Søk i nettsamfunnet

Hei, min datter på 12 trenger nye fjellstøvler, str 40. Er det noen spesielle hensyn man bør ta? Hun veier jo mindre enn en voksen dame med str 40, og har vel ditto behov for litt lettere skotøy. Sikkert mindre behov for veldig stabilitet også, siden det er færre kilo som skal «stabiliseres».. Mottar gjerne konkrete tips

Hei, Ser at det er mange her som har stor oversikt over knivmarkedet, så kanskje dere kam hjelpe med å finne en kniv som passer mitt bruk. Jeg er på jakt etter en kniv som skal brukes som jakt, fiske og friluftskniv, siden jeg mistet min kjære Mora 2000 i høst. Bruksområdene spenner fra småhard bruk som batonnering og banking av is på isboret og finpirk-arbeid som filetering av småfisk og rypebryst. Jeg har vært superfornøyd med Mora 2000 kniven, men ønsker av og til at bladet kunne vært litt lengre. Og så er jeg litt redd for at kniven skal knekke snart under batoneringen, er like overrasket hver gang det går bra. De kravene jeg har satt til kniven er da at: -Bladet må være 12-14 cm -Fulltengs, eller deromkring så den tåler litt juling - bladtykkelse på rundt 3 mm. Vil ikke ha særlig tykkere enn dette, men må man så må man. - en slire som er funksjonell i beltet, dvs lett å sette kniven på plass mens man holder på med greier. Sliter litt med å se hvor praktisk disse amerikanske taktiske slirene man knyte på låret egentlig er. Slirene på Mora 2000 og hunterkniven er fantastisk bra synes jeg. Bestilte nesten Helle Digi Galgalu, men fant en review hvor sliren fikk slakt siden kniven ramlet ut i tide og utide. Så satt den på vent. Synes Fallkniven S1 er bra ut, men den har veldig tykt blad. Og så finner jeg flere amerikanske kniver som ser passende ut, men klarer ikke overbevise meg om at slirene er bra nok. Hunterkniven liker jeg godt både størrelsesmessig og sliren, men tror den også knekker til slutt med mye batonering også. Så, er det noen av dere som har forslag til kniver å sjekke ut som passer mitt bruk?

Jeg har en ukes fri mellom 5 og 12 Juni, og jeg har lyst til å bruke det på en 4-7 dager lang fisketur. Helst i fjell landskap, men jeg er litt usikker på hvilke områder jeg burde vurdere. Er det noen fjellområder som er isfrie litt tidligere enn andre her i landet? Gjerne med både ørret og røye tilgjengelig.

Jeg har kjøpt en garmin instinct solar pulsklokke, den har fungert helt bra før siste oppdateringen på iPhonen. Noen som vet hva det kan komme av eller vet hvordan jeg får ordnet det?

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Ble tilbudt å kjøpe en ca 10 år gammel Ally 16.5 for 5500 kr. Ser at så å si alle veiere er slitte og delvis revne, så det er bare noen tråd som holder. Kanuen ser ellers brukbar ut. Kan noen uttale seg om det er en grei pris jeg ble tilbudt hvis jeg nå må sørge for å kjøpe veiere til alle stengene og montere de? Er det mye jobb med det og vet noen ca pris på reservedeler?

Har idag en helt vanlig oppblåsbar luftmadrass og den er helt forferdelig å sove på. For det første er den altfor tjukk, tror den er 22 cm høy. Den er veldig ustabil å sove på, man fyker rundt alle veier og det er ikke spesielt komfortabelt heller. Har lest om exped megamat lite 12 og lurte på om noen har erfaringer? Er den så bra som man skal ha det til? Er den egentlig noe annerledes enn en vanlig luftmadrass? Mener jeg har hørt at det er noe fyll inni så den føles som en skummadrass? Den er dyr men absolutt verdt det om den er god å sove på.

Har en 11-fots køye (Hennessy Explorer) og lurer på å kjøpe en ny i tillegg. Og har da sett på flere køyer som Kammok, Warbonnet XLC, Chameleon etc som vel er 11fots-køyer. Noen som har noen sterke meninger om komforten i en 12-foters køye? Og som har noen anbefalinger?

Veldig fornøyd med teltet, helt perfekt med tanke på størrelse og vekt. Men brukes som regel sammen 1-2 barn og er litt mer stressa når de herjer i dette teltet enn med mitt Hilleberg Allak 2. Konseptet Superlight er veldig bra syns jeg, men har kommet til at det ikke nødvendigvis er den perfekte komboen barn og litt hard bruk(glidelåser, ut/inn innertelt osv) . Dog veldig behagelig for meg å dra med. Har et Allak 2 jeg bruker som solotelt og om kun 1 av barna skal med, men vil ha et 3 manns telt også. Vekt er ikke så ekstremt viktig da det som regel ikke blir altfor lange turer og jeg kan la barna f eks bære stenger og plugger i egne sekker. Allak 2 er jo heller ikke verdens letteste telt så ikke veldig bortskjemt generellt. Ser også at jeg generelt er mer happy med Hilleberg kontra Helsport så vil fortsette der. Bestilt meg et Keron 3GT og et Allak 3 nå, men ikke satt opp noen av dem. Fikk litt kalde føtter plutselig men bestilte pga veldig god pris.Noen i samme situasjon som meg med erfaringer med noen av dem? Eller burde jeg kanskje heller gå for Kaitum 3GT?? I sommer har hele familen vært på tur og da har vi brukt begge teltene. Føler det er en bedre løsnining enn et enormt 4 manns telt. yhjeeeelp

Hei folkens! Jeg har nå hatt kanoen på vannet en ukes tid. Som dere vet strevde jeg veldig, men alt er glemt nå. Tenkte jeg skulle skrive en liten oppsummering av førsteinntrykket i tilfelle andre er interessert i samme type kano. Det står i beskrivelsen at denne passer perfekt for barnefamiliar, og jeg tror de skrev at det går fint med to voksne og to barn. Dette er mye mulig om barna er små, jeg har hatt to stykk barn på 11 år og synes da kanoen er passe full. Det blir trangt mellom årene. Jeg tror nok det ville gått med en passiv passasjer ekstra, men da blir det veldig intimt. Jeg er veldig fornøyd med kjøpet, og tror det er den perfekte kanoen for oss. Jeg har ikke hatt noen problemer med å kontrollere kanoen. Jeg synes den er veldig enkel å padle. Jeg har bare mistet kontroll ved et par anledninger hvor det har vært mye vind. Da har det vært fort gjort å gjenvinne kontroll. Kanoen går dit jeg vil den skal gå. Vi har vært ute i tett trafikk med mye båter og bølger, dette har ingen ting å si. På det verste gynger det litt ekstra godt, men det er bare artig. Jeg har også testet med hund i kanoen, og hun skulle angripe et tau som hang under en bro. Det ble et veldig spetakkel hvor hun hoppet opp pp skuldrene mine med labbene i det vi passerte. Kanoen gynget stabilt, fikk aldri følelsen av at vi kom til å velte. Setene blir brukt som ryggstøtte. Sitter mest på kne, eller på rumpe i bunn med ryggen mot setet. Det er godt å sette seg opp på de for å få bedre utsikt, men utover dette ser jeg liten nytte i setene. Gulvene er dekt med liggeunderlag og tepper. Hele familien er fornøyd med investeringen, og vi er ute på vannet hver eneste dag. Artig å oppdage nye badeplasser. Takk for alle gode tips! Her er en video fra dagens tur med litt munnspill mens vi flyter inn en stille sideelv

Hei Jeg vurderer en Ally kano. Finner veldig mye god info på 16,5, men ikke på "hybriden" 16. Er det noen som har erfaring med denne og kan si noe om den vs 16,5?

Hei, Jeg ber ydmykt om forslag til ny sovepose 😀 Er på utkikk etter en romslig dunpose i området rundt T Comf -5 / T Limit -12. Vekt er et viktig punkt så jeg foretrekker at posen har dunkvalitet på rundt 800 FP gåsedun. Til tross for min beskjedne lengde på 174 cm og (ennå) ikke all verdens omfangsrik foretrekker jeg en så romslig sovepose som mulig. Selvfølgelig ikke romsligere enn at den er mulig å varme opp. Fra før har jeg en Marmot Never Winter (Comf +2,3/Limit -3,2) som er litt i trangeste laget rundt knær og hofter når jeg kryper helt ned i bunnen (posen fortjener forøvrig skryt for å ha "levert varene" i mange år). Kona har en WM Versalite og den virker å være litt romsligere over knær og hofter, som er det jeg er ute etter, men prisen på denne posen i Norge er litt i stiveste laget.

En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.

Velger da å eksponere meg selv, å legge ut litt klipping og filming fra min vandretur i fjord Episode en er filmet med Gopro 5, starter å redigere episode 2 nå og da hadde jeg Gopro hero 7 og vil legge ut senere Håper noen vil se og at noen liker den Tar også gjerne imot kritikk på produksjon slik at jeg kan forbedre meg!

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Dag 1 Turen startet med en kjøretur fra Kristiansand opp til trondsbu/tinnhølen. Da jeg nærmet meg vøringsfossen var fjelltoppene hvite, så veldig varmt var det ikke denne dagen. Ved bomveien finner jeg ut at betalingsautomaten ikke funker og mobildekninga er så og si håpløs. Stod et nr jeg kunne ringe, men denne personen er på ferie og jeg får et annet nr å ringe, men denne personen tar ikke tlf. Fant en plass det stod jeg kunne betale med vipps, men da måtte jeg kjøre til en plass med dekning, så litt trøblete ble det å få betalt bomavgiften. Bilen blir parker sånn ca 1700 på ettermiddagen og planen er å gå i et par timer før første leir blir slått opp. Men jeg ender opp med gå i 3 timer for å få en litt kortere etappe den påfølgende dagen. Været har lysnet litt da jeg kommer fram til vannet jeg velger å sette camp ved. Ble ingen fisking denne dagen, finner egentlig posen ganske kort tid etter teltet ble satt opp. Har blitt en lang dag. Dag 2 Ustadig vær med regn og oppholds om hverandre, men det stopper å regne da teltet er pakket og jeg er klar for å gå. Tar en liten time å komme til sandhaug, men går bare rett forbi. Planen er å legge meg ved et vann litt sør-vest for besso. Regnet kom selvfølgelig tilbake så fort jeg hadde krysset broene ved sandhaug og det regnet resten av gåturen fram til vannet jeg skulle sette camp ved. Heldigvis stoppa regnet kort tid etter. Nå skulle fiskestanga testes men mye liv var det ikke å spore, helt dødt var det. Siden jeg vet at vannet inneholder fin fisk så fortsatte jeg og dælje sluk i mange timer. Seint på kvelden så kommer første fisk. Den klarer selvfølgelig å svømme tett til noen steiner slik at flettelina ryker, ganske frustrert da kan en si. Men, heiv bare på ny svivel og sluk og på neste kast er det ny fisk på kroken, denne kom hele veien til land. Størrelsen var veldig fin steikefisk på 500g. Fikk 2 til før tåka kom og drepte bettet som var. Dag 3. Denne dagen stod teltet men planen var og ta en god dagstur å besøke mange vann i område. Så jeg tok meg en god runde. Denne rundturen ble det ikke så mye å juble av. Enten så fikk jeg ikke fisk eller så var det vann med 1000 brødre. Så etter en 4 timers tur så kom jeg tomhendt tilbake til camp. Været denne dagen var betydelig bedre så slapp unna regn og den blå himmelen kunne skimtes. Ble ingen fler fisk denne dagen. Men nå vet jeg i allefall hvilke vann som fisken er håpløst småfallen. Kvelden ellers ble fin, rolig avslappa fjelliv blir bedrevet. Dag 4. Teltet blir pakket på morra kvisten og den tunge sekken slengt opp på skuldrene, en kjenner at det er litt vekt når den er pakket for to uker på tur. Sola er ute med sine gode varme stråler denne dagen og gåturen går veldig fint fram til grotflott. Er egentlig litt befriende å komme til grotflott, er så greit å flatt her at det å labbe over denne sletta går ganske så fort. Gikk over her uten å finne fram fiskestanga da jeg ville helt ned til grønndalen, så valgte å bruke tida litt effektivt for å komme fram tidligst mulig. Etter å ha kommet over høyden ettergrotflott, ved brakanuten, søkte jeg rett vest utenfor DNT stiene og gikk ganske direkte mot grønndalen. Området jeg da gikk i igjennom er som en liten labbyrint så det tok sin tid å tråkle seg igjennom mange småvann og bratte skrenter. Hadde vært mye smartere å gå lengre og rundt dette området. Mens jeg var frustrert over hvor lang tid dette område tok kom selvfølgelig regnet og gjorde alt så veldig mye "hyggeligere". Vel nede fra høyden og borte ved grønekroken kjenner jeg beina har blitt tunge, så siste etappen bort til grøndalsvatn ble en kamp, men fram kom jeg. I og med at det nå regnet litt og jeg var dødssliten så orka jeg ikke montere fiskestanga. Gjemte meg bare i teltet og der ble jeg. Men kunne prate meg opp med at dagens mål var nådd. Dag 5. Våkner til at sola strålte på teltduken, så badstua var det bare å komme seg ut av. Beste været på turen så langt, og denne dagen hadde jeg ingen lang vandring foran meg. Pakket sammen utstyret å la i vei. Går på nordsiden av vanna og har retning mot hårteigen. Etter en liten halvtime holder jeg på å trøkke på noen små rype kyllinger, er jo nesten umulige å se i terrenget disse små sakene. Går etterhvert jevnt oppover da planen er å gå rolig mot dnt stien som går mellom Litlos og torehytta. Kjenner stigning i beina men det gjør ikke så mye da jeg vet det ikke blir så mange timer med labbing denne dagen. Når omsider vannet hvor jeg skal ha camp ved i et par dager. Vannet ligger helt blankt og akkurat nå er været perfekt. Sola skinner, ingen vind, og jeg bare nyter tilværelsen. Fiskestanga blir montert, sluk satt på, men vannet ligger nok for stille til at det er mulig å få fisk. Men den som ikke prøver får heller ikke noe. Vet det er fin fisk her, men det er ikke mange, så er langt mellom eksemplarene. Dagen brukes til fisking og og avslapping i sola. Dag 6. I dag vil jeg opp til hårteigen, har tenkt på å ta turen opp dit de siste par åra jeg har vært på vidda, men været har vært håpløst da jeg har vært i område så har da droppet det. Denne ganga er det ikke en sky, det er vindstille og en liten dagstur sekk pakkes og jeg setter igang. Labbeturen inn til foten av hårteigen tar i overkant av 1 time, gikk som en drøm da jeg denne dagen ikke hadde 30 kg på ryggen. Selve klatringa opp til toppen går fint, selv om de taua som er plassert på de bratteste områdene ser litt sketchy ut. Utsikten fra toppen kunne jeg ikke klage på, fri utsikt i alle retninger. Tar en liten lunch på toppen før jeg vender nedover igjen. Og begynner labbeturen tilbake til teltet. Vel tilbake prøver jeg stanga igjen men noe fisk blir det ikke. Men jeg er fornøyd med dagen uansett. Kom meg jo endelig opp på hårteigen. I og med at bettet er ganske tragisk ved dette vannet bestemmer jeg meg for å pakke ned teltet å gå videre utpå ettermiddagen. Bestemmer meg da for å ta DNT stien mot Litlos. Går til jeg kommer til øvre grøndalsvatn. Her var det mange folk, men finner nå en teltplass. Får svingt med stanga, men denne ganga blir det fluestanga da det et vakeaktivitet på gang. Det blir noen på land, men ikke noen å skryte av. Men akkurat nå er jeg glad for bare å kjenne at det napper litt i snøret. Dag 7. Tar denne dagen turen ned til Litlos, tok meg ca 1,5 timer å gå ned til hytta, så kommer til hytta opplagt og fin. Her har de til og med et ledig rom til meg, så da legger jeg meg inn her og nyter noen brune mens sola steiker. En dag med luksus er ikke feil etter ei uke ute. Dag 8. Spiser en god frokost, godt med et lite avbrekk fra havregryn til frokost så nyter brødskivene jeg spiser denne morraen. I dag skal jeg opp til grotflott igjen, men denne dagen skal teltet opp her. Igjen er været på min side og labbeturen går ganske fint, følger bare dnt stien denne dagen og bryter bare av når jeg kommer til vannet jeg har bestemt meg for å sette opp teltet ved. Får fisket og kost meg i flere vann denne ettermiddagen, fisk blir det og, så fiskemiddag ble det på denne karen. Magesekken var på den jeg tok med for å spise var full av stankelbein. Skal sies at jeg aldri har sett så mye stankelbein som jeg gjorde på denne turen. Det var ekstreme mengder av dem overalt. Dag 9. Ny dag ny vandring. Denne dagen var planen å gå til reinavatn for så å bli der et par dager. Velger korteste rute så da blir det navigering på kart. Ikke store problemet da jeg har gått her før, men det blir noen timer på beina. Området er veldig fint så det gjør meg ikke akkurat så mye, men jeg kjenner jeg har vært ute i noen dager nå, så energinivået kunne vært litt høyere. Etter noen timer ankommer jeg vannet men teltplassen jeg så for meg har blitt tatt så må finne en annen, men det gikk veldig fint. De som hadde tatt plassen jeg hadde planlagt var noen hyggelige fiskere så da hadde jeg selskap denne ettermiddagen og kvelden. Fisken var ikke enkel å lure men, fisk ble det. Det ble bare et par stk på oss 3 som fisket så og si hele tida. Men nordvesten hadde nå gjort sinn inntog, så så veldig overraska var vi ikke. Etterhvert som det gikk mot kveld meldte regnet sin ankomst igjen, så ble en tidlig kveld. Dag 10. Denne dagen ville jeg opp i høyden å prøve meg litt der oppe. Nordvesten stod enda på, så håpet var ikke så veldig stort. Men tok en tur opp til dimedalshøydene og fiska meg rundt et par vann uten napp, så da tok jeg bare turen ned til teltet igjen. Var ganske så kjølig der oppe selv om sola prøvde å varme litt. Dag 11. Vinden hadde stoppet og varmen var tilbake i lufta denne dagen, så frista litt å ta turen opp i høyden igjen, men valgte å gå mot hvor neste teltplass var planlagt. Var en relativt kort å grei etappe jeg hadde foran meg, skulle tilbake til vannet jeg hadde første overnatting på turen. Labbeturen gikk veldig greit og etter en øl pause på sandhaug var det kort vei til vannet. Da jeg kom fram så jeg endel folk og masse vaking. Så her var det bare å finne seg en teltplass og montere fluestanga. De som stod og kasta med sluk kasta og kasta uten napp. Men fluestanga gjorde jobben og fin halvkilos endte på land. Den smakte godt i panna denne fine sommerdagen. Grunnen til vakfesten ses under. Dag 12. Pakker ned teltet så fort jeg våkner denne dagen, og tar fatt på veien tilbake til bilen. Det blir en rein marsj dag da det ser ut som jeg går mot dårligere vær. Men jeg er heldig og det begynner ikke regne før jeg nesten er ved bilen. Var en fin tur, men innså vel at det kanskje ble litt mye vandring og litt lite fisking. Er av og til en vanskelig ballansegang det der. Tror at om fisken hadde vært mer bitevillig så ville jeg ikke tenkt sånn. De siste dagene ble det ikke tatt så mye bilder så jeg, så da ble det ikke noe med her. Husker ikke hvorfor jeg lot kameraet ligge i sekken. Ser også at det ble tatt altfor lite bilder av fiskene jeg fikk. så det må rettes på til neste tur.

Heisann For noen år siden opprettet vi prisen Årets Eventyrer, som også fikk med seg en Rookie-pris etterhvert. Nå løfter vi konseptet med denne prisen videre, blant annet med at det blir utdeling på Eventyraften på Chateau Neuf i Oslo 29.jan. Vi har fått inn mange gode kandidater og nominasjoner, men noe sier meg at vi ikke har nådd helt til bunns når det gjelder rookie-prisen. Prisen er spesielt tiltenkt på yngre eller nye turglade folk som har satt et artig, spennende, utfordrende eller inspirererende turprosjekt ut i live i 2019. Veldig takknemlig om det er noen du vil foreslå, i åpen eller rookie-klassen - mail meg gjerne på aleksander(krøllalfa)gamme.no.

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen. Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis. I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men..... Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden. Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen. Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert. Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter. Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten. Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot.... På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite». Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa. Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag. For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019. Les hele artikkelen

Hei, er det noen som har kjennskap til hvordan føre er på Dovrefjell i kommende uke? (uke 51) Jeg tenkte å gå på fjellski fra Kongsvold via Reinheim og videre opp på Snøhetta. Men er usikker på om det er nok snø. Mvh

Vel, sannelig går den fort tida og egentlig bare fortere og fortere jo eldre man blir, eller sånn føles det i alle fall. 2019 er snart historie og da er det vel på tide å oppsummere turåret 2019. Synes ikke jeg har vært så mye ute, men når jeg begynner å se nærmere på det så blir det da litt likevel. Tenker vi får starte helt på tampen av 2018, og planen var å feire nyttår sånn rundt Heimdalen et sted. Målet var vel egentlig Sandbakkbue ved Øvre Heimdalsvann, vinterstid er det jo et stykke lenger å gå inn dit enn på sommeren siden Valdresflye er stengt. Men vi parkerte nå ved Maurvangen, lasta opp pulker og la i vei oppetter vegen. Ny episode av nasjonale turistveger til fots der altså, ser potensiale for en føljetong her. Dårlig skiføre så måtte gå på beina. Hadde ei teltnatt sånn omtrent ved Heimdalsmunnen hvor det fortsatt var mulig å få inn noen røyksignaler fra yr.no. Været tilsa at det kunne bli friskt og problemer med å komme seg ut igjen, så det ble noen raske endringer og nyttårsaften på hytte i Rennebu i stedet. Tur er tur, men nyttårsturen ble da hyttetur og ikke telttur, jaja .. begynner å bli vant med å reise etter været. Perfekt start på det nye året! Teltnatt ved Heimdalsmunnen og Nasjonale turistveger til fots ... Første overnatting ute i 2019 fant sted ved Honsjøen i Maura i anledning nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ei helg i januar. Fin liten skitur med pulk og trivelig kveld med bålbrenning og skravling. Kurset ble for øvrig holdt av Lengetur – ekspedisjon for dummies og kan anbefales om man har lyst til å prøve vinterfriluftsliv, men ikke er helt sikker på hvordan, eller om man rett og slett har lyst på turselskap. Riktig så trivelig var det. Nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ved Honsjøen i Maura Februar forsvant i skidager og hundelufting. Det var skiføre på hjemmebane og jeg satt brede meier på sparkstøttingen og spente bikkjene foran. Det må jo da sies at bikkjene mine er bare passe duganes som trekkhunder og det gikk til skogen (helt bokstavelig) rett som det var. "Trekkhunder" du liksom ... høyre, venstre, samma det ... vi streiker! Mars bød på isfiskehelg i Femundsmarka, vi losjerte på Litjrennbua som ikke akkurat kan skryte på seg verdens beste isolering (type ingen) men det er vedovn der og det var en trivelig helg. Undertegnede fikk prøve seg på ski i løssnø og hadde blitt der til snøen smelta om ikke noen hadde hjulpet meg opp igjen og reisefølget tror jeg har avlagt ed på at abbor ikke skal sløyes, men flås i fremtiden. Men finfin tur og Femundsmarka må man jo tilbake til. Isfiskehelg i Femundsmarka April og påsketur startet med topptur på fjellski til Kolåstind, det er vel det skumleste jeg har gjort i år og jeg tilhører vel et lite mindretall som kan si at jeg har gått på ski opp – og på bena ned hele turen til Kolåstind på snøføre. Men pytt! Det var jo en fantastisk tur i strålende sol og resten av påsken ble jo like bra med tur til Flø, tur til Utvikfjellet, Kråkenes fyr, Sankta Synneva-hornet og snørekjøring med hund i Tafjordfjella. Drømmepåske! Påsketur til Vestlandet Et av høydepunktene i april er jo Orrhaneleik og prøver å få til en natt hvert år. Så også i år, så det ble ei natt på Finnskogen, og en påfølgende tur til Dronningens utsikt dagen etter. Har for så vidt tenkt for meg selv at jeg burde få tatt med hengekøya og tilbrakt ei natt der og få en fin soloppgang. Som tenkt så gjort så det gjorde jeg allerede helga etter, soloppgangen var riktignok så som så .. men turen og selskapet var bra. Deretter dro vi videre til Kongsvinger kommunes høyeste topp Rafjellet, Hokåsen utmarkslag har ei åpen hytte stående der så ble ei natt der også. Mai forsvant i en fei, men fikk til en tur til Nore & Uvdal og en dagstur til Dusetind (både toppen og hytta) og Dusehesten helt i slutten av måneden. Kjekt med Nore, et utall fjellturer å velge mellom så sant ikke dørstokkmila blir for lang. Dusetind Juni, året er jo allerede halvgått hvordan skjedde det? Jaja .. planen var en Sunnmøretur, men været var atter en gang ikke samarbeidsvillig så det ble Oppdal i stedet. Bårdsfjellet, Gjevilvassdalen, Ålmanberget og hytteliv. Fikk besøkt et par av Trollheimens smultringer og lekt litt turister på vei hjem. Atter en finfin tur i bra selskap. Oppdalstur Noen kommunetopper ble det også i juni, Årkjølen, Søndre fjellsjøhøgda, Bjørnholen og Kohinor ble krysset av i kommunetopplista på peakbook. En liten spasertur på Hardangervidda ble det også tid til, bare en dagstur riktignok, men med utgangspunkt fra Solheimstulen fikk jeg nå tatt meg en brukbar runde. Er fint på Hardangervidda, må vel se om jeg klarer å få tatt meg en tur over litt flere dager og med telt der på et eller annet tidspunkt. Snartur på Hardangervidda, utgangspunkt: Solheimstulen Mens de fleste andre koser seg på ferie jobber jeg hele juli, det er selvvalgt så ikke noe å klage på også er det jo deilig stille på kontoret hele sommeren og jeg reiser på ferie når alle kommer tilbake. Ble dårlig med tur da, i juli måned, men det var jo bare for at jeg skulle ta det igjen i august! For ferien skal jo selvsagt utnyttes til tur! Startet med noen fine dager i Reinheimen, hytte til hytte tur. Deretter videre på roadtrip gjennom Romsdalen, til Mardalsfossen, over Aursjøvegen og nordover til Snåsa, Leka, Brønnøysund, Vega, Herøy, Dønna og ned igjen til Fiplingdalen og en svipptur til Børgefjell Nasjonalpark. Mange mil i bil, men ble da sannelig noen kilometer og høydemeter for bena også. Finfin sommerferie! Denne står på planen til et annet besøk i Tafjordfjella Dønnamann og De syv søstre sett fra Herøy Lovund sett fra Dønna Har blitt noen returer i år også og første helga i september var en slik. Retur til kommunetopper i Sør-Hedmark, annet selskap, men like trivelig og en ny kommunetopp: Elgklinten i Åsnes. Opp grensegata for å finne kommunetopp i Åsnes Det var ikke noe utsiktstopp akkurat så vi får ta bildet ved grensevarden istedet Høsten i fjellet er så fin! Altså det er stort sett fint i fjellet, men høsten er litt ekstra fin. Høstens fjellturer har funnet sted i Sjodalen og Leirungsdalen i finfint selskap, en helg i september og en helg i oktober. Høst i fjellet: Sjodalen og Leirungsdalen Da er vel turåret oppsummert så langt, er jo en stund igjen enda så kan jo ikke sette punktum riktig enda. Må vel i gang å se på en romjulstur kanskje, og deretter er det bare å starte turåret 2020 med friskt mot.

At det snart er desember kom litt brått på oss i år, men vi har jo hatt en tradisjon de siste årene med julekalender. Det får vi jo prøve i år også, så... Bidra med en turrapport, fortell om turlivet ditt, del en video, en humoristisk historie, en bildeserie, mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet kvalifiserer. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men tag innlegget med Julekalender 2019. Innlegget skal offentliggjøres på den datoen man har satt seg opp på.. Regler: Man må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1. til 24. desember. Kun en dato pr pers. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Det er fullt lov å skrive seg opp på en dato uten å være utfordret! Utfordre gjerne folk til å delta. 2 stk premier: 1x 2 års betalt støttemedlemskap på Fjellforum og 1x Barbiq turgrill trekkes blant bidragsyterne, trekningen foretas 24. desember Jeg skal prøve å sette sammen noe til 1. desember, håper noen andre følger opp! Utfordrer: @Imp @whistler @Tor-Erik-L-77 @Gittiamo @REJOHN @esw @Marius Engelsen @dede @Hege P. @Tessatroll @Espen Ørud @a_aa @Walle @graham @Linn Mari @Tom B

Meteorsvermen Geminidene faller på Lørdag - Søndag 14-15. Desember i år. Det betyr at jeg kan komme meg ut og faktisk se på en meteorsverm. Bor uheldigvis i en by så er ikke bare å gå ut på en tirsdagskveld og se på stjernene, ser jo ikke annet enn gatelys. Månen er nesten full på den datoen som er litt kjipt, men med litt flaks med været så er det mulig å få med seg noe stjerneskudd. Vil bare minne om denne tilfelle det er noen som liker sånt ! 😊 https://www.timeanddate.no/astronomi/meteor/geminidene

- Jeg var den eneste ekspedisjonslederen i rassonen som ikke begravet noen av mine. Og det var flaks. Ordene tilhører redningsleder, politimann og Hvitserks ekspedisjonsleder til Everest i 2015, Inge Meløy. For hva skjer egentlig når det største jordskjelvet i Asia på 80 år treffer Everestklatrerne? Hva skjer med hodet i en slik krisesituasjon? Tur og Tøys dykker grundig inn i de vanskelige diskusjonene. Hvordan forbereder man teamet før en slik ekspedisjon? Og hvem bestemmer om man skal snu 20 min unna toppen? Og bør klatrerne eller basecamp ha øverste veto i forhold til beslutninger? Hvordan fungerer vi under stress? Hva gjør vi for å regulere stresset i krisesituasjoner. Inge Meløy deler verdifulle tips når det katastrofen rammer, og det koker som aller verst mellom øra. View the full article