Jump to content

Ole-Petter

Aktiv medlem
  • Posts

    349
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    4

Everything posted by Ole-Petter

  1. Har samlet lenkene til sommerens mange turer i Dolomittene her. Har stort sett holdt meg rundt Sella-gruppen i Nord-Italia, og nesten alle turene har vært via ferrata (klettersteig), som altså betyr tøffe ruter med sikring i stålwire underveis. Legger ut dette fordi det kan inspirere andre, eller fordi det kan være mye nyttig informasjon om området å hente her, for den som søker info om Dolomittenes østre del. Lenkene peker til turer som alle sammen har tekst, bilder og kart, samt gps-spor nedlastbart for turene. Til slutt tar jeg med teksten fra høydepunktet, bokstavelig talt, i sin helhet; Marmolada, Punta Penia, samt noen bilder. 25.juni: Sassongher (2665m): Stoppet av mår! http://peakbook.org/tour/60293/Stoppet+av+m%C3%A5r%21.html 26.juni: Cirspitze west (2620m): http://peakbook.org/tour/60463/Cirspitze+west.html 26.juni: Via ferrata Brigata Tridentina: http://peakbook.org/tour/60400/Ropt+tilbake+p%C3%A5+plass+i+wiren%21.html 27.juni: Piz Lech (2911m): http://peakbook.org/tour/60468/Piz+da+Lech+-+og+et+uhyre+luftig+punkt.html 29.juni: Sass Ciapel (1551m) m.fl topper: http://peakbook.org/tour/60602/Sn%C3%B8vassing+over+Alta+via+della+Creste.html 30.juni: La Mesola (2727m) og "skyttergravs-ferrataen": http://peakbook.org/tour/60691/Rundt+kvasse+spir+og+gjennom+huler.html 1.juli: Friklatring i Sellatårnene (2598m) mm: http://peakbook.org/tour/60734/Friklatring+i+Sellat%C3%A5rna.html 1.juli: La Locomotiva (2418m): http://peakbook.org/tour/60733/La+Locomotiva+-+en+artig+oppvarming+til+Sella-t%C3%A5rna.html 2.juli: PIz Selva (2941m) m.m (Ferrata delle Meisules): http://peakbook.org/tour/60855/Heftig+via+ferrata+-+og+langtur+i+v%C3%A5t+sn%C3%B8.html 24.juli: Colac (2715m): http://peakbook.org/tour/63999/Colac+-+artig+klyvetur.html 27.juli: Sasso Piatto (2964m) mm i Sassolungo-massivet (Oscar Schuster-ferrataen): http://peakbook.org/tour/64048/Herlig+rundtur+i+Sassolungo-massivet.html 28.juli: Marmolada, Punta Penia (3343m) - høyest i Dolomittene: Endelig var dagen kommet da sommerens hovedmål, Marmoladas høyeste punkt Punta Penia, skulle bestiges. Værvarselet var helt topp for hele dagen, og vi var tidlig på plass ved taubanen som starter i NV-enden av Lago de Fedeia like nord for toppen. Dette var en overraskende antikk sak, med plass for to på en liten plattform med gjerde rundt. Vi måtte løpe inn på plattformen, om ikke taubanen skulle stoppes helt, og en kar låste porten etter oss. Stille seilte vi oppover fra 2050 moh og helt opp til 2625 moh - svevende over morenelandskapet. Det er tydelig at breen har trukket seg kraftig tilbake her. Framme ved Rifugio Pian del Fiacconi var det skiltet "Ferrata" mot høyre (vest) og like etter måtte vi gå 20-30 meter nedover, der et stikryss pekte ut veien mot vest. Dette er ikke enkleste vei til topps, for den ville vi heller returnere på. I stedet fulgte vi grei merking langs en sti i stein og grus, som ledet 200 hm nedover (!) og rundt en kilometer vestover, før den rundet tett oppunder og rundt en loddrett hammer, og oppover i sørvestlig retning. Snart fikk vi øye på Vernel-breen (Ghiacciai del Vernel) og bratta opp til Forcella della Marmolada. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvor i alle dager ruta egentlig gikk opp dit, for det så styggbratt ut. Vernel-breen Vi fulgte tråkket oppover breen, som slett ikke var så bratt som fryktet. Vi gikk lett uten stegjern, og siden det var morgen og hardt i snøen, og tydelige spor, gikk vi også usikret, til tross for at vi hadde tau i sekken. Vi så heller ingen antydninger til sprekker noen steder. Også de fleste andre vi så gikk uten tau oppover her. Snart kunne vi se masse folk oppover i fjellveggen til skaret, der det tydeligvis var wire montert, men også folk som alt var langt oppe på nordvesteggen på Marmolada. Dette skulle bli gøy! Wire opp til Forcella della Marmolada (2910m) Jeg hadde ikke fått med meg at det var sikret opp til skaret, men det var en lettelse. Ellers hadde vi måttet bruke tau og sikringsmidler her. Ferrataen var likevel ikke spesielt vanskelig, men det var litt vått her og der, og noen få små-utsatte punkter. Den følger en grov hylle som skrår oppover innunder en loddrett fjellvegg. Herfra kom det stadig småstein og isbiter og vanndråper fallende, så hjelm er obligatorisk. Med wire som sikring ble det bare moro å rusle opp, og i skaret fortsatte wiren direkte ned mot sørvest (rute 606) - som er eneste rute opp til Marmolada som ikke krever kryssing av bre. Via ferrata forcella Marmolada - NV-ryggen En ny wire startet imidlertid i skaret og ledet direkte oppover de bratte svaene mot øst. Her var det trinn montert, og uten disse - og wiren - ville det straks bydd på seriøse klatretekniske utfordringer. Denne ferrataen var blant de tøffere jeg har gått, og vått fjell og glatte sva sørget for ekstra spenning. I tillegg merket vi en kraftig sidevind, som bare økte ettersom vi vant høyde. I blant var det grei egg uten wire, mens det andre steder var både trinn og stiger og ganske utsatt. Etter en lang seksjon med stiger, kom vi til et kinkig punkt: Det var advart i føreren om at wiren mange steder kunne ligge under snø og is langt ut på sommeren, siden ruta er nordvendt og den høyeste i Dolomittene. Vi opplevde i slutten av juli bare ett slikt punkt; det var ganske luftig, utsatt og bratt, og en tjukk blåis dekket wiren over 2-3 meter. Derfor var det litt flaks at et tysk følge på 5 akkurat var på vei ned, og rappellerte forbi dette punktet. Dette skapte kø, og for at tyskerne skulle få plass i wiren der vi sto, ønsket de at vi brukte tauet deres til å komme oss opp - "ja, selbstverständlich", det passet fortreffelig! Jeg nøyde meg med å holde meg i tauet, men dro meg opp over ispartiet og klikket meg inn i wiren på oversiden. Så var det ganske greit videre. På rundt 3250 meter sluttet sikringen, og vi gikk litt nedover egga og over i NV-flanken. Herfra var det snø opp, men ikke spesielt bratt eller utsatt. Jeg fikk imidlertid brått en kraftig banking i hodet, som sørget for stadig økende plager resten av turen. Lars-Petter gikk i forveien til topps, mens jeg måtte senke tempoet i takt med hodebankinga. Punta Penia - opptur og nedtur Rett ved toppen ligger en liten hytte, der folk kjøpte drikke. Jeg så også den kvasse egga mot øst og bort til Punta Rocca, hvor en taubane kommer opp. Der hadde jeg vært i tåka noen uker tidligere. Noen klatrere drev på nede i skaret rett under toppen vi sto på, Punta Penia. Vi knipset bilder så det holdt, for her var utsikten eventyrlig, før vi spiste mat. Dette var mitt - og Lars-Petters 5.høyeste fjell til nå. Oppholdet på toppen ble likevel ikke så lenge, både fordi det blåste sterkt i sola, og fordi min hodepine stadig tiltok, æsj. Både appetitt og toppglede fordunster når migrenen setter inn, og jeg tok en pille mot dette. Likevel tok vi oss tid til å utforske toppunktet bak hytta i nord, men denne var lavere enn toppen med jernkorset på. Retur normalveien Vi var nå spente på utfordringene ned normalveien, som burde være mindre enn de vi hadde støtt på til nå. Det var de også, heldigvis. Ned et par hundre meter på nordryggen gikk det greit uten stegjern, selv over det som lignet en skarp snøkam fra toppen. Dype spor i snøen i kombinasjon med bruk av staver, gjorde det hele svært greit, syntes jeg. Så ble det bar klippe, men her går ruta ned renneformasjoner mot øst. Her var det også sikret med wire, så vi slapp fortsatt taubruk. (Jeg var forberedt på enkle rappeller her, men føreren må ha vært gammel.) Grei klyving ned 150 hm, som egentlig kunne vært gått uten wire også, mener jeg. Det var mye folk og en del løst, så hjelmen ble brukt. Så kom vi ned på Marmoladabreen, og nå kom tauet endelig til sin rett. Her så vi tydelige sprekker, og det var i begynnelsen ganske bratt også. Lars-Petter brukte isøksa som sikring, mens jeg klarte meg med stavene. Stegjerna forble i sekken, selv om de fleste rundt oss gikk med dette. Det gikk i sikksakk nedover, og tråkket svingte utenom alle sprekkene, naturlig nok. Snart ble det mindre bratt, og vi kunne øke tempoet, og passerte også en del folk som fulgte tråkket slavisk. Nede ved taubanen nådde hodepinen, til tross for tabletten jeg tok på toppen, uvante og nye høyder, og jeg var sjeleglad for at vi kunne "seile" helt ned til 2050 meter igjen. Jeg sto med øynene igjen og kjente hvert pulsslag i topplokket - forferdelig! Dette hadde utviklet seg til en historisk saftig migrene, for det slapp ikke taket ned ved bilen heller, og Lars-Petter kjørte meg etter en times hvil ned til campingplassen. 6t tok rundturen vår, regnet fra Rif. Pian del Fiacconi. Først etter et par timer nede på campingplassen - og etter noe SALT MAT - vendte "livet tilbake". Jeg tåler helt tydelig ikke høyde som andre folk, og sliter jo med migrene i hverdagslivet også. Dette er i grunnen veldig leit... Nå var sommeren over i Dolomittene for min del, og vi satte kursen nordover. Lenke: http://peakbook.org/tour/64117/Marmolada%3B+h%C3%B8yde-+og+sluttpunkt+Dolomittene.html NB! (Noen av høydene på toppene i peakbook, som lenkene peker til, er oppført med akkurat 1000 m feil høyde...)
  2. Kom sent avgårde fredag, og parkerte først ved Hjelle p-plass kl 20, og la i vei i godt driv med tung sekk (vintersovepose, skikkelig liggeunderlag, fjellskia spent fast på sekken, mat for to dager) på vei inn til Vetti gard. Artig å være i den ville Utladalen for første gang. På sti etter Vetti og ned til – og over Utla. Klokka var nå blitt 22, og jeg droppet planene om å sove under åpen himmel, og ville heller fortsette helt opp til hytta i Stølsmaradalen. Opp den bratte Brendeteigen, som ga flott kveldsblikk mot Vettisfossen. Skiene hekta greiner utallige ganger, men verre skulle det bli: Oppe på 8-900 meter var det halvt om halvt barmark og råtten snø. Skia måtte av og på, og en elv sperret atkomsten til hytta. Heldigvis var det en bro like ved – hvis ikke hadde det blitt åpen-himmel-løsningen likevel. Var framme kl 23.40, og gikk kjapt til køys i denne gamle lave hytta. Midtmaradalstinden Neste dag fortsatte jeg kl 8.30 mest mulig på barmark opp brattene i nord, med skia på en langt lettere sekk. Dessverre var det mye småbjørk og kratt, så ruta anbefales ikke. Først på rundt 1150 m ble det skikkelig skiføre. Nå var det bare å nyte været og føret og alt sammen. Snart kom kjente og kjære hurrunger til syne, og nærkontakt med selveste Mannen og Kjerringa – som jeg sjelden har kommet så tett innpå. Omgikk Søre Midtmaradalstinden i snøflanken i sør, og var litt obs på ras i varmen her. Innved Store så det heftig ut, men jeg fikk nå prøve meg uansett: Opp på bratt snø, men også en del bar klippeklyving til Vesle, før det bar hakket heftigere ned i skaret mot toppen. Et sva (som jeg kløv opp på returen) omgikk jeg ved å holde øverst i en bratt snøflanke i sør – meget forsiktig her. Så var jeg jammen oppe, ca kl 14! Vidunderlig utsikt. Returen opplevdes som lettere, både fordi jeg var akklimatisert til utsikt/høyde og fordi jeg valgte mer snø på veien ned. Råtten og dyp snø var det, men lett å ta seg ned. Ned fra Vetle løsnet det litt snø, som sopte med seg en hel del snø nedover – og her gikk jeg komfortabelt ned like etter. La veien oppom sørtoppen også, siden jeg hadde god tid. Valgte å følge en litt mer nordlig variant, for å finne stien ned mot Stølsmaradalen. Her ble det imidlertid det samme igjen; på med skia - av med skia etc. Nede ved hytta kl 17.15. Slappet av i ettermiddagssola, og fyrte opp i ovnen så jeg fikk tørket støvlene. 8,5 t på tur. Mislykket forsøk mot Østre Ringstind Neste dag startet jeg en time tidligere, 7.30, men ble overrasket av en regnskur og et håpløst terreng oppover østflanken til Stølsmaradalshyrna. Sekken var også ekstra tung, siden jeg hadde med meg sovepose og alt fra oppholdet på hytta, + 3,5 l vann – i tilfelle jeg ikke skulle finne vann i høyden – og ski. Sekken veide nok godt over 15 kg. Følgen var at de 700 høydemeterne opp til 1590 ble et forferdelig slit, og tok over 3 timer. I tillegg sviktet skifellene helt, og jeg måtte bruke resten av teipen på å surre dem fast til skiene på 4 ulike steder. Nå kunne jeg ikke ta fellene av igjen, og satte igjen en del av overnattingsutstyret på høyde 1590. Været var blitt perfekt, men snøen var tung å gå i, og særlig trått var det ikke å gli en centimeter bortover den relativt flate Stølsmaradalsryggen. Jeg måtte et stykke ned, og så oppover i retning Stølsmaradalstinden. Et stykke oppi her, med over 3 km igjen til foten av Østre, bestemte jeg meg for å snu. Dette ble for tøft. Jeg skulle frakte sekken ned 1400 meter etterpå også! Gikk oppom Stølsmaradalsryggen (1664) og tok av fellene. Nå gikk det mye lettere, og snart var jeg tilbake ved 1590, og lasset oppi alt sammen, og skled nedover i retning Avdalen. En utfordring nå ble å finne stien, som godt kunne være dekket av snø. Gps-en var til god hjelp, men jammen kom jeg for langt ned i dalen, og måtte opp sure 80 høydemeter med tung sekk og skia i hendene. Så gjentok prosedyren seg igjen; på med skia - av med skia i det uendelige, inntil det ble barmark ned i brattbakkene mot Avdalen. Jeg bar skiene videre nå, og ble litt lei i slutten av bakkene, inntil jeg kom ned på veien i Utladalen. Såre føtter verket den siste halvtimen, og burgeren i Årdal smakte himmelsk. 11 t på tur i dag – og nok sesongens siste på ski. Flere bilder og kart på: http://peakbook.org/tour/58005/Slitsomt+v%C3%A5rskieventyr+p%C3%A5+Store+Midtmaradalstind.html
  3. Så det var folk på Styggedalstind også, denne dagen. Så opp/bort på disse toppene fra Store Midtmaradalstind. Tøff utforkjøring, må jeg si!
  4. Hei. Noe sent svar, kanskje, men ja; normalt er veien åpen fram til ca 1.mai. Da stenger den i ca 3 uker, før sommersesongen starter. Dvs, man kan kjøre inn til ca 5 km før Spiterstulen, og parkere her. Sykle videre?
  5. Hmm. Bildene blir alltid så rotete. Er det mulig å sette inn en tabell eller noe, så det blir bedre?
  6. Var klar til avgang, ferdig innsmurt med solkrem og med feller på skia, i knallvær, ved Krossbu kl 08.45 og lot til å være førstemann i løypa i dag. Fulgte tråkket oppover, og kom ganske snart i nærkontakt med (elva) Leira, som fraktet med seg store mengder sørpesnø. Det bygget seg opp med flere kubikk på et minutt eller to, og jeg holdt god avstand. Kvistinga vasket bort Oppe på ca 1500 m svingte kvistinga rett over den åpne elva - eller rettere sagt: Elva hadde vasket bort snøbroa her. Det betød en viss omvei, en kilometer mot NØ. Det fantes ingen spor her, så følgelig må elva ha tatt snøbroa nylig. Jeg holdt klar av steiner og annet, som betød grunn dvs råtten snø, og kom til en liten elv, der et svært sørpeskred må ha gått ganske nylig. Av med skia, og ned på barmark, og over elva - ganske lett. Snart kunne jeg svinge inn på en bit av breen, som dekket elva, og dermed komme meg inn på rett spor igjen - dvs direkte mot Skeie. I det jeg gikk over noenlunde der elva må renne langt under, fikk stavene gjennomslag. Jeg kvakk til, men var over det som må ha vært noen smale sprekker før jeg visste ordet av det. Holdt så jevn fart oppover breen, men ble tatt igjen av noen yngre gutter med proft utstyr. (Jeg skulle møte dem igjen seinere på dagen på Veslebjørn.) Etter 2,5 t var jeg oppe i skaret på Skeie, og nøt en snau halvtime med mat i solsteika og i le for den svake vinden. Skaret har disse gps-koordinatene, og nåes greit - men bratt - på ski fra nord: 32 V 453170 6825056 på 2075m. Klyving For et vær, og for en varme! Jeg skiftet til en lett trenings-t-skjorte, og satt en lang stund i bar overkropp. Herfra ble det klyvetur på mye tørr egg mot Skeie. En tre-meters hammer hadde vært artig å klyve på solsida, men det var for utsatt uten tausikring, syntes jeg. Omgåelsen i den våte skyggesida var utfordrende nok, men fast snø i en renna ga fin atkomst opp på egga igjen. Litt mer enkel klyving, og så fin snøegg til topps! Vesttoppen Jeg hadde god tid, for dette var min siste topp i Smørstabbområdet. Jeg gikk derfor snøegga bort til vesttoppen også. Den minnet om gårsdagens egg på Tverrådalskyrkja, men var mer horisontal. Tok bilde ned det som må være klatreruta (3). Så mye folk på breen i alle retninger, og både hørte og så et redningshelikopter som surret rundt nede ved foten av breen - der jeg hadde gått opp. Var noe skjedd? (Ja. I ettertid kan jeg lese dette på nett, et digert sørpeskred var gått der nede: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.11033776 ) Returnerte til hovedtoppen, men ville ikke så veldig gjerne klyve ned der jeg hadde gått opp (på skyggesiden), og fant en fin snørenne ned i den bratte nordflanken. Gps-koordinater midt i renna: 32 V 453082 6825116 på 2086m. Fulgte snøen tett under fjellet her, og kom greit opp i skaret med sekken igjen. Dette var nok enkleste veien ned, men hadde snøen vært hard, måtte stegjern og isøks vært brukt, og kanskje litt tausikring også? Ryggen mot Veslebjørn Ny pause i skaret, og telefon hjem. Jeg kunne ikke gå ned allerede nå? Utforsket så grad 2-hammeren på egga mot Veslebjørn. Morsom klyving et par meter med bøttetak. Men nå dukket en artig snøegg opp, som virket litt høyere enn den jeg sto på. Jeg måtte videre og opp på denne. Herfra var det kort vei opp på Veslebjørn, så jeg tok likeså godt turen opp dit. Mye råtten snø og dype tråkk på slutten, men bare kos i slikt vær. Her oppe satt gutta fra breen smilende. Tok en kikk på Bjørne-egga, før jeg returnerte. Gutta skulle samme vei, så jeg fikk et par fine bilder av dem. Spenstig å klyve ned toerpunktet med randonnesko og sekk og greier! Vi skilte lag, og jeg skled hjemover på trått føre. Nede ved slutten av breen var sprekken blitt mer synlig, men en rekke spor gikk rett over - så også mine. Det var forresten blitt reneste motorveien der jeg hadde tråkket opp spor til morgenen! Lenger nede møtte jeg en scooterpatrulje fra Røde kors, som var i beredskap, og som fortalte om en voldsomt sørpeskred lenger nede. Store naturkrefter i sving, ja! 8,5 t på tur.
  7. Kjørte opp til Spiterstulen fredag ettermiddag. Veien over Flya var ikke noen nytelse så tidlig, med telehiv og greier. I et tre etter Bessheim så jeg noe jeg trodde var plastikksøppel fraktet til tretoppen av vinden, men det viste seg å være en ugle! Hvit og liten, med sorte flekker. Det er første gang jeg kan huske å ha sett en ugle. Litt moro! Dårlige vei Om veien over Flya bar preg av nylig åpning, så var Visdalsvegen atskillig verre! Kan ikke huske at den har vært i slik forfatning noen gang, issvuller og issørpe, delvis smeltet og panserhard og glatt. Balansegangen mellom å ta det rolig og pent pga store ujevnheter, og å ha fart for å komme opp bakkene, var ikke enkel, så jeg var glad da det etter hvert ble mer vinterføre. Parkerte noen kilometer før Spiterstulen, og la meg i bilen for å sove. Heillstugubreahestene Betalte 50 kr for veien inne på Spiterstulen tidlig neste morgen, og la i vei noe før klokka 8. Det var skyggefullt, kaldt og litt motvind, men jeg visste det kom til å bli bedre. Knallhardt føre sørover i Visdalen, men blå swix funka ganske greit. Svingte av og fulgte stort sett Heillstuguåe, som var fint å gå oppover på, og først inne ved brekanten, tok jeg på fellene. Her tok jeg også en rast, siden sola skinte, mens breen lå mørk i skyggen. La i vei oppover breen i stadig økende mengde pudder. Hyggeligere enn steinhard skare, men var litt spent på om det kunne bli kladding etter hvert. Stemningen steg ettersom mer av Heillstuguryggen kom til syne, jeg kom ut i sola igjen, og vinden avtok! Gikk snart bare å trøya oppover – for et liv! Puddermengden her oppe var godt og vel 15 cm, så det ble en del brøyting resten av turen. Holdt godt nord for Nordre Hesten, siden det var en del store sprekker der, og var etter totalt 3,5 timer på den lille bandet sørvest for årets første 2k-topp, med Midtre Heillstugutinds stupbratte flanke i ryggen. Spenningen lå i en bratt liten hammer, som visstnok kunne omgås. Jeg hadde med stegjern og isøks i sekken, men satte igjen hele sulamitten på bandet, og tok kun med meg stavene. Det var ikke rare biten, så jeg kunne gå ned igjen hvis jeg trengte noe. Et bratt sva med gode tak, som var helt bart, var cruxet, men bare moro klyving under disse forholdene, og så var jeg oppe, herlig! Tok det pent og konsentrert ned igjen, og skled lett bort og noe ned til Søre Hesten, som var såre enkel å bestige. Nå lå jeg godt foran «skjema», og skjønte at det var god tid til mer moro på denne fantastiske dagen. Satt litt i hytteveggen på den lille brehytta på bandet her, og kjente sola varme skikkelig! Søre Heillstugutind Søre Heillstugutind sto igjen på lista mi, og var et opplagt mål nå. Turen ned og bort breen var såre lett, men så kom det jeg fryktet: Kladding. Det kom brått og det kom voldsomt. I den solvendte østhellinga ble det særlig problematisk; bratt, 15 cm løssnø og heftig kladding. Jeg stoppet tvert, satte igjen sekken og tok av skiene, og gikk til fots oppover. Det ble et hardt stykke arbeid, men bedre enn å surre med ski og sekk, og ikke minst langt lettere vekt totalt. Skaren under løssnøen holdt ikke alltid, andre ganger sparket jeg rett i skjulte steiner, og atter andre ganger skled jeg på isen under løssnøen; kort sagt spennende for hvert skritt. Ettersom jeg svingte opp nordeggen støtte jeg på enkelte løse fonner der jeg sank nedi til over knærne! Andre steder var det hard skare. Jeg søkte mest mulig stein. Det ble noen heseblesende pustepauser underveis; dette var trim av ypperste klasse. Gleden ble derfor desto større da jeg nådde toppen, og fikk ny utsikt på en del kjente, og mindre kjente fjell. Hinnotefjellet Veien ned gikk selvsagt lett, men med noen forræderske hull, som sluker foten og der en stein blokkerer leggbeinet fra å bøye beinet framover. Men skal ikke ha for stor fart nedover når man møter på slike. Det kan fort bli stygge brudd. Jeg var obs, og det gikk bra. Kladdinga på skia avtok heldigvis så snart jeg var nede fra solhellinga og jeg kunne skli og gå lett sørøstover mot skardet ved Hinnotefjell. Her ble ski og sekk igjen forlatt, og jeg fikk nye 200 hm med baksing slik som ved forrige topp – litt tyngre denne gangen. Hinnotefjellet gir svært god utsikt mot Gjendealpene, og det var fullstendig vindstille! Utrolig! Så var det klart for en dryg retur til Spiterstulen, men med mye nedkjøring som burde gjøre turen lett. Forlot vel skaret ved Hinnotefjellet ca kl 16. Noen stor glid var det ikke snakk om, for stort sett så jeg ikke skituppene på min vei over breen. Svingte tett oppunder Memurutind vest 1, for å sjekke til seinere hvordan det er å ta seg opp der på snø. Det er bratt, men bør gå ved greie snøforhold. På kryss og tvers nedover breen så jeg noen jernstenger her og der. Kan det være målepunkter for breforskerne, mon tro? Til slutt havnet jeg i skyggen, men fikk litt kveldssol nede i Visdalen igjen, der jeg så å si staket meg helt fram til Spiterstulen, som nå, kl 18 lå akkurat i skyggen. Bare to timer fra skaret ved Hinnotefjellet og ned hit, og det i rolig tempo. 10,5 t på tur totalt. Kjekt med en bil å sove i, så slipper en stresset med å rekke Flya, som er nattestengt.
  8. Starta fra Tyinstølen p-plass ca kl 10.30 i minus 20 omtrent. Vindstille og skyfritt. Mange spor av skred fra noen dager tidligere. Nå var neppe skredfaren så stor. Til dels is og skare. Nådde Galden kl 11.18 og kunne ta av skifellene. Herlig utsikt mot et solbadet Jotunheimen. På knakende skare (litt ekkelt i grunn) i skyggen over Nedre Årdalsvannet, og så over til Øvre. Her måtte balaklavaen fram også, da jeg fikk svak motvind. Det var nok drøyt 20 blå. Sjekket at Slettningsbu var i ok stand, siden den på papiret var "stengt." Spadde fram døra og sleit litt med låsen, som var bunntæla. Ved og mat i overflod i stua her! Drakk litt varm drikke, og la ut på tur videre i sola. Gikk fortsatt uten feller opp på Svarteknippa, som ble nådd kl 13.26, og følte nærkontakt med Hurrungane, badet i lav januarsol. For et syn - og for et liv! Skled ned i sørlig retning, og kom snart i skyggen av Slettningsegge. Nå var det på med skifellene, som ble grundig teipet fast i kulda! Så vidt det funka med teipen også! Nådde toppen kl 14.28, med enda litt bedre utsikt til Hurrungane. Syntes jeg hørte en hund, og oppdaget etterhvert folk på Svarteknippa, som jeg var på for bare en time siden. Skled så lett ned mot NØ, og over vannet tilbake til Slettningsbu, hvor det jammen var godt å komme inn, selv om det var -15 inni stua også! Ca 5 timers tur i dag. Absolutt alle gjøremål ble i de første to timene sentrert rundt den varme ovnen, selve symbolet på livet i en iskald snøverden. Brukte 1 time på å fyre slik at varmen kom over frysepunktet i stua. Etter ytterligere en time var det blitt 7 varme grader. Sengetøyet ble tidlig hengt fram foran ovnen, og boksmaten ble forhåndstint på ovnen. Alt sentreres om en varm oven i en slik stund, men jeg glemte zalo-flaska. Vondt å vaske opp etter joikakakene når såpa omtrent er is! NESTE DAG Våkna søndag kl 6.00 i Slettningsbu og syntes det var voldsomt kaldt; +2 inne i hytta, ja. Utenfor var det nok -25. Sånn blir det når en ikke sitter oppe og fyrer om natta. Kvart på ni i det gryende morgenlyset var jeg klar på skiene, og syntes i grunn ikke det virket så skrekkelig kaldt, selv om alt tydet på at det var godt under 20 minus. Etter en halvtime fikk jeg et nydelige glimt av Austanbottinden i magisk lilla lys - herlig. Gikk uten feller, men det gikk veldig sakte da, syntes jeg. Grønnvoksen ga dårlig feste, og blåvoksen (som gav bedre) ble fort slitt av. Høyt opp på Sletterustvatnet SØ møtte jeg endelig sola, og kl 10.03 sto jeg på toppen, med fabelaktig utsikt mot Hurrungane i morgensol - igjen. Vindstille var det også, og bare å nyte livet. Tenkte så å gå på beina rett ned bratta i sør, men det ble altfor bratt, og så ble det å skli nedover i en stor bue mot vest. Opp mot Skjeltrene teipet jeg igjen skifellene på skia, og det holdt akkurat til jeg nådde toppen kl 11.30. Da jeg så på gps-en at det var 9 km tilbake til p-plassen i luftlinje, skjønte jeg at jeg ikke hadde all verden med tid. Over vannene i øst gikk det ganske radig, selv om gliden ikke var noe særlig å snakke om. Verre ble det å krysse utallige fonner og skavler skapt av vinden nord for Bjørdalsnøse. Små ubetydelige "smultringer" på kartet er ofte langt større hindringer i virkeligheten, og i alle fall med ski på beina. Tida gikk og jeg skjønte at det var en riktig beslutning ikke å gå oppom noen flere topper underveis. Mot slutten ble det riktig kaldt og jeg gikk på beina ned de siste bakkene til bilen, som stod parkert på Tyinstølen p-plass siden lyset var så flatt og bakken så bratt og isete. Det mest spennende nå, var om jeg fikk start på motoren. Det lød skrekkelig tungt, men så kom den i gang, heldigvis. -23 grader sa termometeret. Min klart kaldeste langtur på ski - likevel: Vindjakka forble i sekken begge dagene!
  9. Hmm, har visst fått lagt ut denne turrapporten dobbelt, men klarer ikke å fjerne den ene igjen. Noen som kan gjøre dette? Eller tipse om hvordan?
  10. Det var over all forventning å få til en tur på årets første dag, og attpåtil i godvær! Jeg har aldri vært på tur 1.nyttårsdag, og hovedmålet nær Vaset i Vestre Slidre ble også et lite jubileum, da Grønsennknippa var min fjelltopp nummer 600 som ble besteget. Kom av gårde kl 9 presis, ikke så tidlig, men heller ikke verst med tanke på at det var etter nyttårsaften. Varselet var utmerket, men skyer i fjellet i vest, og mulighet for noe vind utpå dagen i høyden, så det ut til. En voksen elgkolle ville over E16 like før Ulnes, men snudde da hun hørte lyden av skrikende pigger mot asfalt fra min lille Yaris, heldigvis! Kjørte så for første gang gjennom automatbommen ved Panoramaveien og la på 40 kr i mynt. Jeg har begynt å ha en del mynt liggende i bilen, nå. Kjørte så opp til en p-lomme ved Krististølen, som jeg hadde hentet koordinatene til i Morten Helgesens "På tur i Valdres". Av en eller annen grunn har jeg trodd veien sluttet her, ved Krististølen, men den fortsatte, så da kjørte jeg like så godt videre, i håp om å komme nærmere Grønsennknipa. Det ville garantert bli en del tråkking i løssnø i dag, og jo kortere vei, desto bedre. Det var lite med p-muligheter langs veien videre, og først ved Buodden p-lomme var det greit å parkere. Heldigvis hadde noen for en tid tilbake tråkket vei opp gjennom bjørkeskogen her, så jeg slapp å synke så veldig dypt ned i snøen. Utløste fjernskred! Jeg gikk med skifeller, og hadde teipet dem i bakkant, "klok av skade" etter tidligere turer i slikt dypt pudder. Etter hvert som jeg vant høyde, ble det mindre pudder og mer hold i snøen. Det drønnet også kraftig i snøen rett som det var, så skredfaren var absolutt til stede. Jeg holdt meg derfor klokelig unna et brattheng under vestflanken på Noseknipa. Det var lurt, for et drønn i snøen forplantet seg tydelig oppover, og jeg hørte et "krakk" og så noen kvadratmeter med 30-50 cm snøflak løsne fra fonna i toppen, og rumle nedover brattskråningen 50 meter unna. Jeg ble ikke redd, for jeg ville aldri funnet på og gått innunder der borte, men det var en nyttig anskuelsesundervisning fra naturens side om skredfare og fjernutløsning av skred. Skredet var da heller ikke større enn at man burde ha kommet fra det uten store skader, så det ut til. Noseknipa Jeg gikk i en bue opp til toppen av Noseknipa, som jeg visste var min topp nummer 599. Flott utsikt her oppe, men vinden var så vidt begynt å øke litt på, også fordi jeg hadde vunnet en del høyde. Så Skogshorn på nært hold, og må prøve å få til skitur der i løpet av våren. Var ellers hele tiden under et lett forstyrrende akkompagnement av gneldrende bikkjer, som lot til å holde til nede ved Nøsen. Synes å huske å ha lest noe om dette en gang. Beholdt fellene på, og labbet i nedoverbakke mot nord, og etter hvert opp mot Svenskeknippa. I solhellingen her stoppet jeg litt, da jeg kom i le av vinden, og nøt et par minutter som minnet om kommende varmere dager og påskesol, sammen med en termoskopp rykende varm solbærtoddy - min nyeste favoritt på skiturer. Så labbet jeg videre opp til en knaus, under stadige drønn i snødekket. Grønsennknippa Her oppe på ryggen begynte det å blåse langt mer, og jeg tok kjapt av fellene, la på blå smurning, og satte opp tempoet opp mot toppen. I le av varden på Grønsennknipa feiret jeg min topp nr 600 med å ta på meg vindjakka, og tok et par kjappe bilder. Det var et toppunkt litt lenger mot nord, kunne det være høyere? Jeg måtte bort å sjekke. Nei, det var definitivt lavere. Så kom den behageligste delen av turen; å skli tilbake og prøve å utnytte høyden som er vunnet maksimalt. Tilbake nede i bjørkeskogen var det omtrent vindstille - forunderlig stor forskjell i dag! Tidlig start på et år jeg håper vil bli like flott som 2012 med tanke på toppturer.
  11. Abstinens. Det var ordet som beskrev det jeg kjente. Det nærmet seg ufattelige 4 uker siden forrige tur. Dager med influensa, rettebunker i norsk, diverse plikter og gjøremål. Sikkert bare småtteri med 4 uker uten å være på tur for mange lesere, men for meg kjentes det ut som 4 måneder. Jeg følte psykisk ubehag ved tanken på å sitte bak skjermen lenger, og holdt på å dra ut på skitur i tett snøvær og nattemørke i begynnelsen av uka, da jeg hadde litt fri. Men så øynet jeg en fantastisk mulighet torsdag, varsel om vindstille og knallsol på Flya - var det mulig? En lett migrene på morgenen og -17,5 grader ute klarte å forsinke avreisa litegrann, men jeg passerte likevel Beitostølen kl 10 presis. Her fikk jeg et fantastisk morgenlys i rosa og lilla, og MÅTTE bare stoppe bilen og fotografere før lyset endret karakter. Parkerte like ved Hålisstølen sør for Synshorn på en stor brøytet plass, og regelrett skalv i kroppen etter å komme i gang - og det var IKKE på grunn av kulda. Fellene satt på skia fra forrige tur 24.nov, og jeg kjente hvordan jeg gledet meg til motbakkene oppover lia! Deilige puddermyke motbakker, og ganske snart ville jeg få sol også! La vindjakka i sekken, og satset på superundertrøye, tynn fleecejakke og tykk fleece utenpå - det holdt i lange baner. Passet på ikke å gå for kjapt, for jeg ville unngå å bli for svett i kulda. Nyte motbakken, det var tingen! Steg for steg, jevn rytme, god balanse, planlegge kryssinga oppover flanken - og NYTE været og utsikten; kritthvite fjelltopper med solgull og en dyp blå himmel. Jeg gikk som i transe de første 20 minuttene. Oppe i dalen mellom Synshorn og Mefjellet fikk jeg et nytt lekkert skue; mot Nordre Kalveholotinden, med Østre Torfinnstinden bak. Jeg stoppet - ikke bare for å fotografere - men for å suge og smatte på - svelge og fordøye - utsikten. Glitrende urørt hvitt pudder over alt - jeg var deltaker i et eventyr. Winter Wonderland - der er her jeg hører hjemme! Opp mot Synshorn Nede ved Bygdin så jeg to karer komme på ski i sporene mine. Jammen var det flere som tok seg tid i "førjulsstria", fornuftige folk, ja. Jeg forsvant litt overrasket inn i skyggen opp mot Synshorn, og litt vind minnet meg kjapt på den lave temperaturen. Jeg regulerte varmen med å øke tempoet litt, men heldigvis avtok vinddraget like kjapt som det hadde kommet. Men jeg forberedt på kulde; vindvotter, balaklava og alpinbriller i sekken, sammen med 1L kokvarm solbærtoddy i termos. Oppe på sørtoppen var det helt vindstille! Jeg drakk litt varmt, tok et bilde ned mot Bygdisheim og bort på Bitihorn, og ruslet bortover ryggen mot Synshorn. Heimre Fagerdalshøe Jeg følte meg som en unge på julaften; ryggen videre bort til Heimre Fagerdalshøe skulle jeg jammen vite å sette pris på. Jeg tok av fellene, og smurte på grønt under skia - ikke ofte jeg har hatt bruk for den voksfargen i Jotunheimen. Det gikk litt opp og ned på ryggen, og et punkt var en tanke luftig; i alle fall nok til at jeg bremset godt opp for å ha full kontroll. Opp mot Heimre var det også såpass fin utsikt til begge sider, at jeg var litt fokusert og balansert. På Heimre planla jeg videre framdrift, for jeg ville ha med meg Mefjellet også. Løsningen ble å gå over pkt 1474 og følge vestflanken ned i Heimre Fagerdalen. Seinere så jeg at det burde latt seg gjøre å ta seg ganske rett ned i dalen fra toppen - det er to fine "basseng" å velge mellom. Mens jeg sto på pkt 1474 hørte jeg tydelig to stemmer, akkurat som om det var noen 50-100 m unna. Det fantes ikke folk her, men antakelig var det de to jeg hadde sett tidligere, som hadde kjørt ned fra Synshorn Sør og begynt oppstigningen til Mefjellet. Lyden bærer utrolig godt i blant. Mefjellet Nede i Heimre Fagerdalen virket det som om det lå noe mer snø. I alle fall ble framdriften ikke så imponerende. Det gikk egentlig kjappere da fellene igjen ble satt på ved foten av nordvestryggen på Mefjellet. På toppen av Mefjellet var det tydelige spor etter to, som hadde kjørt en brattere løype ned igjen enn hva jeg var villig til å gjøre på fjellski - det var helt sikkert. Fordelen med deres besøk på denne toppen før meg, var at jeg kunne følge fellesporene deres opp på min nedtur. Akkurat denne nedfarten hadde jeg vært litt spent på i forkant, men nå gikk det som en drøm. Nede ved Bygdin forsvant sola, og jeg kjente straks at påskestemningen ikke helt har kommet i fjellet ennå... Med denne nydelige turen bak meg kan jeg vel klare meg til over nyttår uten nye abstinenser! Dette var årets tur nummer 100 omtrent, om jeg regner med noen trimturer i fjellet uten toppbesøk. Mitt mest aktive år noensinne i fjellet - kjennes godt!
  12. Tusen takk for dette bildet, som jeg ser du har tatt dagen etter! Virkelig moro! Kjære deg, jeg hadde aldri gått ned her om jeg hadde sett dette bildet først. Godt at lykken er bedre enn forstanden noen ganger! Leste forresten rapporten din fra området, og har jo gått omtrent forbi teltet ditt samme dag - det kan jeg se av gps-tracket mitt og sammenlikne med kartet ditt. Jeg husker også at jeg så et telt i området der, noe øst for de to små tjernene som Bergenussa renner fra. Jeg husker dette godt, siden jeg selv holdt på å ta med meg teltet inn i området her. Det ble overnatting i bilen på p-plassen istedet.
  13. Takk for hyggelige tilbakemeldinger. (PS! Jeg har ikke fullført samlinga. Dette var den vanskeligste toppen som sto igjen. Det er heldigvis fortsatt 40 2k topper igjen på lista mi, og når jeg er i mål om noen års tid, skal jeg gå flere på nytt, via nye veier.)
  14. Med Chris på laget skulle endelig den vanskeligste toppen jeg hadde igjen av 2k-toppene i Jotunheimen til pers; Nordre Maradalstind. Det var et lykketreff, både vær og turfølge, og nesten uvirkelig å få oppleve dette en mandag i slutten av august. Vi overnatta i bilene, og la i vei kl 7 presis fra Turtagrø. Turen opp til hytta på bandet tok 2,5 time, og stien må ha blitt betydelig utbedret siden min forrige tur i området (2006). Den var slett ikke så ille som jeg husket den. Vi tracket ruta med tanke på peakbook. Berges chausse Pause og matbit på Bandet i storslåtte omgivelser og vakkert høstvær. Jeg utforsket hytta her – og tok bilder – igjen med tanke på peakbook, noe Chris var meget fornøyd med. Jeg var også uhyre spent på veien videre; Berges chausse – som jeg hadde lest så mye om. Vi fant denne utrolige stien ganske greit, og tracket den. Midt i brattveggen går den smale stien nesten horisontalt langs 1700-meterskoten på kartet. Under de gode forholdene vi hadde, var selv det vanskeligste punktet bare trivelig. Slingsbybreen og rampa mot Maradalsryggen Så var det tid for Slingsbybreen: På med stegjern og tau, for her så vi mange sprekker. Det var en kort brepassasje, før vi la igjen stegjern og isøks ved svaene. Disse var tørre, og derfor gikk det lett og kjapt bort til rampa/skulderen som ledet opp mot Maradalsryggen. Noen varder underveis bekreftet at vi var på rett vei. Mot slutten ble det mer og mer klyving; vi måtte under og opp en småekkel passasje – i alle fall var det litt ekkelt med sekken på ryggen. (På returen tok vi av sekkene, og sendte dem til hverandre etter å ha krøpet igjennom. Da gikk det svært så lett og greit.) Like etterpå kom vi til et meget luftig punkt, der vi svingte oss ut og over avgrunnen med hendene rundt en stein. Her skal man ikke glippe taket, altså! Chris mente dette fortjente en rødgul trekant på peakbook-kartet. Jeg var helt enig, og på tilbaketuren la vi en slynge rundt denne steinen, mens vi svingte oss rundt, og tok med slyngen etterpå. Så var vi endelig oppe på Maradalsryggen klokka 12.30! Jeg var litt overrasket over at det allerede var gått 5,5 time. Dette kunne bli en sen kveld, da jeg skulle på arbeid i Bagn neste morgen… Bratt opp til S3 Vi så med en gang at det ventet mer klyving her, og skred til verket: Opp mot S3 skulle det være «greit» i følge klatreføreren. Likevel var det minst ett punkt som var både luftig og småekkelt. Faktisk tok vi en kort rappell på returen forbi dette punktet. Man må følge en meget smal hylle bratt oppover noen meter på nordsida av egga. Heldigvis er det en solid sprekk å kjøre fingrene ned i langsmed hylla oppover her. Videre til S2 var det en noe luftig og smal egg, men uproblematisk. Rett etter S2 var det stupbratt ned, og et rappellfeste talte sitt tydelige språk: For første gang i dag skulle tauet fram. Det passet egentlig greit, for videre mot S1 var det opplagt at vi trengte tausikring. Klatring rundt S1 Den korte rappellen gikk kjapt, og vi tok en spisepause nede i skaret i sola. Her satte vi igjen sekkene også. Egentlig burde vi klatret med tausikring rett opp sørflanken, men jeg – som ville vente med å sikre – fant ingen enkel rute opp, og havnet langt opp mot venstre. Vi var i ferd med å runde den bratte hammeren, og Chris ville tilbake og klatre opp sørflanken, eller prøve å klatre rett opp fra der vi sto. Jeg syntes derimot tanken om å omgå den bratte hammeren var tiltalende, og ønsket heller at Chris skulle lede ut på svaene til venstre, og omgå hele «galskapen» på noe som virket letteste måte. Chris hørte på meg, og jeg sikret ham over svaene: Han la ruta helt oppunder den loddrette veggen, der en kunne bevege seg til venstre (nordvestover) over svaene i overkant, med undertak i den brede sprekken mellom sva og fjellvegg. Ved å stemme føttene imot svaene fikk en dermed god nok friksjon. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor Chris ikke beveget seg raskere i slikt «lett terreng», men fikk føle årsaken etterpå: Flere steder sildret det litt vann, og svaet var såpeglatt. Selv med tau ovenfra syntes jeg dette var ganske ubehagelig klatring. Jeg vil tro det var solid treerklatring her. En lang taulengde (40 m) holdt ikke helt rundt hammeren, men neste taulengde var kortere og lettere, og snart var vi oppe på ryggen igjen, mellom S1 og dagens mål! Nordre Maradalstind Det var lett opp til Nordre nå, som vi nådde kl 15.40. Her ble det fotografering i storslagne omgivelser, og utforsking av egga et stykke videre mot Sentraltind. Vi måtte imidlertid tilbake samme veien, både til sekkene ved foten av S2 og isøksene/stegjerna nede ved svaene. Styggedalstinden så direkte kjedelig ut fra denne vinkelen, mens Storen og for så vidt også Jervvasstind var flotte! Utforsking av hammeren på S1 Vi ruslet tilbake, og over S1. Nå skulle hammeren på egga her utforskes på rappell, sa Chris. Det var en svært kort rappell, og med topptaufeste sikret jeg Chris, som ville klatre opp igjen. Han la om til svasko, og klatret kjapt opp – i en dog ganske uortodoks stil. Nedfiring, og nytt forsøk: Nå tok han seg mer tid, og fant ut hvilke tak han skulle bruke – og hvordan. To ganger til kløv han opp, smidig som en katt. Se det, ja, nå var det stil! Han hevdet de øverste to meterne var femmerklatring, mens de nederste 3 meterne ikke var verre enn grad 3. Men det var en god hylle like under cruxet, og bra sikringsmuligheter i sprekken her, så han mente bestemt at dette hadde vært en bedre vei opp på S1. Jeg måtte vel bare innrømme at han hadde rett, men var samtidig litt glad for at jeg hadde sluppet å klatre denne hammeren. Vi gikk enkelt noen meter videre, før vi tok en lang rappell ned sørflanken, og ned til skaret med sekkene. Jammen bra vi hadde med 50 m klatretau også. Jeg hadde hevdet at 30m ville holde, men latt Chris bestemme dette. Lang retur og sein kveld S2 rundet vi i sørflanken, men et snøfelt skapte litt småproblemer her. Så lett opp til ryggen, som vi fulgte over S3. På vei ned fra S3 kom vi til et klyvepunkt begge husket var litt ubehagelig, og Chris var lettet da jeg ganske umiddelbart foreslo en kort rappell her. Snart kunne vi begynne på skulderen ned fra Maradalsryggen, i retning Slingsbybreen. Det utsatte punktet her opplevde jeg hakket verre nedover, selv med en slynge rundt steinen her. Chris, som kom etter, gjorde to forsøk, før han høyt proklamerte at han ville finne en annen vei, og ikke risikere livet her. Han forsvant en stund, men kom snart tilbake, og snek seg forsiktig rundt det kritiske punktet. Under den trange berghella like etterpå, tok vi av sekkene og sendte dem til hverandre. På denne måten gikk det kjapt og greit ned der. Nede ved svaene var det på med stegjern igjen, og så krysset vi breen igjen. Det så ikke enkelt ut å komme seg opp til Mohn skar via Slingsbybreen lenger. Et stort bratt parti mangler helt snø/is. I «gamle dager» skal dette ha vært mye enklere. Klokka var alt blitt 20 da vi gikk Berges chausse, og jeg skjønte det ble en sein kveld! Videre gikk det på autopilot; lett over Skarstølsbreen, og så den lange veien tilbake til Turtagrø. Hodelyktene måtte fram, og den siste halvannen timen gikk i mørke, med lysene fra hotellet som referansepunkt. Klokka nærmet seg 23 da vi nådde bilene, etter 15,5 time på tur. Chris skulle overnatte i bilen på p-plassen, og jeg må si at jeg misunte ham dette, framfor 3 timers kjøretur tilbake til Valdres! Kart, samt nedlastbar gps-fil finnes på: http://peakbook.org/...dalsryggen.html
  15. Ja, stegjern alene hadde nok hjulpet masse, for jeg hadde staver også. Hvor ofte har jeg ikke båret på de letteste stegjerna mine i sekken, uten å få bruk for dem. Denne gangen lå de igjen i bilen, da jeg ikke trodde at jeg ville trenge dem.
  16. Opplett var meldt først ut på ettermiddagen, og i mangel av en full dag med godvær valgte jeg å besøke enkle topper i Trollsteinkvelven. Men bestemmelsen om å ta meg ned via blåisen vest for Grotbreahesten angrer jeg på – det ble egentlig sommerens dårligste veivalg, og turen hadde potensiale i seg til virkelig å bli farlig. Fra p-plassen ved Grønbue fulgte jeg veien inn Veodalen et lite stykke, før jeg etter Bergenusstjønnet tok meg enkelt og behagelig opp lia i nordvest, og gikk nord for Bergenusshaugen, og inn i Trollsteinkvelven. I ettertid tror jeg at jeg burde fulgt sørsiden av elva tettere innover her, og sluppet flere områder med steinur, som i det fuktige været var glatt og sleipt. Opp øst for Grotbreahesten var det ikke så mye snø igjen, og mye løs ur måtte passeres. Jeg fulgte brekanten (avsmeltet bre = lettgått terreng) til jeg var rett sør for toppen, og tok meg så rett opp den meget løse ura til topps. Heldigvis var toppen fri for skyer, som ellers lå tungt rundt på alle kanter. Jeg ville videre inn Svartholsglupen, og ønsket å unngå den løse ura – og omveien det ble – øst for Grotbreahesten, så jeg kikket litt ned fra toppen mot vest. Jeg kunne krysse et lite stykke på bre vestover og runde Trollsteinrundhø i sør- og vestflanken, men det var noen parti på breen som ikke var avsmeltet – og følgelig ikke helt tilrådelig å gå alene. Da virket blåisen og brefallet ned vest for Grotbreahesten tryggere – men kanskje litt bratt? Sett ovenfra var det vanskelig å vurdere brattheten, men jeg så noen svaparti som kanskje kunne duge, hvis blåisen ble for bratt. Nede på blåisen SV for Grotbreahesten var det behagelig å følge den plane overflaten nordover, men jeg merket meg at det stadig ble brattere. Nede på ca 1880m ble det for bratt uten stegjern, så jeg søkte optimistisk inn i ura ved brekanten, og etter hvert på glattskurte sva. Ved å krysse litt fram og tilbake kom jeg meg nesten helt ned bratta her ved å følge svaene, men så var det bom stopp. De siste 10-15 meterne ble det brattere, sleipere og det var få hyller å følge. Jeg sjekket ut muligheten for å skli litt sittende på rumpa fra avsats til avsats, men fikk sjokk da det ett sted var såpeglatt; dette var aldeles ikke trygt! Så jeg måtte returnere 50-80 høydemeter oppover igjen, og finne en annen løsning. Å gå opp hele veien tilbake og sør og øst for Grotbreahesten, og så øst for Trollsteintjønne ville jeg ikke, så jeg ville se nærmere på brevarianten. Det var nå jeg ble fanget av mine egne valg: Et «point of no return» Jeg skled kontrollert ned et par meter på et sva med litt grus og leire på, og nådde iskanten, som jeg kunne følge noen meter i grenseland mellom is og fjell. Valget var nå tatt, for det ville nesten være umulig å komme seg tilbake og opp det glatte svaet. Jeg måtte finne en vei ned breen eller i kanten av denne, men det så lovende ut, siden brekanten skrådde mot høyre (øst) i det bratteste partiet, og således reduserte brattheten, om en fulgte kanten mellom blåis og fjell (sva). Et sted, ved en større bregleppe, måtte jeg ned i gleppa, for å komme videre. Her hadde snøen, som så fast og fin ut, en merkelig konsistens, og plutselig gikk venstre foten igjennom snølaget. Jeg kastet meg framover, og sank ikke lenger enn ned til knærne. Høyrefoten hadde feste, men venstrefoten tydeligvis ikke – likevel klarte jeg ikke å dra den opp. Jeg la stavene an, slik at jeg hadde noe fastere å skyve fra med, og greide etter noen hektiske sekunder å få opp venstrefoten, og ake meg inn på tryggere snø. Fysj, dette var en ubehagelig opplevelse. Jeg beveget meg raskt ned og ut av denne bregleppa, og sjekket at SPOT-en (nødpeilesenderen) fortsatt lå lett tilgjengelig i lomma på magebeltet på sekken. Nå fulgte et greit parti, der jeg kunne veksle mellom iskanten og fjellet, men jeg så at flere utfordringer dessverre ventet. Jeg begynte alt å angre på veivalget, og mer anger skulle det bli. Bregleppa ble større, og bratte såpeglatte sva forsvant mørke innunder isen. Skled jeg her, ville jeg rutsje nedover og risikere å bli kilt fast mellom is og fjell, og iskappa ville effektivt forhindre signaler fra nødpeilesenderen. Dette var IKKE et alternativ, så jeg måtte ut og opp på isen. Jeg observerte at jeg nå var i høyde med de siste bratte meterne på svapartiet, som jeg hadde stoppet ved tidligere, før jeg hadde returnert oppover. Problemet var at jeg måtte lenger ned på breen, før jeg eventuelt kunne ta meg inn mot ura nede under svaene. En dyp smeltevannrenne i isen – eller var det en bresprekk - så ut til å bli redningen. Den kunne åpenbart følges en del meter, og ved vekselvis å sette føttene litt ned i renna/sprekken og ved å gå armgang med hendene på hver side av sprekken, gikk det egentlig ikke så verst. Sprekken ble imidlertid grunnere og grunnere, og snart var det bare en våt glatt vannrenne i isen. Jeg var nå nede i høyde med ura, men det var 6-7 meter bratt blåis bort dit (til høyre/øst). Jeg testet forsiktig ut overflaten på isen bortover, men måtte skuffet slå fast at jeg neppe ville klare det, uten å miste taket med føttene, og seile ukontrollert ned de siste 10-15 meterne av breen. Æsj! Steinsprang! Det var ikke lenger noen alternativer til sidene, men en stein på størrelse med en hodeskalle lå halvveis ned i isen 4-5 meter under meg. Og et stykke lenger under lå det jammen en til. Hva med å skli kontrollert ned mot disse? Farene var opplagte; jeg kunne bomme med føttene på steinen, og få stor fart videre, eller steinen kunne løsne, og gi en ukontrollert rutsjetur videre. Jeg kunne også i møtet med steinen få en uønsket rotasjon ut til sidene, og fortsette med hodet først nedover. Jeg likte ikke situasjonen, og angret bitterlig på veivalget! Jeg gikk en meter tilbake (opp) og satte meg på rumpa, for å sjekke friksjonen. Den var urovekkende liten, fordi vannet nettopp her i renna hadde vasket bort rester av slam og grus. Mens jeg prøvde ut dette, ble jeg oppmerksom på at det stadig kom mindre steiner rutsjende ned isen på begge sider av meg. Så så jeg det; jammen går det steinras hele tiden her – jeg var midt i et nedslagsfelt. Hvis en større stein kom i min retning, ville jeg måttet kaste meg til siden – og da var det 10-15 meter seiletur ned blåisen til steinura i bånn. Hvis da ikke steinen slo meg ubevisst i forkant. Jeg innså at jeg ikke hadde tid til å stå slik å tenke – hele situasjonen var en tikkende bombe! Derfor handlet jeg resolutt, uten å nøle lenger: Jeg la meg på ryggen, og slapp meg utfor i den grunne smeltevannrenna med føttene først, og med steinen i isen som siktemål. Jeg rakk å observere en overraskende stor akselerasjon, før føttene smalt mot steinen, som ikke beveget seg i det hele tatt. Puh! Jeg rundet steinen, og holdt i den med hendene, mens jeg la meg på ryggen i renna en gang til. Jeg strakk meg så lang jeg var, for å minske avstanden ned til neste stein. Jeg var bedre forberedt på fartsøkningen nå, og traff straks neste stein, som også ble liggende i ro. Humøret steg! Nå var det få meter på nokså bratt blåis, før et parti med mindre bratt snø fulgte, og så var jeg nede. Jeg prøvde å gå på isen, men skled straks ukontrollert, og løp halvt i balanse ned og inn på snøen nedenunder, og så var det over. Endelig – og takk og lov for at dette gikk bra! Jeg la merke til noe blod på venstre stav, og så at det blødde friskt fra et kutt i venstre tommel. Småskramme, som jeg ikke en gang la merke til når kan ha oppstått. Trollsteinhøer og opplett i været Veien videre var heldigvis ganske enkel nå: Jeg krysset blåis og løs ur vest for Trollsteintjønne, og fulgte snøfelter opp i Svartholsglupen. Herfra bratt opp i tåka i løs ur dekket av glatt svartlav – likevel en fryd å gå på sammenliknet med nedturen i breisen jeg nettopp hadde. Oppe på Gråhø merker jeg klare tegn på opplett i været, og jammen kommer ikke Galdhøpiggen og fjellene i vest til syne! På vei over mot Søre Trollsteinhø møter jeg en annen mann, og jeg klarer ikke å la være; jeg må fortelle litt fra den dramatiske nedturen på isen. Så blir været bare nydelig, og turen endrer helt karakter: Nå er alt bare hyggelig og trivelig. Nordre er flat og kjedelig, men ned mot Østre blir det litt formasjoner å se på igjen, og jeg får nærkontakt med en flokk villrein. Oppe på Østre Trollsteinhø, dagens femte 2k-topp, legger jeg merke til en varde som ikke ser akkurat lavere ut 500 m lenger øst, så jeg besøker den også. Vet aldri hva "500fjell" og andre ekstreme «målere» kan finne ut i framtiden, og tenk om den varden var den egentlig østtoppen? Videre i ur ned til Øst for Store Trollsteinhø (1996m), og så ned i Trollsteinkvelven igjen. Her var det mer gress, og det var en behagelig avveksling fra all ura. Turen anbefales egentlig på ski, spør du meg – helt klart; ski er tingen i området her! Jeg la veien oppom Bergenusshaugen også, og fikk noen oversiktsbilder av Veodalen, og så helt inn til morgendagens store mål; Veotinden. Nå dukket også myggen opp igjen, og sørget for få og korte pauser ned til p-plassen ved Grønbu.
  17. Vi parkerte (og slo opp telt) på en tidligere plass. Det stemmer ellers bra med stibeskrivelsen din, men jeg husker ikke noen setervoll med murer. Noen veldig bra sti fant vi aldri, så det kan være snakk om en annen (og kanskje bedre) sti.
  18. Jeg opplever det som bare fordeler: 1) Avlaster knærne både i motbakker (+ en viss skyvekraft) og nedover - også i steinur 2) Balanse i steinura - har bare ramla en gang på flere år med massevis av turer 3) Balanse og ekstra støtte på skrå snøfelt 4) Balanse og støtte ved evt vading og ved kryssing av bekker 5) Skyver til side greiner i skogen 6) Tester snøbruer Det er bare når klatringa når grad 2 og mer, at jeg skyver teleskopstavene sammen og legger dem i sekken.
  19. Siden været var flott, og dagen fortsatt ung, foreslo jeg en skikkelig ekspedisjon for Chris, som straks syntes forslaget var bra. Da vi fem timer seinere plundret oss ned den store renna fra toppen, er jeg ikke sikker på om han var like enig… Vi satte igjen en bil ved gården Stabben, ved Sålåsundet, (vest for Stabben 827 m)med tanke på returen på kvelden. Nedenfra så renna fra toppen ut til å være grei skuring helt ned igjen – med mulighet for å søke inn på den skogkledte bratte ryggen dersom uforutsette problemer. Så fortsatte vi med bilen min, helt ned til gården Innerberg i sør, og forbi denne. Nå ble veien langt dårligere og smalere, og jammen møtte vi en elektriker i bilen sin her. Passeringen gikk på utrolig vis, og Chris ropte begeistret og høyt av glede for at det var jeg – og ikke han – som satt bak rattet. Jeg satte opp et telt ved veien her, før vi ruslet videre til stolpe nr 29. Her begynte stien, og her sto en bil parkert på p-lomma også. Flere folk oppi her? Utydelig og gjengrodd sti opp i sør Stien var svært bratt, og ganske så gjengrodd av einer og kratt. Men vi søkte som sporhunder, for å miste stien opp i dette terrenget, ville være håpløst tungt. En formidabel mengde fluer holdt meg med selskap underveis, og stadig nye venner og slekter småkryp sluttet seg til supporterne. Stien endte i et flott utsiktspunkt, der vi knipset litt, før vi gikk videre, nå mot NV. Vi møtte en far og sønn som mente å ha glemt kartet på toppen, men det så vi aldri noe til. Vi fulgte etter hvert en del stein, tidvis løst, men rimelig greit opp til SV-egga på 800 moh. Her tok vi en liten pause, før den lettere delen opp til topps. Innerbergsalen (908m) kalles også Stabben, men da forveksles det lett med den lavere nordtoppen på fjellmassivet her. Kjempevarde her oppe, og en ørliten notisblokk som ikke sto i forhold til varden i alle fall. Videre nordover ryggen Fluer og kryp hadde forlatt oss nå, og den lette morsomme biten gjenstod: Ryggen nordover! Herlig utsikt til begge sider i kveldssola, vindstille og lettgått grassterreng! Vi var snart over Nonsknubben (796m) og Søre Stabben (798m). Men nå var vi spente, for veien videre så meget spennende ut: Tre små forrevne spisse topper måtte forseres, før den bratte hammeren opp til den nordligste og høyeste toppen, som måtte være Stabben (827m.) Klyvinga ned i det første skaret var grei, og vi satte igjen stavene og sekkene her. Klokka var alt 20, og jeg var litt spent på tida. Det var tross alt langt ned til fjorden igjen, om det da gikk an å ta seg ned dit den veien vi tenkte. Godt å vite at jeg hadde hodelykt i sekken, i alle fall. Vi så ned renna som førte mot fjorden, og det så rimelig greit ut så langt vi kunne bedømme det – og det hadde det også gjort nedenfra også. Tøff klyving Nå skulle vi opp på den første av de tre små toppene. Et tråkk var tydelig her, men jammen ble det ganske så utsatt og luftig. Jeg merket av på gps-en, for her må en gul trekant settes. Et blått nylontau var lagt ut, men vi kløv opp uten å bruke dette. Ikke før var vi oppe, før tråkket gikk nedover igjen, og stoppet i en bratt hammer. Hva nå? Jeg var innstilt på å snu, for jeg var redd for at tida gikk i fra oss, men Chris nektet å gi seg her, og kløv ned et sva til venstre for hammeren. Det viste seg å være ganske lett, så jeg fulgte på. Joda, maks 2- her, og ikke så veldig utsatt i grunnen. Vi døpte svaet Chris’ sva, og var nede i neste skar. Omgåelse av pinakkel Den neste toppen var det ikke snakk om å klyve over uten tau – reneste pinakkelen dette. Tråkket gikk da også et stykke nedover i renna til venstre her, og snart rundet vi toppen nede i vestsida. Jeg satte et gps-punkt til hjelp for andre: 32 V 460037 7007119 755 moh. Nå var det grei klyving oppover på neste topp, den tredje. Fra den tredje toppen så det igjen tøft ut videre opp til Stabben (827m). En bratt hammer så umulig ut, men vi gikk nå ned i skaret før denne, og her så vi at tråkket krysset egga like under den bratte hammeren under en diger og løs steinblokk. Etter at vi var forbi denne, sendte jeg den utfor i renna, fysj så skummel! Tråkket gikk nå bortover i den skyggefulle østsida på noen utsatte hyller som Chris slett ikke likte. Så gikk det bratt opp – og vips så var vi oppe på en smal egg med en liten busk av alle ting, og så var det lett bort til varden på 827m. Et trigonometrisk merke eller noe var ramlet ned her. Vi knipset og var storfornøyde med ruta opp hit, men somlet ikke. Jeg minnet om tida; nå var klokka 21! Om to og en halv time var det mørkt. Vi fulgte samme vei tilbake, og etter en snau halvtime sto vi igjen i skaret med sekkene og stavene. Tøff retur for Chris Nedover renna var det ganske bratt og uhyggelig løst mange steder, og Chris var aldeles ikke komfortabel. Han holdt bare halvparten av farta jeg hadde, og klaget høyt sin nød. Det var bare å ta tida til hjelp, enten det ble mørkt eller ei. Nede på 460 høydemeter var det mulig å komme seg ut på den skogkledte bratte ryggen, og alt var bedre for Chris enn å fortsette i renna, så vi lot det stå til. Det var et lurt valg, for det gikk en del raskere nå, og føltes mindre utsatt. Det var begynt å skumre da vi nådde ned til en skogsvei, som vi fulgte lett ned til bilen. Klokka var nå 23.20, og jeg slapp akkurat å ta fram hodelykta! Skulle jeg gått opp på Stabben 827 m tror jeg jammen at jeg ville valgt denne renna opp; og slippe den tette vegetasjonen som er overalt ellers, og heller gått ned stien i sør – ved Innerberg. Forslag; gå altså turen motsatt vei! Gps-track m.m kan lastes ned her: http://peakbook.org/tour/40287/Stabben+%28Innerbergsalen%29+%22extended%22.html
  20. Møtte Chris seint på kvelden oppe på Vandrerhjemmet på Flya, og fant en grei p-plass litt nord for Heimdalsmunnen. Her satte jeg opp teltet, mens Chris sov i bilen. Det ble en kort pusse-tennene-seanse, før vi raskt gikk hver til vårt – for her var det masse aggressive mygg! I nydelig vær neste dag la vi i vei østover, over myr, lyng og diverse store og mindre bekker, sør for Raudhamran – hvor vi endelig fant en brukbar sti, og ned i Leirungsdalen. Det var kjent terreng for begge, og da vi ikke fant noe enkelt sted å vade sideelva som kommer fra breen mellom Rasletind og Munken, bestemte vi oss likeså godt for å vade Leirungsåa, og komme oss på rett kurs mot Tjørnholsoksle. Det var kjølig, men et fint avbrekk, og med stavene som støtte ganske greit i grunnen. Tjørholsoksle Nå var det bare å rusle oppover mot NV, og vi kløv opp den relativt bratte østeggen på Oksle, og nådde til slutt toppen. Denne var ny for Chris, som fornøyd kunne krysse av i lista si. Fint utsyn mot dagens mål ga det også; Midtre Skarvflytinden. Vi fortsatte ned mot NV i ganske lettgått terreng, og så at snøen på breen vi møtte var avsmeltet, så vi kunne gå på isen rett mot målet. Fint, da slapp vi å gå over Søre to ganger. Midtre Skarvflytinden Vi rundet nordryggen på Søre ganske langt nede, og herfra gikk det greit å ta seg opp på 2130. Over 6 timer hadde vi brukt hit, altså en svært lang anmarsj, men ikke i noe racertempo. Derfor føltes beina fine, og det var bra, for egga mot Midtre var svært utsatt. Jeg frydet meg som vanlig på slike egger når fjellet er tørt og været er bra. Vi satte igjen sekkene ved foten av Midtre, og kløv et godt stykke opp på venstre side av egga, før vi satte standplass. Chris ledet opp flanken her, og lagde standplass like under toppeggen, og sa det var greit å klyve videre uten tau. Jeg kom etter, og det var bare moro å klyve opp grad 3 her med tau fra oven! Jeg var også enig i at de siste 3-4 meterne var greie uten tau, og så var Midtre endelig erobret. Nordre Vi ga oss ikke her, for Chris samlet på pf 20, og ville gjerne ha med Nordre S. også. Jeg fulgte ham gladelig, eller var det motsatt? Jeg antok turen ut til Nordre skulle gå på 20 min, og fikk det travelt mot slutten for å klare dette. Jeg formelig jogget de siste meterne opp; 19min og 20 sek fra Midtre. Her var det flott utsyn ut over Gjende også, og jeg fikk se Knutholsryggen i nytt perspektiv – har igjen Burchards tind der borte, og vil gjerne klatre nålene også. Så returnerte vi til Midtre, og kløv ned til tau og seler som lå på hylla like nedenfor. Jeg hadde med 6 m statisk tau som vi festet rundt en diger blokk her, og klatretauet på 30 meter ble lagt dobbelt til rappell. Med strekken i tauet holdt dette på centimeteren ned til standplassen vår. Jeg anbefaler likevel litt lenger tau, og en mer behagelig utgang i rappellen fra det opplagte rappellfestet som er lagd til helt oppe ved toppen. Søre Vi kløv på ny den utsatte egga, denne gangen mot SØ, og over Midtre Sør (2130m), før vi begynte på oppstigningen mot Søre Skarvflytind. Dette var også klyving, men det var lett å omgå utsatte punkter i venstresida (nord). Returen Det var på vei ned fra Søre Skarvflytind at en i turfølget mitt for akkurat ti år siden ramla ned, og måtte hentes i helikopter. Nå var det kul umulig å finne ut hvor dette punktet egentlig var – merkelig, men jeg var vel ganske oppspilt den gangen, antar jeg. Vi tok oss snart ned østflanken på noen behagelige snøflekker, og så gikk det lett over Tjørnholsoksle igjen. Vi holdt oss til en mer sørlig retning ned fra denne, på behagelig snø! Vi støtte også på en liten flokk med villrein – artig! Etter hvert krysset vi alle de små sideelvene som danner Leirungsåi uten å bli våte på beina, og fulgte tråkk og spor på sørsiden av elva i østlig retning. Da vi nådde elva fra breen mellom Munken og Rasletind, var det stopp! Jammen måtte vi ikke vade litt likevel! Elva ble vadet nesten helt nede ved utløpet i Leirungsåi, og det var veldig greit. Vi fulgte i større grad sti herfra, opp og forbi Raudhamran, møtte myggen igjen, og valset gjennom kratt og vierkjerr i direkte retning bilene. Det er håpløst å følge noen tråkk i dette området, følte vi, da tråkket hele tiden forsvinner. Tilbake etter 14 timer på tur – jammen en lang tur for (bare) en ny 2k-topp, men verdt turen!
  21. Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.
  22. Store Langvasstind skal være rimelig grei fra nord, heter det. Så slik ut fra toppen også. Litt løs ur, sikkert. Bruri nåes greit fra sørsida uten tau.
  23. 25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.
  24. Hei! Jeg tror det var fordi sjefen tenkte vi var så mange som fem, og at vi dermed beveget oss fortere, i og med at vi bare fikk en enkel klatrelengde. Vinden var også svært kraftig, og å avslutte med en skyggefull lengde opp til Vesttoppen med grad 4, ikke sto høyest på ønskelista akkurat.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy