Søk i nettsamfunnet

Jeg har faktisk en kano jeg vurderer å selge. Det er en rød Old Town Penobscot 17’ Royalex kano. Den er laget i Royalex (vinyl), og er derfor lettere og stivere enn en vanlig plastkano, og tåler langvarig UV eksponering bedre. Man får ikke tak i maken lengre, dessverre, for Royalex materialet er gått ut av produksjon. (Det ble vissnok for dyrt). Meget rask kano, jeg har padlet den en del solo på både sjøen og vann, men da med litt ballast i baugen. Den har to seter, og god plass til en hel familie på 4 pluss hund og bagasje på overnattingstur. Kan sende bilder og sånt i morgen om den er av interesse.

Proviantering underveis er nok lurt, ja. Norge på tvers er ikke Canada på tvers (dessverre eller heldigvis), og det er bare å ta med seg den positive biten. Sånn som jeg ser kartet og mulig rute, så er det to som peker seg ut: overgangen Dovrefjell-Rondane og Alvdal. Sistnevnte er grei. Med hensyn til D-R, så kan det være en tanke å sjekke tog,- og busstider. Om dere kommer ned på f.eks Kongsvoll, så er en tur-retur til Dombås eller Oppdal for påfyll av matposen nærliggende. Underveis har dere også flere DNT-hytter, så dere sulter neppe ihjel Tid på tur er forunderlige saker og det er ikke til å lure på at timeplanen får en strekk. Skulle jeg gått den turen med et utgangspunkt på ca 3 mil om dagen, så er det 3 uker +. Kan jo gå til første proviantering og gjøre regnskap der. Kommer dere dit på mindre enn 5 dager, så har du ikke bommet. Det er også et spørsmål med målene for turen. Hvis det er Åndalsnes-Sølen så fort som mulig, så er det en greie. Hvis dere vil ha tid til avstikkere som f.eks Snøhetta og Høgronden, vel det tar mer tid enn raskeste vei. Bør også legge inn en eller to "full stopp" dager. Mest aktuelt i starten. Med mindre det er noe dere må rekke, så ville jeg hatt full åpning i kalenderen for turen. Det er en ting å løpe for å rekke middagen på DNT-hytta der fremme, men en helt annen ting å måtte stresse hele tiden for å nå et mål om 10 dager, 12 timer og 2 minutter. Typisk for en såpass lang tur er at formen blir bedre. Eller kanskje er det perspektivet som endrer seg. I alle fall; Sølen kommer til å bli den letteste toppen dere går opp til.

Hvis det er snakk om nødladere med 25–30k mAh @ 5.0 V, altså ca. 17–20k mAh @ 3.6 V (som er den spenninga det meste av småelektronikk med oppladbare Li-ion batterier bruker, og som man realistisk sett har disponibelt, derfor hadde det vært bedre om batterikapasitet var oppgitt i Wh), så tror jeg nok jeg ville vurdert en modulær løsning med f.eks. en XTAR PB2S med 4 stk 21700-batterier à 5000 mAh = 20k mAh @ 3.6 V. Da hadde jeg hatt muligheten til å ha med 5k, 10k, 15k eller 20k lt etter behov, og dermed kunne sluppet å dra med hele 20k på en kort todagerstur. I tillegg har man da mulighet til å bytte ut en battericelle om gangen dersom noen skulle bli dårlige. I tillegg kunne batteriene bli brukt i noen av lommelyktene mine når jeg ikke er på tur med nødladeren, eller jeg kunne tatt ut 18650-batteriet i hodelykta og brukt det til å lade mobilen om nødvendig, ettersom PB2S takler både 18650- og 21700-batterier. Muligens litt dyrere enn å kjøpe en rein nødlader, men det hadde vært verdt det for min del. Ellers er jeg enig med @Marius Engelsen ang. strømforbruket ditt. Om du er i områder med liten eller ingen dekning, men ikke har telefonen i flymodus, så vil den bruke mer batteri på å «søke» etter basestasjoner. Har vært på 5-dagers HV-øvelse med en nødlader på ca. 15000 mAh @ 5.0V, og trengte vel kanskje å lade telefonen et par ganger på den tida, blant annet fordi den var i flymodus en del av tida.

Hei Mine 2 gamle snille huskyer er nå 11 og 12 år og dermed pensjonister og svært late foran en slede! Så jeg har fått 2 ny huskyer. spannhunder i løpsklassen: 30-35 kg, supertrent og umåtelig sterke. De er meget snille, men også meget ville! Og bare en vei: fremover!! jeg har bare hatt dem siden høsten, og de lyder ikke noen kommandoer noe særlig. Ved H/V må de stå og tenke sig lenge om! Det virker ganske komisk, men er upraktisk. Så de vil formentlig IKKE stoppe på noen kommando, hvis jeg faller av sleden. Her må mye trening til! Derfor kjøre jeg nå med et bredt "masteklatrer" belte med en sikkerhetsline (bit klatretau), så lang at jeg ved oppankring kan gå de 3 - 4 m frem og klare liner, når surrehuene har rotet det til. Belte, fordi det tross alt bare er 2 hunder, som nok ikke kan trekke meg (100 kg klassen med klær) og en evt veltet slede. Jeg ville jo nok prøve å få en vanlig 2x2 oppspenning til å fungere. Det bør det også i ubrøytet lende. Ellers 2 i front og 1 + 1?? Jeg kjører en hjemmebygget sprintslede som teknisk er ganske lik Danler sleden (som er en bra slede). Danler har bunnplate, så den bedre kan kjøre i løs snø. Før jeg bygget studerte jeg (industrispionasje) mye RSS sprintsleder. Felles for disse sprintsleder er en "bro" foran, hvor meier/ski kan vippe om en bolt, så skiene kan kantes ved skråkjøring og sving. Jeg bruker et par gamle, lette tur/langrennsski 205 cm som meier. De har litt innsving, så det blir litt styring ve kanting. Jeg gikk for lett vekt ( ca. 10 kg) så jeg har ikke bunnplate og er derfor avhengig av et skuterspor eller tilsvarende. Det er hele tiden tenkt vekt som på sykkel. Så det er 0 bagasjeplass utover å legge en mindre sekk med reservedeler, potesokker, snacks, termos ekstra klær/votter mm. Jg har dog vært på 3 dages telttur med den, da hundene var spreke. Jeg har en "storslede" som jeg er ved å bygge om til "halvtoboggan" dvs med bunnplate ca. 5 cm over meiene. Den består bare av meier, bunnplate, oppstander. Bunnplaten er så ganske (unødvendig) tykk: 10 mm, fordi den visst har vært brukt til passasjer. Jeg skal senere bytte den til ca. 5-6 mm. Det blir noen kg å spare her, for plastmaterialet har ganske stor egenvekt. Jeg vil anbefale å se litt på andre sleder også fx Bjørkis, Oinakka, ( noe rimeligere) google hundeslede. En del brukte på Finn også, men noen der er vrak. "Finnmarksvetterne" har sikkert hjulpet Kasin?? Jeg skal lese om det! Elgen

Hei Litt OT, men jeg er (som vanleg) enig med Dompappen mht Malamute. Se bare på TV-serien med frilufts Tonje? i Canada med malamute som krangler, biter og må sys flere ganger - og det innenfor samme flokk. Har både lest og vært i kontakt med Gisle Uren, som har noen helt klare retningslinjer for valg av Grønlandshunder ( og andre hunder) både til flokk og avl. I flokken helst i samme familie = ulveflokken; til avl selvfølge IKKE av hensyn til innavl. Derfor var jeg selektiv med 2 ny AH som skulle være enten brødre eller vokset opp i samme flokk. Det ble det siste og de 2 hannhunder på nå 5 år krangler aldri sammen, og de kan gå løs sammen i hundegården!! Gisle boken står bak meg på reolen og er meget leseverdig!!! Men de fleste her på forum er godt kjent med selve lejrlivet mm. som han også skriver om. Jeg bruker samme anorakk og gjenbruker den slitte "kontorgenser" som ull-undertrøye likesom Gisle, så vi er visst ganske på linje.🙂 Grønlandshund er trekhundenes "traktor", hvor Alaska husky er sportsvognen. Sibir vel et sted i mellom. Grønlandshund har nok en sterk "ulveflokk" mentalitet, så nykommere må innordne sig i rangordenen, hvilket ikke altid er en enkel sak. Endelig trives både de, Sibir og AH nok best flere sammen dvs. minimum 2 stk. Bra at Tessatroll derfor har 2stk. som sikkert er meget snille! Og det er altså på Grønland hunder som ikke betenker sig på å gå løs på en Isbjørn!! Til Malin: Har du tenkt over om det skal være hann eller tispe?? Tisper har løpetid 2 ganger i året, men det er egentlig ikke noe problem, bortsett fra noen av de blir mer kranglevorne eller tar en pause på ca. 3 uker og blir matvrak og legger på sig i den tro de skal ha valper!? Tispen her i huset har 2 x 3 ukers pause i året fra noe trekkvillighet. Men det er hannen som har "løpetid" og går på veggene og spiser ikke i ca. 10 dager under høydepunktet. Det kan bli litt slitsomt - nettopp ferdig med en løpetid!! Men andre tisper er helt motsatt!! Tisper er heller ikke nødvendigvis mer fredelige: - tispe kan være tispe værst - og så kan det bli ganske alvorligt og langvarigt. Men fullsstendig individ avhengig. Jeg har kennelklubbber ( ikke spesiellt norske) litt i vrangstrupen: Bare se BBC utsendelsene om innavls sykdommer fx. Schæfer: De skal med død og makt iflg rasetandard ha et fallende bakparti, som ved lang avl har medført hoftedysplasi, kalvbeinhet mm. så de enn ikke kan hoppe opp i en politibil! Politiet bruker derfor nå andre raser eller fra særlige linjer av schæfer. En "skjønhetsdommer" hos Cruft , England, ble konfrontert med dette av en veterinær: Hunden var nærmest invalid, men "sådan skulle den se ut". Ingen ulv, husky eller tilsvarende har sådan bakparti! Vi har venner med Schæfer nr. x. Det er grenseløst, hva de har vært til veterinær med!! (Værre enn hest, hvor man like gjerne kan la vet flytte inn (spat, fnat, snave, snive, kolikk, shaking head, halt, hoste, ringorm mm) Har også sett utstillinger i "småhundeklassen", hvor det viktigste var å være bra damefrisør før utstillingen - og de hvite hunde ble pudret med talkum, så de så hvitere ut!! Det sammme med alle flatsnuter mm. Min egen buhund hadde en ekstra tann i munnen. Den kunne vi bare trekke iflg. avlerne, (som i øvrigt var frosset ut av buhundeklubben, fordi svarte buhunde ikke var korrekte på det tidspunkt), så ville vi ha en bra utstillingshund - javel, men genet for ekstra tann ble vel ikke trukket med ut mht avl?? På et tidspunkt (1960-tallet??) ville noen i Grønlandsmiljøet importere noen hunder fra Grønland for å få ny gener til en liten populasjon, men fik nei fra Kennelklubb miljøet, for nå hadde man endelig fått så fine ensartete "Grønlandshunder" i Norge. Det er forbudt med andre hunder på Grønland! Presten, legen mv evt fra Danmark kan ikke ta sin "teppetisser" med!! For Inuitterne sin del kan Grønlandshunden likne på en hyene - bare den trekker og år på isbjørn! Danmarks TV DR har en serie om "siriuspatruljen" hvis man vil se grønlandshund. Mine 2 gamle huskyer er mye polarhunde med stå ører, bra pels mm. De 2 ny AH har "flappører" og i 35 kg klassen og noe hyene aktige. De er meget snille, men ville foran noet bevegeligt. De trekker som bare det. I noenlunde føre over ca. 2 mil: ca. 12 kmt i snitt og 23 kmt topphastighet og det bare med 2 hunde. I tungt føre forleden var vi ned på 6,5 kmt i snitt med en dårlig slede. Til Malin vil jeg stadig mene at en av "mellom-spissene" fx islandsk fårehund eller en av lapphundetypene evt elghund/AH blanding kan være et bra valg til alle typer ture med kløv - og noe trekk, særlig snørekjøring, hvis en av de større og tyngre. Samojed får det sikkert lett varmt om sommeren og noen er altså avlet bort fra trekk til "hvite pudderkvaster" evt inkl. eksempotentiale som flere andre "hvite" hunderaser. Elgen

Barmark i stede for is og snø i strandkanten. Det har ikke blitt så mange innlegg i loggen den siste tiden. Været får ta skylda for noe, men det har også blitt litt styr i forbindelse med Jul. Det har likevel blitt noen turer på et par timer. Jeg har gått hjemmefra og rundt Gruda og over mot Øksnavad og hjem. En flott tur på god vei og nok så flat, men 12 kilometer. Yr mente det ville bli et lite opphold i all ekstremvær på fredag før Jul. Nesten ikke nedbør, nesten ikke vind og nesten ikke kuldegrader. En strandtur ville være mulig, mente jeg. Det var hvitt ute i hagen da jeg kikket ut på morgenen. Yr mente det ville komme skyer innover rundt 12, og at skyene også ville inneholde litt nedbør. Her var det bare å komme seg ut for å utnytte det lille værvinduet. Jeg var i tvil om hvor jeg skulle gå. Først tok jeg sikte på å bare kjøre ned til Bore, men på vei nedover, så ombestemte jeg meg og tok til Orre og Friluftshuset. Bare et lite stykke nedover mot Bore, var det slutt på snø og det var tørt på veien. Nede ved stranden var det heller ikke frost. Temperaturen hadde antakelig ikke vært undere null den natta. Nå hadde ikke YR helt rett i alt. Det blåste, ikke mye men mer enn det de hadde meldt. Med temperatur bare litt over null og en liten bris – 7/8 m sek, så blir det kaldt, i hvertfall til jeg har fått gått meg varm. Jeg tok nedover mot Orre-elva, som er nesten 1,5 kilometer lengre mot sør. Her fulgte jeg stien på innsiden av strandsonen og sanddynene. Med vinden bakfra, ble det en grei begynnelse på turen. Elva hadde funnet nytt løp ytterst og var nå mye nærmere Åtangen. Ute på stranden med vinden rett i mot, var det ikke like lett å holde farten oppe, som nedover mot elva. Vinden var ikke sterk, men bød på så pass motstand at jeg måtte ta i. Det kunne merkes på pust og puls. Orrestranden er over tre kilometer fra Årtangen til Sørnes. Lengre mot nord er det også sandstrand til Revtangen, som igjen bare stikke ut i sjøen før det igjen er sandstrand. Fra Revtangen til Skarstein er det ikke mer en en kilometer, men det virker langt nok. Denne stranden har endret seg ganske mye. Jeg er aldri helt sikker på om det vil være sandstrand eller rullestein, etter en skikkelig høststorm. Det har vært et godt stykke med stein den siste tiden, og det var mer stein denne gangen enn sist jeg gikk her. Jeg var ikke sikker på om turen ville bli lengre enn ned til Skarstein. Tanken var å gå en grei tur, og det kunne egentlig passe å snu der. Det ville da bli omtrent en 10 kilometers tur. Nå hadde YR heldigvis tatt litt feil, og skyene de mente ville komme inn mot land ganske tidlig, var fortsatt ute i sjøen da jeg kom til Skarstein. Det var sol, tørt og vinden hadde løyet. Det var ingen grunn til å gjøre en kort tur ut av det. Jeg fortsatte nordover mot Reve havn. Det ville gjøre turen omtrent 40 minutter og 3 kilometer lengre. Denne dagen ville det likevel bli en helt grei tur. Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg hadde ikke med varm te, og savnet den da jeg sto ved den vanlige plassen for en pause. Det hadde passet med varm te og kjeks denne dagen. For å gjøre turen litt annerledes enn på vei nordover, tok jeg inn i dynene ved Skarstein. Det blir en tur opp og ned med ganske bratte kneiker og nedover ganske bratte bakker, og selv om det bare er noen meter opp og ned, er det nok til at jeg puster mer.... Det ble en fin tur sørover også. Et lite øyeblikk lurte jeg på å ta om elva igjen, men da jeg nærmet meg Friluftshuset var det enkelt å ta direkte mot bilen. Været på turen hadde vært mye bedre enn ventet, men sjøen gikk tungt og ved rullestein-stranden var det et ganske høy lyd. Det kom litt nedbør på vei hjem, og oppe i høyden (39 moh) var det mer snø enn da jeg startet. En flott tur å¨årets korteste dag, og med sola så vidt over horisonten.

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Vinteren har sluppet taket. Endelig kunne det se ut som det igjen ville være mulig å komme på en skikkelig fjelltur. Midt i Sandnes, og ingen av toppen jeg tenkte på er over 400 moh, men likevel en fjelltur. Nå er toppen rundt Gramstad ganske populære. Jeg ville antakelig ikke bli alene på tur denne dagen. En dag der YR lovet bra vær og ikke frost. Det var restene av frost og sne som bekymret meg. Det er en stund siden jeg beveget meg lettbent og med eleganse på glatt og iset føre. Det er noen dager siden været slo om og vinteren trakk seg tilbake. Det tar likevel en stund før is og snø forsvinner. Etter et par dager med regn og vind og 7 grader, var jeg så avgjort klar for en tur med bakker og topper. Tanken var å starte fra parkeringsplassen ved Gramstad å gå mot Mattirudlå via Bjørndalsmyra og så til Bjørndalsfjellet og videre ned og over Fjogstadnuten. Skulle formen være bra og beina greie, så kunne jeg jo ta med Dalsnuten i tillegg – håpet jeg. Det hadde vært en lang vinter uten skikkelige bakker. Det var enkelt å sjekke tilbake. Faktisk hadde jeg ikke vært på tur fra Gramstad siden starten av november. Det virket utrolig at vinteren hadde vært så lang. Det var virkelig tid for en tur fra Gramstad. Jeg er ikke veldig opptatt av å gå for meg selv,men en del av turen jeg planla går utenom merket sti, helt uten skikkelig sti, og for meg er det en kjekk del av rundturen. Det var kjekt å gå innover Bjørndalsmyra denne dagen. Myra var fortsatt frosset, og selv om det var vann, så gikk jeg ikke nedi. Det ble en liten smak av «villmark» der jeg nesten klatret oppover mot stien mot Mattirudlå. En kjekk del av turen. Oppe ved Mattirudlå ble det tid til å beundre utsikten som for det meste var skjult av dis denne dagen. Bortover mot toppen av Bjørndalsfjellet, tittet sola gjennom og landskapet badet i sollys. Det var lenge siden jeg hadde fått oppleve naturen i slikt lys – uten is og snø. Det var noen andre oppe ved toppen, men på vei nedover bakkene og videre oppover mot Fjogstadnuten traff jeg få mennesker. Selvsagt kom det ei jente løpende forbi – i godt tempo. Heldigvis kom det folk bak – som jeg ikke så. På en eller annen måte flagret en pose med noe medisinstoff ut av lommen på buksa . Medisiner som så avgjort ikke er i bruk daglig , men om er grei å ha med ved behov. Jeg fikk en melding litt senere på dagen, og kunne plukke opp «greiene». Det hadde ikke vært helt kjekt å finne ut at jeg manglet denne posen, dagen før jeg skulle reise sydover. Jenta som for forbi oppe i heia etter Fjogstadnuten sa hun ville oppom Dalsnuten. Jeg kunne jo ikke være dårligere, og tok en umerket sti mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei oppover mot toppen, men de fleste jeg kunne se, var på vei nedover. Helt oppe, var det ingen andre. Jeg var helt alene på toppen- Det er ikke så ofte det skjer. Jeg fikk med meg fire flotte topper på denne rundturen fra Gramstad denne dagen. Det gikk nok ikke fullt så lett som en del av turene på høsten, men det blir vel forhåpentligvis bedre ut over våren. I alle tilfeller så ble det en god treningsrunde på omtrent 12 kilometer og jeg brukte omtrent tre timer på turen.

Finfin! Jeg har ei køye på 12 fot (nesten like lang som din) fra Dutch. Liker at det er litt boltreplass 😄

Det er mottatt. Ingen har bedt deg om det, det har det vel heller aldri handlet om. Nå er det vel ikke billigere med fyrstikker enn tennstål. For 175 kr får i området ca. 3650 fyrstikker, eller omkring 12 000 opptenninger med light my fire army tennstål som jeg bruker i videoen

Å sove i en plastsekk kunne jeg aldri gjort. Jeg har både synt og dunposer, men dunposen bruker jeg aldri om vinteren. Den er for den varme årstiden og foretrekkes pga vekten. I minusgrader blir det en syntpose. Nå har jeg aldri sovet ute i ekstrem kulde, 12 minus det kaldeste. Da hadde jeg med ett enkelt ullteppe som jeg bredde over meg og posen. Rimet som ellers ville vært utenpå posen om morgenen, var da utenpå ullteppet som jeg kunne riste av om morgenen. For det blir jo akkurat like mye fukt inne i en syntpose som en dunpose. Men synt takler fukt litt bedre synes jeg.

Flott takker for innlegg! Var bare en fem-dagers tur, tenkte at to 30 mah batterier holdt, men klart av billigste sort, det gjorde de ikke. Var ikke krise, hadde med ekstra mobil og nødpeilesender og sat-telefon (ingen dekning). Mao det gikk ikke ut på sikkerhet at jeg gikk tom for strøm. Bare at alle dingensen krever så mye for å lade opp. Mobilen krever sitt, og skal sende meldinger, sjekke været, sjekke epost osv der jeg har dekning. Og Gopro må lades. Og kamera (Lumix S5). Har hodelykter med 18650 batterier, men trengtes ikke denne gangen da var 4e semptember og lyst til sent om kvelden. Jeg bruker da mobilen mye om dagen, til gps og kart og bilder/video. Men klart det bruker sitt nesten 3500 mah om dagen. Har en 10-år gammel støtsikker Samsung mobil (ikke smart mobil) såkalt toughmobil som går sikkert flere uker på en lading (som en CAT eller noe går bare på 3g) som jeg kan ringe fra som nødmobil, men da den er så begrenset har skaffet meg istedenfor en backup smartmobil som er slått av hele tiden. Men ville hatt den med på lengre tur over vidda om vinteren med telenor sim klart. Da ville jeg da også hatt med Iridium InReach istedenfor 12 år gammel Spot nødpeilesender. Har da sat-telefon, men varierende suksess med den. Iridium 9575. Svimlende dyrt abbonnement, også på kontant kort. For 10 år siden hadde vi fortsatt utskiftbar batterier på mobilen (jeg hadde en Galaxy s5 active) og kunne ta med ekstra batterier til den. Og den gangen hadde jeg bare med en gopro hero4. Nå går det ikke an skifte ut batterier på mobilen, og batteriene er større. Samt det har blitt mer elektronikk i årene (kamera bl.a.). Skal sjekke den laderen Måssåbjønn! Spennende! Har en del 18650 batterier liggende, og billig på ebay, samt hodelykter som går på de! Har og to par ladere til de.

Heisan! Jeg har lest her inne om de anbefalte kanoer om man er alene, men de fleste anbefalingene finnes ikke lenger for salg. Jeg hadde plan om Hasle, men så påpekte noen at jeg ikke ville klare å håndtere den alene på land. Så da tenkte jeg den Vega Femund 1, men så sa noen at den var vimsete og tung. Så så jeg på Spottspall 12 fot og den veier jo ikkenoe, men leser at den ikke tåler stort. Noen sa også at Allyene ikke er enkle alene i vannet. Så nå sitter jeg å lurer. Jeg har leid denne Silverbirch en gang og likte den veldig godt, men finner ikke noe tester av den noe sted. Jeg er helt nybegynner, har ok budsjett, er ei mellomsterk dame i 40 årene som padler alene på stille innsjø og stille hav. Kanoen vil oppbevare under hytta i skygge året om, men presenning om vinteren om det er lurt! Hjeeeelp 🤗

Trenger man bare en lommekniv (eller en i sekken) med et enkelt blad, som er en god kutter, også til matlagingen - og som ikke veier mye, ja så kan en kniv fra Opinel være et greit valg. Opinel har vært nevnt mange ganger tidligere her på Fjellforum, men ikke i denne tråden. Nå er det endret Opinel nr 8 for eks, her i rustftitt stål. Den har et blad på 8,5cm og veier bare 47g (på vekta mi). En kniv som mange her inne har vet jeg (som dere kan se av tidligere innlegg her inne, ref link over). PS: Bestilte nylig en i "slimline" serien, en nr 12 - som vil bli brukt bl.a. som filetkniv.

Jeg gikk Norge på langs på ski i vinter (for detaljer se Insta-profilen christian.eek). Jeg startet turen 29. januar, og var på Nordkapp 7. april. Jeg brukte 69 dager totalt, hadde 40 netter i telt og 28 i forskjellige hytter og fjellstuer. Jeg gikk mesteparten av turen med sekk, fordi jeg mente det gav størst fleksibilitet, særlig ved trasking langs vei (som er bortimot uunngåelig), og gjorde at eventuelle partier med snømangel ikke stoppet hele prosjektet. Nå ble det heldigvis nok snø – men likevel… Når man går med sekk blir man mer fokusert på vekt enn når man har pulk. Jeg har fått flere spørsmål om valg av og erfaringer med utstyr. I stedet for å svare enkeltpersoner tenkte jeg det var greit å legge ut en litt samlet oversikt her. Jeg brukte mye tid i forkant på testing og avveielser – og tror de fleste valg var rimelig godt gjennomtenkt. Det eneste som gikk i stykker underveis var en hodelykt som plutselig ikke ville lade (hadde ikke reserve), et punktert liggeunderlag som lot seg lappe, og et par lesebriller som knakk (hadde reserve). En spade knakk også - mer om den under. Håper dette kan være til nytte for andre som planlegger tilsvarende prosjekter. Jeg brukte pariserpulk på strekningen fra Umbukta (på høyde med Mo i Rana) til Skaidi, men gjorde kun minimale endringer i utstyret da, og kunne sikkert ha gått med sekk hele veien. Telt: Jeg startet med et tomannstelt, Exped Venus 2 Extreme, som jeg hadde fra tidligere og har god erfaring med. Dette veide jeg inn til 2,9kg, inkludert fire snøplugger fra Hilleberg. Fra Finse fikk jeg selskap noen dager, skiftet da til et Hilleberg Allak 3 som jeg beholdt resten av turen. Dette veier 3,5kg inkludert to snøplugger – som er temmelig tungt som solotelt. Erfaringene med dette teltet er svært gode. Kvaliteten på materialer er fantastisk, og det er svært god plass når man er alene, litt trangt for to med brede liggeunderlag – men det går. Forteltene er små, men når jeg var alene hadde jeg all bagasje i innerteltet. Viktigst er kanskje at det kan slås opp trygt av én person i svært sterk vind. Jeg opplevde sterk storm med orkan i kastene, men bygde aldri levegg for teltet. Det trenger også kun seks festepunkter - to ski, to staver og to snøplugger. Sekk: Gregory Paragon 68 liter. 1790 gram Jeg har altfor mange sekker, men valgte denne bl.a. grunnet bærekomfort. Som det fremgår under pakket jeg totalt temmelig lett, og det var plass nok. I starten av de lengre etappene hadde jeg teltet under topplokket, mot slutten fikk jeg alt i sekken. De som mener man trenger minst 100 liters sekk i vinterfjellet behøver kanskje først og fremst et kurs i hva man trenger og ikke trenger på tur…. Sovepose: Jeg bruker dobbel sovepose, dun innerst og tynn syntet ytterst. Fordelen er at syntetposen samler opp fuktigheten som kommer fra kondens om natten, og denne er lett å tørke i teltet på morgenen. Dunposen holder seg således tørr. Jeg brukte Rab Mythic 600 (900 gram) innerst, og Rab Solar Eco 0 (510 gram) ytterst. I dette sov jeg godt i under 20 kuldegrader. Samlet med pakkpose 1600 gram. Liggeunderlag: Exped Flexmat small (240 gram) under et Therm-a-Rest Neoair Xtherm Max Vapor RW (610 gram). Skumunderlaget er mest for sikkerhet ved punktering. Jeg opplevde to ganger at det oppblåsbare underlaget punkterte, bittesmå hull nær ventilen begge ganger. Jeg fikk lappet disse greit underveis, men det er ikke gitt at det alltid går. Jeg hadde også et chair-kit som veier 320 gram. Dette øker komforten dramatisk etter mitt syn. Brenner: Jeg bruker Soto Muka, plassert i vindskjermen fra et Primus Spider Express kit. Det er for langt å gå inn på fordelene med denne brenneren her, se andre tråder jeg har kommentert på. Lite brukt brenner i Norge, men anbefales på det aller sterkeste (jeg er litt primusnerd, og har testet mange). Sammen med pumpe, brennstofflaske og toliters titankjele veier dette 820 gram Elektronikk: smarttelefon (200 gram), inReach mini 2 (100 gram), Kindle (200 gram), powerbank 2 x Nitecore NB10000 (150gram hver – dyr men flest mAh/vekt), oppladbar hodelykt (100 gram). Jeg har ikke med papirkart (!), og er derfor avhengig av sikker strøm – derfor to mindre powerbanker i stedet for én større. Jeg navigerer med en kombinasjon av kart-appen Caltopo på telefonen (off-line kart, plottet rute på forhånd, fungerer i Norge, Sverige og Finland) og GPS-klokke (Garmin Epix 2 med innebygde kart). Som backup ligger hele ruta også på inReachen – men da uten kart. Alt fungerte prikkfritt. Samlet vekt 900 gram Klær: Jeg har med svært lite klær. I praksis går jeg nesten alltid med bare ullnetting under skallbekledning. I tillegg har jeg med én ulltrøye og en stillongs med glidelåser på siden i – til bruk når det er skikkelig kaldt eller mye vind. Dunjakke - Norrøna Lyngen 850, veier 400 gram. I tillegg et par reserve ullsokker og en ren ullboxer. Totalt altså ca en kg klær. Dette holdt fint hele turen, lappet litt på et par små hull i ullnettingen underveis. Mer klær behøves ikke om man er flink til å ikke ta på seg for mye og gå seg svett. Spade: Arva Ultra – 300 gram. Dette var en feilvurdering. Spaden er svært lett, men bladet bøyer seg ved litt belastning, og karbonskaftet knakk omtrent halvveis på turen. Jeg kjøpte da en aluminiumsspade på ca 500 gram, som holdt fint. Termos: Jeg bruker ikke termos. En hvit (HDPE-plast) Nalgene flaske veier 100 gram. Jeg pakker denne inn i en av reserveullsokkene, og pakker dette igjen inn i dunjakka som ligger under topplokket på sekken. Det holder drikke god og varm i fire-fem timer. Diverse: Jeg har en «diversepose» på ca 1500 gram. Denne inneholder alt småtteri – toalettsaker, reparsjonsutstyr, kabler, 220V mobillader, multiverktøy, sportstape etc. Legger man sammen alt dette havner man rett i overkant av 12 kg. Dette er selvsagt beregnet uten mat og brennstoff, som vil variere avhengig av lengden på den aktuelle etappen. Det er fullt mulig å få det enda lettere, med f.eks. mindre telt, mindre og lettere liggeunderlag, droppe «chair kit» etc, men da ofrer man en del komfort. Når man er lenge (flere uker) på tur og sover ute de fleste netter er det viktig å trives med teltlivet. God plass er viktig, og moderne oppblåsbare liggeunderlag et «must». Med sekk går det for meg en «komfortgrense» på ca 20kg når jeg går på ski i fjellet, og det var omtrent det jeg hadde på det meste i starten av etapper, inkludert mat og bensin. Kom gjerne med spørsmål og kommentarer!

En lang tur langs Nordsjøen. Sola var bare så vidt over kanten ved Obrestad fyr, da jeg kom til Hå gamle prestegård for å gå ned til Varhaug gamle kirkegård. Antakelig samme vei som presten gikk i gamle dager. Selv om klokka var godt over elleve, var det likevel morgenlys og ,selv om sola etter hvert kom fram, så var den ikke langt over horisonten. Det er ikke mange dagene til vintersolverv, og dagen blir ikke stort kortere enn nå, og sola er omtrent på sitt laveste. Turen fra Hå til Varhaug er en vintertur, jeg bruker når det ellers er snø og is andre plasser. Nå ville det denne dagen være mulig å gå på stranden, men jeg tenkte på en litt lengre tur denne dagen. Det er nesten en mil – eller mer korrekt 9 kilometer, mellom Hå og Varhaug. 18 kilometer er en helt grei tur, som nåe er blitt en langtur. Siden turen for en stor del går litt inne i landet, innenfor stranden for det meste, så er den ikke helt uten noe opp og ned, men det er ingen skikkelige bakker. Det er lengden som gjør denne turen til en liten utfordring. Siden det er flate Jæren på innsiden, er det ikke mye forskjell på naturen. Det mangler likevel ikke på ting å se på. Fra starten så er det Hå gamle prestegård som nå er en kulturell institusjon. På vei sørover går stien under Obrestad fyr, som i seg selv er greit å ta med seg, men rundt fyret – og videre langs stranden, er det også mange «minner» fra krigen. Det er til og med et felt med «Hitlertenner» ved Kalvabuktå – rett før Komedelen. Obrestad havn er også kjent fra krigshistorien og fra sagaen. Det er rester etter båthus fra vikingtiden like ved, og i havna ligger det fortsatt fiskebåter. Det er noe å se på for de fleste. I Reimebukta er det velholdte sjøhus, men også en «stolpebu» som holder på å falle sammen. Det er snakk om restaurere denne bua, men det ser ikke ut som det vil være mulig å bruke mye av det gamle – utenom steinmuren. Det er litt synd at turen kan bli litt ødelagt av lukta fra destruksjonsanlegget på Grødaland, men det går kjapt å komme forbi, og ned mot skipsopphuggingsplassen ved Bodle og videre mot Varhaug. Sjøhusene til Varhauglosene er merket med en plakett, og det virker litt utrolig at de kunne dra ut i nordsjøen fra dette stedet. Her går bølgene ofte store. Det ble som vanlig en stopp med kapellet, med 12 sitteplasser, som har erstattet kirka. Det ble også det tradisjonelle bildet av kors mot horisonten. Denne dagen var det lyden av bølgene som fulgte meg både sørover og nordover. Det har ikke blåst spesielt mye den siste tiden, men ute i sjøen må det ha vært vind, for bølgene slo virkelig innover. Med frost i bakken og så vidt tinvær ble det sleipt i stien. Det ble litt forsiktig gåing, og noen steg utenom noen issvuller. Yr mente det ville bli lett nedbør og mye skyer. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og store deler av turen gikk i solskinn. Hjemme var det skyet. Det ble morgen lys fra starten, og sol et stykke underveis, men mot slutten av turen – like før tre på ettermiddagen, ble det solnedgang. Det er ikke mange timene med dagslys nå, men denne dagen fikk jeg utnyttet lyset bra. Som vanlig kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur da jeg nærmet meg bilen, men likevel var jeg i god form og det hadde egentlig gått lett «nedover» og tilbake. En flott vintertur, nesten uten is.

Da er det kanskje på tide å ta hintet om at det kanskje er du som tar feil, heller enn alle andre? Mountain Equipment har også et godt rykte på seg som en produsent av kvalitetsprodukter, så når du kommer med slike påstander som du gjør i denne tråden bør de jo være hakket mer begrunnet enn med veldig anekdotiske forklaringer om at du synes sånn og slik. Og jo mer informasjon du kommer med etterhvert, jo mer virker det som det er «brukerfeil» eller urealistiske forventninger til et produkt basert på misforståelser av hvordan temperaturgrenser fungerer. Det virker fortsatt ikke som du helt har skjønt hva disse oppgitte temperaturgrensene gjenspeiler. For at du skal kunne forvente at en sovepose med T-comfort på -8 °C er komfortabel ned mot -8 °C må du jo ta hensyn til at laboratorieforsøk etter EN-standarden er gjort med visse forutsetninger om blant annet liggeunderlag og bekledning (og tilnærmet vindstille, så om du sover under åpen himmel vil det også kunne være nødvendig å ha en pose med temperaturgrense som er lavere enn lufttemperaturen). Om du går for et liggeunderlag med R-verdi = 2 vil komforttemperaturen i soveposen ikke kunne strekkes ned til det området som benyttes i testene, da de nok benytter litt bedre liggeunderlag enn dette (kan se ut som standarden spesifiserer R = 4,8 ± 7 %, altså betraktelig mer enn du brukte). R-verdi på 2 er relativt lite, og egner seg bare for sommerbruk. For sammenligningens skyld har vel disse 10–12 mm tykke celleskum-underlagene à la Ajungilak Bamse og Bergans Extreme en R-verdi på ca. 2, altså ikke all verden for et oppblåsbart liggeunderlag. Man kan selvfølgelig argumentere frem og tilbake om testene burde vært gjort med lavere R-verdi på liggeunderlagene i lab, men standarden er nå engang slik at det ikke er tilfelle. Og for soveposer beregnet på mer enn tresesongs bruk er det jo uansett urealistisk å belage seg på liggeunderlag med R-verdi så lav som 2. Det er vel gjerne sagt en tommelfingerregel om at R-verdi på liggeunderlag vinterstid bør være minimum 5. Jeg synes ut fra det du skriver at du tillegger Mountain Equipment i overkant mye ansvar for at du småfrøs. Du valgte jo å ha et lite isolerende liggeunderlag og å ligge uten ullundertøy i posen, og det virker som du ukritisk ser på T-comfort som en temperaturgrense som skal gjelde uansett. Om du hadde brukt et liggeunderlag med R-verdi på 5+ så hadde nok opplevelsen vært en annen.

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Hei Genrellt er det et voldsomt overforbruk innenfor klesbransjen! Og det forplanter sig vel videre til friluftslivet, hvor det ganske riktigt både skal mote og spesialiserte kær til hva som helst. Jeg har padler kajak på konkurranse nivå i ungdommen med badeshorts, diverse nylonjakker, ullgensere, treningsdrakt mm- også om vinteren. Har stadig frostskade i den ene langfinge! Jeg har gått i kKebnekaise området i Olabikse og militærstøvler. Telt, sovepose var faktisk i orden. Det var en våt sommer, hvor GTX skalklær ville ha vært veldig bra, men de var altså ikke oppfunnet ennå! De lokal gikk med gummistøvler! Så i tidens løp har jeg også samlet en del differensieret turutstyr, MEN jeg vedlikerholder og reparerer det. Nå er jeg dagligen ute på husky -hundeturer, som krever litt ulike klær etter årstid og temperatur. Dagens sledetur var i -10-12 C i herlig sol, men kallt var det og varme hansker og klær var nødvendigt. De uslitelige Thinsulate sledebuksene er så faktisk fra engang midt i 1990-tallet!! Buksene stammer fra et alpin sett med jakke, som Dressmann solgte i sin tid, da de kom på markedet. Den kloresikre ytter bomullsanorakk fra Norrøna fra samme tid!! Den er selvfølgelig sterkt bleket og noe frynsete på ermene, men kloresikker panser! Under en nyere tynn dunjakke da - må innrømmes. Men slik skal en hundekjører vel se ut?? - Eller skal de har alskens pseudosamisk-indiansk pelsgreier? Det er mote innefor de kretse også. Noe av det er varmt og godt skal dog innrømmes! Har en brenner, fordi jeg som nevnt i tråder om dette har sterke meninger om hva som er bra - ikke nødvendigvis lettest. Men fru Elginnen hadde altså også en del turutstyr inne vi ble par. Så en gassbrenner finnes da i huset + litt andre dubletter. Bra støvler, bra sekk, sovepose, -underlag, telt er viktig, så kan det være av eldre dato og godt bleket - det vil bare vise, at her har vi erfarne fjellffolk. Selvfølgelig har jeg da også overflødige duppedingser, men stort sett har vedlikerholder og reparer jeg utstyr og kjøper gjerne brukt. Min utdaterte storsek med utvendig ramme og ingen glidelåser - takk og pris! er kjøpt brukt. Noe av det overflødige (div småsekker) er reklame/-gaver. Men vi og vår del av verden har et voldsomt overforbruk av det meste, som må settes ned, hvis våre barnebarn skal ha en tålelig tilværelse - og fred i verden! Jeg forsøker å gjøre min lite del. Elgen

Denne gang med innslag av "kultur". Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag. Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag. Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur. Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der. Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta. Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta. Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg. Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten. Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur. Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen. Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull. Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden. Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake. Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet. Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen. Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

Tror jeg gjorde et lite "kupp" her om dagen. 8 Wenger lommekniver/multiverktøy fra Outdoor experten for "en slik og ingenting". For noen dager siden browset jeg Prisjakt og de ulike merkene de lister opp priser og modeller for under Multitools. Der fant jeg altså opplistingen dere ser under her. Produktene var listet hos hhv Outdoorexperten og Skistart (men etter at jeg bestilte de hos førstnevnte forsvant de for begge hos Prisjakt.) Victorinox med røtter tilbake til 1891 og Wenger 1893, begge produserte sine versjoner "Swiss Army Knives". Victorinox kjøpte opp Wenger i 2005, men fortsatt produksjon av Wenger sine kniver med Wenger-logoen, inntil de i 2014 overtok produksjonen selv og videreførte (nesten alle)modellene under sitt eget Victorinox merke og logo. (mer om dette se www.sakwiki.com/). Under her lister jeg de jeg kjøpte (ankom i dag), og hva tilsvarende modell med Victorinox logoen selges for i dag (norske priser fra prisjakt/prisguiden pr 29.10, de jeg fant): Wenger Evogrip S557, kr 240,- --> Victorinox Evogrip S557 NOK 1439,- Wenger Hardwoods 57 (aka Ranger 57), kr 175, --> Victorinox Ranger 57 M Grip (aka Hunter ) kr 1499,.- Wenger Evolution ST 14.814, kr 155,- --> Victorinox Evolution 14, kr 818,- Wenger Evolution 17, kr 130,- --> Victorinox Evolution S17, kr 690 - Wenger Evolution 23, kr 155,- --> Victorinox Evolution 23, GBP 51,99 Wenger Hardwoods 13, kr 105, - ->Victorinox Camper og Hiker kr 331,- Wenger Nail Clip 581, kr 175,- --> Victorinox Nail Clip 580 kr 980,- Wenger Evolution 10, kr 75,- --> Victorinox Evolution 10, EUR 26,- Og som om ikke dette var nok, så fikk jeg dertil kr 150 i sånn "stige rabatt" (kjøp over 1000). Et kupp altså i forhold til hva Victorinox modellene går for i dag. Men egentlig så "sparte" jeg vel ikke noe her, all den tid jeg kjøpte en "haug" med lommekniver jeg strengt tatt ikke trenger.....men bare "måtte ha" . PS: Akkurat nå er bare "Nail Clip" modellen igjen på lista: https://www.prisjakt.no/c/multiverktoy?brand=3362

Nå er kanskje iPhone 14 'bedre' enn min iPhone 12, men opplevde flere ganger at skjermen ble uresponsive når telefonen ble litt fuktig, eller at det var fuktig (regnet) under en tur over Saltfjellet nå i slutten av september. Temperaturen var mellom -2 - 10 grader'ish. Selv om jeg tørket skjermen så måte jeg slå av og på* telefonen for å få skjermen responsive igjen. (*eller dvs, gjøre en reset med knappene siden jeg ikke kunne bruke skjermen) Har tidligere brukt dedikert system- eller kompakt kamera, men valge å bruke telefonen som hovedkamera denne gangen. Den holdte batteriet bra så lenge den var i flymodus og ble oppbevart varmt (jakkelomme eller bukselomme), Ladet bare 1 gang på 10 dager, og da var tlf'en påslått på dagen og avslått på natten. Men poenget er at jeg aldri kommer til å sette min lit til at en dings med berøringsskjerm skal funke når jeg trenger den som mest. Var bla derfor jeg byttet ut min gamle garmin GPS med kun touchskjerm med en GPS med knapper. Jeg har ikke opplevd slike problemer med tlf eller GPS tidligere, så var jo 'greit' å få erfaringen selv, og ikke bare ha lest om dem.

Frisker opp denne tråden. Vi bor midt i "episenteret" for flåttbåren sykdom i Norge, og er mye ute på tur, men har ikke vaksinert oss. Har tenkt at risikoen er liten. I starten av september ble mannen dårlig. Han var mye ute på soppturer og vi plukka daglig av flått. Første mistanke var borreliose, symptomene var så klare at han fikk klarsignal fra legen om å begynne på antibiotikakur før blodprøvesvarene kom. Dårlig ei uke med feber, kroppsverk, vondt i hodet. Så ble han bedre og hadde noen greie dager, vi tenkte at nå går det over. Så etter 4-5 dager ble det brått mye verre igjen - i tillegg svimmel, kvalm, hodepinen ble intens. Flere turer til legevakta, få sterkere smertestillende, ny antibiotika. Fordi borrelioseprøvene viste antistoffer og han ikke var stiv i nakken, lyssky eller forvirra så var TBE lite sannsynlig. Vel, han ble bare verre og verre. Fikk ikke i seg mat, måtte støtte seg for å gå, tilbragte all tid utenom doturer liggende med lukka øyne. Nye turer til lege og legevakt, det ble en tur med ambulanse etter runder med oppkast, fikk piller rektalt og sendt hjem igjen. Først etter en måned syk, en lørdag kveld, ringte fastlegen og sa at "det er påvist TBE i prøvene" (det ble testa etter det etterhvert fordi han bare ble dårligere, mistanken kom om at borrelioseantistoffene var fra gammel infeksjon). Rett inn på sykehus, isolat, spinalvæskeprøver, trippel antibiotikakur (pga spinalprøvene) og krysse fingrene for at hjernen gikk klar. Tilstanden stabiliserte seg, men det er først nå denne uka at han har vært noe særlig uttafor huset. Feberen ga seg først for halvannen uke siden. Fortsett avhengig av smertestillende for hodet, fortsatt sjangling, og intens prikking / nummenhet i fingre, tær og tunge. Han er ganske langt unna å kunne jobbe. Det har vært ei stri tørn, for oss alle, og vi håper veldig på at han faktisk blir helt frisk (om det så tar tid) - det er ikke noe vi kan ta for gitt. Nevrologiske symptomer kan vedvare, konsentrasjonsvansker / svimmelhet, og det er mulig at infeksjonen har trigga en autoimmun respons. Effektiv vaksine-reklame for familie, kolleger og naboer, for å si det sånn! Forrige uke var hovedoppslaget i lokalavisa ei 12 år gammel jente som ligger på sykehuset på n'te uke, hun var nær koma ved innleggelse. Det ser ut til å være en ganske betydelig økning i smittetallene her i området.

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar. En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang. Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null. Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt. Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp. Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også. Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch. Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul. I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken. The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte. Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder. Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet. Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt. Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet. Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul. Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss. Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder. Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel.

Det er jeg klar over, men for sammenligningens del blir det riktigst å sammenligne 1:1, altså mulighet for bruk gjennom hele året på begge to. Som @Marius Engelsen sier, så er det jo kanskje like gjerne på en av de kortere turene man skader seg og trenger hjelp. Inn mot de lengre turene gjør man jo gjerne litt mer forberedelser og er litt mer «aktsom» enn på slike dagsturer i hverdagen, i alle fall i min verden. Vet at mange som ikke har med særlig med ekstra klær og mat for en kjapp skitur i fjellet der det er sparsomt med dekning, for eksempel. Fordi det ikke er «nødvendig». Og selv om man deaktiverer abonnementet de månedene man ikke er på tur, så er det vel fortsatt er årsgebyr for Freedom-abonnementene på 379,99 NOK per år uavhengig av hvor mange måneder man bruker det, slik jeg leser det. Altså om man bruker inReach 1 måned per år, så ender man opp på minimum 544,98 kroner, som allerede er mer enn den nevnte sektoravgifta til Nkom. Så kostnadsmessig kommer jo inReach dårligst ut uansett, selv om man deaktiverer abonnementet i 11 av 12 måneder... det er ganske drøyt! Ellers tenker jeg at det er større usikkerhet rundt utvikling (stigning) i prisene på abonnement hos Garmin/inReach enn sektoravgifta til Nkom noen år fremover i tid. Garmin kan jo i prinsippet øke prisene med 20 % over natta, mens sektoravgifta nok er litt mer forutsigbar. Jeg har selv en Garmin Alpha 200i med inReach, men skal nok seriøst vurdere en Ocean Signal PLB i stedet for å aktivere inReach på den. Takk igjen til @Marius Engelsen for tipset!