Søk i nettsamfunnet

Da er det på tide med en dag for dag tråd igjen. Denne gangen en ca 3 uker lang tur. Planen er å gå fra Holtet/Vassbotten som ligger så langt syd som du kommer i Østfold, samme grad som Kragerø så ca. De med rød ring er søndager. Litt krøll da det er søndager/helligdager og post i butikk er stengt. Har pakket og sendt 4 pakker -poste restane. Dette sendes, men gass kan ikke sendes, så det må jeg orde underveis. Blir mye mat på 3 uker. Men pakker til en dag mindre enn beregnet og kjøper heller det lokalt. Pleier å pakke litt for mye. 1 etappe er fra Holtet og til Halden. Vurderte kyststien også. Noe av ruta er pilegrimsleden. Etappe 2 er Halden - Sarpsborg. Bær er postkontor. Det var det nærmeste symbolet jeg fant i Topokart. Etappe 3 er sarp Askim. Etappe 4 er Askim til ytre Enebakk. Etappe 5 er Ytre Enebakk til Oslo(Veitvet) Etappe 6 er Nordmarka og hjem. Den blir planlagt underveis. Pakker som er sendt eller gjort klare. Konemor har sende jobben. Utstyret er omtrent det som ble brukt på Tyrifjorden rundt turen, har tatt vekk litt luksus. Har ikke med fiskeutstyr, det blir sendt til Enebakk og blir med siste delen. Vekta er med mat for 4 dager og drikke, inkl yttertøy. Tanker før turen: gå rolig ca 1 mil i luftlinje hver dag. Ikke gå ned i vekt, ikke få gangsår. Tar gjerne i mot tips på ruta, første del har jeg fått @Rino Holt Larsen til å se gjennom. Har vel en del spørsmål før start: Blir det mye mygg? Burde ha startet før, men det var nå jeg hadde mulighet. Blir det så tørt at jeg ikke kan bruke jetboilen? Hvordan blir været? For varmt er ikke gøy og gå i. Litt krøll før start. Er avhengig av og rekke bussen fra Halden kl 17.15. Og da må jeg rekke toget, men først buss. Men har alt i bilen og sitter på venteværelse i turtøyet. Og legen er forsinket....

Etter 12 måneders bruk kjennes det greit ut å dele min erfaring med denne sagen. Følgende kriterier lå til grunn før valg av sag: Robust, vedlikeholdsvennlig, lett, allrounder og nedpakningsvennlig. + Har innfridd kriteriene så langt. + Godt grep. + Enkelt å bytte sagblad etter de ulike behovene. - Begrenset til ved av en viss størrelse/diameter. - Man må passe litt på når man skal montere den opp og ned da den er litt vinglete i de fasene. Video - Agawa Boreal 21 i bruk https://agawagear.com/collections/boreal21

Jeg er ny i Fjellforum, planlegger å gå indre Troms og Finnmarksvidda vest i sommer, 7 juli til 21 juli 2019. Har gått lite i Finnmark. Så hensikten med dette innlegget er å få nyttige kommentarer/innspill fra medlemmer av Fjellforum som er kjent i området. Planlagt rute: Buss Tromsø til E8 i Skibotndalenl 1 Fra E8 (Helligskogen) til Loassohytta 2 Loassohytta til Somashytta 3 Somashytta til Nedrefosshytta 4 Nedrefosshytta, opp av dalen ved Imojohka elv (alternativ Livdiidjohka eller Lagosjohka) til teltovernatting i nærheten av Njargavarritoppen. 5 Njargavarritoppen til telt 3 kilometer øst for Njivlojohka. 6 3 kilometer øst for Njivlojohka til nordvest av Soagnojavri (og øst av Bolihatt) Litt vei og litt sti underveis i området nord for Biddjovagge 7 På østsiden av Carajavri vannet starter en sti/vei østover retning Bolihat. Følgende natt: teltsoving på- vestsiden av, nord av Soagnojavri. 8 De to siste dagene før Masi gås på sti videre fra Bollihatt til Stueroaivi 9 neste dag fra Stueroaivi til Masi. Buss til Alta, evt Tromsø I Masi vil det bli tatt avgjørelse om turen går 5-6 dagsetapper videre til Stabbursdalen Naturpark. Nedenfor listes opp estimerte dagsdistanser 10 Masi – Savostanjavri 20,4 km, teltovernatting. 11 Savostanjavri - Joatkajaoure fjellstue 23 km målt, helårs betjent proviantsalg Joatkatjavre Fjellstue - teltplass N. Stabbursdalsvannet (Vuolit Rævttosjavri), 21 km 12 N. Stabbursdalsvannet - Telt ved Njåkajavri 23 km. 13 Telt ved Njåkajavri – Telt ved Stuorra Binalvarri 21km målt 14 Telt ved Stuorra Binalvarri - Stabbursdalen Nasjonalpark ved Austmo, 13 km målt Buss til Alta eller Tromsø Viktig informasjon/valg: Første usikkerhet er om det er noe å tjene på ved å følge finskegrensen fra Loassohytta i en halvsirkel nord, og nordøstover og sørøstover til Somashytta? Langs reingjerde?(Da går vi hele tiden i Norge). Eller , om er det lettere/raskere å gå gjennom Finnland fra Loassohytta til Somashytta ? Dette er en steinet etappe, lite stimerking sies det. Underveis i Finnland er det er i hvert fall 2 finske hytter som er åpne. Pihtsushytta og Komakihytta. Er det trygt/mulig å gå direkte fra Somashytta og ganske rett ned til Nedrefosshytta som beskrevet her? Somashytta til Nedrefosshytta. Vil gå ØSØ mellom Hårvvesjavri og Raikojavri og krysse Gånesjohka så høgt som mulig. Deretter nord for Doaresvarri og gå ned til Dahkojohka. Vil følge Dahkojohka frem mot det bratte partiet ned til Raisaelva (?). Begge sider av denne elva skal være gangbare ned til Nedrefosshytta. Finnes det kjentfolk som kan anbefale hvor langt sør på den merkede stien fra Nedrefosshytta jeg bør gå før man begynner oppstiging på østsiden av Reisadalen? Er det 4 km til Imojohka eller 6km til Livdiidjohka eller 9 km til Lagosjohka? Det burde det stå skilt som anviste retning for å gå til Masi. Har benyttet GPS som heter Satmap, active 10, og ønsker nå mere kart i Finnmark/Troms. Min er faring er at det kun er engelskspråklige representanter med rar dialekt å få i tale. Kartene finnes på små chip som kan lastes inn i Active 10. Hvis noen har god kontakt med Satmap er jeg interessert i å skaffe meg mere kart i Troms Finnmark. Har laget meg dekningskart, men spør likevel om det er det noen som vet noe nyttig om telefondekning langs den planlagte løypa ? Alle kommentarer er velkomne. Arne Linjordet

I fjor la @Imp ut invitasjon til felles kanotur til Langvann - Hurum. Vi bestemte oss for å hive oss med og fikk en helt super helg i flotte omgivelser! Jeg ytret sterkt ønske om å gjenta turen i år og tur blir det! Attpåtil langhelg! Se turinvitasjon her. Både jeg og ungene har vært med på flere ulike forumtreff de siste par årene, og å hive seg med på noe sånt kan virkelig anbefales!

Valg av utstyr til turer og ekspedisjoner kan være en kritisk faktor, og Børge innrømmer selv at han er en utstyrsnerd. Børge er tro mot løsninger som fungerer, men hva bruker han egentlig? Hvorfor spesialsyr han sine egne votter? Hva er å bendsler? Hvilket telt bruker han, og hvorfor velger han det? Hva sover han i, hva har han på seg, og hva er egentlig greia med den dunvesten? Hvor er det best å tørke sokkene? Hva slags batteriløsninger kan egentlig vare i tre måneder? Aleksander og Børge tråler seg gjennom utstyrslista på den spektakulære polhavkryssingen og graver seg ned i både trivielle og eksepsjonelle detaljer og diskusjoner. View the full article

Etter en flott tur til Einangsnuten på Brokefjell http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html var det fortsatt ikke slutt på helgens porsjon med frisk luft. Først sveipet jeg hjemom for å slippe av bikkja og pakke sekken på ny før jeg satte kursen mot Kleivstua på Krokskogen. Jeg skulle møte Bjørn-Even, Christoffer og Andreas ute i skogen mellom Sollihøgda og Kleivstua. De hadde heldigvis funnet en leir med mobildekning. Da de skulle overføre GPS-koordinatene viste det seg at deres GPS opererte med noen helt andre koordinater enn mine UTM, istedefor å bytte funksjon klarte de å forklare sånn omtrent hvor de var. Det ble en mørk og våt marsj med dårlig hodelykt innover mot Abboråsen. Isen hadde såvidt lagt seg over myrene, men jeg tråkket akkurat igjennom. Så ankom jeg det stedet jeg antok at de skulle være. Men jeg hadde ingen mobildekning og måtte bruke røsten til hjelp. Etter en del gauling fikk jeg respons, og til slutt fant jeg leiren, oppe på en kolle litt øst for hovedstien. De hadde kommet fra Sollihøgda og slått opp leiren noen timer før meg. Middagen var servert, og det ble en utsøkt porsjon elggryte, min livrett! Kvelden ble brukt til mye latter, juging og spøkelseshistorier under stjernehimmelen og foran bålet. Etter hvert som timene gikk fant vi ut at vi var mer sultne. Hmm... nå hadde det faktisk smakt godt med noe spicy, kanskje kinamat? Dermed ringte Andreas til Kinaekspressen og bestilte mat til fire sultne karer. -Ja, skal dere ha tilsendt maten? *Dere kan levere maten til: 60°02′03.80′′ N 10°18′04.36′′ Ø -Åja, men hva er adressen? *Vi holder til i Krokskogen i natt. -Er det vei inn dit? *Nei, men det tar bare en time å gå fra Kleivstua. -Eh, da tror jeg ikke vi kan levere maten dit. *Hva? Sa ikke dere i pausereklamen at dere leverer "OVER HELE LANDET"? Dette er skuffende! -Beklager, men sånn er det bare. *Vel, du får ha det bra... (legg på) Så nei, det ble ingen kinamat denne kvelden, men heldigvis hadde også vi noe godt på lur og delte broderlig til vi la oss under tarpen. Bjørn-Even nærmest insisterte på å ligge ute i natt, og hadde ikke tro på at det kunne regne (slik yr.no meldte) neste morgen. Heldigvis la vi oss under tarpen og sov søtt (i alle fall de som ikke ble skremt av skrekkhistoriene)... Neste måte voknet jeg av at føttene var klissvåte! Regnet hadde truffet soveposen, og den var gjennomvåt. Jeg klarte å få på noen plastposer før jeg vendte tilbake til drømmene. Påfølgende morgen fikk vi faktisk bål siden Andreas og Christoffer (rutinerte villmarkskarer) hadde sanket tørre kvister og lagt dem i en pose dagen før. Risgrøt og kaffe ble inntatt før vi pakket sammen det våte og la i vei mot Kleivstua. Noen filmklipp: Rapporten på Andreas og Christoffer sin blogg: http://villmarksonner.blogspot.com/2009/12/stjernenatt-godt-lag-og-skrekkhistorier.html Tusen takk for en kjempetur, gutta!

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

Hei. tenker å gå inn fra sognsvann og videre til østsiden av bjørnsjøen. Tenker å fiske med wobbler litt utover kvelden. Noen som vet hvordan fisket er på denne tiden av året? Har aldri fisket i Nordmarka før, men håper det finnes litt ørret?

Etter å ha måttet spolert halve distansen på årets ukestur, samt 6(!) fiskevann pga et vondt kne :mad: , har jeg bestemt meg for å redusere på vekta på ryggsekken. Da jeg begynte på min seriøse friluftskarriere:)(ifjor) måtte jeg ha 95 liter og 25kg for å få med meg alt. Etter diverse innkjøp siste år, samt motivasjon til bedre disiplin , tror jeg at jeg kanskje skal klare å få ned vekta til rundt 15kg på en ukestur. Har ikke klart å tilpasse Trollhetta til meg ordentlig, får ikke strammet hoftebeltet så mesteparten av vekta hviler der. Resultatet blir vonde skuldre etter halvannnen mil. Sekken vil bakover som følge av stor svai på sekken som gjør at vekta kommer ut fra ryggen og en idiotisk plassert dagstursekk(egner seg ikke til annet enn å være tom under transport, spør du meg). Gikk med 21kg på turen, hadde ikke vært på tur på nesten tre måneder, så jeg var ikke akkurat fysisk forberedt på turen Det resulterte i et kne som stoppet totalt etter 17km- to kilometer fra en varm hytte Sommerens fisketurer er spolert, håper bare kneet er bra til jakta begynner. Surt å miste det man har gått å gledet seg til gjennom hele den lange vinteren. Derfor har jeg sett på nye ryggsekker, har sett på Bergans Helium, men hadde ikke helt sansen for den. Så da skal jeg komme til poenget- endelig! Hvordan vil bærekomforten på Osprey Exos 58 være med 15kg. Hva er idealvekta for sekken? Har ikke fått sett den i levende live. Synes de stroppene ser noe små ut spør du meg, men vanskelig å avgjøre etter bare å ha sett bilder. Så noen jaktrelaterte spm: Skjønner at stoffet i sekken er syntetisk, men lager det mye lyd- knitring, gnissing osv. Er det mulig å regulere topplokket bakover, så man får stukket rifla ned og inn mot ryggen?

En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...

Sted: Jotunheimen Jeg og min bror Christoffer hadde tidligere i år planlagt å gå Snøhettatraversen, men grunnet manglende praktisk trening med klatreutstyr så droppet vi traversen, og kjørte i retning Jotunheimen. Hadde to dager til rådighet, men regnet som trommet på teltduken torsdagsnatta ved Krossbu, varslet om at det ikke ble noen fjelltur på fredagen. Uansett, vi kjørte til Jotunheimen Fjellstue onsdag 20. juni og slo opp teltet der. Våknet tidlig (rundt 08.00), spiste en enkelt frokost, pakket sammen teltet og hev det i bilen, og tok fatt i ryggsekkene og gikk sørover mot toppen. Været var knall, og det var mulighet til å hive skjorta i sekken og få noe farge på brystkassa. Loftet (2170 moh): Et veldig teknisk enkelt fjell, men det føltes noe langdrygt de siste 20 minuttene mot toppen da vi begynte å lure på om det var noen ende på bakken. Toppvarden stod langt i fra kanten, men en super utsikt mot fjellene rundt på alle kanter veide opp for den litt flate toppen. På toppen ser vi at Fanaråken med Hurrungane i bakgrunnen er dekket av skyer, noe som tyder på at vi er midt i et værskille. Skjorta må på igjen, og jakke og lue gjør det mer behagelig på toppen. Veslefjelltinden (2157 moh): En fin og bred egg mellom Loftet og Veslefjelltinden, men med noe lett klyving de siste metrene før toppen. Toppen har en fin utsikt, og skiller seg litt ut fra Loftet at du ikke føler du står midt på et stort platå, men nemlig en topp. Når vi gikk de siste metrene av eggen gikk det ett snøras ikke langt fra hvor vi gikk, ganske imponerende, og det gir meg et fint bilde av kreftene som blir sluppet løs. Hadde ikke sett et snøras "live" før, og da bare på tv. Litt brattere å gå ned fra toppen, hvor jeg nesten faller et par ganger grunnet våt mose og løse stener. Noen andre opplysninger: Været var relativt greit, men en front som kom inn fra sørøst ga noen dråper regn på toppen av Veslefjelltinden, og gjorde at turene på fredag ble avlyst grunnet lavt skydekke (ca ned til teltet), og nedbør i form av regn. Tur/retur Jotunheimen fjellstue var i følge GPS'en 14,8 kilometer. Mvh Alexander og Christoffer

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Har lenge drømt om en tur i Femundsmarka, og mest trolig alene. Er i den heldige situasjonen av en del fri fremover, og planlegger dermed en fottur i vinduet 25. mai- 9. juni, litt avhengig av værvarselet. Tenker å bruke ca 4-6 dager. Til senere jeg starter, nærmere fergestart (5. juni) og trolig bedre fiske er det, men er litt sugen på å komme igang. Ettersom jeg ikke har vært innover der før har jeg studert «alt» av kart og videoer jeg har kunnet finne. Likevel - og selvfølgelig - trenger jeg litt tips på vegen. Jeg går ut i fra Elgå ca kl 12 på dagen, rekker jeg da over Svukuriset - Svuku og ned til Grøtåa/Krokhåtåen for leirplass i rimelig tid? (Og med rimelig innsats?) Eller er det ikke noe problem å telte ved stien oppå Svuku? Såpass tidlig kan været bli guffent, og jeg har ikke planlagt no «survival-tur», men helst en komfort-tur. Er det bedre å bryte av vestover ved Svuku og heller gå ned mot Haugen/kuvollsetra og telte første natta der? Målet er i utgangspunktet området Øvre Roasten-Røa- Storfisktjønna og tilbake. Skulle avreise bli såpass sent at jeg kan ta ferge enten ut eller tilbake, legges ruta om - evt med båt tilbake til Elgå. Er for øvrig passelig turvant og i grei form, så ser ikke mørkt på den fysiske biten. Tenker å holde meg på den brede sti i all hovedsak denne turen og navigere minst mulig på kompass i myr og steinur. Har skummet igjennom mye her på forumet og nett, men er det ellers noe jeg bør tenke på som førstereis i Femundsmarka og ikke minst første telttur alene? (Ja jeg er risikoavers og kommer ikke til å strekke strikken🙂) Takk for tips. Thomas

Ærend i heia. Etter nok en tur til utlandet, måtte det igjen bli en tur til Blåfjellenden. Denne gangen hadde jeg i tillegg ærend. I motsetning til forrige gang jeg kom hjem fra ”syden”, så ble jeg alene på søndagsturen.Det er nesten ikke tilgivelig, men jeg glemte kameraet. Det får bli noen gamle bilder til illustrasjon. Mitt ”ærend” denne dagen var å sjekke safen. I forbindelse med montering av ny bru, hadde noen fra Turistforeningen forsøkt å tømme safen. Det gikk ikke. Noen hadde tuklet med låsen. Jeg måtte en tur inn og sjekke. Jeg forsøkte å komme tidlig av gårde, men klokka ble over 09:30 før jeg satt i bilen. Værmeldingen var god med sol og litt vind. Og været ble bedre. Det ble varmt, selv for meg som nettopp hadde kommet hjem (kvelden før) fra varmere strøk, hvor temperaturen ikke var under 25 grader, ble det tungt i bakkene. Jeg drakk vann i hver bekk. Jeg møtte et par gruppe på veien, og nesten nede med hytta traff jeg på et par som hadde ligget i telt. Det var i tillegg et par gutter ved hytta, som også hadde ligget i telt. Til slutt kom det en kar ned fra heia, og han hadde også ligget i telt ved Langavatn mot Sandvatn. Det var tydelig en telthelg. Jeg fikk ikke gjort noe med safen. Noen hadde puttet et eller annet inn i låsen. Men jeg fikk sett den nye brua over Leitesånå. En forbedring i forhold til den gamle.Etter en kort pause, tok jeg fatt på hjemveien. Jeg tok følge med siste telteren opp bakken. Det ble varmt. Han måtte ta en pause rett under toppen. Jeg gikk med vesentlig lettere sekk og hadde nok fordel av en uke i varmen, men likevel litt kjekt å gå fra ungdommen. Det ble varmt bort etter flyene, og som en av damene jeg møtte på tilbaketuren sa, har du badet med trøya på? Vannet i bekkene var varmt, men jeg hadde dessverre ikke tid eller helse til å bade. (Ble selvsagt forkjølet i flyet på vei hjem.) Nede ved bilen i Hunnedalen viste gradestokken 26 grader, og det må ha vært adskillig varmer i noen av bakkene i sola. Det er uansett kjekt med godt vær. Turen blir bedre i kortbukse. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Denne helga gikk turen vår til Børsteinen, en DNT/STF hytte i Sirdalsheiane. Vi kjørte litt uttpå dagen fra Sandnes mot fjellet, hytta ligger ikke langt fra veien så vi trengte ikke dra så tidlig. Værmeldingene var dårlige for denne helga, vi hadde nettopp derfor valgt akkurat denne hytta som er så kort å gå til. Selv om guttene våre er veldig flinke å gå i fjellet, så trenger man ikke legge opp til de lengste turene når det er meldt regnvær. Vi startet turen med strålende solskinn. Godt skiltet, som vanlig. Fjellet hadde begynt å få høstfarger, vi såg stor forskjell fra forrige helg hvor vi gikk i samme området men til en annen hytte. Ask foreviger høstfargene mens han nyter livet. En "fali norsk hengebro" som de sier i Flåklypa Grand Prix. (Men denne var ikke farlig, bare spennende.) Vi kom fort frem til hytta, kun 1 km å gå fra veien. Hytta såg veldig fin ut, slik vi hadde forventet siden vi hadde blitt fortalt at STF har oppgradert hytta betydelig det siste året. Vi dro ut på tur rundt hytta for å spise lunsj, det var et veldig fint terreng rundt hytta. Muligheter for mange fine turer herfra. Vi møtte til og med et annet tvillingpar fra barnehagen til Ask og Eliah i fjellet, de hadde også tatt med mamma og pappa på tur! Veldig kjekt. Når vi kom ned igjen til hytta rakk vi å kose litt med to flotte hunder som var der. De hadde tilbragt to netter i hytta (nærmere bestemt i skuten, ikke i hytta) sammen med matfar, dattera hans og bestefaren. De fortalte oss at hytta hadde vært rimelig full, 14 personer. Men vi var heldige og fikk overta deres rom når de nå forlot hytta. Eliah etter at de hadde gått: "Mamma, hvor får man kjøpt hunder?" I det lille vannet mellom hytta og uthuset var det mye rart å finne. De mange småe froskene fikk seg se verden fra et barns ståsted mang en gang. Vi laget et "akvarium" av frosker i en liten pytt på en stein like ved. Veldig spennende. I løpet av kvelden koste alle barna seg inne i hytta. Det ble totalt 21 overnattende gjester på hytta denne natta, men det var problemfritt. Litt koordinering mellom de forskjellige familiene måtte til i form av: "nå kan dere ta over sofaplassen vår, mens vi tar over spisebordplassen deres...." trangt, men koselig i hytta. Veldig artig at så godt som alle barna i hytta var på alder med våres gutter. Neste morgen bestemete guttene at vi skulle opp på toppen av fjellet bak hytta. For å gi guttene en spennende opplevelse fant mor og far en passe "farlig" rute, slik at guttene fikk klatret litt. Vi nådde toppen, og alle strålte. Når vi skulle forlate fjellet for denne gangen tok vi oss god tid tilbake til bilen. Fjellet var stappfullt med sprengmodne blåbær! Og hvem sier at man ikke kan ta flotte bilder med kompaktkameraer? Og med det var den fjellhelga over. Og lærdommen fra denne helga var det samme som alltid: Været er alltid bra, så lenge man er ute. God uke alle sammen!

Er 100% blank når det gjelder fjellturer, men nå har jeg tenkt meg en tur til Rondvassbu området i månedsskiftet juni-juli. Kunne tenke meg å starte en høydemetersamling jeg også, og innbiller meg (uvisst hvorfor) at Rondane vil være et greit sted å slippe løs en nybegynner på egenhånd. Er det noen som kunne tenke seg å fortelle litt om hva jeg kan vente meg av temperatur & føreforhold, og eventuellt noen turer/topper som anbefales?? Planen så langt er å begynne med Veslesmeden (event ta med Storsmeden i samme runden) og Storronden, men jeg er veldig åpen for andre ideer eller forslag. Lytt til erfarne fjellfolk heter det jo, og det synes jeg høres lurt ut

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas