Søk i nettsamfunnet

på tilbud nå: https://sportoutlet.no/friluft-&-fritid/lykter/product/115152?c=59 Denne lille lykten har overrasket meg stort, og er nå alltid med i bukselommen eller henger på beltehempen på buksen. Det er helt utrolig hvor ofte man kan få bruk for en slik liten sak, om den er med på kroppen hele tiden, særlig i den mørke årstiden (man skjønner det ikke før man har prøvd). LMNTS Jarle Lommelykt. 17 gram, 200 lumen (turbo). Den tilsvarer Nitecore TIKI, i hovedsak, (det er samme skall og knapp). Sammenlignet med Nitecore sin dyrere lykt har LMNTS Jarle: - litt lavere lysstyrke på maks (turbo) - enklere betjening, og kun èn lysdiode pluss ladeindikator (lyser rødt inntil lading er ferdig). - Jarle har større batterikapasitet - Jarle har USB-C lading (Nitecore har micro-USB, kanskje nyeste har USB-C kan det se ut som). - gJarle har mangnet i hekken, det har ikke Nitecore. Veldig kjekt når man fyller spylervæske f.eks. Jeg har tatt noen runder sort elektrikerteip rundt, det er kjekt å ha hvis man trenger det til noe, og den blir mer behagelig å holde mellom tennene om man skulle trenge det. Karabinen jeg har satt på følger ikke med (kun nøkkelringen er med).

Bra pris på en lett sovepose. https://www.xxl.no/mountain-hardwear-phantom-1c-regular-sovepose-rod/p/1158617_1_style Tore

Bra du oppklarer, for det var faktisk slik jeg leste innlegget ditt, at det var det du mente. og billig, Frankrikes svar på Mora kan man kanskje si. En nr 8 får du nå til 129 + frakt for eks. https://www.prisjakt.no/product.php?p=1636579

Så herlig ! Da er det bare å gi gass. 🥳 Man lever bare en gang. Det var fløt fortsatt en god del is på Holmavatnet da vi var der i midten av august. Packraften på bildet er en 270 modell, og Brorsan som lånte den var såpass fornøyd at han kjøpte den av meg etter turen. Han var vel den som kubbet rundt minst av oss, og den som var lur nok til å ha gore-tex på seg slik at han slapp å sitte våt i packraften. Da jeg var på besøk heime i Nord-Norge i fjor og padlet en lokal elv sammen med ham, fikk jeg sammenlignet den mot en en annen mindre packraft han har kjøpt i etterkant, der jeg startet med med den minste og kubbet rundt flere ganger, mens han satt den største å lo.. Da vi byttet var det en helt annen opplevelse. Elva var litt roligere nedover derifra, men jeg merket at 270 modellen var mye mere stabil og derav mye mere tilgivende i elva. Jeg er 170 og bruker som regel en Alpacka Denali Llama, som er rundt 250 cm lang. Jeg når ikke ikke frem til potongen, men har ikke padlet så heftig med den at jeg har følt behovet for å spenne bena mot potongen. Og jeg er ikke så interessert i å padle noe særlig heftige elver Om du kjøper packraft fra en velrenommert produsent så bare husk. Båtene tåler mye, mye, mye mere enn du tror. Vi dundret inn i og over steiner, og det var ikke akkurat rullestein med glatt overflate... og jeg tenkte i begynnelsen noe sånt som - "ja ja, da kommer reparasjonskit'ene vi har med til gode allikevel, og det var jo kanskje dumt av meg å låne bort packraftene til disse to kronidiotene som kjører over hver bidige stein de ser.." Reparasjonskittene ble aldri åpnet. Det var dog litt slitasje/noen riper på bunnen der setet er og der vi hadde føttene. (dvs det som stikker lengst ned.) Det som fikk mest juling var årene, Jeg hadde en Manta Ray Carbon åre, der skaftet er carbon og bladene i plast, mens de to andre hadde årer i hel karbon. På deres hadde hadde alle bladene sprukket (er sandwich konstruksjon med to ytre lag av karbon limt sammen). Så gutta endte med å kjøpe årene av meg til kost pris, da de var nye da vi la ut på tur. Så anbefaler en to delt åre med skaft i karbon og blad i plast. (eventuelt fire delt om du ønsker den mindre, jeg har det, men deler aldri åren i mer en 2 når jeg er på tur) Vekt er jeg usikker på. Men tipper den lå mellom 17-20 kg med alt. Siden turen for det meste foregår på rumpa, så unnet vi oss luksus som Helinox stoler, godt å drikke og annet snacks. Vi delte telt og kjøkkenutstyr. Tja, trenger du ny sekk da? Jeg hadde en HMG Windrider 4400, mens de andre hadde hver sin Osprey Exos 58. Innholdet mitt var pakket i HMG pod's og lå i en gjennomsiktig søppelsekk inni sekken. De andre to brukte vanntette pakkposer og gjennomsiktig søppelsekk. Sekken min er laget i vanntett materiale med tapede sømmer, så jeg hadde mindre vanninntrenging enn de andre to når både vi og sekken havnet under vann. Men vi opplevde ikke at noe utstyr ble vått. Lineren av søppelsekk var med hanker som ble knytet sammen i toppen med en enkel 'kjærringknute'. Så jeg tror du fint kan bruke sekken du eventuelt har, så sant du får plass til alt du skal ha med deg, og heller pakke innholdet i vanntette pakkposer og bruke liner av søppelsekk slik vi gjorde. Packraften, åren, vesten og hjelmen var pakket utenpå sekken mens vi gikk. Jeg har i ettertid kjøpt en ny sekk for kano og packraft turer, en nydelig blå Exped Expedition 80L sekk som er vanntett (rulletopp og tapede sømmer). Dette pga at sekkene fikk en del juling når vi kubbet rundt i elvene og måtte snu packraftene mens vi sto ute i elva, og materialet som sekken min er laget av ikke tåler så mye gnisning mot stein eller lignede før det går hull på den. Det ble ikke noe skader på den i løpet av turen, men ønsker å beholde den så lenge så mulig, så den er hensatt til gåturer. Exped sekken er bombesikker, men ser dessverre til å ha gått ut av produksjon. Et godt tips er å pakke sekken noenlunde full, med vekt tilsvarende det den blir på turen, blåse opp packraften, og teste løsninger for å feste den godt til packraften. Merk at en del spennreimer ikke låser så godt når de blir våte. Vi festet sekken slik at vi kunne ta den på ryggen mens båten hang på, og gå slik som på bildet, mellom partiene som vi valgte å ikke padle. Vi startet å gå klokken 1705 og var fremme ved Holmavatnet 2120. En distanse på ca 13 km, kveldsmørket kom noen kilometer før vi var fremme ved vannet. Det går vei helt opp til Middalsbu, så vi valgte å gå opp til hytta og så følge stien som går mot Litlos (Som vi forøvrig tok inn på andre natten, anbefales!) Er ikke så mye stigning, så opplevde det ikke som en spesielt tung etappe. Men vi hadde ett par og tjue varmegrader de første timene, så litt svette ble vi. Nå klør det i 'Packraft-foten' gitt !

En flott tur med flott følge. For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen. Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta. Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen. Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass. Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores. Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter... Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig. Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden. Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann. Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein. Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne. Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass. Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park. Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer. Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

Det kan lett gå godt. Etter et par dager med kjappe og grei turer, var jeg egentlig klar for en litt lengre tur. Yr mente at søndagsværet ville bli greit for tur. Det skulle bli overskyet, ikke regn, og bare sånn passe vind, men best av alt ganske bra temperatur. Etter en lang vinter med temperaturer rundt null, var det endelig snakk om 10-11 grader. Jeg mener det har bare vært et par dager denne vinteren med så høy temperatur. Selv om det bare var noen få dager siden jeg hadde gått tur fra Gramstad, var det der jeg tenkte meg. Den gang ble det Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En kort tur, der jeg var litt sur etterpå, for ikke å ha tatt med Dalsnuten. Selv om det så mørkt ut over Sandnes, så kunne det ha tatt litt tid før regnet kom inn over Dalsnuten. Siste dag av vinterferien, og det var andre som ville på tur. Mange andre. Jeg hadde problemer med å finne parkeringsplass, og jeg var der før elleve. Det ble antakelig ikke mindre biler etter hvert. Jeg var usikker på hvor lang tur jeg virkelig var klar for. Egentlig var planen å gå om Fjogstadnuten og ikke ta turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da jeg kom opp til gjerdeklyveren og stien mot Bjørndalsfjellet, ble det likevel til at jeg tok oppover. Ved Stavstol, ble det også til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra. Som denne dagen var litt tørrere enn forrige gang jeg gikk her. Som vanlig var det ingen andre på tur innover myra, og jeg så ikke folk før opp mot Mattirudlå. Fra Mattirudlå og videre var det folk omtrent hele veien. Noen som gikk samme vei som meg og en del som var på vei mot Paradisskaret. På Bjørndalsfjellet var det fullt av folk, og jeg ble ikke ensom på tur resten av den dagen. På vei forbi Fjogstadnuten og videre bortover flyene, lurte jeg på hvor jeg burde gå. Da jeg kom til stidelet mot Resasteinen og Kvitemyr, ble det til at jeg tok oppover mot Resasteinen og Løemyr. Oppe på Sørdalsleitet kunne jeg se tilbake over myra, og det var folk på alle stier, også noen som meg, på vei mot Resasteinen. Fra Resasteinen tok jeg veien direkte mot flyvraket og videre mot stien nedover dalsiden mot Skaret og Skjørestad. Jeg traff noen andre turgåere, men ingen viste hvem som hadde bygget denne flotte stien, og hvorfor. Den gjør det uansett enkelt å komme ned fra toppen til Skaret der jeg skulle. Jeg skulle mot Gramstad og Dalsnuten, og da passet det å gå under Skeppetonå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet der. Der fortsatte jeg «rett fram» i stede for å ta en av de merkede stiene og endte ut i enden av Løemyr på den gamle stien mot Dalsnuten. Nå hadde det egentlig vært greit å bare gått til bilene, men med alle folkene som jeg kunne se på toppen av Dalsnuten, ble det til at jeg tok oppover. Også her et lite stykke på umerket sti opp til stien mellom Dale og Dalsnutene. Det var virkelig mange på tur denne dagen, selv om det egentlig ikke var det beste været. Da jeg kunne se nedover mot Gramstad, var det et helt 17. mai tog på vei til og fra toppen. Øverst satt de fleste i le for vinden, som var kald, mens jeg bare tok den vanlige runden rundt varden før jeg fortsatte nedover. Parkeringsplassen på Gramstad var fortsatt full og det sto biler på alle mulige og noen umulige plasser. Klokka viste at jeg hadde vært ute på tur i nesten fire timer. Det ble en skikkelig langtur denne dagen. Den første denne våren. Jeg var godt fornøyd med dagens innsats.

Jeg la den ene tenneren i fryseren, 22 minus, i akkurat en time. Da jeg tok den ut og prøvde, virket den ikke. Etter å ha varmet den i hånden i 60 sekunder fikk jeg noen blaff. Etter å ha varmet den i hånden i 2 minutter, tente den og brant som normalt. Det forteller jo at de riktig lave temperaturene ikke er bra for denne lighteren. Men det forteller også at selv i 22 minus, vil det ikke være noen stor utfordring å bruke lighteren. Men selvfølgelig, i reelle 22 minus utetemperatur, vil den trenge lenger tid for å fungere enn i romtemperatur hjemme. Uansett er den perfekt for meg her i sørvest, der minusgradene aldri blir mange selv om vinteren.

Har ikke erfaring med blodfortynnende og høydeopphold, men sjekket litt med min gode venn "Dr. Google" nå... fra: https://www.doctorfox.co.uk/altitude-sickness/faqs.html#question-17 Mye info samlet på en side der: https://www.doctorfox.co.uk/altitude-sickness/faqs.html

Hei:) Da er vinteren begynt og gradstokken har løpt ned til -22 og der blir den vel værende i noen måneder til i verste fall. Jeg er ute etter en parkas som jeg kan ha ved bålet, når jeg skal hente ved, være ute/i skogen med ungene og likevel bruke på jobben/ til hverdags. Her jeg bor ligger dwet som oftest mellom -18 og -30 fra rundt disse tider til mars, så må være noe som er varmt. Skal ikek på lengre turer og heller ikke sitte mye stille med den(maks halvtime kanskje?) Noen som har noen tips? Ting jeg har sett på: https://www.staypro.no/verneutstyr/arbeidsklaer/jakker/friluftsjakker/helly-hansen-workwear-bifrost-jakke-svart-svart-3047154?channable=00a9f2736b750033303437313534ff&VAT=1&gad_source=1 https://www.fjellsport.no/herreklaer/jakker/parkas/fjallraven-nuuk-parka-m-black-247562 https://www.fjellsport.no/merker/norrona/norrona-gore-tex-down750-parka-unisex-olive-night?channable=01384b6964003131362d303838388d&variantId=116-0888&gad_source=1 https://www.brukas.no/arcteryx-therme-parka-m https://www.fjellrevenshop.no/produkt/fjellreven-singi-down-jacket-herre/ vil ikke ha en byjakke, men må likevel kunen brukes blandt folk:D:D takk

Korleis er dei å tørka etter bruk? På hytta har me ei varmekjelde og er avhengig av at sko er enkle å tørka i varierande temperatur gjennom døgeret (22-8 grader) i god avstand frå ovnen. Eg har tidlegare sett på Skare Expedition men dei er litt ute av lista på grunn av prisen. Dei kan koma raskt inn på lista att viss dei er verdt prisen. Er det dei du har, eller ein anna Lundhagsstøvel? Eg er veldig fan av lag på lag og det å kunna ta ut innerstøvel/kartank for tørking og lufting. Varmesålar er ikkje vurdert som hyttealternativ sidan me ikkje har straum. På vinterstid er lading på eit minimum og eg er for lat til å bera opp powerbank til dette bruket. Stor sannsynlighet for at eg ikkje hugsar å ta med powerbanken ned att.

Her er en liste over aktuelle webkameraer på eller i nærheten av MASSIV-ruten. Cams lyttes fra nord til sør (Sota Sæter til Haukeliseter) og selv om flere er ment å vise trafikk- og kjøreforhold på veiene, gir de alle et inntrykk av snøforholdene. En slik liste er tydeligvis ikke endelig, siden kameraer vil bli lagt til/deaktivert i løpet av tiden. De kan imidlertid gi en nyttig informasjonskilde for alle som planlegger å kjøre hele eller deler av MASSIV-ruten. Vær oppmerksom på at mange av kameraene som er plassert ved betjente hytter er aktive kun når hytta er betjent. 1. Sota Sæter: 1A (retning sør, Tverrådalskyrkja) https://bismoelektro.no/webcam/sota1000M.jpg 1B (retning nord øst, Liavatnet) https://bismoelektro.no/webcam/sota2000M.jpg 2. Nørdstedalseter: foreløpig ingen webkamera 3. Sognefjellet: 3A (6 x webcams): https://skjolden.com/sommarski/ 3B (Hervavatn, retning Skjolden) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3703 4. Skogadalsbøen: foreløpig ingen webkamera 5. Fondsbu: 5A (retning sør øst) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=15 5B (retning sørvest) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=15 5C (Høystaka – foreløpig deaktivert) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=15 5D (Tyinholmen) https://www.tyinholmen.no/webcamera/ 5E (Tyinosen, retning Årdal) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3851 5F (Tyin bom aust, retning Tyinkrysset) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3570 5G (Tyin bom, retning bom) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3571 6. Slettningsbu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 6A (Kyrkjestølane, Filefjell v/Varden) https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/0529026_1 6B (Kyrkjestølane, E16 Filefjellstunnelen vest, retning Borlaug) https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/3000603_1 6C (Kyrkjestølane, E16 Filefjellstunnelen vest, retning Tyinkrysset) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3855 6D (E16 Filefjell v/Smedalen) https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/1429041_1 7. Sulebu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 8.Skarvheim DNT (R52 Breistølen, retning Borlaug/Lærdal): https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3649 9. Bjordalsbu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 10. Iungsdalshytta: https://www.webkamerahallingdal.no/iungsdalen/iungsdalshytta001M.jpg 11. Kongshelleren: selvbetjent hytte, ingen webkamera 12.Geiterygghytta: foreløpig ingen webkamera, men Vestredalen Fv50, retning Hol: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3643 13. Finse: 13A (Finse stasjon) https://www.bt.no/nyheter/i/pqR9V/Finse 13B (Finsehytta – foreløpig deaktivert) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=2205 13C (Finse Research Centre) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=1961 14. Krækkja: foreløpig ingen webkamera 14A Skulevika, Rv7: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3614 14B Dyranut, Rv7, retning Haugastøl: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3620 14C Leiro bom, Rv7, retning Dyranut/Haugastøl: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3579 15. Stigstuv: foreløpig ingen webkamera 16. Sandhaug: foreløpig ingen webkamera 17. Litlos: foreløpig ingen webkamera 18. Hellevassbu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 19. Haukeliseter: 19A http://94.139.67.154:50000/axis-cgi/jpg/image.cgi?resolution=800x500 19B (E134 Haukelifjell, retning vest): https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/1229026_1 19C (E134 Midtlæger, retning Røldal): https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3623

Svarer ikke helt på spørsmålet ditt, men det kan kanskje hjelpe. Jeg får ikke Alfa skisko til å passe foten min. Jeg synes Alfa er litt smale i lesten og trange i tærne. Det var riktignok Outback A/P/S jeg prøvde. Det kan sikkert være noe med foten min, men det er som regel bare Alfa jeg har problemer med. Løste det med å bytte til Crispi Svalbard.

Synes forslaget om ei smal fjellski er godt. Då kan du velje om du vil ha på eller av kortfell (digg å rive dei av på lengre strekk med unnabakke). Då får også ei litt anna type ski i staden for to "av samme"? På ei slik ski kan du jo velje å behalde full lengde på kortfellen (ikkje kappe den) for betre feste. https://madshus.com/en-no/p/panorama-t50-intelligrip-transition-skis-2024 På ski med integrert fell har dei jo berre ei viss lengde gitt spesifikk lengde og stivheit? Evt ring Madshus å spørje kva av dei to modellane dei tilrår?

Ikke heftig p.t., men Globalstar planlegger å utvide med 17 satellitter til i 2025, i stor grad finansiert av Apple: https://ts2.space/en/emergency-sos-via-satellite-to-expand-coverage-with-globalstars-satellite-launch/

Jeg har faktisk en kano jeg vurderer å selge. Det er en rød Old Town Penobscot 17’ Royalex kano. Den er laget i Royalex (vinyl), og er derfor lettere og stivere enn en vanlig plastkano, og tåler langvarig UV eksponering bedre. Man får ikke tak i maken lengre, dessverre, for Royalex materialet er gått ut av produksjon. (Det ble vissnok for dyrt). Meget rask kano, jeg har padlet den en del solo på både sjøen og vann, men da med litt ballast i baugen. Den har to seter, og god plass til en hel familie på 4 pluss hund og bagasje på overnattingstur. Kan sende bilder og sånt i morgen om den er av interesse.

Hvis det er snakk om nødladere med 25–30k mAh @ 5.0 V, altså ca. 17–20k mAh @ 3.6 V (som er den spenninga det meste av småelektronikk med oppladbare Li-ion batterier bruker, og som man realistisk sett har disponibelt, derfor hadde det vært bedre om batterikapasitet var oppgitt i Wh), så tror jeg nok jeg ville vurdert en modulær løsning med f.eks. en XTAR PB2S med 4 stk 21700-batterier à 5000 mAh = 20k mAh @ 3.6 V. Da hadde jeg hatt muligheten til å ha med 5k, 10k, 15k eller 20k lt etter behov, og dermed kunne sluppet å dra med hele 20k på en kort todagerstur. I tillegg har man da mulighet til å bytte ut en battericelle om gangen dersom noen skulle bli dårlige. I tillegg kunne batteriene bli brukt i noen av lommelyktene mine når jeg ikke er på tur med nødladeren, eller jeg kunne tatt ut 18650-batteriet i hodelykta og brukt det til å lade mobilen om nødvendig, ettersom PB2S takler både 18650- og 21700-batterier. Muligens litt dyrere enn å kjøpe en rein nødlader, men det hadde vært verdt det for min del. Ellers er jeg enig med @Marius Engelsen ang. strømforbruket ditt. Om du er i områder med liten eller ingen dekning, men ikke har telefonen i flymodus, så vil den bruke mer batteri på å «søke» etter basestasjoner. Har vært på 5-dagers HV-øvelse med en nødlader på ca. 15000 mAh @ 5.0V, og trengte vel kanskje å lade telefonen et par ganger på den tida, blant annet fordi den var i flymodus en del av tida.

Jeg har siklet litt på Helsport Trollheimen eller Alta X-Trem som vinterpose i syntfiber primært for vinterturer med pulk. De er tilnærmet like, med noe annet vanntett yttermateriale i fotenden på Trollheimen bare. Når beskrivelsen sier "ny Rago-passform" og bilder av begge ser ganske Rago-ish ut var jeg ganske håpefull. På helgetur til Svalbard, på selveste Black Friday snublet jeg over Trollheimen X-Trem til en temmelig fin pris. En av posene var jo på kjøpelisten - Så hvorfor ikke. Det ble kjøp. Rullet den kjapt ut på hotellsengen senere på kvelden og fant ut at dette IKKE er samme passform som Rago X-Trem som jeg liker så godt. Veldig mye trangere rundt benene. En sideliggers mareritt. I tillegg så luktet den nye posen svette (!). Etter litt faktisk research ser jeg jo at Rago-posen spesifiseres til 85cm bred, og Trollheimen/Alta X-Trem er på 80... Heldigvis hadde jeg mulighet til å gå innom butikken i dag for å returnere posen. Det viste seg så at på kvitteringen står det at butikken kun gir tilgodelapp på samme butikk (som kun finnes i Longyearbyen) ved retur. Kynisk, men sikkert en god grunn bak det for å unngå at retur misbrukes av turister på korte turer. Greit nok, jeg tok til takke med en i hvert fall helt ny pose sv samme modell som ikke lukter svette og får heller selge den hjemme (hint: se Finn. Trekker gjerne av noen hundrelapper for noen fra forumet). Såå til det jeg egentlig åpnet tråden for: Finnes det gode vinterposer i kunstfiber som er "Rago X-Trem" type romslig? God hette, varmekrage og snurpemuligheter er et must. Ser at Isbjørn er meldt flere steder, men de oppgir ingen EN 13537 gradering av posene sine (Bjørnøya, Jan Mayen), kun anektdotiske -14- og -22 grader i komfort. Hvordan er romsligheten i de uten å skreddersy?

En rundtur hjemmefra på 12 kilometer. Jo, det er mulig å trosse varsel om oversvømmelser, sterk vind og snøskred, uten å sette hverken liv eller helse i fare. Denne dagen vartet YR opp med skikkelig dårlige nyheter. Det var snakk om storm i kastene, snøskredfare, og oversvømmelse. Alt på en gang. Mange gule farevarsel med andre ord. Nå er vel snøskredfaren ikke særlig stor uansett snømengder på flate Jæren, men med grønne marker og bare noen spredde flekker av snø, så virker det helt feil å melde noe slikt. Vind og nedbør, er noe annet, og denne dagen skulle det blåse skikkelig – i følge YR. Jeg har jo gått tur i vind tidligere, og vind over 17-18 m/sek, er ikke å kimse av. Det kan være skikkelig tungt å gå med så sterk vind i mot, og med slik vind bakfra, kan det være vanskelig å holde balansen. Først kom snøen og laget det utrivelig å gå tur. En skitur ble løsningen,. Så kom det mildvær og regn. Det var omtrent umulig å holde seg på beina, og det ble et par inne dager, bare avløst av et besøk på treningsstudio. Jeg så fram til vanlig vinter, med litt regn og ikke tegn til is og snø. Selv med 7 grader og regn tar det likevel tid før snøen forsvinner. Søndagen gikk uten tur. Mandagsmorgen blåste det fortsatt, men vinden minket litt ut over morgenen. Det lå igjen en og annen snøflekk, og det var fortsatt litt is enkelte plasser. Med sterk vind var det ikke snakk om en tur langs stranden. Det måtte bli en helt vanlig treningstur rundt Gruda til Øksnevad, om Klepp og hjem. På vei nedover mot Bore, kunne jeg kjenne vinden, men den var langt fra så sterk som meldt. Den laget i hvert fall ingen problemer. Nå kom det noen dråper flygende. Ikke mange, men nok til at det ble litt surt – en kort stund. Selvsagt var nedbøren ikke med i varselet. YR mente det ville være opphold. Nede på Bore er det noen som har elva i bunnen av hagen om sommeren og hagen i bunnen av elva om vinteren. Alt var som vanlig, men slikt kalles ikke flom. På nordsiden av Borevarden, på vei mot Gruda, var det is i veien. Turveien hadde ikke blitt brøytet og den nedtråkkede snøen forvandlet til is. Fortsatt gikk det greit å komme fram. Først oppe på Grudavarden, hele 75 moh, og over de åpne jordene, kunne jeg kjenne vinden. Øverst, uten le, var nok vindkastene opp mot 20 m/sek et kort øyeblikk. Litt til min overraskelse, tittet sola fram, og det ble sikt utover mot havet. Videre over mot Øksnevad, var det denne dagen helt uproblematisk å gå. Jeg kunne se at det hadde flommet vann i ganske store mengder enkelte plasser. Vannet hadde skyllet vekk sand og grus og laget dype løp. Det er jo litt rart å se grønne marker og bare veier når YR mener det er fare for snøskred, men nettopp grønne marker og bare veier er det jeg egentlig er vant med på denne tiden av året. Det er ikke lenge til snøklokkene og andre vårblomster titter frem. Det vil antakelig være hestehov i blomst etter bare noen få soldager. Fra Øksnevad tilbake til kjøkkenet er en litt kjedelig del av turen. Det blir et par kilometer langs vei og en siste kilometer inne i byggefeltene. tilsammen blir det likevel 12 kilometer i god fart og med en bakke som i hvert fall gir litt trening.

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Tror det viktigste er at man har smurt o-ringene for tur, og gnikket vekk malingen på den rødmalte o-ringen. Reservepumpe er ikke dumt uansett, man vet aldri.

Victorinox DeLuxe Tinker har både tang og saks (123g): https://www.multicom.no/victorinox-deluxe-tinker-lommekniv-multiverktoy/cat-p/c/p1000194322?ref=prisjakt

De har dessverre hengt på "fastnøkkelen" sin også, på denne. Overflødig når den har tang, etter min mening. Så den er bare med på å øke vekt og volum. Skeletool og en lite sak med saks, er bedre løsning, etter min mening. Feks.: https://www.victorinox.com/global/en/Products/Swiss-Army-Knives/Small-Pocket-Knives/Executive-81/p/0.6423

Victorinox Farmer X, Alox - sølvfarget (X betyr m/saks) til kr 835 hos Knivspesialisten.no Victorinox www.victorinox.com/global/en/Products/Swiss-Army-Knives/Medium-Pocket-Knives/Farmer-X-Alox/p/0.8271.26 (klarte nå å holde meg en stund, om jeg skal si det selv)

Muligens gammelt nytt nå, men kom over denne «tråden» angående Msr pumper og kulde. Standard «rød» pumpe, o-ringer til -40C og Arctic til -73C 🥶. https://www.mec.ca/en/product/5052-347/arctic-fuel-pump Se under «Ask and answer»

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!