Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Lignende innhold

    • Av IdaKB
      Vi er to turglade folk som har planlagt tur i Tafjordfjella 11.-13. oktober. Begynner å bli litt bekymret for snø og kulde. Er det noen som har erfaring fra Tafjordfjella på den tiden av året?
      Vi har bare tre dager og planen er å gå fra Kabben til Pyttbua dag 1, Pyttbua til Vakkerstøylen dag to og Vakkerstøylen til Kabben dag 3. Dag to blir mest utsatt for snø og is, med kryssing av Høgtunga. Vi er begge lette i kroppen og relativt godt trent og jeg lurer på om veien rundt Høgtunga er et realistisk alternativ eller om det blir for langt. 
      Blir kjempeglad for alt av tilbakemeldinger om ruta vi har valgt. 
      -Ida
       
    • Av Heriks
      Etter fjorårets ubetingede suksess med trekanten i Trollheimen fant vi ut at årets hytte til hytte tur fikk bli en annen trekant, denne gangen i Tafjordfjella.  Værmeldingen antydet at det nok kunne være lurt å ha med regntrekk til sekken, og avreise fredag kveld etter jobb tilsa en overnatting på tur opp.
      Plukket opp turselskapet på Eidsvoll verk stasjon før vi vente nesa nordover, overnatting ble ved Muen. Ganske så våt natt, og lørdag morgen opprant relativt grått og overskyet så vi fant ut at svipptur opp på Muen var bortkastet tid og kjøre videre mot Reinheimen.

      Etter en passe lang grusvei, hvor vi fant ut at det var sabla kjekt at vi kjørte helt til enden fant vi parkeringsplassen på Tunga. Deretter litt omorganisering og pakking før vi la i vei innover mot Pyttbua langs den nedre stien. Fin tur i oppholdsvær inn til hytta, hvor vi møtte en hyttevert og 3 andre gjester. God plass med andre ord.  


      På vei inn til Pyttbua

      Pyttbua i kveldssol

      Dagen etter var det strekningen Pyttbua – Reindalsseter som stod på planen, eller sær og folkesky som undertegnede er sikta vi oss inn på ubetjente Jacobselet. Så ikke et menneske hele dagen, eller kvelden for den del med unntak av 2 stykker som passerte på stien forbi hytta. Fin dag med noen meter oppover, og mange meter nedover, mest overskyet men både pause i lyngen og en regnskur fikk vi også i løpet av dagen. Turfølget hadde noen ca. 30 år gamle minner fra forrige besøk i Tafjordfjella om et skrekkelig bratt snøfelt med utlagt tau, var litt spent på den. Om vi skal skylde på klimaendringene eller årets store snøsmelting er noe uvisst men de taua var nå for så vidt kjekke å ha for å komme seg opp fjellet også  

      Snøfeltet man har gruet seg til i flere timer

      Utsikten fra navnløs topp (1544 eller no) på vei fra Pyttbua til Jacobselet
       

      Jabobselet, ubetjent hytte 
      Dagen etter var det Jacobselet til Veldalshytta som var målet og nå kom det regntrekket til nytte. Mulig det er fin utsikt der, ikke godt å si. Fotograferinga ble av typen «nærbilde» tåke og regn så å si hele dagen. Men vi la inn en tur bortom Fieldfarehytta på veien og kom da etter hvert frem til Veltdalshytta også. Helt greit å bli møtt av hyttevert og varm hytte der. Hadde en del å tørke kan man si.  


      Ganske så grått og trist, så ble "nærfoto" som ble dagens tema ... 

      Fieldfarehytta
      Fra Veldalshytta gikk turen tilbake til Pyttbua i regn og tåke via Radiovatnet og uendelige mengder stein. Litt mer mennesker (6) på Pyttbua når vi ankom denne gangen, men fortsatt god plass. Trivelig kveld.

      Stein, stein, stein .. så langt øyet kan se ... de stavene jeg gikk og dro på de første dagene kom nå godt med til slutt ... 
       
      Siste etappe gikk fra Pyttbua ned til Tunga, denne gang over fjellet i nydelig vær (så vi faktisk endelig fikk se toppene vi må tilbake og besøke en annen gang)    
    • Av Krister Svensli
      Hei.
      Jeg planlegger en vandretur i Tafjorfjella i midten av juli.
      Vi er en gruppe på totalt fire personer, hvorav to er svensker, som vi har lyst å vise flott norsk natur til. Men jeg merker jeg trenger litt hjelp med planleggingen da jeg ikke er så kjent med avstand mellom hyttene og tidsberegning for hvert strekk. Optimalt skulle vi brukt 5-6 dager totalt på turen og helst da uten telt.
       
      Ruten jeg har sett for meg er følgende:
      Geiranger > Danskehytta > Reindalsseter
      Det største problemet med å gå uten telt ser jeg er strekket mellom Geiranger og Danskehytta da det er alt for bratt og langt uten å sove over. Jeg finner ingen hytter på detter strekket.
      Har dere noen tips på hvordan legge opp ruten, eller bør man ta med seg telt?
      Vi ønsker også å sove to netter på Danskehytta hvor vi tar oss en topptur i området en dag. Har dere tips på en topp med god utsikt som man rekker på en dagstur fra Danskehytta?
    • Av tronn
      I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det.
      Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet.
       
      Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko.
       
      Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet.
      Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet.
      @Skjult lenke - logg inn for å se den og @Skjult lenke - logg inn for å se den skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner.
       
      Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014.
       
      Selveste Walle:

       
      Selveste tronn:

       
      Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her:


       
      Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. 
       
      Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor
       
      Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten.
       
      Dag 1
       
       
       
       
      Dag 2
       
       
       
       
      Dag 3
       
       
       
       
      Dag 4
       
       
       
       
      Dag 5
       
       
       
       
      Dag 6
       
       
       
       
      Dag 7
       
       
       
       
      Dag 8
       
       
       
       
      Dag 9
       
       
       
       
      Dag 10
       
       
       
       
      Dag 11
       
       
       
       
      Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt.
      Jeg skal tilbake
    • Av rayun
      Fra Spidsbergseter til Sjusjøen.
       
      Denne vinteren har vært snøfattig i mine hjemtrakter. Ja så lite at jeg måtte opp på vogna på Sjusjøen for å få snø under skiene. Der har det til gjengjeld falt svært store mengder.
       
      Men hos meg har kroppen har skrantet og formen har ikke vært god. Turene til Sjusjøen har derfor ikke blitt så mange som ønskelig og ikke har jeg fått trent regelmessig heller.
       
      Grunnen til all denne sippingen er at jeg hadde planlagt en skitur fra Venabu til Sjusjøen første del av Påsken. Med så lite trening bak meg var jeg redd det ville bli mer slit enn kos. 
      Jeg forberedte meg likevel med gjennomgang av pakklister og sjekk av det utstyret som skulle være med. 
      Hverken balanse, knær eller ankler er hva det en gang var, så jeg gjør som tidligere og velger bort sekken.
       
      Jeg har en gammel trepulk fra Segebaden som har vært med på mange turer.  Som oftest har den blitt trukket av en eller fler bikkjer, men nå er det jeg som skal slite foran pulken. 
      Den trengte behandling før avreise og jeg endte opp med å brenne inn 2 lag tjære, samt 2 omganger med «gliding» og så mente jeg den var klar.
       
      Start.
      På ettermiddagen lørdag den 12/4 sier jeg ha det til familien og legger ut fra Spidsbergseter.
      Det går mildt sagt tregt med meg i tåke, sludd og vind fra sør. Jeg har med diverse påskesmurning og lurte før avreise på om jeg skulle smøre eller ha feller. 
      Jeg har aldri gått med feller før, men godord om de nye Intelligrip Skin fra Madshus gjorde at jeg nå har disse under skiene. Det er ingen tvil om at jeg har feste, med glien er det verre med. Det kan selvfølgelig ha med føret å gjøre. 
      I alle fall velger jeg å la fellene sitte på. I dette været frister det ikke med unødig stopp og jeg tar til takke med godt feste og en fart på ca 2-2,5km/t.
       
      Jeg hadde bestemt meg for å følge Trolløypa og den er som veien over Venabygdsfjellet føyket igjen. I tillegg er sikten så dårlig at noen ganger ser jeg neste kvist / staur, andre ganger ikke. Det blir tenkepause og en rask kopp kaffe stående med ryggen mot været.
       

       
      Jeg skjønner at det vil bli svært tungt å nå Remma hvor første camp var planlagt.
      Dørfallet ligger ca kilometeren foran meg og hverken her, eller strekket derfra til Remma vil gi meg ly slik været er nå. Jeg skulle nok fått opp teltet, men det er lenge siden jeg syns det var stas å ligge i telt i dårlig vær. Om mulig foretrekker jeg en rolig teltduk som sikrer god nattesøvn.
       
      Jeg er litt over middels interressert i kart og kompass og dette er helt klart det jeg foretrekker å bruke på tur. Jeg har imidlertid med en GPS for å logge turen og nå kom den også godt med for nøyaktig navigering. 
      Skal ærlig innrømme at jeg hadde hatt store utfordringer uten GPS´en der og da. 
       
      Uten GPS hadde jeg enten ikke gått ut, eller så hadde teltet kommet opp tidligere da sikten var noe bedre. På turiststeder er det ofte kjørt løyper i flere retninger. Disse har en eller annen lokal funksjon og er ofte ikke merket. De er mer til forvirring enn nytte når du ikke er kjent. 
      Jeg har passert løypedeler bl.a. det som tar av til Gråhøgdbu. Merket av tidspunktet på kartet og fortsatte.  Så langt har jeg brukt kart og kompass, tid og vindretning. Jeg føler på meg at jeg er i åpent lende og jeg vet jeg står i en løype, men kan ha passert løypedeler eller merkinger uten å ha fått de med meg.  Løypedelet mot Gråhøgdbu er også foreløpig det siste sikre punktet mitt. Ergo vet jeg ikke hvor jeg er. Egentlig er det litt artig å utfordre egne ferdigheter, vel å merke under trygge forhold. 
      Jeg fisker fram GPS´en som gir meg nøyaktig posisjon. Går på skrå og litt tilbake og slipper meg ned i småskogen. Litt ned i lia kommer en løype inn fra min høyre side og jeg følger den mot Mysætrin og setter camp. Mest sannsynlig har jeg passert løypedele for denne løypa uten å merke det. Her nede i dalen har jeg noen hundre meter sikt, men det beste er at vinden ikke er like framtredende her nede blandt småbjørka. 
       
       

       
      Jeg koser meg her nede og steiker ei panne Bacon som får følge av en pose potetmos.
       
       
      Her har jeg det lunt og godt, men på radio melder de om uvær og den ene fjellovergangen etter den andre stenges.
       

       
      Det positive er at utsiktene for en bedring av været alt vil komme neste morgen. 
       
      Søndag våkner jeg i sjutiden til høy blå himmel og klar sol. Herlig,..... for en kontrast til gårsdagen. 3 timer senere er jeg på skiene og så er det bare å gjenvinne høydemetrene jeg tapte i går.
       

       
      Jeg passerer Dørfallet, denne mektige revnen som skjærer seg gjennom terrenget inn mot Dørmyrin. Jeg har aldri vært her før, men kjenner på hele kroppen at jeg liker det jeg ser. Over Flågmyrin tar vinden seg opp og skyer trekker inn.
       

       
      I går hadde jeg kraftig motvind men i dag er jeg heldig og har den i ryggen. Etter passering av Remma og litt i le av Store Skinalia tar jeg første pause. Jeg slår av en prat med 2 voksne damer som også undrer seg over fraværet av skiturister, men blir enige om at det må skyldes været og den sure vinden.
       
      Jeg er slett ikke der jeg bør være i forhold til skjema. Ikke at det gjør så mye, for jeg har tid nok og skal ikke møte familien før på torsdag. Og den tiden trenger jeg nok, for nå har jeg kramper  på framsiden av låret og høyre håndledd er smertefullt etter et fall da jeg møtte en skavl i gårsdagens tåkehav. Jeg hadde forøvrig 2 fall i går. Først det allerede nevnte og like etter, mens jeg ploger ned mot camp treffer jeg neste skavl og ligger langflat i omvendt V-stil. Rundt 40kg pulk presser på og draget på høyre side treffer ribbeina. Heldigvis er både jeg og draget er like hele. 
       
      Løypa faller av ned mot Øksendalen og jeg ser av kartet at de åpne vidder nå er tilbakelagt. Videre sydover skal Trolløypa ta meg gjennom et mer beskyttet landskap og det passer bra med hensyn til overnatting. Camp blir satt en drøy kilometer sør for Friisveien. Her finner jeg en fin høyde med god skjerming for vinden. Jeg nyter Torskegryte fra Real som egentlig kunne vært hva som helst. Jeg må være dyktig sliten. Kan ikke huske at smaken har vært så anonym. Tenner stearinlys og kryper i posen. Skriver litt i dagboka mens jeg tar en kaffe og litt kransekake og så er det natta.
       

       
      Neste morgen våkner jeg til nok en solfylt dag. Spiser både mat og noe smerte og betennelsesdempende og legger i vei. Merker vinden med en gang jeg kommer klar av den lune campen min. Ikke noe stress for jeg har den fortsatt i ryggen. 
      Men det har ikke karen jeg møter litt senere. Vi slår av en kort prat. Han er på vei nordover til Rondane for deretter å returnere samme vei tilbake. Jeg svetter og går med glidlåsen helt åpen og han er godt tilknappet og ser noe kald ut. Jeg er glad for å ha vinden med meg.
       
      Rett før jeg er ute på Stormyra tar jeg lunsj og passer på å smøre håndleddet med Voltarenkrem. Jeg må ha fått en forstuing for ikke klarer jeg å skru av termoskoppen og ikke får jeg stappet soveposen eller teltet ned i trekket med høyre hånden. Heldigvis går det ganske greit å bruke stavene. 
       

       
      Jeg liker myrer, i hvertfall om vinteren når det er lett å ta seg fram. Stormyra er en slik myr som jeg liker og den lever absolutt opp til sitt navn.
       
      Neste lunsj tar jeg i ly av en knaus som også ligger på ei myr. Her er det spor etter reinsdyr flere steder og jeg skjønner at de finner området attraktivt. Jeg er på myrene 3-4km nord for Vetåbu og her ligger små koller og høyder som øyer utover myrdragene. Det er nesten ubeskrivelig vakkert.
       

       
      Jeg tar avstikkeren på 100m bort til Vetåbu, men det er ikke folk i noen av hyttene. Litt senere kommer 4 voksne skiløpere inn fra min venstre side. De hadde vært en rundtur og brukt hyttenettet og var nå på vei tilbake mot Goppollveien hvor de skulle bli hentet. 
       

       
      Klokka er blitt vel sju på kvelden når jeg kommer til Goppollen. Det er blitt merkbart kaldere og vinden er både hard og sur. Noe etter at Goppollveien er krysset finner jeg et sånn halvveis bra sted for camp. 
      Det er ganske vindutsatt her, men jeg er sliten og sulten og vil egentlig bare i posen. Stenger teltdøren og justerer luftingen. Lar 111´en gå, og så blir det Bacon og Potetstappe som spises i tilnærmet romtemperatur. I skinnet fra stearinlysene tar jeg kaffe og kake mens jeg titter på kartet og skriver litt i dagboka. Stenger 111´en og okler meg ned i posen. Innen jeg har falt til ro har tempen også falt til sin vante plass og så er det natta. 
      Noen timer senere vil kaffen ut og det er ingen vits å drøye. Ute av posen kjenner du med en gang at dette bør gå kjapt. På med støvler og så ut. Jeg står med ryggen mot vinden av praktiske grunner og hva ser jeg?; Jo en stjernespekket himmel uten skyer og med en lysende rund måne pent plassert høyt der oppe. Jeg har lyst til å fange øyeblikket på film, men vinden som fortsatt er frisk får meg til å velge raskeste vei tilbake til posen.
       
      Tirsdag morgen og jeg blir i posen til rundt åtte. Fikser en kaffekopp og en liten bit kransekake mens jeg fortsatt er i posens lune varme. Drøyer toalettbesøket i det lengste. Litt åpen ventilføring medførte stor luftgjennomstrømming i natt. Ikke at det har så mye å si for tempen, men noe lunere blir det om ventilene strupes en tanke. Nei, nå er det vel bare å komme igang.
       

       
      Det tar ikke lang tid foran pulken før varmen er tilbake og varmere blir det når Goppollvannet er passert. Her ligger liksom 2 høyder på rad og ved den siste får jeg opplyst at jeg er på Keiken. Jeg tar de siste høydemetrene og finner en plass i le. Det er tid for dagens første lunsj. Sola skinner og utsikten er fantastisk. Primusen fyres opp og så blir det nuddler etterfulgt av en kaffedråpe og enda mer kransekake.
       

       
      Det er nydelig vær og flere er ute på ski i dag. Jeg prater med noen av dem før jeg seiler ned Vedemslia som ettefølges av nye myrer, koller og småskog.
       

       
      Jeg passerer skilt som forteller at det serveres både tørt og vått på Lienden. Jeg har hørt av andre at stedet har sjarm og er vel verd et besøk. Men skiltet forteller også at de stenger kl 15:00 og det klokkeslettet har jeg allerede bak meg.
       
      Noe senere krysser jeg Li - Hornsjøveien og finner en fin plass for camp. Jeg rigger meg til og nyter middagen med utsikt mot Hafjell og Reinsfjell som ligger badet i de siste varme stråler fra sola.
       

       
      Jeg kikker på kartet og sier meg fornøyd med tilbakelagt distanse. Jeg har satt camp bare 2,5km fra planlagt sted og jeg tilskriver denne oppnåelsen de stadig mer slitte feller, som riktignok fortsatt gir feste, men samtidig byr på adskillig bedre gli. Ja, og ikke å forglemme den stadig tilstedeværende nordavinden som de siste dagene har dyttet meg sydover.
       
      Onsdag morgen trekker jeg ned glidlåsen og teltet fylles av solens varme. Den er ikke engang 07:00, men sola er alt oppe og det er tilnærmet vindstille. Jeg føler meg som verdens rikeste mann der jeg sitter i teltåpningen denne siste dagen på tur.
       
      Frokosten er unnagjort og teltet er pakket. Rundt halv ti er jeg igang over noen myrdrag og  jeg er god og varm lenge før jeg starter på bakken som skal føre meg opp til Pellestova.
       

       
      På Pellestova bevilger jeg meg en 1/2 liter og noe å bite i. Her er fler folk enn jeg har sett tilsammen de siste dagene. Ja vi er så mange nå at vi hilser ikke på hverandre lenger.
       
      Jeg spenner på ski og pulk og slipper meg ned løypa som følger Reinsvatnet. I et løypedele greier jeg å gå feil og havner nede på Nordseter. 
      Ja ja, det er bare å begynne klatringen opp langs skitrekket mot Lunkefjell. Bakken er bratt og svetten renner i det jeg kommer opp til neste løypedele. 
      Rett fram over Lunkefjell, eller til høyre for et flatere alternativ rundt. Jeg har fått nok av bakker i dag og holder til høyre. 
       
      På en liten høyde snur jeg meg å kikker nordover. 
      Jeg blir stående og lar tankene fare for en stund. Langt der i det fjerne ser jeg hvitkledde fjell og med øynene følger jeg et tenkt skispor. Det går i brytningen mellom skog og snaufjell. Stadig sydover inntil jeg ser ned på skituppene mine. 
       
      En siste utforkjøring og så er jeg nede i lysløypa på Sjusjøen. De siste hundremetrene bort til vogna og så er turen over. 
       

       
      For en start på Påsken og i morgen kommer kone og barn og da starter jo Påsken på en måte enda en gang. Med skiturer, grilling og påskegodt.
       
      Slutt.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.