Gå til innhold
morten

Turplaner som endrer seg (Jotunheimen 17.10.08)

Anbefalte innlegg

Etter mye ustadig vær og litt passiv holdning hadde det blitt lite turer i Jotunheimen så langt i oktober, enda det ofte er en kjempemåned hva lys og stemninger angår, bare man er sånn noenlunde heldige med vær og lys.

Torsdags kveld kjørte jeg hjemmefra med den planen å gå opp mot Storbreatinden til soloppgang og ta noen bilder, og ev. avslutte med Store Smørstabbtinden. Vel over Valdresflye slo det meg: "Å faen! Sognefjellveien stenger vel sikkert kl. 20 for natta". Jeg kjørte optimistisk videre mot Bøverdalen, og håpet at bomstengemannen kanskje hadde tatt det litt piano denne flotte kvelden med nestenfullmåne og stjernehimmel, men neida. Bommen var stengt og låst. En annen bil som skulle over fjellet (av sorten med stor hjul og fremdrift på alle sammen) kjørte uti grøfta og rundt bommen - lurer på hvordan det gikk med ham.
Æsj! Å vente til bommen åpnet kl. 8 var uaktuelt. Hva nå? Loftet? Tverrbottindane? Dumhøe? Valget falt på sistnevnte. Sikkert fint mot tindene på vestsiden av Leirdalen når sola står opp tenkte jeg og slik ble det.

Kl. 05.30 tuslet jeg i vei oppover lia med månen som selskap. Tenkte jeg kunne drive å måle litt på en kandidat mellom Dumhøe 2181 moh. på kartet og Vestre Skardstinden. Litt før 8 var jeg på Vestre Skardstinden og samtidig begynte tåkeskyene som hadde veltet inn fra nordvest, først over Loftet, å sige inn. Etter noen få bilder og en amputert soloppgang var det bare grauten. Jeg pakket bort kameraet og begynte med målingene. Holdt på med dette i halvannen time da tåke igjen begynte å lette.
"Oj, nå må jeg ta noen bilder", tenkte jeg og foretok et raskt sveip. Jeg tok også et bilde av reflektorplata som jeg benytter til lasermålingene. Det hadde vært så å si vindstille og jeg hadde blitt litt slapp med å sette den godt fast. 10 sekunder etter at bildet ble tatt, snur jeg meg igjen mot reflektorplata - eller dvs. der den skulle vært. Borte! Heldigvis kun et kort målestrekk igien som går uten plate.

Været blir bedre og bedre igjen så jeg rusler tilbake igjen mot Vestre Skardstinden for andre gang og den vakre knudrete snøglasuren badet i vakker høstsol er mer enn forlokkende. I skaret mot Skardstinden setter jeg igjen sekken og rusler videre med isøks og kamera. Snødybden som hittil har vært veldig beskjeden, er her langt mer utmattende og de siste meterne mot toppen blir pausene rimelig hyppige, men for en dag å toppe ut på! I vest ligger skyene og vaker og sender med jevne mellomrom rekognoseringstropper østover mot Jotunheimens midte, mens resten av Heimen er dominert av snøhvite tinder og strålende sol.

Skardstinden var alt annet enn planlagt, men ble bestemt spontant 2. gang på Vestre Skardstinden. Hadde jeg ikke hatt målerjobben som tok så lang tid hadde jeg definitivt snudd og vært nesten nede i Leirdalen igjen når det klarnet opp ved 10-tiden.


Målingene
Jeg begynte på Dumhøe 2181 moh. Fordelt på 5 målestrekk målte jeg den vertikale separasjonen til skaret å være 21 meter (21, noe, men det blir uvesentlig). Fra skaret opp til høyeste punkt på toppen mellom Dumhøe og V. Skardstinden målte jeg ca. 14 meter, dvs. høyden er ca. 2174 moh. om karthøyden 2181 i utgangspunktet er riktig. Så til det spennende (for noen veldig få), skardybden videre mot Skardstinden. 3 målestrekk. Totalt ca. 10,33 meter. På de to førstnevnte er det mulig med maks uflaks at jeg har målt ca. 15 cm. for mye, mens det siste strekket definitivt er målt noen få cm. for lavt, altså er toppen etter min mening med sikkerhet over 10 m p.f., dog med meget knapp margin.

post-3-133474588896_thumb.jpg

post-3-133474588909_thumb.jpg

post-3-133474588923_thumb.jpg

post-3-13347458894_thumb.jpg

post-3-133474588953_thumb.jpg

post-3-133474589017_thumb.jpg

post-3-133474589041_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Utrolige bilder!

Jeg er imponert over hvilken entusiasme du utviser i centimetermål med laser og reflektor langt oppi fjellet, for egentlig skjønner jeg det ikke. Samtidig innser jeg at jeg ved mine to innledende ord til deg i høyeste grad gir turen din "legitimitet", utfra mitt ståsted. Ikke at du trenger det, selvsagt. Likevel, litt forundring over centimeterfanatismen må være lov.

Mer viktig:

Blir det ikke glatt og skummelt å gå alene under slike forhold? Jeg går kanskje feilaktig og venter på skikkelige skiforhold, før jeg legger av sted på ski i høyfjellet en gang uti februar. Har lite erfaring med høstsnø i fjellet. Glad for noen kommentarer på dette!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nok en gang nydelige bilder, fra Morten, ja!

Har lite erfaring med høstsnø i fjellet. Glad for noen kommentarer på dette!

Høstsnø kan være himmel og helvete. Det er ikke mye som er penere enn et melisdryss over på fjellene over gult og rødt løv. Å gå i ur med nysnø kan være en utfordring. Snøen skjuler ujevnthetene og det du skimter som en svart prikk du vil trå på kan være enten soldig hardt fjell eller en løs stein som snur seg idet du belaster den. Det tar lang til å liste seg over ura under slike forhold for å unngå overtråkk, såre ankelluker, skrubbsår på skinnleggen eller leggbrudd. Hvis det derimot har vært en mildperiode og det har frosset på igjen, er snøen din venn. Da bindes den løse ura og snøen er et gode. På mortens bilde "Skardstind" ser det ut til å snøen er kompakt og fin.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Får bare si meg enig med kommentarene over ang bilder.

På mortens bilde "Skardstind" ser det ut til å snøen er kompakt og fin.

Ja døtte, må komme meg vekk fra lavlandet her nå, noe mer innbydende skal du lete lenge etter :D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ja snøen var utrolig bra! Tenkte litt rasfare, men det var ikke så mye som et mikrodrønn i snøen. Tør nesten påstå at turen på mange måter var lettere nå enn mange ganger ellers på året. Fantastisk snø. Selvsagt mer slitsomt og en del stygge sorte hull gjemt under snøen, men stedvis kunne jeg ake ned på rompa steder jeg stabbet baklengs med stegjern i mai. Alt fordi alt bare var mykt og deilig. Og en ukontrollert utglidning ville bare endt i et dunmykt snøbasseng, mens det i mai ville endt på et steinhard akselerasjonsfelt av skare.

Som Busken sier - høstsnø kan være himmel eller helvete, i går var det mer himmel enn noe annet.

Ole-Petter. Cm. målingene er mest et alibi for å komme seg på tur, samtidig som det er et ønske om å i alle fall korrigere litt på lista i den kommende boka som vi har arbeidstittelen "Fjelltopper MKII" på. Det er nyutgaven av Norges fjelltopper over 2000 meter.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ble ingen dårlig reserveløsning det der Morten! Friske og nydelige bilder av en ny vinter på anmarsj i høyfjellet. Bildet av førstehammeren på Skardstinds vestegg nedsprøytet av fersk snø var flott! Artig å se den under slike forhold. :P Kan ikke skjønne hvorfor du ikke gikk rett på hammeren, alene og uten sikringsutstyr… :roll:

Håper ikke pølseturen for 3 uker siden satt altfor mye i beina fremdeles... :wink:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Du har forresten noen boogies/linselus i kameraet ditt :arrow:

I know - mange, de får være der, har hatt blandet erfaring med sensorsvabring. På den størrelsen er de veldig kurante å "plukke" vekk i Photoshop om man skal bruke bildene til noe spesielt - men for publisering på FF gidder jeg ikke det. Men jeg savner veldig et kamera med en velfungerende sensorrens innebygd.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Flotte bilder du tar Morten.

2k boka deres er et praktverk angående bilder, informasjon mm.

Mye matnyttig for turplanlegging.

Hva med å gi den ut i pocketformat ?

Formatet nå egner seg ikke akurat for tursekken

og reiseruten kan fort bli forandret underveis for oss som

bor lengre borte og da heller tar lengre turer ?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Flotte bilder du tar Morten.

2k boka deres er et praktverk angående bilder, informasjon mm.

Mye matnyttig for turplanlegging.

Hva med å gi den ut i pocketformat ?

Formatet nå egner seg ikke akurat for tursekken

og reiseruten kan fort bli forandret underveis for oss som

bor lengre borte og da heller tar lengre turer ?

Et lite tips: det jeg har pleid å gjøre er å kopiere turbeskrivelser og kart på forhånd før turen og tatt med disse i kartmappen.....

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Til turene holder det med en blyantstrek på kartet, eventuelt å kopiere kartene i mursteinen. Jeg tviler på at det er et marked for en pocketutgave. Folk kjøper ikke boken for å finne veibeskrivelser. De kjøper den for å nyte bildene og teksten i sammenheng - og ha en praktbok i bokhyllen på hytta.

Hvis folk vil ha en pocketugave kan de bare gå inn på bergtatt.net fra mobilen sin og sjekke kartene og beskrivelser der..

Når dette er sagt må jeg innrømme at mursteinen har likevel en tendens til å havne i bilen når jeg skal til Jotunheimen. :roll:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når dette er sagt må jeg innrømme at mursteinen har likevel en tendens til å havne i bilen når jeg skal til Jotunheimen. :wink:

Hehe, Erik :roll: Du er ikke alene om det der... For å være helt ærlig: jeg sover med Bibelen ved siden av meg hver natt. Før jeg legger meg er det rituale å lese om minst en topp, for så å drømme seg gjennom fjellverdenen på natten. :(

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Mulig neste utgave må utstyres med advarsel om at den kan være vanedannende og føre til avhengighet.. :roll:

Det er bare en ting verre enn mursteinen på nattbordet og det er å ha noen utgaver av Alpine Journal og American Alpine Journal liggende. Det er fort gjort å lese en artikkel hver kveld noe som resulterer i drømmer om Kasmir, Hindukush, Pamir, Tien Shan og andre støvete og eksotiske fjellkjeder langt langt unna alt man forbinder med den trygge og forutsigbare tilværelsen i fjellene her hjemme.

En bekjent av meg som bruker mesteparten av tiden sin på fjellturer i sentralasia skrev i en e-post at "I'm never going to be a person living in the darkness of unfullfilled dreams." Var en kjip kommentar å lese når man selv har noen måneder igjen på kontoret før neste lengre tur. :wink: Det koster å leve et slikt liv (og ikke bare økonomisk) men det er et valg.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nei, vi kan ikke ha noen pocketutgave- Enten har du Bibelen, eller har du ikke Bibelen :roll: Akkurat stor nok til å føles som det praktverket det er.

Om 100 år får vi kanskje et nytt testament med beskrivelse av toppenes nye adkomstutfordringer, blant annet hvordan vi bestiger Storen gjennom småskogkrattet opp til Hjørnet :wink:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Om 100 år får vi kanskje et nytt testament med beskrivelse av toppenes nye adkomstutfordringer, blant annet hvordan vi bestiger Storen gjennom småskogkrattet opp til Hjørnet ;-)

100 år?? Om 3-5 år har vi hele mursteinen nedlastet på en eller annen pocket-pc/mobil ell l. og vi vil også få automatiske oppdateringer ettersom forholdene endrer seg. Eneste grunn til å kjøpe papirutgaven er for å nyte bildene og teksten i sammenheng i et større og mer behagelig format. Er liksom ikke det samme å sitte foran peisen på hytta og knote til seg info gjennom en knøttliten skjerm. :D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tar alltid bilde av sidene med de aktuelle turbeskrivelser/kart før avgang. Så er det bare å bla opp på mitt lille pocketkamera (med stor skjerm), zoome inn og lese...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Lignende innhold

    • Av naturogfoto
      For an lang tid tilbake la jeg inn en bildeserie av en tur jeg hadde høsten 2016. Nå er den gjort om til en sammensetning av bilder og video med musikk til.
      Enjoy!
       
       
    • Av LarsNæss
      Hei.
      Er det noen som har noen bemerkninger i forhold til denne ruten - eventuelt et alternativ på en eller flere av strekkene som gjør turen bedre? Planlagt rute er Fondsbu - Olavsbu via Skogadalen - Skogadalsbøen via Sløtafjellet - Fondsbu.
      Den må gås på tre dager og er planlagt fra førstkommende lørdag. Kjøring hjemmefra (Fredrikstad) kl. 06 og start fra Fondsbu ca. kl. 13. Kjøring hjem fra Fondsbu etter retur fra Skogadalsbøen mandag ettermiddag/kveld.
      Den eneste av de tre hyttene jeg har vært på før er Skogadalsbøen, men da kom jeg fra Fannaråkhytta og gikk videre til Sognefjellshytta.
    • Av Fjellskald
      Ja hvor burde vi gå.. Ikke kan den være for krevende og ei heller vare alt for lenge. Etter å ha tenkt meg nøye om så jeg det som en berikende tur å først dra til Eidsbugarden og la henne oppleve Utsikten. Det er en flott tur som ikke krever for mye. Viste seg dog at den ikke burde vart lenger. Det var en sliten skjønt fornøyd dame som nøt utsikten der oppe. Så gikk bilturen neste dag til bessheim hvor planen var at hun skulle oppleve litt av den utsikten man får ved å gå opp fjellene ved gjendesheim.. Og Gjendehøe er en passende tur, og denne nøt hun veldig. Utsikten innover gjendevannet ble en suksess og vi satt lenge og nøt det før man så gikk ryggen til ende.. 
      Påfølgende dag var planen å gå over Mefjellet og ende opp på Kongsliknuppen (som har en fantastisk utsikt innover bygdinvannet og fjellene i den retning). Men regnet kom og varte hele dagen. Det ble til at jeg gikk en liten dagstur alene hvorpå en joggetur, mens hun slappet av inne. Å ha med joggesko angret jeg ikke på. Var deilig å jogge seg sliten dagene som inneholdt biltur eller fjelltur som ble avlyst grunnet været. Og så fant jeg fine steder å jogge som jeg senere vil ha nytte av. 
      Om noen skulle ha med en eldre på tur i jotuneheimen, eller en uttrent venn du skal introdusere fjelltur for, så kanskje dette var til inspirasjon:-) Det ble nå ihvertfall akkurat slik jeg håpet på, en overkommelig og berikende tur for en dame på 80
    • Av Joachim Næss
      Nå er det gjort! Vi har bestemt oss. Proposjonalt med at livvidden har økt og formen har blitt dårligere, har turlysten skutt i været. 
      Etter å ha sett misunnelig på slike bilder i lang tid så skal samboeren og jeg endelig på tur. 


      Til uka skal vi fra Oslo til Ålesund og tenkte å kjøre over Jotunheimen. Med nogenlunde bra værvarsel og ett tidsskjema som er litt romslig tenkte vi å legge inn en fjelltur med en overnattingute.  Vi har kikket på å ta båten fra Gjendesheim til Memrebu og overnatte en natt ute på ruta der, men er litt usikre både fordi turen er i korteste laget (ca 10 km) og det ser sparsomt ut med telteplasser langs ruta. 
      Ett annet alternativ er å gå fra Bessheim til toppen av Besshøe. Denne turen er vel litt mer passende sånn lengdemessig med 13-14 km og det ser ut til å være relativt flatt langs nordsiden av Bessvatnet slik at det å sette opp telt kan gå. Men hva vet vel vi, vi er jo aldeles ikke lokalkjente...

      Som dere skjønner, så er vi gira på tur, men usikre på hvor den skal gå. Vi har ikke gifta oss med hverken Gjende eller Bessvatnet heller, så alt mellom Beitostølen og Lesja er egentlig aktuelt. Er det noen som har forslag? 

      (Som nevnt over så har livvidden økt noe de siste årene, men vi er fremdeles to helt vanlige mennesker i tredveårene. Vi er turvant i den forstand at vi begge har vært på turer før og har egne soveposer og telt. Men turen bør kanskje ikke være altfor krevende hverken fysisk eller navigasjonsmessig. Vi har også hund (Boxer) med oss, så klatring og altfor ulendt terreng er ikke optimalt)

      Håper på svar!
    • Av Vagvær
      Forfatterens anmerkning
      Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses Skjult lenke - logg inn for å se den. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet…
      Akt 2:
      Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig.
      Skjult lenke - logg inn for å se den
      Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant.
      De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending.
      I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå!
      På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen.

      Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn.
      De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks.
      Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina.
      Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter.
      Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet.
      Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte.
      «Gi meg hånda di».
      «...».
      «Gi meg hånda di».
      «OK».
      Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over.

      Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart.
      Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj.
      Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen.
      Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen.
      Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt».
      Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover.
      Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende.
      Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen.
      Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis.
      Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel.
      Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.