller over ei kryssing av barflekk. Så eg labbar over det meste. Sjølv om ein i teorien skal vere meir forsiktig på langtur, spesielt når ein ikkje har høve til å ha med reserve, så er mi erfaring at når ein er i "jobben", anten det er i eit krevjande brefall eller medan ein arbeider for å få med seg alt over eit elvedelta med vekslande føre, så brukar ein skia for alt dei er verdt. Det har mine Amundsen overlevd.

Jeg guider i både DNT sammenheng og for Turskøyting, pluss holder kurs. For at personer faktisk skal lære om is, må de på det jeg kaller for «pedagogisk is» dvs is som er for tynn eller er helt på grensen. Alle større vann har skumle steder. Det blir jo gjennomført en risikoanalyse før hver enkelt tur, og oppfordrer folk til å ta teorikurs. Men det er faktisk når du går som førstemann på jomfruelig is at du faktisk lærer det. Blir veldig vanskelig å gjennomføre turer/opplæring om vi i tillegg må «avhøre» alle deltakerne skriftlig- for det må det være om det skal holde i en rettssak… Resultat blir at dokumentasjonsjobben blir for stor, og disse turen er normalt gratis/dugnad. Da får ikke vi «erfarne» overførte vår kunnskap til yngre generasjoner og den vil dø ut. Så sunn fornuft er i ferd med å bli borte på veien, selv om tanken bak sikkert er velment.