Søk i nettsamfunnet

Produkt Gregory Deva 80 i str S Levert av XC Sports Equipment A Veiledande pris kr. 3 499,- Fakta frå leverandør Storleikar: extra small, small og medium. Vekt: 2,32, 2,4 og 2,46 kg. Volum: 75, 80 og 85 L. Fakta frå Fjellforum Samme som leverandørens. Fakta om testperson Kvinne 36 år. 166 cm og normalvektig Van med å bere tung sekk, i variert og til dels krevjande terreng. Punkt til vurdering: Vekt mot volum Bæresystem Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter og pakkbarheit Handtverk og materialar (ver og vind) Brukarvennlegheit og moglegheiter for justering Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Passform og bærekomfort Pris Her kjem Gregory Deva 80. Herrane sin variant av denne heiter Gregory Baltoro 85. Om sekken Sekken er omtalt av Gregory som ein heilårssekk med høg lastekapasitet, som møter krava anten du skal gå langt eller høgt, i alt av terreng. Den kjem i tre ulike storleikar, der ein igjen kan tilpasse sekken ved å flytte på skulderreimar, og bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i større eller mindre storleikar. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne ein som er maken til den ein vurdere kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vineter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. Vurdering Som med dei fleste sekkar som finnast i marknaden i dag, er det mange detaljar og mykje informasjon. I staden for å repetere det ein kan finne på produsentenes eigne sider, vel eg her å omtale dei elementa eg betraktar som relevante å omtake, utfrå test. Vil ein ha lang-lesnad og komplett liste over spesifikasjonar, tilrår eg å vitje Gregroy sin eigen nettstad, Gregorypacks.com. Underteikna har testa sekken i str.small, altså 80 liter. Bæresystemet framstår som solid frå byrjinga av, og ein lett sjå føre seg at denne sekken taklar tung last. I staden for å ha eit full justerbart one-size system, har Gregroy velt å lage denne modellen i tre ulike rygglengder, med moglegheiter for å feste inn skulderreimane i to ulike høgder, også dette solid utført. I tillegg kan ein bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i andre storleikar, og slik i stor grad "skreddarsy". Passform kan til ei viss grad likevel tilpassast utan å bytte ut komponentar. I tillegg til moglegheitene for å flytte skulderreimane, har ein utrusta nedre del av ryggplata, som ligg utanpå hoftebeltet, med ei innvendig lomme, laga for ei borrelåsfesta pute. Denne er meint å gi betre støtte for ryggen, tilsynelatande gjennom å spreie belastninga overeit større parti. Dette skal vere gunstig til dømes for den som har svai rygg. Når sekken er på, plasserar puta seg i området mellom bekkenkanten og nedre del av rygg. Eg er noko usikker på kor vidt dette fungerar i praksis. For meg framstår teorien som "omvendt". Dette då eg gjennom mange år i arbeid med trening, har sett at svai rygg ofte sammenfell med for lite magestyrke, i kombinasjon med stramme hofteleddsbøyerar. Enkelt sagt bidreg korte hofteleddsbøyerar til å trekke "navlen", og slik ryggsøyla, fram og ned mot lårbeinet. Har ein i tillegg litt svake magemusklar er det lite å "halde" igjen med. At ei plate, som bygger ut, og slik ytterlegare bidreg til press mot den delen av ryggen som blir trekt framover, skal hjelpe på dei spenningane som oppstår musklane i nedre del av rygg, finn eg ikkje belegg for anatomisk, og heller ikkje praktisk. Det er mogleg eg vil få kraftig motsvar på denne, frå fagfolk innanfor helse og anatomi. Dette er uansett berre ein detalj ved sekken, og det er ikkje verre enn å plukke vekk den vekk. For nokre kroppar kan det også hende att denne plata har ein misjon.Hoftebeltet er stivt, som forventa i ein sekk berekna for tunge bører, og for meg vert det rett og slett for stivt. Det klemmer på bekkenkanten same korleis eg flyttar på det, og same kor eg puttar plata som høyrer til inn og ut. Ved testing av Baltoro (herresekken) kjenner eg at det samme skjer, og at det har lite med storleik og hoftebeltet og gjere, men rett og slett uforming. Det er viktig å understreke at dette er passforma til MIN kropp, og at den for mange andre kan vere midt i blinken, ja, for mange ER denne midt i blinken. Hoftebeltet har godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir strammemoglegheiter. Skulderreimane på denne sekken er tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Eg gjorde eit førsøk på å bytte ut skulderreimane til ein større storleik, utan at det eigentleg hjalp stort. Det er innfestinga som er problemet for meg. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Dette er ein gjengangar på damesekkar for underteikna. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Til liks med Osprey Xena 85, har heller ikkje denne sekken det. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Moglegheitene for ulike rygglengder og to innfestningsnivå for skulderreimane gjer likevel at eg tenkjer at dei færraste vil ha behov for det. Lommer og festemoglegheiter er både denne sekkens styrke og svakheit, alt etter kva bruksområde du ser føre deg. Alle lommene er rause i opninga, noko som gjer det enkelt å komme til innhaldet. Det einaste unntaket er lommmene på hoftebeltet, som etter mitt syn er for små. Dei rommar ikkje eit større kompatltkamera eller ein ein stor modell av våre smarte telefonar. Den eine er dog vantett, noko som er eit pluss. Eg personleg er ikkje gla i desse lommene med ein vertikal glidelås på midten i heile eller større delar av lommas lengde, då eg synes det gjer dei ueigna til mindre gjenstandar. Til gjengjeld er dei supre for større gjenstandar. Ei slik frontlomme finn ein på denne sekken. Sekkens øvre kompresjonsreimar er festa i denne lomma, og med innhald er den med på å trekke saman og stabilisere hovudrommet på sekken. Reimane frå topplokket går under desse reimane, noko eg synes trekk ned. Kryssande reimar er eit krøkk på dei turane ein har mykje utstyr. Lomma har glidelås rundt heile i ein u-fasong, og utgjer "lokket" av frontopninga. Den har fire festepunkt for eventuelle ekstrareimar. Ein må då vere budd på at ved å feste noko midt framme på sekken, så mistar ein tilgangen til den store lomma. Dette kunne enkelt vore unngått dersom frontlomma hadde toppopning. Eg har løyst det med å ha typiske volumgjenstandars som ikkje veg så mykje festa der, samt berre på dei nedste to punkta, slik at eg kjem til glidelåsen og opningen øvst, sjå bilete under. Sidelommene har god opning og funkar greit også når sekken er full. Dog gjer kombinasjonen av lange fulle sidelommer og to sett kompresjonsreimer på sida, med nokså langt spenn, at feste av utstyr på sida vert litt kronglette. Dei øvste kompresjonsreimane er skråstilt for å ikkje komme i konflikt med nettopp lommene. Dette gjer at til dømes ski vert vanskeleg å få festa stødig, og dei lev sitt eige liv under marsj. Toppreim til skia er eit minimum, og ekstra reimar for stabilisering av gjenstandar som skal festast på sida ein etappe eller to er tilrådd. Topplokket på Deva 80 er supert. Det har to store lommer, med glidelåsretninga frå rygg til front på sekken, i staden for frå side til side. Å kunne stå lett framoverbøygd og opne pittelitt for å få tak i sjokoladen er jo ein artig liten bonus, men det viktigste er at einenkelt får oversikt over innhaldet i lommene når ein opnar dei, utan å måtte stå og grave i "blinde". Isøksfesta funkar fint, og med spade på ei side og isøks på den andre, frigjer ein plass på sida av sekken til dei tyngre tinga som ein gjerne vil ha tettare på kroppen. Deva har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein del det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst. Eg tenkjer at ein kunne spart seg for denne opninga når ein har den store frontopninga. På den andre sida burde den være der om eg fekk rådd den store frontlomma til å verte redesigna med toppopning. Eit stort pluss med oppsettet av reimar på denne sekken er dei lange reimane nedst på sekken, som er festa ved ryggplata, og går heile vegen under botnen og vert festa på framsida, over botnopninga. Desse reimane gjer at ein ved behov for stor lastekapasitet, kan feste relativt tunge ting på utsida av sekken, under, utan at den vert topptung eller baktung. Eit telt på 3 kg ggår heilt supert, og bidreg eigentleg berre til å få tyngepunktet endå meir ned, utan at det går utover måten sekken oppfører seg på. Glidelåsdragerane går greit å operere med vottar, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er kompatibel med drikkesystem, som vert oppbevart i ein liten uttagbar ekstrasekk i hovudrommet. Denne er heilt grei i bruk, og vil romme omtrent det samme som eit stort topplokk brukt som hoftesekk, som jo er ei vanleg løysing på mange sekkar til dømes for dagstur vekk frå leir eller hytte. Det er lite unødvendig fiksfaks på Deva 80, på same tid som han er grei å justere og få til å sitte bra, noko som gjer han brukarvennleg. Ein av sekkens verkeleg store styrkar er pakkbarheita. Lommene er store og gode, lett tilgjengelege, og det å pakke sekken for ulike typar aktivitet og terreng framstår som ein leik, inkludert å få pakka han med lågt tyngdepunkt for skitur. Det solide bæresystemet gjer at ein også toler litt "udisiplinert" pakking, utan at ein kjenner kvar ein minste lille feil når ein får han på ryggen. Toppopninga er romsleg, og ein får fort den gode pakkekjenlsa ein får ved pakking av store og tunge pakkrammesekkar, til tross for at denne er både mindre og lettare. Å sleppe fleire rundar med "tetris" i løpet av ein fleirdagerstur er tipptopp. I teltet nyt ein godt av den store frontopninga, og ein får "koffert"kjensla. Eg skulle dog ynskje meg meir kontrastar på detaljane fargemessig, noko eg personleg synes hevar brukaopplevinga på ein sekk det siste lille hakket. Når ein har meir eller mindre ein og same farge på alt, må auget sjå det lille nanosekundet lenger for å "sorter" detaljar, noko som er ein gjengangar på ein del sekkar, inkludert den tidlegare omtala Osprey Xena. Praktisk bruk vs målsetting Sekken skal i følgje Gregory sin omtale vere eigna til å frakte tung last, i krevjande terreng over tid. Dette er det ikkje tvil om at den fiksar bra, inkludert Gregorys mål om at den skal halde mål til frakt av nødvendige forsyningar og utstyr for ei veke, til ein høgalpin basecamp. Og nettopp med vekt på bsecamp. Eg synes ikkje at dette er den optimale sekken for turar i norsk, alpint terreng som krev bre/klatreutstyr, og som har i seg dagleg forflytning. Til det synes eg sekken er for lite praktisk løyst med omsyn til lommer og reimar. Materialar og kvalitet på saumar framstår som litt i utakt. Saumar, reimer, glidelåsdragerar og strekk verkar bra, men tyet og sjølve glidelåsa verkar noko skjørt. Eg har etter relativt få (omlag 15) bruksdøger greid å få nokre små hol på tyet på sida av sekkerommet, på sidelomma. Holet samanfell med området ski og evt isøks vil ligge og gnisse, og eg vil tru at det er slik det har oppstått. Det er ikkje kritisk på noko punkt, og vil enkelt late seg ordne med ein bit tear-aid eller gaffatape, men det er verdt å merkje seg at det er greit å fare litt varsamt åt. Det er kanskje prisen å betale for ein såpass lett sekk, med ein slik lastekapasitet? Prisen på denne Gregorysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 499 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Lastekapasitet på denne relativt lette sekken tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum. Sett opp mot lastekapasiteten og volumet derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Oppsummering og konklusjon For underteikna var passforma ikkje optimal. Dette må ikkje sjåast som eit negativt punkt i testen, då det er høgst individuelt kva som høver den einskilde. For utstyrstunge turar på meir enn 3-4- dagar er ikkje løysingane på sekken utvendig optimale. Med omsyn til lommer og festeanordningar for utstyr og hardvare, kan ein kan fort få ei kjensle av å minne om bilete på framsida av ei bok frå Zappfes verden, eit lett kaos av uorganisert menneske/sekk. Tyet kan også verke til å ikkje tole desse belastningane spesielt godt. Bortsett frå det ovanfornemnde "tursegmentet", er Gregory Deva 80 ein bra allroundsekk. Den har eit solid bæresystem og gode, funksjonelle løysingar for meir tradisjonell oppakning, og mange moglegheiter for personleg tilpassing. Med tanke på eigenvekta presterar den særs godt. Pluss for moglegheitene til å kunne "skreddarsy" og tilpasse i stor grad. For den tradisjonelle fjellskiløparen, vandrer og fjellfant, som tilbakelegg både høgdemeter og kilometer er dette ein sekk med stor kapasitet for si vekt. Dette skjedde med sekken etter endt testing Sekken vert returnert til leverandør. Alle foto frå leverandør eller underteikna med turfylgje.

Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise) Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta. Nikkaloukta – der veien stopper Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld. Bare å ta bena fatt herifra Laddjujávri Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter. Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift Innover mot Kebnekaise Kloppeti klopp Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala. Solide klopper i alle fall 6 km igjen, og nå skal vi oppover Opp til Tarfala Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover. Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon. Oppover mot Tarfala Solide bruer De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si … Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein! Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag. Isbreer og bresjøer Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe. Tarfala forskningsstasjon Isfallsglaciären Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen En nærmere titt på Kebnepakteglaciären Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet Dansen begynner kl. 21.00 Kaskasatjåkka 2071 moh La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti … Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka Langt ned! Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären Jeg bærer det ikke ned igjen Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera). Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt) Litt soling i hytteveggen ble det tid til Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden Tilbake til start Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og! Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag

[gallery600x480] [album]457[/album] [/gallery] Produkt Klättermusen Mysse 2.0 Levert av Klättermusen Veiledende pris kr. 700 Fakta fra leverandør 100% Polyester (ytre lag) 91% Polyester (indre lag) 9 % Elastane (indre lag) Membran: 3-lags Cutan Fakta fra Fjellforum Fjellforumvekt: 89 g Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Sikkerhet Pris Beskrivelse av produktet Luas brem kan ikke festes på lua med en knapp. Istedenfor kan bremen skyves opp og ned avhengig av hvordan man ønsker at bremen skal stå. Lua kan strammes slik at man kan velge hvor stramt den skal sitte rundt hodet ved å benytte en spenne som er festet på baksiden av lua. Den har også en snor som går under haka. Testforhold Lua har tilsammen hatt fem testdøgn hvor et testdøgn strekker seg fra fire til seks timer i døgnet. Det har også vært sol, snødrev og en del vind under testdøgnene. Temperaturen har variert mellom 5 °C og -15 °C. Vurdering Strammefunksjonen på lua kan gjøres med en hånd. Med eller uten votter. Dette gjør den svært funksjonell slik at man ikke behøver å ta av seg noen av vottene eller hanskene. Snora som går under haka er også enkel å justere med eller uten votter. Lua rekker godt nedover ørene, panna og nakken. Dette er svært fordelaktig sammenlignet med andre luer som gjør at man må velge om panna skal dekkes, eller om det er nakken som skal dekkes. Det er også uproblematisk å kombinere snøbriller og hodelykt med lua. På snøbrillene passer bremen perfekt over brillene og rekker litt over brilleglasset som er fordelaktig når bremen skal dekke for sol. Lua er også godt fôret med et mykt og fleksibelt innerstoff. Konklusjon Alt i alt er dette en meget god lue og prisen på kr. 700 kan uproblematisk forsvares. Luas detaljer er også godt gjennomtenkt og det er ikke gjort noen kompromisser som svekker luas egenskaper. Dette skjedde med produktene etter endt test Lua sendes tilbake til leverandør.

[gallery280x280] [album]449[/album] [/gallery] Produkt Aclima Woolnet levert av Aclima Veil. kr. 649 og 599 for over- og underdel. Brynje Wool Thermo levert av Brynje Veil. kr. 799 og 599 for over- og underdel. Devold Wool Mesh levert av Devold Veil. kr. 599 og 499 for over- og underdel. Testpersoner @Mørkeblå @Þróndeimr @Henrik Testkriterier Passform Komfort Temperaturregulering Fukttransport Slitestyrke Vekt Pris Testforhold Produktene er testet i temperaturer fra +3 C° til -25 C° på toppturer, ski og overnattingsturer på vinterstid. Tilsammen har all nettingen som har vært gjenstand for testing tilsammen hatt ca. 70-80 bruksdøgn. Bruken av nettingen innenfor et testdøgn har vart i alt fra to timer til et helt døgn. Vurdering Formålet med sammenligningstesten har vært å undersøke i hvilken grad nettingene oppfyller de ulike testkriteriene som er satt, sett i lys av produsentenes beskrivelser av produktene. Passform og komfort Nettingen fra Aclima, Brynje og Devold har alle relativt høy hals, men halsen til Devolds netting er noe kortere enn halsen til de to førstnevnte. Dette innebærer at det ikke er like enkelt å legge halsen til Devolds netting dobbelt slik at halsen kan bli ekstra isolert. Dette innebærer at behovet for en buff eller hals kan bli større sammenlignet med Aclimas og Brynjes netting, spesielt når det trekker kjølig. Viktig med god glidelås Nettingen fra alle tre merkene kommer også med glidelås og skiller seg fra hverandre. Devolds glidelås rekker godt ned på brystet, noe som gir mulighet for ekstra god lufting ved behov. Her kunne glidelåsen til Aclima strekt seg lengre ned på brystet ettersom det ekstra stoffet som er lagt rundt hals og skuldre gjør stoffet blir relativt kompakt hvor luftingsmulighetene er noe redusert. Brynjes glidelås rekker omtrent like langt ned på brystet som Aclima sin, men mengden tettvevd stoff som ligger rundt hals og skuldre er mindre og luftingen rundt halsen oppleves bedre. Dette gjør Brynjes glidelås har bedre luftingsmuligheter enn det Aclima har. Dette er også grunnen til at vi ikke har gjort noen særlige bemerkninger på Brynjes glidelås når det gjelder lufting. Ettersom nettingen fra Aclima, Brynje og Devold har glidelås er det også viktig at glidelåsen ikke fester seg til eventuelt skjegg og andre klesplagg. Glidelåsene fra samtlige merker har påsydd ekstra stoff for å forhindre nettopp dette, men det er kun Devold og Aclima som har tilstrekkelig god hakebeskytter som er plassert øverst på glidelåsen. For Brynjes netting innebærer det at skjegg kan hekte seg i glidelåsen, noe som naturligvis er ubehagelig når skjegg blir nappet ut. Elastisk netting Nettingen fra merkene har alle ulik elastisitet. Devold sin Wool Mesh har ikke noe såkalt 'dødt stoff'. Med dødt stoff siktes det til her at stoffet ikke lengre er responsivt når det tøyes og trekkes i stoffet. Derimot har Aclima og Brynje mer dødt stoff, men ikke i absolutt forstand. Aclimas netting har påsydde ribbefelt som strekker seg fra armhulen og ned til hofta og er i 100% ull. Disse ribbefeltene er svært elastiske og hjelper til med å bedre passformen. Selve maskene til Aclimas netting er elastisk i den grad de trekkes i den ene eller andre retningen. Det virker som at det er maskene som setter begrensningen for hvor langt det er mulig å tøye maskene. Det virker som at nettingen ikke er responsiv i større grad enn hva maskene tillater. Dette innebærer at stoffet i maskene ikke er responsive i seg selv, slik som Devolds netting er. Brynjes netting er noe på vei en hybrid mellom Devolds og Aclimas netting når det kommer til elastisitet. Maskene til Brynjes Wool Thermo sørger for at nettingen har god passform, men stoffet i nettingen er også noe elastisk sammenlignet med Aclimas Woolnet. Når det gjelder passformen for disse tre nettingene må man også se i lys av noen av faktorene til komforten på nettingen som er bedre beskrevet lengre ned. En av faktorene for komforten er de ulike nettingenes pålagte puter eller tettvevd stoff. Beskyttelse og forsterkning på skuldre, albuer og knær Aclima har påsydd tettvevd stoff på skuldre, albuer og knær for å redusere ubehag når nettingen står i press mellom hud og en annen ekstern påvirkning. Dette kan eksempelvis være en sekk som legger press på skuldrene eller at man av en eller annen grunn står på alle fire i et telt for eksempel. Der hvor det er påsydd ekstra stoff hos Aclima har vi ingenting å bemerke når det gjelder overdelen. Når det kommer til underdelen er det ekstra stoffet som er lagt på knærne ikke helt godt plassert, men tanken har vært god. Puta eller stoffet starter omtrent øverst på kneskåla, og rekker et godt stykke ned på leggen. Det at stoffet rekker såpass langt ned på leggen har gode grunner for seg dersom man sitter på kne. Tanken er nok at nettingen skal stramme seg og bli heist opp langs beinet slik at hele kneskåla blir dekket når man eksempelvis sitter på kne. Mange kjenner nok til at fotenden i ei vanlig bukse blir hevet dersom man sammenligner en sittestilling med å være i oppreist posisjon. Men på grunn av elastisiteten til Aclimas netting skjer det ingenting. Det blir ingen fullgod omslutning av kneskåla slik at nettingen blir heist opp. Puta blir værende nede på leggen og virker noe pløsete, men det er likevel viktig å påpeke at den er funksjonabel. Brynje har lagt på slike puter eller ekstra stoff på skuldre og knær, men ikke albuer. Det at det ikke er lagt noe ekstra stoff på albuene har vi ikke bemerket noe problem knyttet til dette. Vi har ikke opplevd at huden er blitt irritert eller at det har vært ubehagelig å legge press på nettingen. Dessuten har putene eller stoffet til kneskålene bedre passform sammenlignet med Aclimas puter eller stoff på knærne. Fra Aclima og Brynje har ikke Devold egne puter eller ekstra stoff på utsatte plasser som skuldre, albuer og knær. Hva gjelder skuldrene oppleves det ingen ubehag når det blir lagt press på disse. Derimot kan huden bli noe irritert og sår på albuer og knær når nettingen står i press mellom hud og et eksternt element. Hva gjelder komforten henger den som allerede nevnt sammen med passformen. Det oppleves ingen kløe ved bruk av de forskjellige nettingene. Dette kan riktignok være individuelt, spesielt dersom noen har allergi. Felles for alle nettingtypene er at alle benytter seg av merinoull, men det er kun Devolds Wool Mesh som består av 100% merinoull. Aclima og Brynje benytter blant annet polyamid og elestane for bedre slitestyrke. Aclima fremhever at plaggene skal ha gått gjennom Total Easy Care (TEC) for å sørge for at nettingen er kløfri og at de ikke krymper ved vask. Vi har testet Aclimas over- og underdel i størrelsen Medium. Det kan tenkes at denne fremdeles er noe stor i størrelsen sammenlignet med Devold (Medium) og Brynje (Large). Slik sett burde det heller vært slik at nettingen krympet noe ved vask, og at den deretter kan utvide seg når den tas i bruk. For @Henrik og @Þróndeimr var Aclimas Woolnet fremdeles noe pløsete til tross for vask på ullprogram. Devolds Wool Mesh og Brynjes Wool Thermo satt derimot som et skudd på oss. Det kan tenkes at denne nettingen vil passe bedre for mennesker som har mer kroppsmasse enn oss. På innsiden av leggen har Devolds Wool Mesh en annen vev enn nettingen ellers. Dette er for at det ikke skal oppstå ubehag der hvor hud og støvler presser mot nettingen. Dette har ikke Brynje i sin netting, og man kan oppleve at hår på leggen blir avrevet. En slik problematikk har vi ikke merket oss ved Aclimas Woolnet. Temperaturregulering, fukttransport og vekt Temperaturreguleringen henger nært sammen med plaggets evne til å transportere fuktighet. Er man våt og befinner seg i kalde omgivelser leder fuktigheten varme fortere enn dersom plagget er tørt. Samtidig må plagget være godt egnet for å holde på varmen. Devold opplyser ikke noe spesifikt i hvilket aktivitetsnivå plagget er egnet for. Aclima viser til at deres Woolnet er egnet til bruksområde fra middels til høy aktivitet. Brynje fremhever at plagget sikrer god isolasjon ved lav aktivitet og sørger for at overskuddsvarmen transporteres ved høy aktivitet. Dette må ses i lys av hvilke temperaturer man befinner seg i og hvilke individuelle forskjeller hver enkelt person har. Noen personer utvikler mye varme og svette mens andre utvikler ikke like mye varme og svette, og er derfor avhengig av at varmen beholdes i plagget så langt det lar seg gjøre.Veven fra nettingen til Devold skiller seg i sørst grad fra Aclimas og Brynjes netting. Maskene til nettingen fra Devold har større tetthet sammenlignet med de to andre. Det er Brynjes Wool Thermo som har de største maskene og har de beste fukttransportegenskapene ved at fuktigheten transporteres raskest. Likevel om nettingen er tørr gjør størrelsen på maskene det vanskelig å holde særlig godt på varmen sammenlignet med nettingen fra Aclima og Devold ved lavere aktivitet. Nettingen fra Brynje har også mindre tettvevd stoff sammenlignet med Aclima og Devold. Dette innebærer at Brynjes netting også har lavest vekt i testen. I kjøligere temperaturer kan denne nettingen virke noe kald, og nettingen er nok primært egnet for personer med et høyt aktivitetsnivå og/eller for personer som produserer rikelig med varme på vinterstid. Aclimas Woolnet har derimot mer tettvevd stoff rundt skuldre og hals samt en påsydd ribbstrikk fra armhulen og ned. Maskene i denne nettingen er de nest største i testen og gir relativt god og grei fukttransport, men som nevnt ovenfor burde glidelåsen vært lengre ned slik at det er enklere å slippe ut overskuddsvarme ved behov. Devolds Wool Mesh opplever vi som en veldig tilpasningsdyktig netting i varmere, men også kjøligere temperaturer. I lav aktivitet holder nettingen godt på varmen, noe som også kan gjenspeiles i at maskene til Devolds netting også er de mest tettvevde. Den bruker noe lengre tid å transportere vekk fuktighet sammenlignet med Aclimas og Brynjes netting, men den holder likevel godt på varmen. Dette kan nok skyldes flere faktorer, men det at nettingen fra Devold er i 100% ull og at maskene har den største tettheten blant nettingene antar vi har de største innvirkningene på evnen til fukttransport. I høyere aktivitet tar nettingen godt vare på varmen og det er derfor en stor fordel at glidelåsen går så langt ned på brystet som den gjør slik at man i noen grad kan tilpasse temperatur- og fukttransporten noe. Slitestyrke I løpet av månedene vi har testet netting fra Aclima, Brynje og Devold har vi ikke hatt anledning til å sjekket slitestyrken på plaggene i den grad vi skulle ønske. For dette trenger vi mer tid. Denne testen vil derfor være en foreløpig test for det som gjelder slitestyrken. Vi i vil undersøke slitestyrken som knytter seg til produktets passform, sømmer og annet. Det eneste vi kan si noe spesielt om per i dag er at Devolds Wool Mesh har antydninger til å nuppe noe. Avsluttende bemerkninger Vi som har testet netting fra Aclima, Brynje og Devold er alle lange og slanke menn. Det er derfor viktig å ta dette i betraktning når testen leses. Eksempelvis kan personer med større kroppsmasse ha bedre passform til Aclimas Woolnet enn den gjorde for oss. Eller det kan være at man ikke har et behov for å stå på alle fire i et telt som skaper irritasjon og ubehag ved bruk av Devolds Wool Mesh, eller at du ikke har like spisse knær og albuer som oss. For Brynjes Wool Thermo kan det være at denne nettingen passer godt til personer som produserer mye kroppsvarme sammenlignet med oss. Konklusjon De ulike nettingene fra Aclima, Brynje og Devold har alle ulike og forskjellige positive og negative egenskaper, og vi trekker ingen entydig konklusjon for den beste nettingen. Dette må avgjøres individuelt og konkret ettersom de ulike egenskapene hos de ulike merkene er så forskjellige fra hverandre. Når man skal finne en netting bør denne velges ut fra hvilket formål man har tenkt at plagget skal oppfylle. Aclimas mest positive egenskaper er temperatur og fuktreguleringen til tross for at glidelåsen burde gått lengre ned på brystet. Videre isolerer den spesielt godt i halsen hvor stoffet kan legges dobbelt. Videre er den også behagelig å ha på seg. På den negative siden kommer den dårligst ut når det gjelder dens passform, og er også den tyngste i testen. Alt i alt kommer Aclimas over- og underdel midt på treet hva gjelder veiledene pris på kr. 1.248. Brynjes mest positive egenskaper er den lette vekten og gode passform. Når det kommer til temperatur- og fuktregulering som henger tett sammen, er vurderingen todelt. For personer med høyt aktivitets- og/eller varmeutvikling er den svært effektiv og funksjonell. Evnen til å holde på varme i kjølige miljøer er derimot begrenset. Det som også trekker ned er at over- og underdelen har den høyeste veiledende totalpris på kr. 1.398. Devolds mest positive side er evnen til å regulere temperaturen, samt passform, komfort og pris. Den totale veiledende prisen på Devolds over -og underdel er den rimeligste til kr. 1.098. På den negative siden mangler det ekstra stoff på albuer og knær, slik at huden kan bli sår og irritert. Dette skjedde med produktene etter endt test Testen er ikke over enda, ettersom vi ønsker å se nærmere på nettingenes slitestyrke. Siden nettingen er undertøy kan heller ikke denne selges på nytt, og det er av praktiske årsaker i forbindelse med postgang enklest om hver av testerne beholder dette noe som er gjort i samråd med Aclima, Brynje og Devold. Les mer om de enkelte merkene og modellene vi har testet [gallery280x280] [album]440[/album] [/gallery] Aclima Woolnet Fjellforumekt overdel: 261 g (Medium) Fjellforumvekt underdel: 187 g (Medium) Totalvekt: 448 g Veil. pris overdel: kr. 649 Veil. pris underdel: kr. 599 Totalpris: kr. 1.248 Les testen her [gallery280x280] [album]444[/album] [/gallery] Brynje Wool Thermo Fjellforumvekt overdel: 183 g (Large) Fjellforumvekt underdel: 149 g (Large) Totalvekt: 332 g Veil. pris overdel: kr. 799 Veil. pris underdel: kr. 599 Totalpris: kr. 1.398 Les testen her [gallery280x280] [album]445[/album] [/gallery] Devold Wool Mesh Fjellforumvekt overdel: 249 g (Medium) Fjellforumvekt underdel: 173 g (Medium) Totalvekt: 422 g Veil. pris overdel: kr. 599 Veil. pris underdel: kr. 499 Totalpris: kr. 1.098 Les testen her

[gallery280x280] [album]445[/album] [/gallery] Produkt Devold Wool mesh man zip neck og long johns Levert av Devold Veiledende pris kr. 599 og kr. 499 for over- og underdel. Fakta fra leverandør 100% merinoull Fiber: 18,7 mikron Vekt: 190 g/m² Fakta fra Fjellforum 249 gram (Overdel Medium) 173 gram (Underdel Medium) Testpersoner @Mørkeblå @Þróndeimr @Henrik Testkriterier Passform Komfort Temperaturregulering Fukttransport Slitestyrke Vekt Pris Beskrivelse av produktet Nettingen på over-og underdelen er tettvevd. Overdelen har krage med glidelås. Underdelen er har en annen vev på innsiden av leggene som har en annen vev enn resten av nettingen. Veven er også annerledes i underlivet. Testforhold Testen av produktene har foregått vinteren 2016 i temperaturer mellom + 3 C° til - 25 C° av tre personer. Produktet er testet på toppturer, og lengre overnattingsturer vinterstid med pulk og randonee i alt fra rikelig med sol, overskyet vær til snøvær med sterk vind. Vurdering Formålet med testen har vært å undersøke hvordan produktene oppfyller kriteriene som er satt. I tillegg undersøker vi om ullundertøyet også oppfyller egenskapene Devold beskriver. Devold fremhever at Wool mesh undertøyet har gode fukttransporterende egenskaper som har en ventilerende og isolerende funksjon. Videre fremheves elastisiteten i produktet. Plagget har god passform og det er ikke oppdaget at plaggene krymper ved vasking på ullprogram. Glidelåsen på overdelen strekker seg langt ned på brystet noe som gir mulighet for god lufting når man eksempelvis har en hals eller annet plagg i halsen som dekker øvre del av halsen. Halsen er noe kort, slik at det ikke er mulig å brette den dobbelt. En buff eller hals kan derfor være nyttig å benytte i tillegg. Vi har også opplevd litt forskjeller på om glidelåsen fester seg til skjegget. På innsiden av glidelåsen er det festet et smalt bånd for å forhindre at glidelåsen skal feste seg til skjegg eller annet. Når glidelåsen dras helt opp kan det være at skjegget fester seg i skjegget, og er ikke særlig behagelig, men dette har vi delte oppfatninger om. Ved bruk oppleves ingen kløe fra nettingen. Den er også god å ha på seg, og som Devold skriver i sin beskrivelse er også plagget elastisk. Det er ikke noe stoff som er dødt. Med det mener vi at stoffet er elastisk uansett hvor mye man trekker i nettingen. Nettingen er også veldig tilpasningsdyktig til varmere og kaldere temperaturer. Dette innebærer at likevel om det er relativt varme temperaturer så blir det ikke ubehagelig varmt. Det samme gjelder når det er relativt kjølig, blir man heller ikke kald uten videre. Slik sett tilpasser nettingen seg godt etter kropp og temperaturer. Nettingen er også tettvevd og egner den seg til bruk sammen med andre uten å vise for mye kropp. I høy aktivitet transporterer den bort fukt svært godt, og gjør at man holder varmen. Til tross for høy aktivitet med tilhørende utvikling av svette har det heller ikke vært noe problem å gå krype ned i soveposen etter en liten stund. Overdelen og underdelen har ingen puter eller ekstra beskyttelse på albuer eller knær for å forhindre irritert hud. Dette har vist seg å være en svakhet, spesielt når man krabber på alle fire i et telt. Da kan albuene og knærne bli såre. Nettingen har heller ingen puter eller beskyttelse over skuldrene, men dette oppleves ikke problematisk. Ved bruk av høye topptursko eller randoneesko har heller ikke underdelen gitt irritasjon eller avrevne hår, slik man kan oppleve på noen typer undertøy. For å teste slitestyrken på nettingen har ikke tiden vært tilstrekkelig foreløpig, men vi ønsker å teste produktene over lengre tid enn akkurat vintersesongen for å se på nettingens slitestyrke. Etter noe bruk og over den tiden vi har hatt nettingen til test, har den likevel antydninger til å nuppe. Konklusjon Jevnt over kommer nettingen godt ut i testen, men har noen forbedringspotensialer, spesielt med å få beskyttelse på albuer og knær. Derimot er passformen god og temperaturregulering og fukttransporten er god. Nettingundertøyet passer således godt i et lavt aktivitetsnivå som i et høyt. Dette skjedde med produktene etter endt testTesten er ikke over enda, ettersom vi ønsker å se nærmere på nettingenes slitestyrke. Siden nettingen er undertøy kan heller ikke denne selges på nytt, og det er av praktiske årsaker i forbindelse med postgang enklest om hver av testerne beholder dette etter fullendt testing. Dette er gjort i samråd med Devold.

Dette er del 2 av en turrapport om min 400 km lange fjelltur fra Yosemite til Mount Whitney. Strekningen mellom Reds Meadow og Muir Trail Ranch langs John Muir Trail er 3-4 dager og av mange ansett som den kjedeligste etappen av JMT siden den går mye under tregrensa og bare har to fjellpass. Jeg valgte derfor å gå en rute lengre øst i mer variert terreng. Dag 10 Mammoth Crest - Ram Lake, 15 km Startet videre oppover Mammoth Crest til den nådde sitt høyeste på 3400 moh. Deretter bar det nedover til Deer Lakes før en ny liten klatreetappe opp til Duck Pass gjennom en liten steinrøys. Fra duck pass kommer en litt mer brukt sti og jeg fulgte denne forbi duck lake og inn på jmt. Traff en eldre dame som holdt god tempe innover stien langs Duck Lake, hun var i følge med et par andre eldre herremenn, men de lå langt bak. V: Mammoth Crest, H: Tilbakeblikk mot Deer Lakes V: John Muir Trail rett etter Duck Lake, H: Krysset til Ram Lake Fulgte jmt fram til purple lake hvor jeg tok av opp mot ram lake. Var en sti oppover her også, men den forsvant mer og mer jo lengre opp jeg kom. Er litt stigning opp til Ram Lake og formen var definivt ikke helt tilstede denne dagen. Egentlig hadde jeg planlagt å komme meg opp til Franklin Lakes som ligger over tregrensa, men jeg tok istedetfor en tidlig kveld ved Ram Lake. Fikk tid til et lite bad og litt fisking før jeg krøp i soveposen. Dag 11 Ram Lake - Lake Wit So Nah Pah, 10 km Våknet midt på natten av hagl og regn. Stengte igjen beaken på hexamid teltet og sov videre. Tidlig morgen kom det en ny skur og det var helt hvitt på bakken. Drøyde det litt i håp om av været skulle lette og halv ni var det ganske greit vær så jeg startet på bakkene opp mot Franklin Lake. Turen opp dit var ganske grei og jeg brukte omtrent en time opp til øvre enden av vannet. Nattens hagl ligger tett på bakken V: Ram Lakes, H: Franklin Lakes V: Franklin Lakes med Pretty Pass den første kløfta til venstre, H: Tilbakeblikk mot Franklin Lakes på vei opp Pretty Pass Fra Franklin lake er neste hindring Pretty Pass på 3620 moh. Den startet allerede ned ved vannet med en stor steinrøys. På vei oppover hekter jeg ene staven i det jeg nesten faller og den knekker på det midterste partiet. Den er fremdeles brukbar, da jeg kan låse den i en lavere posisjon fra der den knakk. Hekter den hele staven på sekken så jeg ikke skal knekke mer og ihvertfall har en hel stav til teltet. Videre oppover er det mye løs grus og jeg løser ut et par mindre steinsprang. Halvveis opp begynner det å hagle igjen og skyene ser veldig truende ut. Heldigvis har jeg ikke hørt noe torden enda. Mot toppen blir det brattere og jeg sliter meg gjennom en veldig løs travers for å komme i rett posisjon til siste biten. Omsider er jeg på toppen og kan nyte utsikten østover. Planen er nå å bruke et par dager på østsiden av Sierra crest før jeg igjen krysser over på vestsiden. V: Hvordan Pretty Pass har fått sitt navn vet jeg ikke, men muligens det innebærer en smule ironi. Utsikten mot både øst og vest fra toppen er derimot meget vakker. H: Utsikt østover mot Convict Canyon. Mount Baldwin i bakgrunnen Turen ned på andre siden er omtrent like bratt med ganske løs grus, men jeg kommer meg nokså greit nedover. Når det slaker ut og blir normalt terreng igjen tar jeg fram andre staven også igjen, men litt lengre nede på helt enkelt terreng ruller jeg på en stein og går i bakken. Begge stavene knekker og jeg har nå tre brudd på stavene. Slenger alle delene i sidelommen på sekken og går videre til Big Horn Lake. Er noen fine campsteder der, men vannet et så uttørket at det renner ingenting hverken inn eller ut så jeg går videre oppover. V: Knekk og brekk... H: Big Horn Lake med Red Slate Mountain i bakgrunnen Ovenfor Lake Wit So Nah Pah kommer det en fin bekk inn og jeg finner en plass der for å campe. Fremdeles tidlig på dagen, men jeg hadde planlagt en kort etappe denne dagen og må også fikse litt utstyr. Været frister heller ikke særlig og det veksler mellom hagl, kornsnø og regn med noen perioder med solglimt innimellom. V: As good as new... H: Fin teltplass med utsikt mot Red Slate Mountain Fikk spjelket stavene med noen teltplugger og rigger opp teltet. Viser seg snart at de tynne spikerpluggene bøyer seg meg engang så jeg må ofre en V-plugg også og er da to plugger i minus til teltet. Blir en god liten lur i teltet før været letter litt i sekstida. Tid for litt matlaging og så blir det et liten tur med fluestanga og kameraet ned til vannet. Får 4-5 små bekkerøyer og har fisk etter på hvert kast når jeg setter litt fart på strekning Caddis varianten. Kvelden blir rolig og nydelig selv om det er rimelig kjølig i luften etter en hustrig dag. V: Flott sted for å lure noen småfisk, M: Red Slate Mountain speiler seg vakkert i den lille tjønna ovenfor Lake Wit So Nah Pah, H: Melkeveien over Red Slate Mountain Dag 12: Lake Wit So Nah Pah - Upper Hopkins Lakes 7 km Var en kald natt og jeg våknet til et tjukt lag av rim på teltet. Tok det derfor rolig på morgenen og ventet til solen fikk tørket det meste. Halv ni var jeg klar for avgang og da var det fortsatt bare 4 varmegrader. Fulgte bekkedalen opp mot Constance Lake og tok meg så opp på ryggen vest for vannet. Der ble det litt opp og ned før jeg kom på oversiden av Constance Lake og kunne følge dalen der oppover mot Corridor Pass (3597 moh) Dette er regnet som et lett klasse 2 pass, men det var et drygt stykke med steinrøys å forsere så det tok likevel litt tid. Nydelig utsikt nedover dalen fra ruten oppover. V: Constance Lake H: Utsikt mot Constance Lake fra Corridor Pass Fra toppen av passet gikk det relativt enkelt ned mot Big McGee lake. Krysset stien til McGee pass og gikk videre over en slette før jeg fant en ny sti. Denne ledet oppover mot Hopkins Pass som jeg skulle over, men jeg trodde ikke det var noen sti her. Stien ledet meg imidlertid helt til topps og jeg var vel kanskje mest lettet siden jeg var ganske lei av steinrøys fra de forrige passene. Møtte et par som var på vei ned igjen, de campet med McGee Lake og hadde vært over passet på dagstur for å fiske i Hopkins Lake. V: Utsikt sørover fra Corridor Pass H: Frodigere når jeg kom lengre ned fra Corridor Pass V: MgGee Creek H: Liten pytt på vei opp Hopkins Pass V: Big MgCee Lake M: Red & White Mountain fra Hopkins Pass H: Mot sør fra Hopkins Pass, Third og Fourth Resseses vises i bakgrunnen. Nydelig utsikt fra toppen både mot nord hvor jeg kom fra og sørover mot the Mono Resseses. Relativt slakt og fint terreng ned mot Upper Hopkins lake og jeg fant en grei teltplass litt ovenfor det nedre av de to Upper Hopkins Lakes. Ble ikke så mange kilometer, men kryssing av to pass på over 3500 meter tar sitt. Camp ved Upper Hopkins Lakes Litt spent på å prøve fiskelykken her så straks teltet var satt opp tok jeg med fluestanga ned til vannet. Litt skuffet over at det bare var små bekkerøyer å få her også. Fikk vel en 15-20 stk på en runde rundt vannet, alle på samme cdc Caddis imitasjon. Så også spor av det jeg tror er gaupe på motsatt side av vannet. Var ihvertfall for små spor til å være puma. Eller kanskje det bare var en hund... Utpå kvelden ble det skyfritt så det ble litt forsøk på nattfoto før jeg krøp i soveposen. Dag 13: Upper hopkins lake - Lower Mills Creek lake, 16 km Enda en natt med frost. Våknet sent og kom ikke i gang før halv ti. Fra Hopkins Lake er det et sti nedover mot Mono trail, men i øvre deler er den mange steder svært utydelig og jeg mistet den flere ganger for så å finne den igjen. Uansett meget greit terreng å gå i og det gikk i greit tempo. Nede i Mono Recess fulgte jeg stien der nedover til avstikkeren mot Second Recess. Møte to andre på vei oppover med en hund, tror det var dagsturister som sikkert overnatter på Vermillion Valley Resort. V og M: Dalen langs Hopkins Creek H: Mono Recess Trail Kom meg ganske langt ned i Mono Recess før avstikkeren og jeg var vel nede på 2600 moh før det bar relativt bratt oppover Second Recess på relativt grei sti. Etterhvert flatet det litt ut og jeg gikk langs en nydelig bekk hvor småfiskene svømte livlig rundt. Ved mills Creek slutter den offisielle stien, men SHR går oppover fjellsiden fra Second Recess. Var en antydning til sti oppover, men etter å ha fulgt den 250 høydemeter oppover og var ganske langt nord for der jeg mente jeg burde være traverste jeg bortover til jeg fant en annen sti som først gikk litt nedover før den gikk oppover der jeg skulle. Vet ikke om den stien faktisk hadde gått enda lengre nord og opp før den snudde og det var samme sti, men har ihvertfall hørt flere andre har hatt litt problemer ned å finne rett rute i området. V: På vei opp mot Mills Creek H: Camp ved Lower Mills Creek Lake Solnedgang var nydelig denne kvelden Vel oppe ved den første lille dammen etter st stigningen flatet noe ut tok jeg en liten pause før den siste etappen opp mot Lower Mills Creek Lake. Den siste biten fikk greit opp en liten fjellrygg og vel framme ved vannet ble det tid til et lite bad og en tur med fluestanga. Fikk min første golden trout, men den var knapt 100 gram og virket som de fleste fiskene der var samme størrelse. Kvelden var helt skyfri så det ble en ny runde med kameraet etter middag og sternene tittet fram. Dag 14 Lower Mills Creek lake - Wee Lake, 11 km Klarte for en gangs skyld å komme meg relativt tidlig opp og var på vei mot Upper Mills Creek Lake kl halv åtte. Greit å kunne utnytte den litt kjølige morgenen til å ta den verste stigningen. Oppstigningen mot Gabbot Pass (3730 moh) startet fra vannet og jeg fulgte den ruten som står beskrevet i boken om Sierra High Route. Dette gikk veldig greit. Noe steinur som måtte forseres, men stort sett greit å gå hele veien. Høyden merkes imidlertid og hvert steg går litt saktere enn vanlig. På vei opp møtte jeg en gruppe på fem som kom motsatt vei. De hadde startet SHR ved Piute Pass og skulle gå til Tuolumne Meadows og var på tredje dagen. V: Mt Gabb speiler seg i Upper Mills Creek Lake, H: Tynn is på en pytt på vei opp Gabbot Pass Lang rekke med fjell mot øst: Abbot, Dade, Pip-Squek Spire og Bear Creek Spire. På toppen av passet valgte jeg å følge en renneformasjon som går på skrå vestover. Gik først litt oppover og var oppe på 3750 moh før det gikk nedover. Et greit rutevalg med stort sett fint underlag å gå hele veien. Måtte imidlertid ta en liten avstikker ut av søkket for å få litt utsikt. Nede ved Lake Italy så jeg et par fine fisker svømme forbi så jeg tok en pause med fluestanga og fikk et par golden trout som ihvertfall var litt større enn de fra dagen før, men den store fikk jeg dessverre ikke. V: Utsikt sørvest mot Lake Italy fra Gabbot Pass M: Teddy Bear og Brown Bear Lake H: Ice Bear Lake fra toppen av White Bear Pass V: Big Bear Lake M: Little Bear Lake V: Vee Lake Fra Lake Italy fulgte jeg stien et stykke nedover før jeg tok sørover mot White Bear Pass (3630 moh). Passerte Teddy Bear Lake og Brown Bear Lake uten å se noe til bjørn. White Bear Pass er beskrevet som et litt vanskelig pass hvis en ikke finner rett rute, men jeg så meg ut en rute som gikk godt til venstre for dalen som går ned fra passet og dette fungerte greit. Måtte trenge meg gjennom litt vierkratt på vei oppover og fikk noen nye skrubbsår på leggene, men det får en tåle. På toppen av White Bear Pass ligger White Bear Lake og derfra valgte jeg å forlate SHR og gikk nedover mot Big Bear Lake og videre til Little Bear Lake som var et utrolig flott lite vann godt over tregrensa. Derfra fulgte jeg et lite skar over til Vee Lake hvor jeg fant en fin teltplass med god utsikt til Seven Gables og Gemini. Ble en runde med fluestanga også denne kvelden, men ørretene var for små til å bite over flua. Flott utsikt mot Gemini (den pyramideformede toppen) fra campen. Dag 15: Wee Lake - Sallie Keys Lakes 15 km Tok det rolig om morgenen og sov til sola tittet inn i teltet. Dagens etappe startet i variert terreng meg kratt, stein og fjell. Fulgte Bear Creek nedover langs en sti sin forsvant og dukket opp igjen i tide og utide. Er nok ikke den mest brukte stien i Sierra, men så ihvertfall relativt ferske fotspor. V: Seven Gables i bakgrunnen M: Bear Creek Meadow under Seven Gables H: Seven Gables fra annen vinkel Fra Bear Creek Meadow hadde jeg regnet med stien ble noe bedre, men det var snarere tvert imot. Mye steinur som måtte forseres nedover. Siste km ned mot John Muir Trail bedret det seg og farten gikk opp. Ved stidelet til JMT var det samlet en del som hadde tatt pause. Snakket med et par som gikk hele jmt og hadde brukt rundt 14 dager til nå. V: John Muir Trail langs Marie Lakes H: Langs Sallie Keys Lakes Med god sti under beina gikk det fort opp til Marie Lakes og videre til Selden Pass (3315 moh). Planen var å campe ved Sallie Keys Lakes og jeg var fremme der i tre tida. God tid til å fiske litt og det ble et par golden trout, men heller ingen store denne dagen heller. Måtte opp midt på natta for å pisse og fikk anledning til å ta dette bildet Dag 16: Sallie keys lake - McClure Meadow 24 km Kom meg opp tidlig for å komme meg ned til muir trail ranch så tidlig som mulig. I det jeg våknet spaserte en hjort rett forbi teltet mitt. Litt kjølig på morgenen før sola kom høyt nok til å komme over fjellene. Turen ned gikk greit på god sti og ca kl 9 var jeg framme ved MTR. Ranchen der er et overnattingssted hvor en må ta båt inn over florence lake og så noen kilometer å gå. De ordner også resupply for turgåere og min bøtte med mat ventet når jeg kom. Fikk ladet batteriene til kameraet, faktisk var det bare et som trengte lades da solcellepanelet klarte å fullade det andre som var tomt dagen før. Sorterte all maten og la det som var til overs i hiker boksene. Hadde sent med en stor pose m&m og en som tydeligvis hadde sent for lite snacks var overlykkelig når han fikk halvparten. Youghurt nøttene og cashewnøttene jeg hadde sent ble det imidlertid ingen deling av. Maten min består for det meste av barer om dagen og gjerne også til frokost. Har med nok frokostblanding til annenhver dag, men en clifbar eller granolabar er utrolig lettvint til frokost. Ellers går det i proteinbarer, larabar (frukt og nøttebar) og selvsagt snickers. Til middag har jeg noe mountain house og annet frysetørket og selvmikset med ingredienser fra packit gourmet. Noen poser potetmos er også med. Til snacks varierer jeg med ost, nøtter, jerky og salami. Spesielt osten er utrolig god å ha når ulvehungeren pluttselig setter inn. Drar av gårde fra MTR litt over tolv og går oppover langs elva med mange vakre fossefall og fine settinger. Med mat så veide sekken 16 kg når jeg dro fra MTR og det merkes godt i skuldrene at det er endel over det som er komfortabelt i arc frame sekken. V og M: Muir Trail Ranch H: 16 kg er ikke så ille med mat for 9 dager i sekken. Resten av turen fra Muir Trail Ranch til Mount Whitney langs John Muir Trail kommer i del 3...

I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste